Den uskapte fornuft

Det er et faktum at ikke ett eneste menneske eller samfunn på jord lever sitt liv rettet etter fornuften alene. Dette springer fra menneskets DNA, der vi allerede er gitt et materiale, som danner grunnlaget for selvbevissthet, hvilket er et sprang som oppleves som et gap av underlighet mellom det teoretisk biologiske og den erfarte sosiale virkelighet. Det intelligente menneske, homo sapiens er naturlig nok fornuftig, – dette lar seg ikke bestride – men vi vet alle fra vår egen barndom at fornuften er noe som trer i kraft som følge av vår bevissthet om oss selv i et bestemt fellesskap, der vi i gjensidighet gjennom erfaringer lærer å resonnere – ønskeligvis frem til stadig mer betydningsfulle overensstemmelser.

Læren om det som i dag kalles «menneskerettigheter» undertrykker dette vitenskapelig beviselige faktum, og forklarer langt på veg hvorfor en akademiker og forsker som Charles Murray og alle som utforsker vilkårene for menneskelig intelligens, møter på slike voldsomt indignerte reaksjoner, hvor enn vitenskapelige og redelige deres utgreiinger måtte være.

Denne idéen om mennesket, som unnfanget ab initio i det abstrakte, forekommer meg tydelig å være en overlevning fra de mytiske ideologiene fra det sene 1800-tallets Europa, som i en hastefull sekulariseringsomveltning kastet alt annet over bord utenom kristendommens tro på et erliktegn mellom mennesket og ens idé om det.

Dette er paradokset for alle som påberober seg fornuften som et løsrevet prinsipp: De angriper selve grunnlaget for all fornuft, som er selverkjennelse – både det å erkjenne seg som en individuell inkarnasjon av menneskenaturen, og derved et sosialt vesen. Å ta inn over seg en dypere forståelse av disse to grunnvilkår for ens tilværen i verden, er å øve den evne, som er fornuften.

Mangfoldsideologien har fra før av gjort erkjennelsen av våre vilkår som sosiale vesener med bestemte likheter og forskjelligheter til et betent (les: rasistisk) tema. Det er en ideologi som opererer med strategien, som går under navnet «den brente jords taktikk». Kunnskap som blinker ut våre fellesskap som særskilte i samtid og historie, er for denne ideologi ikke blott kjettersk, men i sitt vesen et ondt heresi. På samme måte som troende omtaler andre religioner som «falske» (d.v.s. at de ikke helhetlig utgjør Sannheten), blir nasjonalisme og troen på fellesskapelige idealer «en falsk religion». Sidenhen kommer «kjønnsteorier», «antirasisme» og annen sosialistisk tenkning, animert av stalinismens drøm om sosial ingeniørkunst, og erobrer deretter den da brente mark av «dekonstruerte» samfunn, og sjelelig uthulede mennesker.

Charles Murray er en libertarianer som tror på menneskets fundament som grunnleggende godt, men ingen liberalist. For han ser at dette som er endestasjonen for den liberalismen, som anser seg som «Vegen, Sannheten og Livet», ikke kan sameksistere med den frie tankes utforskning av verden. Mange såkalte «liberal-konservative» vil forsøke å innbille andre konservative at løven og lammet i dette liv både kan og skal beite side om side; at fred kan gå forut for sannhet. Men det er bare ikke sant. Fornuften er sannelig uunnværlig for enhver fred, men før dét igjen kommer det at fornuft kun kjenner sin verdi i det monn vår fornuft henter sin autoritet fra dens overensstemmelse med det som sant er.

Den ærverdige herr Murray har lært at man ikke kan være liberal med sannheten.

Jeg er ved å miste tråden. Men ta nå dette i betraktning: Ikke engang den estetiske erfaring er løsrevet et gitt materiale, og dette er så å si poenget. Ikke innen én eneste kunstform er fornuften et prinsipp, men i alle er den en elev. I sin høyeste form kan vi si at fornuften står til den estetiske erfaring, slik en god klassisk komponist står til Mozarts rekviem, Lacrimosa. Sammenlikningen har det formål å få leseren til å tenke hen på hvilken kultur – i sin opprinnelige ikke-antropologiske betydning – som vokser frem i vår forståelse av hva vi lytter til. Og bare en person med førstehåndskjennskap til Den katolske Kirkes eukaristiske ritus, vil med dette eksempelet ha noen forutsetning for å virkelig forstå, i det hele tatt hva et rekviem er.

Reklamer

Livets opphav og dets fiender

I sin Meaning in History forteller historikeren Löwith om en konflikt som følger oss til denne dag. Den katolske forfatteren, biskopen og teologen Bossuet skrev på sin tid før den franske revolusjon sin avhandling om verdenshistorien og dens betydning, og begynte denne fortellingen ved å fortelle om det jødiske folkets historie. Dette passet ikke opplysningsfilosofen Voltaire, som ikke kunne se at Fornuften kunne støtte opp om en slik partiskhet. Han mente for øvrig også på sin tid at kristendommen garantert ville forsvinne og forbli glemt innen noen tiår. I stedet skulle Fornuften lede mennesket mot den universelle sannheten, som aldri kan ta hensyn til slike overtroiske preferanser, som Bossuet gav uttrykk for. Voltaire valgte derfor selv å skrive sin tolkning av verdenshistoriens betydning, men derved å begynne kronologisk med de første opptegnelser av historie. Han begynte derfor sin verdenshistorie i Asia.

