Når Documents Christian Skaug presenterer utegninger for fremtidige Oslo slik så må man spørre seg selv om hva dette betyr for en selv.
«Gjør vel dét no’ da», trekker mange litt nervøst på skuldrene når man blir møtt med disse framtidsutregningene (det skal sies at av egen erfaring er 70% disse oslostanere). Men det som virkelig får meg til å undre er at disse personene som da reagerer en smule nervøst kan være de samme som på nettet harselerer over Grorudalen og skriver på kommentarfeltet til Dagbladet.no at den egentlig trusselen er innvandrere. Om kanskje ikke så grovt så er det ikke tvil om at man stadig oftere finner en stadig større forskjell på nordmenns meninger i den private sfæren oppimot den mer offentlige pregede. For mange kan utblåsinger i egen private sfære (f.eks med venner) være adekvat for å tilfredstille sin trang til å si ifra og man kan om mulig fortsette i sin offentlige figur å late som om det fortsatt er usagt.
Hvorfor er det så mye vanskligere å få fram denne siden ved nordmenn nå til dags utenfor sine umiddelbare nærhet? Kanskje er det som Ole Brum sier: «Det er bare på lissom det ekke sant…!» Når Arbeider Partiet og De politiske korrekte kommer med dette refrenget og en truende finger er det mange som ikke står like sterkt på sine meninger lenger. Som sagt kan man forstatte å late som om sine «demoner» (innvandringskritiske holdninger eller forsåvidt det beste av det som motvirker dannelsen av Det nye Norge) forblir usagt som fantasimonstrene på Ole Brum filmen.
Man forholder seg på mange måter til en dobbel virkelighet; i det ene paradigmet er det «den offisielle sannheten» som AP og De politiske korrekte har patent på, som regjerer. I det andre styrer erfaringene dine, som igjen har ført til mulige fordommer og «hverdagsrasisme». Samtidig får man høre at disse fordommene stammer egentlig fra de mørkeste kriker og kroker på internettet som f.eks Gates of Vienna og Avpixlad som bare leses av mislykkede, kvinnehatende 40 år gamle menn.
Ikke bare skal innvandringssaken være sanktifisert politisk sett men også i det kulturelle liv skal alt være politisert – som i Sovjet. Som når Hans Rotmo turte å bryte isen. Gjennomført kriminaliserer man alt som fraviker den «gode sannheten» og slik får man – i hvert fall for en periode – alle avvikere til å føle seg som forrykte og marginale. Men så er det slik at om man behandler en gris som en hund lenge nok vil grisen oppføre seg som en hun etter en tid. Slik er det med mennesker også; blir man lenge nok kriminalisert og pakket inn i én ekstrem pakke sammen med alt av innvandringskritisk- /fiendtlig pakk så vil man etter hvert tro på det selv. Og vips!; en selvoppfyllende profeti.
I praksis en for -dervelse/-drivelse av en mulig mellomgang og moderate tilnærminger.
Jeg vil betegne et slikt scenario som det verst tenkelige. Dersom FrP skulle miste innvandringssaken til populister som «tok saken mer seriøst» og det var eksempelvis NDL i voldelig form ville det vært tragisk. Intellektuelt sett finnes det lite oppbakking om denne saken for ikke snakke om politiske makt. Selv om man skulle skaffe seg politisk makt ville det vært uheldig om den innvandringskritiske fronten skulle formes ene og alene av Tommy Robinson o.l – uten å rakke ned på arbeidet de for hva de tror på.
Etter å ha lest den sterke «The Death of Yugoslavia» er det lett og trekke paraleller mellom Det nye Norge og oppløsningen av Jugoslavia men jeg er da også klar over hvilke historie Joguslavia har/hadde som da Norge ikke har. Likevel er det skremmende mye. Det er ikke eksklusivt for Jugoslavia men om man ser på hvilke fart endringen av folkets velvillighet til etniske partier fikk, på et svimlende kort tidspunkt så skal man være klar over at når de undertrykte folkelige meningene kommer for en dag så er det ikke spaserende inn døren man ser det komme, det eksploderer og sprer seg som ild i tørt gress (jfr. Iran 79, oppløsing av Sovjet 91, Egypt 2011).
I tankens vold 