Moral og norsk media

Medias stadig mer moralistiske tone går hånd i hånd med hva Mikael Jalving skriver og siterer Peter Luthers­son.

Da jour­na­lis­ten Peter Luthers­son blev kul­tur­re­dak­tør ved Svenska Dag­bla­det for 20 år siden, følte han sig som en del af en århundrede­gam­mel tra­dition. De store mor­gen­avi­ser udgjorde, hvad han opfat­tede som en hjørne­sten i Sve­ri­ges intel­lek­tu­elle infrastruktur.

I dag mener han, at selv seriøse aviser har bevæ­get sig langt væk fra reflek­sions­kul­tu­ren og i rea­li­te­ten har over­gi­vet sig til populærkulturen.

I et nyligt fore­drag talte han lige­frem om en “kunds­kabs­fobi” på dag­bla­dene og om en omfat­tende “afin­tel­lek­tua­li­se­ring” af den offent­lige samtale.

Hvor ser du især denne tendens? »Du kan se tenden­sen på nyheds­si­derne, hvor mere og mere stof kom­mer fra pri­vat­sfæ­ren. Vol­de­lig kri­mi­na­li­tet. Tera­pipro­ble­mer. Sta­dig flere ansig­ter. Angi­ve­ligt inter­es­sante per­soner. Kendissladder.

Du kan se tenden­sen i kro­nik­ker, blogs og twe­ets med menin­ger om alt mel­lem him­mel og jord, over­fla­disk beskri­velse af pro­blem­kom­plek­ser, fra­vær af argumentation.

Du kan se det på kul­tur­si­der­nes bogan­mel­del­ser, hvor færre og færre fag­bø­ger får opmærksomhed.

[…]

Hvad er konsekvensen?

»En kon­se­kvens er, at dag­bla­dene ikke læn­gere hjæl­per men­nes­ker fra kul­tu­relt under­pri­vi­lege­rede mil­jøer med at få adgang til et rigere per­spek­tiv på ver­den og deres egen tilværelse.

Dag­bla­dene ophø­rer ganske sim­pelt med at civi­li­sere og danne læserne.

Tonen ligger stadig nærmere en følelsesladet tone som kan bedre kalles sentimentalitet som igjen fører til følelsesmessig nummenhet. Som Lutherson sier kommer «nyhetene» oftere fra privat sfæren til angivelig interessante folk som man egentlig ikke har noe tilfelles med men likevel hauser opp til skyene (jfr. Paradise Hotel). Dette høres muligens noe ut fjernt i forhold til tittelen men denne overfladiske sentimentaliteten har alt å gjøre med moralismen i norsk presse.

Moral ligger mye nærmere våre følelser enn våre tanker og skiller seg fra etikk på en vesentlig måte: Moral er menneskets måte å normere følelser slik at de blir mindre flyktige. Det er på denne måten moral er så ødeleggende for all debatt fordi den er ikke selv-ransakende og heller ikke ute etter å utvikle seg slik som etikk  har muligheten til pga dets empiriske natur.

Selve problemet med det norske mediahuset er at det beror i alt for stor grad på moral, altså deres forståelse av moral. Fordi moral ikke er bygget opp av noe empirisk tankegang skaper det store problemer for andre som ikke er inneforstått med den samme moralen. Det er ikke noe galt i seg selv ved å være noe moralsk men det avhenger av at man hele tiden blir møtt med motforestillinger; det gjør ikke de norske mediahuset.

Det spiller over på alle politiske temaer.

I Nathan saken finner man den samme ensrettede moraliseringen; man gjør det til et spørsmål om godhet. «Kan du virkelig være så ond at du vil si nei til dette barnet?». Også nå nylig har Mala Wang-Naveen skrevet om #Hvis JegVarHvit saken fra Sverige og kan altså ikke pga hennes normerte følelser/moral ikke øyne den åpenbare rasismen hun ser på til tross for at det stirrer tilbake rett på henne. Rasisme mot hvite overser man pent fordi det har offisielt moralsk sett blitt lovlig pga koloni-tiden.

Moral er avhengig av ekstern berettigelse. Det er dette som tillater Sidsel Wold og Wang-Naveen å fortsette uten ett kritisk ord fra egne rekker, eller forsåvidt noe av den norske offentligheten.Det er denne blandingen av følelser, ikke-empirisk tankegang og ekstern berittgelse fra media som også tillater resten av Norge å fortsette sitt søvngjengeri.

For den som hele tiden insisterer på å stå på sin egen moralske grunn er det vanskelig å diskutere menneskets natur fordi den vil ikke akseptere menneskets evne til selv-bedrag og til hvilken grad vi evner å holde meninger som er fullstendig motstridende ved å holde dem isolert; moralisten vil insistere på at det er en mening, sammenheng og begrunnelse for alt. For moralisten finnes ikke objektivitet, for moralisten er Godt/Ondt de eneste meningfulle aksene å vurdere andre personer og/eller meninger – derav et 2D blikk på verden. Jeg vil si at dette er noe av den verste arven vi har fra 68’erne; da var du enten venstre eller ond. Samme tankegang er det vi hører fra Sidsel Wold (begrepet selvforsvar befinner seg kun i vår 3D-verden og havner dermed i hennes gråsone) og med NRKs serie, Myter om innvandring er heller ikke her fokuset til noen særlig grad på fakta heller på hva som er moralsk riktig å tenke om andre (jfr. om det er moralsk riktig å si at noen er mer kriminelle enn andre).

Reklame