Man kan gjerne si at det ene ikke behøver å utelukke det andre, idet man gjerne kan skrive bøker med en overbevisning til grunn, og skrive andre bøker med mer vitenskapelige premisser til grunn. Problemet ligger deri at mange finner den førstnevnte virkeligheten – den åndelige – så problematisk at de helst ønsker å gjøre seg av med alt som ikke lar seg enkelt forstå med enkle nok vitenskapelige premisser. Voltaire og resten av opplysningsfilosofene med ham regnet da også «den vitenskapelige metode» som mer verdt og bedre enn noen annen – dette som gjerne kalles scientisme, vitenskapens hybris og hovmod. De mente det til den grad at de organiserte henrettelsen av prester og munker i tusentalls, da de først haddde kommet til makten ved sin revolusjon.

Bossuet ville nok mene at han selv var fornuftig i sin tro på at det lå nærmest sannheten at historien om menneskeslekten begynner med Guds forhold til det jødiske folk, og at det ikke minst er fornuftig å begynne der, ettersom en på den tid ble født inn i et katolsk land, som da rent faktisk hadde og har sine åndelige røtter i og rundt Jerusalem og Sions fjell. Men Voltaire hadde ikke annet en fiendskap til overs for den form for fornuft, da han anså seg som en Fornuftens soldat, hvis suverenitet er total og universell.

Den samme typen konflikt lar seg gjenfinne i dag, i form av mennesker som likefrem sier at de mener at man ikke kan ha noe mer rett på et land eller samfunn «bare fordi man er født her». På samme måte som Voltaire snakker de da om «menneskerettigheter», åpenbart av Fornuften selv. Mens det egentlig er snakk om en politisk overenskomst fra 1948 mellom verdens stormakter – med hvilken myndighet eller autoritet til å skrive ut menneskets rettigheter? Så hvordan vet noen at akkurat disse menneskerettighetene, er de sanne rettigheter som hører mennesket til? Kort sagt, det aner de ikke, og det interesserer dem enda mindre. Det er tro alene på at det å påkalle «menneskerettighetene» er et hosianna for den uskapte Fornuft. Deres selvbestaltede «vitenskapelige» posisjon hever dem over enhver kritikk.

På samme måte som Voltaire forestilte seg at han realiserte muligheten for en universell historieforståelse, forsøker man med FNs menneskerettigheter å utskrive en universell moral. I stedet for å ta utgangspunkt i det som faktisk er røttene for vår moralske overbevisning, kristendommen, forsøker man på samme vis å gjøre et sprang over til en «universell moral». Men den er ikke «universell», hvilket skulle tilsi at den til alle tider og overalt er absolutt sann – den er bare mer generell. Voltaire gjorde seg mer generelt tilgjengelig, ved å unngå den partikulære og «partiske» historieforståelsen til Bossuet, preget av sin tro på kristendommens sannhet. Dette gir imidlertid ikke noe mer krav på sannhet. Men det er nettopp hva den såkalte «universalistiske» tidsånden tror om seg selv.

Men FNs menneskerettigheter slår bena under på seg selv, idet de selv ikke mener at deres sannheter om menneskets rettigheter er like absolutt sanne overalt og til envher tid. De lever helt fint med å relativisere det hele til å handle om hvordan hver enkelt (ikke-vestlig) kultur måtte tolke dokumentets ord. Det eneste universelle ved denne «universalismen» er at den er kategorisk og universelt imot muligheten for absolutte og universelle sannheter.

Denne ideologien kalles ofte like gjerne «humanisme». Men det er en humanisme etter Voltaires støpning. Det er en humanisme som alene anerkjenner Fornuften som kilde til autoritet. Mennesket er dermed bare verdt noe dersom Fornuften skulle finne det for godt. Akkurat i dag lar det seg forhandle om frem til 12 uke. Hvorfor noen grense overhodet? Skal vi la folkelige stemninger og følelser diktere fremfor Fornuften?

Sannheten er den at ingen av oss kan gi noen fullstendig redegjørelse for vårt opphav, som individ eller samfunn. Som individ vil intet antall psykologtimer gi meg uttømmelig kunnskap om, og enda mindre fullkommen forståelse for mitt opphav – for ikke å snakke om å se på et DNA-heliks. Hvorfor vi er som vi er, er rett og slett et uutsigelig mysterium, for spørsmålet er av en sjanger vitenskapen ikke har svar på. Vi kan gjerne undersøke vårt DNA og gå til psykologtimer, men det vil aldri tilfredsstille spørsmålene vi stiller om hvorvidt vår tilblivelse har betydning. Humanismens Fornuftsdyrkelse krever bannlysningen av språket som taler om det som bærer i seg det betydningsfulle.

På samme vis har humanismen bannlyst det språket som taler om det betydningsfulle ved å ha sitt opphav i et spesifikt fellesskap. Natio – fra latin: å bli født. Derav har vi ordet nasjon. Sammenhengen her er klar nok. Det som i dag går under navnet «humanisme» fornekter enhver betydning av det å være født inn i et fellesskap. Verdens logikk – som for eksempel det logiske bånd mellom fødested og tilhørighet – er Fornuftens virkelige fiende.

På katolsk-thomistisk heter det at verden holdes oppe av Guds visdom. Fornuftsdyrkerne forstod så mye som at disse er deres reelle fiender, – de kristne som de fremste forkjempere og eksempler på troen på verdens logikk – og trodde denne troen lot seg bortdrive ved å giljotinere all Frankrikes geistlige og gjenstridige troende.

