Om Vesten og vår siste skanse

Europa 1843, Foto: Wikipedia

Se her mitt forlengede essay om hvorfor «globalkomparaitve» studier ikke bør få fortrenge vår vestlige sivilisasjon, og vårt begrep derom. Personen Essahli kan gjerne leses som hva Terje Tvedt kaller en «tankefigur». God søndag.

*

Essahli bruker selv et medisinsk vokabular for å beskrive opinionen, idet hun ønsker å foreskrive «kuren» mot å tro noe Storhaug eller Rolness skulle skrive, men selv skriver hun en artikkel som for det meste handler om å fortelle verden om sin akademisk fremstilte forvirring, om hvorvidt Vesten finnes eller ei. Ikke bare skriver hun ut sin forvirring, men hun vil også anføre flere hundre år gammel historie som relevant for hennes tvil i dag. Hun nevner at der var enkelte muslimer blant dem som kjempet for Vesten mot ottomanerne ved Wien, og det skal visstnok bety at alle forestillinger om sivilisasjonenes sammenstøt faller i grus. Om en håndfull muslimer tolkes som så betydningsfulle for verdenshistorien, hvordan skal vi da bedømme hundrevis av slag på europeisk jord mot muslimske erorbrere (kolonimakter)? Det hører vi lite om. Essahli liker å trekke de store linjene for å stryke ut sammenhenger – som f.eks. en kontinuitet mellom det idealet om Vesten, som mennene ved Wien døde for i sin tid, og det kulturfellesskapet vi kaller Vesten i dag – særlig de som ikke underbygger sammenhengen av verdensbildet for et medlem av det kommunistiske partiet, Rødt.

Moralfilosofen Charles Taylor skriver i sin Sources of the Self, i første del om hvor viktig orientering i det fysiske er for vår identitet. Hvor er jeg? Hvor går jeg? Svarene på disse spørsmålene er både praktiske og åndelige på én gang. Vi kjenner og opplever noe overlappende mellom åndslivet og den fysikalske verden. Derfor er det noe spesielt vakkert vi har fått til her i Vesten, at nettopp den enheten i vår eksistens som individer, har funnet sin behørige plass i selve hjertet av vår identitet, ved det at den bærer navnet av en geografisk orientering; relativ og bestemt på én og samme tid: Vesten.

Essahlis tvil om hvorvidt Vesten eksisterer eller ei henger tett sammen med at hun ønsker at akademikere skal redde oss fra «fremmedfrykt». Den akademiske metoden kan lede oss vekk fra (eller «frigjøre oss fra» som hun skulle ha sagt) det som binder oss i hverdagen. På veg til skolen går jeg forbi mange bygg, deriblant en kirke. Felles for dem alle er at jeg ikke har bidratt med noe som helst, for at de skal eksistere. Heller ikke togbanen jeg tok. Ikke en gang mitt eget hjem har jeg bidratt til å sette opp. Allikevel er alt dette en del av min identitet. Og den absolutt eneste måten jeg kan være takknemlig for alt jeg aldri har fortjent, er å elske det. Dette handler om en konservativ moralfilosofi (som riktignok intet levende menneske unnslipper, om de anerkjenner dens sannhet eller ei). Jeg tilbakeviser ikke den akademiske metodes verdi, som Essahli løfter frem, men jeg ønsker å se at dens tyngde veier på våre virkelige liv. Om Essahli ønsker å gjøre sine «globalkomparative» studier relevante for virkelige mennesker og virkeligheten for øvrig, kan hun ikke anvende den akademiske metode til å viske ut (virkelig) substans.

Denne konflikten Essahli setter opp til mellom metode og substans, kjenner vi i idéhistorien fra motsetningene mellom Descartes og Augustin. For Augustin er mennesket et kompleks av vekselsvis motstridende og harmonerende vilje, tanke og nåde. For Descartes er mennesket machinae animatae, ikke mer enn en maskin utrustet med visse sanser, som vi deskriptivt kan legge ut om. Det er her både Descartes og Essahli bryter med tradisjonell (og dagens) vestlige selvforståelse. For det er mye du ikke kan fortelle om meg. Jeg er lykkelig. Hverken Descartes eller Essahli, en psykolog eller en nevrolog kan fortelle meg at jeg tar feil, idet jeg uttaler meg på bakgrunn av min førstepersonskunnskap om meg selv. Å lære denne kunnskapen å kjenne, som jeg har en priviligert tilgang på, er visdommen.

Men det betyr ikke at min subjektivitet, og frihet til å forstå den, er gitt. Fra meg selv stiger drifter som slår ut i former av flokkmentalitet, som undertrykker muligheten til å forstå meg selv. Nettopp fordi denne friheten i oppdagelsen av meg selv stadig står under dyriske angrep fra min og vår lavere natur, har vi også utformet en kultur som hegner om dette selvreflekterende selvet. Om kulturen er perfkekt i så måte? Nei, naturligvis ikke så. Men vi forstår at vestlig sivilisasjon, om den skulle miste kulturen for å hegne om det selvreflekterende selvet, som er Vestens første institusjon og skanse, skulle det bety å bli noe annet, og vi noen andre.

Hverken Aristoteles eller Platon hadde et særlig velutviklet begrep om hva det skulle bety å oppta denne plass i kosmos som vi kaller «selvet» (de hadde heller intet ord som kunne referere til noe liknende eller tilsvarende, som følge av deres tankegang og selvforståelse). Aristoteles ligger oss riktignok langt nærmere enn Platon, men det er først med Augustin at St. Pauls «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» blir internalisert i den vestlige mentalitet, og gjør det forstått ved å snakke om en metafor om vårt  «indre», denne metaforen som skiller den kalde og kalkulerende tanken fra mitt indre og mer konfliktfylte jeg. Det er mest av alt en anerkjennelse av at tanken ikke er lik selvet, og derfor heller ikke lik viljen. At Augustin i åndskampen mot Descartes har vunnet ganske så ettertrykkelig viser seg hver dag du hører en person referere til ens indre. Dette er én av flere avgjørende bestanddeler i den vestlige identiteten som helt klart besvarer Essahlis tvil: Jo, begrepet om Vesten referer til en levende realitet av vår selvforståelse.

Dette er ikke metodologiske evalueringer, dette handler om den værens praksis som er vår indre livsutfoldelse, som begynner med å formulere og utsi meningen og ordet (verbum) for vårt indre, som grunnlegger min forstand (intelligentia). Og forutsetningen for denne praksis er selvkjærlighet. Søken etter kunnskap om seg selv er selvkjærlighet. Kjærligheten er, som kjent er fra våre daglige erfaringer, det eneste som gjør oss i stand til å verdig motta hva vi ikke har fortjent. Så når vi innser, i våre refleksjoner over vårt selv, at vi ikke har frembrakt oss selv, gjør vi rett i å fremholde slike idealer som er i oss og samtidig større enn oss: Vesten, Kristus, Europa, Norge. Det er en følgeriktig forståelse av den lykkelige identiteten, som vestlig mann eller kvinne, at vi står til nådig takk overfor våre respektive land, om man er immigrant eller innfødt, i det åndelige så vel som det fysiske, og derfor anerkjenner disse idealene som reelt knyttet til brostenen og asfalten i våre byer og bygningene som reiser seg fra gateplanet og huser våre medborgere.

