Generation Identitaire – en krigserklæring mot 68’ernes multikulturelle establissement

Vi er generasjonen av/etter dem, som dør af et blik til siden, en nægtet sigarett eller en attitude, som sjenerer noen. Vi er den etniske fraviks generasjon, sameksistensens totale fallit, den pålagte ‘mangfoldighets’ generation.

Vi er den generasjon som er offer for mai 68, som ville frigjøre oss fra tradisjonens vekt, fra viten og autoritet i skolen, men som i stedet ble frigjort fra sitt eget ansvar. Vi har lukket våres historiebøger for å finne våres hukommelse. Vi holdt opp med å tro, at planeten er en landsby og hele menneskeheten er våres familie. Vi oppdaget, at vi har røtter, forfedre, og derfor en fremtid. Våres eneste arv er vårt land, vårt blod, vår identitet.

Vi slukket tv’en for å gå på gaten. Vi malte våre slogans på murene og ropte ungdommen til makten i våres megafoner. Vi vil ikke bakke, vil vi ikke gi opp. Vi er trætte af jeres fejghed.

Du er SOS Racisme og “mangfoldighet”, seksuel frihed, en pose ris fra Bernard Kouchner. Vi er 25% arbeidsløshet, sosial gjeld, det multikulturelle samfunns eksplosjon av anti-hvit rasisme, brudte familier, og en ung fransk soldat, som døde i Afghanistan. Du behøver ikke se nedlatende på oss. Vi har ikke bruk for din ungdomspolitikk. Ungdommen er vår politikk. Misforstå oss ikke: denne teksten er ikke kun et manifest, det er en krigserklæring. Vi er i morgen, du er i går.

Egen oversettelse fra Snaphanens oversettelse (jeg unnlot å oversette hva jeg anså som nærmes uoversettelig) – video, fransk, utekstet.

Reklame

Ny tid, gamle linjer

Ungdommen er i en meget særstilit posisjon, både på grunn av alder men også sin posisjon i samfunnet. Ungdommens verdenssyn blir følgelig stort preget av gjengs oppfatning – konsensus – som også foreldre og andre autoriteter. Men disse har ikke et rent enevelde. Ungdom er også i den situasjonen at de er muligens i sin mest aktive del av livet, det fører med seg slikt som at virkeligheten blir desto vanskeligere å holde på armlengdes avstand. Jeg kan godt forstå at det er lett gor godt voksne AP-politikere å opprettholde sin «toleranse» oppe fra Holmenkollen og beste Vestkant, mens derimot ungdom som møter alle slags mennesker hver dag og tvinges i mye større grad å måtte akseptere virkeligheten for hva den er har det noe vanskeligere med det.

Det er f.eks nå kommet en bok om Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, hvor forfatter, Sætre prøver å forklare «radikaliseringen» av Fjordman: Hvordan gikk en stillferdig gutt fra rolige Ålesund med to venstreorienterte foreldre til å bli den mest prominente kontrajihadisten i verden? Denne feiltolkningen av Fjordman bygger på en av kortslutningene innenfor establissementet, altså den noe eldre generasjonene (68). For Sætre så ligger ikke en gang tanken om at forholdene faktisk er en logisk årsak til hva han har blitt i dag innenfor hans tankespekter. Dette presenteres igjennomgående i boka som en anomali. Noe motstridende.

Det samme forholdet er det som man finner igjen mellom ungdommen i dag og «det som er». Man kan fortsatt se at Klassekampen, VG, Dagbladet og Aftenposten, alle sammen snakker om Bush og Irak fortsatt og føler seg selv radikale når de tør å kritisere ham. Dette er resultatet av en generasjon som mener den har copyright på opprør. I nyhetene kan man forstatt høre dem prøve å bruke totalt ubrukelige sammenligninger som Vietnam, nazismen og så videre. Man prøver fåfengt å gjøre seg selv relevant fordi alle de saken som en gang betø noe for venstresiden er i dag døde, dermed får du disse totalt absurde sammenligningene mellom sigøynerdebatten og nazismen. Opprøret fra 68’ var det siste til å komme – det evige radikale. Derfor er det vi fortsatt kan se at NRK tar inn gamle dinosaurer fra venstresiden som ikke én under 60 kjenner til og enda mindre, finner det vært å høre på. At media fortsetter å nære et utdatert verdenssyn, ute av stand til å oppdatere seg selv, ser ut til å begynne å gi utslag iblant ungdommen. Så og si ingen, jeg gjentar ingen, ungdommer er det som leser aviser i dag. Det er det en meget god grunn til. Den verden VG & Co representerer finnes rett og slett ikke hos dagens ungdom og man ser dernest ikke noe å poeng å bruke tid og krefter på noe man så absolutt ikke kan relatere til.

