Likegyldighet og leden

Der er noe som står ekstra sterkt framfor oss av utfordringer i troslivet. Det er tanker om at vi uansett har det liketil om vi gjør sånn eller slik med troen, og at å dyrke troen det er oftest bare en pause fra all gleden, som om noen har lagt inn en pause på rollercoasteren på Tusenfryd – hva skulle være meningen med det?

Det er mange måter djevelen finner sin veg inn og fram til våre liv og hjerter. Det er sant at djevelen vandrer jorden, og man kan fort tenke seg at det er nettopp det en bevitner når dens like står ikledt full svart uniform og kutter strupen av hver og èn, mann, kvinne som barn, som ikke roper «Allah er større» (Allahu akhbar). Han finner også sine veger inn via våre åndssfærer – vårt mentale og spirituelle liv. Det er der vi jobber aktivt for å motvirke djevelens verk og strev ved å beskytte oss mentalt og spirituelt.

Hvordan gjør man det? Er meditasjon svaret? Selv om alt ting bare går greit så hadde det kanskje ikke vært så dumt å bare sette seg ned og tenke og fundere over alt hva som skjer i ens liv? Men hva får man ut av det? Ikke for å fullstendig kullkaste kontemplasjon; men det kan bare bli en slags mental form for innavl, der hverken tankene får luft, motstand eller noe å tygge på. Vi trenger noe utenfra for å bygge opp noe innenifra. Det er også slik djevelen jobber. Han tar de mest uskyldige lyster og drifter inni oss og dreier det lengre og lengre fra Gud. Djevelen gjør slik at man får en egeninteresse i det å opprettholde ens gamle (u)vaner, tanker og utviklingstrender på den måten i troen om at man bare må holde på sitt eget jeg. Gud vil aldri nå fram der man låser seg inn i sitt indre.

Dette er noe av hva likegyldigheten innebærer. Den er ikke en gjennomført ond drift eller tilstand i seg selv, men det er som å trekke for gardinene og sole seg ved lampen.

Leden er likeledes noe som erobrer oss innenfra og vi ofte forveksler som en iboende del av vårt ‘jeg’, slik vi igjen får en egeninteresse i å beskytte oss fra Gud og hans vilje. Lede er pervertert glede. Det er fordreiningen, og misbruk av Guds gaver og nytelser – kroppslige såvel som materielle og åndelige gaver. Iblant de syv dødssyndene finner vi fråtsel – det å spise langt over behov og gjerne slik at det går på helsa løs. Det er ikke bare en synd fordi man spotter de umåtelig fantastiske gavene vi får av Gud, som vårt gode hode og mangt annet, men det er også en holdning til det som egentlig er noe av livets goder. Slik er det med alt og alle av livets nytelser og goder. Man kan gjøre det til lede. Man går lei. Man mottar ikke og nyter ikke lenger med ærbødighet, takknemlighet, ei heller med den samme type glede som før. Til og med, og kanskje heller burde jeg si særlig, kjærlighetslivet kan rammes av dette. På et tidspunkt, eller oftest gradvis begynner man å se på det man elsker og den kjærlighet man mottar på en annen måte – mindre, takksigelse, mindre ærbødighet og/eller mindre glede. Da er det ikke bare synet som rammes, men det synet forandrer også hvordan en selv viser kjærlighet til den en elsker. Like fult som før kan en føle at en elsker den andre, men at det har blandet seg så mangt annet inn i kjærligheten. Den forsures, forgiftes og til slutt råtner. Når først kjærlighet har plantet seg må den dyrkes for renheten så den ikke råtner på rot eller må rives opp i sin helhet. Mange har historier å fortelle om hvor mye de elsker den personen de gjør ondt, eller blir gjort ondt mot. Det er intet paradoks, men nettopp slik åndslivet kan fungere. Følelsene er ikke løsrevet fra åndslivet; de glir inn i hverandre. Derfor er det sentralt for kristne å bevare troen på at det var noe høyere enn oss selv som skapte oss og at vi derfor har noe å streve etter. Hvordan det i praksis foregår ønsker jeg ikke, og jeg har knapt nok leserens tålmod, til å legge ut om her. Men svaret finner man altså i å styrke det følelseslivet er forankret i.