Ja, for hva er egentlig koblingen her? Den vestlige identiteten, som beskrevet med utgangspunkt i Augustin, har ikke underlagt hele Europa sin kristen-inspirerte selvforståelse helt uten videre. Selv kom han fra daværende Hippo i Afrika. Om vi ser til historien har dette aldeles aldri vært noen selvfølge, at den skulle seire til slutt.

For om Vesten kun er et oppkonstruert begrep, hvordan skal vi da i følge Essahli lese det at St. Giovanni da Capristano ledet sin hær mot maurerne i 1456 for å beskytte Beograd? At St. Laurentius av Brindisi i 1601 ledet forsvaret av Ungarn? Dette er ikke obskure trivia: Var det ikke for Karl Martel i slaget ved Tours i 732 og Jan Sobieski ved Viennas porter i 1683 – og sannelig, hadde ikke pave St. Pius V sendt Andrea Doria og Don Juan til Lepanto – så skulle vi ikke være her i dag. Ingen vestlig nasjon slik vi kjenner dem – intet universitet, ingen moderne vitenskap, ingen menneskerettigheter – skulle eksistere.

Otto den store trodde tross sin brutalitet, som de hedenske ungarerne fikk merke der de falt på Lech-slettene, på at nytilkomne folkeferd utenfra Europa gjennom dåpen kunne integreres i kristenheten . Dåpen var åpningen inn i fellesskapet for alle hedninger – som ønsket – å ta sin plass i det som er vårt kulturfellesskap, Europa. Ungarerne lot seg døpe inn i dette fellesskapet, så som gallerne, vikingene og normanerne.

Essahli forsøker å skape en kobling mellom denne (kristen)kulturelle tilbilvelsesberetningen og en form for fobisk redsel for muslimer. Den er oppstyltede saker, men viktigst av alt usant. For det er intet nytt i Europas historie å sette hardt mot hardt, når det kommer til islams inntog på europeisk mark. Normanerne som bekjempet den muslimske besettelsen av Sicilia trodde på Odin. Selv de mest dekadente keisere, som Fredrik den store og Romanov-familien har ment at Europa er en realitet som skal og bør forsvares og bevares mot islamsk innflytelse. Så finner man selvfølgelig en hel del unntak fra regelen, spesielt når det kommer til Romanov-familien og den heller islamofile Fredrik den store, men det falmer i verdenshistorisk lys, ettersom deres hensyn i samarbeid med islamske makthavere var opportunistiske, og ikke prinsipielt uttenkt, slik som deres forsvar var.

Essahli forsøker å formulere i et akademisk språk en mulighet for at européere ikke har noe med Europa å gjøre. Vi vet jo fra før av «islam ikke har noe med islam å gjøre», slik vi hører etter hvert terrorangrep. For Essahli er dette nødvendig for å frigjøre seg fra det som fortsatt sier og alltid vil si at Europa som Europa ikke står fritt til å bli noe annet. Hun må gjerne skrive så mye hun vil om det «globalkomparative», og kanskje fortelle mer om hvilke store innsikter i det hverdagslige liv hun har fått ved å forstå virkelighetens «globalkomprative» aspekt. Men det er ikke og blir ikke greit å hevde at Vesten, ved en eller annen nyunnen teori anno 2016, plutselig skal annulere, ikke bare vår historie, men like så mye vår identitet, for så mye som vi ikke har frembrakt verden egenhendig. Dette er ikke problematisk fordi jeg blir opphisset og fornærmet (men det også), for hva skal vi fyllet tomrommet med? Hva blir det nye kulturelle visum til kulturfellesskapet Europa? Den nærmeste tilsvarende vi har i dag er kurs for innvandrere, der de lærer om gjensidig samtykke for sex, at det er greit for menn å kysse og menneskerettigheter. Med tiden kan det bli nødvendig å innrømme at kildenes utspring for Europa var kristendommen, og kristenheten garantien for et sted å tilhøre. Ellers kan det verste skje Essahli, at hun får hva hun ønsker seg.

Forandring og legitimering

Høyres landsmøte har i dag bestemt at de skal utsette til neste landsmøte, spørsmålet om hvorvidt Norge skal gjøre eggdonasjon lovlig. Det snakkes om at det utgjør en splittelse i partiet, mellom dem som fortsatt mener at slike inngrep er å åpne for vesentlige forandringer i menneskets konkrete liv – hvilket en mener er galt –, og dem som merkverdig nok mener at det ikke finnes noen grunner overhodet til å nekte eggdonasjon, til tross for sterke protester. Den tidligere lederen for Unge Høyre Asheim fortalte at han nå heller mot å si ja til eggdonasjon, fordi «grunner jeg tidligere trodde på ikke lenger er gyldige». Dette er en særdeles bemerkelsesverdig uttalelse. Men det er minst like bemerkelsesverdig at så mange mennesker som kun tenker negativt i vendinger av at «konservative er skyldige i at deres grunner ikke er troverdige for meg», ønsker å gå opp på et podium, og fører en svært splittende kampanje, hvor dem som farer med utdatert moral stemples som umoralske.

Det oppleves som luften vi puster, men det er ikke alltid slik at man innad i en kultur fører så splittende kampanjer på vegne av den nye mot den gamle moral. Det er ikke det at vi ikke har sett dette tidligere, i voldsomt fordømmende ordelag fra ideologer ved fakulteter så vel som i politikken, særlig i det tyvende århundret med kommunismen og nazismen, men det er noe nytt at det hele virker så «naturlig». Tidligere har slike omskifter vært ledsaget av ideologier som var ærlige om sine mål og idealer, men dette som kalles liberalisme er ikke helt det samme. Nå har vi naturligvis EU, som dokumentert er en konspirasjonsteori satt ut i live – hvilket unionens ledere aldri gjør noen forsøk på annet enn å bekrefte – men for øvrig handler liberalismen mer om noe kulturelt, eller dekulturelt om jeg får si det slik.

Jeg mener at dette stammer fra den kulturkritikken som vensteideologer ved europeiske fakulteter har utviklet. Den har utviklet seg på en slik måte at den dekulturerer i begge ender: På den ene siden oppfordrer liberalismen til selvrealisering på alle plan – til det punkt hvor utroskap er et uttrykk for selvrealisering, og selve begrepet utroskap blir uttrykk for noe bakstreversk –, samtidig som den krever av den «herskende kulturen», det som ville blitt kalt det «borgerlige», å stå til rette når en skal lese opp sin indignerte kritikk til egen moralistiske rus, om hvordan verden blir et sted uten virkelige mål, men kun midler til nye midler. Dette er selvfølgelig det rene vrøvl. Det er bare det at de ikke forstår den konservative innstilling til verden, og holder dem derfor som skyldige og deres mål som ugyldige – slik Trump alltid blir fremstilt med bakenforliggende motiver. Det er bare å tilbringe litt tid ved UiO, så finner man denne merkelige sammenblandingen av kulturkritikk og hemningsløs åndsfornedring, som i siste instans går opp i hverandre med nihilismens slagord «Jeg kan kun tro på en verden, bygget på ruinene av denne».

