Where the light shines through

På grunn av sin historie og kultur er Iran et meget spesielt land. Det er ikke tilfeldig at det spesielt har vært kvinnelige iranere som har vært de første innvandrerne til å trå ut av minoritetsrollen, som Mina Ghabi Lunde, Lily Bandehy og Firoozeh Baazrafkan. Trolig har det å gjøre med Irans bevarelse av kulturen. Shia-muslimene (Iran er shia-muslimsk) blir ofte usatt fortakfir av andre sunni-muslimer (hvilket er det arabiske ordet for når en muslim hevder at en annen muslim/er egentlig har forlatt islam som følge av svak eller dårlig tro) fordi de har adoptert mye av sine tidligere kulturer inn i sin islamske tro. Noen steder i Iran kan du, for eksempel se at shia-muslimer har etterliknet de kristne sin tradisjon for prosesjoner hvor de går gjennom gatene og pisker seg selv som avlat for synden. Andre steder kan den lokale praktiseringen av islam være påvirket av zoroastrianismen som er Irans opprinnelige religion før den arabiske erobringen. Det er heller ikke sjeldent at iranere med sterkt persisk opphav nekter å introdusere seg som iransk selv om de ikke har noe annet enn iransk pass. Det danner seg et mønster av at kulturen er islams antitese.

Nå har Juni Dahr og hennes følge vært i Iran og gjennomført stykket Ibsens kvinner – med slør. (Saken er hentet fra Aftenposten). Tidligere i 2011 ble det forsøkt å sette opp et annet Ibsen-stykke Hedda Gabler, et forsøk som ble skutt ned etter at et delvis statlig nyhetsbyrå omtalte det som ”vulgært” og ”hedonistisk” som førte til at Teherans teaterledelse ble kalt inn på teppet for å forklare seg. I 2014 har man forsøkt på nytt og Juni Dahr gjør suksess under Fadjr-festivalen i Teheran med et mindre revidert Ibsen-stykke. Kulturen springer frem i øyeblikket pietistene slipper taket.

Juni Dahr forteller at det er forskjell på folkets og islams vilje:

«Det var større enn jeg kan forstå. En ting er de politiske og religiøse reglene vi må forholde oss til her, en annen ting er dette fantastiske folket som hungrer etter kultur og kontakt med folk utenfra.

Selv etter revolusjonen har vi klart å holde fast i kunsten hans og ikke gi den opp, selv om det har vært vanskelig i perioder.»

Når en så lurer på hvordan en religion kan ha så misfornøyde tilhengere kan en tenke på Qaradawi som en gang sa at uten apostasi-straffen ville det heller ikke vært noen islam.

Denne kampen mellom folkets ønske om kultur og islams ønske om renhet er ikke av en ny art. Flere av de islamske stater og land som har eksistert igjennom historien har hatt sine kulturelle høydepunkt, men kulturens gjenkomst har aldri vært gitt. Kampen mellom islam og kulturen har vært konstant til alle tider. Al- Anandus – islamske Umayyad-rikets spanske koloni – hadde sitt høydepunkt under kalifene Abd-al-Rahman III (912-961) og Al-Hakam II (915-976). Abd-Al-Rahman startet kultiveringen av islam i Spania ved å samle bøker til biblioteker og gav medisinmenn anerkjennelse til å forske (som overhodet ikke er en selvfølge i islamsk land i middelaldersk tid). Al-Hakam førte tradisjonen enda noen hakk videre og opprettet universiteter for å opprettholde den kunnskapen bibliotekene inneholdt. Men kulturens utvikling i islamske samfunn er som sagt på ingen måte gitt. Da Al-Hakam gikk av tronen ved sin død og hans sønn Hisham II tok over ble den reelle makten overført til en sterkt religiøs og pietistisk al-Mansur Ibn Abi Aamir – en  mann som hadde svært lite til overs for alt som hadde å gjøre med vitenskapene å gjøre. I Hisham II sin tid evnet han da å sette hele al-Anandus sin kultivering tilbake ved å brenne det meste av bøker som ikke var strengt bundet opp om islam og Koranen.

Til tross for at Hisham II i løpet av sin tid greide å sette al-Anandus 100 år tilbake ved å brenne bibliotekene, så fant likevel de spanske muslimene tilbake til filosofien etter Hisham II sin død. Det fulgte muslimske filosofer som utforsket Platon, Aristoteles og oppfordret til sekularisme. Dette tankegodset finnes kun som rester i den sterkt forfulgte retningen av Sufi-islam. Nåtidens brenning av historiske biblioteker i Mali, Egypt og ødeleggelsen av Sufi-templer og gravplasser kan kanskje minne om en hel verden under styret av en Hisham II.

