Livets opphav og dets fiender

I sin Meaning in History forteller historikeren Löwith om en konflikt som følger oss til denne dag. Den katolske forfatteren, biskopen og teologen Bossuet skrev på sin tid før den franske revolusjon sin avhandling om verdenshistorien og dens betydning, og begynte denne fortellingen ved å fortelle om det jødiske folkets historie. Dette passet ikke opplysningsfilosofen Voltaire, som ikke kunne se at Fornuften kunne støtte opp om en slik partiskhet. Han mente for øvrig også på sin tid at kristendommen garantert ville forsvinne og forbli glemt innen noen tiår. I stedet skulle Fornuften lede mennesket mot den universelle sannheten, som aldri kan ta hensyn til slike overtroiske preferanser, som Bossuet gav uttrykk for. Voltaire valgte derfor selv å skrive sin tolkning av verdenshistoriens betydning, men derved å begynne kronologisk med de første opptegnelser av historie. Han begynte derfor sin verdenshistorie i Asia.

Man kan gjerne si at det ene ikke behøver å utelukke det andre, idet man gjerne kan skrive bøker med en overbevisning til grunn, og skrive andre bøker med mer vitenskapelige premisser til grunn. Problemet ligger deri at mange finner den førstnevnte virkeligheten – den åndelige – så problematisk at de helst ønsker å gjøre seg av med alt som ikke lar seg enkelt forstå med enkle nok vitenskapelige premisser. Voltaire og resten av opplysningsfilosofene med ham regnet da også «den vitenskapelige metode» som mer verdt og bedre enn noen annen – dette som gjerne kalles scientisme, vitenskapens hybris og hovmod. De mente det til den grad at de organiserte henrettelsen av prester og munker i tusentalls, da de først haddde kommet til makten ved sin revolusjon.

Bossuet ville nok mene at han selv var fornuftig i sin tro på at det lå nærmest sannheten at historien om menneskeslekten begynner med Guds forhold til det jødiske folk, og at det ikke minst er fornuftig å begynne der, ettersom en på den tid ble født inn i et katolsk land, som da rent faktisk hadde og har sine åndelige røtter i og rundt Jerusalem og Sions fjell. Men Voltaire hadde ikke annet en fiendskap til overs for den form for fornuft, da han anså seg som en Fornuftens soldat, hvis suverenitet er total og universell.

Den samme typen konflikt lar seg gjenfinne i dag, i form av mennesker som likefrem sier at de mener at man ikke kan ha noe mer rett på et land eller samfunn «bare fordi man er født her». På samme måte som Voltaire snakker de da om «menneskerettigheter», åpenbart av Fornuften selv. Mens det egentlig er snakk om en politisk overenskomst fra 1948 mellom verdens stormakter – med hvilken myndighet eller autoritet til å skrive ut menneskets rettigheter? Så hvordan vet noen at akkurat disse menneskerettighetene, er de sanne rettigheter som hører mennesket til? Kort sagt, det aner de ikke, og det interesserer dem enda mindre. Det er tro alene på at det å påkalle «menneskerettighetene» er et hosianna for den uskapte Fornuft. Deres selvbestaltede «vitenskapelige» posisjon hever dem over enhver kritikk.

På samme måte som Voltaire forestilte seg at han realiserte muligheten for en universell historieforståelse, forsøker man med FNs menneskerettigheter å utskrive en universell moral. I stedet for å ta utgangspunkt i det som faktisk er røttene for vår moralske overbevisning, kristendommen, forsøker man på samme vis å gjøre et sprang over til en «universell moral». Men den er ikke «universell», hvilket skulle tilsi at den til alle tider og overalt er absolutt sann – den er bare mer generell. Voltaire gjorde seg mer generelt tilgjengelig, ved å unngå den partikulære og «partiske» historieforståelsen til Bossuet, preget av sin tro på kristendommens sannhet. Dette gir imidlertid ikke noe mer krav på sannhet. Men det er nettopp hva den såkalte «universalistiske» tidsånden tror om seg selv.

