En ny uoverenstemmelse

Et engelsk ord som slår meg som meget beskrivende for forholdet mellom det offentlig og private Norge:

Discrepancy; a lack of compatibility or similarity between two or more facts: there’s a discrepancy between your account and his.

Som jeg beskrev i mitt forrige skriv på denne siden så er det ikke slik at nordemenn kun står på den ene siden av gjerdet; det er en million nyanser. Men likevel er det noe jeg vil peke ut som jeg finner interessant mellom forholdet: det offentlige VS. det private Norge.

«Det nye Norge», utviklet av kulturell berikelse er det jeg vil si som definerer det offentlige rom pr idag. Medlemmene av «Det nye Norge» er dvs. de som vedkjenner og tror på det det multikulturelle Norge som f.eks Geir Ramnefjell men også de 2. rangs medlemmene beskrevet i forrige skriv. Skismaen, eller uoverstemmelsen starter gjerne med disse 2. rangs medlemmene som ikke er like sterke i troen som Jens, Jonas & Co gjerne skulle ønsket. De greier ikke med samme evne som Hylland Eriksen og Geir Ramnefjell å forsake egen bakgrunn og de identitetsmerker de er gitt av kultur-arven. Det er ikke helt tilfeldig hvilke mennesker som gir totalt avkall på sin egen kultur. Det er gjerne de av dem som faktisk har råd til å opprettholde et slikt verdensbilde som Ramnefjell representerer.

Den kristne kulturarv. Tillitssamfunnet. Felles historie. Tradisjoner. Språk. Høytider. Lovverk. Valuta. Skikk og bruk. Flagg. Oppvekst. Bosettingsmønster. Forhold til naturen. Matretter. Verneplikten. Nasjonalsangen. Kongehus.

Alt dette har vi jo ganske god styr på. Folkekirken lever, vi går fortsatt bare i kirka på julaften, språket er fortsatt i bruk, historien skrives, lovverket håndheves, krona er norsk, flagget vaier i vinden, distriktspolitikken og bosettingsmønsteret er stadig en kraft i samfunnet – riktignok truet av høyresidens landbrukspolitikk. Nasjonalsangen synges, og kongen smiler med et bredt flertall i befolkningen som støtter monarkiet.

Jeg oppfordrer en hver til å lese deler av kommentar-feltet og se på hvilke reaksjoner Ramnefjell fikk på dette. Allerede her har vi jo et perfekt eksempel på hvordan det forholdet privat/offentlig utspiller seg. I den nasjonale avisen Dagbladet kjøres det fult opp med Ramnefjells side av saken (Qalb-e Saleem Khan Ahmed, leverte også, her i Dagbladet et bjeff med mye den samme tonen bare fra litt annet ståsted) men skal du ytre deg annerledes enn hva de gjør må det duge med et kommentarfelt. Om Dagbladet kunne selv få velge ville de vel ikke hatt slike usunne meninger på kommentar-feltet heller.

Her er starten på en kommentar som har flest likes, 107 likes i skrivende stund, i motsetning til et gjennomsnitt på 2-5 om du skriver en kommentar posetiv til Ramnefjell.

Dere dummer dere fullstendig ut med dette kulturmaset deres Dagbladet, når hele saken er så enkel som at vi ikke ønsker islam i Norge.

Dette er langt fra ett enkelt tilfelle. Det er tilfellet på samtlige innvandrings eller kultur-relaterte innlegg på VG, Aftenposten og Dagbladet.

Hadde jeg som utlending sørfet rundt på Dagbladet ville jeg nok trolig konkludert med at Dabladet måtte være en av de mer kontroversielle avisene i Norge.

Dette er altså bildet og overskriften fra en Dagbladets nettavis. Er det dette som er «Det nye Norge»? Hvor stor andel av Norge er trolig til å innføre et slikt sekulært tyranni i egen stue? Dette sekulære tyranniet ser ut til bare å bli verre jo mer nasjonal mediumet blir. Jeg ser på det som tvilsomt å finne en lignende overskrift i en regional/lokal avis. Jeg har en tro på at dette er noe som kun omfatter Oslo og de tilknyttet Oslo-kulturen. Men denne Oslo-kulturene er ingen passiv en, heller nærmes imperialistisk i form av sentraliserende. Disse menneskende innviet i Oslo-kulturen og som har ressursene til å vedlikholde sin tro på det «Det nye sekulære Norge» bruker til eksmpel sentraliseringen av sykehusene til å få bedre kontroll over de [uinnviede] bygde-idiotene på landet.

Som overskriften tilsier er det en ny uoverenstemmele og er unnder utvikling. Bidrar kanskje Ramnefjell til å lindre dette såret/uoverstemmelsen? Er det ikke heller det motstatte han gjør? Han nekter å ta på noe sær norsk som plager oss nordmenn, slik prøver han samtidig å gjøre det til et ikke-tema. Derfor avskriver han i teksten alt av norsk kultur som uten problemer og rene fryden.

