Where the light shines through

På grunn av sin historie og kultur er Iran et meget spesielt land. Det er ikke tilfeldig at det spesielt har vært kvinnelige iranere som har vært de første innvandrerne til å trå ut av minoritetsrollen, som Mina Ghabi Lunde, Lily Bandehy og Firoozeh Baazrafkan. Trolig har det å gjøre med Irans bevarelse av kulturen. Shia-muslimene (Iran er shia-muslimsk) blir ofte usatt fortakfir av andre sunni-muslimer (hvilket er det arabiske ordet for når en muslim hevder at en annen muslim/er egentlig har forlatt islam som følge av svak eller dårlig tro) fordi de har adoptert mye av sine tidligere kulturer inn i sin islamske tro. Noen steder i Iran kan du, for eksempel se at shia-muslimer har etterliknet de kristne sin tradisjon for prosesjoner hvor de går gjennom gatene og pisker seg selv som avlat for synden. Andre steder kan den lokale praktiseringen av islam være påvirket av zoroastrianismen som er Irans opprinnelige religion før den arabiske erobringen. Det er heller ikke sjeldent at iranere med sterkt persisk opphav nekter å introdusere seg som iransk selv om de ikke har noe annet enn iransk pass. Det danner seg et mønster av at kulturen er islams antitese.

Nå har Juni Dahr og hennes følge vært i Iran og gjennomført stykket Ibsens kvinner – med slør. (Saken er hentet fra Aftenposten). Tidligere i 2011 ble det forsøkt å sette opp et annet Ibsen-stykke Hedda Gabler, et forsøk som ble skutt ned etter at et delvis statlig nyhetsbyrå omtalte det som ”vulgært” og ”hedonistisk” som førte til at Teherans teaterledelse ble kalt inn på teppet for å forklare seg. I 2014 har man forsøkt på nytt og Juni Dahr gjør suksess under Fadjr-festivalen i Teheran med et mindre revidert Ibsen-stykke. Kulturen springer frem i øyeblikket pietistene slipper taket.

Juni Dahr forteller at det er forskjell på folkets og islams vilje:

«Det var større enn jeg kan forstå. En ting er de politiske og religiøse reglene vi må forholde oss til her, en annen ting er dette fantastiske folket som hungrer etter kultur og kontakt med folk utenfra.

Selv etter revolusjonen har vi klart å holde fast i kunsten hans og ikke gi den opp, selv om det har vært vanskelig i perioder.»

Når en så lurer på hvordan en religion kan ha så misfornøyde tilhengere kan en tenke på Qaradawi som en gang sa at uten apostasi-straffen ville det heller ikke vært noen islam.

Denne kampen mellom folkets ønske om kultur og islams ønske om renhet er ikke av en ny art. Flere av de islamske stater og land som har eksistert igjennom historien har hatt sine kulturelle høydepunkt, men kulturens gjenkomst har aldri vært gitt. Kampen mellom islam og kulturen har vært konstant til alle tider. Al- Anandus – islamske Umayyad-rikets spanske koloni – hadde sitt høydepunkt under kalifene Abd-al-Rahman III (912-961) og Al-Hakam II (915-976). Abd-Al-Rahman startet kultiveringen av islam i Spania ved å samle bøker til biblioteker og gav medisinmenn anerkjennelse til å forske (som overhodet ikke er en selvfølge i islamsk land i middelaldersk tid). Al-Hakam førte tradisjonen enda noen hakk videre og opprettet universiteter for å opprettholde den kunnskapen bibliotekene inneholdt. Men kulturens utvikling i islamske samfunn er som sagt på ingen måte gitt. Da Al-Hakam gikk av tronen ved sin død og hans sønn Hisham II tok over ble den reelle makten overført til en sterkt religiøs og pietistisk al-Mansur Ibn Abi Aamir – en  mann som hadde svært lite til overs for alt som hadde å gjøre med vitenskapene å gjøre. I Hisham II sin tid evnet han da å sette hele al-Anandus sin kultivering tilbake ved å brenne det meste av bøker som ikke var strengt bundet opp om islam og Koranen.

Til tross for at Hisham II i løpet av sin tid greide å sette al-Anandus 100 år tilbake ved å brenne bibliotekene, så fant likevel de spanske muslimene tilbake til filosofien etter Hisham II sin død. Det fulgte muslimske filosofer som utforsket Platon, Aristoteles og oppfordret til sekularisme. Dette tankegodset finnes kun som rester i den sterkt forfulgte retningen av Sufi-islam. Nåtidens brenning av historiske biblioteker i Mali, Egypt og ødeleggelsen av Sufi-templer og gravplasser kan kanskje minne om en hel verden under styret av en Hisham II.

