Som elev er man i klasserommet for å ta imot trygg og ikke minst sikret kunnskap fra en lærer, formentlig autoriteten for læringen og styringen av sådan. Det som derimot merkes i dagens norske klasserom er ikke bare nedbyggingen av autoriteten siden 70-tallet men noe av en litt nyere men påfølgende art; relativisme, og politisk korrekthet.
Det skal jo sies at ikke alle lærere er tåkepratende relativister, det er de [som oftest litt eldre] lærerne som vet og skjønner hva som skal til og viktigst av alt, hva en elev trenger. Men så faller det seg slik at alt ved den norske kulturen i dag er i en konstant streben etter «ungdommeligheten». I det hele tatt, samfunnet har kollektivt gått i tenårene. Det kan beskues i reklame, musikk, og ikke minst alle de eldre damene og mennene det har blitt i samfunnet som stadig går og mener de er i «opprør» godt inn i 40 åra, får gjerne ikke barn og ser egentlig ut som barn som er blitt sluppet ut av barnegrinda litt for tidlig. I flere tilfeller virker det nært sagt sykelig, men det er ikke bare enkeltpersonenes skjebner som lider under denne evige infantilismen, i reklameverden har man samme mentalitet hvor alt skal være hipt – gammelt er et skjellsord – og et produkt har aldri en målgruppe på en alder over 20-30 år.
Ettersom hippi-ånden sluknet blusset det en ny revolusjon opp. Som svar på hvordan man kunne fortsette den totalt ubekymringsløse ferden hippiene startet, bare dene gangen innenfor samfunnets grenser, så kom man da opp med relativismen; bokstavelig talt svaret på alt.
I dag munner det ut i slikt som f.eks religiøs relativisme, hvorav lærere står totalt uproblematisk å forteller i klasserommet om at all religion er voldelig, ikke noen mer enn andre og egentlig er det jo umulig – nærmest sagt meningsløst – å diskutere om Allah er noe bedre eller mer menigsfull enn Gud. Så klart er det ikke noe galt i å diskutere meningsløsheten, det er selvfølgelig viktikg at man ikke alltid tror at noe(n) må ha den overlegne rett i alle situasjoner og at alt ikke har en mening men hvilken 10-åring har forutsetningene til å diskutere Kant sin kritikk av fornuften eller å diskutere meningsløsheten? Det jeg som elev da ser i klasserommet er ofte at når f.eks informasjon blir stilt spørsmål ved så får man aldri noe svar fra den formentlige voksne og trygge autoriteten men heller noe pseudo-filosofisk eller forestilt nøytralt vrøvl om at det er delvis rett eller at det alltid er mulig å mene masse forskjellig, uten noe hint av dikotomi.
Dette ble eksemplifisert i en samfunnsfag time om avkolonialiseringen. Medelev hever hånden på «spørsmål» om hva som eventuelt er grunnen til at så mange eks-kolonier i Afrika lider under slike forferdelige styrer og forhold som de gjør til dags dato. (På det tidspunktet var det umulig å ikke få med seg at det var åpenbart Vesten som hadde henisktsmessig undertrykt å korrumpert de innfødte.) Så, med ordet svarer medelev med spørsmål «Stemmer det ikke at Vesten kanskje tok så mye av ressursene at det ikke ble noe igjen… og da er det kanskje ikke så rart at de er så fattige i dag…[?]». Man skjønner jo at dette utsagnet ikke er noe som utviklet seg naturlig innenfor medelevs hode men var åpenbart en påstand/synspunkt noen hadde på et tidligere tidspunkt delt med ham. Dermed er det jo så utrolig viktig at man kan være trygg på at alltid lærer vil ta imot slik informasjon og arrestere det på flekken, om ikke så veldig kraftig men i alle fall si at det er en ytterst ukonvensjonell oppfatning av saken. Men tvert om, det er aldeles ikke hva som hender, medelev får servert som svar at «jo, det kan være delvis rett og jo, noen vil sikkert si det sånn». Lite overraskende burde det da være at medelev egentlig så delvis forvirret ut ettersom han åpenbart ikke hadde eller har, noen idé om hvor dette synspunktet befinner seg på noen form for skala, høyre, venstre eller konservativ, radikal.
I tankens vold 