Om Vesten og vår siste skanse

Europa 1843, Foto: Wikipedia

Se her mitt forlengede essay om hvorfor «globalkomparaitve» studier ikke bør få fortrenge vår vestlige sivilisasjon, og vårt begrep derom. Personen Essahli kan gjerne leses som hva Terje Tvedt kaller en «tankefigur». God søndag.

*

Essahli bruker selv et medisinsk vokabular for å beskrive opinionen, idet hun ønsker å foreskrive «kuren» mot å tro noe Storhaug eller Rolness skulle skrive, men selv skriver hun en artikkel som for det meste handler om å fortelle verden om sin akademisk fremstilte forvirring, om hvorvidt Vesten finnes eller ei. Ikke bare skriver hun ut sin forvirring, men hun vil også anføre flere hundre år gammel historie som relevant for hennes tvil i dag. Hun nevner at der var enkelte muslimer blant dem som kjempet for Vesten mot ottomanerne ved Wien, og det skal visstnok bety at alle forestillinger om sivilisasjonenes sammenstøt faller i grus. Om en håndfull muslimer tolkes som så betydningsfulle for verdenshistorien, hvordan skal vi da bedømme hundrevis av slag på europeisk jord mot muslimske erorbrere (kolonimakter)? Det hører vi lite om. Essahli liker å trekke de store linjene for å stryke ut sammenhenger – som f.eks. en kontinuitet mellom det idealet om Vesten, som mennene ved Wien døde for i sin tid, og det kulturfellesskapet vi kaller Vesten i dag – særlig de som ikke underbygger sammenhengen av verdensbildet for et medlem av det kommunistiske partiet, Rødt.

Moralfilosofen Charles Taylor skriver i sin Sources of the Self, i første del om hvor viktig orientering i det fysiske er for vår identitet. Hvor er jeg? Hvor går jeg? Svarene på disse spørsmålene er både praktiske og åndelige på én gang. Vi kjenner og opplever noe overlappende mellom åndslivet og den fysikalske verden. Derfor er det noe spesielt vakkert vi har fått til her i Vesten, at nettopp den enheten i vår eksistens som individer, har funnet sin behørige plass i selve hjertet av vår identitet, ved det at den bærer navnet av en geografisk orientering; relativ og bestemt på én og samme tid: Vesten.

Essahlis tvil om hvorvidt Vesten eksisterer eller ei henger tett sammen med at hun ønsker at akademikere skal redde oss fra «fremmedfrykt». Den akademiske metoden kan lede oss vekk fra (eller «frigjøre oss fra» som hun skulle ha sagt) det som binder oss i hverdagen. På veg til skolen går jeg forbi mange bygg, deriblant en kirke. Felles for dem alle er at jeg ikke har bidratt med noe som helst, for at de skal eksistere. Heller ikke togbanen jeg tok. Ikke en gang mitt eget hjem har jeg bidratt til å sette opp. Allikevel er alt dette en del av min identitet. Og den absolutt eneste måten jeg kan være takknemlig for alt jeg aldri har fortjent, er å elske det. Dette handler om en konservativ moralfilosofi (som riktignok intet levende menneske unnslipper, om de anerkjenner dens sannhet eller ei). Jeg tilbakeviser ikke den akademiske metodes verdi, som Essahli løfter frem, men jeg ønsker å se at dens tyngde veier på våre virkelige liv. Om Essahli ønsker å gjøre sine «globalkomparative» studier relevante for virkelige mennesker og virkeligheten for øvrig, kan hun ikke anvende den akademiske metode til å viske ut (virkelig) substans.

Denne konflikten Essahli setter opp til mellom metode og substans, kjenner vi i idéhistorien fra motsetningene mellom Descartes og Augustin. For Augustin er mennesket et kompleks av vekselsvis motstridende og harmonerende vilje, tanke og nåde. For Descartes er mennesket machinae animatae, ikke mer enn en maskin utrustet med visse sanser, som vi deskriptivt kan legge ut om. Det er her både Descartes og Essahli bryter med tradisjonell (og dagens) vestlige selvforståelse. For det er mye du ikke kan fortelle om meg. Jeg er lykkelig. Hverken Descartes eller Essahli, en psykolog eller en nevrolog kan fortelle meg at jeg tar feil, idet jeg uttaler meg på bakgrunn av min førstepersonskunnskap om meg selv. Å lære denne kunnskapen å kjenne, som jeg har en priviligert tilgang på, er visdommen.

