Kjedelige Norge

Livet er et slit. Livet skal være et slit. Det er et umenneskelig ideal i tiden at livet i Norge kun er en drøm på den utømmelige havresekken, slik som Stanghelle og Skartveit satt og pratet om på dagsnytt atten på valgdagen. De fortalte om hvordan det falt seg helt naturlig at Norge har en så kjedelig valgkamp som vi har, for hva er det egentlig vi kan diskutere, eller i det hele tatt hva er det som kan bli bedre? Skulle vi kanskje vedta rett til seng for kuer? Nei, i Norge står alt på stell, lyder det fra de samme menneskene som i sin ungdom brant for en radikalisme som etter eget sigende aldri kunne bli tilfreds ved noe punkt. Vel det ser ut som om de er fornøyde – kanskje selvgode  ville noen hevde – men har det kanskje mer å gjøre med hvem som sitter med makta enn akkurat tingenes tilstand?

Jeg mener for meg selv at det allerede er nok ting å ta tak i, og så synes jeg vi kan merke oss at det var ikke under finanskrisen vi skapte krisen, det var i de gode dager før – slike som i dag.

Muligens synes Skartveit og Stanghelle det er vanskelig å akseptere at det er en aldri så liten diskrepans mellom deres idé om Norge, og hva som faktisk foreligger, men bildet av det Norge jeg selv opplever – i større grad det Norge jeg vet andre opplever – harmonerer bare rett og slett ganske dårlig med det bildet av et Norge fra 1970-tallet posert av NRK.

Kan kulturell berikelse gjøre opp for at timen brukes i stor grad til å forklare annenhvert ord læreren bruker? Er det en del av det Norge Skartveit ser for seg at kun 5% av klassen vet hva pappaperm er, i første klasse på videregående skole? I åttende klasse på min lokale var det ikke noe spesielt unormalt ved at medelev spurte om ikke islam er nabolandet til Israel. Det var normalen på nivået. ’Heldigvis’ har jeg fått bekreftet at dette nivået på allmennkunnskapen faktisk er til dels merkbart lavt, selv for elever av andre offentlig skoler. Ved siden av personlig anekdoter kan jeg selvfølgelig vise hen til de underbelyste resultatene fra PISA-testene fra 2010 som påviste at 22 prosent av Norges femteklassinger på landsbasis var funksjonelle analfabeter. Og videre kan man påpeke at 33% av de som starter på videregående skole i Norge på landsbasis, de dropper ut – og da må en også regne med at de aller mest umotiverte allerede har falt av lasset ettersom de aldri valgte å søke videregående skole i det hele tatt.

Før jeg vender tilbake til at livet er et slit vil jeg også påpeke at det er en aldri så liten merkverdighet å påstå at absolutt alt er på stell her til lands  når en ikke en gang kan spasere ned Grønland, hånd i hånd med kjæresten, uten å bli blikka eller ropt til, på en høyst truende måte. Neida, men det er nok vanskelig for våre kjære toppolitkere som får betalt for å følge med på verden, å følge med så mye at de aner hva som skjer hele 3-5 kilometer fra nordre Nordstrand eller Holmenkollen.

Det er altså ingen tvil om at vi kunne gjerne hatt en fantastisk spennende valgkamp, om ikke det hadde vært for at NRK har en kultur for å selv være med på arrangere kurs for politikere for hvordan å svare ’riktig’ – et problematisk forhold som ville blitt kalt for en demokratisk trussel, alle andre steder enn Norge, vel å merke.

Reklame

Røde øyne

For noen dager siden kom jeg til å tenke på at jeg faktisk har levd nærmere 90% av mitt minnelige liv under en rød regjerning. Når det demret for meg så skjønte jeg at grunnen til at jeg aldri har tenkt over det ellers, er jo fordi jeg vanskelig kunne forestille meg et Norge uten Stoltenberg som faderlig overhode – for var det ikke bare slik Norge var skapt?

