Om å hate menneskeheten – diktanalyse

Herværende tekst er ord for ord hva jeg skrev under en halvennen times norsktime i diktanalyse ved Lillestrøm sent i fjor. Om noe bør det vise at det stadig kan være relevant å tolke diktprosa.

Paal Brekkes «som i en kinosal» (Det skjeve smil, 1965) er en allegori i diktform. Diktet er stilistisk og innholdsmessig avmålt, med omtrentlig like mange stavelser per vers og omtrenlig like mange vers per strofe, mens det modernistiske er alt annet enn omtrentlig. Det formidler et budskap av sartrisk eksistensialisme på det mest utvetydige. Men jeg vil argumentere for at Brekke kanskje har tatt det hele enda et skritt lenger med implikasjonene innbakt i kinosalens allegori.

Pedantikeren vil nok innvende at tittelens og første vers’ «som» vil si at vi her snakker om en sammenlikning. Jeg repliserer at diktets pretensjoner mot det virkelighetstroe og dets  nåtidsform gjør diktet til en virkelighetsbeskrivelse an sich, om enn i allegorisk forstand. Det virker altså mer sant at Brekke her førsøker å si noe om virkeligheten som en kinosal, ikke rent et trekk blant andre trekk ved tilværelsen.

I første strofe finner vi et desorientert «jeg». Denne svimmelheten kobles opp mot å stå overfor en forestilling in medias res. Så spørres der om hva denne forestillingen handler om, med et spørsmålstegn som etterfølges av «hysj», med liten forbokstav, hvilket kan hinte mot en tvetydigheten angående hvem som der hysjer. Det er heller ikke klart om det er «jeg» som stiller spørsmål. På denne måten gir Brekke inntrykk av at både spørsmålet og hysjingen er noe som henger i luften av rommet. Spørsmålet utgår tilsynelatende ikke fra en person, et subjekt, men som om fra tilværelsen selv; som om diktet uttrykker tilværelsens selvbevissthet. Her kan vi også legge merke til at der ikke gis annen punktsetting enn spørsmålstegnet, foruten om siste vers av siste strofe, der det sykliske avsluttes med et endelig punktum.

Strofen fortsetter i samme stil, der spørsmålet i suspens avrundes med et obskurt «hysj». Men her er også noe nytt. Når der spørres om å få et navn, å sette ord på forestillingen, da griper en allegorisk «kontrollør» inn. Dette er skapelsesberetningen invertert; der en overmakt neter mennesket i salen navn på verden, mens Jahve, den gammeltestamentlige GUd kommanderer mennesket til å ta kontroll over jorden ved å gi alt sitt rette navn. En viktig forskjell her er da ogsp at eksistensialisten har byttet myten for allegorien. Og man kan få inntrykket av at Brekke mener, eller uttrykker en oppfatining av at allegorien er mer virkelig enn virkeligheten selv. Den eksistensialistiske allegorien i diktform viser seg således, i motsetning til det alluderende og mytiske, som en egen sjanger.

Videre finner vi en dialog som ikke er markert som dialog. Samtalen er ikke en hendelse, men en tilstand. Mangelen på tegnsetting har den tilsiktede effekt at innholdet oppløses i seg selv. Det udistinkte jeget får aldri en munn, og er derfor typisk nok bare en abstraksjon om et selv, og ingen person.

Diktet er svært symboltungt, dog på en mer subtil måte. Det er først når koffertene kommer inn i bildet at kontrolløren soør om jeget er beruset. Om man ønsker å reise seg, eller enda verre, viser tegn til å være pakket og klar for avreise, skal det straffes.

Alt dette synes for meg å være en versjon av Edens hage med motsatt fortegn. I stedet for paradis er det i stedet «gravmørke»; i stedet for å kastes ut for alltid i utlendighet blir Brekkes «jeg»  kastet inn igjen og igjen; her ønsker mennesket selv utlendigheten, en ny flukt fra Egypt som er kinosalen; opprøret er nå glemt (andre strofe) og skal finne sted for hvert enkelt individ, i motsetning til én hendelse for menneskeslekte; her er de i utgangspunktet ikke i perfekt harmoni med hverandre, jeget ser så vidt det er hodene mellom benkeradene som separerer (Descartes’ dualisme); her står de ikke nakne fremfor hverandre; og viktigst av alt, her er overmakten fiende, og fienden er et annet menneske.