Men FNs menneskerettigheter slår bena under på seg selv, idet de selv ikke mener at deres sannheter om menneskets rettigheter er like absolutt sanne overalt og til envher tid. De lever helt fint med å relativisere det hele til å handle om hvordan hver enkelt (ikke-vestlig) kultur måtte tolke dokumentets ord. Det eneste universelle ved denne «universalismen» er at den er kategorisk og universelt imot muligheten for absolutte og universelle sannheter.

Denne ideologien kalles ofte like gjerne «humanisme». Men det er en humanisme etter Voltaires støpning. Det er en humanisme som alene anerkjenner Fornuften som kilde til autoritet. Mennesket er dermed bare verdt noe dersom Fornuften skulle finne det for godt. Akkurat i dag lar det seg forhandle om frem til 12 uke. Hvorfor noen grense overhodet? Skal vi la folkelige stemninger og følelser diktere fremfor Fornuften?

Sannheten er den at ingen av oss kan gi noen fullstendig redegjørelse for vårt opphav, som individ eller samfunn. Som individ vil intet antall psykologtimer gi meg uttømmelig kunnskap om, og enda mindre fullkommen forståelse for mitt opphav – for ikke å snakke om å se på et DNA-heliks. Hvorfor vi er som vi er, er rett og slett et uutsigelig mysterium, for spørsmålet er av en sjanger vitenskapen ikke har svar på. Vi kan gjerne undersøke vårt DNA og gå til psykologtimer, men det vil aldri tilfredsstille spørsmålene vi stiller om hvorvidt vår tilblivelse har betydning. Humanismens Fornuftsdyrkelse krever bannlysningen av språket som taler om det som bærer i seg det betydningsfulle.

På samme vis har humanismen bannlyst det språket som taler om det betydningsfulle ved å ha sitt opphav i et spesifikt fellesskap. Natio – fra latin: å bli født. Derav har vi ordet nasjon. Sammenhengen her er klar nok. Det som i dag går under navnet «humanisme» fornekter enhver betydning av det å være født inn i et fellesskap. Verdens logikk – som for eksempel det logiske bånd mellom fødested og tilhørighet – er Fornuftens virkelige fiende.

På katolsk-thomistisk heter det at verden holdes oppe av Guds visdom. Fornuftsdyrkerne forstod så mye som at disse er deres reelle fiender, – de kristne som de fremste forkjempere og eksempler på troen på verdens logikk – og trodde denne troen lot seg bortdrive ved å giljotinere all Frankrikes geistlige og gjenstridige troende.

Det er imidlertid ikke noe eksklusivt kristent ved å tro og leve i håpet om at det finnes en sann og oppdagelig logikk i verden. At hele den kristne læren handler om å befeste båndet mellom himmel og jord, og at himmelen er en bekreftelse på verdens logikk, er riktig nok unikt for denne religionen. Men både grunnlaget for og lengselen etter verdens logikk er først og fremst nedfelt i våre kropper.

Reklame

Aftenpostens globalistiske lengsler og manglende hengsler

Under Trine Eilertsens ledelse tar Aftenposten følge med Høyre og slutter seg til SVs ønske om å underlegge statsborgerskapet sin tanke om et «nasjonalt inkluderende fellesskap» ved å støtte en lovendring som vil tillate innvandrere å få norsk statsborgerskap som et tillegg. At Høyre og Aftenposten tar denne vendingen mot denne særskilt assimilasjons-fiendtlige lovendringen er forunderlig, men ikke uforklarlig.
Den canadiske moralfilosofen Charles Taylor har i sin The Sources of the Self noen treffende beskrivelser av den historiske utviklingen til vestlig selvbilde og selvforståelse, hvilket muligens kan belyse hvorfor og hvordan Eilertsen og kompani mer eller mindre naturlig havner i selskap med SV.

Taylor innleder sin bok ved å fortelle om hvordan vi har gitt avkall på det konkrete i tilværelsen som «konstituerende goder» til fordel for det vi kan beskrive som en aktivistisk tankegang. Ifølge ham har vi opplevd et fokusskifte over mot handlingen som det konstituerende gode. I stedet for nasjonal selvhevdelse og bekreftelse av en lojal borgerånd foreslår Aftenposten globalismens forebyggende underkastelse overfor islamske land som Tyrkia eller kleptokratiske Russland, som aldri vil akseptere våre samfunns suverenitet – land som aktivt interesserte i å holde på sine landsmenn i størst mulig grad på bekostning av vertslandet.

