En krig verdt å kjempe

Vi er ved å ta farvel med årets vintersesong. Vi har nydt følelsen av hvordan sesongen stiller krav til vår livsstil, våre daglige valg og etterlater en sterk følelse av fred og forsoning med verden, fordi freden er følgen av å ha tatt ansvar for vår situasjon under dens betingelser. Da er ikke verden så meget slik en monstrøs hode- og haleløs værenssituasjon som preger alle våre daglige valg med fraværet av respons og konsekvenser: den situasjon som senmodernitetens menneske er tredd over hodet av Lysbringerens ånd, hvis verk består i med sin fakkel å sette fyr på på alle våre lidelser, og derpå rettferdiggjøre seg og sitt flammehav ved at verden overhodet våger å være så oppsetsig mot våres viljer at den lar seg besvare våre handlinger med noen og enhver konsekvens – og fremfor alt de konsekvenser som innebærer lidelse.

I møte med de første stråler av vårsolen kan vi derfor kjenne at denne ansvarstagen besvares på et helt kosmisk plan, idet verdens sanne lys stiger frem, som jo var det vi gjorde våre bestrebelser på for atter å kunne skue. Og han som kom til oss i vonde stunder, mens lysene derute glimtet fra husene truende nær å forsvinne inn i det tunge vintermørke, og da visket oss hissige ord i øre om at vi jo nå måtte se hvor forlatt vi alltid har vært, isolerte på alle måter av bitende kulde og ugjennomtrengelig mørke, han blir igjen gjort til spott og spe.

Om så størrelsen «verden» i det moderne menneskets overtro er noe vesentlig ondt, er dog vinterens kulde ikke i noens innbilning ondskap, til tross for hvor ille den ved anledning har kunnet smerte deg. Men om den ikke er ond, så er den heller ikke nøytral. Vinteren er det store fenomen i årets løp som demonstrerer hvordan vi av naturen ikke bare er kalt, men stadig kalles til å bevare, og å skape for å bevare. Man behøver ikke allverdens fantasi for å forestille seg hvordan dette har vært for tidligere generasjoner. Oppbevaringen av høstens overskudd, rasjoneringen, og de ustanselige overveielser om hvordan å få det til å strekke til.

Snøen omslutter verden utenfor og setter ens arnested i et unikt varmt lys, der hvor man, ikke bare for en kort tid, kan kle helt av seg, være trygg, og ikke helt uten grunn kjenne på en viss stolthet overfor verden derute, idet en her har skapt seg den rette plass i det som for værende tid er mer eller mindre et fiendtlig klima.

Om man nå støtte på et menneske, som med overbevisning rettet et oppriktig sinne mot vinteren, ville man med rette kunne tenke at denne personen må lide av en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Spesielt ille skulle det jo være, om denne mannen ikke bare harmdirrende banner over vinteren hver gang han er nødsaget til å ta en tur ut, men oven i kjøpet flammer opp i lys lue ved den minste antydning til at han kan være truet i å få sin idé virkeliggjort, nemlig rettigheten til ikke å måtte lide for annet enn egen rene vilje.

Om denne mannen kan vi i det minste si de lovord som de er at han skulle være en levelig mann å omgås tre firedeler av året. Hvorimot en person som har fått det for seg at det er selve det å bli konfrontert med et krav eller hva enn kunne minne om plikt, som er verdig hans forakt og sinne, vil være et rent dysfunksjonelt menneske året rundt.

Det vår verdensdels diagnose. Vi er dysfunksjonelle. Vi har satt oss selv ute av stand til å erkjenne, og langt mindre forstå behovet for og det gode i å skape for å bevare.

Det er alt annet enn rasjonelt ikke å få barn på grunn av forventede lidelser. Det er snarere definisjonen på den sinnssykdom Europa er i ferd med å gå av ved døden med.

Vi kjemper en krig mot dem som vil likestille lidelse og begrensinger med ondskap og bekjenner idéen om rettigheter og fremtidsvyer som frelsende kraft. Våre land og våre forfedres land er bygget opp på idealet av en mann, som først under tortur, så naglet til korset og så fra dødsriket forkynte det glade budskap. Disse krefter, som reiser seg i opprør mot selve grunnlaget for hva vi bekjenner som godt, er således Kristi motstander, Satan.

Reklamer

Neuhaus får rett

Den mytiske fortellingen som baserer seg på materielle fremskritt og bestemte hendelser som skal symbolisere disse, utgjør til denne dag en uunnværlig del av den vestlige tenkemåten. Den gjør overgangen mellom venstreideologi og tidsånden flytende og uklar. Det har imidlertid lenge vært noe som skurrer oppi all fremskrittsiveren. Enkelte mente allerede for tiår siden at måten materielle fremskritt ble politisert på av venstresiden, ville føre til og lenge har ført til en fremmedgjøring av den alminnelige hop mennesker overfor staten og dens bærende eliter, idet konsekvensene av «fremskrittene», ville vise seg mer og mer ujevnt fordelt, da nemlig den angjeldende troen, i dag kjent som globalisme, ikke har noen innebygget evne til å begripe motforestillinger med sin programmatiske verdensanskuelse.

Det er denne fremskrittets ujevne fordeling Amerika nå må gjøre opp regning med. Oppgjøret betyr alt for hvorvidt Amerika kan fortsette å eksistere som skjebnefellesskap i mer enn et par generasjoner.

Ettersom dette er angår hele Vesten, og kun foregår i Amerika mer saturisert og mer handlingspreget enn i Europa, med Trump i Det hvite hus, kan det virkelig være en idé å se på om ikke det var noen så forutseende mennesker av dem som har gått før oss at de allerede i sin tid i virkeligheten talte til oss.

Midtvegs på 90-tallet mente Richard John Neuhaus, grunnlegger av det lysende magasinet First Things, å ha forstått hva for noen konsekvenser vi kunne vente av den nye tro, som Vesten bekjente etter murens fall, og så i enden av Vestens optimisme og/eller utopisme virkeliggjørelsen av en dystopi. På denne «provokasjonen» fikk han mer enn 200 tekster til motsvar, eller skal vi snarere si benektelser. Selv var han blitt ansporet til å advare av Fukuyamas fremsigelse av Historiens endepunkt som «liberalt demokrati» (et Historiens høydepunkt som ingen steder synes å inngi større tro enn at befolkningen, likeglade, ganske enkelt slutter å gi nytt liv).

Presten og den offentlige intellektuelle Neuhaus mente at Fukuyamas teori om Historiens endepunkt i liberalt demokrati, som i sin helhet bygger på Hegel, og ikke uten grunn minner sterkt om marxistiske liksomvitenskapelige profetier, ikke ville finne sted på nøyaktig den smerte- og kvalefrie måten Fukuyama forespeilet liberaldemokratiets troende. De helt enkle og aldri teoriserte fellesskap av nasjoner i Europa og statene i Amerika hadde og har så lite tilfelles med liberalismens varmluftige og høyttravende teorier om forestilte verdener (Historiens endepunkt i Fukuyamas/liberalismens tilfelle) at forsøket på å forlike disse hete fantasiene og vår mer enkle virkelighet nødvendigvis må strande ren og faktisk umulighet, skjønt forliset kan ta riktig mangt og mange andre med seg i dragsuget.

