Blant hedningene

Credimus (Vi tror) utkommer igjen i vinter for første gang på en stund. Det katolske magasinet kan skryte av mange gode hoders penner, som Sebastian, Anja, Ingebjørg, Øyvind, Sigrid og Sivert.
Her er ett av mine bidrag:
Blant hedningene
La oss først gi noen ord til hva det vil si å være katolikk. Det er ham som lever av sevjen fra stammen, som er Kirken, hvis frø er og næring er ektevielsen til Gud gjort menneske, Han verden gikk gravid med siden evigheters tidløshet. Det er ham som ser denne vinteretidens fortryllende soloppganger for deres gjennomsynlige del i Skaperens innsettelse av sin faderlige vilje, til en verden som ikke er i stand til å hindre denne kjærlghetens vilje og virke – enda mindre å gjøre den overflødig – likesom han kjenner kjønnsdriften stige til hodet og gjøre blodårene overfylte, for så mye som det hele tar del i Kristi oppstandelse, i skapelsens håp om å befeste en ny pakt i åndens nye vinsekker.
I denne fadermordende og pedofile tidsalderen – den som hater alt hva farsrollen krever, og dyrker en holdning om at «utenfor ungdommeligheten, ingen frelse» – er det klart at den som stikker fingeren i jorden, vil smake på den bitterheten, mot dem som er levende eksempler på alt det vår tid får smaken av drapslyst ved å lukte. De forstår heldigvis ikke at denne bitterheten kan brukes mot dem selv. De som forlyster seg ved dra vår histories forråtnelse på innpust, underholder en nekrofil nytelse. De gir spark til liket av Europas kolonialisme, Kirkens tidligere maktsterke rolle og annet, for å kjenne at deres håp i døden lever.
Jeg taler om den bitterheten som viser seg i møte med hedningen, idet du viser til at Norge er en kristen nasjon – at vi skylder alt hva vi elsker til vårt opphav i troen på Kristi oppstandelse.
Katolikken vet at denne bitterheten er en falsk nødvendighet, en livsløgn de utøver på seg selv, bare for ikke å merke at fornektelsen er utilstrekkelig. Vi leser Johannes, han som fikk æren av å nedtegne ordene «I begynnelsen var Ordet.» Katolikken finner verdens positive bekreftelse i å si at «I begynnelsen var». Vår tid sier «I begynnelsen er». I begynnelsen er morgendagens vitenskapelige fremskritt. I begynnelsen er siste oppdagelsers mote. I begynnelsen er multikulturen og globaliseringen. Vi kjenner igjen denne holdningen fra så mange mennesker vi møter, hver eneste dag.
Dette positive forholdet til vårt opphav og fortid er faktisk viktigere enn mye annet, som man til tider kan oppleve som mer betydelig. En opplever kanskje at venner eller andre bekjente nyter livet til det fulle i en periode, men når det kommer til stykket viser det seg, at kanskje var denne nytelsen grunnfalsk, i form av at det var en glede som aldri kunne vare, eller ta ny form i en ny fase av livet. Det bekymringsløse ved mennesker uten gudsfrykt eller ydmykhet kan misunnes for deres usvikelige selvtillit, mens det egentlig handler om en usvikelig tillit til deres fantastiske fremtidstro, som er så fjern fra virkeligheten, at virkeligheten uansett ikke kan frembringe tvil som vedrører den.
«Fremtiden bringer oss intet, gir oss intet; det er vi som, for å konstruere den, må gi den alt, og selv gi den våre liv. Men for å gi må man eie, og vi eier ikke annet liv, annen livskraft enn de fortidens skatter som vi selv fordøyer, antar og gjenskaper. Av alle menneskesjelens behov er der ingen mer vital enn fortiden.» — Simone Weil.

Jeg tenker, derfor politiserer jeg

Dersom fritid og politikk går hånd i hånd – slik som for medlemmer av Unge Høyre – er det forståelig at medlemmet Flydal ikke har plukket opp at spilleregelene for politikk og privatmoral ikke er helt de samme. Alle lever med privatmoralske valg eller oppfatninger, hvilke utelukker en hel del for ens eget vedkommende. Det er intet å vinne på å være hyklersk om det.

Skal vi kunne nære et håp om et samsvar mellom liv og lære, behøver vi et visst skille mellom privatmoral og politikk. De har mye å gjøre med hverandre, men fordi de tar utgangspunkt i hverandre, har vi ikke råd til å glemme de avgjørende forskjellene som gir dem deres spesielle roller i våre liv.

I motsetning til islam skiller liberalismen på statsvitenskap og hva vi før kunne kalle den religiøse sfære, det lærerbøkene i dag kaller livssyn. Med en liberal stat følger det at alt privat ikke er politikk, og all politikk er ikke privat. Takk du gode Gud for det. Selv om Knut Arild Hareide kan gi deg følelsen av annet, er det stadig slik at politikken ikke først og fremst handler om å rettlede oss i de moralske anliggende. Professoren Terje Tvedt har ved flere anledninger skrevet om de grelle utfall vi lærer å kjenne ved at politikere omdefinerer sin rolle til det å være moralens øversteprester, fremfor de ansvarstyngede makthavere og -forvaltere de er. Den totale forlikelsen av moral og politikk skaper monstre.

