Til tross for å være skrevet for over ett år siden er denne artikkelen spesielt interessant med tanke på at der fortsatt er mange som henger igjen i den kjente islamologen Olivier Roys verdenssyn.
Litteraturhuset 5/3-2014
Forelesningene startet 5. mars klokken 10:00 (sannsynligvis fordi en ville at de som skulle komme på forelesningene skulle være mennesker som kommer fordi det har med jobb å gjøre). Heldigvis hadde jeg denne dag tannlegetime og fikk skulke et par timer for å høre de tre foreleserne Olivier Roy, Petter Nesser med en påfølgende debatt med de nevnte.
Foredragsholderne er vel kyndige i sine fag, men det ligger til grunn et sett med multikulturalistiske premisser for å forstå verden som ofte ender i ufullstendige forklaringsmodeller, og i verste fall revisjonisme. Det handler om at det nærmest er en akademisk dyd å ikke diskriminere. Det er nesten som om selve formålet ved våre akademiske bestrebelser er å unngå å distingvere, avkrefte forskjeller, hindre diskriminering og å finne størst mulig sekkebetegnelser. Post-ditt og post-datt, er det mest konkrete du får en stueren akademiker til å tale om i dag. Konkretiserende begreper er åpenbart noe atavistisk; noe tilhørende en deterministisk og borgerlig fortid.
Jeg føler det var vel verdt å tilbringe noen timer på Litteraturhuset disse timer i tidlig mars, for uansett hvor mye amerikanske tidsskrifter jeg leser, og uansett hvor mye gode tekster Document skriver gratis, så er det likevel Litteraturhuset hvor Norges offisielle intelligentsia samles. Jeg anser det som en samtidsgranskning. Stemningen på Litteraturhuset er vanskelig å fange med mindre man tar seg turen dit. Ved inngangen til Litteraturhuset blir du ikke overrasket over å høre ros av Noam Chomsky eller at noen forteller at Edward Said er deres største helt.
Religionsrelativisme
Det hele startet med Olivier Roy som talte om – som den franskmann er – sekularismen (laïcité) og islam. Hans tese bestod hovedsaklig av at sekularisme produserer radikalisme. Han fortsatte å snakke om at dette gjelder alle religioner, som om Europa noensinne har hatt noe kristent al-Qaeda med målet å gjøre et kristent Umma av Europa.
Man vil helst diagnostisere islam som en vanlig pasient på lik linje med kristendommen; islam har bare vært uheldig og har fått en forkjølelse mens kristendommen ikke. Erkjennelsen man forsøker å unngå er at det kan eksisterer iboende forskjeller mellom religioner. Majid snakket i samme ånd da han på Litteraturhuset sist onsdag snakket om islam som «an extension of the judeo-christian heritage». Olivier Roy gjør en framvisning i intellektuell berøringsangst for islam. Ingen skal anklage Litteraturhuset for å invitere mennesker som ikke representerer samtiden.
Men forskjellene religionene imellom finnes like fullt om Europas ‘intellektuelle’ vil vedkjenne dem eller ikke. Sekularismen har vært en positivt retning i samfunnet for kristendommen fordi kristendommen står så sterkt på sin egen spiritualitet og religiøse tro at det bare forvakler den selv om den forsøker seg på politikk. At kirken har blitt nektet adgang til politikken har gjort at vi har fått en kirke som i enda større grad er vendt mot å opprettholde troen. De færreste kristne tenker over hvor lite faktisk den kristne tro konkret krever av dem politisk og praktisk. For en kristen stopper de praktiske krav i øyeblikket den troende går ut av kirken og har gjort sin søndagsplikt. For en muslim strekker kravende seg fra religionen helt til å drepe vantro, hva slags kjøtt det er lov å spise, hvilken skatt man skal kreve av vantro (jizya) etc. etc. Shari’a er det endelige uttrykk for hvilken autoritær makt islam søker. Islams politiske slagside er iboende; kristendommens slagside vil alltid være oppkonstruert. Denne forskjellen mellom kristendommen og islam kan ikke understrekes nok.
Når da sekularismen har utestengt religion fra politikken har man ikke bare da utestengt islam, men også muslimer. Derav tilkommer det tilsynelatende bunnløse anti-politiske hatet fra innvandrer-ungdommen. De har ikke annet enn avsky til overs for dem som ikke en gang greier å hevde sin egen rett i det ultimate spillet for makt; politikken. For i islams sekteriske mentalitet ligger der den selfølgelige antagelse at all maktkamp er for sin egen person og identitets vinning. Folk som ikke en gang evner å vedkjenne dette må enten være feige eller stå i ledetog med jødene – eller gjerne begge.