Det er imidlertid ikke noe eksklusivt kristent ved å tro og leve i håpet om at det finnes en sann og oppdagelig logikk i verden. At hele den kristne læren handler om å befeste båndet mellom himmel og jord, og at himmelen er en bekreftelse på verdens logikk, er riktig nok unikt for denne religionen. Men både grunnlaget for og lengselen etter verdens logikk er først og fremst nedfelt i våre kropper.

Hvorfor hater de oss?

Professor Myriam Benraad, utdannet statsviter ved det presitsjetunge universitetet SciencePo, forsvarte sin tese i 2011 , om arabisk-muslimsk ungdom i Irak, i lys av den amerikanske okkupasjonen, under Gilles Kepels ledelse. Hun hadde derfor et godt utgangspunkt for å forske videre på det som den 8. april 2013 ble Den islamske stat, som nettopp oppstod i Irak. Hun har nå utgitt sin første bok,  «IS med sine egne ord», («L’État islamique prit aux mots»), og med utgangspunkt i bokens innledning utbroderer hun noen av sine betraktninger, i et intervju til den franske dagsavisen Le Figaro. Hun forteller her at IS ikke bare er en organisasjon, men et selvstendig og meningsfylt univers, som i sitt verdenssyn og selvbilde er uløselig knyttet til en eksistensiell kamp mot Vesten. Fraværet av det ellers så sedvandlige terapeutiske sinnelaget er forfriskende.

Le Figaro: Hva får angrepet i Manchester Dem til å tenke? De har studert Den islamske statens kommunikasjonsmetoder. Hva forteller den oss, den kommuniké IS utstedte, for å påta seg skylden for angrepet i Manchester via sitt propagandaorgan Amaq?

– Dette angrepet inngir åpenbart frykt, indignasjon, forferdelse, på linje med angrepene som har gått forut, og minner om i hvilken grad kampen mot jihadismen er reell og stor. Dette myrderiet, som tok livet av flere barn og ungdommer, minner oss i tillegg om hvilke beslutsomt morderiske intensjoner jihadistene har, rettet mot avvisningen av livet, og opphøyelsen av hatet til en pillar i deres kamp. I kjølvannet av følelsene som denne endeløse rekken av angrep vekker i hver og én, taler Den islamske stats kunngjøring om påtagelse av skyld sitt tydelige språk om Den islamske stats ideologiske lære – anakronistisk, utspekulert, og av en fryktinngytende kjølighet. I denne kontekst er det ikke snakk om barn eller uskyldig sivile, men «korsets avgudsdyrkere og deres allierte», om «hundre korsfarere drept og skadd» av en «kalifatets soldat», om «islams hevn» for å «terrorisere «assosiatører» (mouchrikin på arabisk, hvilket vil si de som priser noe utenom Allah), om «overgrep på muslimsk jord». Så mange uttrykk jeg virkelig har jobbet med, for bedre å kunne tilbakevise. Og denne øvelsen er etter min mening desto mer uunnværlig, ettersom denne kunngjøringen også taler om enda mer voldsomme angrep mot våre samfunn.

Uskyldige finnes ikke

Det er virkleig ikke enkelt for en européer å forstå dette. For kristendommen har over århundre innprentet i oss en «syndsbevissthet»; et bevisst forhold til at vi er syndige, og at synd og uskyld er åndelige realiteter. Skillet mellom godt å ondt skjærer altså ifølge enhver européer tvers gjennom våre delte og urene hjerter. Men dette lar seg ikke gjenfinne i islam, der skillet mellom godt og ondt alene handler om hvem som realiserer islam som en politisk lovreligion, all den tid Muhammed er den mest perfekte muslim verden har kjent. Det er denne tankegangen som gjør seg gjeldende i  de begrepene Benraad beskriver som viktige komponenter i IS’ univers. Og legg merke til ordene «I denne kontekst er det ikke snakk om barn eller uskyldig sivile…», det er bare Allah og hans soldater. Vår eneste virkelige forbrytelse er ikke å være muslimer.

Det Benraad beskriver som den totale politisering av individet som aktør, gjør enkeltmennesket så lite og ubetydelig at det virker dehumaniserende. Denne dehumaniseringen som islamsk tankegang fører til har etter Boualem Sansals 2084 som mål å «gjøre følelsen av ens egen menneskelighet så ubetydelig, at en kunne utryddet menneskeheten i en håndvendig uten å blunke.» Men det å føle seg som en uendelig liten del i Allahs imperialistiske ambisjoner er ikke for alle nødvendigvis en negativ sak, dersom man uansett ikke har noen høyere tanker om seg selv, og får nyte av klanens velferdsordninger.

Det krever mye av våre lyseste hoder å formidle slike intrikate sider ved presserende og aktuelle tema for vår tid, men inntil nå har det uteblitt. I stedet har det vært forfattere som Adonis, Sansal og Abdel-Samad som har påtatt seg denne oppgaven[1][2][3]. «Islamologen» Olivier Roy, som ikke gjør annet enn å deskreditere grunnlaget for sin egen akademiske tittel, satt standarden med sin terapeutiske hypotese om at det er «radikaliseringen» som har blitt «islamifisert» – hvilket det kulturradikale sinn alltid vet å utskrive stadig nye statlige programmer for å bote på –, i motsetning til det at islam har blitt radikalisert. Men de stadig hyppigere terroreangrepene og IS’ kontroll i Syria/Irak av et landområde på størrelse på Storbritannia, har gjort det umulig for de fleste avislesere å ikke erkjenne at noe har skjedd, og skjer med islam, som en aktør – og det er noe vi må forstå som angår oss.

