Norsk identitet og idéens kraft

Identitet handler mye om hvem du blir fortalt at du er. Det er da i Norge i dag stor variasjon i hvilken grad barn blir fortalt hvor de kommer fra og hva de er. For de som blir gitt en deterministisk forklaring, med en forutbestemt fortelling om fortid og fremtid, vil erfaring bli en mindre påvirkningskraft i ens liv. I motsatt fall, danner erfaringen og ens eget leven og væren de viktigste punkter for identitet til en person som ikke har blitt plassert like fast og deterministisk som visse andre (les: mennesker av ortodokse kulturer.).

Begge sider av disse måtene å leve på har sine positive og negative sider: Et liv ribbet for fortellingen om ens egen fortid og plassering i historien og slekten, vil gjøre sjelen meget sårbar for veldige erfaringer. Sjelen og ens identitet vil gripe etter enhver mulighet til å danne målestokker og meningsfullhet. Innerst inne i våre iboende religiøsitet ligger det at vi ønsker å se Gud i verden. Dersom vi ikke på noen måte blir fortalt hvordan vi kom til verden, hvorfor en er blitt lært de skikker som en følger, skal det veldig lite til før en finner nye veger som bærer mer meningsfullhet hvis det kommer til at en opplever en ny livsførsel gjennom erfaring.

Det finnes ikke lenger noen norsk ungdom som kan fortelle hvorfor noe skal være sånn eller slik. Verden er relativ og kan bøyes og tøyes til ethvert og ønske og (god)vilje. Det er essensielt at skikker og idéer ikke blir forklart men bare tilskrives merkelapper som gode eller dårlige, for dersom man visste at noe hadde en bedre begrunnelse enn noe annet, ville jo det tilsi at det er mulig for mennesket å diskriminere mellom sannheter og sannhetsgehalt. Slik kan man holde to tanker samtidig: Man kan for egen del si at demokrati og ytringsfrihet er ‘godt’, samtidig som det ikke er til hindring for å være åpen for at andre ser på Shari’a som ‘godt’.

Det er en sedvanlig reaksjon blant mange innvandringsvennlige, når de blir konfrontert med den nært forestående fremtiden hvor nordmenn er en minoritet at de retorisk stiller ’spørsmålet’ ”Og hva skulle så være problemet ved det?”.

Nordmenn må nok en gang gjenoppdage kraften av idéer. Vi skal gjenoppdage hva det vil si omsette en idé til virkelighet.

Etter krigen var det flere som undret seg over hvordan verden hadde sett ut om bare de rette skribentene hadde blitt skutt i tide. Undringen er ikke minst kontrafaktisk og ikke helt i samsvar med hvordan verden fungerer – med tanke på at skribentene alene ikke kunne danne de bevegelser de vekket gjennom sin penn og ble symbolisert ved – men den bærer like fullt en erkjennelse om at idéen skaper.

Tilfellet for Norge er da ikke at det kun er et par penner som virker som instrumenter for multikulturalismens prosjekt; det norske folk lever i store tall i en verden av gode og dårlige idéer uten videre konsekvenser enn det som angår ens eget følelsesliv. Det vil si, praktiske og fremtidige konsekvenser tilsidesettes til fordel for egen samvittighet.

Reklame

Skinn-enighet

There is something in Norwegian called to be “skinn-uenige”, meaning that the two (or more) persons engaged in a debate is only disagreed in the name of it while they in fact are agreed on 99% of the matter – often caused by terminological pedantry. Thinking of multicultural Oslo I come to think that “skinn-uenighet is of a lesser societal problem than what “skinn-enighet” is. “Skinn-enighet” is, as you probably have guessed, the opposite of “skinn-uenighet”. It is when the persons engaged in a debate pretend to be agreed – which usually is the case when it is the path of least resistance. Norwegians might happily engage in fervent debate on the clothing of their children, which is the hottest topic of debate at these times, but at more contentious matters decency is what rules. The idea of that each culture is a subgenus of a civilization was a given truism merely a couple decennia ago. This idea has been imperceptibly abolished under the banner of decency, as it implicitly is an abettor to the thought-crimes such that cultural preferences has anything to do with the Western Culture, with a capital “C”, that is, the culture bequeathed to us by Rodin, the authors of the Bible, father of modern liberalism; John Stuart Mill, Michelangelo and several names that one could ascertain having contributed something to the Western cultural inheritance. The problem with the abolition of the idea of civilizations is just that Norwegians do manage to discern differences between immigration from Denmark, and immigration from Iraq, whether one has heard of the idea of “civilizations” or not. But such matter is only racist and terminological pedantry to the eyes of the multiculturalist who has transcended and elevated himself to the ‘global village’. But the decent mask must fall in the long term, as cultural friction becomes palpable to the point where it ceases to be possible to ignore. Even the multiculturalists intoxicated with the goodness of a ‘global village’ must face up with reality and disown previous infatuations with the ‘cultural enrichment’-thought as they realize that commonality of being human is not enough to love one another. We will be forced into agreeing on what we disagree on.