Taylor beskriver eksempelvis hvordan James Edward Oglethorpe (1696 – 1785) formulerte det kristne Kvekersamfunnets kamp mot Det britiske imperiums slaverihold og -handel. Dette førte forholdsvis fort frem, og allerede i 1807 forbød imperiet slavehandel, med det påfølgende totalforbud av slavehold i 1833. Denne «anti-rasismen» i sine spede år hadde da sitt grunnlag i oppfatningen at som kristne kunne en ikke være bekjent med noe så ukristelig barbarisk som å holde slaver. Denne konkrete og positive idealismen fra kristendommen som tar utgangspunkt i hvem og hva vi er, er fortsatt en viktig drivkraft i vårt norske samfunn. Men Eilertsen et. al. tar derimot betegnende nok utgangspunkt i å fremme det «inkluderende» som sitt konstituerende gode. De lengter alene mot en «inkluderende» handling, og fortrenger med det samme lojalitet til Norge – og er endog frekke nok til å fremme sin lengsel som lovendring.

Ifølge denne tankeganges imperativ skal vi da ikke legge vår dugnadsånd i å hevde det eksisterende fellesskap vi er blitt tildelt – som barn av våre foreldre og medborgere i en nasjon –, men fremfor alt drive dugnad for å skape et helt nytt og multikulturelt fellesskap. Hvorvidt det forestilte fellesskapet realiseres er av liten eller ingen betydning – den inkluderende intensjonen er der, og det er alt som betyr noe. 

En skulle kanskje tro at det ville være interessant for Aftenposten å forklare hvorfor Norge og nordmenn skal ha noen interesse i å være et land og en nasjon der ens borgerstatus blir delt og stadig står i fare for rivaliserende lojaliteter. Men det skinner så altfor godt igjennom at dette, i kraft av egen tankegang, er for dem blott uinteressant og betydningsløst. Men det er da ikke det at Norges og nordmenns interesser for dem ikke betyr noe. Våre interesser bør ikke bety noe, i den grad Norges og nordmenns interesser står i konflikt med det stadig mer inkluderende prosjekt. Det treffer dem aldri at et stadig mer inkluderende samfunn vil importere stadig flere konflikter, og at de dermed slår bena under på sitt eget flerkulturelle prosjekt.

Det er dette som er progressivismens kjennetegn: Å plassere verbalformen i sentrum av allting; og marsjens faner har i dag påskriften «intregrering» og «inkludering». Det er dette Kundera besrkiver i kapittelet Den lange marsjen i Tilværelsens uutholdelige letthet, der marsjen er målet i seg selv og fanebærerne blir rørt til tårer av sine egne slagords vellydende klang, med alt annet for øye enn hva de tramper over.

Når jeg skriver om lojalitet er det ikke kun snakk om luftige idealer. Storbritannia har vervet ferre muslimer til forsvar for unionen, enn antallet muslimske briter har blitt rekruttert av IS. 

Vi har lenge sett at denne «globalismen» har fenget politikerklassene, men hvordan de har fått seg til å tro at mer ettergivenhet overfor globaliseringens utfordringer er av det gode, synes nå mer som selvskading.

Det er spesielt å se til Nederland som nylig avholdt valg. For ikke bare opplevde de en nær utradering av det arbeiderpartiet, men det er også landet i Europa som ble og er mest preget av den løsslupne sekstiåtter-ånden. Ikke engang i det eksepsjonelt liberale Nederland har Aftenpostens globalistiske lengsler den ringeste sjanse i dagens eller fremtidens politikk. De kan de kun trøste seg med at en såpass forhatt Le Pen i Frankrike er Macrons motstander– men også der går trenden til deres disfavør.

 Man kunne jo mistenke Aftenpostens politiske tekning for å være virkelighetsfjern i sin helt egen klasse, men jeg holder det for mer sannsynlig at det heller handler om det genuine ønsket om å avskaffe politikkens nasjonale vesen, det som er globalismens mål og svake mening.