Den mediale jihadismen

Når det etterhvert viser seg hvor komplisert IS er som et sosialt fenomen, vil det bli umulig ikke å erkjenne at terror blott er endestasjonen for en stadig mer og bedre strukturert jihadistisk bevegelse.

Le Figaro: Man kan lett glemme det, men Den islamske stat støtter seg på et utall munninger for media og kommunikasjon. Hvem er disse? Er det kommunikasjonsmidler som passer en stat?

– Det handler om én av komponentene som er flaggskipet for terrorgruppens makt, og en av de viktigste grunnene for dens suksé i den muslimske verden og våre samfunn. De militære nederlagene som Den islamske stat har lidd, er betydelige, men det har ikke utfordret på noe grunnleggende vis det enkelte kaller «den mediale jihadismen». Jihadistenes propagandamaskineri, overveldende og sofistikert, fortsetter tvert imot daglig med å spy ut sitt ideologiske materiale på nett, og det er knapt behov for å demonstrere konsekvensene av denne virksomheten, i form av rekruttering og omslaget til vold[elige aksjoner]. Denne kunngjøringen [IS’ melding om at de stod bak terroren i Manchester] er for øvrig også rettet til et mangfold av publikum, men som på samme tid er svært målrettede. Det handler for jihadistene først og fremst om å holde frem sine mål, og manifestere en felles, krigersk identitet. De skriver således sine intensjoner inn i en sammenfletning av handlinger og hendelser i hjertet av bevegelsen. Som andreprioritering er det et spørsmål om å sikre seg ressurser, finansielle så vel som symbolske, og ferske rekrutter. Vi berører her rammeverket for selve bevegelsen – en sammensetning av begrensninger og muligheter –, som gir all mening til dette prosjektet for økt innflytelse, som de har satt i verk. Den islamske stats propaganda tar like så mye sikte på å påvirke andres handlinger, verdenssyn og verdier, som den forsøker å innta en maktposisjon. Det handler ikke bare om å få folk til å tenke, men til å handle.

Slike beskrivelser burde gjort det vanskelig for formodentlig velinformerte ledere av Vesten å kalle terroren «meningsløs». For Benraad derimot er det tydelig nok at terroren er en del av et orkestrert drama.

Måten IS produserer «hendelser» for alle sine følgere på løpende bånd, er en effektiv måte å samle dem på, og som hun sier det første leddet i den mediale propagandaen. Det var et stort problem, inntil det ruinerende, for Al-Qaida i Nord-Afrika at arabere anså og behandlet svarte som underordnede, endog slaver. Al-Qaidas avleggere oppløste seg i interne konflikter. IS kan se ut til å løse dette – til tross for enorme tap i Syria/Irka –, ved å bruke store ressurser på å overbevise europeiske muslimer om å dø for et fremtidig kalifat i Europa.

Mange, om ikke de fleste sidene knyttet til IS er blokkerte (idet jeg forsøker å lete opp noen), men de finner stadig nye måter å kommunisere med sine følgere i Vesten på. Tidligere i fjor lagde IS en app, men den ble fort kapret av etterretningsbyråer som lagde sine versjoner av den for avlytting. De benytter seg heller av Youtube, Facebook og Twitter, som ikke evner å holde tritt med utviklingen, som synes mer opptatt med å blokkere konservative stemmer enn imamer som oppfordrer til drap.

Rayan Machaal var i 2014 én av grunnleggerne av IS’ statskanal Amaq, og blant de første revolusjonære i Syria. Dette gjorde han fra Aleppo sammen med syv andre medarbeidere fra Haleb News Network.  «Det er min glede å meddele min eldre brors martyrdød sammen med sin mindre datter …» skrev hans yngre bror etter at amerikanske bomber hadde tatt ham av dage. Det er disse menneskene Hadia Tajik tror at hun skal kunne lage et rehabiliteringsprogram for, idet de vender hjem til Norge. Og det er de som danner grunnlaget for den islamismen vi skal merke mer til i årene som kommer.

Men også Benraad plages av noen selvmotsigelser:

Le Figaro: Er det ikke et paradoks å bruke hypermoderne og sofistiskerte kommunikasjonsmidler imens en hevder å vende tilbake til islams opprinnelse?

Det er et meget godt spørsmål, og et fengslende paradoks: Å tilbakevise moderniteten i sin helhet for i sitt endelige mål å legemliggjøre en manifestasjon av noe så radikalt … Bak deres påstand om at de frembærer noen uforanderlig tradisjon, ligger de mest slående moderne trekk ved Den islamske stat, fra deres selektive og forledende bruk av teologi, som på samme tid er ultrasofistikert og revolusjonær, til samtidens teknologiske oppfinnelser. La oss til eksempel ta navnet deres: «Den islamske stat». Hvilket nå har inngår i dagligtale, og betraktes nå som en klassisk politisk kategori innen islam, hvilket i realiteten forteller om en myte, en fantasi. Den tyvende januar 2017, i en video tittulert «Mellom to stater. Utfordringer og fortjenester» bekreftet denne gruppen jihadister at de står opp imot de samme hindringene som den stat Muhammed først grunnla. Og denne idéen kommer fra en oppfunnet tradisjon, for å låne tittelen på en bok, signert Hobsbawm og Terence Ranger. Om så de er mange, først og fremst jihadistene selv, som har ønsket å se i dannelsen av en proto-stat i Irak/Syria tilbakevendelsen til islams røtter, er Den islamske stat allikevel et hybrid-produkt av et møte mellom tradisjoners levninger og en radikal modernitet.

