På grunn av sin historie og kultur er Iran et meget spesielt land. Det er ikke tilfeldig at det spesielt har vært kvinnelige iranere som har vært de første innvandrerne til å trå ut av minoritetsrollen, som Mina Ghabi Lunde, Lily Bandehy og Firoozeh Baazrafkan. Trolig har det å gjøre med Irans bevarelse av kulturen. Shia-muslimene (Iran er shia-muslimsk) blir ofte usatt fortakfir av andre sunni-muslimer (hvilket er det arabiske ordet for når en muslim hevder at en annen muslim/er egentlig har forlatt islam som følge av svak eller dårlig tro) fordi de har adoptert mye av sine tidligere kulturer inn i sin islamske tro. Noen steder i Iran kan du, for eksempel se at shia-muslimer har etterliknet de kristne sin tradisjon for prosesjoner hvor de går gjennom gatene og pisker seg selv som avlat for synden. Andre steder kan den lokale praktiseringen av islam være påvirket av zoroastrianismen som er Irans opprinnelige religion før den arabiske erobringen. Det er heller ikke sjeldent at iranere med sterkt persisk opphav nekter å introdusere seg som iransk selv om de ikke har noe annet enn iransk pass. Det danner seg et mønster av at kulturen er islams antitese.
Nå har Juni Dahr og hennes følge vært i Iran og gjennomført stykket Ibsens kvinner – med slør. (Saken er hentet fra Aftenposten). Tidligere i 2011 ble det forsøkt å sette opp et annet Ibsen-stykke Hedda Gabler, et forsøk som ble skutt ned etter at et delvis statlig nyhetsbyrå omtalte det som ”vulgært” og ”hedonistisk” som førte til at Teherans teaterledelse ble kalt inn på teppet for å forklare seg. I 2014 har man forsøkt på nytt og Juni Dahr gjør suksess under Fadjr-festivalen i Teheran med et mindre revidert Ibsen-stykke. Kulturen springer frem i øyeblikket pietistene slipper taket.
Juni Dahr forteller at det er forskjell på folkets og islams vilje:
«Det var større enn jeg kan forstå. En ting er de politiske og religiøse reglene vi må forholde oss til her, en annen ting er dette fantastiske folket som hungrer etter kultur og kontakt med folk utenfra.
Selv etter revolusjonen har vi klart å holde fast i kunsten hans og ikke gi den opp, selv om det har vært vanskelig i perioder.»
Når en så lurer på hvordan en religion kan ha så misfornøyde tilhengere kan en tenke på Qaradawi som en gang sa at uten apostasi-straffen ville det heller ikke vært noen islam.
Denne kampen mellom folkets ønske om kultur og islams ønske om renhet er ikke av en ny art. Flere av de islamske stater og land som har eksistert igjennom historien har hatt sine kulturelle høydepunkt, men kulturens gjenkomst har aldri vært gitt. Kampen mellom islam og kulturen har vært konstant til alle tider. Al- Anandus – islamske Umayyad-rikets spanske koloni – hadde sitt høydepunkt under kalifene Abd-al-Rahman III (912-961) og Al-Hakam II (915-976). Abd-Al-Rahman startet kultiveringen av islam i Spania ved å samle bøker til biblioteker og gav medisinmenn anerkjennelse til å forske (som overhodet ikke er en selvfølge i islamsk land i middelaldersk tid). Al-Hakam førte tradisjonen enda noen hakk videre og opprettet universiteter for å opprettholde den kunnskapen bibliotekene inneholdt. Men kulturens utvikling i islamske samfunn er som sagt på ingen måte gitt. Da Al-Hakam gikk av tronen ved sin død og hans sønn Hisham II tok over ble den reelle makten overført til en sterkt religiøs og pietistisk al-Mansur Ibn Abi Aamir – en mann som hadde svært lite til overs for alt som hadde å gjøre med vitenskapene å gjøre. I Hisham II sin tid evnet han da å sette hele al-Anandus sin kultivering tilbake ved å brenne det meste av bøker som ikke var strengt bundet opp om islam og Koranen.
Til tross for at Hisham II i løpet av sin tid greide å sette al-Anandus 100 år tilbake ved å brenne bibliotekene, så fant likevel de spanske muslimene tilbake til filosofien etter Hisham II sin død. Det fulgte muslimske filosofer som utforsket Platon, Aristoteles og oppfordret til sekularisme. Dette tankegodset finnes kun som rester i den sterkt forfulgte retningen av Sufi-islam. Nåtidens brenning av historiske biblioteker i Mali, Egypt og ødeleggelsen av Sufi-templer og gravplasser kan kanskje minne om en hel verden under styret av en Hisham II.
Det er igjennom kulturen at lyset slipper inn. I en hverdag hvor ellers en guddommelig maske skal opprettholdes ved å nevne Gud i alle mulige sammenhenger kan Ibsens dramaer som er så fokuserte på menneskets tragedier og profane natur være forståelig nok ganske så befriende. Muslimers dragning til Ibsens modernitet er ikke ny:
«Helt siden 1909 har iranere vært fascinert av Henriks Ibsen, og hans tekster har inspirert mange iranske forfattere, skuespillere og filmskapere. Regissør Asghar Farhadi, som har vunnet Oscar og fått et internasjonalt gjennombrudd med filmen Nader og Simin, er en av flere iranere som har latt seg inspirere av den norske dramatikeren.»
I hilsenen ”salaam-aleikum – wa-aleikum-salaam” viser islam hvor tydelig at der hvor vestlige ellers stiller spørsmål om hvordan den andre har det, der har islam satt Gud i stedet. I sin bok Nomad beskriver Ayaan Hirsi-Ali hvordan hun ble så sterkt overrasket over hvordan vi vestlige, med den største selvfølgelighet kunne stille hverandre spørsmål. Siden hun var liten hadde hun på koranskolen lært at å stille spørsmål var å betvile Allah.
Kulturen – resultat av menneskelig interaksjon – skal underkastes renhetens maske.
http://www.aftenposten.no/kultur/Juni-Dahr-viste-Ibsens-kvinner-med-slor-7454220.html#.Uu-vXhZAEVs
https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Andalus
https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Hakam_II
https://en.wikipedia.org/wiki/Abd-ar-Rahman_III
I tankens vold 