Neuhaus’ kritikere trodde ikke på det at likhetens ideologi kunne føre til ulikheter, eller knyttes til noe negativt overhodet. Og enda mer latterlig enn tanken på at «fremskrittet» skulle kunne medføre noe negativt, var da tanken om at lojaliteten til de underliggende trossetningene kunne svekkes av nettopp å få hva en ønsket seg.

Når Financial Times med henblikk på Europas fremtid uttrykker sin forventning om at politikere vil se seg nødt til å anerkjenne sivilsamfunnets bekymringer, snarere enn å avfeie dem som grumsete «holdninger», kan vi nok konstatere at lojaliteten til fremskrittet er sterkt svekket – det var hver bidige stemme for Brexit et utvetydig tegn på. Likhetstroens forestilte verdener gjør godt i fariseiske sinn, men vil alltid ha virkelige omkostninger, om de erkjennes eller ei.

Skepsisen, motviljen og dels sinnet ville imidlertid ikke ha overrasket den sene Neuhaus:

En polis [et politisk forbundsfellesskap], som alene er satt sammen av det oppløste individ på den ene siden og staten på den andre, er selve oppskriften på totalitarisme. At den kan vise seg som en demokratisk totalitarisme er lite betryggende. Demokratiets prosessuelle regler, når avskåret fra de substansielle sannhetene om demokratiet, ender opp som skjæret hvorpå demokratiet strander.

Det er klart at vi er meget flinke til å legge våre egne liv i sørgelige ruiner, gi etter og sjakre med livet – ofte kalt «frigjøringskamp» i gjerningsøyeblikket –, men det er nå én ting å kaste bort mer enn halve livet i leiren av aggressiv selvdestruktivitet, som på Blitzhuset, enten fysisk eller mentalt; det kan jo angres. Noe ganske annet er det eventuelt å våkne til at det samme blir utført med totalt uinnskrenkede ambisjoner og en programmatisk innstilling som åndelig retning mot en selv og sine av samfunnets makthavere på bakgrunn av spredningen og forkynnelsen av troen på saligheten ved det oppløste individ.

Og det er ikke alt det finnes bot for i dette liv. Men selv uten håp om et liv i evighet med Skaperen selv, kan i det minste hver enkelt på bakgrunn av egne feil finne en glede i å la seg forsone med at jo «Tider skal komme, tider skal henrulle», at «slekt skal følge slekters gang,», og dermed finne den verdens himmelske tone, hvis gjenlyd i sjelen er nok til å dø tilfreds.

På et politisk plan er det vanskeligere, ja i grunn umulig. Det er dette som utgjør det demokratiske forbundsfellesskapets alvorstunge bakteppe: en udelt skjebne som ikke lar seg omforhandle. Politisk forsoning finnes da nemlig ikke. Det finnes ingen politisk forsoning for nazismen, kommunismen og heller ikke liberalismen. Det er jo nettopp den drømmen om en politisk forsoning som har drevet Europa mot stupet med Tyskland fremst. Skyldighet som moralsk kategori er blitt overført til det politiske plan av ateistiske og hovedsakelig venstreideologiske tenkere, og har til følge at vi gjør oss åndelig avhengig av politikkens rensende effekt for vår egen infantile uskylds del.

Den falske uskyldigheten er kjernen av det politisk korrekte, modernismens selvskapte rene og guddommelige sjel.

Motsatsen er naturligvis å forstå at vi mennesker faktisk står skyldige i rett mangt, ikke i relasjon til forestilte verdener, men på grunnlag av våre faktiske og nærmeste forhold.

Hva for noen positive utsikter Europa blir og vil bli budt som alternativ til det nå kvaletunge fremskrittet, er altavgjørende. Svinnende tiltro til demokratiet som styreform er noe som er blitt forsøkt banket gjennom av den mest religiøse delen av venstresiden som noe fornuftsbasert gjennom marxistisk analyse av samfunnet i mange tiår, mens det i dag tas til orde for en mer generell analyse av verden gjennom øynene til jordens fordømte, uavhengig om de er av arbeiderklassen eller av øvre middelklasse i Afghanistan. Idet folk mer og mindre bevisst forsøker å komme opp med en fornuftig og sammenhengende reaksjon på fremskrittets uinnskrenkede og rent programmatiske ambisjoner, er det lett å svare med samme mynt  – med samme totale, og i siste instans revolusjonære ambisjoner. Det bør imidlertid ved ettertanke være åpenbart at en slik respons bare vil bekrefte og styrke den idéverden liberalismen har svømt i.

Det bør derfor ikke være med ren og skjær skadefryd at man betrakter oppløsningen av Det demokratiske partiet i USA og Arbeiderpartiet her i Norge. For den siste tidens oppløsning, men – viktig å bemerke – også påfølgende radikalisering av organisert venstreideologi i den vestlige delen av verden, handler på ingen måte om noen bearbeidelse av våre samfunns feiltrinn på noe plan. Det handler snarere om at skuffede liberalister for nettopp å unngå å identifisere seg med sosialdemokratiets endelikt, blir fullblods sosialister, og i og med det samme kommunister.

Det er dette som forener hele Vesten, Øst-Europa inkludert: ubearbeidethet.

På tysk er dette ordet uløselig forbundet med hendelsene under nazismen og krigen. I antagelsen og håndhevingen av modernismens politiske og sekulære religion, politisk korrekthet, og den politiske avlatshandelen den åpner for, har en låst seg til en pervers dialektikk med nazitysklands grunnpremisser og forutsetninger i stedet for å gå nøysomt til verks med å undersøke hvordan et stolt kristent land uten noe stå tilbake for kunne bryte så dramatisk at den ktonske religionen av blod og jord var på nippet til å underlegge hele kontinentet én av historiens mest fyrige mefistofelespersonligheter.

I kjølvannet av at 70-tallets hete drømmer på 90-tallet fikk og hadde fått politisk gjennomslag påpekte Neuhaus bruddet. Som bruddet det blant annet var å pålegge leger – en profesjon som skriver seg fra Kirkens virke – å drepe, som bare for noen få tiår siden var uhørt og uten sidestykke. Allikevel påstod Neuhaus’ kritikere at det skulle gå som om ingenting hadde skjedd. Abort er helt klart i en særklasse hva angår alvorlighet og symbolskhet på Vestens oppbrudd med egen identitet og sin grunn til å være. På samme tid er det bare den endelige bekreftelse på at dem, som spontant drev ut av rettslokalene i 1973 ved høyesteretts legalisering av overlagt drap på fostre, og danset gjennom gatene av Washington, virkelig tilhører en sekulær religion.

Det er en religion som definerer den verste gudsbespottelse som det å påpeke at noe er gått forut for den, at den er sammensatt og menneskeskapt, slik kristendommen går forut for moderniteten – en bemerkning som gjør oss oppmerksomme om et brudd, ja, at noe muligens er gått er eller er ved å gå ugjenkallelig tapt.

Fornemmelsen av tap er ufravikelig, om enn den forblir uuttalt. Men hva det er vi taper er vanskeligere å sette fingeren på. Når en tar Europas sykelige tilstand i betrakting kan det være lett å oppleve seg så fremmed overfor helheten at de som kan, ber verden utenfor ens umiddelbare nærhet om å ryke og reise. Spesielt hvis man i tillegg har fornemmelsen av at man sitter med den enkle formular som ville ha reddet allting, hadde bare alle lyttet slavisk til meg. Men denne vekselsvis likegyldige og hovmodige defaitismen, gjerne akkompagnert av svermeri for mennesker av samme jeg alene og mine idéer alene kan redde verden-innstilling, er også del av samme tap: tapet av oss selv.