Det bestående som angripes, er selve essensen av alt som virkelig bør bestå: Sivilisajson. Og ettersom en finner seg selv som motstykket til dette, forstår en at det er nettopp dette «bør» i foregående setning som må motarbeides. Noe annet ville avsløre deres dypt umoralske tilstand, eller deres fulle forvirring om alt som betyr noe.

Det er av absolutt overordnet betydning for dem vi vekselsvis kaller relativister eller liberalister å vise at de faktisk kan gjennomføre et program med utgangspunkt i sin negasjon av alt det gamle. Vi kan selvfølgelig gjøre det lett for oss selv og igjen gulpe opp en kritikk av kapitalisme og forbrukerkultur, men til syvende og sist handler dette om at man moralsk ikke har noen forankring, og derfor satser på en så høy fart av forandring at en knapt enser noe som har med fortiden å gjøre.

Finkielkraut sier at «forandringen er ikke hva den en gang var». Dette gjelder spesielt i disse kampene hvor det eneste som gjelder er å reise et skille mellom dem av den nye og dem av den gamle moral. Forandringen beveger seg på en måte som ikke på noen måte tilfeldigvis får Asheim til å si at han ikke lenger kan tro på grunner som har gått ut på dato. Det vil si at det er noe i selve grunnlaget, noe i selve vår tilværelses forfatning som endrer seg, for det er virkelig snakk om en morals legitimitetskrise, all den tid ønsket om ikke å forholde seg til noen utpreget fellesskapelig moral, er grunnlaget for liberalismen. Dette er det som fikk den forhenværende presidenten av Frankrike Jacque Chirac til å uttale at «Liberalismen vil bli en katastrofe like stor som kommunismen». (Le Figaro, 16/3 2005)

Dette er en verden hvor «mennesket» ikke lenger er et gjenkjennelig begrep, og «vi» ikke er lov å tale om. Så hvor kommer legitimitet fra?

De anerkjenner ikke at hva man måtte tillate å gjøre med mennesket har noe å si for hvilket syn man har på mennesket – altså ens lære om mennesket og dets  skjebne –, hvilket til gjengjeld vil gi uttelling i hvordan en opptrer fremfor faktiske mennesker.

Fra den hebraiske tradisjonen kjenner vi et folk med et «vi» som ble holdt sammen under den ene og samme Gud, men dette har ikke noen av dagens liberalistiske alternativer. Det eneste de har, er noe som likner på den troen adelen og kongehuset etter Det hellige romerske rikets fall hadde på «gudegitt rett», altså noe som ikke kunne bli grunngitt på noen som helst fornuftig måte, men allikevel ble opprettholdt fordi noen hadde interesse av det, samtidig som det tæret på den sanne Kirkens troverdighet, på samme måte som liberalismen tærer på demokratiets troverdighet. Dette vet vi mer eller mindre at forekommer allerede i dag, idet en desillusjonert annen generasjon innvandrere opplever at det ikke ligger mer bak samfunnsstrukturene enn viljen til makt, ettersom de ikke selv kjenner med egen erfaring eller selvsyn hvorfor ting er som de er. Noen av dem som i dag vokser opp blant deler av avindustrialiserte områder av Vesten kan oppleve dette på noe av den samme måten fra et etnisk amerikansk eller norsk perspektiv. Om det skulle skje ville det naturligvis danne en uoverstigelig kløft i samfunnet. Men tilfellet er stadig det at liberalismen ikke anerkjenner noen kilder for egen legitimitet som vi selv kan relatere til. Dette er dypt problematisk ettersom den kristne Gud nettopp er en gud som står i forhold til mennesket,  mens liberalismen bare står i forhold til seg selv. Dette forklarer dagens fiendtlighet fiendtlighet til kristendommen. Den sier at mennesket ikke strekker til for alle sine egne behov og lengsler.

Det er denne ortodoksi som må beskyttes og bevares heretter; denne læren om at mennesket i sitt vesen er selvtilstrekkelig, og alt utenom staten og individet kan merkes som «tillegg». Det er sant at denne ideologien som vokser frem i det «konservative» partiet Høyre ikke er sosialistisk, men deler det samme grunnsynet på mennesket som gjør alle begreper om mennesket, de små fellesskap, nasjon og lokalpatriotisme danner ondskapens akse, hvortil eggdonasjon føyer seg som et viktig reproduktivt element, og fitthätter og hijab er symbolene.

Det hele er basert på en ideologi som aldri vil anerkjenne seg selv som en tankestrømning, og vil derfor heller aldri oppnå annen legitimering enn den pasjoner bringer til veie. En har trådt bort fra Gud, og de gudløse evner ikke lenger å anerkjenne mennesket som et mål for hva godt er.

 

Et revolusjonært prosjekt

Amerikas grunnlov har en bemerkelsesverdig setning: «We the people hold these truths to be self-evident». Formuleringen er bemerkelsesverdig av flere grunner, men først og fremst fordi man uttrykker at selvinnlysende sannheter må bli holdt frem. Hvem er det da som skal holde disse sannhetene fast, og frem? Dette er nøkkelen til å forstå nettopp hvem «We the people» refererer til, all den tid da Amerikas grunnlov er noe mer enn kun det Rousseau forestilte seg i sin traktat om samfunnskontrakten, eller Nozick med sin nattvekterstat.Ja, hvem er vi egentlig?

For mange som forsøker å besvare dette spørsmålet blir det åpenbart at svaret på dette spørsmålet nettopp er et forsøk. Frankrike er på sin femte republikk og steber ennå, med store problemer. Opptøyene mot det øvrige samfunnet i Frankrike likner en uavhengighetskrig, om en ser på retorikken selv i de fredlige demonstrasjonene mot politiet, etter at en ungdom ved navn Theo ble skadet under en politiaksjon. De krever rettferdighet på vegne av Theo, og det er blir tydelig at hva som menes her, er at politiet har gått ut av sitt mandat ved at de overhodet har aksjonert på «deres» territorie. Slik gir det også mening at voldsutøverne selv anser dette som en slags forsvarskrig. Ved å aksjonere på «deres» territorie har politiet forbrutt seg mot et prinsipp alle mennesker forstår: suverenitet. Derfor er talen om «folkets suverenitet» fra Front National med flere ikke alene rettet mot EU, men mot alt og alle som motsetter seg det at et suverent fransk folk er det konstituerende elementet for alt hva Frankrike er. Det går på hvorvidt det finnes ett samlet suverent fransk folk i Frankrike. På dette punktet finnes ikke meningsmangfold, med mindre man ønsker borgerkrig. Norske multikultisters auto-respons om at «det gjelder bare et mindretall» er derfor fullstendig irrelevant. «We the people» svarer slikt med nulltoleranse.

