Det rakner for navlebeskuingens ideologi

Dette er originalt skrevet for Document.

Som det ble meddelt her på Document denne uken har Frankrike valgt ikke lenger å forfølge sine planer om avradikalsering av jihadister – fordi det rett og slett var en total resultatløs fiasko over tre år. Dette innevarsler hvordan alle relativistiske analyser av verden, strander i møte med praktiske problemer. Alternativene er en reorientering mot realisme om kulturelle forskjeller eller underkastelsen.

Et vestlig hovmod som karakteriseres av frykten for å erkjenne det rotfestede har forsøkt å oppkaste seg til en lammets ideologi, der liberalismen er en nyvunnen uskyld som alle uansett hva kan og skal oppnå. Dette er den moralske siden av troen på «de fire friheter» slik EU definerer dem, som man har forestilt seg å være en antagelig frelse og trosbekjennelse for alle mennesker som vil la seg smugle til Europa. Sannheten er nett og rent den at de fleste av ikke-europeiske kulturer er stolte av sin kultur, og ønsker utbredelsen av dens læresetninger og særlig den tilknyttede religion, og ønsker derfor ikke denne ideologien. Liberalismen har, mot all erfaring og fornuft gjennom historien, erklært som et sentralt dogme at der ikke finnes frelse utenom deres vei mot progressiv virkelighetsflukt inn i Junckers dikterte fantasi om Europa. Enklere og viktigere: Denne liberalismen kjenner kun én målestokk; seg selv og sine mål.

Det er denne enstrettede mentaliteten som gjør det uaktuelt for etablerte partier å samarbeide med Geert Wilders’ PVV eller Åkessons SD. Det handler om at Åkesson og Wilders sier at vi må forstå de andre med deres egne ord og på våre premisser. Liberalistene vil forstå islamister med sin egne ord («norsk islam») og på deres premisser.

Isaiah Berlin, en viktig tenker for vår forvirrede tid, beskrev denne forskjellen ved å snakke om «grevlingene og revene». Grevlinger er dem som på det mest grunnleggende har én selvsentrisk målestokk for alle ting, og biter til all motstand gir etter – slik grevlingen biter til han hører benet knaser. Slik virker også alle de konkrete uttrykkene for relativisme, som Sveriges multikulturelle prosjekt. Denne grevling-mentaliteten gjør at de i kraft av egen tankevirksomhet ikke kan snu eller vende om, fordi deres premisser ikke tillater å gi opp før selve virkeligheten brister. Problemet er at samfunnet mest sannsynlig vil briste før islamistene blir liberalister.

Reven anerkjenner at det finnes verdisett som i sin helhet er umulig å forene – og han har derfor ikke noe ønske om å bite til det knaser. Reven innser dette som en naturlig følge av å anerkjenne høyere og universelle sannheter. Dette kaller Isaiah Berlin «verdipluralisme». Under himmelen av evige sannheter har vi mennesker dannet våre egne verdisett av denne verden, men det er opp til tro og fornuft å bedømme hvilke av disse verdisettene som harmonerer med de evige sannheter. Det er denne ydmyke anerkjennelsen som gjør det mulig for revene, det vil si konservative realister, å tro på gyldige og legitime vurderinger på tvers av kulturer og verdisett.

Grevlingene (les: liberalister og relativister av alle slag) vil kun motsette seg én ting, og det er revene – det vil si konservative og realister av alle slag. Derfor er det et poeng i seg selv for de liberale og etablerte media å ikke forstå Trump, fordi Trump uten omsvøp sier at Amerika først og fremst skal forstå seg selv som den nasjonen den er, og ingen «humanitær stormakt», som ville være å identifisere seg med et ideologisk prosjekt.

Den besnærende tanken om at vi ikke bør forholde oss til et begrep om overhengende sannhet(er), fungerer innad i en sivilisasjon som et (degenerende, dekadent og subversivt) element av motkulturell karakter. Romantisismen var et slikt motkulturelt element. Herder, Hamann, Hegel, den sene Göthe (omvendt av Herder), Novalis, Schleicher – disse er noen av romantisismens figurer som spilte opp til en konflikt mellom det konkrete og det universelt sanne. Luther hadde begynt angrepet mot den katolske (betyr: universelle) Kirke, og denne aktive mistroiskheten mot fellesskap som holder universelle sannheter i hevd, var nettopp det romantikken fortsatte. Denne mytologiseringen av virkeligheten på bekostning av høyere sannheter, fortsatte til den grad at den nådde en utbredelse som utgjorde nazismens styrkebrønn. Nazismen var en spesielt skadelig idealisert tanke om virkeligheten. Dette kan vi se eksempler på ved nasjonalmuséet i Berlin som viser frem disse helt merkelige statuene av forvridde og forvrengte menneskekropper, som representerte nazismens skjønnhetsideal. Fra Mihcelangelos David er det nærmest så en kan se helheten bak denne skjønne komposisjonen – formenes rike på den andre siden. For alle som har vandret litt i muséer og gått gatelangs i løpet av de siste ti-tyve årene, er det klart at nazismens måte å skulle gjøre alle sine idealer til påtagelige relatiteter, finner sitt rake motstykke i den arkitekturen som nå springer opp rundt oss, den som forsøker å erklære og demonstrere vår overgivelse og kapitulasjon i kampen om manifestere vår idealer, slik David manifesterer til all overtydelighet. De oppblåste og latterlige formene på idealtyskeren (som jo skulle være en realitet) er et uttrykk for at det er et forgjengelig og viljesvakt prosjekt å skulle sikte seg inn mot å leve i kontrast med himmelens evige sannheter (kristne). Det samme er hva dagens betong-befestede arkitektur gir uttrykk for. For nazistene bare tok denne troen fokuset vekk fra den eneste sanne oppgaven som er å befeste og manifistere sin vilje til makt i det konkrete. Men hva er det egentlig at den post-modernistiske arkitekturen og kunsten etterlater oss? Dens utbasunerte kapitulasjon på vegne av menneskets evne til å gi uttrykk for sanne idealer, er bærer av den samme åndsfornedrende, degenererte og dekadente destruktiviteten som Europa opplevde under de kommunistiske og nazistiske herjingene. Se til Praha.

Historien taler stadig klarere om farene ved å oppgi sin tro på himmelens sannheter, som lærer mennesket å skille mellom innfall, ideologiske prosjekter og de høyere sanne idealer som rettferdighet, barmhjertighet, visdom. Ellers risikerer man å få altfor mange av disse menneskene som leser gudegitte visjoner inn i alle sine innfall – derav EU og venstreorienterte overhodet –, eller like ille, disse post-modernistenes som forsøker å overbevise oss om at alle forsøk vendt mot noe høyere er forgjeves og i grunn umoralsk og hyklersk (spesielt i kunsten er de fiendtlig innstilte mot alt som kan likne vink til Skjønnheten fra den andre siden).

Se dette er relativisme: Det er forakten for all tro som ansvarliggjør oss for våre uttrykk av verdens åndelige dimensjon. Mest presserende er det å peke på hvilke angrep som ledes mot eurpéeres nasjonalfølelse og –karakter, den som nettopp ansvarliggjør oss for det uttrykket vi gir for våre fellesskap.

Relativisme virker som et uklart begrep, men det kan tydeliggjøres med treffende generalisering: Det er nåde uten sannhet (rettferdighet), slik Chr. Skaug beskriver i dag – angående å forstå loven i tråd med sannheten om foreningen av makt og ideal ved suverenitet kombinert med rettferdighet. Rettferdigheten må nedfelles i et konkret uttrykk (grunnloven) og holdes i hevd av et bestemt fellesskap, det vil si et folk.

Reklame

Fra notatblokken: Litteraturhuset 5/3-2014 – Seminar med Olivier Roy, Petter Nesser og Anouar Majid

Til tross for å være skrevet for over ett år siden er denne artikkelen spesielt interessant med tanke på at der fortsatt er mange som henger igjen i den kjente islamologen Olivier Roys verdenssyn.

Litteraturhuset 5/3-2014

Forelesningene startet 5. mars klokken 10:00 (sannsynligvis fordi en ville at de som skulle komme på forelesningene skulle være mennesker som kommer fordi det har med jobb å gjøre). Heldigvis hadde jeg denne dag tannlegetime og fikk skulke et par timer for å høre de tre foreleserne Olivier Roy, Petter Nesser med en påfølgende debatt med de nevnte.

Foredragsholderne er vel kyndige i sine fag, men det ligger til grunn et sett med multikulturalistiske premisser for å forstå verden som ofte ender i ufullstendige forklaringsmodeller, og i verste fall revisjonisme. Det handler om at det nærmest er en akademisk dyd å ikke diskriminere. Det er nesten som om selve formålet ved våre akademiske bestrebelser er å unngå å distingvere, avkrefte forskjeller, hindre diskriminering og å finne størst mulig sekkebetegnelser. Post-ditt og post-datt, er det mest konkrete du får en stueren akademiker til å tale om i dag. Konkretiserende begreper er åpenbart noe atavistisk; noe tilhørende en deterministisk og borgerlig fortid.