 

 

Den uskapte fornuft

Det er et faktum at ikke ett eneste menneske eller samfunn på jord lever sitt liv rettet etter fornuften alene. Dette springer fra menneskets DNA, der vi allerede er gitt et materiale, som danner grunnlaget for selvbevissthet, hvilket er et sprang som oppleves som et gap av underlighet mellom det teoretisk biologiske og den erfarte sosiale virkelighet. Det intelligente menneske, homo sapiens er naturlig nok fornuftig, – dette lar seg ikke bestride – men vi vet alle fra vår egen barndom at fornuften er noe som trer i kraft som følge av vår bevissthet om oss selv i et bestemt fellesskap, der vi i gjensidighet gjennom erfaringer lærer å resonnere – ønskeligvis frem til stadig mer betydningsfulle overensstemmelser.

Læren om det som i dag kalles «menneskerettigheter» undertrykker dette vitenskapelig beviselige faktum, og forklarer langt på veg hvorfor en akademiker og forsker som Charles Murray og alle som utforsker vilkårene for menneskelig intelligens, møter på slike voldsomt indignerte reaksjoner, hvor enn vitenskapelige og redelige deres utgreiinger måtte være.

Denne idéen om mennesket, som unnfanget ab initio i det abstrakte, forekommer meg tydelig å være en overlevning fra de mytiske ideologiene fra det sene 1800-tallets Europa, som i en hastefull sekulariseringsomveltning kastet alt annet over bord utenom kristendommens tro på et erliktegn mellom mennesket og ens idé om det.

Dette er paradokset for alle som påberober seg fornuften som et løsrevet prinsipp: De angriper selve grunnlaget for all fornuft, som er selverkjennelse – både det å erkjenne seg som en individuell inkarnasjon av menneskenaturen, og derved et sosialt vesen. Å ta inn over seg en dypere forståelse av disse to grunnvilkår for ens tilværen i verden, er å øve den evne, som er fornuften.

Mangfoldsideologien har fra før av gjort erkjennelsen av våre vilkår som sosiale vesener med bestemte likheter og forskjelligheter til et betent (les: rasistisk) tema. Det er en ideologi som opererer med strategien, som går under navnet «den brente jords taktikk». Kunnskap som blinker ut våre fellesskap som særskilte i samtid og historie, er for denne ideologi ikke blott kjettersk, men i sitt vesen et ondt heresi. På samme måte som troende omtaler andre religioner som «falske» (d.v.s. at de ikke helhetlig utgjør Sannheten), blir nasjonalisme og troen på fellesskapelige idealer «en falsk religion». Sidenhen kommer «kjønnsteorier», «antirasisme» og annen sosialistisk tenkning, animert av stalinismens drøm om sosial ingeniørkunst, og erobrer deretter den da brente mark av «dekonstruerte» samfunn, og sjelelig uthulede mennesker.

Charles Murray er en libertarianer som tror på menneskets fundament som grunnleggende godt, men ingen liberalist. For han ser at dette som er endestasjonen for den liberalismen, som anser seg som «Vegen, Sannheten og Livet», ikke kan sameksistere med den frie tankes utforskning av verden. Mange såkalte «liberal-konservative» vil forsøke å innbille andre konservative at løven og lammet i dette liv både kan og skal beite side om side; at fred kan gå forut for sannhet. Men det er bare ikke sant. Fornuften er sannelig uunnværlig for enhver fred, men før dét igjen kommer det at fornuft kun kjenner sin verdi i det monn vår fornuft henter sin autoritet fra dens overensstemmelse med det som sant er.

Den ærverdige herr Murray har lært at man ikke kan være liberal med sannheten.

Jeg er ved å miste tråden. Men ta nå dette i betraktning: Ikke engang den estetiske erfaring er løsrevet et gitt materiale, og dette er så å si poenget. Ikke innen én eneste kunstform er fornuften et prinsipp, men i alle er den en elev. I sin høyeste form kan vi si at fornuften står til den estetiske erfaring, slik en god klassisk komponist står til Mozarts rekviem, Lacrimosa. Sammenlikningen har det formål å få leseren til å tenke hen på hvilken kultur – i sin opprinnelige ikke-antropologiske betydning – som vokser frem i vår forståelse av hva vi lytter til. Og bare en person med førstehåndskjennskap til Den katolske Kirkes eukaristiske ritus, vil med dette eksempelet ha noen forutsetning for å virkelig forstå, i det hele tatt hva et rekviem er.

Livets opphav og dets fiender

I sin Meaning in History forteller historikeren Löwith om en konflikt som følger oss til denne dag. Den katolske forfatteren, biskopen og teologen Bossuet skrev på sin tid før den franske revolusjon sin avhandling om verdenshistorien og dens betydning, og begynte denne fortellingen ved å fortelle om det jødiske folkets historie. Dette passet ikke opplysningsfilosofen Voltaire, som ikke kunne se at Fornuften kunne støtte opp om en slik partiskhet. Han mente for øvrig også på sin tid at kristendommen garantert ville forsvinne og forbli glemt innen noen tiår. I stedet skulle Fornuften lede mennesket mot den universelle sannheten, som aldri kan ta hensyn til slike overtroiske preferanser, som Bossuet gav uttrykk for. Voltaire valgte derfor selv å skrive sin tolkning av verdenshistoriens betydning, men derved å begynne kronologisk med de første opptegnelser av historie. Han begynte derfor sin verdenshistorie i Asia.

Man kan gjerne si at det ene ikke behøver å utelukke det andre, idet man gjerne kan skrive bøker med en overbevisning til grunn, og skrive andre bøker med mer vitenskapelige premisser til grunn. Problemet ligger deri at mange finner den førstnevnte virkeligheten – den åndelige – så problematisk at de helst ønsker å gjøre seg av med alt som ikke lar seg enkelt forstå med enkle nok vitenskapelige premisser. Voltaire og resten av opplysningsfilosofene med ham regnet da også «den vitenskapelige metode» som mer verdt og bedre enn noen annen – dette som gjerne kalles scientisme, vitenskapens hybris og hovmod. De mente det til den grad at de organiserte henrettelsen av prester og munker i tusentalls, da de først haddde kommet til makten ved sin revolusjon.

Bossuet ville nok mene at han selv var fornuftig i sin tro på at det lå nærmest sannheten at historien om menneskeslekten begynner med Guds forhold til det jødiske folk, og at det ikke minst er fornuftig å begynne der, ettersom en på den tid ble født inn i et katolsk land, som da rent faktisk hadde og har sine åndelige røtter i og rundt Jerusalem og Sions fjell. Men Voltaire hadde ikke annet en fiendskap til overs for den form for fornuft, da han anså seg som en Fornuftens soldat, hvis suverenitet er total og universell.