Men det betyr ikke at min subjektivitet, og frihet til å forstå den, er gitt. Fra meg selv stiger drifter som slår ut i former av flokkmentalitet, som undertrykker muligheten til å forstå meg selv. Nettopp fordi denne friheten i oppdagelsen av meg selv stadig står under dyriske angrep fra min og vår lavere natur, har vi også utformet en kultur som hegner om dette selvreflekterende selvet. Om kulturen er perfkekt i så måte? Nei, naturligvis ikke så. Men vi forstår at vestlig sivilisasjon, om den skulle miste kulturen for å hegne om det selvreflekterende selvet, som er Vestens første institusjon og skanse, skulle det bety å bli noe annet, og vi noen andre.

Hverken Aristoteles eller Platon hadde et særlig velutviklet begrep om hva det skulle bety å oppta denne plass i kosmos som vi kaller «selvet» (de hadde heller intet ord som kunne referere til noe liknende eller tilsvarende, som følge av deres tankegang og selvforståelse). Aristoteles ligger oss riktignok langt nærmere enn Platon, men det er først med Augustin at St. Pauls «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» blir internalisert i den vestlige mentalitet, og gjør det forstått ved å snakke om en metafor om vårt  «indre», denne metaforen som skiller den kalde og kalkulerende tanken fra mitt indre og mer konfliktfylte jeg. Det er mest av alt en anerkjennelse av at tanken ikke er lik selvet, og derfor heller ikke lik viljen. At Augustin i åndskampen mot Descartes har vunnet ganske så ettertrykkelig viser seg hver dag du hører en person referere til ens indre. Dette er én av flere avgjørende bestanddeler i den vestlige identiteten som helt klart besvarer Essahlis tvil: Jo, begrepet om Vesten referer til en levende realitet av vår selvforståelse.

Dette er ikke metodologiske evalueringer, dette handler om den værens praksis som er vår indre livsutfoldelse, som begynner med å formulere og utsi meningen og ordet (verbum) for vårt indre, som grunnlegger min forstand (intelligentia). Og forutsetningen for denne praksis er selvkjærlighet. Søken etter kunnskap om seg selv er selvkjærlighet. Kjærligheten er, som kjent er fra våre daglige erfaringer, det eneste som gjør oss i stand til å verdig motta hva vi ikke har fortjent. Så når vi innser, i våre refleksjoner over vårt selv, at vi ikke har frembrakt oss selv, gjør vi rett i å fremholde slike idealer som er i oss og samtidig større enn oss: Vesten, Kristus, Europa, Norge. Det er en følgeriktig forståelse av den lykkelige identiteten, som vestlig mann eller kvinne, at vi står til nådig takk overfor våre respektive land, om man er immigrant eller innfødt, i det åndelige så vel som det fysiske, og derfor anerkjenner disse idealene som reelt knyttet til brostenen og asfalten i våre byer og bygningene som reiser seg fra gateplanet og huser våre medborgere.

Ja, for hva er egentlig koblingen her? Den vestlige identiteten, som beskrevet med utgangspunkt i Augustin, har ikke underlagt hele Europa sin kristen-inspirerte selvforståelse helt uten videre. Selv kom han fra daværende Hippo i Afrika. Om vi ser til historien har dette aldeles aldri vært noen selvfølge, at den skulle seire til slutt.