Jeg føler det var vel verdt å tilbringe noen timer på Litteraturhuset disse timer i tidlig mars, for uansett hvor mye amerikanske tidsskrifter jeg leser, og uansett hvor mye gode tekster Document skriver gratis, så er det likevel Litteraturhuset hvor Norges offisielle intelligentsia samles. Jeg anser det som en samtidsgranskning. Stemningen på Litteraturhuset er vanskelig å fange med mindre man tar seg turen dit. Ved inngangen til Litteraturhuset blir du ikke overrasket over å høre ros av Noam Chomsky eller at noen forteller at Edward Said er deres største helt.

Religionsrelativisme

Det hele startet med Olivier Roy som talte om – som den franskmann er – sekularismen (laïcité) og islam. Hans tese bestod hovedsaklig av at sekularisme produserer radikalisme. Han fortsatte å snakke om at dette gjelder alle religioner, som om Europa noensinne har hatt noe kristent al-Qaeda med målet å gjøre et kristent Umma av Europa.

Man vil helst diagnostisere islam som en vanlig pasient på lik linje med kristendommen; islam har bare vært uheldig og har fått en forkjølelse mens kristendommen ikke. Erkjennelsen man forsøker å unngå er at det kan eksisterer iboende forskjeller mellom religioner. Majid snakket i samme ånd da han på Litteraturhuset sist onsdag snakket om islam som «an extension of the judeo-christian heritage». Olivier Roy gjør en framvisning i intellektuell berøringsangst for islam. Ingen skal anklage Litteraturhuset for å invitere mennesker som ikke representerer samtiden.

Men forskjellene religionene imellom finnes like fullt om Europas ‘intellektuelle’ vil vedkjenne dem eller ikke. Sekularismen har vært en positivt retning i samfunnet for kristendommen fordi kristendommen står så sterkt på sin egen spiritualitet og religiøse tro at det bare forvakler den selv om den forsøker seg på politikk. At kirken har blitt nektet adgang til politikken har gjort at vi har fått en kirke som i enda større grad er vendt mot å opprettholde troen. De færreste kristne tenker over hvor lite faktisk den kristne tro konkret krever av dem politisk og praktisk. For en kristen stopper de praktiske krav i øyeblikket den troende går ut av kirken og har gjort sin søndagsplikt. For en muslim strekker kravende seg fra religionen helt til å drepe vantro, hva slags kjøtt det er lov å spise, hvilken skatt man skal kreve av vantro (jizya) etc. etc. Shari’a er det endelige uttrykk for hvilken autoritær makt islam søker. Islams politiske slagside er iboende; kristendommens slagside vil alltid være oppkonstruert. Denne forskjellen mellom kristendommen og islam kan ikke understrekes nok.

Når da sekularismen har utestengt religion fra politikken har man ikke bare da utestengt islam, men også muslimer. Derav tilkommer det tilsynelatende bunnløse anti-politiske hatet fra innvandrer-ungdommen. De har ikke annet enn avsky til overs for dem som ikke en gang greier å hevde sin egen rett i det ultimate spillet for makt; politikken. For i islams sekteriske mentalitet ligger der den selfølgelige antagelse at all maktkamp er for sin egen person og identitets vinning. Folk som ikke en gang evner å vedkjenne dette må enten være feige eller stå i ledetog med jødene – eller gjerne begge.

Olivier Roy er åpenbart en belest person på islam, og har selv skrevet flere bøker om islam selv, men desto mer tragisk er det at det at folk som vet så mye kan forstå så lite. Han sier for eksempel at «Radicalism is a recasting of faith outside tradition». Det er kanskje ikke verdens mest radikale usagn i seg selv eller på noen måte men det er allikevel et uttrykk for at denne mannen, Olivier Roy, har en viss forståelse for hva som skjer den religionen islam som europeiske muslimer trykker til brystet.

For det er sant at den ekstreme islamismen som sprer seg i Europa i form av ungdomsopprør og negasjonisme er en radikalisme uten rot i tradisjonen. Han snakker da også i sammenheng med Europa om at migrasjon er et «loss of tradition». Han forteller om at man fysisk og mentalt blir plassert i et så annerledes land uten hjemlandets «customs» så man føler seg utenfor – både utenfor vertsalandets storsamfunn og hjemlandets tradisjoner. Det er et dobbelt utenforskap.

Det er da man drar konklusjonen at denne «recasting of faith» bare er en perifér perversjon av islam. Dét er vanskelig å forene med virkeligheten. I Norge observerer vi i disse dager at det reiser ungdom til Syria fra hele Norge. Hvordan er det mulig at ett og samme fenomen er utbredt over hele Europa når det kun er organisert nedenfra og opp? Hva er det som får ungdom fra Tromsø, Roma, Paris, Toulouse og Fredrikstad til å dra til et land for å kjempe for opprettelsen av et kalifat? Syria er ikke deres hjemland. De falne er ikke bekjente: Islam er ene og alene den eneste fellesnevner.

I sin bok Nomad skriver Ayaan Hirsi Ali om hvordan hun er blitt invitert av sikkerhetstjenester for å snakke om radikalisering. De spør henne hvordan man kan «spotte» en som er på veg til å bli terrorist. Hun forteller på bakgrunn av egen erfaring at muslimers radikalisering ikke starter i det øyeblikket de får voldsfantasier, men det starter på koranskolen og i moskéen. Hun kan fortelle om sin egen radikalisering i den tid hun sympatiserte med al-Shabab i Somalia. Aldri hadde hun hatt noen grunn til å bli radikalisert, enda mindre hadde hun vært gjenstand for belæring av andre al-Shabab-sympatisører. Hun forteller at det handler om en mentalitet som blir plantet og dyrket i hodene på unge muslimer i moskéene og koranskolene der de blir oppdratt i en verden der spørsmålstegnet er røsket opp og ut av deres vokabular med roten. Det er en konklusjon som gir seg selv at når man lever med et paradigme hvor kritikk er en synd så er ikke ekstremismen mange kvartaler unna.

Europas troskrise

Noen rene ord fikk fikk vi for pengene da han for eksempel snakket om at «We have a disconnect between faith and culture.» Det er en treffende diagnose for både det kristne sekulariserte Europa og den nye radikaliserte muslimske ungdommen. Det kristne Europa mangler tro på det det står for, hvorfor vi gjør det vi gjør; i det hele tatt tro på seg selv.

Selektivt minne og multikulturalistisk revisjonisme

Disse foredragene i andledningen av Saladin-dagene på Litteraturhuset har handlet mye om al-Andalus og hvordan de tre religionene levde i «fred og harmoni» i den spanske kolonien til Umayyad-kalifatet. Man snakker sammenhengende og entusistisk om at alle religionene samlet seg i ett land, men snakker ikke om at hele biblioteker ble brent, vitenskapene forbudt av al-Andalus’ egne kalifer. Og hvis man på noen måte kan gi al-Andalus noen kredibilitet som et tegn på at islam kan være et gode så må man spørre hvorfor da det opprinnelige arabiske Umayyad-kalifatet som hadde okkupert al-Andalus fraskrev seg landet da det gikk over til å bli for hedensk.

Det er da ikke hver dag multikulturalistene bruker historien til sin fordel til sitt eget prosjekt. Men problemet er at det er bare deler av historien som skal med. Når historien skal skrives med viskelær for å utslette minnet om det som ikke passer i sitt eget multikulturelle prosjekt blir det fort veldig kunstig. Man vil på den ene siden late som om det ikke finnes en historie bak islam – som at det er en religion som oppstod ved sverdet – samtidig som man vil blåse opp ett spesielt unntak i historien for å gjøre det til et styrende moralsk imperativ. Roy, islamologen som han ble kalt, hevdet at det ikke eksisterer noen genealogi, dvs. noen rød tråd i islam. Han mente vi må tolke islam horisontalt/flatt og ikke vertikalt. Med dét mente han at det er meningsløst å snakke om Hassan al-Banna, Umayyad-kalifatet eller Sayed Qutb.

Sosiale spenninger

Det var en merkbar forskjell mellom Olivier Roy som talte først den 5. mars mot Majid som talte 3. mars, for Roy er franskmann og kan ikke snakke om et hjemland som bare har hatt ett eneste angrep fra en fremmed makt siden 1800-tallet slik som Amerika, hjemlandet til Majid (9/11 var det første angrepet på Amerika fra en fremmed makt på amerikansk jord siden 1824). Européere i motsetning til amerikanere har ikke samme fjellstødige tro på sitt folk og grunnlov. Selv om vi i en multikulturell tid forsøker aktivt å undergrave vår egen fortid, så forfølger det fortsatt Europa at Frankrike hadde en selverklært nazistisk stat (Vichy-regimet), at Hitler vant 42,3% i Tysklands siste før-krigsvalg, at østerikerne var med på deportere å sende ut 19,000 av sine egen jøder og Norge var med på å sette opp arbeidsleirer for tyskerne som sendte motstandsfolk fra Balkan til Norge (byggingen av «Blodveien» i Nordland tok livet av 1100 deporterte serbere, kroater og bosniere). Europa har en historie det er viktig å ta vare på, men den undergraves i en multikulturell revisjonisme som vil få oss til å glemme alt hva Europa har vært i stand til å utrette av grusomheter. I den europeiske bevissthet ligger det en visshet om at intet rike på jord varer evig. De som mest aktivt forsøker å motstride denne lærdommen er ofte de som er de største bidragsytere til oppløsningen av Europas nasjonalstatsordning – eksempelvis lederen av EU José Barroso som vil danne «De Forente Europeiske Stater» «innen få år».