Den samme typen konflikt lar seg gjenfinne i dag, i form av mennesker som likefrem sier at de mener at man ikke kan ha noe mer rett på et land eller samfunn «bare fordi man er født her». På samme måte som Voltaire snakker de da om «menneskerettigheter», åpenbart av Fornuften selv. Mens det egentlig er snakk om en politisk overenskomst fra 1948 mellom verdens stormakter – med hvilken myndighet eller autoritet til å skrive ut menneskets rettigheter? Så hvordan vet noen at akkurat disse menneskerettighetene, er de sanne rettigheter som hører mennesket til? Kort sagt, det aner de ikke, og det interesserer dem enda mindre. Det er tro alene på at det å påkalle «menneskerettighetene» er et hosianna for den uskapte Fornuft. Deres selvbestaltede «vitenskapelige» posisjon hever dem over enhver kritikk.

På samme måte som Voltaire forestilte seg at han realiserte muligheten for en universell historieforståelse, forsøker man med FNs menneskerettigheter å utskrive en universell moral. I stedet for å ta utgangspunkt i det som faktisk er røttene for vår moralske overbevisning, kristendommen, forsøker man på samme vis å gjøre et sprang over til en «universell moral». Men den er ikke «universell», hvilket skulle tilsi at den til alle tider og overalt er absolutt sann – den er bare mer generell. Voltaire gjorde seg mer generelt tilgjengelig, ved å unngå den partikulære og «partiske» historieforståelsen til Bossuet, preget av sin tro på kristendommens sannhet. Dette gir imidlertid ikke noe mer krav på sannhet. Men det er nettopp hva den såkalte «universalistiske» tidsånden tror om seg selv.

Men FNs menneskerettigheter slår bena under på seg selv, idet de selv ikke mener at deres sannheter om menneskets rettigheter er like absolutt sanne overalt og til envher tid. De lever helt fint med å relativisere det hele til å handle om hvordan hver enkelt (ikke-vestlig) kultur måtte tolke dokumentets ord. Det eneste universelle ved denne «universalismen» er at den er kategorisk og universelt imot muligheten for absolutte og universelle sannheter.

Denne ideologien kalles ofte like gjerne «humanisme». Men det er en humanisme etter Voltaires støpning. Det er en humanisme som alene anerkjenner Fornuften som kilde til autoritet. Mennesket er dermed bare verdt noe dersom Fornuften skulle finne det for godt. Akkurat i dag lar det seg forhandle om frem til 12 uke. Hvorfor noen grense overhodet? Skal vi la folkelige stemninger og følelser diktere fremfor Fornuften?

Sannheten er den at ingen av oss kan gi noen fullstendig redegjørelse for vårt opphav, som individ eller samfunn. Som individ vil intet antall psykologtimer gi meg uttømmelig kunnskap om, og enda mindre fullkommen forståelse for mitt opphav – for ikke å snakke om å se på et DNA-heliks. Hvorfor vi er som vi er, er rett og slett et uutsigelig mysterium, for spørsmålet er av en sjanger vitenskapen ikke har svar på. Vi kan gjerne undersøke vårt DNA og gå til psykologtimer, men det vil aldri tilfredsstille spørsmålene vi stiller om hvorvidt vår tilblivelse har betydning. Humanismens Fornuftsdyrkelse krever bannlysningen av språket som taler om det som bærer i seg det betydningsfulle.

På samme vis har humanismen bannlyst det språket som taler om det betydningsfulle ved å ha sitt opphav i et spesifikt fellesskap. Natio – fra latin: å bli født. Derav har vi ordet nasjon. Sammenhengen her er klar nok. Det som i dag går under navnet «humanisme» fornekter enhver betydning av det å være født inn i et fellesskap. Verdens logikk – som for eksempel det logiske bånd mellom fødested og tilhørighet – er Fornuftens virkelige fiende.

På katolsk-thomistisk heter det at verden holdes oppe av Guds visdom. Fornuftsdyrkerne forstod så mye som at disse er deres reelle fiender, – de kristne som de fremste forkjempere og eksempler på troen på verdens logikk – og trodde denne troen lot seg bortdrive ved å giljotinere all Frankrikes geistlige og gjenstridige troende.

Det er imidlertid ikke noe eksklusivt kristent ved å tro og leve i håpet om at det finnes en sann og oppdagelig logikk i verden. At hele den kristne læren handler om å befeste båndet mellom himmel og jord, og at himmelen er en bekreftelse på verdens logikk, er riktig nok unikt for denne religionen. Men både grunnlaget for og lengselen etter verdens logikk er først og fremst nedfelt i våre kropper.

Hvorfor hater de oss?

Professor Myriam Benraad, utdannet statsviter ved det presitsjetunge universitetet SciencePo, forsvarte sin tese i 2011 , om arabisk-muslimsk ungdom i Irak, i lys av den amerikanske okkupasjonen, under Gilles Kepels ledelse. Hun hadde derfor et godt utgangspunkt for å forske videre på det som den 8. april 2013 ble Den islamske stat, som nettopp oppstod i Irak. Hun har nå utgitt sin første bok,  «IS med sine egne ord», («L’État islamique prit aux mots»), og med utgangspunkt i bokens innledning utbroderer hun noen av sine betraktninger, i et intervju til den franske dagsavisen Le Figaro. Hun forteller her at IS ikke bare er en organisasjon, men et selvstendig og meningsfylt univers, som i sitt verdenssyn og selvbilde er uløselig knyttet til en eksistensiell kamp mot Vesten. Fraværet av det ellers så sedvandlige terapeutiske sinnelaget er forfriskende.

Le Figaro: Hva får angrepet i Manchester Dem til å tenke? De har studert Den islamske statens kommunikasjonsmetoder. Hva forteller den oss, den kommuniké IS utstedte, for å påta seg skylden for angrepet i Manchester via sitt propagandaorgan Amaq?

– Dette angrepet inngir åpenbart frykt, indignasjon, forferdelse, på linje med angrepene som har gått forut, og minner om i hvilken grad kampen mot jihadismen er reell og stor. Dette myrderiet, som tok livet av flere barn og ungdommer, minner oss i tillegg om hvilke beslutsomt morderiske intensjoner jihadistene har, rettet mot avvisningen av livet, og opphøyelsen av hatet til en pillar i deres kamp. I kjølvannet av følelsene som denne endeløse rekken av angrep vekker i hver og én, taler Den islamske stats kunngjøring om påtagelse av skyld sitt tydelige språk om Den islamske stats ideologiske lære – anakronistisk, utspekulert, og av en fryktinngytende kjølighet. I denne kontekst er det ikke snakk om barn eller uskyldig sivile, men «korsets avgudsdyrkere og deres allierte», om «hundre korsfarere drept og skadd» av en «kalifatets soldat», om «islams hevn» for å «terrorisere «assosiatører» (mouchrikin på arabisk, hvilket vil si de som priser noe utenom Allah), om «overgrep på muslimsk jord». Så mange uttrykk jeg virkelig har jobbet med, for bedre å kunne tilbakevise. Og denne øvelsen er etter min mening desto mer uunnværlig, ettersom denne kunngjøringen også taler om enda mer voldsomme angrep mot våre samfunn.

