Kjærlighet som tabu

Etterkrigstiden er kjent for sin peace and love med tilhørende forfattere og aktivister som erklærte kjærligheten som medisinen og løsningen for alt vondt. Og da er det kanskje et paradoks at på tross av at 68’erne i det store og det hele er lederne og førerne av dagens samfunn så er likevel kjærligheten blitt et tabu i et samfunn som har erklært samfunnet for tabu-fritt.

Man kan si at kjærlighet har blitt til et tema av tabu på flere måter men spesielt markant er det i innvandringssaken.

Når det først er snakk om innvandring så er det gjerne integrering som står på agendaen for debatt. Dette er jo i og for seg ikke det dummeste men å måle integrering i utdanning blir helt feil. Joda du kan sikkert lage noe forskning som forteller at det er typisk norsk å være utdannet osv. Men mål, middel og motivasjon er vel ikke det samme? Man skryter av at det er et mye bedre utdannelsesnivå blant 2.genrasjons innvandrere enn for 1. (ikke at øvrig nivå var noe stort å tangere) men er det egentlig noe særpregent norsk ved utdanning? Det finnes da universiteter i Midt-Østen òg. Sannheten er at norske skolesysteme produserer studenter som kan ha så mye utdanning at det står til over hodet men likevel er de velfungerende anti-semitter og nedsettende i sitt syn på ikke-troende. Ta f.eks tilfellet Lord Ahmet i England – Englands første muslim til å bli adlet – som presterte etter å ha kjørt ned og drept en unggutt mens han tekstet å skylde det hele på jødene og deres verdensomspennende konspirasjon.

Uansett hvor mye dannlse, uansett hvor mye utdanning.

Så hvordan er det egentlig man skal fortelle om en innvandrer elsker landet sitt og har til det fulle formet seg selv utifra Norge og ikke motsatt? Vel, kjærligheten som hat er en av de mest naturlig mennesklige følelsene vi har og går på tvers av kulturelle betydninger – men blir selvfølgelig forskjellig behandlet. Så hvordan er det Norges innvandrere forholder seg til kjærlighet?

Nå fore­lig­ger de altså for seks vik­tige land. Hva angår 1. gene­ra­sjons inn­vand­rere viser det seg at

  • 81 pro­sent av iranerne,
  • 84 pro­sent av tyrkerne,
  • 91 pro­sent av irakerne,
  • 91 pro­sent av vietnameserne,
  • 95 pro­sent av pakis­ta­nerne og
  • 95 pro­sent av somalierne

gif­ter seg med en per­son av samme bakgrunn.

Blant pakis­ta­nerne, tyr­kerne og viet­na­me­serne er det også mange nok repre­sen­tan­ter for 2. gene­ra­sjon til at det gir mening å lage sta­ti­stikk, og den viser at

  • 70 pro­sent av vietnameserne,
  • 91 pro­sent av tyr­kerne og
  • 92 pro­sent av pakistanerne

gif­ter seg med en av samme bakgrunn.

Jeg har da hørt at en del innvandrere mener norske jenter å være rappkjefta og løse men så uattraktive er de da ikke.

Skulle jeg drevet komparativ analyse kunne jeg trukket inn statistikken for Bosnia-Hercegovina rett før krigen, der var majoriteten av ekteskap på kryss av religioner – hva sier det om Norge? At man er så redd for å snakke om kjærlighet, det være mellom mann og kvinne, til fedreland eller hva, er utvilsomt med på å forsterke denne statistikken. TV-serien Taxi prøvde på sin måte å bringe dette på banen – se forbi trygdestatistikk og inn i de menneskelige mellomrelasjonene, det er de som skaper et samfunn.

I kristendommen forklares samfunnet som ikke mer enn et større apparat for familien, familien er sentrum for alt. Derimot ser man at i økende grad blir familielivet til et objekt, i bane rundt staten, hvorav alt ansvar bare skal lesses over på staten, alt fra barnehage til helse. Dette mener jeg bidrar ikke bare til skilsmissestatistikken men også det å dysse ned kjærlighetens rolle i samfunnet – som om den personlige sfære var noe av et annet univers. Kunne man få seg til å innrømme vektigheten i familien og kjærligheten derav, ville det med sikkerhet vært mye lettere å forstå bl.a standpunktet kirken må ta ovenfor homofile men også at det er av stor betydning når en større del av befolkningen ser ut til å totalt ekskludere øvrig befolkning fra deres private liv.