Vi kan med trygghet si at Europas befolkning taklet sine sosiale problemer ekstremt dårlig. I dag er vi i ferd med å skape tilsvarende sosiale spenninger under godhetens moralske banner.

José Barosso er nok ganske klar over hvilke problemer som vil komme i et multikulturelt Europa. I Frankrike ødelegger eller brenner innvandrer-ungdom (les jeunes) 9000 politibiler i året. Brüssel-eliten lukter anarkiet og vil samle makten så fort som mulig; derav EFTA-domstolene som kan overprøve Norges suverenitet og et storting som aldri noensinne har sagt nei til ett eneste EU-direktiv. Maktsyke mennesker som José Barosso trives i krisetider som dette.

Slik som Stalin en gang oppfant sine konspirasjoner om en hemmelig polsk hær med planene om å kuppe Sovjet finner José Barosso i dag opp mytene om islamofobi. Den gang henrettet Stalin 60,000 mennesker av Polens elite og i tillegg til 20,000 generaler. I dag foreslår EU å nedsette kommisjoner for overvåkning av islamofobi i disse krisetider. Midlene står heldigvis i sterk kontrast, men den samme mentaliteten er utvilsomt av samme form.

Det demokratiske sinnelag er et konservativt sinnelag som farvoriserer reformene framfor det revolusjonære. Men i Europas demokrati befinner det seg en elite av politikere og intellektuelle (les: Litteraturhuset) som nærer en moralistisk tro på en revolusjonær multikulturalisme. Per 2013 er er 2/3 av Norges befolkningstilvekst innvandring. Det startet i 2004. Vi feier i år det første tiår med masseinnvandring til Norge.

Multikulturalisme og drømmen om «De forente europeiske stater» er begge visjoner om verden som er så langt fra den foreliggende virkeligheten at det vil kreve autoritære virkemidler for å få dem gjennomført. Hvis det er én ting den franske revolusjon og annen verdenskrig skal ha lært oss så må det være å alltid inneha kun et konservativt øsnke om endring. Dette handler ikke bare om å ha revolusjonære visjoner som å velte staten eller etablerte tradisjoner. For hvis man heller er for optimistisk på vegne av virkeligheten, som multikulturalister, vil man på liknende vis utvikle et mentalt kart helt uten bakkekontakt.

Men uansett hvor framtredende og hvor mange disse menneskene som Roy og José Barroso blir, som vil «tolke verden horisontalt» vil historien likevel trenge seg igjennom samtidens skjøre overflate. National Front er et parti som er direkte etterkommer av bevegelsen mot den jødiske generalen Dreyfus som ble uskyldig dømt, og er samme part som muligens vinner neste valg i Frankrike. Alain Soral – Frankrikes største konspiratoriske antisemitt – er blitt tatt inn under Marine Le Pen sine vinger. Det er partiet som har sluttet å kritisere islamister samtidig som Frankrike har sendt 500 syria-farere fir å drive jihad for et kalifat, samtidig som de har satt den antisemittiske tonen på maksimalt volum.

Det er ikke så rent lite merkelig, men å gå på Litteraturhuset kan være vel så interessant for å høre forelesningen som å se publikummets reaksjon.

Liberticidet

Der er en kjensgjerning ved Europas troskrise at man fremholder liberalismen som en ideologi fremfor alt annet, som om denne ideologien er hva vår sivilisasjon står og faller på. Man ser ikke at den ideologiske troen, liberalismen som gav det europeiske frisinn kan være en trussel i det den går over i forsvare frisluppenheten, det frivole fremfor frisinnet. Forskjellen bør være åpenbar: Frisinnet, hovedmålet for terrorangrepene 13de november i år, tar fatt i det sosiale livs og tankelivets tøyler for å stige opp på stigbøylene av vår kultur, i best mulig samsvar med ens samvittighet; mens frisluppenheten tvert om kaster tøylene og spotter all den kultur av sosial og sinnrik betydning, i det ingenting riktig kan være verdt å holde fast ved.

Liberalismen er kanskje ikke hva Europa står og faller på, men heller siste–hva det kan falle på.

Denne vakuumfôrede frisluppenhet går ikke lenger bare ut på abort – at vi dreper uønskede barn slik vi ble fortalt barbarene gjorde – eller at ikke skiller homofili fra homoseksualitet – slik barbarene heller ikke gjorde: Nærmest tvangsmessig har denne kullkasting av verdier av mest grunnleggende art kun vært de første til å råtne og fordufte inn i frisluppenhetens gravitasjonsløse verdirasering.

Jeg taler her om frisluppenheten, for jeg mener ikke kun å takle sekstiåtterne eller kulturradikalerne i bena – som jo forsåvidt tenkelig kunne være standhaftige i sin verdimessige verdensanskuelse. Nei, jeg setter meg opp mot de uten ryggmargen til å stå imot de destruktive minoriteter, ikke alene på grunn av en (til dels irrasjonell) frykt, men nærmere på grunn av den fullkomne mangel på motsvar gir de etter, når destruktive minoriteter stormer imot og virkelig mener noe gruntgående om samfunnsanordingens og tankelivets livsvilkår.

Noen er der som fortsatt ønsker å tro. Det virker som om det Asle Toje gjør når han tittulerer boken sin Jernburet med underoverskriften Liberalismens krise i Europa. Da synes det som om han vil være idealisten, men finner det vanskelig på grunn av vanskelige realiteter. Det skal da i denne teksten være klart at det er ikke den form for liberalisme, med troen på en minimalistisk stat, jeg skriver om. Jeg retter min klagetekst mot den liberalismen som er så utflytende at det overhodet er merkelig å kalle det liberalisme. Men det er her snakk om den antroposentriske liberalisme, den som ser verden, menneskets væren og problemene dertil som noe som må jevnes ut, finpusses og bli gjort friksjonsløs.

Paradoksalt nok er det slik at denne liberalismen som forener det menneskelige og filosofien er sterkt platonsk, ettersom menneske får en abstrakt og objektiv størrelse liknende en idé, og idéer blir tilsett samme subjektivitet og vilkårlighet som menneske. Jeg argumenterer for at det har gjort mange liberalisters syn på menneske ytterst deterministisk og reduktivistisk – på kanten til umenneskelig – og idéen selv, om liberalisme, har blitt tilsett en fluktighet som essensielt gjør det til en dyd å være ettergivende, i innvandringsspørsmål, om Ukraina, om IS, om kulturkamp, om EU og ikke minst om grenser; i alle spørsmål kaller de seg liberalister de som ser på ettergivenhet som en dyd.

Utgangspunktet var kanskje en form for liberalisme av dette eller hint av sorten, men resultatet likner såvisst ikke noe gjenkjennelig liberalt, all den tid jeg fortsatt ønsker, med Toje å assosiere liberalismen med den tankegang som støttet opp om liberalismen fordi det tjente menneskes frie vilje, men det var og er en støtte med det forbehold at det fører til mer frihet for individet.

Drapet på liberalismen, liberticidet som er ordet Éric Zemmour bruker, er selvpåført i det liberalismen gikk fra å være en individets frihetslig ideologi, til å handle om grupper, religioner og partipolitiske ideologiers frihet. Da burde man kanskje heller snakket om relativisme fremfor liberalisme kan man argumentere for, men man må anerkjenne at dette drapet på den frihetslige tankeretningen i Europa er noe som ble fremelsket i liberalistiske kretser som siden har tatt skrittet inn i kulturrelativismen, slik som mange på høyresiden og venstresiden gjorde kollektivt.

Tankeliv og livsførsel

Forholdet mellom livsførsel og tankeliv er blitt et så fjernt, hvis ikke ikke-eksisterende, at det her er blitt fullstendig utenkelig å skrive hyllester til vår egen kultur slik Alain Finkielkraut først gjør i sin Si l’amour durait og så i boken som kommer ut på Document forlag, Den ulykkelig identitet–hans oppgjør med hvordan det her er blitt en tung oppgave å uttrykke sin kjærlighet for egen kultur, gjennom det han en gang tilbake i tiden kjente som det franske frisinn.

I stor grad vil europeere fortsette å leve slik de har gjort i tidligere tider, men nå utfordres en ikke lenger bare av ‘Den andre’ i en annerledes livsførsel, men i multikulturalistisk ånd som en statsbærende ideologi er dette ikke bare blitt et personlig anliggende; det er blitt et statement om hvordan samfunnet skal og bør være.