Uskyldige finnes ikke

Det er virkleig ikke enkelt for en européer å forstå dette. For kristendommen har over århundre innprentet i oss en «syndsbevissthet»; et bevisst forhold til at vi er syndige, og at synd og uskyld er åndelige realiteter. Skillet mellom godt å ondt skjærer altså ifølge enhver européer tvers gjennom våre delte og urene hjerter. Men dette lar seg ikke gjenfinne i islam, der skillet mellom godt og ondt alene handler om hvem som realiserer islam som en politisk lovreligion, all den tid Muhammed er den mest perfekte muslim verden har kjent. Det er denne tankegangen som gjør seg gjeldende i  de begrepene Benraad beskriver som viktige komponenter i IS’ univers. Og legg merke til ordene «I denne kontekst er det ikke snakk om barn eller uskyldig sivile…», det er bare Allah og hans soldater. Vår eneste virkelige forbrytelse er ikke å være muslimer.

Det Benraad beskriver som den totale politisering av individet som aktør, gjør enkeltmennesket så lite og ubetydelig at det virker dehumaniserende. Denne dehumaniseringen som islamsk tankegang fører til har etter Boualem Sansals 2084 som mål å «gjøre følelsen av ens egen menneskelighet så ubetydelig, at en kunne utryddet menneskeheten i en håndvendig uten å blunke.» Men det å føle seg som en uendelig liten del i Allahs imperialistiske ambisjoner er ikke for alle nødvendigvis en negativ sak, dersom man uansett ikke har noen høyere tanker om seg selv, og får nyte av klanens velferdsordninger.

Det krever mye av våre lyseste hoder å formidle slike intrikate sider ved presserende og aktuelle tema for vår tid, men inntil nå har det uteblitt. I stedet har det vært forfattere som Adonis, Sansal og Abdel-Samad som har påtatt seg denne oppgaven[1][2][3]. «Islamologen» Olivier Roy, som ikke gjør annet enn å deskreditere grunnlaget for sin egen akademiske tittel, satt standarden med sin terapeutiske hypotese om at det er «radikaliseringen» som har blitt «islamifisert» – hvilket det kulturradikale sinn alltid vet å utskrive stadig nye statlige programmer for å bote på –, i motsetning til det at islam har blitt radikalisert. Men de stadig hyppigere terroreangrepene og IS’ kontroll i Syria/Irak av et landområde på størrelse på Storbritannia, har gjort det umulig for de fleste avislesere å ikke erkjenne at noe har skjedd, og skjer med islam, som en aktør – og det er noe vi må forstå som angår oss.

Den mediale jihadismen

Når det etterhvert viser seg hvor komplisert IS er som et sosialt fenomen, vil det bli umulig ikke å erkjenne at terror blott er endestasjonen for en stadig mer og bedre strukturert jihadistisk bevegelse.

Le Figaro: Man kan lett glemme det, men Den islamske stat støtter seg på et utall munninger for media og kommunikasjon. Hvem er disse? Er det kommunikasjonsmidler som passer en stat?

– Det handler om én av komponentene som er flaggskipet for terrorgruppens makt, og en av de viktigste grunnene for dens suksé i den muslimske verden og våre samfunn. De militære nederlagene som Den islamske stat har lidd, er betydelige, men det har ikke utfordret på noe grunnleggende vis det enkelte kaller «den mediale jihadismen». Jihadistenes propagandamaskineri, overveldende og sofistikert, fortsetter tvert imot daglig med å spy ut sitt ideologiske materiale på nett, og det er knapt behov for å demonstrere konsekvensene av denne virksomheten, i form av rekruttering og omslaget til vold[elige aksjoner]. Denne kunngjøringen [IS’ melding om at de stod bak terroren i Manchester] er for øvrig også rettet til et mangfold av publikum, men som på samme tid er svært målrettede. Det handler for jihadistene først og fremst om å holde frem sine mål, og manifestere en felles, krigersk identitet. De skriver således sine intensjoner inn i en sammenfletning av handlinger og hendelser i hjertet av bevegelsen. Som andreprioritering er det et spørsmål om å sikre seg ressurser, finansielle så vel som symbolske, og ferske rekrutter. Vi berører her rammeverket for selve bevegelsen – en sammensetning av begrensninger og muligheter –, som gir all mening til dette prosjektet for økt innflytelse, som de har satt i verk. Den islamske stats propaganda tar like så mye sikte på å påvirke andres handlinger, verdenssyn og verdier, som den forsøker å innta en maktposisjon. Det handler ikke bare om å få folk til å tenke, men til å handle.

Slike beskrivelser burde gjort det vanskelig for formodentlig velinformerte ledere av Vesten å kalle terroren «meningsløs». For Benraad derimot er det tydelig nok at terroren er en del av et orkestrert drama.

Måten IS produserer «hendelser» for alle sine følgere på løpende bånd, er en effektiv måte å samle dem på, og som hun sier det første leddet i den mediale propagandaen. Det var et stort problem, inntil det ruinerende, for Al-Qaida i Nord-Afrika at arabere anså og behandlet svarte som underordnede, endog slaver. Al-Qaidas avleggere oppløste seg i interne konflikter. IS kan se ut til å løse dette – til tross for enorme tap i Syria/Irka –, ved å bruke store ressurser på å overbevise europeiske muslimer om å dø for et fremtidig kalifat i Europa.

Mange, om ikke de fleste sidene knyttet til IS er blokkerte (idet jeg forsøker å lete opp noen), men de finner stadig nye måter å kommunisere med sine følgere i Vesten på. Tidligere i fjor lagde IS en app, men den ble fort kapret av etterretningsbyråer som lagde sine versjoner av den for avlytting. De benytter seg heller av Youtube, Facebook og Twitter, som ikke evner å holde tritt med utviklingen, som synes mer opptatt med å blokkere konservative stemmer enn imamer som oppfordrer til drap.

Rayan Machaal var i 2014 én av grunnleggerne av IS’ statskanal Amaq, og blant de første revolusjonære i Syria. Dette gjorde han fra Aleppo sammen med syv andre medarbeidere fra Haleb News Network.  «Det er min glede å meddele min eldre brors martyrdød sammen med sin mindre datter …» skrev hans yngre bror etter at amerikanske bomber hadde tatt ham av dage. Det er disse menneskene Hadia Tajik tror at hun skal kunne lage et rehabiliteringsprogram for, idet de vender hjem til Norge. Og det er de som danner grunnlaget for den islamismen vi skal merke mer til i årene som kommer.

Men også Benraad plages av noen selvmotsigelser:

Le Figaro: Er det ikke et paradoks å bruke hypermoderne og sofistiskerte kommunikasjonsmidler imens en hevder å vende tilbake til islams opprinnelse?

Det er et meget godt spørsmål, og et fengslende paradoks: Å tilbakevise moderniteten i sin helhet for i sitt endelige mål å legemliggjøre en manifestasjon av noe så radikalt … Bak deres påstand om at de frembærer noen uforanderlig tradisjon, ligger de mest slående moderne trekk ved Den islamske stat, fra deres selektive og forledende bruk av teologi, som på samme tid er ultrasofistikert og revolusjonær, til samtidens teknologiske oppfinnelser. La oss til eksempel ta navnet deres: «Den islamske stat». Hvilket nå har inngår i dagligtale, og betraktes nå som en klassisk politisk kategori innen islam, hvilket i realiteten forteller om en myte, en fantasi. Den tyvende januar 2017, i en video tittulert «Mellom to stater. Utfordringer og fortjenester» bekreftet denne gruppen jihadister at de står opp imot de samme hindringene som den stat Muhammed først grunnla. Og denne idéen kommer fra en oppfunnet tradisjon, for å låne tittelen på en bok, signert Hobsbawm og Terence Ranger. Om så de er mange, først og fremst jihadistene selv, som har ønsket å se i dannelsen av en proto-stat i Irak/Syria tilbakevendelsen til islams røtter, er Den islamske stat allikevel et hybrid-produkt av et møte mellom tradisjoners levninger og en radikal modernitet.