For om Vesten kun er et oppkonstruert begrep, hvordan skal vi da i følge Essahli lese det at St. Giovanni da Capristano ledet sin hær mot maurerne i 1456 for å beskytte Beograd? At St. Laurentius av Brindisi i 1601 ledet forsvaret av Ungarn? Dette er ikke obskure trivia: Var det ikke for Karl Martel i slaget ved Tours i 732 og Jan Sobieski ved Viennas porter i 1683 – og sannelig, hadde ikke pave St. Pius V sendt Andrea Doria og Don Juan til Lepanto – så skulle vi ikke være her i dag. Ingen vestlig nasjon slik vi kjenner dem – intet universitet, ingen moderne vitenskap, ingen menneskerettigheter – skulle eksistere.

Otto den store trodde tross sin brutalitet, som de hedenske ungarerne fikk merke der de falt på Lech-slettene, på at nytilkomne folkeferd utenfra Europa gjennom dåpen kunne integreres i kristenheten . Dåpen var åpningen inn i fellesskapet for alle hedninger – som ønsket – å ta sin plass i det som er vårt kulturfellesskap, Europa. Ungarerne lot seg døpe inn i dette fellesskapet, så som gallerne, vikingene og normanerne.

Essahli forsøker å skape en kobling mellom denne (kristen)kulturelle tilbilvelsesberetningen og en form for fobisk redsel for muslimer. Den er oppstyltede saker, men viktigst av alt usant. For det er intet nytt i Europas historie å sette hardt mot hardt, når det kommer til islams inntog på europeisk mark. Normanerne som bekjempet den muslimske besettelsen av Sicilia trodde på Odin. Selv de mest dekadente keisere, som Fredrik den store og Romanov-familien har ment at Europa er en realitet som skal og bør forsvares og bevares mot islamsk innflytelse. Så finner man selvfølgelig en hel del unntak fra regelen, spesielt når det kommer til Romanov-familien og den heller islamofile Fredrik den store, men det falmer i verdenshistorisk lys, ettersom deres hensyn i samarbeid med islamske makthavere var opportunistiske, og ikke prinsipielt uttenkt, slik som deres forsvar var.

Essahli forsøker å formulere i et akademisk språk en mulighet for at européere ikke har noe med Europa å gjøre. Vi vet jo fra før av «islam ikke har noe med islam å gjøre», slik vi hører etter hvert terrorangrep. For Essahli er dette nødvendig for å frigjøre seg fra det som fortsatt sier og alltid vil si at Europa som Europa ikke står fritt til å bli noe annet. Hun må gjerne skrive så mye hun vil om det «globalkomparative», og kanskje fortelle mer om hvilke store innsikter i det hverdagslige liv hun har fått ved å forstå virkelighetens «globalkomprative» aspekt. Men det er ikke og blir ikke greit å hevde at Vesten, ved en eller annen nyunnen teori anno 2016, plutselig skal annulere, ikke bare vår historie, men like så mye vår identitet, for så mye som vi ikke har frembrakt verden egenhendig. Dette er ikke problematisk fordi jeg blir opphisset og fornærmet (men det også), for hva skal vi fyllet tomrommet med? Hva blir det nye kulturelle visum til kulturfellesskapet Europa? Den nærmeste tilsvarende vi har i dag er kurs for innvandrere, der de lærer om gjensidig samtykke for sex, at det er greit for menn å kysse og menneskerettigheter. Med tiden kan det bli nødvendig å innrømme at kildenes utspring for Europa var kristendommen, og kristenheten garantien for et sted å tilhøre. Ellers kan det verste skje Essahli, at hun får hva hun ønsker seg.

Svakheten for Pootie-Poot

En tekst jeg skev for halvannet år siden er på nytt (mer) aktuell og publiserer den her selv om den også ble publisert på document.no

En Caesar?

Av årsaker det ikke er helt lett å sette fingeren på regjerer det i Norge fra høyre til venstre en underlig svakhet for Putin, den sterke mann i Øst. En del av denne sentimentaliteten kommer utvilsomt for noen av en beundring for den sterke og handlekraftige mann. For de som opplever det overklasselibertinske hatet mot en norsk selvfølelse vil Putin fortone seg som en kontrast i en positiv ende av skalaen. Han er mannen som tør å kalle en spade for en spade når han selv ønsker det, og ingen tabuer, konvensjoner eller fjasete menneskerettigheter skal holde ham fra dét.