For om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort mig til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven – om jeg enn ikke selv er under loven – for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov – om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus – for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse nogen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det. (Korinterne 9:19-23)

Dette verset burde bety ekstra mye i disse dager hvor vi må forsøke å forholde oss til så mangt og meget av tanke- og levesett–uten å miste oss i utstrekkelsen. Sammenhengen mellom livet i det multikulturelle samfunn til likegyldigheten og leden synes muligens ikke åpenbar. Christian Skaug er til hjelp.

I troen på vår egen fortreffelighet skulle vi altså realisere den flerkulturelle utopien. Og med på denne seilasen var en norsk kirke som i det politiserte Jesu navn – altså navnet til en mann som betakket seg for å opptre som politiker eller sivilrettslig dommer – oppfordret til en grenseløs generøsitet overfor personer som ofte ikke fortjener den, mens den burde ha visst at noe slikt er utenfor skrøpelige menneskers rekkevidde.

Det er bemerkelsesverdig at dette selvbedraget, dette hovmodet på samfunnets vegne, ikke er like fremtredende i befolkninger hvor den kristne kulturen fortsatt har en sterk stilling. Det var ikke i Polen, Italia eller Spania at massepsykosen grep om seg. Det var ikke der man trodde at samfunnet var usårlig. Det var ikke der de trodde at menneskene vi innbiller oss at vi konsekvensfritt hjelper, ikke kunne være en trussel.

Hovmodet er altså ledens mor. Ut av Vestens hybris fødtes der et hovmod, i former av ‘kronologisk snobberi’ (se: C. S. Lewis) talen om dead white males for å avskrive og degradere all autoritet av fortidens mestre. Fortiden ble datert, så utdatert og tilslutt utdefinert som upassende i den kulten av fremtiden Diderot kaller postéromanie.

Skaug avslutter med en desillusjonert og knusende god kommentar til dette postéromanie.

Snarere enn å kjenne oss selv, dyrker vi i dag vår foretrukne forestilling om oss selv. Forestillingen har pågått en tid, men den er snart over. Når teppet er gått ned gjenstår spørsmålet: Hvem er du?

«En del av Hieronymus Bosch’ (1453–1516) oljemaleri over de sju dødssynder (Prado-museet, Madrid) er viet hovmodet. En kvinne med ryggen til står på rommet sitt og pynter seg, mens djevelen holder speilet opp for henne. Selfie-stangen var ikke oppfunnet.» C. Skaug

Konklusjonen ved enden av denne refleksjon over sammenhengen mellom utraderingen av fortidens røtter ligger i forståelsen av at Vestens sykdommer–leden og hovmodet–er noe der kan bekjempes ved å dyrke, utvikle og utarbeide ens liv i en sinnrik kjærlighet for vår åndelig marks grøde: troen–hvori bindeleddet til alle tidligere åndsfrender i troen finnes. Deri, ved å strekke seg utover, og inngi seg til den uuttømmelige fortids skatter, kan man stille opp på et grunnfjell hvorpå man kan si at jeg er fordi jeg tror, i stedet for det mer trøstige/fattige tradisjonalistiske jeg er fordi vi var.

Denne teksten, i likhet med de seneste og kommende tekster publisert her på bloggen er tekster jeg har hatt liggende i flere år, men først nå har tatt meg bryet med å gjøre (forhåpentligvis) verdt å publisere og dele.