Dersom IS har å gjøre med de samme utfordringene som Muhammed på sin tid, som etter islamsk lære opprettet det perfekte samfunn på jord, da er det vel ikke i så fall IS som har «funnet opp» denne myten? Det er nå en falsk religion, og trolig en myte, men troen på den er ekte nok. Og møtet mellom tapt tradisjon og kultur og «radikal modernitet» for europeiske muslimer vil vi trolig ikke merkes mindre til. Vi ser her dette selsomme fenomenet av en modernitet gått av hengslene, hvis avguder fyrer opp under muslimers eskatologiske angst. Begge har de sine avguder, og for begge kan vi sitere Anatole France: «Gudene, de er tørste» («Les dieux ont soif»). Underforstått: De tørster etter ofre. Hele den liberale pressen forteller oss på sitt vis etter hvert terrorangrep at de døde er nødvendige ofre for et større gode. Det er Moloch.

Videre understreker De makten i det budskapet som Den islamske stat formidler … Mer enn et budskap, handler det her om et helhetlig verdenssyn?

Den islamske stats makt ligger i denne retorikken som utstråler mer enn blott en fasade av uttalelser: Denne retorikken, som benytter, danner rammen for og gir retning til overbevisningene til dem som er dens mottagere, som gjør seg den kognitive erfaring, er den retorikken som i stor grad forordner det å gå over til å gripe til handling, det er den som danner ordenen for et krigersk fellesskap, det er den som legitimerer volden. Uten å gå overordentlig i detalj, vil jeg si at  envher politisk diskurs representerer verden, for så mye som den blir gjenstand for skjematisk tankegang, for slik å reprodusere den samme fremstillingen og påvirke andre. Envher diskurs bygger opp et meningsfylt kosmos, og særlig den krigerske måten å tale på, hvis kategorier i sum ofte kun har handling som sitt endelige mål. I Den islamskse stats tilfelle er det på det språklige plan mest slående på hvilken måte den er i stand til å redusere virkeligheten til skjemaer og figurerer av en enkelhet som er like ekstrem som skremmende, men som i dag taler til mangen individer på leting etter holdepunkt og mening i en alltid «flytende» verden som følge av revolusjonen innen informasjon.

Hun sier til sist at det særlig er franskmenn som skriver propaganda hjem som rekrutterer. Og hun sier: «deres retorikk omdanner ikke bare, den gjør fullstendig om». Franskmenn er med på å danne en parallell åndelig og ideologisk virkelighet i sitt eget hjemland, og på den måten vinner de helt umerkelig stadig ny europeisk jord, uten å avfyre ett eneste skudd.

Dette var syvmilssteg fra tidligere forsker-uttalelser om jihadisme og islamisme. Det er bare å si complimenti.

  1. Adonis, Islam og vold
  2. Boualem Sansal, 2084
  3. Hamed Abdel-Samad, Den islamske fascismen

Boualem Sansal: «Islamismen må nedkjempes på alle fronter»

Foto: WIkipedia Commons

Christian Skaug har nylig formidlet hvilke betraktninger den prisbelønte algeriske forfatteren Boualem Sansal – som er aktuell med den best­selgende frem­tids­visjonen «2084», om et islam­lignende religiøst diktatur – gjør seg om Europa (her). Vi har noe å lære, når en forfulgt og sensurert forfatter fra et islamifisert land forteller, om hvordan møtet arter seg mellom kultur og islam.

Det fremgår av Sansals forfatterskap at islam ikke bare har et anstrengt forhold til vesterlandsk kultur, men menneskers kultur overhodet. For kulturen er et symbol på og manifestasjonen av den frie og gode skaperkraft som bor i menneskenaturen – alt det som vil vise en politisk lovreligion overflødig, endog av det onde. Og dersom islam ikke ligger i varig strid med menneskenes kultur, som har en tendens til å utvikle seg parallelt med religionen, vil religionen parasittere på kulturen, inntil maktforholdet veltes i islams favør. Ethvert forhold mellom kultur og islam vil bestå mer eller mindre av det ene eller andre. For islam, som i ett er en politisk bevegelse og livsform, har ikke rom for kultur, slik Sansal også skriver om i bøkene Gouverner au nom d’Allah og Le serment des barbares.

Når Sansal av avisen Le Figaro blir invitert til å dele sine tanker etter sist terrorangrep i England, er det trolig en slik forståelse han håper på å formidle til européere, som i lang tid fremover vil måtte regne med å møte islam kulturelt og ikke bare politisk.

Le Figaro – Herr Sansal, hvilke tanker gjør De Dem etter terrorangrepet i Manchester?

 Man spør seg for tiden om hvorvidt islamismen har blitt svekket av sine skuffelser med IS, men vi ser svaret ved dette angrepet. Islamismen vinner i hver runde. IS’ endelikt er ikke IS’ feil. Svikten ligger hos en mann, Baghdadi: En annen, sterkere og bedre inspirert av Allah vil gjør seg til hans etterfølger. Islamismen bryr seg ikke om sine nederlag eller seire. Det vi ser er at islamismen vinner på våre tilbaketrekninger, vår feighet, vår motstand mot å forstå, våre udugeligheter og vårt ikke-eksisterende fokus.

Med ett avsnitt pulveriserer Sansal envher forestilling om at det skulle gå an å «dekonstruere», det vil si å «forstå seg på» jihadistene, slik en leder av et parti på Stortinget, Trine Skei Grande nylig gjorde på eminent dumsnilt vis, ved å diagnostisere det hele som mangel på smil, kos og klem. Nei, de plasserer sin tillit til Allah alene, han som tar og gir etter sin vilje, og anser det som et poeng i seg selv å heve seg over verdslig motgang, om det måtte være dårlig skolegang eller fattigdom. Jihad er hellig vold, og er i sitt vesen rettet ut over denne verden. Allah gjør alt og har derfor ikke skyld i noe. Og slik vil Allahs soldater i evighet fortsette med uforminsket iver, å kjempe for sin overnaturlige tro. Det er dette den herskende prateklasse ikke vil få inn, for så mye som det skulle bety slutten på alle deres putemildt sosioøkonomisk justerte «forklaringer» på den terror vi i dag lever.

Marxismen overlever som en mentalt paralyserende fornektelse av menneskets åndelige dimensjon, hvilket vi ser etter hvert eneste terrorangrep. Det ligger utenfor det materialistiske paradigmet i det lange kjølvannet av ’68 å ta det religiøse seriøst. De vil ikke forstå det religiøse som annet enn en kristen og smålig skinnhellighet, som innerst inne fortsatt bare ønsker å forby Life of Brian og alt som er gøy.

Videre kan ikke islamistenes nederlag helt riktig sies å være nederlag, da de snarere er herlige oppofrelser og lovprisning av Allah ifølge deres egen mentale optikk. Dess flere martyrer de får, dess sterkere vil de begjære enda flere «straffeaksjoner» mot oss vantro.