Men dagens liberalister forsøker å skape en motsetning mellom folk og nasjonen som det konstituerende element. Det er vanskelig å tro at de har tenkt særlig nøye gjennom betydningen av sin egen posisjon. Scruton skrev nylig hos Document: «Det forbløffer meg at så mange mennesker ikke forstår at demokratiet og den nasjonale identiteten til syvende og sist er avhengige av hverandre.» I Amerika er dette mer sant enn noe annet sted.

Derfor finner vi at Peter Spiliakos i amerikanske First Things har en kort tekst, om at hvis «venstreidologisk kosmopolotisme vinner, er det kun fordi vi ikke har vært tilstrekkelig nasjonalistiske». Han mener her å referere til at det skal være et ideal det at nasjoen, som et folkelig og moralsk fellesskap skal være den suverene referanserammen i alle spørsmål. Dette betyr da at man må ta inn over seg alle borgeres bekymringer, uten å skille mellom raser eller dem som har og ikke har universitetsutdannelse. Det betyr å se på alle borgeres bekymringer som en likeverdig og legitim medborgers bekymringer, som står sammen i et konkret men idealistisk nasjonsbyggende prosjekt. 

La oss legge til at dette med å fremholde denne troen og visjonen krever en viss styrke. Scruton omtaler også da også passende nok et overskudd: 

«En inkluderende første person flertall er et overskudd som skyldes samarbeid og tillit gjennom generasjoner. De som har ledet og inspirert EU-prosjektet, har forsøkt å skape en slik første person flertall ved hjelp av påfunn og subsidier, for samtidig å undertrykke de europeiske folkenes nasjonale lojalitet. Men det er nasjonaliteten, hjemlandet og den felles kulturen som definerer den ekte europeiske identiteten. Og det var den europeiske ideen om nasjonen som skapte den amerikanske identiteten også – for det var forsvaret av nasjonal suverenitet og sekulære lover i verkene av Locke og Montesquieu som inspirerte den amerikanske grunnloven.»

Som Sigrid Undset var det flere som så farene ved et svakt Tyskland etter Krigen, og advarte mot de mulige følgene. Dette handler ikke om antall hangarer eller så mye om militærkraft overhodet. Carl Schmitt forsøkte på sin måte å advare mot den politisk drevne nøytraliseringen av offentligheten, og en manglende forståelse av at våre friheter ikke er endelige erobringer. Vi er ikke tjent med en svak nasjoanlkarakter. En sterk nasjonalkarakter er i seg selv positivt, og fraværet inviterer til revansjisme og splid. Utenom et genuint fellesskap er politisk frihet lite annet enn dagdrømmeri. Denne visdommen er nedfelt i bruken av «we» som begynnelsen på Amerikas grunnlov.

Schmitt skrev riktig nok først på sine notater til Begrepet om det politiske i 1927 og var ikke klar over at det tyvende århundre skulle falle i grepet på dem som hadde forstått reovolusjonens dynamikk, i motsetning til krigen som en forlengelse av politikken – det som gjaldt i århundret forut. I sin On Revolution skiller da Hannah Arendt mellom den politiske og den a-politiske revolusjon. Volden er i sin natur a-politisk, og en ser da med letthet hvordan en klassifiserer den amerikanske kontra den russiske revolusjon. Amerika er grunnlagt på en politisk revolusjon. 

Amerika var, og er til en viss grad fortsatt, en nasjon av anti-ideologiske mennesker, med bakgrunn i en form for «frigjørende» men rigorøs kristendom. Richard Weaver gir det tydeligste uttrykket for dette amerikanske utsynet på verden, og dypere sett dette amerikanske credo, både i sin Ideas Have Consequences og sin masteroppgave Southern Culture at Bay. Det handler om en tro på seg selv som er så sterk at det gir utslag i en tro på noe høyere enn seg selv. «We the people» er da også en lynavleder for alle mennesker som skulle ende opp med å investere sin tro på seg selv og sitt fellesskap i en visjon om å være en «humanitær stormakt». En forstår da at det er en sterk sammenheng mellom hva vi er og hva vi tror på. Derfor hører vi Trump preke om deres jobber og «buy American, hire American», animert av det som er Det nye testamentet, nettopp grunnloven.

Den forskjellen Arendt beskriver, er nettopp den som den amerikanske grunnloven har forsøkt å forsone:

«Forskjellen mellom dette antikke begrepet om likhet og vår oppfatning om at mennnesker enten er født eller skapt like, og blir ulike i kraft av sosiale og politiske, det vil si menneskeskapte institusjoner, kan neppe vektlegges for sterkt.»1

Forsoningen av disse to typene av oppfatninger om hva frihet og likhet kommer av, er dog aldri endelig. Igjen: Amerika er et revolusjonært prosjekt. Jeg mener å se i Trump og hans administrasjon en vilje og et potensial til å sette et «derfor» tilbake i det følgende sitatet:

«Derfor har det blitt nærmest en grunnsetning selv i politisk teori å forstå ved politisk frihet ikke et politisk fenomen, men tvert i mot den mer eller mindre frie spillerommet til ikke-politiske aktiviteter som en politisk orden blir tillate og garantere for til dem som utgjør den.»2
1 Arendt, Hannah, On Revolution, Faber&Faber 2016 (Orig.: 1967), s. 23

2 Ibid. s. 22

Det rakner for navlebeskuingens ideologi

Dette er originalt skrevet for Document.

Som det ble meddelt her på Document denne uken har Frankrike valgt ikke lenger å forfølge sine planer om avradikalsering av jihadister – fordi det rett og slett var en total resultatløs fiasko over tre år. Dette innevarsler hvordan alle relativistiske analyser av verden, strander i møte med praktiske problemer. Alternativene er en reorientering mot realisme om kulturelle forskjeller eller underkastelsen.

Et vestlig hovmod som karakteriseres av frykten for å erkjenne det rotfestede har forsøkt å oppkaste seg til en lammets ideologi, der liberalismen er en nyvunnen uskyld som alle uansett hva kan og skal oppnå. Dette er den moralske siden av troen på «de fire friheter» slik EU definerer dem, som man har forestilt seg å være en antagelig frelse og trosbekjennelse for alle mennesker som vil la seg smugle til Europa. Sannheten er nett og rent den at de fleste av ikke-europeiske kulturer er stolte av sin kultur, og ønsker utbredelsen av dens læresetninger og særlig den tilknyttede religion, og ønsker derfor ikke denne ideologien. Liberalismen har, mot all erfaring og fornuft gjennom historien, erklært som et sentralt dogme at der ikke finnes frelse utenom deres vei mot progressiv virkelighetsflukt inn i Junckers dikterte fantasi om Europa. Enklere og viktigere: Denne liberalismen kjenner kun én målestokk; seg selv og sine mål.

Det er denne enstrettede mentaliteten som gjør det uaktuelt for etablerte partier å samarbeide med Geert Wilders’ PVV eller Åkessons SD. Det handler om at Åkesson og Wilders sier at vi må forstå de andre med deres egne ord og på våre premisser. Liberalistene vil forstå islamister med sin egne ord («norsk islam») og på deres premisser.