I vårt indre finner vi alle denne idéelle dobbeltpersonligheten; mannen som slår ned på sine fiender med en iskald jernhånd samtidig med det noble ønske om å opprette en stabil orden der vår romerske keiser igjen miskunnelig kan utdele nåde i fredstid.

Dette har vært en utbredt framstilling av Putin blant flere på høyresiden. Dette synet på Putin – som uten samvittighetsvaler ser gjennom fingrene på at det er et kleptokratisk diktatur med lovfestet homohat – ser i Putin den siste bastion for ’den hvite manns styrke’. Flere av de som hengir seg til tanken om at Vesten driver en ”anti-hvit” politikk (les: multikulturalisme) tenker ’logisk nok’ at den eneste som tør å stå for sitt nasjonale verd og fordømme muslimene, er jo nettopp denne uredde lederen.

Men man gjør også feil i å late som om Putin kan tilskrives noen meningsfull plass på høyre-/venstre-aksen. For – som Hans Rustad på Document har avdekket opptil flere ganger – venstresidens drømmere har også en tendens til å se i Putin akkurat den kraft de drømmer om for å virkeliggjøre sine utopier: Det er en kjensgjerning  at de som har planer for virkeligheten som ligger så skruppelløst langt unna den foreliggende virkeligheten slik som kommunisme, multikulturalisme osv., er alltid på leting etter denne ene messias, keiser eller ’leder’ som kan sette makt bak ens drømmerier.

Cicero observerte at hvis disiplin danner en hær, så danner fraværet av det en mobb. Delvis treffende er dette beskrivende for noen av trekkene ved dagens Vesten. Det er i det hele tatt lite disiplin og lite koherens på noe felles nivå blant folket. En bekymringsfull side ved dette er at prinsippet om at lovene skal lages av de det angår aldri har stått lavere i kurs på flere tiår. At folket har noen organisasjonell plikt eller formål er blitt en saga av blott. (For eksempel; et flertall av Stortinget er for EU, mens et flertall av folket er mot og resultatet er at Norge er mer forpliktet til EU gjennom EØS enn noe annet EU-land) Mangelen på disiplin og sammenhengskraft har flere navn som ”Europas troskrise”, ”samfunnets atomisering” og ”globalisering”. Når man da finner at det ikke eksisterer noen makt på det lavere og lokale plan begynner drømmeriene om en mer transcendert og mer elevert leder. Makt blir noe eksotisk og nærmest gitt som en nådegave. Dette er en beskrivelse som passer flere afrikanske land. Spør du afrikaneren om han ikke heller skulle hatt demokrati i stedet, vil svaret i dag ofte komme av slaget ”Nei, men han er jo en god diktator”—sier de helt til massemordene starter. Og Vesten er heller ikke immun mot dette på noen måte. På 30-tallet da individene fikk mer og mer personlig råderett og frihet, strakk det seg ikke utover til politikken. Politikken hang etter den individuelle demokratiseringen, derfor dannet det seg store lederløse masser som ikke kunne direkte identifisere seg med den parlamentariske tradisjonen. Resultatet av denne fortellingen kjenner vi så godt at det neppe trengs å bli gjentatt her.

Den mer folkelige og utbredte misforståelsen er at Putin overhodet ikke har en ideologi. Man leser journalister som skriver som om Putin faktisk brydde seg om historien—som om Putin brydde seg om Krim noensinne har vært russisk. Det er bare 58% av befolkningen på Krim som er etniske russere—ifølge ukrainsk sensus fra 2001. Forklaringen om at Putin gjør dette ut av ren og skjær nasjonalfølelse, og at han søker rettferdighet for folket på Krim, holder rett og slett ikke vann som forklaringer på hvorfor Putin skulle finne på å sette inn militære styrker på Krim for å annektere den store halvøya. For ingen må tro at dette har noe som helst med rettferdighet å gjøre—hverken historisk eller demografisk. Putin visste at han aldri kunne annektere Krim om han skulle unnlate å sette inn militære styrker. Protestene ellers i landet var bare et passende påskudd i anledningen. For vi vet, og Putin vet, at han aldri kunne fått en folkeavstemning i fredstid i hans favør. Filorussere vifter med ’folkeavstemningen’ som sier at 97% av Krim stemte for at Russland skulle annektere Krim. Det virker mildt sagt som et merkelig resultat med tanke på at bare 58% av befolkningen er av etnisk russisk opphav. Faktum er at Putin plasserte bevæpnede menn i gatene under avstemningene, busset inn fiendtlige og voldelige pro-russiske demonstranter for å kontrollere gatene, for å få et skinn av demokratisk framtreden.