Brekke har her oppgitt mellommenneskelig kontakt (tredje strofe) og fremstår da mer som en post-moderne individualist, eller helst solipsist. Vi finner ikke noe særlig tegn eng gang til at «Det store spranget» skulle kunne redde mennesket fra denne skjebnen som er den moderne salen. Det er ikke godt å si hva Brekke skulle mene er løsningen. Likvidering av alle «kontrollørene» av sivilisasjonens verniss/lerret, systematisk bombing av «benkeradene» for å forene de innesprerrede, eller begge? Eller har Brekke noen reservasjoner mot opprøret? I parentes skriver han «rødt» om Exit-skiltet, som egentlig er grønt, altså rødt som et symbol på fare. At diktet er uttrykk for et genuint menneskehat kan heller ikke utelukkes, eller er det vi selv som er våre egne fangevoktere, og bare kan si «hysj» i møte med verdens problemer og grusomheter?

Fra Det skjeve smil i rosa (1965). Oslo, Aschehoug.

Som i en kinosal, men uten
at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen
Hva handler det om? hysj
Men hva heter filmen? hysj
Og kontrolløren lyser, myser på meg med en skjermet lommelykt
Hvorfor setter De Dem ikke? Hva med disse kuffertene?
De er mine. Hysj, han skubber til meg har De drukket? Hold Dem
rolig, ellers må De gå igjen

Og fjernt et minne om at engang protesterte? skrek jeg ikke? trampet i jeg husker ikke, snubler bare oppover i trappetrin med tall som lyser
grønt mot Exit (rødt)
og redd. Fra lerretet bak meg

stemmene, metallisk ropert-brølende det hvisker som fra hvinende vinsjer
og et gravmørke omkring meg
bare hodene så vidt, så hvite over benkeryggene, og når jeg snakker til dem Hysj! Så ut med Dem

på hodet gjennom døren, ut
men bare inn i en kinosal, nøyaktig maken, og den samme filmen
Kjører de den forlengs eller baklengs Hysj. Og kontrolløren og det hele om igjen, opp trappene
ut igjen, men alltid bare inn igjen

Raddiser under halvmåne

Hentet fra notatblokken, oktober 2013

Med den fremmedgjøringen muslimer selv opplever i dag kan man se en parallell til femtitallets «babyboomere»: Den følelsen av å være fremmed for høy-kulturen og storsamfunnet som babyboomerne av femtitallet opplevde er lik den muslimer i dag kan føle når de selv føler seg intellektuelt og kulturelt utilstrekkelige hva angår å forstå og delta i norsk høy-kultur, og endatil den av allminnelig betydning som salmer og skiturer.

Det er ingen tvil om at muslimer er vel så godt representert på fester og i pop-kulturen her i Vesten som de av etnisk norsk opphav, men dette er til stor forskjell fra hva et ordentlig fellesskap betyr. Er man ’integrert’ – hva nå enn det kan bety i disse tider – om man har et etablert hjem og sosial krets? Det er ikke direkte galt å svare ja, liksom det heller ikke var galt å si om sekstiåtterne da de dannet sitt eget fellesskap under banneret av opprør (les Hillary Clinton med sine hvite studenter som stod sammen med panterne på gressplenen foran Cornwell da de væpnet overtok skolen). Men dette spørsmålet svares så alt for ofte kun i perspektivet av «Det tolerante vi».

Tar man spørsmålet videre og ser den muslimske ungdoms behov, kan man komme til skade for å oppdage at 1) Integrering eller assismiliering er begge mye mindre lukrative valg enn det nordmenn forestiller seg 2) norsk kultur i seg selv kan være utilstrekkelig. Begge taler om muslimers behov for fellesskap. Fellesskapsfølelsen muslimer opplever i moskeene, hjemme og blant det større nettverket av felles muslimer er så sterkt at norsk kultur stiller som David mot Goliat. Det er ikke det at den gjennomsnittelige muslim ikke forsøker overhodet, men prisen å betale er så mye større enn den belønning en greier å oppfatte som påtagelig og konkret.

Å snakke om kjærester eller kjærlighet – til forskjell fra sex hvilket gutta snakker om hele tiden – er den ultimate ydmykelsen mot ungdom som allerede sliter med å finne en sammenhengende verdensfortolkning. Det uttales aldri men en må være blind eller multikulturalist for ikke å se hvor mye det forstyrrer «dem», muslimene når slikt kommer opp. I andre timer som i samfunnsfagen, kan man høre. Men igjen; det er ikke det at de ikke forsøker. Når de sier «Jeg er like norsk som deg!» til en annen nordmann sier de det omigjen og omigjen nærmest som et trylleformular som gjør det mer sant for hver gang det sies. Men egentlig er det et rop om hjelp i en verden hvor de ikke blir forstått av noen – i hvert fall ikke av lærer som er redd for å være fordomsfull og aller minst av sine egne foreldre bare ikke kan vite ettersom de sjeldent har gått på norsk skole.