Reklame

Utopisme i Norge

Vanlig er det blitt her til lands i «Verdens rikeste land» å anse slikt som utopisme, stalinisme og noe tilhørende fortiden, noe vi er ferdige med. (Hvilket jeg har skrevet om tidligere). Om du prøver å utfordre dette ved f.eks å si at Norge gjør feil i å oppføre seg som om oljen og rikdommen varer evig og at dette er utopisme lik utopismen om et klasseløst eller rase-rent samfunn så vil det være de færreste av våre politikere som ville bakket deg opp på dét. Lik en narkoman tror man at «denne gangen er det annerledes». Historien har derav ingen lekse å lære den skruppelløse optimisten som hele tiden vil gjenta «denne gangen er det annerledes» og tror innstendig at en nå endelig har funnet formelen for evig lykke og himmel på jord (utopia). Dette er ikke bare et symptom for utopisme men et premiss ettersom utopia aldri har kommet så må det da plasseres i en den eufemistiske «fremtiden».

Siden 70-tallet har vi hatt stor arbeidsinnvandring og annen innvandring og siden dette også var tiden til en viss annen bevegelse vi assosierer med hippiene så falt det seg slik at de skruppelløse optimistene som den gang heia på Mao og det egalitære samfunn har i dag tatt til seg denne saken og blitt til «Det nye Norge»s  kjernesak. Ettersom det ble vanskeligere å ta til seg at det fantes forskjeller på mennesker her i verden (til deres forbløffelse…) så har man da utviklet hva vi i dag kjenner som den rådende multikulturalismen. Multikulturalismen var kanskje også et naturlig steg i retningen kulturen hadde tatt etter å ha satt USA i rollen som djevel og relativiseringen av egen kultur (postmodernisme).

Da dette startet var det ikke så vanskelig å opprettholde denne illusjonen, men vanskeligere blir det for hver dag som går.

Min far fortalte meg en gang om at hver gang klassen hans kom hjem fra tur i skogen så ble de satt til å skrive en mindre fortelling om hva de hadde gjort, og da gikk slutten på nærmere samtlige av fortellingene slik: «Og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur». Dette tar Norge helt på kornet. Vi nordmenn vil så inderlig godt og kan kanskje ikke så mye for det. Det er bare det at vi vil være god mot alle på én gang. Og da er det illiusjonene må jobbe på spreng for å overleve.

For en del så er dette et pragmatisk og gjennomtenkt ønske men for store deler av Norge anses godhet i mye større grad som en positur. Man vet på forhånd alt hva man burde og kan si sørger for å aldri fravike den inntatte posituren som ellers kunne vært ubehaglig. Dette fungerer fett så lenge ingen bryter vellykkethets-konsensusen som kan sammenlignes med APs «Alle skal med», men skulle noen i det gode selskap plutselig i sin galskap finne på å snakke om forfulgte kristne i Midt-Østen eller etniske norske i Grorudalen, så snakker man plutselig om at ikke alle hadde «en fin og trivelig tur». Dette er enda et kjennetegn på utopismen i Norge. Akkurat som psykologene ikke kunne i Sovjet si at fantes lidelser som grunnet i annet enn den materialistiske undertrykkelsen fra borgerskapet så skal heller ikke SSBs sjef få noe dekning når han prøver å si at godheten ikke er god.

Problemet er ikke at våre problemer med å ytre ord som (eufemistiske) begreper som «toleranse, respekt, ytringsfrihet» osv. – det gjør de heller meget så villig, problemet er bare det at det ligger noen meget viktige detaljer i disse ordene.

Heri ligger det neste punkte i Norges utopisme. Som vi vet har nå også salafisten skjønt dette med å kalle partiene sine for «Frihetspartiet o.l.» og snakker konstant om ting som respekt om toleranse samtidig som de jobber intenst for å stene homofile. De som er innviet i planen/ideologien snakker ikke om frihet i sin uavhengihet, men som noe kun mulig innenfor deres egen plan for fremtiden (utopia). F.eks så anser salafister ekte frihet som kun mulig innenfor en ekte islamsk stat akkurat som Jens tror at ytringsfrihet kun eksisterer innenfor hans eget sosialdemokratiske byråkrati.

