Er jeg en rasist?

Denne artikkelen er til dels svar til Trædal på hans utsagn om Anfindsen (hans) og rasisme. Ifølge Eivind Trædal er jeg en rasist ettersom jeg støtter Anfindsen i saken om å diskutere rasistiske forskningsresultater. Jeg kan godt forstå han og hans meningsfeller i saken og det er faktisk ikke så lite rasjonelt heller, men likevel mener jeg det er feil feil og en alvorlig kortslutning i hva han twitrer. Jeg gjorde et søk på Twitter med «Ole-Jørgen Anfindsen» og fant følgende tweet fra Trædal:

Ole Jørgen Anfindsen protesterer mot å kalles høyreekstrem. Men mannen er rasist i ordets rette betydning. http://transfines.blogspot.no/ 

Og jeg svarer:

D[et] skal litt godvilje til før Anfindsen er rasist. Er du rasist for å videreformidle rasistiske forskningsresultater?

Trædal følger opp med svar:

Du er rasist hvis du mener dette bør ligge til grunn for statlig politikk, som Anfindsen ønsker med innvandringspol. Å argumentere for at politikken bør bidra til å reindyrke «høytstående» raser er rasisme i ordets rette betydning.

Med siste ord twitrer jeg:

Han bringer til torgs noe som meget få tar i med noe særlig seriøsitet. Enten skal det fordømmes eller forherliges.

Trædals utsagn bygger på en meget interessant forestilling; at det finnes et kausalt forhold mellom etnisk rensing (rasisme) og grove, krenkende og rasistiske utsagn som igjen er et kausalt produkt av ytringsfriheten. Stemmer dette så burde vi jo rent takke og bukke for Trædal-helten, bekjemper av fascisme og etnisk rensing. Hindrer bålet ved å hindre gnisten. Jens Martin Eriksen og Fredrik Stjernfelt skriver i sin ny-utkomne bok «De Anstændige»:

«Som argumenter freholdes ofte jødeforfølgelse, Holocaust og etnisk rensing i Bosnia, som altså er resultatet av uhemmet og usladdet ytringsfrihet. Selv ikke den demokratiske Weimarrepublikken, hvis oppløsning gav nazismen magte, hadde ful ytringsfrihet. Ordet «hate-speach» eksisterte enda ikke, men man hadde i 1920-tallets Tyskland lover imot «forhånelse av trossamfunn», imot opphisselse til klassekamp og vold mot andre klasser, etc., som tillot å retsforfølge førende nazister for deres antisemitiske propaganda. Nazi-tidsskriftet Der Stürmer ble beslaglagt eller retsforfulgt 36 ganger 1923-33, likesom mer enn 200 rettsaker ble ført imot antisemitiske ytringer. Topnazister som Goebbels og Julius Streicher og andre ble således dømt for deres uttalelser – hvilket kun tjente til å utbre deres synspunkter i offentligheten og styrket deres posisjon som martyrer blandt  tilhengerne, som så disse dommene som bevis for, hvordan Weimarrepublikken var styrt av en konspirasjon som holdt sannhetene nede. Forsøkene på å lukke munnen på nazistene styrket deres tilslutning og bidro til polariseringen(13*)» (min oversettelse)

I fotnote 13* siteres Hitler da han i Riksdagen svarer en kritiker av Hitlers enda strengere innskrenkelser av ytringsfriheten: «De kommer sent, men De kommer allikevel. […] De skulle ha anerkjent verdien i kritkk, da vi var i opposisjon. Dengang var disse siatater enda ikke gått opp for Dem, derimot forbød man dengang våres presse igjen og igjen, man forbød våre møter, man forbød oss å tale, i årevis. Og nå sier De: ‘Kritik er verdifult’!» Kanskje vil Trædal nå innvende at han overhodet ikke vil forby Anfindsen å ytre det han gjør, men da har jeg to spørsmål til ham og hans meningsfeller: 1. Hva ville du gjort om du kunne forbudt rasistiske utsagn? 2. Hva tror du egentlig er konsekvensen av å stemple noen en høyre-ekstrem rasist? Angående 1. spørsmål, så tror jeg vi burde ha en ganske god anelse om hva svaret er, når en ser til hva som skjedde i 2009 rundt forslaget om en ny og aktiv blasfemi-lov fra AP. Problemet med dette er ikke bare hva historien om nazismen forteller, men det er også at, for Trædal er sannhetsgehaltet ubetydelig. Imponerende nok så benekter han faktisk ikke at de rasistiske forskningsresultatene er feil eller fuska med, han mener bare det at de er rasistiske og må som følgende også være utestengt fra politisk meningsdannelse som han klart uttrykker i sin tweet, i første del av setningen før komma: «Du er rasist hvis du mener dette bør ligge til grunn for statlig politikk, som Anfindsen ønsker med innvandringspol.» (Min kursivering) At Anfindsen finner raseforskjeller verdt å underta i innvandringspolitikk er i hvert fall nytt for meg (og mest sannsynlig for Anfindsen selv).