Undergraver han folk flest sine tanker om kulturelle problemer for egne politiske mål om å dyrke tanken på kulturell berikelse fra fremmede kulturer, eller er det bare jeg tror at vårt kjære Norge har noen skavanker?

Reklame

Velkommen til en norsk hverdag!

Hva skal man si om den norske hverdag? Tja, man kan vel si at det varierer stort utifra hvor i landet du skriver fra, men jeg kan vel like godt røpe med det første at denne bloggen vil hovedsaklig sirkulere om oslo-kulturen. Mitt personlige forhold til oslo-kulturen har hittil vært et relativt kort et, men det skal i samme slengen nevnes at jeg nettopp har rundet 16. Og da fikk man samtidig et lite bilde på hvordan mitt vindu ut til den norske hverdag er. Som 1. klassing i vgs er det mye som skjer i hverdagen, og det gjelder ikke bare rundt personlige forandringer men også en god del hvordan omverdnen (oslo) forandrer seg.

Jeg skriver i utgangspunktet egentlig om akkurat det jeg føler et behov for å skrive om – jeg legger ikke skjul på at det er mest for egen vinning jeg skriver, altså øvelse. Noe er konkret fra min egen hverdag, som når jeg av og til skriver om hendelser og mine refleksjoner over slikt. Annet kan være totalt løsrevet fra noen hverdag, som oftest resultat av noe jeg har lest (jeg forsøker å lese en del bøker ved siden av skolen) og i det hele tatt andre tanker jeg finner behov for å sette ord på . I mitt hode syntes jeg dette, navnet norskhverdag, lød passende, spesielt med tanke på at jeg ikke ville ha ett særlig tema, eller noe alt for høytidlig til navn.

Bygda

Mine 11 år på bygda bar følgelig et helt annet preg og normer som hverdag. Den norske bygda, som jeg opplevde den, kan både roses opp til skyene for samholdet og lokal virksomheten, men kan samtidig pelles fra hverandre til hakka møkk som Sigurd Hoel en gang gjorde. Det var, og er jo, en viss godhet over bygde-livet, det kan man ikke si noe på, men på hvilke premisser? Det er slike små-ting som aldri ville kommet ut av et by-menneskes villeste fantasier. Til dømes; min mor er venninde med en av de lokale frisørene med en sønn som samtidig er en venn av meg, men skulle hun noensinne gjort et unntak ved å klippe seg et annet sted, ja da ryker det forholdet fortere enn en norsk politiker får gått til sengs med en mindreårig. En større porsjon akademikere her i Norge vil ha det til at vi nordmenn begår akkurat like mye familie vold og æres drap som våre nye landsmenn, og det er jeg selvfølgelig helt uenig og finner det vansklig å se at det er diskusjonen verdt å ta med så mye eklatante statistikker opp til, og over. Men skulle det være noe sted å sammenligne denne æres følelsen så er det bygda. «Bygdedyret» er det blitt kalt før.

Oslo-kulturen

Hvorfor nevner jeg Oslo som en bærer av en særegen kultur? Jo, altså. Som liten hørte jeg jo stadig oftere slikt som «tig(g)erstaden» og Karpe & Diem osv, men det sa meg jo ingenting. Bygda mi, med 100% norske elever i klassen bortsett fra en adoptert filippiner, er det rart det ikke sa meg noe? I «bygda mi» (håper det ikke høres for romantisk ut…(?)) kunne jeg uforbeholdent stole på nært sagt alle, og selv på de jeg ikke kjente fra før av, så følte jeg på alle mulig måter at jeg kjente likevel. Slik er det ikke i Oslo lenger (det har utrolig nok vært slik en gang der også ja). I Oslo avbryter de på høyttaleren, samtalen min med min kamerat på Oslo S hvert femte minutt for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alle sigøynerne som går rundt og nasker og tasker i andres lommer. Selv er jeg blitt fortalt (skjønt av en litt eldre generasjon) om deres foreldre som fortalte om – etter en utenlands-reise – taterne som de måtte konstant passe seg for. Dette syntes jo barnet var ytterst og eksotisk, da han hørte om disse taterne som rundstjal hele vogner og at man konstant måtte sjekke lommene sine for de kunne sannelig stjele sokkene fra skoen din. Er dette virkelig et problem som har vært til alle tider for alle mulig samfunn?- som vår kjære samfunns elite prøver – så alt for lite elegant – å presse oss til å tro.

Dette er jo bare et lite eksempel på Oslo-kulturen og hvorfor tillit ikke lenger er uforbeholdent men situasjonsbetinget.

– Dette var undertegnedes første post på den norske hverdag. Og mer vil komme!