Temaet her er meget nærliggende min artikkel Kan man være norsk i dag? når vi ser videre på hva nordmenn gjør når kvinner forteller at de ikke kan følge opp deres gest for å håndhilse fordi slikt gjør man ikke i et sømmelig samfunn. Håret skal man ikke vise om du ikke ønsker å gjøre alle rommets gutter til siklende pervoer.

«Hvis miniskjørt brukes i noe mer fremskreden alder, kan det ha mer karakter av et sosialt eller erotisk spill. Man vet at det vekker behag, omgivelsene kan verdsette det hele, og det lille krydderet av spenning som i heldigste fall fyller luften ved dets nærvær, kan være til glede for alle parter – uten at det nødvendigvis resulterer i noe mer enn det. Det er en del av vår sivilisasjon at vi kan glede oss over kvinneynde uten å bli betraktet som siklende pervoer, potensielle ekteskapsbrytere eller simple voldtektsmenn.

En hijab gjør det motsatte av å blottstille. Den tildekker. Den gjør det fordi man i utgangspunktet antar at menn utmerket godt og med stor letthet kan gjøres om til pervoer, ekteskapsbrytere eller voldtektsmenn, samt at tildekkingen kan holde denne impulsen i tøylene. Det fungerer ikke nødvendigvis sånn i praksis, for en kreativ kvinne kan godt klare å være sexy med hijab, men når hijab påtvinges er det fordi man har underkastet seg den skisserte tenkemåten, og flagger underdanighet overfor den med tøystykket som en slags uniform.

Miniskjørtet er altså en del av vår kultur, mens hijaben er en del av noen andres ukultur.»[1]

Det er et strålende forsvar Christian Skaug leverer for en nærmest essensiell del av vår sosiale kultur, men dog skremmende at vi virkelig behøver slike oppklaringer og endatil finner dem ‘kontroversielle’ – ikke fordi vi selv har noen problemer med det – men fordi noen andre synes så.

Hvorfor Hadia Tajik går ut på vegne av norsk kultur med en viss selvhevdelse er muligens fordi hun nettopp vet hva som skjer når man overlater det til de destruktive minoriteter å skape helt nye rammer for det akseptable uten å tale for sin sak og sin kultur. Denne svakheten så mange lider av, å ikke være i stand til å forstå at ens kultur ikke gir seg selv og ikke er hevet over konkurranse eller trusler er det Sayyid Qutb tar fatt i sin Milepæler, og Michel Houellebecq tar for seg i romanform i Underkastelse. Qutb:

«These [Western influenced Muslim] research scholars, with their defeated mentality, have adopted the Western concept of ‘religion’, which is merely a name for ‘belief’ in the heart, having no relation to the practical affairs of life, and therefore they conceive of religious war as a war to impose belief on peoples’ hearts.»[2]

Å svare

Diagnostiseringen kan komme fra mange sider, men det er blitt åpenbart for mange i Europa flere av deres medborgere er kulturelt tomme fra halsen og opp. I en samtale med en annen utdannet ingeniør eller økonom i spørsmålet om hvorvidt vestlig sivilisasjon er døende eller begår selvmord hører man fort vekk «Men er det så farlig da?» litt flirende og veldig sikker på at han leverer et ‘avvæpnende smil’. Avvæpnet er personen i alle fall.

Det motsatte av en slik openminded frisluppenhet som er åpen for alt og faller for ingenting behøves noen til å rive ned det fortumlende sløret av postmodernistisk destruktivisme–hvilket man ikke må be kjære Ratzinger om to ganger:

«Forkynn ordet, gå inn i for det, enten man vil høre det eller ikke. Vis til rette, kritiser, forman i utrettelig og tålmodig belæring. For det vil komme en tid da man ikke tåler den sunne lære, men etter egne ønsker alltid søker nye lærere, som smigrer ørene. Man vil ikke lenger høre på sannheten, men vende seg i retning av fabuleringer. Men du må bære nøktern i alt: bær lidelsen, forkynn evangeliet, oppfyll trofast din tjeneste.»[3]

Bortgliden

Dette liberticidet har mange røtter som jeg forsøker å vise her. Det gir seg også uttrykk i kunsten der separasjonen av virkeligheten/livsførsel og tankelivet har en ideologisk drivkraft bak seg.

«[…]Gottfried Boehm gir oss noen perspektiver på den moderne kunstens forhold til motiver fra den ytre verden. I følge ham opphører det rene nonfigurative maleriet å være et autentisk bilde når det mangler en kommunikativ og meningsbærende referanse til virkeligheten. Det er nemlig virkelighetsreferansen som gir bildet meningsinnhold og formidlingspotensiale, og mangler den så mister verket sin funksjon som kunstnerisk uttrykk. Når så virkelighetsforankringen blir eliminert, fremstår bildet bare som en ting blant andre ting i verden, og veien ligger åpen for en konseptuell kunstteori.»[4]

Når virkelighet og tankelivet separeres blir intellektet bakbundet i samfunnets evinnelige interne og eksterne kulturkamp. Da tar ideologier over og blåser vind i egne seil med stadig nye løgner.

At liberalismen er i krise er nærmere et faktum. Asle Toje har brakt det norske lesende publikum forbi punktet av tvil der.

Så gjenstår spørsmålet: Hva tar vil til så?

Jeg mener at det å erstatte den nå dysfunksjonelle liberalismen, med en ny ideologi vil være et liberticid vi har forberedt lenge.

Referanser

1. https://www.document.no/2015/12/litt-om-forskjellen-mellom-en-hijab-og-et-miniskjort/
2. Qutb, Sayyid: Milestones http://majalla.org/books/2005/qutb-nilestone.pdf s. 48
3. Kardinal Joseph Ratzinger som sitert av Peeter Seewald i Jordens Salt, St. Olav forlag, 1998
4. Barbara Vetland, Document.no

 

 

Likegyldighet og leden

Der er noe som står ekstra sterkt framfor oss av utfordringer i troslivet. Det er tanker om at vi uansett har det liketil om vi gjør sånn eller slik med troen, og at å dyrke troen det er oftest bare en pause fra all gleden, som om noen har lagt inn en pause på rollercoasteren på Tusenfryd – hva skulle være meningen med det?

Det er mange måter djevelen finner sin veg inn og fram til våre liv og hjerter. Det er sant at djevelen vandrer jorden, og man kan fort tenke seg at det er nettopp det en bevitner når dens like står ikledt full svart uniform og kutter strupen av hver og èn, mann, kvinne som barn, som ikke roper «Allah er større» (Allahu akhbar). Han finner også sine veger inn via våre åndssfærer – vårt mentale og spirituelle liv. Det er der vi jobber aktivt for å motvirke djevelens verk og strev ved å beskytte oss mentalt og spirituelt.

Hvordan gjør man det? Er meditasjon svaret? Selv om alt ting bare går greit så hadde det kanskje ikke vært så dumt å bare sette seg ned og tenke og fundere over alt hva som skjer i ens liv? Men hva får man ut av det? Ikke for å fullstendig kullkaste kontemplasjon; men det kan bare bli en slags mental form for innavl, der hverken tankene får luft, motstand eller noe å tygge på. Vi trenger noe utenfra for å bygge opp noe innenifra. Det er også slik djevelen jobber. Han tar de mest uskyldige lyster og drifter inni oss og dreier det lengre og lengre fra Gud. Djevelen gjør slik at man får en egeninteresse i det å opprettholde ens gamle (u)vaner, tanker og utviklingstrender på den måten i troen om at man bare må holde på sitt eget jeg. Gud vil aldri nå fram der man låser seg inn i sitt indre.

Dette er noe av hva likegyldigheten innebærer. Den er ikke en gjennomført ond drift eller tilstand i seg selv, men det er som å trekke for gardinene og sole seg ved lampen.

Leden er likeledes noe som erobrer oss innenfra og vi ofte forveksler som en iboende del av vårt ‘jeg’, slik vi igjen får en egeninteresse i å beskytte oss fra Gud og hans vilje. Lede er pervertert glede. Det er fordreiningen, og misbruk av Guds gaver og nytelser – kroppslige såvel som materielle og åndelige gaver. Iblant de syv dødssyndene finner vi fråtsel – det å spise langt over behov og gjerne slik at det går på helsa løs. Det er ikke bare en synd fordi man spotter de umåtelig fantastiske gavene vi får av Gud, som vårt gode hode og mangt annet, men det er også en holdning til det som egentlig er noe av livets goder. Slik er det med alt og alle av livets nytelser og goder. Man kan gjøre det til lede. Man går lei. Man mottar ikke og nyter ikke lenger med ærbødighet, takknemlighet, ei heller med den samme type glede som før. Til og med, og kanskje heller burde jeg si særlig, kjærlighetslivet kan rammes av dette. På et tidspunkt, eller oftest gradvis begynner man å se på det man elsker og den kjærlighet man mottar på en annen måte – mindre, takksigelse, mindre ærbødighet og/eller mindre glede. Da er det ikke bare synet som rammes, men det synet forandrer også hvordan en selv viser kjærlighet til den en elsker. Like fult som før kan en føle at en elsker den andre, men at det har blandet seg så mangt annet inn i kjærligheten. Den forsures, forgiftes og til slutt råtner. Når først kjærlighet har plantet seg må den dyrkes for renheten så den ikke råtner på rot eller må rives opp i sin helhet. Mange har historier å fortelle om hvor mye de elsker den personen de gjør ondt, eller blir gjort ondt mot. Det er intet paradoks, men nettopp slik åndslivet kan fungere. Følelsene er ikke løsrevet fra åndslivet; de glir inn i hverandre. Derfor er det sentralt for kristne å bevare troen på at det var noe høyere enn oss selv som skapte oss og at vi derfor har noe å streve etter. Hvordan det i praksis foregår ønsker jeg ikke, og jeg har knapt nok leserens tålmod, til å legge ut om her. Men svaret finner man altså i å styrke det følelseslivet er forankret i.