Isaiah Berlin, en viktig tenker for vår forvirrede tid, beskrev denne forskjellen ved å snakke om «grevlingene og revene». Grevlinger er dem som på det mest grunnleggende har én selvsentrisk målestokk for alle ting, og biter til all motstand gir etter – slik grevlingen biter til han hører benet knaser. Slik virker også alle de konkrete uttrykkene for relativisme, som Sveriges multikulturelle prosjekt. Denne grevling-mentaliteten gjør at de i kraft av egen tankevirksomhet ikke kan snu eller vende om, fordi deres premisser ikke tillater å gi opp før selve virkeligheten brister. Problemet er at samfunnet mest sannsynlig vil briste før islamistene blir liberalister.

Reven anerkjenner at det finnes verdisett som i sin helhet er umulig å forene – og han har derfor ikke noe ønske om å bite til det knaser. Reven innser dette som en naturlig følge av å anerkjenne høyere og universelle sannheter. Dette kaller Isaiah Berlin «verdipluralisme». Under himmelen av evige sannheter har vi mennesker dannet våre egne verdisett av denne verden, men det er opp til tro og fornuft å bedømme hvilke av disse verdisettene som harmonerer med de evige sannheter. Det er denne ydmyke anerkjennelsen som gjør det mulig for revene, det vil si konservative realister, å tro på gyldige og legitime vurderinger på tvers av kulturer og verdisett.

Grevlingene (les: liberalister og relativister av alle slag) vil kun motsette seg én ting, og det er revene – det vil si konservative og realister av alle slag. Derfor er det et poeng i seg selv for de liberale og etablerte media å ikke forstå Trump, fordi Trump uten omsvøp sier at Amerika først og fremst skal forstå seg selv som den nasjonen den er, og ingen «humanitær stormakt», som ville være å identifisere seg med et ideologisk prosjekt.

Den besnærende tanken om at vi ikke bør forholde oss til et begrep om overhengende sannhet(er), fungerer innad i en sivilisasjon som et (degenerende, dekadent og subversivt) element av motkulturell karakter. Romantisismen var et slikt motkulturelt element. Herder, Hamann, Hegel, den sene Göthe (omvendt av Herder), Novalis, Schleicher – disse er noen av romantisismens figurer som spilte opp til en konflikt mellom det konkrete og det universelt sanne. Luther hadde begynt angrepet mot den katolske (betyr: universelle) Kirke, og denne aktive mistroiskheten mot fellesskap som holder universelle sannheter i hevd, var nettopp det romantikken fortsatte. Denne mytologiseringen av virkeligheten på bekostning av høyere sannheter, fortsatte til den grad at den nådde en utbredelse som utgjorde nazismens styrkebrønn. Nazismen var en spesielt skadelig idealisert tanke om virkeligheten. Dette kan vi se eksempler på ved nasjonalmuséet i Berlin som viser frem disse helt merkelige statuene av forvridde og forvrengte menneskekropper, som representerte nazismens skjønnhetsideal. Fra Mihcelangelos David er det nærmest så en kan se helheten bak denne skjønne komposisjonen – formenes rike på den andre siden. For alle som har vandret litt i muséer og gått gatelangs i løpet av de siste ti-tyve årene, er det klart at nazismens måte å skulle gjøre alle sine idealer til påtagelige relatiteter, finner sitt rake motstykke i den arkitekturen som nå springer opp rundt oss, den som forsøker å erklære og demonstrere vår overgivelse og kapitulasjon i kampen om manifestere vår idealer, slik David manifesterer til all overtydelighet. De oppblåste og latterlige formene på idealtyskeren (som jo skulle være en realitet) er et uttrykk for at det er et forgjengelig og viljesvakt prosjekt å skulle sikte seg inn mot å leve i kontrast med himmelens evige sannheter (kristne). Det samme er hva dagens betong-befestede arkitektur gir uttrykk for. For nazistene bare tok denne troen fokuset vekk fra den eneste sanne oppgaven som er å befeste og manifistere sin vilje til makt i det konkrete. Men hva er det egentlig at den post-modernistiske arkitekturen og kunsten etterlater oss? Dens utbasunerte kapitulasjon på vegne av menneskets evne til å gi uttrykk for sanne idealer, er bærer av den samme åndsfornedrende, degenererte og dekadente destruktiviteten som Europa opplevde under de kommunistiske og nazistiske herjingene. Se til Praha.

Historien taler stadig klarere om farene ved å oppgi sin tro på himmelens sannheter, som lærer mennesket å skille mellom innfall, ideologiske prosjekter og de høyere sanne idealer som rettferdighet, barmhjertighet, visdom. Ellers risikerer man å få altfor mange av disse menneskene som leser gudegitte visjoner inn i alle sine innfall – derav EU og venstreorienterte overhodet –, eller like ille, disse post-modernistenes som forsøker å overbevise oss om at alle forsøk vendt mot noe høyere er forgjeves og i grunn umoralsk og hyklersk (spesielt i kunsten er de fiendtlig innstilte mot alt som kan likne vink til Skjønnheten fra den andre siden).

Se dette er relativisme: Det er forakten for all tro som ansvarliggjør oss for våre uttrykk av verdens åndelige dimensjon. Mest presserende er det å peke på hvilke angrep som ledes mot eurpéeres nasjonalfølelse og –karakter, den som nettopp ansvarliggjør oss for det uttrykket vi gir for våre fellesskap.

Relativisme virker som et uklart begrep, men det kan tydeliggjøres med treffende generalisering: Det er nåde uten sannhet (rettferdighet), slik Chr. Skaug beskriver i dag – angående å forstå loven i tråd med sannheten om foreningen av makt og ideal ved suverenitet kombinert med rettferdighet. Rettferdigheten må nedfelles i et konkret uttrykk (grunnloven) og holdes i hevd av et bestemt fellesskap, det vil si et folk.

Jeg tenker, derfor politiserer jeg

Dersom fritid og politikk går hånd i hånd – slik som for medlemmer av Unge Høyre – er det forståelig at medlemmet Flydal ikke har plukket opp at spilleregelene for politikk og privatmoral ikke er helt de samme. Alle lever med privatmoralske valg eller oppfatninger, hvilke utelukker en hel del for ens eget vedkommende. Det er intet å vinne på å være hyklersk om det.

Skal vi kunne nære et håp om et samsvar mellom liv og lære, behøver vi et visst skille mellom privatmoral og politikk. De har mye å gjøre med hverandre, men fordi de tar utgangspunkt i hverandre, har vi ikke råd til å glemme de avgjørende forskjellene som gir dem deres spesielle roller i våre liv.

I motsetning til islam skiller liberalismen på statsvitenskap og hva vi før kunne kalle den religiøse sfære, det lærerbøkene i dag kaller livssyn. Med en liberal stat følger det at alt privat ikke er politikk, og all politikk er ikke privat. Takk du gode Gud for det. Selv om Knut Arild Hareide kan gi deg følelsen av annet, er det stadig slik at politikken ikke først og fremst handler om å rettlede oss i de moralske anliggende. Professoren Terje Tvedt har ved flere anledninger skrevet om de grelle utfall vi lærer å kjenne ved at politikere omdefinerer sin rolle til det å være moralens øversteprester, fremfor de ansvarstyngede makthavere og -forvaltere de er. Den totale forlikelsen av moral og politikk skaper monstre.