2. spørsmål er tett bundet opp om 1. spørsmål, for, hva Trædal her gjør når han så gjerne vil kalle Anfindsen for høyre-ekstrem rasist er å egentlig stemple han som uanstendig. Jeg er passe sikker på at Trædal egentlig ikke tror eller mener at Anfindsen er ekstrem i voldelig forstand, liksom islamister og kommunister (voldelig revolusjon). Det ligger ikke engang implisitte spor av vold i teksten til Anfindsen men likevel skal han angivelig være ‘ekstrem’. I Norge er de Anstendige, de politisk korrekte og har en sentral rolle med stor makt pga statsstøtten til pressen. Dette har ført til et samfunn som er preget av stor lukkethet innenfor media. Norske journalister leser kun hverandre og du er meget heldig om du noensinne finner referanser til andre store utenlandske aviser som New York Ttimes. Videre har det utviklet seg til en konsensus som kalles politisk korrekthet fordi en blir så redd for å tråkke på tærne til noen av nabo-journalistene/redaktørne – som i det norske mediahus er nærmest hver eneste én. I den politisk korrekte sjargongen er det kun man kan finne mening i Trædals ord. Det blir feil å forstå han som politisk dum eller dårlig med termer, tvertimot, han er fult ut bevisst på hva han driver med.

Jeg vil bare poengtere her i teksten at det er et lingvistisk problem at ordet «rasistisk» har betydningen det har, fordi ordet i sin rette betydning må bety noe i negativ retning og er derfor totalt hinsides meningsfult å bruke om du faktisk har intensjoner om å diskutere rase-relaterte saker på et saklig plan, uten å fordømme ditten og datten i hytt og pine.

Så for å svare tittelens spørsmål: Det er et definisjonsproblem. Ja: Jeg er rasist i den forstand at jeg støtter en saklig diskusjon av rase-relaterte emner og ser intet problem i dét selv om jeg måtte være uenig i relevans, nytte eller manglende ‘anstendighet’ i emnet. Nei: Jeg er ikke rasist i den forstand at jeg negativt behandler individer (i grupper finnes det også individer, for den saks skyld) kategorisk etter rase, som er ordbokas definisjon.

Trædal ser vel på meg som fordomsfull, men hvem er det egentlig som er så fordomsfull at en ikke en gang ønsker å se reell forskning undertatt politikken?

Det ukontroversielle samfunn

«Diskusjon tar vi innad»

Vi har blitt et ukontroversielt samfunn. Diskutering er formalia som må igjennomføres av og til for å avkontroversialisere temaer i ønsket retning. Når Sidsel Wold har sin apologi-reportasje om syria-farerne hvor hun sammelikner soldater i Afghanistan med jihadister i al Nusra, så er det ikke det at uvitende nordmenn får dette inn i hodet, men det er hva som kommer etter reportasjen som er det virkelig ille. Eller for å si det mer presist, det er hva som ikke kommer etter reportasjen som er virkelig skremmende.

Da jeg var liten fikk jeg en gang høre at Amerika kun hadde to partier, elefantene og eslene, da tenkte jeg selvfølgelig at det måtte jo være som å gå i butikken og ha to forskjellige brus å velge imellom. Det virket logisk nok, men det var før jeg oppdaget hva politikk egentlig er, som i Amerika. Demokratiet er basert på konsensus-danning, igjennom debatt og konfrontasjoner opionioner imellom. I Amerika fører man politikken og folket sammen ved å føre debatten innad i partiet igjennom media og parlimentarisme. I Norge derimot bærer vi dessverre fortsatt preg av ‘cliques’, lukkede samfunn som f.eks politikere, kjønnsforskere og journalister – alle grupperinger som føler seg ene å alene adekvate dommere for den jobben de gjør, offentlig innsyn for folket er da vel bare strevsomt og tidtakende.

