Døde noen egentlig i London?

Theodor van Thulden, Time Reveals Truth, 1857, olje på lerret

Angrepet i London vil som vanlig skli glatt inn i den voksende rekken av terrorangrep i Europa mot européere. Det kan sies mye om mengden terror, men det er i siste instans ikke av største interesse. Det interessante er hvorvidt vi faktisk har forstått det som er denne terrorens vesen, både på ofrenes og muslimenes side. Måten angrepene dekkes av media – som tross alt representerer i stor grad samfunnets oppfattelse av verden – tyder i liten grad på at en en har forstått hva for en hendelse et terrorangrep er. Det omtales heller som en forekomst. Forskjellen ligger i at hendelsen bærer i seg og har som drivkraft et budskap. En forekomst er simpelthen et resultat av andre like mye og lite betydningsløse realiteter, slik en regndag er en forekomst av regn. For en utenforstående lyder det fantastisk, men det er helt hovedstrøms å omtale muslimers myrderier som forekomster av terror, som om det var like mye en konstant variabel i samfunnet som regnværsdager. Da er Midt-Østen å sammenlikne med Bergen. It just so happens to be.

Denne spesielle tale- og tenkemåten kommer med alle de trekkene Orwell skildrer i sin 1984 som «nytale». Det spesielle ved nytalen er nettopp dette, som beskrevet ovenfor, at det er en verden uten hendelser, og en verden uten hendelser er i virkeligheten en verden uten aktører. Og en verden uten aktører er en verden der vi ikke lenger står til moralsk ansvar for hverandre. Dette blir dobbelt tydelig ved hvert angrep: Ikke er våre politiske ledere i stand til å konfrontere muslimenes handlinger og motiver – ingen vestlig leder har de siste tiår anerkjent muslimske terroristers motiver for hva de selv hevder. Ei heller greier de å komme ofrene i møte på noen meningsfull måte, for de har jo allerede avskrevet muligheten for å forklare hendelsen … som ikke er en hendelse.

Det mest urovekkende ved dette er muligens den fullkomment fraværende medfølelsen i reaksjonene på angrepene. Men ideologier har da heller aldri hatt ryktet på seg for å være spesielt empatiske av seg. Denne liberalistiske ideologien er nå intet unntak.

Det lyder imidlertid klarere og fra stadig fler at medfølelse aldri kondenserer fra ideologiens skyer for å forme ekte følelser i oss mennesker. Disse to kategoriene som er de eneste «moralsk» gyldige i dag: menneskehet og individ; de strekker ikke til, det vil si dersom vi overhodet forsøker å bestrebe oss på å leve våre liv i noen form for fellesskap. Menneskeheten blir ikke skutt eller torturert; enda mindre dette blodtappende begrep om individet, hvis vesen ikke er annet enn sin teoretiske forskjellighet fra andre. Når du reflekterer over at de to eneste gyldige kategoriene for mennesker i dag hver for seg avviser moralsk gjenkjennelse, blir du med rette bekymret. For virkelig store politiske katastrofer å inntreffe, er nettopp dette av fremste betydning: Å bygge ned og helst utradere de fellesmenneskelige grunnfølelser som utgjør de bånd vi opplever i vår polis. Herom finner du hele svaret hver gang du leser om Srebrenica, Gulag eller Auschwitz og lurer på «Hvordan var det mulig?»

Men hvem bekrefter i dag eksistensen av vår polis? Mer enn noensinne forsøker politikere og akademikere på våre vegne å levere inn oppsigelsen av samfunnets kontrakt med sine borgere, idet de skriver seg inn i manntallet av det globalistiske Utopia – ingenstedslandet uten nasjonale eller moralske grenser. Der er mennesket perfekt tømt for innhold, substans og dermed også de følelser som er grunnlagt i vår konkrete tilværelse. Det er derfor av avgjørende betydning for mennesker av denne nye a-moral, å slå ned på enhver ytring eller handling som peker mot de konkrete trekk vi som européere med europeisk historie har tilfelles, for det ville bryte med deres tro på det globalistiske eneveldet representert av EU-kommisjonen – den tro som skal administrere oss inn i en forestilling der løsningen er at problemet ikke er et problem. Dobbelt statsborgerskap er ikke noe problem, fordi nasjonen er uansett ikke annet enn en administrær forekomst. Eggdonasjon er ikke noe problem, fordi menneskenaturen ikke er annet enn et tilfeldig evolusjonært sammensurium av gener uten mål eller mening. Islams ekspresjonisme, terror er ikke noe problem, fordi det er den uungåelige prisen vi skal betale for toleranse for islam. Men det er strengt tatt ikke noe «vi» her engang, for ofrene er uansett døde – og hva i all verden hadde vi tilfelles med ofrene som vi ikke har tilfelles med den muslimske mannen som med sin bil knuste myke vestlige kropper, for deretter og sette sin kniv til å sprette opp mage og hals på så mange andre i nærheten som mulig? Flere media omtaler nå muslimen som blant ofrene.

