Forandring og legitimering

Høyres landsmøte har i dag bestemt at de skal utsette til neste landsmøte, spørsmålet om hvorvidt Norge skal gjøre eggdonasjon lovlig. Det snakkes om at det utgjør en splittelse i partiet, mellom dem som fortsatt mener at slike inngrep er å åpne for vesentlige forandringer i menneskets konkrete liv – hvilket en mener er galt –, og dem som merkverdig nok mener at det ikke finnes noen grunner overhodet til å nekte eggdonasjon, til tross for sterke protester. Den tidligere lederen for Unge Høyre Asheim fortalte at han nå heller mot å si ja til eggdonasjon, fordi «grunner jeg tidligere trodde på ikke lenger er gyldige». Dette er en særdeles bemerkelsesverdig uttalelse. Men det er minst like bemerkelsesverdig at så mange mennesker som kun tenker negativt i vendinger av at «konservative er skyldige i at deres grunner ikke er troverdige for meg», ønsker å gå opp på et podium, og fører en svært splittende kampanje, hvor dem som farer med utdatert moral stemples som umoralske.

Det oppleves som luften vi puster, men det er ikke alltid slik at man innad i en kultur fører så splittende kampanjer på vegne av den nye mot den gamle moral. Det er ikke det at vi ikke har sett dette tidligere, i voldsomt fordømmende ordelag fra ideologer ved fakulteter så vel som i politikken, særlig i det tyvende århundret med kommunismen og nazismen, men det er noe nytt at det hele virker så «naturlig». Tidligere har slike omskifter vært ledsaget av ideologier som var ærlige om sine mål og idealer, men dette som kalles liberalisme er ikke helt det samme. Nå har vi naturligvis EU, som dokumentert er en konspirasjonsteori satt ut i live – hvilket unionens ledere aldri gjør noen forsøk på annet enn å bekrefte – men for øvrig handler liberalismen mer om noe kulturelt, eller dekulturelt om jeg får si det slik.

Jeg mener at dette stammer fra den kulturkritikken som vensteideologer ved europeiske fakulteter har utviklet. Den har utviklet seg på en slik måte at den dekulturerer i begge ender: På den ene siden oppfordrer liberalismen til selvrealisering på alle plan – til det punkt hvor utroskap er et uttrykk for selvrealisering, og selve begrepet utroskap blir uttrykk for noe bakstreversk –, samtidig som den krever av den «herskende kulturen», det som ville blitt kalt det «borgerlige», å stå til rette når en skal lese opp sin indignerte kritikk til egen moralistiske rus, om hvordan verden blir et sted uten virkelige mål, men kun midler til nye midler. Dette er selvfølgelig det rene vrøvl. Det er bare det at de ikke forstår den konservative innstilling til verden, og holder dem derfor som skyldige og deres mål som ugyldige – slik Trump alltid blir fremstilt med bakenforliggende motiver. Det er bare å tilbringe litt tid ved UiO, så finner man denne merkelige sammenblandingen av kulturkritikk og hemningsløs åndsfornedring, som i siste instans går opp i hverandre med nihilismens slagord «Jeg kan kun tro på en verden, bygget på ruinene av denne».

Det bestående som angripes, er selve essensen av alt som virkelig bør bestå: Sivilisajson. Og ettersom en finner seg selv som motstykket til dette, forstår en at det er nettopp dette «bør» i foregående setning som må motarbeides. Noe annet ville avsløre deres dypt umoralske tilstand, eller deres fulle forvirring om alt som betyr noe.

Det er av absolutt overordnet betydning for dem vi vekselsvis kaller relativister eller liberalister å vise at de faktisk kan gjennomføre et program med utgangspunkt i sin negasjon av alt det gamle. Vi kan selvfølgelig gjøre det lett for oss selv og igjen gulpe opp en kritikk av kapitalisme og forbrukerkultur, men til syvende og sist handler dette om at man moralsk ikke har noen forankring, og derfor satser på en så høy fart av forandring at en knapt enser noe som har med fortiden å gjøre.

