Etterkrigstiden er kjent for sin peace and love med tilhørende forfattere og aktivister som erklærte kjærligheten som medisinen og løsningen for alt vondt. Og da er det kanskje et paradoks at på tross av at 68’erne i det store og det hele er lederne og førerne av dagens samfunn så er likevel kjærligheten blitt et tabu i et samfunn som har erklært samfunnet for tabu-fritt.
Man kan si at kjærlighet har blitt til et tema av tabu på flere måter men spesielt markant er det i innvandringssaken.
Når det først er snakk om innvandring så er det gjerne integrering som står på agendaen for debatt. Dette er jo i og for seg ikke det dummeste men å måle integrering i utdanning blir helt feil. Joda du kan sikkert lage noe forskning som forteller at det er typisk norsk å være utdannet osv. Men mål, middel og motivasjon er vel ikke det samme? Man skryter av at det er et mye bedre utdannelsesnivå blant 2.genrasjons innvandrere enn for 1. (ikke at øvrig nivå var noe stort å tangere) men er det egentlig noe særpregent norsk ved utdanning? Det finnes da universiteter i Midt-Østen òg. Sannheten er at norske skolesysteme produserer studenter som kan ha så mye utdanning at det står til over hodet men likevel er de velfungerende anti-semitter og nedsettende i sitt syn på ikke-troende. Ta f.eks tilfellet Lord Ahmet i England – Englands første muslim til å bli adlet – som presterte etter å ha kjørt ned og drept en unggutt mens han tekstet å skylde det hele på jødene og deres verdensomspennende konspirasjon.
Uansett hvor mye dannlse, uansett hvor mye utdanning.
Så hvordan er det egentlig man skal fortelle om en innvandrer elsker landet sitt og har til det fulle formet seg selv utifra Norge og ikke motsatt? Vel, kjærligheten som hat er en av de mest naturlig mennesklige følelsene vi har og går på tvers av kulturelle betydninger – men blir selvfølgelig forskjellig behandlet. Så hvordan er det Norges innvandrere forholder seg til kjærlighet?
Nå foreligger de altså for seks viktige land. Hva angår 1. generasjons innvandrere viser det seg at
- 81 prosent av iranerne,
- 84 prosent av tyrkerne,
- 91 prosent av irakerne,
- 91 prosent av vietnameserne,
- 95 prosent av pakistanerne og
- 95 prosent av somalierne
gifter seg med en person av samme bakgrunn.
Blant pakistanerne, tyrkerne og vietnameserne er det også mange nok representanter for 2. generasjon til at det gir mening å lage statistikk, og den viser at
- 70 prosent av vietnameserne,
- 91 prosent av tyrkerne og
- 92 prosent av pakistanerne
gifter seg med en av samme bakgrunn.
Jeg har da hørt at en del innvandrere mener norske jenter å være rappkjefta og løse men så uattraktive er de da ikke.
Skulle jeg drevet komparativ analyse kunne jeg trukket inn statistikken for Bosnia-Hercegovina rett før krigen, der var majoriteten av ekteskap på kryss av religioner – hva sier det om Norge? At man er så redd for å snakke om kjærlighet, det være mellom mann og kvinne, til fedreland eller hva, er utvilsomt med på å forsterke denne statistikken. TV-serien Taxi prøvde på sin måte å bringe dette på banen – se forbi trygdestatistikk og inn i de menneskelige mellomrelasjonene, det er de som skaper et samfunn.
I kristendommen forklares samfunnet som ikke mer enn et større apparat for familien, familien er sentrum for alt. Derimot ser man at i økende grad blir familielivet til et objekt, i bane rundt staten, hvorav alt ansvar bare skal lesses over på staten, alt fra barnehage til helse. Dette mener jeg bidrar ikke bare til skilsmissestatistikken men også det å dysse ned kjærlighetens rolle i samfunnet – som om den personlige sfære var noe av et annet univers. Kunne man få seg til å innrømme vektigheten i familien og kjærligheten derav, ville det med sikkerhet vært mye lettere å forstå bl.a standpunktet kirken må ta ovenfor homofile men også at det er av stor betydning når en større del av befolkningen ser ut til å totalt ekskludere øvrig befolkning fra deres private liv.
Norway’s population groups of developing countries’ origin – Change and integration
I tankens vold 