Men Flydal mener allikevel at jeg har forbrutt meg mot den offentlige kos, ettersom jeg har uttrykt meg i tråd med min personlige overbevisning, den om at mennesker grunnleggende er likeverdige, fordi vi ble tenkt på siden evigheten av vår skaper, pantokrator som mente oss slik. Flydal mener åpenbart at vi selv kan skape vårt eget narrativ og definisjoner av hva et menneske er, men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at han selger uhevet surdeig, med lite næring overhodet. (Og hvorfor er ditt lørsrevede og autoritetsløse menneskesyn bedre enn andres? Relativismen fører til en form for idéenes kannibalisme.) For hva er et menneske? Karl Marx svarer at det er et artsvesen, «Og som alt naturlig må bli til,» og «således har også mennesket dets tilblivelsesakt, historien […] Historien er menneskets sanne naturhistorie.» Flydal presenterer oss med dette narrativet om homokampen som har blitt vårts samfunns seksualmoralske tilblivelsesakt.

Men hva mener Flydal at vi skal legge til grunn for en rasjonell forklaring om hvorfor mennesker er likeverdige? Fordi FN sier det? Fordi han gjennom egen oppvekst har kommet til en nøytral og veloverveid konklusjon om at det sant og rett? Eller kan jeg begå et vågestykke, det å spørre om Flydal deler utgangspunkt med en økende del av samfunnet, som i bunn og grunn støtter påstanden om at universelt menneskeverd er en realitet «fordi det tross alt er 2016»? Ja, okej, og i 2017 da?

Jeg står da heller ikke tilbake for å være sterkt kritisk til dem som forsøker å stemple ut andre som «illiberale» eller skjellsordet for anledningen, fordi jeg tror ikke at vi mennesker kastes ut i verden mer eller mindre tilfeldig. Det gjelder også vår seksualitet.

Hvis ikke Flydal forstår at han her blander livssyn og politikk bør han helst lese seg opp om liberalisme. Heldigvis er ikke Flydals oppfatning rådende. Eidsvollmennene var såpass liberale at de forstod at man må tillate et rom for menneskets moralske liv. De utelot ikke å forby frafall fra kristendomen fordi de trodde at det var moralsk akseptabelt – mens islam forbyr frafall med døden til straff – nei, de forstod at vårt mest intime moralske liv kun kan gjøre seg virkelig gjeldende dersom man tilnærmer det på en tilsvarende moralsk måte, nemlig å velge, slik for virkelig å bli trygg på ens moralske dimensjon.

Stridens kjerne består i at jeg mener at det står enkeltindividet fritt å mene at ens seksuelle dimensjon kan og bør være et objekt for moralske tanker og følelser, og at jeg dermed mener at homoseksualitet ikke kan unndras denne vurderingen. Det er klart: Jeg mener at man kan konkludere at homoseksualitet er en nøytral sak, eller til og med noe positivt, men uansett tilfelle vil jeg mene at det ikke er en sak for politikken. Jeg vil aldri se at det blir politisk vedtatt hva det er lov å mene og ikke mene, om det som hører moralen til. Men Flydal er uenig i alt dette. Han synes det lyder negativt, og vil stille seg på historiens side, i.e. skraphaug. Han er dessuten kun åpen for én konklusjon (den positive), mens jeg vil forsvare alle individers rett til å komme frem til alle tre forskjellige konklusjoner  – alternativt likegyldigheten.

Å være er ikke hva det var

Kardinal Robert Sarah, Foto: JULIEN DE FONTENAY/JDD/SIPA
Kardinal Robert Sarah, Foto: JULIEN DE FONTENAY/JDD/SIPA

Det er en sannhet av ordspråket, at dersom det går dårlig med ekteskapet, går det dårlig med prestekallene. Denne proverbiale sannheten har vi fortsatt tilbake å se tilbakevist av noen foreliggende virkelighet. Men sannheten taler også ut over seg selv. Det angår naturligvis det sivile samfunn for øvrig, for så mye som vi stadig befinner oss i hva som må kalles kristenheten, om enn i praksis avkristnet. Samfunnets retningsgivende har blitt fundamentalt blitt gjort om, og vi lurer på om vi i det hele tatt ønsker å fortsette ned den vegen våre offisielle hyrder staker ut for oss.

I likhet med det som i Norge passerer som intellektuelt liv, lever vi her i nord, i periferiene på flere måter, kanskje skal vi si, spesielt hva angår åndslivet. Om vi har noe til felles med det islamske overhodet, er det i så fall en viss likhet mellom Janteloven, vår de facto sosiale lovgivning, og shari’a. Og, om en ikke gjør vågestykket i å tre ut av den lokale konfortsone, hva gjør man så overfor det som selv ikke engang hører Norden til?

Denne holdningen som er vår er ikke kun problematisk av den grunn at fremmede kulturer legger beslag på større deler av landet, men kanskje heller fordi vårt opphav, vår grunn til å være, har sitt kildens utspring utenfor Norden.

***

En mann som også vet hva det vil si å tilhøre periferien er nåværende Kardinal Robert Sarah, han som ble født inn i gatestøvet av Guinea, i året 1945. I sin sist utkomne bok* skriver han om hvordan man kan finne sin indre ørken, i betydningen av den ørken Vår frelser dro ut i Israels ørken for å tale med vår faderlige skaper. Den nåværende åndelige ørken som befinner seg i det offentlige, bærer ingen frukter, annet en sinne for dets bitre frukter, som er sinnet. Men nettopp dét, at vårt samfunns intellektuelle har forødet det offentlige forum, gir oss anledning til å vende oss innover for å kjenne på vår bare grunn, vår nakenhet, som dyrene som kastes til verden skrikende, gråtende og utilpassede en brutal natur. Det kunstige, sosialdemokratiet, forsøker å innsette seg som en skapelsesberetning, men vi alle vet at det ikke er vårt opphav.

