Et spennende Norge

Par timer siden ble jeg vitne til det som liknet en nazistisk mobb fra 30-tallet.

Min første tanke var at dette var det vanlige narko-bråket med mest skriking og litt ukontrollerte slag da det en livredd mann i svart skinnjakke kom rundt hjørne fra Langes gaten og inn på St. Olavs plass med et par menn etter bevæpnet med 2,5 meter og 5-10 cm tykke bjelker. Så trodde jeg kanskje det kunne være noen polakker på grunn av snekkerbuksene noen av de angripende var ikledd, men det begynte å klarne for meg da jeg hørte tilropene og resten av gjengen på 15 stykk kom rundt hjørnet.

Blitz-gjengen av kommunister antok hele gaten med jenter, i snekkerbukser og metal i huet og ræva, som gikk rundt og kontrollerte gatene for at ingen skulle ta bilder eller være i tvil om hvem som var sjefen.

Det skrives nå fra Osloby at det først skal ha vært knivslagsmål inne på blitz og nynazister som gjorde nazi-hilsen utenfor.

Norge blir et mer spennende samfunn.

Les extremes se touchent

Reklame

Hvordan vi tilpasser oss selvmord

Jeg har skrevet her før om menneskets natur og hvordan vi som overlevelsesmaskiner har utviklet en utrolig tilpasningsdyktighet ikke sett maken til, noe annet sted i dyreriket. Mange dyr er det som kan gå bare minutter eller timer etter fødsel og kanskje til og med jakte – mennesket kan én eneste ting; å gråte. Men til gjengjeld hjelper dette med oss ved å gi stort rom for utbygging. F.eks var det på BBC for noen dager siden om en nydelig afrikansk jente som hadde mista begge armene men likevel hadde den nydeligste utstrålingen og hadde lært å leve «helt normalt» ved å trene opp beina til å gjøre alt hva hendene hennes en gang kunne.

Åh, det høres fantastisk ut! Mennesket kan overkomme alt. Gjelder det også fornuften? I stor grad, ja. Dette kan være alt fra politisk overbeviselse – en er så overbevist om at selv står for Det gode systemet/politikken at en tillater en selv å gjøre og si ting en aldri ville ellers – eller det kan rett og slett bare være uønskede elementer, som altså må bortforklares eller helst ignoreres.

Hans Rustad har en god artikkel nå om frykt på Document.no hvor han siterer en artikkel i Berlingske av Agnete Selsing. Hun skriver meget godt om hvordan tilpasningen er blitt vår egen verste fiende.

Der er sket noget med Dan­mark. Nok er vi et rela­tivt fre­de­ligt land, men den grove vold er ble­vet mere tyde­lig de senere år. Vold, der ikke altid, men ofte, begås af unge ind­vand­rere og efter­kom­mere, og som ram­mer høj som lav. Den unge mand, der bare er på den for­kerte bus. Den gra­vide kvinde på vej hjem. Den 13-årige pige på cykel, der rin­ger med sin ringe­klokke. Eller, senest, den 34-årige kvinde med sit barn i klap­vogn, der blev over­fal­det med sakse af unge indvandrerpiger.

Det er et pre­kært emne for mange, men ikke desto mindre noget, vi bør for­holde os åbent og ærligt til.

Vold hand­ler ikke kun om det fysiske over­fald. Det hand­ler i lige så høj grad om de poten­ti­elle ofres viden om, at der kan hænde dem noget. Vol­dens ana­tomi er en blan­ding af selve over­gre­bene og bor­ger­nes bevid­st­hed om, at det kan ske. Så går vold og magt op i en højere enhed og kom­mer til at defi­nere en ny orden i det offent­lige rum. En struk­tur, hvor for­bry­derne er de nye magthavere.

Det er en trist udvik­ling, men den fol­ke­lige reak­tion har været bemær­kel­ses­vær­digt tavs. De fleste har rea­ge­ret som de sociale dyr, vi er, og til­pas­set sig den nye orden. Vi træf­fer for­holds­reg­ler uden at tale for højt om det: Vi und­går bestemte ste­der, især om afte­nen, vi slår blik­ket ned over for visse typer, vi fin­der alter­na­ti­ver til de offent­lige trans­port­mid­ler, hvor mange over­fald sker, vi und­la­der måske at sige fra og blande os, når vi ser over­gre­bene. Og det gør vi, fordi det jævn­ligt bli­ver demon­stre­ret, hvad der sker, hvis vi trod­ser mag­ten og siger fra. Eller med andre ord: Reak­tio­nen er frygt i tavshed.

Utrolig at slike deler av samfunnets konstellasjon som er så ekstensielt viktige for oss borgere blir feid under teppe og relativisert, generalisert og ingorert til vi til slutt forestiller oss at «slik har du alltid vært».

Jeg møter disse menneskene hver dag som du kan, i det ene øyeblikk, stå å snakke om hvor forferdelig det er med somaliske gjenger som konstant skal sloss og har en macho-kultur mens i det andre øyeblikket hvor du prøver å si at dette kan ha noen som helst samfunnsmessig betydning hva angår den generelle trygghet osv.  så svinger de inn i totalt vranglås og kommer med de mest patetiske forsøk på å bagatellisere, relativisere og hva annet de kan finne på.