For om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort mig til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven – om jeg enn ikke selv er under loven – for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov – om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus – for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse nogen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det. (Korinterne 9:19-23)

Dette verset burde bety ekstra mye i disse dager hvor vi må forsøke å forholde oss til så mangt og meget av tanke- og levesett–uten å miste oss i utstrekkelsen. Sammenhengen mellom livet i det multikulturelle samfunn til likegyldigheten og leden synes muligens ikke åpenbar. Christian Skaug er til hjelp.

I troen på vår egen fortreffelighet skulle vi altså realisere den flerkulturelle utopien. Og med på denne seilasen var en norsk kirke som i det politiserte Jesu navn – altså navnet til en mann som betakket seg for å opptre som politiker eller sivilrettslig dommer – oppfordret til en grenseløs generøsitet overfor personer som ofte ikke fortjener den, mens den burde ha visst at noe slikt er utenfor skrøpelige menneskers rekkevidde.

Det er bemerkelsesverdig at dette selvbedraget, dette hovmodet på samfunnets vegne, ikke er like fremtredende i befolkninger hvor den kristne kulturen fortsatt har en sterk stilling. Det var ikke i Polen, Italia eller Spania at massepsykosen grep om seg. Det var ikke der man trodde at samfunnet var usårlig. Det var ikke der de trodde at menneskene vi innbiller oss at vi konsekvensfritt hjelper, ikke kunne være en trussel.

Hovmodet er altså ledens mor. Ut av Vestens hybris fødtes der et hovmod, i former av ‘kronologisk snobberi’ (se: C. S. Lewis) talen om dead white males for å avskrive og degradere all autoritet av fortidens mestre. Fortiden ble datert, så utdatert og tilslutt utdefinert som upassende i den kulten av fremtiden Diderot kaller postéromanie.

Skaug avslutter med en desillusjonert og knusende god kommentar til dette postéromanie.

Snarere enn å kjenne oss selv, dyrker vi i dag vår foretrukne forestilling om oss selv. Forestillingen har pågått en tid, men den er snart over. Når teppet er gått ned gjenstår spørsmålet: Hvem er du?

«En del av Hieronymus Bosch’ (1453–1516) oljemaleri over de sju dødssynder (Prado-museet, Madrid) er viet hovmodet. En kvinne med ryggen til står på rommet sitt og pynter seg, mens djevelen holder speilet opp for henne. Selfie-stangen var ikke oppfunnet.» C. Skaug

Konklusjonen ved enden av denne refleksjon over sammenhengen mellom utraderingen av fortidens røtter ligger i forståelsen av at Vestens sykdommer–leden og hovmodet–er noe der kan bekjempes ved å dyrke, utvikle og utarbeide ens liv i en sinnrik kjærlighet for vår åndelig marks grøde: troen–hvori bindeleddet til alle tidligere åndsfrender i troen finnes. Deri, ved å strekke seg utover, og inngi seg til den uuttømmelige fortids skatter, kan man stille opp på et grunnfjell hvorpå man kan si at jeg er fordi jeg tror, i stedet for det mer trøstige/fattige tradisjonalistiske jeg er fordi vi var.

Denne teksten, i likhet med de seneste og kommende tekster publisert her på bloggen er tekster jeg har hatt liggende i flere år, men først nå har tatt meg bryet med å gjøre (forhåpentligvis) verdt å publisere og dele.

Norsk identitet og idéens kraft

Identitet handler mye om hvem du blir fortalt at du er. Det er da i Norge i dag stor variasjon i hvilken grad barn blir fortalt hvor de kommer fra og hva de er. For de som blir gitt en deterministisk forklaring, med en forutbestemt fortelling om fortid og fremtid, vil erfaring bli en mindre påvirkningskraft i ens liv. I motsatt fall, danner erfaringen og ens eget leven og væren de viktigste punkter for identitet til en person som ikke har blitt plassert like fast og deterministisk som visse andre (les: mennesker av ortodokse kulturer.).

Begge sider av disse måtene å leve på har sine positive og negative sider: Et liv ribbet for fortellingen om ens egen fortid og plassering i historien og slekten, vil gjøre sjelen meget sårbar for veldige erfaringer. Sjelen og ens identitet vil gripe etter enhver mulighet til å danne målestokker og meningsfullhet. Innerst inne i våre iboende religiøsitet ligger det at vi ønsker å se Gud i verden. Dersom vi ikke på noen måte blir fortalt hvordan vi kom til verden, hvorfor en er blitt lært de skikker som en følger, skal det veldig lite til før en finner nye veger som bærer mer meningsfullhet hvis det kommer til at en opplever en ny livsførsel gjennom erfaring.

Det finnes ikke lenger noen norsk ungdom som kan fortelle hvorfor noe skal være sånn eller slik. Verden er relativ og kan bøyes og tøyes til ethvert og ønske og (god)vilje. Det er essensielt at skikker og idéer ikke blir forklart men bare tilskrives merkelapper som gode eller dårlige, for dersom man visste at noe hadde en bedre begrunnelse enn noe annet, ville jo det tilsi at det er mulig for mennesket å diskriminere mellom sannheter og sannhetsgehalt. Slik kan man holde to tanker samtidig: Man kan for egen del si at demokrati og ytringsfrihet er ‘godt’, samtidig som det ikke er til hindring for å være åpen for at andre ser på Shari’a som ‘godt’.

Det er en sedvanlig reaksjon blant mange innvandringsvennlige, når de blir konfrontert med den nært forestående fremtiden hvor nordmenn er en minoritet at de retorisk stiller ’spørsmålet’ ”Og hva skulle så være problemet ved det?”.

Nordmenn må nok en gang gjenoppdage kraften av idéer. Vi skal gjenoppdage hva det vil si omsette en idé til virkelighet.

Etter krigen var det flere som undret seg over hvordan verden hadde sett ut om bare de rette skribentene hadde blitt skutt i tide. Undringen er ikke minst kontrafaktisk og ikke helt i samsvar med hvordan verden fungerer – med tanke på at skribentene alene ikke kunne danne de bevegelser de vekket gjennom sin penn og ble symbolisert ved – men den bærer like fullt en erkjennelse om at idéen skaper.

Tilfellet for Norge er da ikke at det kun er et par penner som virker som instrumenter for multikulturalismens prosjekt; det norske folk lever i store tall i en verden av gode og dårlige idéer uten videre konsekvenser enn det som angår ens eget følelsesliv. Det vil si, praktiske og fremtidige konsekvenser tilsidesettes til fordel for egen samvittighet.

Litteraturhuset 5/3-2014 – Olivier Roy

Forelesningene startet 5. mars klokken 10:00, mulig fordi en ville at de som skulle komme på forelesningene skulle være mennesker som kommer fordi det har med jobb å gjøre. Heldigvis hadde jeg denne dag tannlegetime og fikk skulke et par timer for å høre de tre foreleserne Olivier Roy, Petter Nesser med en påfølgende debatt med de nevnte.

Det hele startet med Olivier Roy som talte om – som den franskmann er – sekularismen (laïcité) og islam. Hans tese bestod hovedsaklig av at sekularisme produserer radikalisme. Han fortsatte å snakke om at dette gjelder alle religioner, som om Europa noensinne har hatt noe kristent al-Qaeda med målet å gjøre et kristent Umma av Europa.

For man vil helst diagnostisere islam som en vanlig pasient på lik linje med kristendommen; islam har bare vært uheldig og har fått en forkjølelse mens kristendommen ikke. Erkjennelsen man forsøker å unngå er at det kan eksistere iboende forskjeller mellom religioner. Majid snakket i samme ånd da han på Litteraturhuset sist onsdag snakket om islam som «an extension of the judeo-christian heritage». Sannheten er at det handler ene og alene om islam. Olivier Roy har gått på den feilslutningen at man må se alle religioner som like for å være sekulær.