Det gir anledning til å tenke på det som er vårt opphavs begivenhet, vår norske ferd gjennom historien.

Men kultur og sannhet blir aldri ett. Illusjonen om noe annet vil formørke vår forstand overfor betydningene av vår kultur og sanhet, disse våre dreiepunkt og pillarer i livet. Så hvordan skille dem ad på en fornuftig måte? Hvordan kan vi møte dem med en annen kultur, og stå med en fast og stødig fot i det sanne? Kardinal Sarah taler om en ekshibisjonisme –en irrasjonell trang til å vise frem sin kultur – som viser seg i afrikanske folks fremferd. I Norden kjenner vi en liknende form for ekshibisjonisme gjennom bistandsprosjekter, uten annen målestokk enn at vi proklamerer at én prosent av BNP går til bistand, uten påvist (god) effekt, og vår dårlig tilslørte fornøydhet ved at immigranter søker seg til nettopp vårt land (som fører med seg hvilke gode effekter?).

Kan vi se for oss at en representant for sosialdemokratiet sier noe liknende om dets indremisjon?

I Afrika, det er sant, tror man at seremoniene er vakre fordi de troende har sunget eller danset dem godt, etter å ha hørt en lang preken. Men man må ikke blande liturgien og vår egen kultur. Alle misjonsland, og mer spesifikt de afrikanske landene, står overfor den store faren av kulturell ekshibisjonisme. Et slikt hurlumhei, og fraværet av den omsluttende stillheten, gir ikke anledning for det intime møtet, ansikt til ansikt med Gud.

Det retningsgivende, liturgien, tjenesten kan ikke være sin egen tjeneste, uten å forgå i å drukne i egen menings rotløshet.

Noen har bebreidet meg for å ønske å gå tilbake [til tidligere tider], men det er ikke hva det handler om her. Jeg minner om at intet dokument fra det andre vaktikankonsil pålegger å feire messen vendt mot folket. Paul VI godkjente denne formen [for å feire messen], men ikke som en påleggelse. Allikevel har det i dag blitt det normale ritet. Men i messen er ikke presten der for å se folket, og ikke folket for å se presten.

Vi er ikke en nasjon vi med fordi vi liker hverandre så innamari godt. Vi er en nasjon på grunn av meget partikulære, bestemte hendelser som har til felles et felles retningsgivende. Den partipolitiske ordningen, som et sirkus til sosialdemokratiets brød, bør derfor kunne revurderes i sin nåværende form.

Dette er ingen atavisme å ta et kritisk oppgjør med de liturgiske endringene som fulgte konsilet men de som falt utenfor hva konsilet ønsket.

 Hva er mer presserende enn å ta igjen fortidens forsprang, når noen i historien har rykket det samtidige opp og ut fra dens sanne utviklings formål?

Pave Paul VI sa til filosofen Jean Guitton «Det som slår meg ved den katolske verden, er at på innsiden av katolisismen synes en type ikke-katolsk tankegang å dominere, og det kan bli at denne ikke-katolske tankegangen i morgen blir den sterkeste på innsiden av katolisismen. Men det vil aldri representere Kirken.»

Hva er din Kirke – der hvor døden gravlegges i livets levende håp?

Allerede i tiden av sin Humanae Vitae fikk han se raseriet mot livet, og flommen av angrep mot den ekteskapelige kjærligheten. Intet samfunn har aksepterte hva Vesten har legalisert og anser som rettigheter i dag – homoseksuelle partnerskap, eutanasi selv for barn og abort. Krisen er alvorlig.

Det moderne mennesket som lengter etter det modernistiske har tatt det modernistiske til sin folkelighet, i stedet for menneskeligheten – det som baserer seg på forståelse av hva som gjør mennesker like, og virkelig gir livets menneske-likhet.

budskapet er krevende. Men folk aksepterer fint å bli underkastet dagliglivets krav, fra familien, jobben. Hvorfor skulle ikke troen være krevende?

Å finne næringen til hva som er vårt opphavs røtter kan være anstrengende, men hvilken anstrengelse er verdt betegnelsen om det ikke har den sanne seierskrans i vente?

Tillat meg å presentere situasjonen i form av en metafor. Den vestlige sivilisasjonen er som en beruset mann som går langsmed en avgrunn. Noen nærmer seg den, andre fjerner seg fra den. Men han vet ikke eksakt hvor denne avgrunnen befinner seg. Altså kan han ta ikke mer enn et lite skritt lenger mot avgrunnens kant og fremprovosere den endelige katastrofen.

I en tid av partipolitisk, éndimensjonal og ensrettet forståelse, er det vanskelig å peke på vår menneskelige avgrunn, som inngir til fortandens og moralens flerdimensjonalitet

Kirken må gjøre heftig motstand, fordi denne angivelige tilpasningen til den moderne verden er overhodet ikke en utvikling som passer det kristne synet på mennesket.

I stedet for vår frigjøring har modernismen satt tankens frigjøring, hvilket betyr vår undertrykkelse, opphevelsen av vår bestemmende og forståelig meningsgivende natur – det som gjør oss i stand til å si «vår».

