Meningsytring på norsk

Det er noe særskilt med hvordan vi nrdmenn akter andre og våres egne utsagn og meningsytringer. Dette angår endatil hva vi anser for å være meningsytringer.

Personlig har jeg selv opplevd at i det ene øyeblikket står lærer og roser elev for at han/hun er så ‘tøff’ som tør å mene noe, ved f.eks å si at det er Rødt som er det beste partiet for det er ‘bra’ med innvandring, for så i neste øyeblikk er jeg en suspekt person for å ‘mene’ at SSB sier at Norge ikke er avhengig av arbeidsinnvandring og at det er påvist så kostnadsbefengt at det kan true de enkelste velferdsordninger. Blir disse utsagnende, fakta mot påstått ‘godhet’, satt oppimot hverandre så sørger alltid lærer godt for å understreke at den statistikken fra SSB er noe kun jeg personlig ‘mener’, uten at jeg kan forstå hvordan det jeg mener skal kunne påvirke statistikken og foskningen til SSB.

Selv hvis en velger å se bort fra Rødt som et åpenbart ekstremt tilfelle så er det likevel gjennomgående en holdning blant nordmenn at alle ytringer er meninger, likegyldig ovenfor deres befestning i virkeligheten.

Resultatet her er legitmering av meningstyrannisering. Det eneste som lenger teller til fordel om alle meninger er like gyldige er kvantiteten på personer som er villige til å stelle seg bak den gitte mening. Da kan menings-majoriteten – eller i alle fall den som hevder å være det – både påberope seg nøyralitet, ettersom dette er ‘det normale’ og hva alle andre tenker, og samtidig gir det full forkjørsett til å tråkke ned på alle meningsmotstandere.

Det som er skummelt med dette er ikke bare at barn får et helt forstyrret bilde av forholdet mellom rasjonal og meningsytringer, men det gjelder sågar for vokne!

Avisene i dag har en innstililing til sakene som tilsier at så lenge de har en viss kvote av meninger de ikke liker på trykk – hels gjemt bort i de bakre sider – så kan man således skrive med antagelser som at griser kan fly som fakta. Når alle avisene visste at ‘rapporten’ fra Ny Analyse  var det fullstendige humbug som fortalte at «Innvandring lønner seg» så valgte likevel samtlige aviser å kjøre det på føstesiden, når forutsetningen for at en slik påstand skulle være sann er at ikke én eneste innvandrer i Norge blir én dag eldre ettersom de bevisst ikke tok høyde for at innvandrernes gjennomsnittsalder ville gå opp fra den kunstige tredveårsalderen som det er i dag til den av øvrig befolkning.

Tanken bak dette er at alle mennesker er fullstendig uavhengige individer som bare kan mene i veg akkurat hva de vil, upåvirket av noen personer eller krefter i miljøet, og derfor er jo nødvendigvis det logiske skritt videre å si at det bare er for alle å mene akkurat hva de vil, og alle meninger er akkurat like gyldige og derav egentlig likegyldige. Men virkeligheten er dessverre at de aller færreste av oss har utviklet helt på egen hånd alle våre midler til å forstå verden og å mene noe om verden, jeg vil sågar driste meg til å hevde noe så drastisk som at ikke ett eneste levende menneske kan gjøre rett i å hevde noen slik uavhengighet, for med det språk han/hun skulle gjort det med har han/hun ikke utviklet selv.

I teologiske termer kan man se dette menneskesynet som en sterk motsetning til de judeokristne verdiene vårt vitenskapssamfunn er bygget på. For, i Bibelen står det spesielt mye om menneskets dårlig, svake og utilstrekkelige sider, mens i den tankegangen beskrevet ovenfor ser man heller på mennesket som fullkomment i seg selv med ditto fullkommen rasjonal og uavhengighet.

Det er skummelt å skape en automatikk i forholdet mellom avsender og sannhet, slik som da menings-relativisering gjør fordi det automatisk gir flertallet rett. Dette kan få en spesielt til å tenke på kommunisme hvor ‘folket’ – eller den som handler på vegne av det i alle fall – har automatisk rett, ikke på grunn av innholdet i hva som ytres av ‘folket’ og dets representant(er) men på grunn av ingen annen grunn at det nettopp er ‘folket’ som er avsenderen.

Oppdager man en gang at det kanskje ikke er formen på tingene som betyr så mye, men at det heller er innholdet i utsagnet som skal granskes, da har man kommet langt. Men fortsatt vil det alltid være mange, kanskje til og med flertallet, som vurderer rett og sannhet etter forholdene, ikke innhold. Det er å ty til oppurtunisme og det Lee Sith snakker om i sin bok «Strong Horse» som viser til tankegangen i Midt-Østen om at det er den sterkestes rett som gjelder (dette begrenser seg da ikke bare til Midt-Østen, men hele verden, i Russland f.eks. er det slik at du kan først spørre en person om han/hun hater Putin og han/hun svarer ja, men vil også svare at det er Putin an/hun stemmer på, fordi han har makten).