At store deler av mitt liv har koinsidert med et langvarig rødt styre kan ikke sies å være eneste forklaring på de manglende motforestillingene jeg har hatt til tingenes tilstand. En annen sak er at Norge som nasjon faktisk har det nesten på akkurat samme måte som jeg. Siden Norge ble født som uavhengig nasjon i 1915 gikk det ikke lange tiden før Norge igjen lå under en ny okkupasjonsmakt. Norge som nasjon er bare i de spede tenårene på tross av at vi på skolen kun får lære om de store og prektige olje-prestasjonene til Norge, den store Bistandsnasjonen.
Det skal ikke legges skjul på at i disse formgivende barndomsårene har Norge opplevd en nokså tendensiøs oppdragelse. Begrepet «oppdragelse» er nettopp det begrepet jeg leter etter. Den føringen som har vært ledende prinsipp for vår røde politiske avant-garde har siden 1960 vært menn av kulturradikalt blod som følte slik de fortsatt gjør; kallet til å ‘opplyse’ – deres euforisme for på oppdra – folket. Bjørn Stærk har nå kommet ut med boken «Oppdra folket!». Tittelen er ikke tilfeldig, men behandler nettopp det tankegodset Vesten har hatt å gjøre med siden ’68, nå utkommet i versjon av multikulturalisme. Det skal sies de foresatte har gjort en grundig jobb.

«Alltid vært sånn… må være sånn.»

Siden 1945 har Norge kun med de små pusterom vært under et rødt arbeiderparti-styre som avviklet den ene store rikdommen Norge  hadde – fiske- og handelsindustrien, som de anså for å være alt for uavhengig av staten, dvs., kapitalistisk – og erstattet den med ulønnsom nordnorsk tungindustri og senere olje-industrien. Å si at dette ikke skulle ha noe med den norske folkesjelen å gjøre, eller at Norge ikke er et mer rødt land enn andre er rett og slett historieløst.

Med det kollektive amnesia, det er hukommelsestap, norske media i dag operer under, kommer slike forklarende fortellinger om vår felles nasjonale fortid sjelden fram. Den eliten av mennesker som ser status quo som fordelaktig, som journalister, politikere og den norske ‘intelligentsia’ generelt, har sjelden noen interesse i å ta for seg slikt som Norges historie, da å tie tjener forestillingen om at «det bare er slik det alltid har vært og skal være».

At FrP blir stemplet som unorsk fordi «det ikke deler de norske verdiene som generøsitet og gjestfrihet» som vår tidligere statsminister Stoltenberg hevder, er symptomer på en utbredt sykdom i Norge: Røde øyne.

Over det siste året har det for meg avdekket seg en interessant side ved Stoltenberg sin retorikk. Han har plutselig blitt så nasjonalistisk av seg. Så kan en undre «Stoltenberg, nasjonalist? Næh…». Eksemplifisert senest i duellen 3/9/13 mellom Erna og Jens, så høres det for et minutt som om det ikke er Stoltenberg som snakker, men heller en tale av Mussolini. Han taler om det norske fellesskapet og hvilket verdier som der tilkommer, og hopper i samme setning over til å definere personen ovenfor, Erna, som antitesen for alt norsk. Han kaller henne i rene ord «unorsk» for å ville fjerne formueskatten. Stoltenberg forteller agiterende om hvordan denne fjerningen av en norsk milepæl som formueskatten vil korrumpere den tilliten og den fellesskapsfølelsen som kjennetegner Norge som et særskilt land.
«Åh, Erna! Kan du ikke se hvilke fagert fellesskap du går glipp av?»

Jens setter stadig nye grenser for hvor «Det gode selskap» starter og slutter. Det ser ut til at, slik som det ikke koster Fugelli en tøddel å karakterisere 15-20% Norges befolkning som fremmedfiendtlige – dvs. FrPs stemmere, så ser det heller ikke ut til å lenger være noe tabu å slenge seg om med begreper som rasisme, ekstremisme osv. som de mest hverdagslige begreper om de mest hverdagslige mennesker. Lyset fra øynene til Fugelli og Stoltenberg likner mindre den av en godhjertet visjonær enn en kamplysten ekstremistbekjemper som ser en rasist i annenhver borger.

Slår masken sprekker?