Dersom IS har å gjøre med de samme utfordringene som Muhammed på sin tid, som etter islamsk lære opprettet det perfekte samfunn på jord, da er det vel ikke i så fall IS som har «funnet opp» denne myten? Det er nå en falsk religion, og trolig en myte, men troen på den er ekte nok. Og møtet mellom tapt tradisjon og kultur og «radikal modernitet» for europeiske muslimer vil vi trolig ikke merkes mindre til. Vi ser her dette selsomme fenomenet av en modernitet gått av hengslene, hvis avguder fyrer opp under muslimers eskatologiske angst. Begge har de sine avguder, og for begge kan vi sitere Anatole France: «Gudene, de er tørste» («Les dieux ont soif»). Underforstått: De tørster etter ofre. Hele den liberale pressen forteller oss på sitt vis etter hvert terrorangrep at de døde er nødvendige ofre for et større gode. Det er Moloch.

Videre understreker De makten i det budskapet som Den islamske stat formidler … Mer enn et budskap, handler det her om et helhetlig verdenssyn?

Den islamske stats makt ligger i denne retorikken som utstråler mer enn blott en fasade av uttalelser: Denne retorikken, som benytter, danner rammen for og gir retning til overbevisningene til dem som er dens mottagere, som gjør seg den kognitive erfaring, er den retorikken som i stor grad forordner det å gå over til å gripe til handling, det er den som danner ordenen for et krigersk fellesskap, det er den som legitimerer volden. Uten å gå overordentlig i detalj, vil jeg si at  envher politisk diskurs representerer verden, for så mye som den blir gjenstand for skjematisk tankegang, for slik å reprodusere den samme fremstillingen og påvirke andre. Envher diskurs bygger opp et meningsfylt kosmos, og særlig den krigerske måten å tale på, hvis kategorier i sum ofte kun har handling som sitt endelige mål. I Den islamskse stats tilfelle er det på det språklige plan mest slående på hvilken måte den er i stand til å redusere virkeligheten til skjemaer og figurerer av en enkelhet som er like ekstrem som skremmende, men som i dag taler til mangen individer på leting etter holdepunkt og mening i en alltid «flytende» verden som følge av revolusjonen innen informasjon.

Hun sier til sist at det særlig er franskmenn som skriver propaganda hjem som rekrutterer. Og hun sier: «deres retorikk omdanner ikke bare, den gjør fullstendig om». Franskmenn er med på å danne en parallell åndelig og ideologisk virkelighet i sitt eget hjemland, og på den måten vinner de helt umerkelig stadig ny europeisk jord, uten å avfyre ett eneste skudd.

Dette var syvmilssteg fra tidligere forsker-uttalelser om jihadisme og islamisme. Det er bare å si complimenti.

  1. Adonis, Islam og vold
  2. Boualem Sansal, 2084
  3. Hamed Abdel-Samad, Den islamske fascismen

Boualem Sansal: «Islamismen må nedkjempes på alle fronter»

Foto: WIkipedia Commons

Christian Skaug har nylig formidlet hvilke betraktninger den prisbelønte algeriske forfatteren Boualem Sansal – som er aktuell med den best­selgende frem­tids­visjonen «2084», om et islam­lignende religiøst diktatur – gjør seg om Europa (her). Vi har noe å lære, når en forfulgt og sensurert forfatter fra et islamifisert land forteller, om hvordan møtet arter seg mellom kultur og islam.

Det fremgår av Sansals forfatterskap at islam ikke bare har et anstrengt forhold til vesterlandsk kultur, men menneskers kultur overhodet. For kulturen er et symbol på og manifestasjonen av den frie og gode skaperkraft som bor i menneskenaturen – alt det som vil vise en politisk lovreligion overflødig, endog av det onde. Og dersom islam ikke ligger i varig strid med menneskenes kultur, som har en tendens til å utvikle seg parallelt med religionen, vil religionen parasittere på kulturen, inntil maktforholdet veltes i islams favør. Ethvert forhold mellom kultur og islam vil bestå mer eller mindre av det ene eller andre. For islam, som i ett er en politisk bevegelse og livsform, har ikke rom for kultur, slik Sansal også skriver om i bøkene Gouverner au nom d’Allah og Le serment des barbares.

Når Sansal av avisen Le Figaro blir invitert til å dele sine tanker etter sist terrorangrep i England, er det trolig en slik forståelse han håper på å formidle til européere, som i lang tid fremover vil måtte regne med å møte islam kulturelt og ikke bare politisk.

Le Figaro – Herr Sansal, hvilke tanker gjør De Dem etter terrorangrepet i Manchester?

 Man spør seg for tiden om hvorvidt islamismen har blitt svekket av sine skuffelser med IS, men vi ser svaret ved dette angrepet. Islamismen vinner i hver runde. IS’ endelikt er ikke IS’ feil. Svikten ligger hos en mann, Baghdadi: En annen, sterkere og bedre inspirert av Allah vil gjør seg til hans etterfølger. Islamismen bryr seg ikke om sine nederlag eller seire. Det vi ser er at islamismen vinner på våre tilbaketrekninger, vår feighet, vår motstand mot å forstå, våre udugeligheter og vårt ikke-eksisterende fokus.