Nå tenker sikkert du som leser at det er jo enkelt som bare det å gjennomskue de elendige forsøkene salafistene gjør på å framstå som «liberale», men så enkelt er det ikke når det ligger nærmere til. Når debatten går på NRK så snakker man om at det nærmest er en trussel for hele samfunnet at det finnes nettsider som har et par hundre lesere og som skriver om hvor mange norske kvinner innvandrere i Norge har voldtatt, derav sier man at man må i godhetens navn stramme inn og overvåke mer ytringer på nettet. Og dette kaller Jens for ytringsansvar. Han, med Eksil Pedersen forsøker å skape en forestilling om at det er kun i deres visjon det finnes ekte ytringsfrihet, hvilket igjen er et kjennetegn på utopisme; man identifiserer seg selv med godheten og er den eneste veien dit. Til hvilken grad man anser seg selv og sitt som den eneste gode vei varierer heldigvis  men tilfelles for alle disse er at de er populistiske, sterkt majoritetsorienterte og ikke minst utopiske.

Plan-utopismen er åpenbart en utopisme på lik linje med drømmen om det raserene eller klasseløse samfunn men legger helle mye større vekt på veien dit, så for plan-utopismer som byråkratiet så vil man kunne si at midlet er målet. Plan-tankegang deler også akkurat de samme forferdelige nedsidene som de mer ideologiske for med plan-tankegangen implementert er det ikke lenger nødvendig med debatt for det er jo bare å følge planen! Finnes det ulykke så vil det til enhver tid kun være skyld i at menneskene ikke har fulgt planen skikkelig.

Byråkratiet er en form for plan-tankegang. En plan-tankegang går utifra at det ikke er nødvendig med kontinuerlig debatt om hvert enkelt problem i samfunnet men implementering av planen er eneste vei mot det gode samfunn. Skummelt blir det når politikere tar til seg slik tankegang, for det blir litt som om arkitektene du hyret plutselig skulle låse seg inne i et lite rom, planlegge hele bygget derfra og nekte å se tomta. Med plan-tankegang implementert får man slike tilfeller som viste seg i England: «Baby P» ble mishandlet til døde hjemme hos sin mor av bo-inn kjærsten hennes. Dette ble forsidesak på flere aviser og man kunne nå tro at familiespørsmål virkelig skulle bli tatt på alvor. Om det var så. Familiespørsmål er selvfølgelig helt uten for dimensjonene «plan-mennesker» tenker i; flere barnepsykologer var selvfølgelig svaret. Selv om tiltakene fra plan-tankegang sjeldent ser ut til å virke så tar man ondskapen bare som et bevis på hvor stort behov det er av en selv.

Jeg vil påstå at hovedårsaken til økende utopisme her i Norge og at det får gå slik ubemerket hen her er den kunnskapskrisen som gjelder hele det norske samfunn, fra topp til tå. Samtidig spiller utopismen inn som en selvforsterkende effekt ettersom den tilsier at historien har oss ingenting lærepenge å gi fordi «denne gangen er alt annerledes». Derav kan man med letthet avfeie slike paraleller i historien som Jugoslavia, Tyrkia og Arabiske okkupasjonen som alle bvurde fortelle oss noe om hva konsekvensene er når grupper med forskjellige religioner og kulturer plasserer innenfor ett territorie. I spørsmål om innvandring manes det til at man skal ta hensyn til folket, eller majoriteten – er det virkelig så lite vi har lært etter to verdenskriger?(!) At Hitler vant demokratisk er ikke en sak.