Norge har til nå holdt maska, og sentrum er fortsatt grunt, trangt og stort, men det dukker opp tegn i tiden, stadig tettere, som forteller en historie om «et mer spennende Norge». PST-representant i Dagsrevyen kunne i kveld (22/10-13) fortelle at man nå talte 40-50 ‘nordmenn’ på eventyrlig jihad-tokt i Syria – hun legger til at «Mørketallene kan være til dels store…» Mann fra Larvik var med på et terror-angrep i Kenya. Det kommer nærmere, tettere. Det gnisser. Friksjonen, selv den dagligdagse vil bli umulig å ignorere.

Kanskje blir vi nordmenn kun av ren og skjær nødvendighet nødt til å gni det røde laget ut av øynene om vi skal fortsette å kunne navigere i et samfunn hvor en må observere nye normer for forventninger for hvert gatehjørne en runder.

Gal eller desillusjonert?

Det finnes en god fortelling om et kongedømme hvor det var en heks som forgiftet drikkevannet til byen hvor kongen bodde. Giften i drikkevannet forandret bybeboerne fullstendig og de gikk amok i gatene, mens kongen som hadde sitt eget private drikkevann stod på balkongen og så på med forferdelse over at byen ble revet i fillebiter. Folket ble først bekymret over at kongen var så tilbakeholden og ikke var med på moroa, men så skjønte folket at kongen egentlig var syk, psykisk syk. Når folket krevde kongens avgang skjønte kongen hva han hadde å gjøre, så han gikk ned til elven hvor bybeboerne hentet drikkevannet sitt og tok til å drikke. Siden jublet folket over kongens helbredelse fra hans psykiske lidelser.

Dette er en morsom historie om at når mange nok aksepterer «keiserens nye klær», vil det til slutt være personen som hevder keiseren å være naken som er skrullingen. Og hvor lett er det egentlig for kongen selv å overbevise seg selv om at han egentlig ikke er gal når hele verden er imot ham? Svaret ligger kanskje å finne i at folket muligens tvinges av virkelighetens ubarmhjertighet til å avslutte sin galskap eller rett og slett å gå til grunne.

Å gå til grunne før vi gjør oss av med vår røde barndomstro er ingen umulig eventualitet da vi kan få høre vår egen tidligere finansminister Sigbjør Johnsen tale om Norges pengekasses uuttømmelighet som et spørsmål om vilje og godhet.

– Vår velferd er et spleiselag mellom generasjonene, sier Johnsen og viser til «generasjonskontrakten», det vil si at den arbeidsføre generasjon sørger for velferd til unge og gamle.
– Hvis vi klarer å ta videre fellesskaps følelsen, at vi stiller opp for alle som har behov for hjelp, så er jeg ikke bekymret. At alle bidrar etter evne er limet i den norske modellen. Hver generasjon jobber for at den neste generasjonen skal våkne til en bedre morgendag.
– Vil neste generasjon takke deg og den rødgrønne Regjeringen?
 – Ja. Jeg håper det. Jeg tror jeg har gjort det jeg kunne for å bidra til generasjonskontrakten.

Det er som er spesielt med «Røde øyne», dvs., den verdensfortolkningen vi får igjennom media – det vi anser for å være fortolkningsautoriteter – er langt fra begrenset til å gjelde kun de mennesker som selv hevder seg å være røde. De irrasjonelle ‘sannhetene’ om innvandring er eksempler på sannheter som har bygd seg opp i Norge, på intet annet enn visjonært og ideologisk grunnlag, men har blitt gjentatt til de grader med en offentlighet som bakteppe presentert av media som fullstendig tilfreds og ukritisk (ikke at det har noe med hva Norges befolkning generelt mener). Dette har resultert i rariteter som Kristin Clemet, en norsk intellektuell konservativ (begge av sistnevnte adjektiv bør tas med en klype salt i henhold til å være norsk av slaget) som har på tross av å være ‘konservativ’ talt for en åpne grenser, dvs., en forskynding av den største masseinnvandringen til Norge i menneskets historie og som truer selv de mest elementære velferdsgoder som Norge har slitt for å bygge opp. Men poenget er ikke her å påpeke Clemets underfundigheter, men det er å se til hvilken grad «Røde øyne» gjennomsyrer samfunnet. I den norske boble har det parallelt, det er uten noen gjensidig innblanding, med resten av verden utviklet seg et så sært paradigme at det bare er svenskene med sitt motto om at «Vi gillar olika!» som tangerer det norske.