Reklamer

Revitalisering eller splittelse?

Ovenfor innvandring og islam ser jeg at Vesten har to muligheter hva angår reaksjoner. Den ene muligheten kan være en revitalisering av kulturen innenfra, hvilket innebærer en folkelig reisning av kulturmonumenter vi i fellesskap kan enes om at har en verdi i våre og hverandres liv. Jeg ser visse tendenser til at nordmenn igjen oppdager at det finnes gull i fortiden. I en viss begrenset og infantil grad er det dette tilbakevendte blikket med romantikk i øyekroken som kom til overfalten da «Fleksnes» døde og var på alles lepper. Men jeg vil da ikke kalle dette for en revitalisering av vår kultur.

bilde

Skulle man komme til å nærme seg Oslo S vil man trolig få se denne heselige «kunsten» som har for vane å henge på Oslo S. Denne typen ting er det vi i Norge presenterer for det offentlig rom; kunst som kanskje én håndfull av mennesker i det norske riket forstår seg på. Når fellesskap gjennom kunst er slik en fremmed tanke i Norge så gjør det det utrolig vanskelig for mennesker i dette landet å, i det hele tatt, tenke på noen andre premisser. Kunst og kultur er blitt en affære for en overklasse med esoterisk viten om kultur og kunst. Dette er en dirkete konsekvens av sekstiåttersk tankegang, men er ikke mitt anliggende for å diskutere her.

Selv er jeg ingen kunstviter, men etter å ha lest Roger Scuton som kan anbefales enhver analfabet i kunst, så forstår og merker jeg hvor mye jeg egentlig bryr meg og blir påvirket av rommet rundt meg. Kanskje er det vanskelig å forstå for bymennesker, blasert som de er av asfaltjungelen, men harmonien i miljø reflekteres ofte i sjelen. Bare forsøk å kjenne på følelsene dine og hvordan du blir påvirket av å være på Oslo S kontra operaen.

Denne mangelen på kunnskap om følelsen av fellesskap på tvers av klasser og etnisiteter er det som gjør at jeg ser det som mer sannsynlig at den norske kultur – rettere sagt, det som er igjen av den – vil heller gjennomgå splittelse i møte med, det som utvikler seg til å bli, fiendebildet; islam.

En ting jeg prøver å syneliggjøre ved å eksemplifisere min tese ved et bilde fra hverdagen er at det egentlig er ruvende likegyldig hvordan ting står til på NRK, det er på bakken det skjer. Om kanskje ting står greit bra til på TV, med fortsatt en mye homogen etnisk norsk gruppe mennesker på TV’en, så er det fortsatt på gata hvor vi virkelig kommer i møte med virkeligheten. Spørsmålet er om når mennesker vil reagere på at NRKs etnisk norske redaksjon får Norge til å se ut som et harmonisk og homogent samfunn når de debatterer pappaperm samtidig som en ser ute på gaten hvor muslimene er tydelig organiserte mens nordmennene, som personer og i kultur, forvitrer av anemi og splittelse.

Tanker om norsk protestantisme

Jeg tror og mener den norske protestantismen er av en døende art.

Den norske, lutheranske, kristendommen skiller seg radikalt ut fra katolisismen, som det var Luther brøt med, ved at mennesket kan – med en direkte kobling til Gud – eksistere helt for seg selv. Det er en form for solipsisme som harmonerer med de siste tiårs kulturelle utvikling (jeg forklarer lengre ned). At Luther gjorde som han gjorde er forståelig og logisk, og det var mye klokt han kom opp med, men jeg mener hans tanke ikke er tidsmessig unversell. Hans tanke tilhørte hans tid og er i dag en moderne anakronisme.

For Luther var det ikke mye til valg. Han hadde rett og slett ikke samvittigheten til å opprettholde et system så hyklersk og hedensk ved å være lydig, derfor brøt han. Jeg mener han gjorde den katolske kirke en tjeneste da han brøt med den. Etterhvert tror jeg man måtte innse at det hadde en viss betydning da Gud ikke lenger var i sentrum for kirken, men var overtatt av penger. Det satte den katolske kirke i posisjonen hvor en måtte stille seg ovenfor ekstistensielle spørsmål når det ikke lenger var et selvsagt monopol for den katolske kirken.

Fordi Luther ikke kunne finne Gud gjennom fellesskapet av kirken var det at Luther måtte finne Gud på egenhånd. Det er rundt Luthers personlige erfaringer protestantismen er bygd – derav er dette også en større del av den norske kultur. Luther erfarte at han måtte være tro mot egen samvittighet, og kunne bare bryte med kirken om han som individ var uavhengig av den. Derav er den protestantiske samvittighet plassert hos individet som selv må ta neste skritt; å tillegge Gud sin egen samvittighet, slik at en ikke lenger føler slikt som personlig hevn eller er fordomsfull, og dømmer deg selv heller utenifra.