Men Flydal mener allikevel at jeg har forbrutt meg mot den offentlige kos, ettersom jeg har uttrykt meg i tråd med min personlige overbevisning, den om at mennesker grunnleggende er likeverdige, fordi vi ble tenkt på siden evigheten av vår skaper, pantokrator som mente oss slik. Flydal mener åpenbart at vi selv kan skape vårt eget narrativ og definisjoner av hva et menneske er, men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at han selger uhevet surdeig, med lite næring overhodet. (Og hvorfor er ditt lørsrevede og autoritetsløse menneskesyn bedre enn andres? Relativismen fører til en form for idéenes kannibalisme.) For hva er et menneske? Karl Marx svarer at det er et artsvesen, «Og som alt naturlig må bli til,» og «således har også mennesket dets tilblivelsesakt, historien […] Historien er menneskets sanne naturhistorie.» Flydal presenterer oss med dette narrativet om homokampen som har blitt vårts samfunns seksualmoralske tilblivelsesakt.

Men hva mener Flydal at vi skal legge til grunn for en rasjonell forklaring om hvorfor mennesker er likeverdige? Fordi FN sier det? Fordi han gjennom egen oppvekst har kommet til en nøytral og veloverveid konklusjon om at det sant og rett? Eller kan jeg begå et vågestykke, det å spørre om Flydal deler utgangspunkt med en økende del av samfunnet, som i bunn og grunn støtter påstanden om at universelt menneskeverd er en realitet «fordi det tross alt er 2016»? Ja, okej, og i 2017 da?

Jeg står da heller ikke tilbake for å være sterkt kritisk til dem som forsøker å stemple ut andre som «illiberale» eller skjellsordet for anledningen, fordi jeg tror ikke at vi mennesker kastes ut i verden mer eller mindre tilfeldig. Det gjelder også vår seksualitet.

Hvis ikke Flydal forstår at han her blander livssyn og politikk bør han helst lese seg opp om liberalisme. Heldigvis er ikke Flydals oppfatning rådende. Eidsvollmennene var såpass liberale at de forstod at man må tillate et rom for menneskets moralske liv. De utelot ikke å forby frafall fra kristendomen fordi de trodde at det var moralsk akseptabelt – mens islam forbyr frafall med døden til straff – nei, de forstod at vårt mest intime moralske liv kun kan gjøre seg virkelig gjeldende dersom man tilnærmer det på en tilsvarende moralsk måte, nemlig å velge, slik for virkelig å bli trygg på ens moralske dimensjon.

Stridens kjerne består i at jeg mener at det står enkeltindividet fritt å mene at ens seksuelle dimensjon kan og bør være et objekt for moralske tanker og følelser, og at jeg dermed mener at homoseksualitet ikke kan unndras denne vurderingen. Det er klart: Jeg mener at man kan konkludere at homoseksualitet er en nøytral sak, eller til og med noe positivt, men uansett tilfelle vil jeg mene at det ikke er en sak for politikken. Jeg vil aldri se at det blir politisk vedtatt hva det er lov å mene og ikke mene, om det som hører moralen til. Men Flydal er uenig i alt dette. Han synes det lyder negativt, og vil stille seg på historiens side, i.e. skraphaug. Han er dessuten kun åpen for én konklusjon (den positive), mens jeg vil forsvare alle individers rett til å komme frem til alle tre forskjellige konklusjoner  – alternativt likegyldigheten.

Mass-Culture: People vs. the individual?

Et essay skrevet ved Lillestrøm videregående skole, fra året 2014

Rationale

In this essay – posing as a contribution to the literary magazine of America, New Criterion – I highlight and comment some of the most wholesome and deleterious aspects of the relationship between a dominant culture for the and masses the position of the individual. I mean to convey that mass-culture and mass-communication is not necessarily detrimental to a high culture cultivating ‘the individual’, but can be if a confounded intelligentsia no longer is capable of seeing the arts and literature as a fabric of meaning through which one communicates to the people – although there is an insuperable difference between the two groups.

This argument will be led on historic terms – analyzing the past to understand the present. My investigation embodies therefore mainly adumbrations on the roots of modern mass-culture, within the ambit of what we call the history of ideas.

Below I will resist the notion of class war, because I believe the malum discordiae to not lie in the very existence of classes, but in their (mutual) animosity – e.g. by class war-mentality. Hence, I adduce for the argument that the lower classes and the intelligentsia ought to see each other as complementary as adherence and membership to one’s own stratum of society has been to my mind negligible in this story, while ideology really has been the protagonist in the 20th century’s history of mass culture.

In this essay I intend to show that there exists a line of thought to be found between being in favor of culture for the masses and being an éltist.

 

People who have been of inspirational significance are mentioned and cited in the text below, except Roger Scruton, to whom I owe much for his intellectual capacity in understanding past and present so organically.

From the beginning of European history in the sixth century up to the 1800s, Europe had never seen her population exceed 180 million. In 1914 Europe was almost unrecognizable, as 460 million men walked the lands of Europe. But although the populations all over the continent bulged, the feeling of empowerment, even in democracies, did not follow. This created an asymmetrical development on the continent from the 19th to the 20th century: As the technological revolutions raged on, the people had an increasing multitude of choices of what to wear, but a decreasing say in how to be governed: Europe’s population possessed an unprecedented freedom to live ad libitum, but the political freedom did not follow, even in democracies, and social cohesion suffered as democracy made culture secondary to politics. The masses were looking for a fabric of meaning to once again unite them, instead of religion, and something to provide them with the ‘power of the people’, as understood by either Tocqueville or Stalin. In the 20th century ideologies they found the perfect substitute for religion and support for the people’s acquisition of power.

It was at the apex of this development in history, that is in 1930 that José Ortega y Gasset published his book The Revolt of the Masses—a well-thought reflection on the mood of the European intelligentsia at the time. He speaks of a ‘dictatorship of the mass’ – masses that believe in the state as a machine, simply for obtaining the material pleasures they desire, bringing about a state wherein the individual eventually must be crushed. Some will name Gasset a reactionary for this, but I don’t think he was completely off-track. Although he wasn’t categorically right about the uncivilizing nature of mass-culture and the state, he was in the right if one views his writings in the light of how the two ideologies at the time crushed the individual under the banner of the people’s supremacy. Culture for the masses, power of the people and ‘people’s rule’ comprised their ideological beachhead for both of these ideologies.

Nietzsche on the other hand may be seen as the more extreme case for intellectual resistance toward mass-culture, as he wrote through the mouth of Zarathustra ‘Where the ‘rabble’ drinks all fountains are poisoned’, and denounces the state as ‘the coldest of cold monsters’, wherein ‘universal slow suicide is called life’. That is a much too pessimistic view on mass-culture. To say that education only should be for the special/elected few, and that a biblical flood to relieve mankind of its excess stock should come every now and then, like Voltaire and Nietzche wished for, cannot, on the other hand, be understood in the same way as Ortega’s warnings can.