I alle tilfeller vil det være materielt umulig for Vesten å ta imot og å sysselsette alle. Jeg tror at det er legitimt for landene å styre immigrasjonen. Det holder ikke å ta imot for å redusere antallet immigranter og fattige når man parkerer dem i camper og fôrer dem som beist. Vi kan ikke underholde en illusjon om at Vesten er et verdslig paradis.

Historien er per definisjon uavsluttet. Den som forsøker å innføre et begrep om den avsluttende høyde, vår opphøyedhet overfor alle tidligere tider, har innegbygget i samme tanke avslutningen. En fremskreden tanke om den vestlige sivilisasjons endelighet i moderniteten som paradis, betyr dens endelikt.

Til tross for alt vil ikke islam nå sitt mål om å islamisere hele verden. For Herren døde ikke for intet.

Håpet er troens sikkerhet. De som avviser troen og finner sin fremtidsromantikks vellyst i den foreliggende verdens håpløshet, er som kollaboratører for de likegyldige, og oppviglere for håpløshetens ildpåsettelse av verden.

De som ikke ser annet enn den negative siden er nærsynte.

Det er hva Kardinal Sarah sier om hans opplevelse av arven etter kolonialismen, fra erfaringen av hans oppvekst. Det positive lever, og han er et vandrende vitne om det lys vi kan være subjektet i og for.

xvmb13227e2-9152-11e6-90b6-d1ff278129b4-300x478

*«La Force du silence. Contre la dictature du bruit», du cardinal Robert Sarah, avec Nicolas Diat. Éditions Fayard, 378 pages, 21,90 €

Vil vi sette kreftene i verk for å sette fart mot det gode – for å kjenne verden lyse opp, oss selv fylles i dens fyldest, av søkens mål og Lys? Det er spørsmålet jeg stiller i selskap av leseren.

Mass-Culture: People vs. the individual?

Et essay skrevet ved Lillestrøm videregående skole, fra året 2014

Rationale

In this essay – posing as a contribution to the literary magazine of America, New Criterion – I highlight and comment some of the most wholesome and deleterious aspects of the relationship between a dominant culture for the and masses the position of the individual. I mean to convey that mass-culture and mass-communication is not necessarily detrimental to a high culture cultivating ‘the individual’, but can be if a confounded intelligentsia no longer is capable of seeing the arts and literature as a fabric of meaning through which one communicates to the people – although there is an insuperable difference between the two groups.

This argument will be led on historic terms – analyzing the past to understand the present. My investigation embodies therefore mainly adumbrations on the roots of modern mass-culture, within the ambit of what we call the history of ideas.

Below I will resist the notion of class war, because I believe the malum discordiae to not lie in the very existence of classes, but in their (mutual) animosity – e.g. by class war-mentality. Hence, I adduce for the argument that the lower classes and the intelligentsia ought to see each other as complementary as adherence and membership to one’s own stratum of society has been to my mind negligible in this story, while ideology really has been the protagonist in the 20th century’s history of mass culture.

In this essay I intend to show that there exists a line of thought to be found between being in favor of culture for the masses and being an éltist.

 

People who have been of inspirational significance are mentioned and cited in the text below, except Roger Scruton, to whom I owe much for his intellectual capacity in understanding past and present so organically.

From the beginning of European history in the sixth century up to the 1800s, Europe had never seen her population exceed 180 million. In 1914 Europe was almost unrecognizable, as 460 million men walked the lands of Europe. But although the populations all over the continent bulged, the feeling of empowerment, even in democracies, did not follow. This created an asymmetrical development on the continent from the 19th to the 20th century: As the technological revolutions raged on, the people had an increasing multitude of choices of what to wear, but a decreasing say in how to be governed: Europe’s population possessed an unprecedented freedom to live ad libitum, but the political freedom did not follow, even in democracies, and social cohesion suffered as democracy made culture secondary to politics. The masses were looking for a fabric of meaning to once again unite them, instead of religion, and something to provide them with the ‘power of the people’, as understood by either Tocqueville or Stalin. In the 20th century ideologies they found the perfect substitute for religion and support for the people’s acquisition of power.

It was at the apex of this development in history, that is in 1930 that José Ortega y Gasset published his book The Revolt of the Masses—a well-thought reflection on the mood of the European intelligentsia at the time. He speaks of a ‘dictatorship of the mass’ – masses that believe in the state as a machine, simply for obtaining the material pleasures they desire, bringing about a state wherein the individual eventually must be crushed. Some will name Gasset a reactionary for this, but I don’t think he was completely off-track. Although he wasn’t categorically right about the uncivilizing nature of mass-culture and the state, he was in the right if one views his writings in the light of how the two ideologies at the time crushed the individual under the banner of the people’s supremacy. Culture for the masses, power of the people and ‘people’s rule’ comprised their ideological beachhead for both of these ideologies.

Nietzsche on the other hand may be seen as the more extreme case for intellectual resistance toward mass-culture, as he wrote through the mouth of Zarathustra ‘Where the ‘rabble’ drinks all fountains are poisoned’, and denounces the state as ‘the coldest of cold monsters’, wherein ‘universal slow suicide is called life’. That is a much too pessimistic view on mass-culture. To say that education only should be for the special/elected few, and that a biblical flood to relieve mankind of its excess stock should come every now and then, like Voltaire and Nietzche wished for, cannot, on the other hand, be understood in the same way as Ortega’s warnings can.