Nå skriver jeg også fra ståstedet til en elev som godt merker dette i klasserommet, og jeg finner det forståelig om det er voksne som leser dette å lurer på hva i all verden det er jeg snakker om – det gjør lærerne våres også.

Selv er jeg mye opptatt av samfunnet og har dermed også mye på hjerte, forståelig nok, når det kommer til samfunnsfagtimer. I starten da vi hadde de første diskusjonene i klassen om innvandring opplevde jeg massiv motgang fra flere (utlandske) elever, så vel som læreren som da følte hun stod på det rette da hun kun poengtere at det var kun meg i hele verden som mente at innvandring ikke er enestående bra. Men nå senere i året har det til min overraskelse, kommet flere «angrende syndere». Flere av de som reagerte med raseri ved den minste kritikk av multikulturalisme er det som har kommet til meg å bedt dypt om unnskyld for det de sa og viste av sinne, hvilke de sier de ikke de skjønner noe av. Flere forteller at de absolutt ikke skjønner hvorfor de reagerte som de gjorde. Dette har selvfølgelig vært for meg meget oppløftende, ettersom de forteller at alt ikke er tapt.

Hva som da har vært morsomt nå i ettertid er at læreren finner seg helt forvirret og overrumplet idet flere innvandrere selv reagerer på at en lærer kan tillate seg å stå å moralisere ovenfor en elev i en samfunnsfagtime. Dette ble eksemplifisert i en time hvor jeg i en diskusjon om innvandring dro frem tallene fra SSB som forteller at netto utgifter for én ikke-vestlig innvandrer i Norge er i gjennomsnitt for staten (merk staten ikke den bedriften personen evt. jobber i) 4,1 millioner kroner. Når jeg følger opp med å si at vi tar inn 15 400 ikke-vestlige innvandrere så tilsvarer det en årlig utgift for staten på 63140000000 NOK (63 milliarder!) så svarer hun da: «Vel nå er det heldigvis ikke slik at vi måler alt i kroner og øre.». Aldri, hevdet jeg noen ting. Aldri mente jeg noen ting. Men likevel så er fakta nok til å få hennes multikulturelle syn til å vagle. At dette skulle være svar nok og være nok til å feie min kommentar vekk som hun gjorde, var det da flere i klassen som også reagerte på, så vel som hennes åpenbare ignorante og håverende oppførsel.

Det er ikke lenger nødvendig for den som vil forsvare multikulturalisme – i dette tilfellet en lærer – å «la seg synke til en debatt om tall» for det den godheten deres ideologi tilsvarer holder i lange baner. Veldig morsomt er det å diskutere med en autoritet til stede som allerede før diskusjonen «vet» hva slags konklusjon, eller verdenssyn, som er «godt». Problemet kommer selvfølgelig da når noen faktsik prøver å beskrive ting som ikke bare er pent og hyggelig.

Norge befinner seg i en tilstand like Aladins ånd på flaske. Skulle noen komme borti lampen, og vips så er ånden ute. Læreren fortsetter å innbille seg at hun er så fantastisk objektiv og nøytral lærer når hun faktisk bare gjemmer seg bak en politisk korrekt maske, og dette fungerer fint så lenge – som sagt – hun har flertallet i ryggen. Og det er klart jeg må innrømme, det har hun. Men som klassen min nå beviser så holder det bare å gni litt på lampen så er ånden løs. Det skulle ikke så alt for mye til. I starten kunne de fleste ikke skjønne bæret av at det jeg sa kunne være i nærheten av sant, fordi det har jo aldri Aftenposten sagt noe om. Uten statsstøtte og monopolet de venstreorienterte avisene har så ville aldri Norge kunne holde tilbake alle disse tallene om innvandring. Media-Norge er gode voktere av ånden i lampen. Men, som sagt har Aftenposten på lik linje med alle andre norske aviser det samme problemet i forhold til ungdommen; de snakker ikke samme språk.

I Aftenposten snakker man fortsatt om toleranse som et valg. For etnisk norsk ungdom på østkanten er det ikke lenger snakk om å tolerere men om å bli tolerert, å overleve. Er det rart lesertallene lider et mannefall?

I VG er det fortsatt snakk om innvandrere som gjør det så fantastisk bra på skolen (hvilket langt ifra er en løgn i mange tilfeller) mens innvandrer jentene selv lurer på om de noen gang kommer til å få lov å praktisere den utdannelsen de tar før de blir tatt med hjem til Kurdistan og giftet bort til en fetter.