Den rådende a-moral krever av oss å fornekte de moralske følelsers gjenkjennelse, og spør om hvordan du våger å utvise ditt raseri over de maltrakterte kroppene i London, fremfor «menneskehetens lidelser» som beregnes av FNs rapporter om flyktninger. Deres såkalte humanistiske prosjekt slår bena under seg selv, fordi det undergraver selve grunnlaget for forstandig indignasjon og innlevelse, hvilket nettopp baserer seg på de moralske følelser. Å ta del i deres død og smerte fordrer å innforlive seg med den moral som skaper dette fellesskapet, der vi sammen kjenner livet med fryd, torturerende smerte og død.

Reklamer

Drømmen lever, og den kan dø

Det nye London etter Dickens

Ben Judah har lagt møye i å oppdatere oss på hvilken virkelighet vi lever. Han stoler ikke på at tall forteller oss alt, spesielt om en hovedstad der over halvparten av innbyggerne har bakgrunn fra andre land. Slik forklarer han sitt motiv for å skrive boken This is London.

London er Ben Judahs hjemby, men den er ikke lenger gjenkjennelig for ham. Som han sier: Så store endringer har funnet sted i Londons sammensetning at selve Londons sjel har blitt en annen.

I omlag tyve kapitler tettpakket med inntrykk stiller Judah som mikrofonstativ for de menneskene som best representerer et London hvor 40 prosent er født i utlandet. Selv refererer han til London som «post-Dickens» – en megaby av immigranter.

I boken lar han personene stå alene i fokus. Dette er behagelig for den som leser, det å kunne forestille seg at en selv kommer personene i møte gjennom teksten, uten at forfatteren blander seg, men flere steder i boken blir dette også en svakhet. Han går over fra å referere til hva personen overfor ham sier, til å nærmest skrive som om det er forfatterens egen livshistorie som fortelles. Disse utglidningene virker uheldige med tanke på troverdighet.

Judah møter suksessfulle polakker i byggebransjen, undergrunnens vaskehjelper, gatenes slaver og dem som svinger pisken, gjengledere, en lærer, en au-pair, og flere andre som har møtt sorg og glede i deres store forventninger til London. Boken kan nok tas til inntekt for UKIPs og Trumps anti-globalistiske budskap, men den er i alle fall ikke svartsynt. Sorgen knuser og nye sjanser kan sende dem til tidligere utenkelige høyder, ofte på én og samme dag. Selv uteliggeren sier at hver dag i London, byr på en million sjanser. Politimannen og den polske byggearbeideren er to av dem som kan fortelle at drømmen lever i London. Men de vet også at dette er en av de skjøre godene som kan dø. Så lenge det vestlige meritokratiet lever, vil det lønne seg å være god, men dette blir helt klart utfordret, om ikke utradert av klankulturer, som befester seg som dominerende for stadig større deler av London. Islam spesielt forsøkes innført som et alternativt styresett.

En desillusjonert klassereise fra Nigeria gjennom London

Om en engelskmann hadde en indisk hindu-familie over gangen, og ønsket å dele sine og sin families livsgleder med dem, ønsket han også naturligvis ikke at der skulle komme flere indere i blokken. Slik var nok den lokale integreringsproblematikken. Men Ben Judah har reist gjennom London, og finner at det ikke lenger er snakk om lokale integreringsproblemer, når han beskriver det afrikanske hverdagslivet i Sør-London, med 550,000 innbyggere, et tall som har økt med 41% siden 2001.

Her møter Judah en nigeriansk politimann, som kom til London i 1989 for å plukke fruktene av staden, der penger angivelig skulle vokse som på trær. Depresjonen som varte i flere år, som følge av en desillusjon om London, tapet av et hjem, ære og kjære, er en gjenganger blant dem Ben Judah møter, og får i tale. I motsetning til mange tok nigerianeren seg i det, og tok den jobben han kunne få. Det betød slavekår på kjøkkenet, for meklere, og for finansfolket. Tusenvis av flasker med edle dråper skulle han sprette i flere år, der å knuse én asiett kostet én ukes lønn, før han ble en del av Londons politistyrke – hvor kun 10 prosent har minoritetsbakgrunn, kontra 55% av øvrig befolkning. Før den tid lærte han å kjenne den nye dimensjonen som har blitt lagt til klassesamfunnet England, nemlig et de facto kastesystem, basert på etnisitet: Nigerianere på vaskerommet, og irer og australiere til å møte hotellets gjester. Men grunnen til dette sier han, er at de kom i bølger, «fra Vest-India på femti- og sekstitallet, så asiaterne på syttitallet. Og så på åttitallet kom den [bølgen] fra Afrika. Nå har vi en tid med européere, det er de som strømmer inn …» Først tigger, så vasker, så sjef på vaskerommet, så på kjøkkenet, så concierge for gjestene, og da han fikk høre at politiet var interessert i afrikanere, ble han helt besatt av idéen, og søkte konstant, helt til han kom inn. Han har all grunn og erfaring til å si at:

«London kan knuse deg … eller så kan London forandre deg. Her kan du stige opp. De hvite folka stopper deg ikke. Men det er vanskelig, veldig vanskelig på grunn av … måten London er. Du trenger så mye ammunisjon – kunnskap, penger, alt – for å springe til neste nivå. De fleste gjør ikke det. De kan ikke … og de synker ned i London.»