Olivier Roy er åpenbart en belest person på islam, og har selv skrevet flere bøker om islam selv, men desto mer tragisk er det at det at folk som vet så mye kan forstå så lite. Han sier for eksempel at «Radicalism is a recasting of faith outside tradition». Det er kanskje ikke verdens mest radikale usagn i seg selv eller på noen måte men det er allikevel et uttrykk for at denne mannen, Olivier Roy, har en viss forståelse for hva som skjer den religionen islam som europeiske muslimer trykker til brystet.
For det er sant at den ekstreme islamismen som sprer seg i Europa i form av ungdomsopprør og negasjonisme er en radikalisme uten rot i tradisjonen. Han snakker da også i sammenheng med Europa om at migrasjon er et «loss of tradition». Han forteller om at man fysisk og mentalt blir plassert i et så annerledes land uten hjemlandets «customs» så man føler seg utenfor – både utenfor vertsalandets storsamfunn og hjemlandets tradisjoner. Det er et dobbelt utenforskap.
Det er da man drar konklusjonen at denne «recasting of faith» bare er en perifér perversjon av islam. Dét er vanskelig å forene med virkeligheten. I Norge observerer vi i disse dager at det reiser ungdom til Syria fra hele Norge. Hvordan er det mulig at ett og samme fenomen er utbredt over hele Europa når det kun er organisert nedenfra og opp? Hva er det som får ungdom fra Tromsø, Roma, Paris, Toulouse og Fredrikstad til å dra til et land for å kjempe for opprettelsen av et kalifat? Syria er ikke deres hjemland. De falne er ikke bekjente: Islam er ene og alene den eneste fellesnevner.
I sin bok Nomad skriver Ayaan Hirsi Ali om hvordan hun er blitt invitert av sikkerhetstjenester for å snakke om radikalisering. De spør henne hvordan man kan «spotte» en som er på veg til å bli terrorist. Hun forteller på bakgrunn av egen erfaring at muslimers radikalisering ikke starter i det øyeblikket de får voldsfantasier, men det starter på koranskolen og i moskéen. Hun kan fortelle om sin egen radikalisering i den tid hun sympatiserte med al-Shabab i Somalia. Aldri hadde hun hatt noen grunn til å bli radikalisert, enda mindre hadde hun vært gjenstand for belæring av andre al-Shabab-sympatisører. Hun forteller at det handler om en mentalitet som blir plantet og dyrket i hodene på unge muslimer i moskéene og koranskolene der de blir oppdratt i en verden der spørsmålstegnet er røsket opp og ut av deres vokabular med roten. Det er en konklusjon som gir seg selv at når man lever med et paradigme hvor kritikk er en synd så er ikke ekstremismen mange kvartaler unna.
Europas troskrise
Noen rene ord fikk fikk vi for pengene da han for eksempel snakket om at «We have a disconnect between faith and culture.» Det er en treffende diagnose for både det kristne sekulariserte Europa og den nye radikaliserte muslimske ungdommen. Det kristne Europa mangler tro på det det står for, hvorfor vi gjør det vi gjør; i det hele tatt tro på seg selv.
Selektivt minne og multikulturalistisk revisjonisme
Disse foredragene i andledningen av Saladin-dagene på Litteraturhuset har handlet mye om al-Andalus og hvordan de tre religionene levde i «fred og harmoni» i den spanske kolonien til Umayyad-kalifatet. Man snakker sammenhengende og entusistisk om at alle religionene samlet seg i ett land, men snakker ikke om at hele biblioteker ble brent, vitenskapene forbudt av al-Andalus’ egne kalifer. Og hvis man på noen måte kan gi al-Andalus noen kredibilitet som et tegn på at islam kan være et gode så må man spørre hvorfor da det opprinnelige arabiske Umayyad-kalifatet som hadde okkupert al-Andalus fraskrev seg landet da det gikk over til å bli for hedensk.
Det er da ikke hver dag multikulturalistene bruker historien til sin fordel til sitt eget prosjekt. Men problemet er at det er bare deler av historien som skal med. Når historien skal skrives med viskelær for å utslette minnet om det som ikke passer i sitt eget multikulturelle prosjekt blir det fort veldig kunstig. Man vil på den ene siden late som om det ikke finnes en historie bak islam – som at det er en religion som oppstod ved sverdet – samtidig som man vil blåse opp ett spesielt unntak i historien for å gjøre det til et styrende moralsk imperativ. Roy, islamologen som han ble kalt, hevdet at det ikke eksisterer noen genealogi, dvs. noen rød tråd i islam. Han mente vi må tolke islam horisontalt/flatt og ikke vertikalt. Med dét mente han at det er meningsløst å snakke om Hassan al-Banna, Umayyad-kalifatet eller Sayed Qutb.