Sekularismen har vært en positiv retning i samfunnet for kristendommen fordi kristendommen står så sterkt på sin egen spiritualitet og religiøse tro at det bare forvakler den om den forsøker seg på politikk. At kirken har blitt nektet adgang til politikken har gjort at vi har fått en kirke som i enda større grad er vendt mot å opprettholde troen. De færreste kristne tenker over hvor lite faktisk den kristne tro konkret krever av dem politisk og praktisk. For en kristen stopper de praktiske krav i øyeblikket den troende går ut av kirken og har gjort sin søndagsplikt. For en muslim strekker kravende seg fra religionen helt til å drepe vantro, hva slags kjøtt det er lov å spise, hvilken skatt man skal kreve av vantro (jizya) etc. etc. Shari’a er det endelige uttrykk for hvilken autoritær makt islam søker. Islams politiske slagside er iboende; kristendommens slagside vil alltid være oppkonstruert. Denne forskjellen mellom kristendommen og islam kan ikke understrekes nok.

Når da sekularismen har utestengt religion fra politikken har man ikke bare da utestengt islam, men også muslimer. Derav tilkommer det tilsynelatende bunnløse anti-politiske hatet fra innvandrer-ungdomen. De har bare avsky til overs for de som ikke en gang greier å hevde sin egen rett i det ultimate spillet for makt; politikken. I islams sekteriske mentalitet ligger der den selfølgelige antagelse at all maktkamp er for sin egen person og identitets vinning. Folk som ikke en gang evner å vedkjenne dette må enten være feig eller stå i ledetog med jødene – eller gjerne begge.

Dette er første del av en lengere anmeldelse jeg tenkte å gjøre ferdig om foredragene som gikk på Litteraturhuset på Saladin-dagene 3-5 mars 2014.

Hvordan vi tilpasser oss selvmord

Jeg har skrevet her før om menneskets natur og hvordan vi som overlevelsesmaskiner har utviklet en utrolig tilpasningsdyktighet ikke sett maken til, noe annet sted i dyreriket. Mange dyr er det som kan gå bare minutter eller timer etter fødsel og kanskje til og med jakte – mennesket kan én eneste ting; å gråte. Men til gjengjeld hjelper dette med oss ved å gi stort rom for utbygging. F.eks var det på BBC for noen dager siden om en nydelig afrikansk jente som hadde mista begge armene men likevel hadde den nydeligste utstrålingen og hadde lært å leve «helt normalt» ved å trene opp beina til å gjøre alt hva hendene hennes en gang kunne.

Åh, det høres fantastisk ut! Mennesket kan overkomme alt. Gjelder det også fornuften? I stor grad, ja. Dette kan være alt fra politisk overbeviselse – en er så overbevist om at selv står for Det gode systemet/politikken at en tillater en selv å gjøre og si ting en aldri ville ellers – eller det kan rett og slett bare være uønskede elementer, som altså må bortforklares eller helst ignoreres.

Hans Rustad har en god artikkel nå om frykt på Document.no hvor han siterer en artikkel i Berlingske av Agnete Selsing. Hun skriver meget godt om hvordan tilpasningen er blitt vår egen verste fiende.

Der er sket noget med Dan­mark. Nok er vi et rela­tivt fre­de­ligt land, men den grove vold er ble­vet mere tyde­lig de senere år. Vold, der ikke altid, men ofte, begås af unge ind­vand­rere og efter­kom­mere, og som ram­mer høj som lav. Den unge mand, der bare er på den for­kerte bus. Den gra­vide kvinde på vej hjem. Den 13-årige pige på cykel, der rin­ger med sin ringe­klokke. Eller, senest, den 34-årige kvinde med sit barn i klap­vogn, der blev over­fal­det med sakse af unge indvandrerpiger.

Det er et pre­kært emne for mange, men ikke desto mindre noget, vi bør for­holde os åbent og ærligt til.

Vold hand­ler ikke kun om det fysiske over­fald. Det hand­ler i lige så høj grad om de poten­ti­elle ofres viden om, at der kan hænde dem noget. Vol­dens ana­tomi er en blan­ding af selve over­gre­bene og bor­ger­nes bevid­st­hed om, at det kan ske. Så går vold og magt op i en højere enhed og kom­mer til at defi­nere en ny orden i det offent­lige rum. En struk­tur, hvor for­bry­derne er de nye magthavere.

Det er en trist udvik­ling, men den fol­ke­lige reak­tion har været bemær­kel­ses­vær­digt tavs. De fleste har rea­ge­ret som de sociale dyr, vi er, og til­pas­set sig den nye orden. Vi træf­fer for­holds­reg­ler uden at tale for højt om det: Vi und­går bestemte ste­der, især om afte­nen, vi slår blik­ket ned over for visse typer, vi fin­der alter­na­ti­ver til de offent­lige trans­port­mid­ler, hvor mange over­fald sker, vi und­la­der måske at sige fra og blande os, når vi ser over­gre­bene. Og det gør vi, fordi det jævn­ligt bli­ver demon­stre­ret, hvad der sker, hvis vi trod­ser mag­ten og siger fra. Eller med andre ord: Reak­tio­nen er frygt i tavshed.

Utrolig at slike deler av samfunnets konstellasjon som er så ekstensielt viktige for oss borgere blir feid under teppe og relativisert, generalisert og ingorert til vi til slutt forestiller oss at «slik har du alltid vært».

Jeg møter disse menneskene hver dag som du kan, i det ene øyeblikk, stå å snakke om hvor forferdelig det er med somaliske gjenger som konstant skal sloss og har en macho-kultur mens i det andre øyeblikket hvor du prøver å si at dette kan ha noen som helst samfunnsmessig betydning hva angår den generelle trygghet osv.  så svinger de inn i totalt vranglås og kommer med de mest patetiske forsøk på å bagatellisere, relativisere og hva annet de kan finne på.

Og det forferdelig ved dette er at det fungerer. Til en viss grad da selvfølgelig. Vi har lenge tilpasset oss tonen og den nye normalen. Prosessen er til ende ved borgerens ord: «Men sånn har det da alltid vært.» Denne er en gjenganger jeg får høre ofte. Det er heldigvis ikke 100% gjennomgående for de personene som bruker dette argumentet mot innvandrer-kriminalitet, at de tar denne vinkelen på saken, for i det de uttaler ordene så ser det nærmest ut som om det er en frase de har øvd inn og gjentatte ganger fortalt seg at «Joda, det er dette jeg tror, dette kan jeg si, dette mener jeg», så helt troverdig er det for hverken av partene. Men det spørs om maska ikke gror fast.

Norsk læreren min fra ungdomsskolen (jeg ble ferdig i går) er nettopp en av de som kan snakke om somaliske gjenger som voldelige men nekte å se det som et samfunnsmessig problem, og jeg vil tro at hennes tro/ignoranse for multikuturen vil bli stadig vanskeligere å opprettholde. Det vil i lengre tider fortsette å være gjørendes men det vil garantert bli skapt et skille, fordi det vil være noen som vil kunne fortsette som før og leve uhindret og uforstyrret fra den virkelige multikultur, men så vil det være de som helt uungåelig møter på de multikulturelle problemer til hverdag.

Allerede vil jeg mene det er skapt et skille i samfunnet mellom de som lever i det multikulturelle Nye Norge og de som lever i et Norge som eksisterte for 30-40 år siden. Men det er også en forskjell på det mentale landet og det fysiske landet vi nordmenn befinner oss i.

Om Tyskland under nazi-regimet kan man, som med de andre land, si at ble okkupert – i hvert fall mentalt sett for Tysklands tilfelle. For tyskeren i 1933-45 så hadde det ikke så veldig mye å si nøyaktig hvor tyskeren befant seg men angående det det mentale var det annerledes. Nazismen med sin innskrenking av ytringsfriheten og hitling av opposisjon som systems- og folke-motstandere gjorde at den tyske [offentlige] mentaliteten ble beleiret, liksom Den gode tonen i dag med sanksjoner som å bli bannlyst rasist også har beleiret og hermetisert det som var av en sunn tenkende tankestrøm i det offentlige Norge. Det har i etterkrigstiden blitt snakket om «Det 2. Tyskland». Hva mener man med dette? Jo, det tenkende mennesket var gått i indre eksil. Akkuray som min norsklærer ‘Mari’ kan snakke om utenlandske gjenger og sigøynere så innbiller jeg meg at tyskeren, kanskje helst de intellektuelle er det jeg sikter til, i 1933-45 hadde det morsomt med å gjøre narr av Hitler og var mye klar over at det var forferdelig å drive med slik raseretorikk som han gjorde (Tyskland hadde i 1920 en «rasisme-paragraf» liksom vi har i dag, mens det da bare omfattet religioner) men likevel var det den samme tyskeren som stod å heiet på en lynsjing av en folkefiende. Altså har man satt punktum i prosessen av å bannlyse sitt eget tenkende sinn som man kan kalle et mentalt harakiri (selvmord).