Ikke-vestlige gifter seg overveiende innenfor egen gruppe også i 2. generasjon

Norway’s popu­la­tion groups of devel­o­ping countries’ ori­gin – Change and inte­gra­tion

Reklamer

Om å bryte isen

Når Documents Christian Skaug presenterer utegninger for fremtidige Oslo slik så må man spørre seg selv om hva dette betyr for en selv.

oslo-HHMH

«Gjør vel dét no’ da», trekker mange litt nervøst på skuldrene når man blir møtt med disse framtidsutregningene (det skal sies at av egen erfaring er 70% disse oslostanere). Men det som virkelig får meg til å undre er at disse personene som da reagerer en smule nervøst kan være de samme som på nettet harselerer over Grorudalen og skriver på kommentarfeltet til Dagbladet.no at den egentlig trusselen er innvandrere. Om kanskje ikke så grovt så er det ikke tvil om at man stadig oftere finner en stadig større forskjell på nordmenns meninger i den private sfæren oppimot den mer offentlige pregede. For mange kan utblåsinger i egen private sfære (f.eks med venner) være adekvat for å tilfredstille sin trang til å si ifra og man kan om mulig fortsette i sin offentlige figur å late som om det fortsatt er usagt.

Hvorfor er det så mye vanskligere å få fram denne siden ved nordmenn nå til dags utenfor sine umiddelbare nærhet? Kanskje er det som Ole Brum sier: «Det er bare på lissom det ekke sant…!» Når Arbeider Partiet og De politiske korrekte kommer med dette refrenget og en truende finger er det mange som ikke står like sterkt på sine meninger lenger. Som sagt kan man forstatte å late som om sine «demoner» (innvandringskritiske holdninger eller forsåvidt det beste av det som motvirker dannelsen av Det nye Norge) forblir usagt som fantasimonstrene på Ole Brum filmen.

Man forholder seg på mange måter til en dobbel virkelighet; i det ene paradigmet er det «den offisielle sannheten» som AP og De politiske korrekte har patent på, som regjerer. I det andre styrer erfaringene dine, som igjen har ført til mulige fordommer og «hverdagsrasisme». Samtidig får man høre at disse fordommene stammer egentlig fra de mørkeste kriker og kroker på internettet som f.eks Gates of Vienna og Avpixlad som bare leses av mislykkede, kvinnehatende 40 år gamle menn.

Ikke bare skal innvandringssaken være sanktifisert politisk sett men også i det kulturelle liv skal alt være politisert –  som i Sovjet. Som når Hans Rotmo turte å bryte isen. Gjennomført kriminaliserer man alt som fraviker den «gode sannheten» og slik får man – i hvert fall for en periode – alle avvikere til å føle seg som forrykte og marginale. Men så er det slik at om man behandler en gris som en hund lenge nok vil grisen oppføre seg som en hun etter en tid. Slik er det med mennesker også; blir man lenge nok kriminalisert og pakket inn i én ekstrem pakke sammen med alt av innvandringskritisk- /fiendtlig pakk så vil man etter hvert tro på det selv. Og vips!; en selvoppfyllende profeti.

I praksis en for -dervelse/-drivelse av en mulig mellomgang og moderate tilnærminger.

Jeg vil betegne et slikt scenario som det verst tenkelige. Dersom FrP skulle miste innvandringssaken til populister som «tok saken mer seriøst» og det var eksempelvis NDL i voldelig form ville det vært tragisk. Intellektuelt sett finnes det lite oppbakking om denne saken for ikke snakke om politiske makt. Selv om man skulle skaffe seg politisk makt ville det vært uheldig om den innvandringskritiske fronten skulle formes ene og alene av Tommy Robinson o.l – uten å rakke ned på arbeidet de for hva de tror på.

Etter å ha lest den sterke «The Death of Yugoslavia» er det lett og trekke paraleller mellom Det nye Norge og oppløsningen av Jugoslavia men jeg er da også klar over hvilke historie Joguslavia har/hadde som da Norge ikke har. Likevel er det skremmende mye. Det er ikke eksklusivt for Jugoslavia men om man ser på hvilke fart endringen av folkets velvillighet til etniske partier fikk, på et svimlende kort tidspunkt så skal man være klar over at når de undertrykte folkelige meningene kommer for en dag så er det ikke spaserende inn døren man ser det komme, det eksploderer og sprer seg som ild i tørt gress (jfr. Iran 79, oppløsing av Sovjet 91, Egypt 2011).