Gasset and Nietzche were not products of the same society. Gasset represented the old guard of which promoted civilization’s edifices as the goal to every means of society: elitism for the sake of civilization. Nietzsche however was one of the earliest products of mass-culture. That is to say, mass-culture generated Nietzsche’s person in opposition to itself; as its antagonism. The same printing press that made Nietzsche’s books so widely popular among Europe’s frightened intellectuals pressed out the masses of literature for the vulgus: the newspaper. This paradox is not devoid of meaning.

W.B. Yeats recommended Nietzsche as ‘counteractive to the spread of democratic vulgarity’, and George Bernard Shaw nominated Thus Spoke Zarathustra as ‘the first modern book that can be set above the Psalms of David’. But why did also the German and Soviet masses of Europe read Nietzsche as ideological provender? I believe that Nietzsche resonated with the masses’ new ‘belief’ and the European élite because the direction one directs one’s animosity in society is of secondary significance: Notwithstanding the direction of animosity it is a cry for uniform equality, by some given standard—the intellectuals in Nietzsche’s case and the proletariat for the communists. Animus against the élite or the masses expresses the same mentality: that one must perish and equality prevail.

 

 

Both Hegel and Alexis de Tocqueville believed in History’s unrelenting movement toward more power to the people. They saw History’s invisible hand behind Magna Carta, 1679, 1688, 1776, and 1789. But they believed this to be by the merit of the masses themselves. Conversely, Stalin saw History’s progress as pushed by the elected few, which had understood the course of history. Point being: the road to Western way of culture for the people, which prevailed and superseded the Nazi- and Communist way of mass-culture, was not uncontested.

The fallacy of equaling mass-culture and power to the people is a positivism stating that whatever is for the mass of people is for the good of all people. Hitler and Stalin propagated such positivism, which legitimized the dictatorship of the proletariat and Germanic millennialism. Regarding people simply as a uniform mass, as that of dough, one may infer the notion of a supreme herder – or leader – of this mass, as doubts about the interests of this mass have to be eradicated.

We see that there are ‘anti-mass-culture’ intellectuals in two styles, represented by Gasset and Nietzche, and we see that there are propagators of mass-culture of two types, represented by Tocqueville and Stalin.

I daresay that the victory of republicanism over the ‘dictatorship of the mass’ was not unequivocal, much less irrevocable. Reading Spinoza’s Theological-Political Treatise from the sixteen hundreds he makes it very clear to the reader that he is not aiming to convert the minds of that mass of men, regularly storming the streets to protest against this or that blasphemy, which they think is threatening the order and hierarchy of society. This sort of disparity or tension between the avant-garde intellectuals/artists and the larger mass of society will always exist to some extent. The attempt to eradicate this natural tension between the lower reaches of society and the higher reaches of society is the symptom of every ideological threat toward the individual.

Et kontrarevolusjonært tilsvar

s__kierkegaard_710429a

Harald Stanghelle har skrevet en tekst som går for å være det som er hans tydning av Wenche Lowzows liv og levnet. Jeg må skrive går for å være, fordi hans selektive hukommelse tjener å gjøre henne «larger than life», og da mener jeg virkelig større enn livet. Ikke hennes personlige liv eller legning, men hennes offentlige forkynnelse av homofili som «uttrykk for en mentalitetsrevolusjon som har forandret landet vårt» er for Stanghelle det vesentligste ved denne kvinnen. Det handler om intet mindre enn et liv, som for Stanghelle symboliserer en ny lære om Livet.

Vi tviler ikke på at mang en fariseer har innsett at homoseksualitet har blitt tildelt en ufortjent plass som en slags ‘erkesynd’ blant synder, når denne forrykning av vår naturlige seksualitet og kjønnsdrift ikke er mindre unaturlig enn pornoavhengighet – og jeg vil tilføye: en oppfatning om at jente og gutt—mann og kvinne ikke kan være på tomannshånd, uten at det skal sees som noe seksuelt. Men dette er ikke nok for Stanghelle. Det er ikke tilstrekkelig å tolerere, å akseptere eller å respektere homofile mennesker, for dette rent konstaterer han: at vi har gjennomgått et hamskifte, og dette betyr nødvendigvis at homofili må tros på som «naturlig» og som en «rettighet». Å dekretere og fremlegge naturrettens sannhet har normalt innebåret en rolle som tilfalt paven i Vatikanet, mer gjerne enn Aftenpostens kommentatorer i Akersvegen.

Ikke på noe ett tidspunkt taler Stanghelle om en sterkere forståelse for menneskeverd; en aksept for homofile som likemenn. Og det er en aksept som jeg mener å ha grunn til å tro at har økt, som følge av at nordmenn har forstått at en hellig overbevisning om menneskets universelle verd også må gjelde homofile. Men for Stanghelle handler ikke dette om menneskeverd, eller den mer eksplisitt kristne erkjennelse av at der kun gis «rettferdige mennesker som tror seg å være syndere, og syndere som tror seg å være rettferdige» (Pascal). Nei, for Stanghelle handler dette fra ende til annen om slikt som «minoritetsperspektivet», som for ham lykkeligvis har blitt et «majoritetshegemoni». Han tegner et falsk bilde av at et avvik i seksualitet må opphøyes med makt, til å være en rettighet og dogmatisk trodd på som naturlig (selv om vi ikke kjenner noe bevis på at noe ett menneske har blitt «født sånn», mens vi kjenner en samling av 13,000 undersøkelser som beskriver homofili som del av personlighetsforstyrrelser). Ved denne totale underkjennelsen av betydningen av menneskeverd og menneske-lighet, blir hans ‘løsning’ å underlegge seksualitetens betydning, i riktig gal sekstiåtterånd samfunnets maktstrukturer.