Denne følelsen av å være et fremmedlegeme, flytende rundt i et udefinerbart, for ikke snakke om et ubehagelig, rom, det er det sekstiåtterne har til felles med dagens muslimske ungdom. Selvfølgelig er det verre for muslimene i dag. For sekstiåtterne besto storsamfunnet hele tiden som et visst referansepunkt, om ikke annet måtte det inngå i ødipus-komplekset, det er ønsket om å drepe sin far.

Tilhørighets-vakuumet er det som har gitt jihadist-miljøene det siste «boostet» Lars Akerhaug skriver om i sin nye bok «Norsk Jihad».

Gud må vite om det vil komme til et ”opprør” fra flokken av outsidere. Men samles gjør de i alle fall.

’Den urolige ungdommen’ i Sverige som skulle hevne seg på krenkelsene av ’deres kvinner’, utført av en av ’de andre’ (les: etnisk svensk), talte flere hundre, om ikke oppe i tusentallet. At ”en ansamling av ungdom = biler i brann” er for lengst blitt en selvfølgelighet, men her handlet det om mer enn materiell skade – de var ute etter et offer. Dét er antallet ungdommer som spontant dukker opp for å forvolde et menneske som etter egen kultur og lov – de kaller det vel Shari’ah – er blitt lovløs.

Da det var mange nok som stod sammen om utenforskapet på sekstitallet skapte det en slags kult av ungdom. De forstod hverandre på en bakgrunn av en fremmed følelse ovenfor tradisjonene, eller borgerligheten og borgerskapet om du vil. I dag samles ikke-vestlige seg, særs muslimer ikke lenger på bakgrunn av etnisitet som i afrikanere for seg og arabere for seg. Lars Akerhaug forteller i sin bok ”Norsk jihad” at det ikke er tilfeldig at norsk blir et mer utbredt språk blant ungdommen. Ungdommen ser det som en måte å ekskludere foreldrene sine på, som hverken er ’ordentlig’ troende muslimer eller forstår seg på ”det nye fellesskapet” de selv møter i hverdagen. Selv observerer jeg at jeg stadig sjeldnere får høre noen somaler under 20 snakke noe annet enn norsk med andre somalere. Lars Akerhaug forteller i tillegg at de jihadistiske miljøene for lengst har sluttet med praksisen av å holde de jihadistsike miljøene utelukkende for én etnisitet, slik det før var den somaliske fraksjon og den kurdiske.

Gjennom utenforskapet rettes man mot det radikale. På samme måte som ekstremiteter som Allen Ginsberg og liknende ble deskriptive og definerende for allminnelig ungdom på den tiden, så frykter jeg likeledes at Al Nahi kan komme i samme posisjon som Ginsberg, bare for muslimer:

– I Norge føler jeg at det er nesten kriminelt å være troende muslim. Det samme tror jeg mange minoriteter og norske irakere synes er vanske­lig: det å skape en balanse mellom to kulturer. Man kan føle seg marginalisert i samfunnet og dermed søke seg til kriminelle gjenger som aksepterer deg slik du er, sier hun.

 Jeg mener å se her at Nahi faktisk representerer en side av den allminnelig muslims følelsesspekter, som jeg møter blant venner. For det handler nettopp mye om følelser. Det handler i hverdagen om så banale ting som å ha hørt om Fleksnes. Når multikulturalistene roper om at vi må avskaffe norsk kultur, ved å sekularisere og ’nøytralisere’ Norge fordi dette skal være i strid med dogmet om likestilte kulturer, derav ekskluderende, da tar de faktisk ikke så feil som en vanligvis vil tro om relativiserende kulturalister. Når norske jenter diskuterer kjærester må mange, om ikke de fleste av muslimske jenter i gjengen vite med seg selv at de selv tilhører en annen verden som for egen del, i verste fall har en fetter i Irak å gifte seg med i nær fremtid, eller, om en er litt mer heldig, begrenser det seg bare til å måtte velge en akseptert mann av ønsket etnisitet.

Men denne gangen er det ikke like «uskyldig» — om en noen gang kan bruke et slikt uttrykk om 68’ernes helomvending av samfunnet. Utenforskapet av dagens unge muslimer handler ikke kun om en generasjonskløft i samfunnet — selv om en kan argumentere at det er en generasjonskløft mellom annen og første generasjonsinnvandrere — dette handler om en kulturell kløft sivilisasjoner imellom, en kløft av dimensjoner.

Dette handler ikke om subkultur versus MSM-kultur, dette er parallellsamfunn – sivilisasjon mot sivilisasjon.

Dette handler ikke lenger om korte skjørt, tatoveringer, kjønnsorganer i sanger og annet. Dette handler om så enkle ting som det mangfold det offentlige Norge hevder å forsvare.

Forholdet til muslimer og islamister av det offentlige Norges side, er i høy grad motsetningsfylt.