Gasset and Nietzche were not products of the same society. Gasset represented the old guard of which promoted civilization’s edifices as the goal to every means of society: elitism for the sake of civilization. Nietzsche however was one of the earliest products of mass-culture. That is to say, mass-culture generated Nietzsche’s person in opposition to itself; as its antagonism. The same printing press that made Nietzsche’s books so widely popular among Europe’s frightened intellectuals pressed out the masses of literature for the vulgus: the newspaper. This paradox is not devoid of meaning.

W.B. Yeats recommended Nietzsche as ‘counteractive to the spread of democratic vulgarity’, and George Bernard Shaw nominated Thus Spoke Zarathustra as ‘the first modern book that can be set above the Psalms of David’. But why did also the German and Soviet masses of Europe read Nietzsche as ideological provender? I believe that Nietzsche resonated with the masses’ new ‘belief’ and the European élite because the direction one directs one’s animosity in society is of secondary significance: Notwithstanding the direction of animosity it is a cry for uniform equality, by some given standard—the intellectuals in Nietzsche’s case and the proletariat for the communists. Animus against the élite or the masses expresses the same mentality: that one must perish and equality prevail.

 

 

Both Hegel and Alexis de Tocqueville believed in History’s unrelenting movement toward more power to the people. They saw History’s invisible hand behind Magna Carta, 1679, 1688, 1776, and 1789. But they believed this to be by the merit of the masses themselves. Conversely, Stalin saw History’s progress as pushed by the elected few, which had understood the course of history. Point being: the road to Western way of culture for the people, which prevailed and superseded the Nazi- and Communist way of mass-culture, was not uncontested.

The fallacy of equaling mass-culture and power to the people is a positivism stating that whatever is for the mass of people is for the good of all people. Hitler and Stalin propagated such positivism, which legitimized the dictatorship of the proletariat and Germanic millennialism. Regarding people simply as a uniform mass, as that of dough, one may infer the notion of a supreme herder – or leader – of this mass, as doubts about the interests of this mass have to be eradicated.

We see that there are ‘anti-mass-culture’ intellectuals in two styles, represented by Gasset and Nietzche, and we see that there are propagators of mass-culture of two types, represented by Tocqueville and Stalin.

I daresay that the victory of republicanism over the ‘dictatorship of the mass’ was not unequivocal, much less irrevocable. Reading Spinoza’s Theological-Political Treatise from the sixteen hundreds he makes it very clear to the reader that he is not aiming to convert the minds of that mass of men, regularly storming the streets to protest against this or that blasphemy, which they think is threatening the order and hierarchy of society. This sort of disparity or tension between the avant-garde intellectuals/artists and the larger mass of society will always exist to some extent. The attempt to eradicate this natural tension between the lower reaches of society and the higher reaches of society is the symptom of every ideological threat toward the individual.

Liberticidet

Der er en kjensgjerning ved Europas troskrise at man fremholder liberalismen som en ideologi fremfor alt annet, som om denne ideologien er hva vår sivilisasjon står og faller på. Man ser ikke at den ideologiske troen, liberalismen som gav det europeiske frisinn kan være en trussel i det den går over i forsvare frisluppenheten, det frivole fremfor frisinnet. Forskjellen bør være åpenbar: Frisinnet, hovedmålet for terrorangrepene 13de november i år, tar fatt i det sosiale livs og tankelivets tøyler for å stige opp på stigbøylene av vår kultur, i best mulig samsvar med ens samvittighet; mens frisluppenheten tvert om kaster tøylene og spotter all den kultur av sosial og sinnrik betydning, i det ingenting riktig kan være verdt å holde fast ved.

Liberalismen er kanskje ikke hva Europa står og faller på, men heller siste–hva det kan falle på.

Denne vakuumfôrede frisluppenhet går ikke lenger bare ut på abort – at vi dreper uønskede barn slik vi ble fortalt barbarene gjorde – eller at ikke skiller homofili fra homoseksualitet – slik barbarene heller ikke gjorde: Nærmest tvangsmessig har denne kullkasting av verdier av mest grunnleggende art kun vært de første til å råtne og fordufte inn i frisluppenhetens gravitasjonsløse verdirasering.

Jeg taler her om frisluppenheten, for jeg mener ikke kun å takle sekstiåtterne eller kulturradikalerne i bena – som jo forsåvidt tenkelig kunne være standhaftige i sin verdimessige verdensanskuelse. Nei, jeg setter meg opp mot de uten ryggmargen til å stå imot de destruktive minoriteter, ikke alene på grunn av en (til dels irrasjonell) frykt, men nærmere på grunn av den fullkomne mangel på motsvar gir de etter, når destruktive minoriteter stormer imot og virkelig mener noe gruntgående om samfunnsanordingens og tankelivets livsvilkår.

Noen er der som fortsatt ønsker å tro. Det virker som om det Asle Toje gjør når han tittulerer boken sin Jernburet med underoverskriften Liberalismens krise i Europa. Da synes det som om han vil være idealisten, men finner det vanskelig på grunn av vanskelige realiteter. Det skal da i denne teksten være klart at det er ikke den form for liberalisme, med troen på en minimalistisk stat, jeg skriver om. Jeg retter min klagetekst mot den liberalismen som er så utflytende at det overhodet er merkelig å kalle det liberalisme. Men det er her snakk om den antroposentriske liberalisme, den som ser verden, menneskets væren og problemene dertil som noe som må jevnes ut, finpusses og bli gjort friksjonsløs.

Paradoksalt nok er det slik at denne liberalismen som forener det menneskelige og filosofien er sterkt platonsk, ettersom menneske får en abstrakt og objektiv størrelse liknende en idé, og idéer blir tilsett samme subjektivitet og vilkårlighet som menneske. Jeg argumenterer for at det har gjort mange liberalisters syn på menneske ytterst deterministisk og reduktivistisk – på kanten til umenneskelig – og idéen selv, om liberalisme, har blitt tilsett en fluktighet som essensielt gjør det til en dyd å være ettergivende, i innvandringsspørsmål, om Ukraina, om IS, om kulturkamp, om EU og ikke minst om grenser; i alle spørsmål kaller de seg liberalister de som ser på ettergivenhet som en dyd.

Utgangspunktet var kanskje en form for liberalisme av dette eller hint av sorten, men resultatet likner såvisst ikke noe gjenkjennelig liberalt, all den tid jeg fortsatt ønsker, med Toje å assosiere liberalismen med den tankegang som støttet opp om liberalismen fordi det tjente menneskes frie vilje, men det var og er en støtte med det forbehold at det fører til mer frihet for individet.