Hvorfor er det plutselig blitt så mange etnosentrikere i Europa som roper på Putins «rettferdige annektering»? Hvordan er det mulig å sammenlikne Putins militæraksjon og påfølgende farçe-’valg’ med andre folkelige oppbygde uavhengighetsbevegelser som i eks-Jugoslavia? Slike sammenlikninger krever en uforliknelig evne til selektiv historieforståelse. Disse tankeløse, så vel som historieløse sammenlikningene mellom andre frigjøringsbevegelser er bare nok et tegn på hvilke ahistoriske verden europeiske intellektuelle forsøker å veve om seg. Har vi virkelig allerede glemt så mye så fort?

”En arrogant hersker, som to år før valget førte valgkampanje på å nedkjempe Tsjetsjenia og deretter lot sine soldater drepe opp til 60.000 mennesker, en KGB-offiser, som etter noen år ved makten hadde scoret 40-50 milliarder dollar til seg selv, et oppblåst super-ego, som klart uttrykker sine hensikter: Å gjenreise om ikke Sovjetunionen, så det russiske imperium på samme måte, som sine forgjengere i Kreml—med makt.

Europeerne har ikke engang latet som om. Uansett hva Putin har gjort; jevnet Grosnij med jorden, invadert Georgia, vendt sine aggressive militærøvelser mot Øst-Europa, kastet politiske motstandere i fengsel, latt kritikere myrde og beskyttet morderiske diktatorer i utlandet, har europeiske ledere hatt det travelt med å lage fete energiavtaler med ham.”

For det er bare ved å avideologisere Putin at noen ufarliggjøring kan virke. Flere og flere tar i dag innover seg at man kan og burde, forvente alt av Putin. De som nekter å se Putins imperialistiske ideologi i hans invasjon av Ukraina forsøker å isolere hendelsene og hindrer noen bredere forståelse. Tragisk nok er nettopp denne journalistikken hvor man i størst grad mulig isolerer hendelser, blitt standard-journalistikk og refleks blant flere Vestlige journalister og intellektuelle – fordi vi så lenge har næret et falsk tro om at konflikter på transnasjonalt nivå var bare noe som fantes i Midt-Østen.

Denne oppfattelsen av Putin virker i samarbeid med den ufarlige auraen Vesten har forsøkt å ikle Putin. Martin Krasnik skriver i Weekendavisen:

”Maktpolitikken har overlevd årtusenskiftet. Å ignorere det innlysende faktum har vært beleilig, fordi man har kunnet avruste og demilitarisere i et tempo, man tror er løgn. Man har ladet, som om Russland har ligget på en annen planet: ”Putin vil ikke oppnå noe,” lød det fra [den amerikanske utenriksministeren] John Kerry forleden. Eller: ”Det er et forsøk på å føre 19.-århundrets-politikk i det 21. århundret.”

Som om vestlige politikere bedre kan gjennomskue Putins interesser enn han selv. Som om det hele er en historietime, hvor russerne ikke hører ordentlig etter. Barack Obama har en kjedelig tendens til å analysere situasjonen i stedet for klart å uttrykke USAs politikk.

Men situasjonen i Ukraina skyldes nesten 20 års feilslått Russlandpolitik. Man kan kalle Putins regime for diktatorisk røverkapitalisme, middelmådig autokrati eller autoritært kleptokrati men uansett hva, er det klart at det ikke har samme interesser som Europa eller USA.