Denne lutheranske teologien kan være god om det nettopp er til bruk mot et system, ettersom det tillater en selv å stå så kompromissløst på egen overbevisning og samvittighet. Men det er en teologi som vinner krigen men som taper freden. Når det er nødvendig kan en lutheraner ta harde og upopulære valg fordi en skal lystre sin egen samvittighet ovenfor Gud, mens den katolske kirke er dårligere utrustet til å takle pressende situasjoner som krever beslutninger på et kort tidsrom fordi en også skal ta hensyn til hele samfunnet så det ikke skapes splidelse. Men lutheranerne har ingen idé om hvordan en skal bestå i fredstid. Hvordan kan en organisasjon fungere sammen om alle til en hver tid skal realisere sin egen samvittighet ovenfor Gud? Det går ikke. Derfor burde det heller ikke komme som en overraskelse når en ser hvor mange kristne kirker det igjen har gått utifra protstantismen.

Katolisismen har mentaliteten av å være i en båt. Skulle f.eks. pave Frans i dag plutselig bestemme seg for å legitimere kvinnelige prester er det ikke et spørsmål en gang om det vil dannes en ny kirke i morgen, det her garantert fulle hundre prosent. Skiftes kursen for brått holder ikke båten sammen og det dannes bruddstykker. Fellesskapet fordrer en toleranse for at andre ennå ikke ser saken på samme måte som en selv og at en derfor må kunne begrense seg selv. Denne egenskapen til å tolerere er bærebjelken som har holdt den katolske kirke sammen i to tusen år. Men igjen: Dukker det da plutselig opp et isberg i vegen så har man et dilemma; overleve på egen hånd eller gå ad undas sammen? Man får rett og slett ikke i pose og sekk.

Dette forstår norske kulturkristne fint lite av for de er kun slaver av sin egen samvittighet, dvs., det de tror er egen samvittighet. Det jeg mener med at «de tror det er deres egen samvittighet» er at vi mennesker alltid søker eksterne holdepunkter for moral, så derfor vil det alltid være galt å anta at en person er i stand til å helt selvstendig vurdere noe moralsk – altså om det sverter på samvittigheten eller ikke. Katolisismen tar hensyn til at mennesket av natur er et sosialt vesen og tilrettelegger for at mennesket kan finne Gud gjennom historien og i fellesskap, men hele tiden i egenskap av å være et unikt individ. Slik representerer protestantismen og katolisismen to forskjellig standpunkter: Den ene ser mennesket født utrustet med de egenskaper som trengs for å forstå Gud, mens den andre aksepterer menneskets utilstrekkelighet og står klar for å ta det i mot.

Dette er ikke ren synsing, men er kun de refleksjoner jeg har gjort meg etter å ha gått fra å være født protestant til å nå å konvertere til katolisismen.

På protestantisk konfirmant-undervisning var det nøyaktig slik som beskrevet ovenfor: Presten antok at vi var i full stand til å danne kontakt med den sanne Gud så i stedet for å bry oss med en sånn tøvete og kjedelig bok som Bibelen, så ble vi heller spurt om slikt som «Hvordan er din ideal far?» «Hva er Gud for deg?» og masse mye annet kliss klass konsentrert på deg og dine følelser. Hvordan skulle kanskje vi på konfirmant-gruppa svare dette her når kanskje hver av oss i gjennomsnitt hadde vært på 0,7 gudstjenester gjennom et liv på 15 år og hvorav de fleste av oss kom fra vanlige norske hjem hvor religion nødig er et hett tema? Interessen ble ikke mye glødende kan du forestille deg…

Av flere andre spredt utover landet har jeg hørt nok til å vite med sikkerhet at dette ikke er særstilfellet men nærmere regelen. Slikt som at presten sier at «Det er ikke så farlig om dere tror på Gud eller ikke…» er en gjenganger jeg hører fra forskjellige venner som har vært på konfirmant-undervisning.

Men dette er ikke den mest vitale grunnen til at jeg mener at den norske protestantismen er av en døende art. Den viktigste grunnen er det sosiale. Det henger i hop med solipsismen som tilsier at individet greier seg fint selv, for det resulterer i et ikke-eksisterende sosialt liv/samhold. Derimot kan du se til den katolske kirke som engasjerer ungdommen gjennom ungdomslag med sosialt samvær på tvers av kulturer (hadde Stoltenberg virkelig engasjert seg for integrering hadde det vært kirken han skulle ha sett til) og det er diverse aktiviteter mens vi deler og føler på Gud i blant oss. Det å føle at en har noe sammen på tross av ulikheter er noe meget spesielt.