På NRK sender de programmer som Trekant mens store deler av innvandrere ikke en gang kan bruke ordet sex hjemme, enda mindre med foreldre (jeg ser heller ikke for den saks skyld at Trekant skal kunne treffe etniske nordmenn i noe mye større grad av den grunn).

Media som i stor grad utgjør norsk offentlighet er ikke lenger interessert å ta ting og spesielt mennesker for hva de er. Nå må alt presses igjennom en idelologisk kvern av hva som er politisk korrekt å si. Dette innebærer da å aldri kunne snakke om de virkelige problemene men alltid snakke rundt dem:

1. Ikke snakk om at det kommer tusenvis av elever hver dag på skolen fra a-sosiale hjem uten matpakke – snakk heller om å «gi alle lik mulighet» ved å innføre varm mat.

2. Ikke snakk om innvandrerkvinner som har utdannet seg i fem år men går hjemme med barna til fetteren sin – snakk heller om hvor fantastisk mange indiske jenter det er på universitetet.

3. Ikke snakk om at jenter blir banket opp og i en del tilfeller drept av egen familie for å bli for vestlig – snakk heller om at det finnes så fantastisk mange kule moter innenfor hijab.

Hva media i effekt gjør er at ungdommens virkelighet blir i seg selv gjort til et ikke-tema. Kan du virkelig gi meg én god grunn til at det burde overraske meg å høre at bare 50% av ungdom bruker stemmeretten. For dem er offentlige Norge like fjernt som Disney Land.

Kunne det være noe å hente i katolisismen for norsk ungdom?

Ofte blir dagens Norge erklært sekularisert – som en seier – og med det mener «man» at det religiøse (kristne) endelig har blitt fordrevet fra det åpne samfunn. Det blir sagt at i dag skal det være lettere å snakke om sex enn det er å snakke om religion og vedkjenne sin tro. Sistnevnte er konsekvens av førstnevnte; relativismen har som vedtatt sannhet erklært at all etikk og moral – spesielt den av religiøs genre – er noe skittent fra en fordums tid og skal så langt det lar seg gjøre holdes (u)personlig. Om denne toleransen er beskrivelsen «tolerant» verdig kan vel med et slikt henseende sies å være oppe for diskusjon.

Norges katolske kirke består av en bestemt utenlandsk menighet og har dermed det vanskeligere å akseptere denne [til dels norske] tankerekken umiddelbart. På den måten kan man si at katolikker er i hvert fall ikke med på å gjøre seg selv overflødige. Og videre, pga katolikkers generelle tydelighet i sin tro appellerer det på flere måter til ungdom og norske generelt.

Ikke bare den katolske kirke opplever en tilstrømning av villige proselytter, også Islam har en viss andel konvertitter (i egen retning selvfølgelig) – jeg kan ikke annet enn å spørre meg selv om dette er individets reaksjon på normløshet. Ungdommen er gruppen som står verst til i stormen av etiske og moralske spørsmål. Hva griper de etter?

Ungdommen har åpenbart ingen kvaler ved å beskrive andre med det meste som finnes av seksual-begrep/slang men når denne interessen for kjønnsorganer, sexposisjoner og annet over til en genuin interesse av hva det betyr og å snakke faglig/seriøst om det? Katolsk ungdom kan på en måte være bedre rustet til å behandle det seksuelle seriøst fordi det ikke bare er noe man ser på Paradise eller i porno – det gjøres «håndfast» ved å snakke om det. Det religiøse bygger bestemt opp en meningsfullhet og betydning av det seksuale ved fokusere i større grad rundt forståelse og behandling av det seksuelle heller enn å dytte onani og mye annet på uerfarne ungdommer. Men så er katolsk ungdom en minoritet innenfor minoriteten, ungdom. Majoriteten av norsk ungdom er barn av 68’ernes selv-realisering som angår hvert eneste aspekt av livet, også det seksuelle. Norske barn blir i stor grad oppfostret og oppfordret til å søke hva en selv vil etter sine egne behov. Barnehagearbeidere skal ikke lenger få lov til å gå utifra at «kjæresten» til femåringen er av motsatt kjønn. Mye av ungdommen føler seg ytterst forlatt. Sett utenifra med et slikt perspektiv er det rimelig å si at katolsk seksualetikk kunne vært norsk ungdom til nytte.

Viten og erfaring kan aldri gå forut forståelse.