Til slutt forteller politimannen om episoder hvor han har jaktet ned unge gutter, og finner ut at de er ulovlige immigranter fra hans tidligere hjemland. Det gjør vondt. Så mye ved London smerter. Han sørger over det gamle Londons død.

Man kan ikke forbli uberørt av noen av menneskene Ben Judah portretterer (noen avbildet i boken). Eksempelvis tilbringer han uker i en undergang med rumenere, for å kunne fylle ett kort kapittel i boken med alt som betyr noe for disse livene vi ellers aldri hører om, og knapt ønsker å se.

For én uke siden var jeg ved Storbritannias nasjonalmuseum, og kunne lese om det gamle London, den gang da «Londoners had to belong to a guild or a livery company before they could set up shop, take apprentices, hold civic office, or vote. The companies protected and controlled craft and trade practices and required members to work in the same part of town. They were the most important social institutions in London, collecting taxes, organizing pageants, maintaining law and order and providing welfare support for citizens. » for i Pinmakers’ Ordinance fra det sene fjortenhundretallet heter det at «… no foreigner [may] hold house or shop in this city or suburbs … nor buy nor sell anything touching the said craft.».

Man merker at det presenteres på en mildt fordømmende og overbærende måte.

Men blant verdens første siviliserte samfunn, med et begrep om en borger, finner vi eksempler på en svært restriktig form for borgerskap,. Det synes da for meg dumt og hyklersk å fordømme denne restriktive holdningen til hva det vil si å være borger og tilhørende rettigheter, samtidig som man lovpriser dets kommen inn i historien som en globalistisk verdensfrelser. Vi vet at borgerskap er en god ting, men i stedet for å undres over hvilket gode dette er og hva det kommer av, sier man heller i dag at vi bør utnytte det gode i størst mulig grad, i stedet for å anpasse oss selv til hva som er gunstig for dette gode; vi forbruker det gode. This is London handler om personene som forsøker å karre til seg det som er igjen av smuler, etter denne kulturen for å forbruke våre hjembyers samfunnsmoral og sivilsamfunn.

 

De harde og formalistiske kravene som ble stilt i fjortenhundretallets England, er kanskje heller ikke så meget mer moralsk opphøyet enn det råe meritokratiet som innsetter seg som en ny jernlov for å overleve i dagens London. De ulykkelige er jordens kraft, sier Saint-Just. Om denne provisoriske ordenen i en megaby som London, med over 600,000 ulovlig immigranter, skulle opphøre, vil det ikke være så usannsynlig at mennesker som tar to jobber og vasker atten timer i døgnet, trolig heller vil skylde på systemet, fremfor å takke og velsigne det.

I Europa er det ikke bare London som trues med å gå opp i sømmene på flere plan, men London skiller seg ut allikvel. London har en muslimsk ordfører. Det kom meg i hu mens jeg vandret gjennom parlamentet. Alt dette kan gjerne sprenges til murpuss, for alt hva denne religionen bryr seg, som ifølge den uskapte koranen står i motsetning til både kristendommens og jødedommens formidling av gudstilbedelse og sanne overlevering av Guds ord. Jødene og kristne har angivelig selv korrumpert overleveringen, så en andre bombing av London, og spesielt parlamentet som ser ut som en katedral, kunne være kjærkommen. Det er det glade vanvidd, at ingen journalister konfronterer Sadiq Khan, med hvilken guddom han sverger sin samvittighet til. Velgere behøver heldigvis ikke å forholde seg til konfliktskyhet på samme måte, bak forhengene i valglokalene. Ben Judah slår meg ikke som noen defaitist, for han slår aldri helt over i noen dystopi – det nekter virkelighetn oss. To skjebnebestemmende valg i Vesten i det korte løp av ett år, ser ut til å peke i retningen av at demokratiet er i ferd med å forsvare seg selv igjen.

Drømmen må reddes

Med en blanding av god tro og inkompetanse har våre samfunn forsøkt «la det skure»-politikk. Det funker ikke. De som stemte Trump og for Brexit har forstått at vi står overfor store utfordringer, og behøver en retning. CNN og alle de etablerte media vitner om hvor viktig etnisitet har blitt, i alle deres reportasjer om valget i Amerika, og den gang artiklene om Brexit. Men det er et svært pessimistisk (og i grunn rasistisk) å tenke at etnisitet er noe som alene er negativt, og kun kan løses ved å spille identitær monopol som erstatning for politikk. Politimannen som Ben Judah møter, plasserer seg selv i gruppen av ”natives” kontra ”immigranter”. En rumener fra undergrunnen sier at han drømmer om å få byttet til seg en engelsk ordbok mot Det nye testamentet, som han går med i lummen. Det er folk som lever med spenningen av et flerkulturelt samfunn oppimot det vestlige, og de vet hva de vil ha, men bare ikke hvordan de skal få det. Derfor er det min mening at valget i Amerika ble anti-rasismens største triumf i Amerikas nyere historie.