Denne over- og omseggripende omfortolkningen av hva et menneske er – forstått av Stanghelle alene i relasjon til samfunnets maktforhold mellom minoritet og majoritet – minner om hva kardinal Joseph Ratzinger beskrev som muligheten for en irrasjonelt dogmatisk tankestyring, basert på det vilkårlige nuets primat – hvilket gir den «kategoriske enighet med tilværelsen» (Kundera). For Stanghelle hverken forklarer eller argumenterer, for hvorfor vi skal akseptere fordringen om å oppgi troen på en uforanderlig felles menneskelig natur, mens det synes tilstrekkelig å konstatere «revolusjonens» inntruffen og virkning fra «gamle dager» av frem til 2016. Denne idéen gjort samfunnshegemoni, denne Stanghelles nyvunnede sosiologi og menneskesyn er «Phantasiens sophistiske Lyst, saaledes at have hele Verden i en Nøddeskal, der er større end hele Verden, og dog ikke større end at Individet kan fylde den.» (Kierkegaard). Stanghelles idé om Lowzows betydning er nettopp dette nøtteskallet: en individualisme som skal overkjøre og være større enn verden.

Stanghelle siterer Syse som en mørkemann for det at han ikke ville politisere personlige seksuelle avvik. «Ingen har fordømt henne personlig, men jeg, og svært mange andre, mener dette burde tilhørt privatlivet,» sa Jan P. Syse, Oslo Høyres daværende formann. Han snakket nok trygt på vegne av den ikke helt tause majoritet.» Jeg tror at flere homofile, som ikke har gjort sin legning til utgangspunkt for en vilje til å tvinge andre til å tro at dette avviket er det ene eller andre, vil se hvilken skade politiseringen av homoseksualitet har gjort. Homofile som ikke-homofile bør få slippe å høre fra Stanghelle at deres forelskelser og erotiske opplevelser inngår i hans egen maktfokuserte sosiologi. Dersom individualisme skal bety frihet, da kan det ikke bety at begrepet har en normativ betydning ment til å forme verden for å gjøre (/tvinge) mennesket fritt (det som er det jakobinske syn på individet), slik Stanghelle ser velvillig på at samfunnet (mener han ikke da staten?) skal tilrettelegge for dette “minoritetsperspektivet”. Dersom individualisme skal bety frihet, da må det handle om en positv tro på individet, som i stand til å la seg forme i verden: Det må i det hele tatt handle om individets rett til å gjøre seg en fri og opplyst mening om rett og galt, uavhengig av samfunnets eller Stanghelles sosiologiske begreper, eller mangel på sådan.

Og når det kommer til Stanghelles grunnløse påstander om hva homofili eventuelt må være og ikke være, reagerer vi som mennesker når han forsøker å utradere muligheten for at der er går skillelinjer mellom rett og galt, som er «bevisstheten om vår ulykke, som på engang er vår storhet og vår elendighet.» (Pascal)

– Kristne har en moralsk plikt til å forsvare freden med makt

125-CopyPater George William Rutler er en god mann fra New York, som ennå taler klart mens andre sliter med å tenke klart. Vi har blitt erklært krig, men forsøker helst å forklare hvordan dette er helt forenlig med å leve som om det er fred og ingen fare. Vi blir sågar til stadighet formanet til å ikke gjøre noe annet enn å fortsette som om, for bare det å forholde seg til trusselen vil være å «spille inn i deres hender», slik Jagland og eksperten Thune preker i moralismens høyeste pipe-oktav.

Mange av de toneangivende stemmene i Norge taler alene utifra et ensrettet ideologisk standpunkt, ikke tro. Slik unnslipper selve grunnlaget for fred dem.

Slik som rasisme perverterer rase og sexisme perverterer sex, så perverterer pasifismen også freden.

Pasifismen og andre ensrettede tankeformer (ideologier) har mål, som ofte blir avguder. Det mørklegger betydningen av utgangspunktet, slik som sosiale og praktiske begrensninger. At lammet og løven (les: alle kulturer) skal beite om hverandre forsøkes tvangsinnført ved den ideologien som vil si at alle kulturer er likeverdige, multikulturalismen.

Dette minner om den sosialist-realistiske litteraturen. Hvorfor må man så uttrykkelig legge vekt på at virkeligheten er sosialistisk, og så attpåtil gå til så drastiske handlinger for å forme virkeligheten etter tanken, dersom det som påståes så fanatisk allerede er en naturlov? Skamløsheten og uredeligheten er så voldsom at motparten blir slått til marken før han i det hele tatt har fått tenkt ut et motsvar.

Men man har nettopp derfor all grunn til å svare, gjerne også for egen samvittighets skyld: Det har en helende effekt å si det som sant er. Og det må forsvares. I den sammenhengen har mange blitt villedet til å tro at det er grunn til «å ha problemer med Kristi bud».

Kristi bud om å snu det andre kinnet til i tilfelle en person blir ærekrenket: Ydmykhet slår hovmod. Det har ingen ting med selvforsvar å gjøre.

I de siste tiår har det blitt mer vanlig å presentere Kristus som en vismann som likte å tale i gåter. Faktum er at vi kan ta Ham høyst seriøst så vel som bokstavelig. Når Han sier at man skal vende kinnet til for et laps, ja da mener Han et laps – ikke en AK-47, selvmordsbombere ei heller kulturkamp. (De gangene Kristus talte billedlig gjorde han dette helt eksplisitt, som f.eks. de gangene han sier at dette er en «likning», og idet han forklarer Nikodemus at han ikke bokstavelig talt mener at «å bli født på ny» vil si å gå tilbake i mors liv.)