Resultatet er at i Amerika er kontrovers ‘normalisert’ ved at alle kjenner til at de alene ikke kan ha den rette oppfatningen i alt og ser at det finnes andre meninger om nært sagt alt, og kanskje er det noen som står nærmere et tema enn noen andre gjøre til et annet. Dette er «E pluribus unum» – ut av mange – én, ånden. I Norge derimot blir resultatet stygg innavl, som eksemplifisert av kjønnsforskerne etter Harald Eias, Hjernevask som sa «Nei, men uenigheter skal vi ta innad.» Da får du en befolkning til slutt som fullt ut tror at det er slik det burde være når forskermiljøene, journalistene og politikerne kommer brekende med én eneste forklaring på alt. Hva slags toleranse er det man skaper for de som mener noe annet enn akkurat det som kommer ut fra kjøttkverna?

Altså, for å avslutte innledningen, det er ikke nødvendigvis Sidsel Wold og hennes reportasjer det er noe galt ved, men heller at vi aldri får noen motvekt. Hver gang jeg hører disse reportasjene gråter jeg innvendig for, jeg vet at akkurat nå sitter det hundrevis av mennesker jeg en dag skal møte i klasserommet, arbeidsplassen og på gata som aldri i verden vil ha noen forutsetning for å forstå at jeg kan mene noe annet enn hva som faller inn under NRK, Sidsel Wold & Cos meningsspekter.

Den anstendige tonen

For slike som Anfindsen, HonestThinking.org, og Anders Ulstein som vekselsvis har skrevet på Document.no, så blir det til at når de stikker huet frem og påstår å vete noe annet enn hva som er gjengs så reagerer folk med fremmedfrykt men også rettskaffenhet, fordi de er fullt klar over at de har et helt establissemnet – med tilsynelatende jern-konsensus – bak seg. Dette er mennesker som uten videre kan bedyre ytringsfrihet og ser ingen dobbelmoral i «Ytringsfrihet, men…». Den gode tonen føres over alt annet og den gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet. Det startet på det verst tenkelig sted; vitenskapen. Vitenskapen måtte kompromitteres for den gode tones skyld, så da legger vi heller fra oss alt av evolusjonslære, og sier at mennesket ikke har utviklet seg til forskjellige menneskeraser som all evolusjonslære, genetikk og geografi tilsier, men tar heller til en post-moderne versjon av kreasjonismen; vi ble plutselig homo sapiens ved et knips, 100% momentant, selv de menneskegruppene som aldri hadde kontakt med hverandres gener før moderne tid gjorde dette synkront.

Videre har dette spredt seg stygt som en pest utover i samfunnets sfærer. Det er ingen statshemmelighet at dette handler i stor grad om en spesiell religion; islam. Når FN vedtar konvensjon etter konvensjon for å sikre religioner fra kritikk så er det hver gang én eneste religion som står for presset: Islam, representert av de islamske statene OIC – med FN i hælene som følger vittig opp. For alle handler selvfølgelig ikke dette bare om den gode tonen og å beholde sin anstendighet, det er følgelig, – i hvert fall i FNs tilfelle – også faktorer som penger, trusler og frykt som spiller inn. Men så kan man jo lure, hva er det som egentlig er motivasjonsfaktoren(e) for den ‘vanlige mannen i gata’ som støtter opp om dette her, eller i alle fall lar det passere?

Min far fortalte meg en gang  om at når klassen hans på barneskolen kom hjem fra tur i skogen så ble alle satt til å skrive om turen, og da avsluttet alle «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Det samme er det jeg hører fra leppene til Jens Stoltenberg når han snakker: «Innvandring er fantastisk lønnsomt kulturelt, økonomisk, og politisk. = «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Prøver du å fortelle om at en gutt ble mobba på turen eller at en ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner så bryter du den gode tonen og den hyggelige stemningen.

Norge har lenge vært og er et lite land med lite variasjon i det lokale samtidig som Norge har et mangfold av kultur på det nasjonale plan, men selv dét har det vært og er det vansker med å tolerere for en del. Nå er det ikke i Norge som det er i England hvor språket er selvtalende for alt av hvilke klasse og kultur du kommer fra, det er faktisk nærmest en majoritet av nynorsk-talende på NRK, i hvert fall på radio, men når men den håverende Oslo-kulturen er virkelig til å føle på, eksemplifisert av når man prøvde å innføre påbud om å ha stasjon i Oslo for å få støtte som avis og derav ville skviset ut Dagen i Bergen som Norges største kristne avis. Hvordan er det vi noen gang skal kunne ta imot all verdens kulturer når vi ikke en gang greier å kommer over ens med vår lille variosjon her til lands? Hva som kjennetegner oslo-kulturen, vil jeg mene, er at den prøver, til dels fåfengt, men med overraskende suksess, å skape et bilde av Norge som ett forent folkeslag. Igjennom APs kjøttkvern skal alt presses igjennom og én ser helst at alle bifaller denne opphøyde og ‘multikulturelle’ (man kan sikkert innvende at intoleransen hinter mer til mono-kulturalisme, men de liker jo så godt å kalle seg ‘multikulturelle’ da, hva enn de mener med det. Det er rett og slett en imaginær multikulturalisme, for, blanding av kultur er de i hvert fall ikke interessert i, der går det i toleranse for alle penga.)