Når protestantismen er blitt så gråhåret som den er i dag er det meget fortjent og den kommer til å dø ut, om ikke intellektuelt, så av ren alderdom. Den er rett og slett infertil. Men når jeg skriver at den norske protestantismen kommer til å dø ut så vil det ikke si at tanken forsvinner, for den er gått så langt innover i folkesjela at den ikke vil fordufte om så medlemstallet i Den norske kirke (DNK) skulle synke til 0 i morgen tidlig:

Det er en del av denne norske og sosialistiske tankegangen at vi kan institusjonalisere oss fram til lykke. Denne tanken harmonerer godt med lutheranismen som bryr seg lite med det frivillige og organisasjonelle innenfor kirken, ettersom dette bare demper frigjøringen av mennesket som individ (her er det en kan se at det er sammenfallende likheter mellom den sekstiåtterske ‘frigjøringen’ og den av Luther). Når vi bygger byråkrati på byråkrati for å tilfredstille nye regulasjoner for å gjøre verden enda lykkeligere og enda tryggere så er det i tråd med nettopp denne tanken om at vi skal institusjonalisere oss fram til lykke. Og når tilstanden i Norge debatteres er det også da kun de materialistiske tilstandene som undersøkes – selv innenfor psykiatrien er det kun helse-institusjonen som diskuteres! Norge kan bli aldri så rikt men det vil til en hver tid være en masse lidelser. Når jeg ser meg om i klasserommet og tenker på hvor mange som faktisk sliter med ett og annet så er det nærmest flertallet. Dette har ingenting med materielle årsaker å gjøre, men har nesten alltid noe med familien å gjøre, som f.eks. som at mor er bipolar, far er schizofren eller bare at mor og far er skilt. Hverken Luther eller Marx har noe til svar for dette.

Den katolske kirke er selvfølgelig intet «nostrum» (the medicin of all ills) men det kan være et sosialt plaster og lim, som f.eks. at alle katolsk gifte er pliktige til å forsøke å holde sammen – til fornuftens grenser – og må snakke med presten. Det er kanskje ikke det første som ligger på samvittigheten til mannen eller kvinnen at de må holde sammen for barnet, og må prøve på nytt, det er faktisk heller de mest personlige følelser som havner først i rekken og man tenker da at «dette føles ikke riktig», og legger dét til grunn for hvorfor det er moralsk riktig for en å bryte ut. Mens gjennom presten kan kirken gi deg muligheten til å lettere dømme deg selv utenifra. Dette kan være forskjellen på at et barn får en god oppvekst i stedet for hva som i verste fall kan ende med selvmord, da skilsmissebarn har skyhøye rater på selvmordsstatistikken i forhold til «vanlige» barn (selv om det i Norge nesten er vanligst å være skilt).

Denne miksen av sosialisme og protestantisme som vi har her i Norge er på langt nær noen tilfeldighet. Kanskje kan det sies å være et tegn i tiden at samtidig som vi ser (med fryd) SV gå under sperregrensen ser vi samtidig de gamle gråhårede protestantiske prestene bli stadig mer eksentriske i forhold til det norske samfunn. Når det ytres med arroganse at det er «nostalgi» fra Tybring Gjedde sin side å ønske oss tilbake til en tid hvor ikke det å gå hjem var risikosport, gjøres det med en «understatement» om at Norge for godt et blitt et multikulturelt samfunn – med alt det innebærer. Som sagt mener jeg protestantismen er en moderne anakronisme, tidsmessig malplasert. Når protestantismen har vært et velfungerende sosialt lim i det norske samfunn i de forrige generasjoner kommer ikke det av det samholdet som gikk direkte gjennom kirken, men kom som følge av et homogent samfunn som opererte med felles konnotasjoner, dvs. de forstod hverandre, på tross av uengiheter.

Det samme gjelder ikke for dagens samfunn. Jeg satt ned med mormor og hennes søster en solfylt formiddag denne sommeren og vi kom til å tale om hvorfor jeg skulle konvertere, hvilket min filletante – dvs. min mormors søster – mislikte aldri så lite. For henne lå kvalen i å akseptere min konvertering hovedsaklig i at jeg skulle bort fra normalen – jeg skulle ikke lenger være trygt innenfor de offisielle rammene for hva hun definerte som «vi». For dette er mentalitetn av den eldre generasjon. Jeg kan over hodet ikke klandre henne for å være barn av sin tid, hvilket var en homogen tid. Det behøvdes såvisst ingen forsterking av samholdet i f.eks. klassen hun gikk for alle visste da nøyaktig det samme som alle andre, og slik kunne man som sagt forstå hverandre. I dag vokser jeg, med min generasjon, opp i en hverdag hvor vi i klasserommet må forholde oss til tamil, pakistansk, kurdisk og litauisk kultur.