Den katolske kirken har har alltid stått fast ved at det å trosse ondskap ikke bare er en rettighet men også en plikt. Kirkens katekisme (cf. nr. 2265) siterer St. Thomas av Aquinas: «Legitimt forsvar kan ikke bare være en rett; det kan også være en alvorlig plikt for den som er ansvarlig for andres, familiens eller statens velvære.»

En far er skyldig om han ikke beskytter hans familie. En biskop er på samme måte forpliktet som en åndelig far for sine sønner og døtre i Kirken, slik som først og fremst staten har ansvaret for å opprettholde ro og orden ved bruk av selvforsvar.

Om dette var det credo våre ledere hadde bekjent seg til de siste tiår, skulle det være like utenkelig som umulig at det som var ett av verdens beste land å bo i – Sverige – nå har pensjonister som sulter og lever som uteliggere på gaten, og har lovløse tilstander i større deler av landet. Og det hele begynner med fornektelsen av det nødvendige trosgrunnlaget for å ønske å forsvare. Strandpromenaden i Nice ville heller ikke stått ubevoktet på Bastille-dagen.

Vi trenger ikke flere administratører av overnasjonal integrasjon som sitter i krisemøter om terror i Brussel, vi trenger hyrder.

Kristus advarte apostlene som sine hyrder mot ulver. Dette krever å være slu som en slange og uskyldig som en due. Å svikte denne moralske forpliktelsen til beskytte freden, ved ikke å bruke makt når det trengs, er å være uskyldig som en slange og slu som en due.

Det er ikke uskyld – det er naivitet.

Naiviteten er ikke en uskyldig sak. Det som skjer i Europa er ikke naturkatastrofer. Noen har ønsket seg et uvitenhetens slør for egen selvfølelses skyld, og nå betaler andre for konsekvensene. For om man ikke visste burde man ha visst.

St. Giovanni da Capristano ledet en hær mot maurerne i 1456 for å beskytte Beograd. I 1601 ledet St. Laurentius av Brindisi også et forsvar av Ungarn. Som fransiskanere brukte de selv ikke sverd men korset til å inspirere kloke generaler og soldater som fransiskanerne samlet ved kunstferdig diplomati og en modig uskyld.

Dette er ikke obskure trivia: Var det ikke for Karl Martel i slaget ved Tours i 732 og Jan Sobieski ved Viennas porter i 1683 – og sannelig, hadde ikke pave St. Pius V sendt Andrea Doria og Don Juan til Lepanto – så skulle vi ikke være her i dag. Ingen vestlig nasjon slik vi kjenner dem – intet universitet, ingen moderne vitenskap, ingen menneskerettigheter – skulle eksistere.

Mens man gjennom århundrene har importert de fleste fremskritt i Europa til Norge, og derfor har kunnet forestille seg at de kommer som om fra intet, så har man også kunnet tenke seg til relativiserende sosialantropologiske forklaringer på hvorfor det har gått så himmelropende annerledes i muslimske land, hvorfra brorparten av våre nye landsmenn kommer. Faktum er riktignok det at historien har langt mindre abstrakte aktører enn som så. Det handler om, som pater Rutler viser, om svært konkrete mennesker, idéer, utkjempede slag og en ganske så unik tro.

Den så lange listen av martyrer fra Cordoba gav beskjed til den spanske Umayyad-kalifen Abd Ar-Rahman II i det niende århundre, om at hans fornektelse av Kristus var infernalsk, og at de heller ville dø enn å overgi seg. Sankt Juan de Ribera (†1611) og Sankt Alfonsus Liguori (†1787) gjentok denne formaningen om at islams begrep om fred ikke krever sameksistens men underkastelse.

‘Snarvegen’ for å takle denne krisen er å benekte at den eksisterer.

Det største problemet i møtet med krig er å ikke kjenne den freden man kjemper for. Geistlige og sekulære ledere i Norge har ikke på lenge forkynt en klar visjon om hva fred vil si. Derav den handlingslammede innstillingen.

Kristne er kjent for å kjempe for Lammets rike. De kristne er kalt til å gå ned fra tribunen til arenaen, og kjempe som gladiatorer om så det er en dødsdom. I vår tid kjenner vi en hel rekke pester, som åndelig og fysisk tar livet av folk; målet blir da å alltid velge side blant ofrene, og aldri stå blant beistene og tilskuerne.

Den første dagen på Demokratenes nasjonale landsmøte var der 60 taler, hvorav null i antallet nevnte IS.

For dem som bærer et syn på verden uten håp (eller Håpet, for den saks skyld) blir det rett og slett en for stor påkjennelse å tale om det onde ved navn. Da skulle selve verdensanskuelsen briste.

Laster har ødelagt utallige menneskers sjeler, men i sivilisasjoners nedadgående skader svakheten mer enn lastene. Frasen «Peace in our time» er like fattig nå som da Chamberlain dro til München.

Hilaire Belloc, som kjente Normandy og Europa forøvrig vel, sa i 1929 at «Det er nesten helt sikkert at vi må begynne ta islam med i regningen i nær fremtid. Kanskje, om vi taper troen, vil islam stige opp ad. For etter at nominelt kristne makthavere la islamske kulturer under seg fant de spesielt to foruroligende trekk. Det første var at islams åndelige grunnlag viste seg å være helt urokkelig; det andre var at området kulturen okkuperte ikke var i tilbaktrekning, men tvert om at det sakte ekspanderte.»

