Et engelsk ord som slår meg som meget beskrivende for forholdet mellom det offentlig og private Norge:
Discrepancy; a lack of compatibility or similarity between two or more facts: there’s a discrepancy between your account and his.
Som jeg beskrev i mitt forrige skriv på denne siden så er det ikke slik at nordemenn kun står på den ene siden av gjerdet; det er en million nyanser. Men likevel er det noe jeg vil peke ut som jeg finner interessant mellom forholdet: det offentlige VS. det private Norge.
«Det nye Norge», utviklet av kulturell berikelse er det jeg vil si som definerer det offentlige rom pr idag. Medlemmene av «Det nye Norge» er dvs. de som vedkjenner og tror på det det multikulturelle Norge som f.eks Geir Ramnefjell men også de 2. rangs medlemmene beskrevet i forrige skriv. Skismaen, eller uoverstemmelsen starter gjerne med disse 2. rangs medlemmene som ikke er like sterke i troen som Jens, Jonas & Co gjerne skulle ønsket. De greier ikke med samme evne som Hylland Eriksen og Geir Ramnefjell å forsake egen bakgrunn og de identitetsmerker de er gitt av kultur-arven. Det er ikke helt tilfeldig hvilke mennesker som gir totalt avkall på sin egen kultur. Det er gjerne de av dem som faktisk har råd til å opprettholde et slikt verdensbilde som Ramnefjell representerer.
Den kristne kulturarv. Tillitssamfunnet. Felles historie. Tradisjoner. Språk. Høytider. Lovverk. Valuta. Skikk og bruk. Flagg. Oppvekst. Bosettingsmønster. Forhold til naturen. Matretter. Verneplikten. Nasjonalsangen. Kongehus.
Alt dette har vi jo ganske god styr på. Folkekirken lever, vi går fortsatt bare i kirka på julaften, språket er fortsatt i bruk, historien skrives, lovverket håndheves, krona er norsk, flagget vaier i vinden, distriktspolitikken og bosettingsmønsteret er stadig en kraft i samfunnet – riktignok truet av høyresidens landbrukspolitikk. Nasjonalsangen synges, og kongen smiler med et bredt flertall i befolkningen som støtter monarkiet.
Jeg oppfordrer en hver til å lese deler av kommentar-feltet og se på hvilke reaksjoner Ramnefjell fikk på dette. Allerede her har vi jo et perfekt eksempel på hvordan det forholdet privat/offentlig utspiller seg. I den nasjonale avisen Dagbladet kjøres det fult opp med Ramnefjells side av saken (Qalb-e Saleem Khan Ahmed, leverte også, her i Dagbladet et bjeff med mye den samme tonen bare fra litt annet ståsted) men skal du ytre deg annerledes enn hva de gjør må det duge med et kommentarfelt. Om Dagbladet kunne selv få velge ville de vel ikke hatt slike usunne meninger på kommentar-feltet heller.
Her er starten på en kommentar som har flest likes, 107 likes i skrivende stund, i motsetning til et gjennomsnitt på 2-5 om du skriver en kommentar posetiv til Ramnefjell.
Dere dummer dere fullstendig ut med dette kulturmaset deres Dagbladet, når hele saken er så enkel som at vi ikke ønsker islam i Norge.
Dette er langt fra ett enkelt tilfelle. Det er tilfellet på samtlige innvandrings eller kultur-relaterte innlegg på VG, Aftenposten og Dagbladet.
Hadde jeg som utlending sørfet rundt på Dagbladet ville jeg nok trolig konkludert med at Dabladet måtte være en av de mer kontroversielle avisene i Norge.
Dette er altså bildet og overskriften fra en Dagbladets nettavis. Er det dette som er «Det nye Norge»? Hvor stor andel av Norge er trolig til å innføre et slikt sekulært tyranni i egen stue? Dette sekulære tyranniet ser ut til bare å bli verre jo mer nasjonal mediumet blir. Jeg ser på det som tvilsomt å finne en lignende overskrift i en regional/lokal avis. Jeg har en tro på at dette er noe som kun omfatter Oslo og de tilknyttet Oslo-kulturen. Men denne Oslo-kulturene er ingen passiv en, heller nærmes imperialistisk i form av sentraliserende. Disse menneskende innviet i Oslo-kulturen og som har ressursene til å vedlikholde sin tro på det «Det nye sekulære Norge» bruker til eksmpel sentraliseringen av sykehusene til å få bedre kontroll over de [uinnviede] bygde-idiotene på landet.
Som overskriften tilsier er det en ny uoverenstemmele og er unnder utvikling. Bidrar kanskje Ramnefjell til å lindre dette såret/uoverstemmelsen? Er det ikke heller det motstatte han gjør? Han nekter å ta på noe sær norsk som plager oss nordmenn, slik prøver han samtidig å gjøre det til et ikke-tema. Derfor avskriver han i teksten alt av norsk kultur som uten problemer og rene fryden.
Undergraver han folk flest sine tanker om kulturelle problemer for egne politiske mål om å dyrke tanken på kulturell berikelse fra fremmede kulturer, eller er det bare jeg tror at vårt kjære Norge har noen skavanker?
I tankens vold 