Jeg må selvfølgelig kunne stille meg forståelig til at folk finner utopismer besnærende, som f.eks multikulturalisme, klasseløse samfunn o.l, for er ikke bare dette så åpenbart? Endelig får en høre at alt av ens lidelser er skyld i en gruppes ingnoranse/fremmedfiendtlighet ovenfor den store planen – veien mot utopia. Man ser dette fortsatt i dag, dette at man prøver å forenkle verden ned enkle planer (fordi en selv må vedkjenne sin plan etterhvert blir neste skritt at en selv rettferdigjør forutinntattheten med at alle andre har en plan. Som f.eks med jødene o.l.). Det er f.eks muig å si at når NRK legger opp disse historiene om «norske» barn som skal sendes hjem så anvender de plan-tankegang. Hele historien er lagt opp om at det finnes en så åpenbar, enkel og ikke minst god vei som er å gi disse nydelige barna som har bodd så lenge (ulovlig) i Norge den oppholdstilatelsen de trenger. Og selvfølgelig har vi da også historien om at det finnes en ond gruppe der ute (FrP) som er så fremmedfiendtlige og ignorante at de ikke ser den åpenbare gode veien men har selv lagt ut sin egen plan om å torturere livene til disse stakkars barna. Utopisme og propaganda går gjerne hånd i hånd.

At samfunnet lider under og er truet av utopisme er i seg selv egentlig ikke noe nytt i det hele tatt, jeg vil faktisk gå så langt som i å si at det utopiske er fundert helt i sentrum av vår psyke. Hva som faktisk er nytt er at vi har kommet til å forestille oss at mennesket på mange måter er Gud. 68’erne har forpestet samfunnet med en tanke om at mennesket er egentlig født rent og fri for synd. Dette er også en form for utopisme; at mennesket kan, rent på egen hånd, vokse inn i himlen. Men forskning har faktisk vist nå i nyere tid at denne selv-realiserings, eller «født-fri» tankegangen stemmer overhodet ikke. Karen Wynn, og hennes ektemann jobber begge som psykologer ved universitetet Yale og har gjort banebrytende forskning på barn fra alderene, 12 år til 3mnd.er. I deres forskning på barn og kommer det fram at desto yngret barnet er, desto mer egosentrisk, rasistisk og skadefro er det. Men slikt kommer selvfølgelig ikke fram i norske medier som blir ledet av gamle m-l’ere.

I sin bok The Uses og Pessimism And the Danger of False Hope forklarer Scruton hvordan utopisme og de illusjonene det består av kan ha oppstått i menneske-psyken igjennom evolusjon. For i det forhistoriske samfunnet av jegere og samlere så ville utopisme faktisk være et forsprang  i forhold til andre mer skeptiske. I dette samfunnet var en konstant kamp mellom liv og død, derfor er det gruppen var i konstant krigsmodus og som en hær oppga sitt «jeg» til alfahannen slik at han stod for ett kollektivt «jeg». Formålet ved dette var hovedsaklig at avgjørelser skulle bli tatt kjapt på vegne av hele gruppen. Så når da f.eks gruppen går tom for bytte på deres territorie så er det sjefens ansvar å ta en beslutning på vegne av hele gruppen: «Skal vi angripe nabo-stammen for mer territorie eller dra på leting.» Da er det utopisme og illusjoner kommer en til nytte. Skulle da denne sjefen bli skeptisk og tvile på sin beslutning så ville aldri stammen hans overleve særlig lenge. Men dersom han som Hitler preker total overlegenhet vil det være til stor hjelp i forhold til deres sjanser for å vinne over nabo-stammen. Altså; ikke noe så ondt at det ikke er godt for noe. Men selvføgelig det forutsetter at vi er dette bevisst.

Så hva jeg prøver å si her er at det er ikke nødvendigvis vår «onde natur» som er det største problemet men heller ignoransen ovenfor den. Derfor er det kunnskap er eneste lindring mot utopisme – kunnskap som ikke fremmer en plan eller interesse men nysjerrigheten og undringen i seg selv.

Dette er mye en tekst som følge av å ha lest Roger Scrutons bok The Uses of Pessimism, And the Danger of  False Hope.

Pris 17.05$

Oxford University Press

http://www.amazon.com/The-Uses-Pessimism-Danger-False/dp/0199968977/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1368025410&sr=8-1&keywords=the+uses+of+pessimism