Med ett avsnitt pulveriserer Sansal envher forestilling om at det skulle gå an å «dekonstruere», det vil si å «forstå seg på» jihadistene, slik en leder av et parti på Stortinget, Trine Skei Grande nylig gjorde på eminent dumsnilt vis, ved å diagnostisere det hele som mangel på smil, kos og klem. Nei, de plasserer sin tillit til Allah alene, han som tar og gir etter sin vilje, og anser det som et poeng i seg selv å heve seg over verdslig motgang, om det måtte være dårlig skolegang eller fattigdom. Jihad er hellig vold, og er i sitt vesen rettet ut over denne verden. Allah gjør alt og har derfor ikke skyld i noe. Og slik vil Allahs soldater i evighet fortsette med uforminsket iver, å kjempe for sin overnaturlige tro. Det er dette den herskende prateklasse ikke vil få inn, for så mye som det skulle bety slutten på alle deres putemildt sosioøkonomisk justerte «forklaringer» på den terror vi i dag lever.

Marxismen overlever som en mentalt paralyserende fornektelse av menneskets åndelige dimensjon, hvilket vi ser etter hvert eneste terrorangrep. Det ligger utenfor det materialistiske paradigmet i det lange kjølvannet av ’68 å ta det religiøse seriøst. De vil ikke forstå det religiøse som annet enn en kristen og smålig skinnhellighet, som innerst inne fortsatt bare ønsker å forby Life of Brian og alt som er gøy.

Videre kan ikke islamistenes nederlag helt riktig sies å være nederlag, da de snarere er herlige oppofrelser og lovprisning av Allah ifølge deres egen mentale optikk. Dess flere martyrer de får, dess sterkere vil de begjære enda flere «straffeaksjoner» mot oss vantro.

Det betyr at den militære konfrontasjonen blott er en behandling av symptomer, slik Pascal Bruckner nylig poengterte, snarere enn noen begynnelse på å kurere pasienten. Hertil kan vi ikke kreve noen umiddelbar og total «kur», hvilket er en måte å tenke på som lett fører galt av sted. Men vi kan kreve at sivilisasjonskampen skal stå på vår banehalvdel, og at ikke motstanderen skal få bestemme reglene for en kamp de selv ønsker. Om så grensene ble stengt i dag og alle moskéer nedlagt, vil vi være nødt til å regne med at muslimer tar side med sin egen religion. Det vil da være logisk, heller før enn siden, å være klar og tydelig på hvilken religion som har forrang i Norge. Ellers vil vi i fremtiden ende opp med et uendelig komplisert nett av kompromisser og hestehandler, som ingen har oversikt på.

Frankrike og Europa er i en situasjon som blir mer og mer komplisert fra måned til måned. Vi ser her hovedsakelig tre fenomener i verk. Det første er islamismen, eller politisk islam, som har en radikal og en moderat komponent. Det er tydelig en erobringsprossess, som ikke blir ledet mot noen mot noen stat, som islamismen uansett ikke kan gjøre noe med, men territorier: Bydeler blir shariastyrte, så snart befolkningen der blir overveiende muslimsk, og deler av offentlig sektor og politikken, synlige og symbolske instrumenter (religiøse symboler, halalmerking, bruk av arabisk til franskmenns ulempe). Det er tilstrekkelig å se til utviklingen av karrierebanene til de ansvarlige for denne strømningen (UOIF for eksempel) og hvilken kapital de forvalter, for å se at erobringen betaler seg.

Hvordan kan sivilsamfunnet sikre seg mot en slik erobringsprosess gjennom dagens politiske system? Selve erobringsprosessen må naturligvis motarbeides – internering av jihadister og nedleggelse av terror-tilknyttede moskéer –, men det vil kreve en kollektiv oppvåkning, som nettopp må være kollektiv, og samle oss om det vi har felles, nemlig det at vi er norske, og ene og alene har Norge til fedreland. I fraværet av en slik forståelse av vårt, nordmenns skjebnefellesskap, vil vi heller ikke forstå dem som hater oss.

Det andre er den jihadistiske islamismen, som har til kall å «straffe». Grunnene til dette hatet mot Frankrike blir generøst og uttrykkelig forklart i jihadistisk litteratur. Erobringen er ikke det virkelige målet, men ødeleggelsen av en forhatt sivilisasjon, og befestningen av brohoder.

Det tredje er den lyd- og sporløse utbredelsen av islam. Det er det minst kjente fenomenet. Det blir sterkt støttet opp om av muslimske land og betydningsfult store organisasjoner (OIC, LMI). Målet er å sørge for at sunniislam slår rot i Europa. Resultatet er bemerkelsesverdig: Islam er på fremmarsj på alle områder, raskere endog enn i arabiske land, der rådende islamisme forhindrer dens utvikling, og raskere enn blant de sorte i Afrika og Amerika, der evangelister forskanser dem fra det.

Frykt for islamsk innflytelse er instinktiv og av det sunne slaget. Men kampen mot islamofobi vil gå lengre enn blott å kvele våre naturlige reaksjoner. Islam skal naturaliseres inn i storsamfunnet.

Det er slik islamismen tar innersvingen på og utnytter momentumet til den europeiske sekulariseringsprosessen, idet dens rett til beskyttelse, i kraft av å være en politisk lovreligion, vil i alle spørsmål være en eksistensiell sak. Man er like mye litt gravid som en kan få litt islamisme.