De gamle sekståtterne ser forståelig nok romantisk på alt som likner revolusjon og oppstandelse av de undertrykte og inviterte derfor Arfan Bhatti til SKUP-konferansen for journalister og prydet derfor avissidene deres med bilder av en sjarmerende, smilende og kjekk Bhatti når han kom ut av rettssalen med Koranen i hånden.

Men forskjellene er for store. Bhatti, lik sine med-islamister er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å bli martyrer for de undertrykte med mindre det direkte involverer dem selv. Undertrykkelse-opprør-koblingen er kunstig og oppkonstruert av etnisk norske journalister som aldri har nærmet seg islam mer enn gjennom å tolerere, det vil si å forholde seg ignorant.

Men at det er oppkonstruert gjør ikke idéen om Bhatti og hans med-islamister som frihetskjempere noe mindre relevant eller utslagsgivende. Når Nahi og andre islamister av typen fra islam.net profeterer om utskillelsen av muslimer fungerer VG og Dagbladet som medier for deres profetiers oppfyllelse, da allminnelig muslimsk ungdom observerer hvor fremmed VG faktisk er for Bhattis verden.

En samlet norsk pressestand forsøker å presentere forholdet mellom islamisme, dvs. vold og islam som én-dimensjonalt ved å si at de ikke har noe med hverandre å gjøre. Skartveit, vær så snill, prøv å fortell det til en muslimsk femtenåring som får høre at hans/hennes foreldre er vantro eller dårlige muslimer, av de som er de høyeste autoritetene i hans liv.

Denne framstillingen av islam og islamister som Sidsel Wold bygger opp til når hun snakker om Syria-farere som spenningssøkende ungdommer akkurat som sine norske jevnaldrende som tar til militæret, sørger hun for et opplinjet samfunn av oss og dere for hun gjør det så klinkende klart at det er et «vi» som tolerer «dem». Toleranse som slår med rekyl.

Norske journalister greier ikke til tross for deres bekjennelse til det multikulturelle og ’tolerante’ å ta inn over seg hvert ord som faller i økende grad tolkes av muslimske ører.

Hvordan kan vi noen gang snakke om norsk islam og norske muslimer om vi ikke skal utsette det for norske standarder?

Samtidig som hun evner å lefle med islamistisk jihad greier hun samtidig å mikse det inn i en suppe av «toleranse» for andre, som så åpenbart her er muslimer. I stedet for å gjøre det klinkende klart at slike muslimer ikke har noe å gjøre med den islam vi vil ha i Norge så sauser hun det sammen til å bli et spørsmål om toleranse for at andre velger annerledes – indirekte går det an å forstå henne som om hun likestiller den vanlige muslims trosfrihet med ønske om å føre jihad.

Dette er et typisk eksempel på hvordan norske journalister forholder seg til saker som omhandler islamisme, eller strengt konservative muslimer: Journalisten utnytter sin avstand til saken til å kunne tolerere seg fram til en moralsk posisjon uten å måtte ta stilling til hva som faktisk foregår, slik som når journalister har én enseste kommentar på islamistiske partier i Europa; «De har ytringsfrihet de også», punktum, finale, ikke noe mer å si om den saken, «slik har det alltid vært».

Dette vil da ikke vare evig, når det kommer så nærme at sekstiåtterne befinner seg under halvmånen. Da blir man bare nødt til å se opp, gni seg i øynene og innse at kanskje ikke all annerledeshet er like kulturelt berikende, slikt som misogonistisk og homofobisk islam.

Kan homofobisk islam tilsettes toleranse og bli en norsk berikelse?

Akkurat som ikke all ungdom på femti- sekstitallet var omvendte og revolusjonære så har ikke muslimsk ungdom noe revolusjonært forhold til islam, og flertallet vil ikke oppnå personlig revolusjon på egenhånd. Derfor er det idéenes kraft er så viktig. Når det kommer til bevegelser som definerer seg i motsetning til noe annet, som i vårt tilfelle er muslimene mot det norske storsamfunn, så kommer ofte ytterpunktene i sentrum, da det er kjennsgjerning for kulten å dyrke det progressive, derav det ekstreme som materialiseres av ikoner.

På sekstitallet foregikk idoliseringen av de mest progressive gjennom musikken da det var om å presse mest mulig sex og rus inn i minst mulig spilletid av en sang for å være mest «radikal». Muslimer som forsøker å penetrere den norske kulturen på noe dypere nivå enn å surfe billig populær-kultur vil oppleve det som ekskluderende. En tanke kan være at vold kan dominere et slikt bilde.

Heller ikke for radikalerne på sekstitallet var vold noe ukjent, med den romantikken man spandt rundt den. På samme måte, men i enda større grad frykter jeg, vil voldelig motstand definere og prege en motstand mot demokrati og norske verdier, med den kultur som ligger i bunn.