Drapet på liberalismen, liberticidet som er ordet Éric Zemmour bruker, er selvpåført i det liberalismen gikk fra å være en individets frihetslig ideologi, til å handle om grupper, religioner og partipolitiske ideologiers frihet. Da burde man kanskje heller snakket om relativisme fremfor liberalisme kan man argumentere for, men man må anerkjenne at dette drapet på den frihetslige tankeretningen i Europa er noe som ble fremelsket i liberalistiske kretser som siden har tatt skrittet inn i kulturrelativismen, slik som mange på høyresiden og venstresiden gjorde kollektivt.

Tankeliv og livsførsel

Forholdet mellom livsførsel og tankeliv er blitt et så fjernt, hvis ikke ikke-eksisterende, at det her er blitt fullstendig utenkelig å skrive hyllester til vår egen kultur slik Alain Finkielkraut først gjør i sin Si l’amour durait og så i boken som kommer ut på Document forlag, Den ulykkelig identitet–hans oppgjør med hvordan det her er blitt en tung oppgave å uttrykke sin kjærlighet for egen kultur, gjennom det han en gang tilbake i tiden kjente som det franske frisinn.

I stor grad vil europeere fortsette å leve slik de har gjort i tidligere tider, men nå utfordres en ikke lenger bare av ‘Den andre’ i en annerledes livsførsel, men i multikulturalistisk ånd som en statsbærende ideologi er dette ikke bare blitt et personlig anliggende; det er blitt et statement om hvordan samfunnet skal og bør være.

Temaet her er meget nærliggende min artikkel Kan man være norsk i dag? når vi ser videre på hva nordmenn gjør når kvinner forteller at de ikke kan følge opp deres gest for å håndhilse fordi slikt gjør man ikke i et sømmelig samfunn. Håret skal man ikke vise om du ikke ønsker å gjøre alle rommets gutter til siklende pervoer.

«Hvis miniskjørt brukes i noe mer fremskreden alder, kan det ha mer karakter av et sosialt eller erotisk spill. Man vet at det vekker behag, omgivelsene kan verdsette det hele, og det lille krydderet av spenning som i heldigste fall fyller luften ved dets nærvær, kan være til glede for alle parter – uten at det nødvendigvis resulterer i noe mer enn det. Det er en del av vår sivilisasjon at vi kan glede oss over kvinneynde uten å bli betraktet som siklende pervoer, potensielle ekteskapsbrytere eller simple voldtektsmenn.

En hijab gjør det motsatte av å blottstille. Den tildekker. Den gjør det fordi man i utgangspunktet antar at menn utmerket godt og med stor letthet kan gjøres om til pervoer, ekteskapsbrytere eller voldtektsmenn, samt at tildekkingen kan holde denne impulsen i tøylene. Det fungerer ikke nødvendigvis sånn i praksis, for en kreativ kvinne kan godt klare å være sexy med hijab, men når hijab påtvinges er det fordi man har underkastet seg den skisserte tenkemåten, og flagger underdanighet overfor den med tøystykket som en slags uniform.

Miniskjørtet er altså en del av vår kultur, mens hijaben er en del av noen andres ukultur.»[1]

Det er et strålende forsvar Christian Skaug leverer for en nærmest essensiell del av vår sosiale kultur, men dog skremmende at vi virkelig behøver slike oppklaringer og endatil finner dem ‘kontroversielle’ – ikke fordi vi selv har noen problemer med det – men fordi noen andre synes så.

Hvorfor Hadia Tajik går ut på vegne av norsk kultur med en viss selvhevdelse er muligens fordi hun nettopp vet hva som skjer når man overlater det til de destruktive minoriteter å skape helt nye rammer for det akseptable uten å tale for sin sak og sin kultur. Denne svakheten så mange lider av, å ikke være i stand til å forstå at ens kultur ikke gir seg selv og ikke er hevet over konkurranse eller trusler er det Sayyid Qutb tar fatt i sin Milepæler, og Michel Houellebecq tar for seg i romanform i Underkastelse. Qutb:

«These [Western influenced Muslim] research scholars, with their defeated mentality, have adopted the Western concept of ‘religion’, which is merely a name for ‘belief’ in the heart, having no relation to the practical affairs of life, and therefore they conceive of religious war as a war to impose belief on peoples’ hearts.»[2]

Å svare

Diagnostiseringen kan komme fra mange sider, men det er blitt åpenbart for mange i Europa flere av deres medborgere er kulturelt tomme fra halsen og opp. I en samtale med en annen utdannet ingeniør eller økonom i spørsmålet om hvorvidt vestlig sivilisasjon er døende eller begår selvmord hører man fort vekk «Men er det så farlig da?» litt flirende og veldig sikker på at han leverer et ‘avvæpnende smil’. Avvæpnet er personen i alle fall.

Det motsatte av en slik openminded frisluppenhet som er åpen for alt og faller for ingenting behøves noen til å rive ned det fortumlende sløret av postmodernistisk destruktivisme–hvilket man ikke må be kjære Ratzinger om to ganger:

«Forkynn ordet, gå inn i for det, enten man vil høre det eller ikke. Vis til rette, kritiser, forman i utrettelig og tålmodig belæring. For det vil komme en tid da man ikke tåler den sunne lære, men etter egne ønsker alltid søker nye lærere, som smigrer ørene. Man vil ikke lenger høre på sannheten, men vende seg i retning av fabuleringer. Men du må bære nøktern i alt: bær lidelsen, forkynn evangeliet, oppfyll trofast din tjeneste.»[3]

Bortgliden

Dette liberticidet har mange røtter som jeg forsøker å vise her. Det gir seg også uttrykk i kunsten der separasjonen av virkeligheten/livsførsel og tankelivet har en ideologisk drivkraft bak seg.

«[…]Gottfried Boehm gir oss noen perspektiver på den moderne kunstens forhold til motiver fra den ytre verden. I følge ham opphører det rene nonfigurative maleriet å være et autentisk bilde når det mangler en kommunikativ og meningsbærende referanse til virkeligheten. Det er nemlig virkelighetsreferansen som gir bildet meningsinnhold og formidlingspotensiale, og mangler den så mister verket sin funksjon som kunstnerisk uttrykk. Når så virkelighetsforankringen blir eliminert, fremstår bildet bare som en ting blant andre ting i verden, og veien ligger åpen for en konseptuell kunstteori.»[4]

Når virkelighet og tankelivet separeres blir intellektet bakbundet i samfunnets evinnelige interne og eksterne kulturkamp. Da tar ideologier over og blåser vind i egne seil med stadig nye løgner.

At liberalismen er i krise er nærmere et faktum. Asle Toje har brakt det norske lesende publikum forbi punktet av tvil der.

Så gjenstår spørsmålet: Hva tar vil til så?

Jeg mener at det å erstatte den nå dysfunksjonelle liberalismen, med en ny ideologi vil være et liberticid vi har forberedt lenge.

Referanser

  1. https://www.document.no/2015/12/litt-om-forskjellen-mellom-en-hijab-og-et-miniskjort/
  2. Qutb, Sayyid: Milestones http://majalla.org/books/2005/qutb-nilestone.pdf s. 48
  3. Kardinal Joseph Ratzinger som sitert av Peeter Seewald i Jordens Salt, St. Olav forlag, 1998
  4. Barbara Vetland, Document.no