Men vet et avkristnet Europa i det hele tatt hvorfor man skulle foretrekke livet fremfor døden?

Le Figaro

Med lov skal landet gjenopprettes

Under Obama i 2015 ble det vedtatt at De ti bud som stod oppført som minnesmerke utenfor delstatsforsamlingen i Oklahoma måtte bli fjernet, fordi det angivelig brøt med grunnloven. Historisk har USAs grunnlov aldri blitt tolket på denne måten, en tolkning som hovedsakelig retter seg mot USAs egen kristne historie.

Det er derfor oppsiktsvekkende at republikaneren John Bennett nå har fått igjennom et lovforslag i delstatsforsamlingen med 79 mot 11 om at:

«Alle kommuner, fylker, byer, skoler og andre politiske avgreninger er autoriserte i å vise på sine offentlige bygninger og på sin eiendom, replikaer av historiske dokumenter, inkludert, men ikke begrenset til, De ti bud, Magna Carta, Mayflower Compact , uavhengighetserklæringen , USAs grunnlov, Bill of Rights, Oklahomagrunnloven og andre historisk viktige dokumenter i form av statuer, monumenter, minnesmerker, tabletter eller noen annen fremvisning som respekterer verdighet og høytidelighet av slike dokumenter»

Dette går da videre opp til Senatets vurdering, der republikanerne holder et solid flertall etter valget av Trump i november.

Foreningen for Amerikas borgerrettigheter (ACLU) er dypt opprørte, hvis leder og sjef mener at lovforslaget HB 2177 er et desperat forsøk fra kristne på å fremmedgjøre ikke-troende. Han, Ryan Kiel sier at «Fortsatte forsøk på å plassere religiøse monumenter på delstatens eiendom sverter den sterke overbevisningen til mange i Oklahoma, marginaliserer mennesker tilhørende minoritets-religioner og dem uten noen tro, og det hele utgjør et gigantisk sløseri med tid og penger.»

De tror kanskje at de representerer et mangfold, om enn et forestilt sådan, men man kan like gjerne replisere at denne «borgerrettighetsforeningen» i beste fall «sløser» med tid når de går til kategorisk angrep mot all selvhevdelse på vegne av det som er symbolene på det bestående fellesskap, og Amerikas historie, som er den fortellingen dette fellesskapet deler.

Avdankede sosialdemokrater og unge nasjonalister

Det fremgår fra flere undersøkelser publisert i dag at det er ubestemmeligheten og den blanke stemmen som dominerer blant franske velgere – med Marine Le Pen som et visst unntak. Blant førstegangsvelgere er 29,3%, det vil si 3,3 millioner ungdommer bestemt på å stemme Le Pen i første valgrunde, hvilket er høyere enn den glatte globalisten Macron med sine 27,2%. Le Pen må regnes som et sterkt unntak, fordi hun går imot tidsånden og inntar sterke standpunkt i politikken der alle andre viker. Kandidatene fra ytre venstre bruker stadig sin «revolusjonære» retorikk, men de har ikke engang kommet på banen hva angår den store kulturelle usikkerheten som vedrører hvorvidt staten står fritt til å representere noe annet enn franske verdier.

Undersøkelsen til Cevipof som tilhører Science Po viser imidlertid at 40% av velgerne ønsker å stemme blankt, og utgjør dermed den største velgergruppen. Grunnen til dette kan man muligens finne svar på her. Videre er det nærliggende å knytte denne store andelen vekselvis desillusjonerte og forvirrede velgergruppen til den politisk drevne nøytraliseringen av offentligheten som venstresiden har vært med på å fremme, ved å nekte å ta debatten om franskmennenes kultur og etnisitet. Kritikken av den første debatten mellom fem av de største kandidatene til valget handlet nettopp om det at folk ikke oppfattet å ha hørt noe reell politikk bli diskutert gjennom den tre timer lange debatten. Det lyder kjent, får en si som nordmann. Eksakt hvem disse 40 prosentene er, er naturligvis umulig å si, men i det første valget hvor venstresiden praktisk talt er utradert i maktkampen om Élysée-palasset, kan vi gjette på gjøre en kvalifisert gjetning på at dét er den avgjørende faktoren for usikkerheten om hva en skal stemme.

Hver femte lønning i Frankrike blir betalt av staten til «funksjonærer», og denne gruppen viser nå ifølge undersøkelsen fra Science Po en rask fremvekst av folk som vil stemme på Le Pen som president, hvilket trolig skyldes den sterke staten Le Pen ønsker, som i sin tur sikrer funksjonærene sine jobber. Økonomisk er ikke dette hva Frankrike trener, som med  en viss rette beskrives som Europas syke mann, men det kan bli avgjørende dersom Le Pen skal overbevise dem på vippen i andre runde. Det er verdt å legge merke til at det nå spesielt er dem med høyere utdannelse som øker sin oppslutning om Le Pen.

Av dem som utgjør samfunnets sisteskanse, politiet og militæret vil 56% stemme på Le Pen. Av lærere derimot vil kun 9% stemme på Le Pens parti. Denne forskjellen er neppe hovedsakelig ideologisk, men handler mer om perspektiv og virkelighetsoppfatning.

Le Figaro – Le Figaro

Døde noen egentlig i London?