Så, jeg tror ikke at Mari er dum eller ikke forstår liksom jeg ikke kan få meg til å tro at så få av de intellektuelle tyskerne som ble værende innenfor nazi-establissmentet ikke kunne skjønne noe av hva som foregikk utenfor Tysklands grenser (innenfor også for den saks skyld, med tanke på de jødiske ghettoene, de ble deportert til). Jeg tror at Mari vel forstår at hun ikke kan fortsette å late som om det hele tiden skal være ‘de andres barn’ som må farge håret sitt brunt for å passe inn, en dag vil det briste, men jeg tror ikke det vil skje før et av barna hennes kommer skjelvende hjem etter å ha bli banket og ranet av en utenlandsk gjeng (for Tyskland var det annerledes med det at det ikke fysisk angikk dem på samme måte. Du kan da kanskje si at Norge burde ha bedre odds hva angår å vokna fra den indre eksilen av samvittigheten og fornuften vår).

Det 1. Tyskland var det offentlige, det vedtatte Tyskland, altså med en nazistisk rettesnor. Og så hadde du da det 2. Tyskland, landet tyskerne søkte tilflukt i. Likeledes har vi det her i Norge: I det 1. Norge har vi den offentlige konsensusen av partier som mener nært sagt akkurat det samme, med den udiskutable multikulturen til kjenningsmelodi og bakgrunnsstøy. I stedet for å ta et oppgjør med virkeligheten og hva en innbiller seg til å være hva ‘alle andre mener’ så fordømmer man heller samvittighet og fonuft til eksil og etterhvert som dette brer om seg skapes det nesten sub-mentalitet i nasjonen – en nasjon innenfor nasjonen.

Men som sagt parallellene er ikke helt analoge. I Tyskland gikk benektelsen av nazismens grusomheter hovedsaklig utover alt annet og andre enn tyskerne selv, mens det derimot i Norge vil dra oss med i dragsuget om vi skulle fortsette det multikulturelle søvngjengeri. Som Anfindsen så sjokkerende tittulerer boka si; «Selvmordsparadigmet». Jeg vil ikke snakke om dette som et massemord på den hvite rasen som en del andre gjør men jeg ser på det som sterke og truende suicidale trekk når vanlige mennesker reagerer med en automatikk ovenfor en viss problematikk som om det var en maskerade og bortviser fornuft og samvittighet til eksil.

Kulturalisme – hvordan Breivik og Thorkildsen finner tonen

Selv om multikulturalisme og Breiviks monokulturalisme utvilsomt er to begreper de aller fleste i dag er inneforstått med så er det likevel lite debatt om dem, under ett, og hvis det er, så går debatten nær sagt alltid ut på fortgnene, altså mono vs multi. Hva som derimot aldri tales om er kulturalismen i sin helhet. Hva er kulturalisme? Har egentlig Thorkildsen og Breivik mye den samme ideologiske formen?

Jeg tenkte opprinnelig å innlede denne teksten med en tittel liksom, «høyre-ekstrem og fascistoid multikulturalisme», men jeg tror jeg har rett når jeg sier at den ikke bare ville støtet vekk mange men også vært meget uforståelig i de fleste sine ører. Men feil er det altså ikke. Multikulturalisme lik monokulturalisme deler begge tydelige trekk med både fascisme og høyre-ekstremt tankegods. Det gjør de fordi de – liksom fascismen – bannlyser alt som ikke finnes innenfor egne gitte rammer.

I Breiviks monokulturalisme er det f.eks jødene, muslimene, marxistene – alt som ikke passer med den gitte kulturen – som må vike. Og likt er det med multikulturalismen ettersom den også må dekonstruere majoriteten for å skape en ekte multikultur hvor den ene ikke er større eller mer prominent enn den andre og alle kulturer må kunne utfolde seg til det fulle – på tross av at Shari’a strider med norsk lov. Tankegangen gjelder fortsatt som i fascismen; alt skal foregå innenfor ett gitt system.

Men fascisme og kulturalisme er ikke helt det samme. Kulturalismen går ut på at det finnes faktorer rundt kultur som gjør at det eneste rette blir, i skjæringspunktet mellom lov og kultur, å la kulturen ta forrang for ikke å bryte med den ‘gode tone’. Disse argumentene er det i dag vil høre fra de Anstendige menneskene i mediene som skal ‘respektere’ og ‘tolerere’ andres religiøse følelser, som gir utspring i å brenne ned kontorene til Charlie Hebdo eller å drepe ambassadører.

Man kan gjøre det kort og brutalt ved å si at i Breiviks monokulturalisme så skal det tas hensyn til én spesiell kultur – som da har forrang foran lov, justis og stat – mens det i multikulturalismen ikke bare er én men hundre forskjellige som skal ‘forstås’, ‘respekteres’ og ‘forstås’ til at kulturene må har forang fremfor rettsprinsipper som ytringsfrihet (jfr. Muhammedkrisen).

Utenforskap er ikke tillat. Problemet her er at, alle vet at det ikke går an å skape et samfunn hvor alle praktiserer sine egne lover uten at noen kommer i konflikt med hverandre. Derfor er det de Anstendige menneskene – voktere av den Gode tonen – som Marte Thorkildsen skaper denne esoteriske konsensusen de tolererende imellom Det vil si at i teori så respekterer en multikulturalist kristne og muslimer likt, men den multikulturalistiske konsensusen i virkeligheten derimot, den sier noe annet. Hvem som er med å hvem som står utenfor blir dermed bare videre forsterket ved at f.eks kristne som er offer for slikt som forfølgelse fra en spesiell kultur blir neglisjert, fordi konsensusen har en annen fortelling om deres egen offer-stilling.

Det er terrenget det er noe galt med – aldri kartet.

 

Det ukontroversielle samfunn

«Diskusjon tar vi innad»

Vi har blitt et ukontroversielt samfunn. Diskutering er formalia som må igjennomføres av og til for å avkontroversialisere temaer i ønsket retning. Når Sidsel Wold har sin apologi-reportasje om syria-farerne hvor hun sammelikner soldater i Afghanistan med jihadister i al Nusra, så er det ikke det at uvitende nordmenn får dette inn i hodet, men det er hva som kommer etter reportasjen som er det virkelig ille. Eller for å si det mer presist, det er hva som ikke kommer etter reportasjen som er virkelig skremmende.

Da jeg var liten fikk jeg en gang høre at Amerika kun hadde to partier, elefantene og eslene, da tenkte jeg selvfølgelig at det måtte jo være som å gå i butikken og ha to forskjellige brus å velge imellom. Det virket logisk nok, men det var før jeg oppdaget hva politikk egentlig er, som i Amerika. Demokratiet er basert på konsensus-danning, igjennom debatt og konfrontasjoner opionioner imellom. I Amerika fører man politikken og folket sammen ved å føre debatten innad i partiet igjennom media og parlimentarisme. I Norge derimot bærer vi dessverre fortsatt preg av ‘cliques’, lukkede samfunn som f.eks politikere, kjønnsforskere og journalister – alle grupperinger som føler seg ene å alene adekvate dommere for den jobben de gjør, offentlig innsyn for folket er da vel bare strevsomt og tidtakende.

Resultatet er at i Amerika er kontrovers ‘normalisert’ ved at alle kjenner til at de alene ikke kan ha den rette oppfatningen i alt og ser at det finnes andre meninger om nært sagt alt, og kanskje er det noen som står nærmere et tema enn noen andre gjøre til et annet. Dette er «E pluribus unum» – ut av mange – én, ånden. I Norge derimot blir resultatet stygg innavl, som eksemplifisert av kjønnsforskerne etter Harald Eias, Hjernevask som sa «Nei, men uenigheter skal vi ta innad.» Da får du en befolkning til slutt som fullt ut tror at det er slik det burde være når forskermiljøene, journalistene og politikerne kommer brekende med én eneste forklaring på alt. Hva slags toleranse er det man skaper for de som mener noe annet enn akkurat det som kommer ut fra kjøttkverna?

Altså, for å avslutte innledningen, det er ikke nødvendigvis Sidsel Wold og hennes reportasjer det er noe galt ved, men heller at vi aldri får noen motvekt. Hver gang jeg hører disse reportasjene gråter jeg innvendig for, jeg vet at akkurat nå sitter det hundrevis av mennesker jeg en dag skal møte i klasserommet, arbeidsplassen og på gata som aldri i verden vil ha noen forutsetning for å forstå at jeg kan mene noe annet enn hva som faller inn under NRK, Sidsel Wold & Cos meningsspekter.

Den anstendige tonen

For slike som Anfindsen, HonestThinking.org, og Anders Ulstein som vekselsvis har skrevet på Document.no, så blir det til at når de stikker huet frem og påstår å vete noe annet enn hva som er gjengs så reagerer folk med fremmedfrykt men også rettskaffenhet, fordi de er fullt klar over at de har et helt establissemnet – med tilsynelatende jern-konsensus – bak seg. Dette er mennesker som uten videre kan bedyre ytringsfrihet og ser ingen dobbelmoral i «Ytringsfrihet, men…». Den gode tonen føres over alt annet og den gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet. Det startet på det verst tenkelig sted; vitenskapen. Vitenskapen måtte kompromitteres for den gode tones skyld, så da legger vi heller fra oss alt av evolusjonslære, og sier at mennesket ikke har utviklet seg til forskjellige menneskeraser som all evolusjonslære, genetikk og geografi tilsier, men tar heller til en post-moderne versjon av kreasjonismen; vi ble plutselig homo sapiens ved et knips, 100% momentant, selv de menneskegruppene som aldri hadde kontakt med hverandres gener før moderne tid gjorde dette synkront.