Og det forferdelig ved dette er at det fungerer. Til en viss grad da selvfølgelig. Vi har lenge tilpasset oss tonen og den nye normalen. Prosessen er til ende ved borgerens ord: «Men sånn har det da alltid vært.» Denne er en gjenganger jeg får høre ofte. Det er heldigvis ikke 100% gjennomgående for de personene som bruker dette argumentet mot innvandrer-kriminalitet, at de tar denne vinkelen på saken, for i det de uttaler ordene så ser det nærmest ut som om det er en frase de har øvd inn og gjentatte ganger fortalt seg at «Joda, det er dette jeg tror, dette kan jeg si, dette mener jeg», så helt troverdig er det for hverken av partene. Men det spørs om maska ikke gror fast.

Norsk læreren min fra ungdomsskolen (jeg ble ferdig i går) er nettopp en av de som kan snakke om somaliske gjenger som voldelige men nekte å se det som et samfunnsmessig problem, og jeg vil tro at hennes tro/ignoranse for multikuturen vil bli stadig vanskeligere å opprettholde. Det vil i lengre tider fortsette å være gjørendes men det vil garantert bli skapt et skille, fordi det vil være noen som vil kunne fortsette som før og leve uhindret og uforstyrret fra den virkelige multikultur, men så vil det være de som helt uungåelig møter på de multikulturelle problemer til hverdag.

Allerede vil jeg mene det er skapt et skille i samfunnet mellom de som lever i det multikulturelle Nye Norge og de som lever i et Norge som eksisterte for 30-40 år siden. Men det er også en forskjell på det mentale landet og det fysiske landet vi nordmenn befinner oss i.

Om Tyskland under nazi-regimet kan man, som med de andre land, si at ble okkupert – i hvert fall mentalt sett for Tysklands tilfelle. For tyskeren i 1933-45 så hadde det ikke så veldig mye å si nøyaktig hvor tyskeren befant seg men angående det det mentale var det annerledes. Nazismen med sin innskrenking av ytringsfriheten og hitling av opposisjon som systems- og folke-motstandere gjorde at den tyske [offentlige] mentaliteten ble beleiret, liksom Den gode tonen i dag med sanksjoner som å bli bannlyst rasist også har beleiret og hermetisert det som var av en sunn tenkende tankestrøm i det offentlige Norge. Det har i etterkrigstiden blitt snakket om «Det 2. Tyskland». Hva mener man med dette? Jo, det tenkende mennesket var gått i indre eksil. Akkuray som min norsklærer ‘Mari’ kan snakke om utenlandske gjenger og sigøynere så innbiller jeg meg at tyskeren, kanskje helst de intellektuelle er det jeg sikter til, i 1933-45 hadde det morsomt med å gjøre narr av Hitler og var mye klar over at det var forferdelig å drive med slik raseretorikk som han gjorde (Tyskland hadde i 1920 en «rasisme-paragraf» liksom vi har i dag, mens det da bare omfattet religioner) men likevel var det den samme tyskeren som stod å heiet på en lynsjing av en folkefiende. Altså har man satt punktum i prosessen av å bannlyse sitt eget tenkende sinn som man kan kalle et mentalt harakiri (selvmord).

Så, jeg tror ikke at Mari er dum eller ikke forstår liksom jeg ikke kan få meg til å tro at så få av de intellektuelle tyskerne som ble værende innenfor nazi-establissmentet ikke kunne skjønne noe av hva som foregikk utenfor Tysklands grenser (innenfor også for den saks skyld, med tanke på de jødiske ghettoene, de ble deportert til). Jeg tror at Mari vel forstår at hun ikke kan fortsette å late som om det hele tiden skal være ‘de andres barn’ som må farge håret sitt brunt for å passe inn, en dag vil det briste, men jeg tror ikke det vil skje før et av barna hennes kommer skjelvende hjem etter å ha bli banket og ranet av en utenlandsk gjeng (for Tyskland var det annerledes med det at det ikke fysisk angikk dem på samme måte. Du kan da kanskje si at Norge burde ha bedre odds hva angår å vokna fra den indre eksilen av samvittigheten og fornuften vår).

Det 1. Tyskland var det offentlige, det vedtatte Tyskland, altså med en nazistisk rettesnor. Og så hadde du da det 2. Tyskland, landet tyskerne søkte tilflukt i. Likeledes har vi det her i Norge: I det 1. Norge har vi den offentlige konsensusen av partier som mener nært sagt akkurat det samme, med den udiskutable multikulturen til kjenningsmelodi og bakgrunnsstøy. I stedet for å ta et oppgjør med virkeligheten og hva en innbiller seg til å være hva ‘alle andre mener’ så fordømmer man heller samvittighet og fonuft til eksil og etterhvert som dette brer om seg skapes det nesten sub-mentalitet i nasjonen – en nasjon innenfor nasjonen.

Men som sagt parallellene er ikke helt analoge. I Tyskland gikk benektelsen av nazismens grusomheter hovedsaklig utover alt annet og andre enn tyskerne selv, mens det derimot i Norge vil dra oss med i dragsuget om vi skulle fortsette det multikulturelle søvngjengeri. Som Anfindsen så sjokkerende tittulerer boka si; «Selvmordsparadigmet». Jeg vil ikke snakke om dette som et massemord på den hvite rasen som en del andre gjør men jeg ser på det som sterke og truende suicidale trekk når vanlige mennesker reagerer med en automatikk ovenfor en viss problematikk som om det var en maskerade og bortviser fornuft og samvittighet til eksil.