Sosiale spenninger
Det var en merkbar forskjell mellom Olivier Roy som talte først den 5. mars mot Majid som talte 3. mars, for Roy er franskmann og kan ikke snakke om et hjemland som bare har hatt ett eneste angrep fra en fremmed makt siden 1800-tallet slik som Amerika, hjemlandet til Majid (9/11 var det første angrepet på Amerika fra en fremmed makt på amerikansk jord siden 1824). Européere i motsetning til amerikanere har ikke samme fjellstødige tro på sitt folk og grunnlov. Selv om vi i en multikulturell tid forsøker aktivt å undergrave vår egen fortid, så forfølger det fortsatt Europa at Frankrike hadde en selverklært nazistisk stat (Vichy-regimet), at Hitler vant 42,3% i Tysklands siste før-krigsvalg, at østerikerne var med på deportere å sende ut 19,000 av sine egen jøder og Norge var med på å sette opp arbeidsleirer for tyskerne som sendte motstandsfolk fra Balkan til Norge (byggingen av «Blodveien» i Nordland tok livet av 1100 deporterte serbere, kroater og bosniere). Europa har en historie det er viktig å ta vare på, men den undergraves i en multikulturell revisjonisme som vil få oss til å glemme alt hva Europa har vært i stand til å utrette av grusomheter. I den europeiske bevissthet ligger det en visshet om at intet rike på jord varer evig. De som mest aktivt forsøker å motstride denne lærdommen er ofte de som er de største bidragsytere til oppløsningen av Europas nasjonalstatsordning – eksempelvis lederen av EU José Barroso som vil danne «De Forente Europeiske Stater» «innen få år».
Vi kan med trygghet si at Europas befolkning taklet sine sosiale problemer ekstremt dårlig. I dag er vi i ferd med å skape tilsvarende sosiale spenninger under godhetens moralske banner.
José Barosso er nok ganske klar over hvilke problemer som vil komme i et multikulturelt Europa. I Frankrike ødelegger eller brenner innvandrer-ungdom (les jeunes) 9000 politibiler i året. Brüssel-eliten lukter anarkiet og vil samle makten så fort som mulig; derav EFTA-domstolene som kan overprøve Norges suverenitet og et storting som aldri noensinne har sagt nei til ett eneste EU-direktiv. Maktsyke mennesker som José Barosso trives i krisetider som dette.
Slik som Stalin en gang oppfant sine konspirasjoner om en hemmelig polsk hær med planene om å kuppe Sovjet finner José Barosso i dag opp mytene om islamofobi. Den gang henrettet Stalin 60,000 mennesker av Polens elite og i tillegg til 20,000 generaler. I dag foreslår EU å nedsette kommisjoner for overvåkning av islamofobi i disse krisetider. Midlene står heldigvis i sterk kontrast, men den samme mentaliteten er utvilsomt av samme form.
Det demokratiske sinnelag er et konservativt sinnelag som farvoriserer reformene framfor det revolusjonære. Men i Europas demokrati befinner det seg en elite av politikere og intellektuelle (les: Litteraturhuset) som nærer en moralistisk tro på en revolusjonær multikulturalisme. Per 2013 er er 2/3 av Norges befolkningstilvekst innvandring. Det startet i 2004. Vi feier i år det første tiår med masseinnvandring til Norge.
Multikulturalisme og drømmen om «De forente europeiske stater» er begge visjoner om verden som er så langt fra den foreliggende virkeligheten at det vil kreve autoritære virkemidler for å få dem gjennomført. Hvis det er én ting den franske revolusjon og annen verdenskrig skal ha lært oss så må det være å alltid inneha kun et konservativt øsnke om endring. Dette handler ikke bare om å ha revolusjonære visjoner som å velte staten eller etablerte tradisjoner. For hvis man heller er for optimistisk på vegne av virkeligheten, som multikulturalister, vil man på liknende vis utvikle et mentalt kart helt uten bakkekontakt.
Men uansett hvor framtredende og hvor mange disse menneskene som Roy og José Barroso blir, som vil «tolke verden horisontalt» vil historien likevel trenge seg igjennom samtidens skjøre overflate. National Front er et parti som er direkte etterkommer av bevegelsen mot den jødiske generalen Dreyfus som ble uskyldig dømt, og er samme part som muligens vinner neste valg i Frankrike. Alain Soral – Frankrikes største konspiratoriske antisemitt – er blitt tatt inn under Marine Le Pen sine vinger. Det er partiet som har sluttet å kritisere islamister samtidig som Frankrike har sendt 500 syria-farere fir å drive jihad for et kalifat, samtidig som de har satt den antisemittiske tonen på maksimalt volum.
Det er ikke så rent lite merkelig, men å gå på Litteraturhuset kan være vel så interessant for å høre forelesningen som å se publikummets reaksjon.
I tankens vold 