Dette innlegget skrev jeg opprinnelig for Aftenposten, men det ble refusert. Jeg håper det var fordi de syntes det var for dårlig, men har mistanker at også kan ligge andre motiver bak.
Innvandringen til Norge drives i stor grad av arbeidsinnvandring, men hvis vi skal se bort fra den delen så er det prinippielt og praktisk en god sak for Norge og ankommerne at vi tar imot noen flyktninger. I Norge sitter vi i dag med en stor andel vietnamesere og bosniere takket være vår asylpolitikk om å gi forfulgte opphold her i landet – for å gjøre det vi kan. På mange måter kan vi være glade for denne politikken. Vi har nå for første gang siden 1537 et voksende katolsk miljø i Norge, og er i så måte blitt avløst fra å ha vært fullstendig avskjært fra all annen tro. Islam er likeledes en meget internasjonalt rettet tro, likesom katolisismen og får dermed nordmenn til å måtte spørre seg hva som utgjør å være norsk, når elementer i livet som troen ikke bærer den selvsamme selvsagthet som den en gang har hatt.
Å ta imot flyktninger fra andre land og kulturer har da ikke gått og går fremdeles ikke smertefritt. Min bosniske halvbror som har vært her i Norge siden krigen i 92, forteller meg at i Norge har vi pengene, men ikke det sosiale, og i Bosnia har de det sosiale, men ikke pengene. Slike kulturforskjeller gir små og store utslag. Noen kommer til Norge og tar det kanskje som en selvfølgelighet at man kan, eller skal være kriminell for å overleve – slik er «the law of the land» ikke rent få steder i verden. Andre som kommer fra klansamfunnet i Somalia tar det likeledes som en selvfølgelighet at det er helt greit å snylte på alle som ikke er en del av ens egen klan, dvs. staten, fordi det er kun klanen man skylder sin lojalitet.
Dette er da ingen grunn for å argumentere for at vi ikke kan ta imot flyktninger i det hele tatt. Det ville vært fullstendig urimelig å sette opp krav om kvaliteten på de menneskene vi tar imot som forfulgte på livet. Vi blir sjokkerte når vi hører at 9/10 somaliske jenter blir kjønnslemlestet av sine egne foreldre, men det er da heller ikke sånn at det ikke ville forekommet om vi ikke hadde tatt dem inn. Man kan heller argumentere for at så lenge det finnes et press for å bli norsk og vestlig, så vil også dette være en nedadgående trend gjennom generasjonene.
Men det er altså heri ‘problemet’ ligger. For det er ikke alle som erkjenner at Norge har noe videre ansvar for flyktninger som kommer til Norge etter at de er kommet til Norge. Joda, vi skal gi dem husly, penger og sosial stønad og full pakke med rettigheter – men forandre dem? «Nei, takk!».
Dette har i Sverige vært den rådende filosofien for asylpolitikken, hvilket har ført til den logiske konklusjonen at det er fullstendig problemfritt at en bygård blir bebodd av et flertall av innvandrere. Enhver som leser Yayha Hassan sine dikt – en libanesisk danske – vil ikke finne et spor av tvil i sitt sinn om at de som vokser opp i dagens innvandrer-bydeler av Danmark, Sverige og Norge lever i en fullstendig annen verden enn de av etnisk dansk, norsk eller svensk opprinnelse. I sin egen bydel og ghetto mestrer de livet, men utenfor dét, vil de være fullstendig handicapet og oppleve seg selv om sekundære analfabete, med naturlig nok påfølgende mindreverdighetskomplekser å kompensere for.
At vi tar imot flyktninger er altså ikke noe problem i seg selv, til tross for alle de problemer og utfordringer de tar med seg, men blir det når vi begynner å late som om de utfordringene ikke eksisterer og tilater dem å leve i parallellsamfunn. Det kan kun forhindres om vi beholder en innfødt norsk majoritet.
Forrige helg, lørdag 26. april ble to menn skutt mens de satt og nøt en kald øl under solen like sør for Stockholm by. Det er ingen tvil om at dette er nok et tilfelle av de ukentlige, hvis ikke daglige skyteepisodene mellom kriminelle innvandrere i Sverige – og det skjedde altså i en ‘innvandrer-bydel’. Dette er ikke lenger eksepsjonelle ‘hendelser’ i nabolandet Sverige – det er tilstanden. Når bydeler når slike tilstander er man kommet til «the point of no return». Det er ikke rimelig å anta at det burde gå nevnverdig bedre med generasjonen som skal vokse opp i et nabolag hvor de blir kjent med og omgås kriminelle av en slik alvorlighetsgrad.
I tankens vold 