Finkielkraut sier at «forandringen er ikke hva den en gang var». Dette gjelder spesielt i disse kampene hvor det eneste som gjelder er å reise et skille mellom dem av den nye og dem av den gamle moral. Forandringen beveger seg på en måte som ikke på noen måte tilfeldigvis får Asheim til å si at han ikke lenger kan tro på grunner som har gått ut på dato. Det vil si at det er noe i selve grunnlaget, noe i selve vår tilværelses forfatning som endrer seg, for det er virkelig snakk om en morals legitimitetskrise, all den tid ønsket om ikke å forholde seg til noen utpreget fellesskapelig moral, er grunnlaget for liberalismen. Dette er det som fikk den forhenværende presidenten av Frankrike Jacque Chirac til å uttale at «Liberalismen vil bli en katastrofe like stor som kommunismen». (Le Figaro, 16/3 2005)

Dette er en verden hvor «mennesket» ikke lenger er et gjenkjennelig begrep, og «vi» ikke er lov å tale om. Så hvor kommer legitimitet fra?

De anerkjenner ikke at hva man måtte tillate å gjøre med mennesket har noe å si for hvilket syn man har på mennesket – altså ens lære om mennesket og dets  skjebne –, hvilket til gjengjeld vil gi uttelling i hvordan en opptrer fremfor faktiske mennesker.

Fra den hebraiske tradisjonen kjenner vi et folk med et «vi» som ble holdt sammen under den ene og samme Gud, men dette har ikke noen av dagens liberalistiske alternativer. Det eneste de har, er noe som likner på den troen adelen og kongehuset etter Det hellige romerske rikets fall hadde på «gudegitt rett», altså noe som ikke kunne bli grunngitt på noen som helst fornuftig måte, men allikevel ble opprettholdt fordi noen hadde interesse av det, samtidig som det tæret på den sanne Kirkens troverdighet, på samme måte som liberalismen tærer på demokratiets troverdighet. Dette vet vi mer eller mindre at forekommer allerede i dag, idet en desillusjonert annen generasjon innvandrere opplever at det ikke ligger mer bak samfunnsstrukturene enn viljen til makt, ettersom de ikke selv kjenner med egen erfaring eller selvsyn hvorfor ting er som de er. Noen av dem som i dag vokser opp blant deler av avindustrialiserte områder av Vesten kan oppleve dette på noe av den samme måten fra et etnisk amerikansk eller norsk perspektiv. Om det skulle skje ville det naturligvis danne en uoverstigelig kløft i samfunnet. Men tilfellet er stadig det at liberalismen ikke anerkjenner noen kilder for egen legitimitet som vi selv kan relatere til. Dette er dypt problematisk ettersom den kristne Gud nettopp er en gud som står i forhold til mennesket,  mens liberalismen bare står i forhold til seg selv. Dette forklarer dagens fiendtlighet fiendtlighet til kristendommen. Den sier at mennesket ikke strekker til for alle sine egne behov og lengsler.

Det er denne ortodoksi som må beskyttes og bevares heretter; denne læren om at mennesket i sitt vesen er selvtilstrekkelig, og alt utenom staten og individet kan merkes som «tillegg». Det er sant at denne ideologien som vokser frem i det «konservative» partiet Høyre ikke er sosialistisk, men deler det samme grunnsynet på mennesket som gjør alle begreper om mennesket, de små fellesskap, nasjon og lokalpatriotisme danner ondskapens akse, hvortil eggdonasjon føyer seg som et viktig reproduktivt element, og fitthätter og hijab er symbolene.

Det hele er basert på en ideologi som aldri vil anerkjenne seg selv som en tankestrømning, og vil derfor heller aldri oppnå annen legitimering enn den pasjoner bringer til veie. En har trådt bort fra Gud, og de gudløse evner ikke lenger å anerkjenne mennesket som et mål for hva godt er.

 

Fra masochisme til selvutslettelse

En ideologisk strømning har lenge dominert Europa, noen vil si siden 1968, 1945, 1793 eller helt tilbake til 1517. Datoen er ikke det essensielle. Det handler om relativisme: den relativismen som først hadde til hensikt å fornekte og utrydde høykulturen, i klassekampens navn, hvilket har hatt en naturlig overgang til kampen, i multikulturens navn, mot enhver selvhevdelse av vesterlandsk sivilisasjon. Derfra virker det sjokkerende naturlig at dette nå har ledet til en kamp mot selve menneskenaturens verd, i transhumanismens navn.