Det betyr at den militære konfrontasjonen blott er en behandling av symptomer, slik Pascal Bruckner nylig poengterte, snarere enn noen begynnelse på å kurere pasienten. Hertil kan vi ikke kreve noen umiddelbar og total «kur», hvilket er en måte å tenke på som lett fører galt av sted. Men vi kan kreve at sivilisasjonskampen skal stå på vår banehalvdel, og at ikke motstanderen skal få bestemme reglene for en kamp de selv ønsker. Om så grensene ble stengt i dag og alle moskéer nedlagt, vil vi være nødt til å regne med at muslimer tar side med sin egen religion. Det vil da være logisk, heller før enn siden, å være klar og tydelig på hvilken religion som har forrang i Norge. Ellers vil vi i fremtiden ende opp med et uendelig komplisert nett av kompromisser og hestehandler, som ingen har oversikt på.

Frankrike og Europa er i en situasjon som blir mer og mer komplisert fra måned til måned. Vi ser her hovedsakelig tre fenomener i verk. Det første er islamismen, eller politisk islam, som har en radikal og en moderat komponent. Det er tydelig en erobringsprossess, som ikke blir ledet mot noen mot noen stat, som islamismen uansett ikke kan gjøre noe med, men territorier: Bydeler blir shariastyrte, så snart befolkningen der blir overveiende muslimsk, og deler av offentlig sektor og politikken, synlige og symbolske instrumenter (religiøse symboler, halalmerking, bruk av arabisk til franskmenns ulempe). Det er tilstrekkelig å se til utviklingen av karrierebanene til de ansvarlige for denne strømningen (UOIF for eksempel) og hvilken kapital de forvalter, for å se at erobringen betaler seg.

Hvordan kan sivilsamfunnet sikre seg mot en slik erobringsprosess gjennom dagens politiske system? Selve erobringsprosessen må naturligvis motarbeides – internering av jihadister og nedleggelse av terror-tilknyttede moskéer –, men det vil kreve en kollektiv oppvåkning, som nettopp må være kollektiv, og samle oss om det vi har felles, nemlig det at vi er norske, og ene og alene har Norge til fedreland. I fraværet av en slik forståelse av vårt, nordmenns skjebnefellesskap, vil vi heller ikke forstå dem som hater oss.

Det andre er den jihadistiske islamismen, som har til kall å «straffe». Grunnene til dette hatet mot Frankrike blir generøst og uttrykkelig forklart i jihadistisk litteratur. Erobringen er ikke det virkelige målet, men ødeleggelsen av en forhatt sivilisasjon, og befestningen av brohoder.

Det tredje er den lyd- og sporløse utbredelsen av islam. Det er det minst kjente fenomenet. Det blir sterkt støttet opp om av muslimske land og betydningsfult store organisasjoner (OIC, LMI). Målet er å sørge for at sunniislam slår rot i Europa. Resultatet er bemerkelsesverdig: Islam er på fremmarsj på alle områder, raskere endog enn i arabiske land, der rådende islamisme forhindrer dens utvikling, og raskere enn blant de sorte i Afrika og Amerika, der evangelister forskanser dem fra det.

Frykt for islamsk innflytelse er instinktiv og av det sunne slaget. Men kampen mot islamofobi vil gå lengre enn blott å kvele våre naturlige reaksjoner. Islam skal naturaliseres inn i storsamfunnet.

Det er slik islamismen tar innersvingen på og utnytter momentumet til den europeiske sekulariseringsprosessen, idet dens rett til beskyttelse, i kraft av å være en politisk lovreligion, vil i alle spørsmål være en eksistensiell sak. Man er like mye litt gravid som en kan få litt islamisme.

Men vet et avkristnet Europa i det hele tatt hvorfor man skulle foretrekke livet fremfor døden?

Le Figaro

Konservatisme og modernisme

Ansel Krut, Prokrustes’ seng, olje på kobber

Dette er den første del av serien essays Kan man i dag være konservativ? hvor jeg forsøker å gjøre en konservativs bekjennelser overfor samtid og historie.

Tidens tvangstrøye

Konservatismen bevarer, det vil si å forsvare. På spørsmål om hva det er å være menneske, svarer den anerkjente britiske filosofen Sir Roger Scruton at det er nettopp det at vi kan stille det spørsmålet. Mer generisk mener han å si at det er ved å ta utgangspunkt i disse spørsmålene, som aldri et endelig svar kan bli gitt, som utgjør vår frie menneskelighet. En konservativ forstår da med «fri» det å være innforstått og dermed innforlivet med sine vilkår – i motsetning til en forestilt idealtilstand inn i fremtiden.

Å forsvare friheten blir da en kombinasjon av å hegne om disse spørsmålene, så vel som deres frukter, og alle deres uttrykksformer. Det finnes spørsmål vi er kalt til å forsvare, som til eksempel «Hva er godt?», «Hva er sant?»; «Hva er skjønt?», og så videre.

Det kristne utsynet på historien er det beste utgangspunktet for noen skissering av det konservative. Til eksempel kan vi se på de mange forskjellige ritus som utgjør Kirkens mangfold, deriblant Den armenske Kirkes ritus. Armenia ble i det tredje århundre etter Kristus verdens første kristne nasjon, og således det første bestemt kristne folkeslaget. Av respekt for historien, det vil si Den hellige ånds virke og armenske helgener, vil vi aldri omtale armenernes plass i historien som et «tilfelle», rent av antropologisk interesse. Det å redusere noe til et tilfelle gjør nemlig dens betydning tilsvarende noe tilfeldig, en forekomst i et slags spill.

Jeg tror at vi langt på veg må anerkjenne at moderniteten er et prosjekt som i kraft av sitt prosjekt ønsker å gjøre seg av med fornuften

For i selve begrepet ligger innebygd troen på at «historien» er noe tilbakelagt.

Moderniteten deles opp mellom sosiologen og kunstneren; sosiologen som eneveldig leverandører av den «totale teori» om samfunnet; kunstneren som den subjektivt engasjerte, men samtidig sosialt tilbakelente i sin levendegjøring av verdens forekomster. Denne forestillingen om verden som kommer fra den klassiske modernisme, deler verden radikalt opp mellom det som har med følelsene å gjøre, og det som har med tenkning å gjøre. Deres forenende prinsipp og premiss for sine separate virker er det at mennesket blir tildelt en rolle som aktivist i et fundamentalt hendelsesløst og betydningsløst kosmos. Det moderne mennesket innehar altså oppgaven det er å skjenke seg sin egen frelse, og diktere verden deretter.

Se her altså hvorledes modernismen er prokrustessengen. I det antikke epos om Thesevs tok Prokrustes vandrere på landevegen inn til sitt herberge, der han kappet føttene av på dem som var for lange til å passe sengen, og strakk dem som var for korte ut på en seng.

Hvorfor blir du forundret over at universitetet i hovedstaden av Norge innen historiefaget har nedlagt og i virkeligheten forbudt forskning med et nasjonalt perspektiv? På denne måten løsnes fornuftens ankerfeste, og sender oss inn i svimmelhetens suggererende gravitasjonsfelt, der vi ligger urolig på et landflyktig dødsleie, berøvet for noe begrep om hva døden måtte innebære.