For de Anstendiges moral og retningslinjer skal fortsette å være gjeldende er de sterkt avhengige av å drepe kontrovers. Kontrovers er det som tviler. Kontrovers fordrer kritikk, kontemplasjon – alle, naturlige fiender av Anstendigheten. Så hvordan er det man står imot? Er det ikke bare så fristende å bare akseptere de hyggelige tingende å ta til en god tone – handler det ikke om respekt? Som jeg innledningsvis fortalte om er demokratiet sårt avhengige av dialog (går det an å bruke det ordet uten å tenke på Jens og Ghar Støre?) opinionene imellom så det kontroversielle bli tydeliggjort – derfra er det man kan starte å bygge en offentlig konsensus. Føler du at du er et menneske som tar til motmæle selv når makta står imot og Anstendigheten blir holdt fram som det nøytrale parameteret og dommeren, da er du verdig å bli kalt en selvstendig tenker.

Hva som kjennetegner de Anstendige, prekere av den Gode tone, er den sterke forherligelsen for maktbruk. Når en allerede har et gitt mål blir selvfølgelig søken om den beste vei overflødig, for den beste vei er jo innlysende nok, i de Anstendiges øyne, den som er mest effektiv og hardes i maktbruk.

Fra kulturrevolusjon til komfortabelhetspress og anstendighet

Og dette er langtfra kun et politisk fenomen at en danner et spekter av hyggelige og akseptable sannheter og skikker for å nå opp. Hvor mye nyskapende populær musikk har det vært å høre siden kuturradikalerne døde hen i konformitet? Det var en gang på 60-tallet da en kunne blir berømt for sin radikalitet. Altså, hadde man ikke bare stilt seg med den ‘sterke hesten’ og fulgt opp den gode tonen, men man hadde egne selvkomponerte meritter! En kunne skape nye nytt for helvete! I dag høres Rihanna mye ut som sampling av Madonna og visa versa for de fleste populær-sjangre og artister – det blir stadig vanskeligere å høre forskjell. I musikken brukes det kun enkle triks og rytmer som man vet vil slå an og passer inn i blant resten. Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av norsk politikk om man bare byttet om noen ord her og der.

Nyanser blir farlige saker fordi det kan bane vei for kontrovers så man ‘safer’ den heller ved å f.eks skape pene og hyggelige fraser man kan gjenta som rituale: «De fleste innvandrere er svensker og polakker. Vi må passe på å ikke skape et oss å dem. Vi har visse utfordringer.»

Og ungdommen digger det – eller, det vil si de later som. Som ungdom så kjenner jeg til dette komfortabelhetspresset, som omhandler f.eks at du skal ha tid til Facebokk, Twitter, Snapchat, Vine (og mye annet jeg ikke gidder å følge med på) trening og burde helst ha greie karakterer. Alle vet med seg selv at dette er en umulig kabal, så skole er det, det ofte går utover.

Et gammelt munnhell sier at den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs. Jeg er rungende enig. Ungdommen blir innbilt av sine foreldre og lærere igjennom selv-realisering at det er kun én vei å gå – hvordan er dette annerledes fra hvordan borgerskapets sønner for 50 år siden brøt med sine foreldre? Klassekampen har fortsatt i 2013 førsteside oppslag med ‘kritikk’ av Bush og Irak krigen og tror fortsatt de er radikale. Det det er en alvorlig diskrepans her som ikke gjenspeiler virkeligheten på noen måte. (Skrevet om tidligere her på bloggen) Når skal noen gang ungdommen lære å takle at andre har forskjellige meninger og ståsteder når de selv blir oppdratt til å tro at vi alle er er like gode om vi bare får ‘selv-realisere’ oss. Til ungdommen snakkes det om respekt, men hvordan kan noen respektere noe de hverken forstår eller har greie på?

Akkurat som alt annet blir islam bare presentert som nok en annen religion, som likt alle andre kan kreve respekt for sine skikker. Skaper dette forståelse? Gjør dette elevene kapable til å snakke med vennina si i friminuttet om at hun skal til Kurdistan for å gifte seg med en fetter hun vet mishandler henne? Nei, det ville vel vært å bryte med den Gode tonen.