Raymond Kurzweil blir ansett som grunnleggeren av denne bevegelsen, som forfatter av Humanity 2.0, og har fått sine kontorer ni minutter unna Googleplex, der han har sine velgjørere Sergey Brin og Larry Page, grunnleggerne av Google.

Fra høyre: Sergey Brin og Larry Page
Fra høyre: Sergey Brin og Larry Page

Og hans prosjekt er, etter egne ord, å først «reparere» mennesket: det vil si å utrydde alle sykdommer, deriblant døden selv, for det mål å forbedre menneskets genmateriale, slik vi allerede gjør med mais.

Det er nå ikke lenger snakk om et angrep på hvem vi er men enda dypere: hva vi er. Botferdighetens tyranni mot hvem vi er avløses av et enda mer dyptgripende angrep fra transhumanismens kommende oppløsning av hva vi er. De aller fleste, med unntak av teknofile fra Silicon Valley og rike som vil kjøpe seg evig liv, reagerer med avsky mot dem som arbeider for og ønsker en avskaffelse av hva vi er som noe naturlig. En avskaffelse av det vi mest grunnleggende deler: en menneskelig natur.

En ung intellektuell i Frankrike som har skrevet boken «Les Déshérités ou l’urgence de transmettre», François-Xavier Bellamy har gjort seg mange tanker om angrepet på nettopp hva som gjør oss i stand til å bli selv-bevisste på vår menneskelighet, nemlig kultur. Han skriver om hvordan man i dag fornekter sin egen historie og kulturelle fortid, som en slags byrde man gjerne vil skåne barna for, i et forsøk på å bli kulturelt vektløse dyr. Det er nettopp slik Rousseau skriver om i L’Émile: streben etter «en villmann skapt for byene». Nå er det ikke bare kulturens «lenker» man vil løsrive seg fra, men selve menneskenaturen. Man har tatt den for gitt, men det er den overhodet ikke lenger. At vår natur er blitt noe forgjengelig vi er nødt til å kjempe for, slik som vår kultur, gjør at vår natur og humanitet inngår i et slags skjebnefellesskap. Menneskenaturens verd likner mye på hvordan Hans Rustad har beskrevet vår menneskelighet: «Vår humanitet er på et merkelig vis forankret i noe utenfor oss. Hvordan dette foregår, er ikke lett å si. Det unndrar seg rasjonell forklaring.»  Men det er allikevel høyst reelt. Og vi har alt å tape.

I en samtale, med Luc Ferry i regi av Le Figaro, leverer Bellamy dette flotte forsvar, som følger, for menneskenaturens verd.

François-Xavier Bellamy – «[…] i iveren etter å benekte at mennesket deler en felles natur ser jeg en form for anti-humanisme. Det er i grunn et hat, mot de tilkortkommenheter som definerer det å være menneske – i sin skjørhet, alderdom, lidelse og død. Men fortsatt så viser de siste oppdagelser innen kronobiologien nettopp hvor mange av våre begrensninger som inngår i våre liv – helt inntil cellene som Jean-Claude Ameisen beskriver som den evige fornyelsen i det som er inngraveringen av det forgjengelige, i selve livet. Slik er vårt lodd. Mot døden er vi også levende. Det er vel og bra at medisinen kjemper for livet; men i forsøket på å oppheve livets slutt ligger der også en fornektelse av menneskelivet. Idet våre dødelige kropper blir skiftet ut, organ for organ og ved maskindeler, er vi da fortsatt mennesker? Er vi da virkelig levende? Derom ligger hele det antropologiske spørsmålet, et spørsmål politikken må ta fatt i umiddelbart.

Faren er altså at vi først åpner øynene når de største mutasjonene allerede er faktum. Spørsmålet, i dag, handler om å ta tilbake makten over vår egen makt. Det er i å gjenoppdage betydningen av det menneskelige, at vi kan gjenfinne en mestring av vårt skjebnefellesskap.»