Det er igjennom kulturen at lyset slipper inn. I en hverdag hvor ellers en guddommelig maske skal opprettholdes ved å nevne Gud i alle mulige sammenhenger kan Ibsens dramaer som er så fokuserte på menneskets tragedier og profane natur være forståelig nok ganske så befriende. Muslimers dragning til Ibsens modernitet er ikke ny:

«Helt siden 1909 har iranere vært fascinert av Henriks Ibsen, og hans tekster har inspirert mange iranske forfattere, skuespillere og filmskapere. Regissør Asghar Farhadi, som har vunnet Oscar og fått et internasjonalt gjennombrudd med filmen Nader og Simin, er en av flere iranere som har latt seg inspirere av den norske dramatikeren.»

I hilsenen ”salaam-aleikum – wa-aleikum-salaam” viser islam hvor tydelig at der hvor vestlige ellers stiller spørsmål om hvordan den andre har det, der har islam satt Gud i stedet. I sin bok Nomad beskriver Ayaan Hirsi-Ali hvordan hun ble så sterkt overrasket over hvordan vi vestlige, med den største selvfølgelighet kunne stille hverandre spørsmål. Siden hun var liten hadde hun på koranskolen lært at å stille spørsmål var å betvile Allah.

Kulturen – resultat av menneskelig interaksjon – skal underkastes renhetens maske.

http://www.aftenposten.no/kultur/Juni-Dahr-viste-Ibsens-kvinner-med-slor-7454220.html#.Uu-vXhZAEVs

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Andalus

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Hakam_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Abd-ar-Rahman_III

https://en.wikipedia.org/wiki/Hisham_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Averroism

Reklamer

Midt-Østen

Internettet er en gullgruve om en greier å trekke sammen de riktige punktene til noe sammenhengende. Her er min første bloggpost om utenriks:

I økende grad blir Midt-Østens politikk norsk politikk. Senest har det vært stor medial oppmerksomhet rettet mot et par somaliske søstre på eventyr-jihad i Syria.

På dagen da Ariel Sharon gikk bort hadde Al Jazeera en reportasje om historien om hvordan Assad-dynastiet kom til makten. Det er helt ufattelig for europeiske øyne å se og høre om hvordan så mye av tilværelsen kan handle om vold og makt. Tilværelsen er en cocktail av egosentrisk millennialisme på vegne av sin egen sekt samtidig som det er blandet med en alltid nærværende følelse av å være truet av andres eksistens. Det vil si; et miljø der hvor psykopater som Bashar al Assad trives. Paranoia er kulturen. Selv sin egen bror sendte Assad i eksil av rene mistanker.

Denne paranoian gjelder også islamistene. 3. januar startet den første organiserte veltingen av ISIS (Qaeda i Syria og Irak). Bak dette var andre mer ‘moderate’ islamister.  Alle de gruppene som har vært intimt forbundet og assosiert med Qaeda, ISIS, i Syria har nå snudd munnløpet og gått til organisert angrep på ISIS i alle Syrias provinser (brigadene og organisasjonene er Ahrar al Sham, Ahfad al Rasoul, Islamsk Front, med fler). Hassan Hassan skriver på Foreign Policy som om dette skulle være med motivet av å ville den sivile syrern noe bedre, men det er tvilsomt. Det er nok mer sannsynlig at dette er et resultat av at alle organisasjonene var enig om at ISIS var i ferd med å danne et for stort maktgrunnlag i Syria, og var alle sammen redde for å bli marginalisert.

Hassan Hassan skiver: «Just a few days before the recent fighting erupted, for example, the group had run nine checkpoints on the road from the Syrian town of Atmeh, on the border with Turkey, to the city of Maarat al-Nouman, over 120 miles away. Last November, by comparison, it only possessed two checkpoints.»

Ellers har Qaedas metoder i Syria vært så grusomme at selv Jabhat al Nusra var med på å snu i ISIS’ disfavør til tross for at Nusra nærmest har vært Qaede i alt annet enn navnet.