Den kjente katolikken og forfatteren Hillaire Belloc har som forutsetning at Europa må tape sin tro, for at islam skal bli noe å regne med, i det som var fremtiden i 1929. I frie land vil folkets velvære alltid avhenge av tro, nettopp fordi man står fritt til å komme til kort og å gå under. Vi lever i mindre frie og mer usikre tider enn før. Hva var det som holdt oss i lag med friheten?

Dét og oss selv skal vi få satt på prøve flere ganger i tiden som kommer:

Presten i Saint-Étienne-du-Rouvrary i Normandy i Frankrike var ikke den første til å dø ved alteret – og vil ikke være den siste.

Kirken er kjent med begrepene «indre og ytre fiender». De indre fiender er alltid de farligste, herunder de som avvæpner oss overfor den ytre fienden:

I sin fremskredne alder uttrykte presten en legemeliggjøring av den sivilisasjon som har blitt forrådt av en generasjon, hvis kjenningsmelodi har vært John Lennons «Imagine» – at det hverken finnes himmel eller helvete, «above us only sky» og «all the people living for today.» Når virkeligheten bryter inn er teddy-bjørner og ballonger alt de evner å etterlate seg, ved åstedet for nok et blodbad de velger å kalle «uforklarlig».

Når man mister begrepet om hva «helvete» vil si – det at noen sjeler aktivt velger bort den Vegen vi tror er den gode – da går man seg vill i egne begreper, eller mangel på sådan, og går fra konseptene om noen igjen forsøker å rettlede. Derfor omtalte erkebiskopen av Paris Allah som «Dødens guddom», i sin preken under requiem-messen for pater Hamel.

Da pater Hamel – som ble martyr på alteret – ble begravet avsluttet pater Rutler sin artikkel i den anledning med disse ord:

Den høyt aktede dominikaneren pater Reginald Garrigou-Lagrange overvar Johannes Paul IIs disputas for sin doktorgrad ved Angelicum. Han sa: «Kirken er intolerant i prinsippet fordi hun tror; hun er tolerant i praksis fordi hun elsker. Kirkens fiender er tolerante i prinsippet fordi de ikke tror; de er intolerante i praksis fordi de ikke elsker.

For å huske hvordan man elsker må man også komme i hu hva som anlediget kjærligheten i utgangspunktet.

Ondskapen preker toleransen inntil den tar over, da forsøker den å kneble det gode.

– Erkebiskop Charles J. Chaput

Fader George William Rutler er en katolsk prest, og pastor ved St. Michaels kirke i New Your City.

FaithZette

Crisis Magazine

 

– Våre land står ikke fritt til å bli muslimske

Det har blitt sagt i 1400 år, men må sies på nytt: Islam er en trussel for kristenheten, og ønsker verdensherredømme. Det sier kardinalen Raymond Burke i samtale med RNS om hans nye bok Hope for the World.

Kardinal Burke er kapellan for Den suverene militære ordenen av Malta som står bak Vestens to desidert største seiere for kristenheten mot ottomanerne; slaget ved Lepanto i 1571 (som ble innledningen for renessansen) og Vienna i 1683. Kardinal Burke ser sammenhengene:

«Disse historiske hendelsene [Lepanto og Vienna] er knyttet direkte til dagens situasjon. Islam ønsker utvilsomt verdensherredømme.»

Nei, det er ikke slik som Frankrikes statsminister Valls sier, at vi må tilvenne oss terror. Det er islams maktambisjoner vi må lære å forholde oss til.

Kardinalen har også noen tanker om at Europa har flere land med større områder av «tapte territorier» under islamsk kontroll.

«Dette er ikke unntak i islam. Dette er vegen ting skal gå. … Hvis du forstår dette og ikke er tilfreds med tanken på å være tvunget inn under islamsk styre, da har du grunn til å frykte.»

Som professor Soeren Kern har skrevet for Gatestone: «Hvis du først vil støtte islam kan du gjerne først som sist starte egen praktisering av sharia.»

Kardinalen har heller ikke lukket sine øyne for demografien.

«Når muslimer blir en majoritet er de pliktet til å underkaste alle islamsk lovgivning. … I alle land hvor muslimer blir majoriteten har de en religiøs plikt til å styre landet. … «hvis ikke dét er hva folk ønsker må de finne en måte å takle det på.»

Kardinalen forsøker å forklare at vi helt uvegerlig står foran valget mellom underkastelse eller konfrontasjon. Pent blir det uansett ikke. Vi kan forestille oss hvordan det blir seende ut, dersom Tyskland eller Frankrike skulle bestemme seg for å ta tilbake «tapte territorier» og gjenopprette statens voldsmonopol.

Han er klar på at islam ikke er en religion som alle andre, og enda mindre som jøde- og kristendommen. «Det er simpelthen ikke tilfellet objektivt sett.» sier han og stiller seg sterkt kritisk til dem som later til å tro at kristendommen kan støtte indifferentisme (dvs. troen på at frelse finnes innen alle religioner). Voktere av troen kan ikke tolerere forvanskning av vårt trosgrunnlag.

«Jeg tror at den passende responsen må være tydelig på våre nasjoners kristne opprinnelse – og visselig i Europa – styreformenes kristne fundament, og styrke disse. … Vi må si nei. Våre land står ikke fritt til å bli muslimske land.»