Man kan innvende, at det ikke er en kald krig, fordi Putin ikke har noen ideologi. Nei, han er ikke kommunist, men det handler stadig om en kamp mellom styreformer. I siste instans vil etableringen av demokratiske nabostater nemlig ramme ham selv.”

Da George W. Bush møtte Putin i 2001, satte Putin  seg ned og fortalte om sin rørende historie om sin mor og det kors han alltid bærer. ”Jeg så ham i øynene og fikk en fornemmelse av hans sjel” uttalte Bush i etterkant av møtet om mannen han likte å kalle Pootie-Poot.

George Bush sin underfundige kjærlige oppfattelse av Putin viser bare med nok et eksempel hvilke bisarre allianser som dannes i det møtepunktet Putin er. Hva skal vi tenke om at Rødt videreformidler russisk propaganda, Bush blir sentimental av Putins mor, multikulturalister hyller Russlands rett til nasjonalfølelse (så lenge det ikke gjelder Vesten) og fordømmer Vestens hykleri samtidig som høyreekstremister hyller Russlands nedkjempelse av muslimene i Dagestan og Tsjetsjenia? Det er virkelig ikke lett å forstå seg på.

Redaktøren i Information – en dansk avis – skrev nå senest om hvordan Vesten må holde opp med sine dobbeltmoral når vi selv bomber Irak og bryter nasjonalsuverinetsprinsipper i hytt og pine når vi ikke vil tilkjennegi Russland den samme rett. Vi har jo allerede vært innom folkeavstemningen og kan trygt konkludere at den har like mye sannhetsgehalt som figurene på Disney-channel, men likevel er det interessant å se nærmere hvorledes venstresiden relativiserer den faktiske verden. Har multikulturalister endelig kommet til den slutning at dersom alle kulturer er alle like mye verdt så må ergo alle styreformer også kunne gjøre krav på samme verd.

Putin og post-modernismen

Det er nok ikke den første i rekken av assosiasjoner til Putin, men det er ikke så vanskelig å se sammenhengen mellom Putin og vestlig post-modernistisk tankegang. Post-modernismen sier at alle sannheter er like mye verdt; derfor er multikulturalismen den naturlige kulturpolitikken for en post-modernist, ettersom den later som om alle kulturer kan være fullstendig udiskriminert likestilte. Men når man tar denne tankegangen i bruk, så vil det fort framgå at det underliggende styringsprinsipp for et post-modernistisk tankeunivers egentlig er den sterkestes rett. For hvis vi på ingen måte kan si at det eksisterer noen kvalitative forskjeller mellom sannheter (vi kan ikke si at Vesten har mer rett enn Putin, f.eks.) så er det absolutt eneste som gjelder i hvilken grad en evner å få gjennomslag for sin egen sannhet. Dette oppfordrer ikke bare til populisme, men enda verre: det oppfordrer til å være mest ekstrem.

Dette erfarer vi i dag i økende grad i det multikulturelle Norge, hvor det ikke lenger skal tas for gitt at det er norske kristen-demokratiske prinsipper som ligger til grunn for vurderinger gjort på vegne av offentligheten. Det er da ekstra høylytte minoriteter kan breie seg og ekstremistene vinner kampen for islam.

Sammenhengen her mellom islam og Putin er hvordan Norge og Vesten skal håndtere den totale tanke; totalitarismen.

Når vi står ovenfor så altomfattende og katalyserende tankeganger som bokstavelig talt vil forandre på alt, da tvinger det oss til å vurdere hvor mye vi faktisk tror på oss selv. For det krever faktisk tro hvis vi skal tenke at det finnes noen grunn til å kritisere andre utifra våre egne prinsipper. Vi kan selvfølgelig ikke «bevise» at vestlige verdier er ‘bedre’ enn russiske eller afghanske, vi kan gjøre det spranget fra å håpe at det er sant til å tro at det er sant. Helt personlig – selv om det ikke nødvendigvis er svaret for alle – så har jeg funnet vegen tilbake til katolisismen som en robust vokter av troen.