Hassan fortsetter: «This recent spate of fighting is a serious blow to ISIS. A major part of its strength was the cult of fear it had established: Despite its insignificant numbers in some areas, larger rebel groups were reluctant to stand up against it due to its brutal tactics. The jihadi group «mistakenly» chopped the head off of one of Ahrar al-Sham’s leaders and displayed it to the public, and it drove a car bomb into the headquarters of a rival rebel group, the Ahfad al-Rasoul brigade, in the city of Raqqa. These incidents displayed a savagery that had no limits — few could bear the cost of refusing ISIS’s demands.»

Jeg har lest Tom Hollands beretning, «In the Shadow of the Sword» som blant annet handler om hvordan Sarasenerne – det nomadefolket som begynte det som over hundre år senere plutselig ble kalt en muslimsk erobring – var i sin krigføring. Ingen hadde sette liknende barbari noensinne. På 630-tallet ble selv romerne forferdet over hvilket barbari og ondskap som kunne bo i en hel flokk av mennesker. Fiendens hode på påle som seiersgest var normalen. Det er «shock and awe»-teknikk. Er grusomheten konsekvent og nådeløs nok skal det veldig få mennesker til for å ta kontroll over store lovløse områder.

Forholdet til Qaeda er i Midt-Østen for alle et dobbelt forhold. På den ene siden vil alle de islamistiske brigadene og organisasjonene ha islamsk styre, men bare ikke islamsk som Qaeda vil. I går, 15. januar kunne CNN fortelle at ISIS gar gått til organisert angrep på de andre rebellene. «Rebel-on-Rebel fighting» var overskriften. I Irak var det samme saken. Loakalbefolkningen ville heller ta imot Qaeda enn å la Amerikanerne styre, men de kom til å angre bittert på denne pakten med djevelen. Micheal Totten skriver:

«They shot people for smoking. They tortured people to death. They threatened to execute vegetable vendors who displayed cucumbers and tomatoes next to each other. (The vegetables are supposedly different genders.) But that was back when the stores were still open. Just a few months before I showed up in Ramadi in 2007, Al Qaeda so thoroughly ravaged the city that the economy ceased to exist. It was at zero. Nothing worked, nothing was open. Electrical wires ran cold. Water didn’t come out of the sink. Garbage collection was a thing of the past. Life itself was nearly a thing of the past. Al Qaeda did not even try to govern the places they seized. They were just psychopaths running amok during a local apocalypse.»

Vi har sett samme tendens i Syria. Document skrev for noen måneder siden om gutten som ble halshugget av Qaeda, da en rebell overhørte at han sa til kunden at han ikke kunne få en kaffe uten å betale «selv hvis det var selveste Muhammed spurte».

Hvordan går det an å beskytte seg mot en slik ondskap og voldelighet? Det korte svaret er at det går ikke. I den arabiske verden finnes det ikke «bystanders». Flere grupper har i det Syriske kaos sett sitt snitt til å samle alle sekteriske krefter for en seperatisme, slik som de kristne maronittene i øst og kurderne i nord. En leder i det kurdiske partiet og organisasjonen PYD uttalte at islamistene ikke hadde noe å gjøre i det kurdiske nord fordi de ikke ønsker Sharia, så uttalte Jabhat al Nusra:

In our war, we do not discriminate against Arabs or Kurds, we fight everyone who helped this criminal regime, and we consider them a legitimate target for us, and for all the rebel battalions,” the statement said. It added that the Kurdish militia had “crossed the line” when it captured Ras al-Ayn last week, pushing out fighters with the jihadist group Jabhat al-Nusra. http://www.washingtonpost.com/world/middle_east/syrian-kurds-struggle-for-autonomy-threatens-rebel-effort-to-oust-assad/2013/07/26/a34ecac4-f491-11e2-81fa-8e83b3864c36_story_1.html@«

Her kommer «enten er du med oss eller mot oss»-tankegangen till syne blant jiahdistene av Syria. Kurderne vil ikke ha noe å gjøre med en borgerkrig og vil på tross av det Assad har gjort mot kurderne gjerne glemme fortiden, for å komme seg videre. Hvis det er én ting det ikke er nok av i Midt-Østen så er det glemt nag. Men dette kan ikke de syriske jihadistene forstå. De mener det er kolonialisme at kurderne vil drive ut Jabhat al Nusra fra Ras al Ayn som er en fullt ut jihadistisk og krigersk organisasjon som står bak flere terrorangrep. De kristne Maronittene i Syria har det på samme måte og vil gjerne bare gjemme seg inne i sine enklaver til bråket er over.

 

 

Denne teksten ble resultatet etter en del timers lesing om Midt-Østen. Var dette bra? Er det interessant?