Det er igjennom kulturen at lyset slipper inn. I en hverdag hvor ellers en guddommelig maske skal opprettholdes ved å nevne Gud i alle mulige sammenhenger kan Ibsens dramaer som er så fokuserte på menneskets tragedier og profane natur være forståelig nok ganske så befriende. Muslimers dragning til Ibsens modernitet er ikke ny:

«Helt siden 1909 har iranere vært fascinert av Henriks Ibsen, og hans tekster har inspirert mange iranske forfattere, skuespillere og filmskapere. Regissør Asghar Farhadi, som har vunnet Oscar og fått et internasjonalt gjennombrudd med filmen Nader og Simin, er en av flere iranere som har latt seg inspirere av den norske dramatikeren.»

I hilsenen ”salaam-aleikum – wa-aleikum-salaam” viser islam hvor tydelig at der hvor vestlige ellers stiller spørsmål om hvordan den andre har det, der har islam satt Gud i stedet. I sin bok Nomad beskriver Ayaan Hirsi-Ali hvordan hun ble så sterkt overrasket over hvordan vi vestlige, med den største selvfølgelighet kunne stille hverandre spørsmål. Siden hun var liten hadde hun på koranskolen lært at å stille spørsmål var å betvile Allah.

Kulturen – resultat av menneskelig interaksjon – skal underkastes renhetens maske.

http://www.aftenposten.no/kultur/Juni-Dahr-viste-Ibsens-kvinner-med-slor-7454220.html#.Uu-vXhZAEVs

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Andalus

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Hakam_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Abd-ar-Rahman_III

https://en.wikipedia.org/wiki/Hisham_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Averroism

Reklamer

De små drypp

Hver gang et terrorangrep trenger gjennom det norske nyhetsbildet må det bedyres fra norske journalister at dette på ingen måte er representativt for hva islam betyr – også kjent som fredens religion. Kanskje har dette solgt inn hos nordmenn flest – for det er ikke bare galt heller – men jeg vil hevde at det ikke vil være islamistiske terrorangrep som vil stå for fremmedgjøringen av Vestens muslimer. Når det kommer til fremmedgjøring av muslimer – eller de av annen farge for den saks skyld – så er den lokale kassadama en større trussel for multikulturalismen enn testosteronsprengte menn med Allah i panna og AK-47 i henda på Dagsrevyen.

Det kommer med små drypp. Det er gutten bak kassa i Narvesen som lurer på hva du egentlig skal ha når du spør etter Klassekampen, bruker ti minutter til et kvarter på å finne ut hvor mange soner det er til Drammen og stirrer i et oppslag og håper at det ikke kommer alt for tydelig fram at han/hun egentlig er analfabet. Det er en hverdagslig multikulturell tragikomedie når en skal bruke fem til ti minutter på å forklare en ansatt på Kiwi hva en «bolle» er mens en prøver å pantomime en rund gjenstand man spiser.

Jeg tror dette vil ha store utslag for hvordan mennesker vil navigere i samfunnet, fremover i tid. Allerede i dag ser vi at samfunet blir mer og mer adskilt etter sosiale skillelinjer, som at en må slutte å reise kollektivt for å kunne opprettholde tanken om en vel-integrert ungdom av annen-generasjonsinnvandrere. En trenger ikke mye flaks for å observere ti minutters skrike-sessions fra hissige og obese hijab-kvinner som skal mene seg fram til at deres billett egentlig er gyldig – de får sin vilje i ni av ti tilfeller.

De mer ekstreme eksempler kommer fram når f.eks. en nederlandsk linjedommer blir banket opp til døde etter en kamp, av Nederlands «nye landsmenn». Men disse hendelsene er fortsatt for perifere og ekstreme til at nordmenn evner å sette dem i noe relevant perspektiv, men med innvandring og globalisering rykker verden stadig nærmere. Denne helgen var det 16 voldelige personran i Oslo. Tenker en på hvor mange pårørende det er til hver sak så er det ikke vanskelig å tenke seg at med en slike antall er det ikke rart at APs målinger går nedad.

Men selv medlemmer av øvre middleklasse må seg nødt til å besøke Narvesen for å fornye månedsbilletten, og kanskje er de endatil innom en dagligvarebutikk en gang, om de ikke har en aupair til å foreta slike trivialiteter. Med åtte års rød-grønt styre har nok den mer velstående og intellektuelle venstresiden fått for vane at makten og pengene suges fra samme pupp (billedlig med staten som matmor), men jeg har troen på at med gjentatte opplevelser som beskrevet ovenfor fra personlige erfaringer så vil en finne at virkeligheten er noen hakk mindre manipulerbar og føyelig for egne ønsker og ideologiske preferanser, enn en har fått for vane å tro.