Videre har dette spredt seg stygt som en pest utover i samfunnets sfærer. Det er ingen statshemmelighet at dette handler i stor grad om en spesiell religion; islam. Når FN vedtar konvensjon etter konvensjon for å sikre religioner fra kritikk så er det hver gang én eneste religion som står for presset: Islam, representert av de islamske statene OIC – med FN i hælene som følger vittig opp. For alle handler selvfølgelig ikke dette bare om den gode tonen og å beholde sin anstendighet, det er følgelig, – i hvert fall i FNs tilfelle – også faktorer som penger, trusler og frykt som spiller inn. Men så kan man jo lure, hva er det som egentlig er motivasjonsfaktoren(e) for den ‘vanlige mannen i gata’ som støtter opp om dette her, eller i alle fall lar det passere?

Min far fortalte meg en gang  om at når klassen hans på barneskolen kom hjem fra tur i skogen så ble alle satt til å skrive om turen, og da avsluttet alle «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Det samme er det jeg hører fra leppene til Jens Stoltenberg når han snakker: «Innvandring er fantastisk lønnsomt kulturelt, økonomisk, og politisk. = «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Prøver du å fortelle om at en gutt ble mobba på turen eller at en ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner så bryter du den gode tonen og den hyggelige stemningen.

Norge har lenge vært og er et lite land med lite variasjon i det lokale samtidig som Norge har et mangfold av kultur på det nasjonale plan, men selv dét har det vært og er det vansker med å tolerere for en del. Nå er det ikke i Norge som det er i England hvor språket er selvtalende for alt av hvilke klasse og kultur du kommer fra, det er faktisk nærmest en majoritet av nynorsk-talende på NRK, i hvert fall på radio, men når men den håverende Oslo-kulturen er virkelig til å føle på, eksemplifisert av når man prøvde å innføre påbud om å ha stasjon i Oslo for å få støtte som avis og derav ville skviset ut Dagen i Bergen som Norges største kristne avis. Hvordan er det vi noen gang skal kunne ta imot all verdens kulturer når vi ikke en gang greier å kommer over ens med vår lille variosjon her til lands? Hva som kjennetegner oslo-kulturen, vil jeg mene, er at den prøver, til dels fåfengt, men med overraskende suksess, å skape et bilde av Norge som ett forent folkeslag. Igjennom APs kjøttkvern skal alt presses igjennom og én ser helst at alle bifaller denne opphøyde og ‘multikulturelle’ (man kan sikkert innvende at intoleransen hinter mer til mono-kulturalisme, men de liker jo så godt å kalle seg ‘multikulturelle’ da, hva enn de mener med det. Det er rett og slett en imaginær multikulturalisme, for, blanding av kultur er de i hvert fall ikke interessert i, der går det i toleranse for alle penga.)

For de Anstendiges moral og retningslinjer skal fortsette å være gjeldende er de sterkt avhengige av å drepe kontrovers. Kontrovers er det som tviler. Kontrovers fordrer kritikk, kontemplasjon – alle, naturlige fiender av Anstendigheten. Så hvordan er det man står imot? Er det ikke bare så fristende å bare akseptere de hyggelige tingende å ta til en god tone – handler det ikke om respekt? Som jeg innledningsvis fortalte om er demokratiet sårt avhengige av dialog (går det an å bruke det ordet uten å tenke på Jens og Ghar Støre?) opinionene imellom så det kontroversielle bli tydeliggjort – derfra er det man kan starte å bygge en offentlig konsensus. Føler du at du er et menneske som tar til motmæle selv når makta står imot og Anstendigheten blir holdt fram som det nøytrale parameteret og dommeren, da er du verdig å bli kalt en selvstendig tenker.

Hva som kjennetegner de Anstendige, prekere av den Gode tone, er den sterke forherligelsen for maktbruk. Når en allerede har et gitt mål blir selvfølgelig søken om den beste vei overflødig, for den beste vei er jo innlysende nok, i de Anstendiges øyne, den som er mest effektiv og hardes i maktbruk.

Fra kulturrevolusjon til komfortabelhetspress og anstendighet

Og dette er langtfra kun et politisk fenomen at en danner et spekter av hyggelige og akseptable sannheter og skikker for å nå opp. Hvor mye nyskapende populær musikk har det vært å høre siden kuturradikalerne døde hen i konformitet? Det var en gang på 60-tallet da en kunne blir berømt for sin radikalitet. Altså, hadde man ikke bare stilt seg med den ‘sterke hesten’ og fulgt opp den gode tonen, men man hadde egne selvkomponerte meritter! En kunne skape nye nytt for helvete! I dag høres Rihanna mye ut som sampling av Madonna og visa versa for de fleste populær-sjangre og artister – det blir stadig vanskeligere å høre forskjell. I musikken brukes det kun enkle triks og rytmer som man vet vil slå an og passer inn i blant resten. Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av norsk politikk om man bare byttet om noen ord her og der.

Nyanser blir farlige saker fordi det kan bane vei for kontrovers så man ‘safer’ den heller ved å f.eks skape pene og hyggelige fraser man kan gjenta som rituale: «De fleste innvandrere er svensker og polakker. Vi må passe på å ikke skape et oss å dem. Vi har visse utfordringer.»

Og ungdommen digger det – eller, det vil si de later som. Som ungdom så kjenner jeg til dette komfortabelhetspresset, som omhandler f.eks at du skal ha tid til Facebokk, Twitter, Snapchat, Vine (og mye annet jeg ikke gidder å følge med på) trening og burde helst ha greie karakterer. Alle vet med seg selv at dette er en umulig kabal, så skole er det, det ofte går utover.

Et gammelt munnhell sier at den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs. Jeg er rungende enig. Ungdommen blir innbilt av sine foreldre og lærere igjennom selv-realisering at det er kun én vei å gå – hvordan er dette annerledes fra hvordan borgerskapets sønner for 50 år siden brøt med sine foreldre? Klassekampen har fortsatt i 2013 førsteside oppslag med ‘kritikk’ av Bush og Irak krigen og tror fortsatt de er radikale. Det det er en alvorlig diskrepans her som ikke gjenspeiler virkeligheten på noen måte. (Skrevet om tidligere her på bloggen) Når skal noen gang ungdommen lære å takle at andre har forskjellige meninger og ståsteder når de selv blir oppdratt til å tro at vi alle er er like gode om vi bare får ‘selv-realisere’ oss. Til ungdommen snakkes det om respekt, men hvordan kan noen respektere noe de hverken forstår eller har greie på?

Akkurat som alt annet blir islam bare presentert som nok en annen religion, som likt alle andre kan kreve respekt for sine skikker. Skaper dette forståelse? Gjør dette elevene kapable til å snakke med vennina si i friminuttet om at hun skal til Kurdistan for å gifte seg med en fetter hun vet mishandler henne? Nei, det ville vel vært å bryte med den Gode tonen.

Generation Identitaire – en krigserklæring mot 68’ernes multikulturelle establissement

Vi er generasjonen av/etter dem, som dør af et blik til siden, en nægtet sigarett eller en attitude, som sjenerer noen. Vi er den etniske fraviks generasjon, sameksistensens totale fallit, den pålagte ‘mangfoldighets’ generation.

Vi er den generasjon som er offer for mai 68, som ville frigjøre oss fra tradisjonens vekt, fra viten og autoritet i skolen, men som i stedet ble frigjort fra sitt eget ansvar. Vi har lukket våres historiebøger for å finne våres hukommelse. Vi holdt opp med å tro, at planeten er en landsby og hele menneskeheten er våres familie. Vi oppdaget, at vi har røtter, forfedre, og derfor en fremtid. Våres eneste arv er vårt land, vårt blod, vår identitet.

Vi slukket tv’en for å gå på gaten. Vi malte våre slogans på murene og ropte ungdommen til makten i våres megafoner. Vi vil ikke bakke, vil vi ikke gi opp. Vi er trætte af jeres fejghed.

Du er SOS Racisme og “mangfoldighet”, seksuel frihed, en pose ris fra Bernard Kouchner. Vi er 25% arbeidsløshet, sosial gjeld, det multikulturelle samfunns eksplosjon av anti-hvit rasisme, brudte familier, og en ung fransk soldat, som døde i Afghanistan. Du behøver ikke se nedlatende på oss. Vi har ikke bruk for din ungdomspolitikk. Ungdommen er vår politikk. Misforstå oss ikke: denne teksten er ikke kun et manifest, det er en krigserklæring. Vi er i morgen, du er i går.

Egen oversettelse fra Snaphanens oversettelse (jeg unnlot å oversette hva jeg anså som nærmes uoversettelig) – video, fransk, utekstet.