Theodor van Thulden, Time Reveals Truth, 1857, olje på lerret

Angrepet i London vil som vanlig skli glatt inn i den voksende rekken av terrorangrep i Europa mot européere. Det kan sies mye om mengden terror, men det er i siste instans ikke av største interesse. Det interessante er hvorvidt vi faktisk har forstått det som er denne terrorens vesen, både på ofrenes og muslimenes side. Måten angrepene dekkes av media – som tross alt representerer i stor grad samfunnets oppfattelse av verden – tyder i liten grad på at en en har forstått hva for en hendelse et terrorangrep er. Det omtales heller som en forekomst. Forskjellen ligger i at hendelsen bærer i seg og har som drivkraft et budskap. En forekomst er simpelthen et resultat av andre like mye og lite betydningsløse realiteter, slik en regndag er en forekomst av regn. For en utenforstående lyder det fantastisk, men det er helt hovedstrøms å omtale muslimers myrderier som forekomster av terror, som om det var like mye en konstant variabel i samfunnet som regnværsdager. Da er Midt-Østen å sammenlikne med Bergen. It just so happens to be.

Denne spesielle tale- og tenkemåten kommer med alle de trekkene Orwell skildrer i sin 1984 som «nytale». Det spesielle ved nytalen er nettopp dette, som beskrevet ovenfor, at det er en verden uten hendelser, og en verden uten hendelser er i virkeligheten en verden uten aktører. Og en verden uten aktører er en verden der vi ikke lenger står til moralsk ansvar for hverandre. Dette blir dobbelt tydelig ved hvert angrep: Ikke er våre politiske ledere i stand til å konfrontere muslimenes handlinger og motiver – ingen vestlig leder har de siste tiår anerkjent muslimske terroristers motiver for hva de selv hevder. Ei heller greier de å komme ofrene i møte på noen meningsfull måte, for de har jo allerede avskrevet muligheten for å forklare hendelsen … som ikke er en hendelse.

Det mest urovekkende ved dette er muligens den fullkomment fraværende medfølelsen i reaksjonene på angrepene. Men ideologier har da heller aldri hatt ryktet på seg for å være spesielt empatiske av seg. Denne liberalistiske ideologien er nå intet unntak.

Det lyder imidlertid klarere og fra stadig fler at medfølelse aldri kondenserer fra ideologiens skyer for å forme ekte følelser i oss mennesker. Disse to kategoriene som er de eneste «moralsk» gyldige i dag: menneskehet og individ; de strekker ikke til, det vil si dersom vi overhodet forsøker å bestrebe oss på å leve våre liv i noen form for fellesskap. Menneskeheten blir ikke skutt eller torturert; enda mindre dette blodtappende begrep om individet, hvis vesen ikke er annet enn sin teoretiske forskjellighet fra andre. Når du reflekterer over at de to eneste gyldige kategoriene for mennesker i dag hver for seg avviser moralsk gjenkjennelse, blir du med rette bekymret. For virkelig store politiske katastrofer å inntreffe, er nettopp dette av fremste betydning: Å bygge ned og helst utradere de fellesmenneskelige grunnfølelser som utgjør de bånd vi opplever i vår polis. Herom finner du hele svaret hver gang du leser om Srebrenica, Gulag eller Auschwitz og lurer på «Hvordan var det mulig?»

Men hvem bekrefter i dag eksistensen av vår polis? Mer enn noensinne forsøker politikere og akademikere på våre vegne å levere inn oppsigelsen av samfunnets kontrakt med sine borgere, idet de skriver seg inn i manntallet av det globalistiske Utopia – ingenstedslandet uten nasjonale eller moralske grenser. Der er mennesket perfekt tømt for innhold, substans og dermed også de følelser som er grunnlagt i vår konkrete tilværelse. Det er derfor av avgjørende betydning for mennesker av denne nye a-moral, å slå ned på enhver ytring eller handling som peker mot de konkrete trekk vi som européere med europeisk historie har tilfelles, for det ville bryte med deres tro på det globalistiske eneveldet representert av EU-kommisjonen – den tro som skal administrere oss inn i en forestilling der løsningen er at problemet ikke er et problem. Dobbelt statsborgerskap er ikke noe problem, fordi nasjonen er uansett ikke annet enn en administrær forekomst. Eggdonasjon er ikke noe problem, fordi menneskenaturen ikke er annet enn et tilfeldig evolusjonært sammensurium av gener uten mål eller mening. Islams ekspresjonisme, terror er ikke noe problem, fordi det er den uungåelige prisen vi skal betale for toleranse for islam. Men det er strengt tatt ikke noe «vi» her engang, for ofrene er uansett døde – og hva i all verden hadde vi tilfelles med ofrene som vi ikke har tilfelles med den muslimske mannen som med sin bil knuste myke vestlige kropper, for deretter og sette sin kniv til å sprette opp mage og hals på så mange andre i nærheten som mulig? Flere media omtaler nå muslimen som blant ofrene.

Den rådende a-moral krever av oss å fornekte de moralske følelsers gjenkjennelse, og spør om hvordan du våger å utvise ditt raseri over de maltrakterte kroppene i London, fremfor «menneskehetens lidelser» som beregnes av FNs rapporter om flyktninger. Deres såkalte humanistiske prosjekt slår bena under seg selv, fordi det undergraver selve grunnlaget for forstandig indignasjon og innlevelse, hvilket nettopp baserer seg på de moralske følelser. Å ta del i deres død og smerte fordrer å innforlive seg med den moral som skaper dette fellesskapet, der vi sammen kjenner livet med fryd, torturerende smerte og død.