 

Litteraturhuset 3. Mars 2014 – Anouar Majid om islams historie og kompatibilitet med Vesten

Litteraturhuset 3. Mars 2014

 

Jeg var virkelig usikker på hva det var jeg gikk til i dag da jeg spaserte inn i det røde borgerskapets hus bak slottet. Sist jeg var der var det for å høre på Timothy Snyder snakke om første verdenskrig, og med en så kvalifisert mann er det vanskelig for selv litteraturhuset å spolere. Men nå skulle det derimot handle om islam og Vesten i dag. Det var en amerikansk Anouar Majid som sto for foredraget og skulle egentlig snakke om al-Andalus og muslimer i Vesten i dag men snakket utelukkende til en amerikansk forsamling om behovet for en utelukkende grunnlovsbasert identitet – slik som i Amerika.

Han satt i gang fra start av med et entusiastisk foredrag hvor han gikk fra å snakke om den amerikanske grunnloven til å snakke om hvordan vi må avskaffe religiøs identitet. Det var bare rett og slett absurd å høre på han snakke. Samtidig som han talte om at vi må komme til enighet om én felles identitet som ikke ekskluderer noen andre så satt det da en sal full av mennesker som flokket seg rundt Lars Gule både før og etter foredraget, og utenfor Litteraturhuset finnes det en ’multikulturell virkelighet’ hvor det finnes ghettoer av alle mulige minoriteter fra sikher til muslimer. Majid misforstår og tror faktisk at forsamlingens ønske om mangfold faktisk er ektefølt – vel, emosjonelt er det i alle fall.

Helt til sist som siste spørsmål fikk jeg spurt om hva han ville si til et land som vil fordobles i befolkning, samtidig som den norske befolkning synker. Da kjente jeg fordømmelsen fra hele salen. Det var som om hele salen gispet samstemt og jeg fikk kommentarer ut i luften fra damer som satt ved siden av. Majid er amerikansk og tok det forholdsvis rolig og smilte. Han begynte avvæpnende ovenfor publikum å understreke at det normalt for alle land å oppleve befolkningsendringer. Men det virket som om han selv forstod mens han snakket at han nå var mer hyklersk enn han selv tålte. Han anvendte heller sin amerikanske måte til å gjøre en rekke ’understatements’. Han hadde for eksempel ikke noe vondt med å si i klartekst at det er spesielt for muslimene at de har en hellig tekst som er skrevet av Gud, som vil si at det aldri kan bestrides eller diskuteres. På spørsmålet mitt svarte hand da med å si at han aldri hadde sagt dette før men han trodde at vi nå var inne i en siste periode av ekstrem global fundamentalisme. Han brukte da ikke Norge i sammenheng med dette, for da ville antageligvis blitt buet ned fra scenen, men ethvert tenkende menneske må forstå at det ikke er til å vende seg av med det første en tankegang som er oppdratt til å tenke at Sannheten med stor S allerede er overlevert.

Men så går han tilbake på alt han har sagt og snakker om at den moderniseringen som skjer i den arabiske verden i form av at alle får biler og moderne gadgets ”sucks the muslims into modernization.” Det er moderniserings-positivisme på sitt verste. Vi kan da heldigvis bevise at Qatar og alle de arabiske emiratene er like mye fundamentalistiske selv om de drikker champagne og kjører porsche, og er fortsatt likemiddelaldersk som en hvilken-somhelst bonde Pakistan. Som amerikaner snakket han selvfølgelig enormt mye om utdanning og hvordan vi blir siviliserte av universitetene, og det er da her han finner hele sin motivasjon for at det skal dannes en felles identitet bygget på akademisk opplysning. Men man må da utelate at den troen muslimer vokser opp med ikke bare viker med det første den er utsatt for opplysningstid-tanker men faktisk rent avviser tankegodset som ikke passer. Han kunne selv fortelle til salens åpenbare misnøye at han hadde blitt rådet på det sterkeste å ikke oversette sin bok ”A call for heresy” til arabisk, da han hadde blitt fortalt at han ville bli en ny Rushdie og selv hadde opplevd personlig fordømmelse.