Fornuften består i form av forstand, det som er fornuftens uttrykk fra etsteds. I den norske ordboken lyder definisjonen på «stand»: «det å stå (i bestemt stilling)». Derved, i å stå fast og oppreist, finner fornuften sin fulle betydning. Fornuft uten stand er blott tankespinn og løst snakk. Det samme gjelder menneskets tro: Amen betyr å stå med minst én fot stødig plantet. I stadig mer fremskredne former er det dette moderniteten motarbeider, idet den ikke engang er en «historiens høyde», likesom marxismen, men en øy uten proporsjoner eller lokasjon.

Moderniteten, prosjektet som bestod i å erklære seg unntatt og frigjort fra historien, var stadig en del av historiens gang for så lenge som den stod i opposisjon, som en motkultur. Kulturkrigene fra venstreideologisk hold raste uopphørlig, og de holder i dag hegemoniet. Hvis du i dag forsøker å gjøre en innvending mot herskende lære om at vi er like så mye underlagt menneskelige og naturlige lover som da mennesker vandret jorden på 1700-tallet eller for seksti år siden, vil du snart nok oppdage at tidsånden har bestemt at bevisbyrden ligger på deg. Slik Sartre sa om mennesker har verden ifølge moderniteten ingen identitet, kun et prosjekt.

Modernitetens selvforståelse er den utvist av Michel Foucault i sin Les mots et les choses, der han konkluderer med at mennesket som menneske tidligere ikke har eksistert, fordi man under føydalismen omtalte mennesker ved deres tittel og rolle, og ikke simpelthen som menneske. Tilsvarende blir konklusjonen om moderniteten selv at den eksisterer som unndratt historien nettopp i kraft av begrepet som definerer den slik. At ordene er grunnlaget og begynnelsen for virkelighet er et særskilt pessimistisk utsyn på verden og menneskene som forsøker å leve sine liv deri, med tanke på hvordan det undervurderer vår evne til egenhendig å komme frem til sannheter om verden. Men Luther har da blitt et endelig bevis på at pessimisme som fatalisme kan tjene som en frelse fra all ansvarliggjøring i dette liv, ettersom allting uansett bare handler om hvem som til enhver tid sitter med makten til å definere. Virkelighetsforståelsen – eller snarere fornektelsen – som ligger til grunn for en tro på skriften alene, sola scriptura, som det eneste gyldige utgangspunkt bar i seg samme tankegang om at virkeligheten kommer etter tolkningen av ordene. Nietzsches «alt er tolkning» er således bare en bekreftelse av denne virkelighetsforståelsen i intellektuell kledning.

Den ideologiske formen av denne tankegangen kalles «nytale», men formålet er stadig å fremkalle den samme handlingslammelsen overfor verden, og fremfor vår evne til å fatte den i sannhet. I sin heller fremskredne form som ideologiens nytale blir det spesielt merkbart, hvordan språkets fremste funksjon er det å skjerme tenkning og virkelighet fra å møtes i direkte kontakt. I siste avsnitt av innledningen til The Undoing of Thought skriver derfor Alain Finkielkraut at

Vår kultur preges altså av et ubehag. Heretter, det er sant nok, vil ingen rekke etter sin revolver idet en hører ordet «kultur». Men det er et økende antall mennesker som, idet de hører ordet «tenkning», rekker etter sin kultur.

For den som ikke tar referansen, spiller Finkielkraut her på utsagnet fra nazisten Hanns Jost, om at «Når jeg hører ordet «kultur» rekker jeg etter min revolver». På samme måte som forfatteren av Les territoires perdues de la République Bensouassan, startet Finkielkraut sitt forfatterskap med å behandle nazismen, og alt hva vi stadig lever med som konsekvens av den. De vet at det ikke blir pent når makt tar sannhetssøkens sted hos menneskers liv og samfunn. Revolveren er for nazisten maktens symbol og redskap i sannhetssøkens sted. Men med Foucault, som først definerte all kunnskap og moral som uttrykk for makt og hegemoni, og Gramsci som deretter førte sin «kulturrevolusjon» for å kaste dette makthegemoniet av moral og kunnskap, ledes vi inn i en forståelse av kulturen som den virkelige revolveren. Ved å propagandere en forståelse av kulturenes eksistens som en krigstilstand, dannet man seg en såpass krigersk tilhengerskare at få turde heve stemmen mot den ville oppstanden. Heri finner vi en tvetydighet ved sekstiåtternes angivelige seier i kampen om kulturen, for med «vunnet» mener vi egentlig å si at de holder krigen gående, ettersom de skulle ha tapt om de for ett øyeblikk ga avkall på mentaliteten som forstår seg selv som i vedvarende krig mot reaksjonens krefter.

Kulturasjonen er prosessen hvorved fornuften og følelsene i et levende fellesskap danner forstand. La oss nå hoppe over alt ordkløveri og erkjenne at Europas herskende tro på relativismen, viser et slikt sykelig ubehag overfor sine kulturer, nettopp fordi det alltid er fornuften som i siste instans står i vegen for frigjøringen.

Narrativet

I den norske skolen, og her tror jeg ikke at Norge er noe unntak i vestlig sammenheng, lærer vi utenat en fortelling om hvordan demokratisk sosialisme ble det naturlige uttrykk for vitenskapens fremskritt, og at disse hadde en slags gjensidig årsakssammenheng. Nå er saken naturligvis den at det ganske så ensidig var vitenskapen som muliggjorde sosialismen som en herskende orden. Spartas fascistiske orden holdt riktignok over lengre tid, og har sine likhetstrekk med sosialismen, men faktum er det at sosialismen aldri, før nyere tids tekniske fremskritt, har vært i stand til å stable en sosialistisk orden på bena. Både antikken og føydalismens tidsalder kjente sosialistiske opprør og «revolusjoner», men de endte alltid i uopphørlig blodsutgytelse inntil samfunnsordenens snarlige kollaps.

Det avgjørende her er da å forstå at en annen verden var mulig. De utelukkende kristne eller jødiske forskerne som muliggjorde de tekniske fremskritt var på ingen måte avhengig av modernitetens heresi for å lede sine suksérike og forhåpentligvis lykkelige liv. Tvertimot aner vi at våre goder og deres formasjon skyldtes en kraft vi i dag kun lever som rentenister på.

Men når det gjelder venstresidens historie kunne aldri noe være annerledes, derav stillheten rundt den russiske revolusjonen, som er langt mer interessant enn kolonitiden.

Den relativistiske tro eksisterer fordi den opprettholder et fellesskap – den nye Ummah av de rotløse. Hos Rorty og Said finner vi derfor et felles, dobbelt formål: På den ene siden å undergrave alle krav på absolutt sannhet, og på den andre siden å opprettholde den ortodoksi hvorved deres menighet består. Selve resonneringen som setter seg fore å destruere de idéene om objektiv sannhet og absolutt verdi, pålegger oss politisk korrekthet som absolutt bindende, og kulturrelativisme som objektivt sant.

Konservatismen hviler på en anerkjennelse av samfunnet er et forsøk av mennesker fremmede for hverandre på å leve sammen.

Pascendi Dominici Gregis

«Prosjektet for en universell vitenskap som kan løfte vår natur til sin dens høyeste grad av perfeksjon» 

Nietzsche kalte sin tid en «forsøkenes tidsalder». Daniel Defoe (1697) kalte sin tid en «prosjektenes tidsalder»

Fichte: «Alle dyrene er fullkomne og klare, men mennesket er ikke mer enn en skisse og et prosjekt»