 

Varaordfører og professor i filosofi i Versailles
Varaordfører og professor i filosofi i Versailles

«Jeg tenker, på linje med Platon, at kampen mot naturen er katastrofalt ødeleggende. Det er i Platons dialoger Gorgias at vi finner Callikles’ spørsmål til Sokrates: Må man ikke bryte alle grenser for å tilfredsstille alle sine lyster? En slik krig, mot de størrelser og mål naturen underlegger oss, fordømmer oss til ulykkelighet, for det er begynnelsen på et evig kappløp: vi vil aldri komme i mål. Slik blir vi fanger av våre egne fantasifostre, bundet til en kurs uten ende, derfor også forgjeves og til ingen nytte – mens man like fullt vil kalle det «fremskritt». Man må velge mellom å ta imot eller å reflektere – eller å oppløse livet sitt i fiksjon, først som sist. Opprøret mot naturen er en forbannelse vi kaster over oss selv.»

Luc Ferry – «Nå må du da virkelig tulle! Lidelsene, som alderdommen og døden, er fra naturens ståsted, helt naturlige. De er ikke noe mindre til plager og vederstyggeligheter av den grunn. Naturen er innforstått med alt, det beste som det verste, og det er hvorfor våre barns utdannelse ikke har noe naturlig ved seg. Spontant latterliggjør våre barn annerledeshet og handicapper, de er uhøflige egoister, og tro meg, dannelsens oppdragelse er alt annet enn naturlig, nettopp fordi naturen så absolutt er den rake motsetning av en moralsk oppfatning.»

Francois-Xavier Bellamy – «Tvert i mot…  Dannelsen kan defineres ved klassisismens maksime: «Hvor mye kunst for å komme hjem i naturen!» Dannelsen er kulturens arbeidsmetode for å la barnet oppnå sin sanne natur. Der er noe grunnleggende naturlig ved mennesket i sin dannethet, som for eksempel ved øvelsen av vår kunstferdighet, den øvelsen som lærer oss noe om, helt autentisk, å være mennesker, det som derved unnslipper den grunne natur som heller svarer til de umiddelbare impulser og innfallenes kunstighet. Hvorfor skulle man ellers velge å være moralsk?»

«Teknisismen, som skal ha oss til å tro at dens problemer vil styres av eget fremskritt, er rett absurd. Teknologien gjør ikke annet enn å ta plassen til gamle problemer. Den kan ikke svare til andre spørsmål andre enn de som lar seg redusere til det rent tekniske. Transhumanismen er ikke en løsning medmindre våre kropper er problemet. Vi må derfor stå imot det Carl Schmitt kalte nøytraliseringen av verden, den idé som er mest grunnleggende for at teknologien kan avløse politikken med forhåndsbestemte løsninger. Debatten stopper allerede altfor ofte ved denne simple løsningen som er å rette spørsmålene til noen «eksperter» for at de skal løse problemene for oss. De virkelige spørsmålene handler ikke om det tekniske. Dette handler, for eksempel, ikke kun om det å finne ut av hvordan å forlenge livet, men å vite om vi virkelig ønsker det: akkurat det angår oss alle.»

«Når vi går med utbyttbare hjerter til erstatning for hvert femtiende år, da har vi ikke forlenget livet: da har vi opphevet døden. Er vi da fortsatt mennesker? Det vil være en tilstand for menneskeheten hvor overlevelsen ikke lenger innebærer barn, for de simple årsaker at de opptar plass og tar av av godene. Et liv uten generasjoner er det fortsatt et menneskelig liv? Og dette livet, er det virkelig våres? Det er spørsmålet Jorge Luis Borges stiller i sin L’Immortel: Hvis du foran deg har uendelig med tid, finnes det virkelig noe spesielt du kan gjøre?. Grensen som plasserer livet innenfor to permer forteller også om kreativitetens vilkår. Arendt beskrev tilblivelsen som alle nye tings tilstand. Tilbake står enda en siste grunn til å si at transhumanismen faktisk er det inhumane: den dagen vi har opphevet døden må spørsmålet stilles om hva slags samfunn vi er: Lever vi ikke i dag i et tilbaketog mot barbariet, hvor de bemidlede stadig får øke kvaliteten på sitt genmateriale, mens de ubemidlede ikke har annet å gjøre enn å forgå? Vi går av scenen idet en karikatur av det vi kaller «naturen» inntar vår plass, med dens teknologiske eugenikk som ønsker å utslette alle avvik ved sitt hat for det ufullkomne.»

Le Figaro