Jeg skal nå være vár og ikke tillegge sekstiåtterne for stor ære for teorien om «blanke ark» for det har altså vært tenkt av andre menn før, som Rousseau og i mer moderne form av B. F. Skinner, men det var med 60-tallets kulturrevolusjon at denne teorien for fullt ble «tatt inn i varmen» som man sier. Fortsatt i dag er dette hva man kaller en «opplest og vedtatt» sannhet hvilket det er iblant det meste av akademia innenfor humaniora og annet samfunnsfaglig og er videre kommet til å være totalt akseptert av allmennheten. Hovedsaklig springer tanken om «blanke ark» utifra en tanke om kjærlighet; at kjærlighet er alt der trengs og ethvert menneske er fra unnfangelsen verdt å bli elsket. Ikke langt unna hva Jesus forkynte må en tro.
Så nært men dog så fjernt.
Teorien om blanke ark går ut på at ethvert menneske er i utgangspunktet godt og kan i stor grad sammenlignes med et frø; såfremt du kommer dets behov i møte er alt såre vell og det skal vokse til vers. Nettopp her er det Jesus og kristendommen må si farvel til tanken om blanke ark fordi det strider faktisk imot alt hva kristendommen sier om individet. Kristendommens individ er ikke i utgangspunktet godt, tvert om! – i kristendommen anerkjenner man alt hva mennesket innehar av destruktivitet, både den utadgående og den innadvendte og har derav begrepet om arvesynd. På 1400-tallet under Den store skisma var dette et stort tema fordi den vestlige kirke (katolske) satte (arve)synden i sterkt fokus mens den ortodokse ville fokusere på frelsen.
Så hva skal en tro? Er mennesket i sin opprinnelighet et «monster» eller ikke mer enn et frø kun påvirket av dets næring? Skal en tro dagens (norske) kjønnsforskere og andre tilhørende akademia (for de er i stor grad samde) så er den eneste moralske akseptable meningen at vi er blanke ark alle sammen for om du skulle tørre å snakke om biologi er det ikke lenge før du hører høylytte skjellsord som «nazisme, eugenikk, sexisme og rasehygiene». På hvilke grunnlag er det man bygger dette på? Hva dette står på er egentlig i liten grad belyst, en bedre måte å se dette standpunktet på er hva det faller på. For dersom premisset om blanke ark ikke skulle vise seg å være sant (noe jeg kommer tilbake til) så ville det blant annet si at kjønnsrollene ikke av nødvendighet er sosialt konstruert og muligens er heller ikke kjærlighet og nestekjærlighet like selvfølgelig for menneskesinnet som en fortsatt tror.
60 Minutes fra CBS kjørte November 18. 2012 et program på nettopp dette tema. Her intervjuet 60 Minutes korrespondenten Karen Wynn og hennes mann som begge er psykologer ved Yale og som begge har gjort seg fortjent på alle mulig måter å bli kalt for avant garde innenfor dagens psykologi. I løpet av de siste årene har Wynn publisert i flere magasiner de resultatene hun har kommet fram til i hennes studie av barn helt ned til spedbarnsalder, fra 3 måneder til 10 år. Resultatene var sjokkerende for alle parter. Forsøkende viste konsekvent det sammen med små avvik: Barn helt ned til en alder av 3 måneder viste tegn på «moral» ved f.eks. å alltid vise avsky til den a-sosiale spilleren i forsøket som f.eks. å anerkjenne straff av den a-sosiale eller å kreve at den femte sjokoladen skal hives dersom man ikke kan dele likt mellom to andre – altså har til og med spedbarn en sans for «rettferdighet». Men for meg var det ikke dette som var det mest interessante. For det viste seg senere at når barnet først fikk sjansen til å fordele goder (sjokolade) mellom seg selv og en annen ville kun et fåtall kaste den femte sjokoladen. Men dette var ikke likt for alle aldersgruppene av barn. Det viste seg at det var de yngste barna som var de mest egosentriske og de de mest rasistiske. Mens jo eldre de ble, ble de de proporsjonalt mer altruistiske og mindre opptatt av likheter som hudfarge eller endatil hva man likte å spise. Med egne ord kalte Wynn dette for «encultured» eller kultivert.
Overraskende for noen, selvfølgelig for andre viser det seg at kristendommen går hånd i hanske med hva biologi og psykologi utvetydig sier om dette tema. Når man i studien ser at spedbarn applauderer avstraffelse av andre på intet annet grunnlag enn at de er annerledes (i dette tilfelle at de liker annet godteri enn dem selv) burde få en til å tenke på Paulus ord.
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Veldig sannsynlig at dette var tema for debatt de neste dagene noe sted i Norge? Neppe. Vanskeligere er det ikke enn og se på «Hjernevask»-affæren da norske forskere så seg forurettet ved at Harald Eia hadde våget å stille dem ovenfor spørsmål de ikke hadde kunne forberede seg på. Hvilket er meget ironisk ettersom hele poenget var hvor lite forberedt norske forskere faktisk var og er ovenfor hva som blir sagt utenfor Norges grenser og dernest at dette kan stride imot hva som blir sagt norske forskere imellom. Fortsatt råder den samme uimotsagte sannhet om at mennesket er et «blankt ark» i innenfor norsk allmennhet og norsk akademia.
Men formålsløse er det ingen som skal kalle dem som hevder teorien om blanke ark sann. I klasserommet ser jeg fortsatt denne tankegangen i gang for full maskin i form av «egenlæring», «selvstudier» og læring av kritisk sans som i praksis vil si å lære eleven å konkludere i alle sammenhenger med at «…ettersom da dette er et vanskelig tema og noen sier A mens noen sier B så velger jeg altså å ikke ende på noe svar…» (men gjerne i en litt mer gumlende stil…). Hva dette egentlig skal bære av frukter er fortsatt vanskelig for meg å fatte ettersom de eneste resultatene jeg ser er medelever som står foran tavla med 10 sider manus fra Wikipedia altså store mengder informasjon som de faktisk kan rimelig godt men utifra læren fra læreren har de bestemt gått inn for å ikke ta stilling til noe av informasjon og på denne måten er det informasjon forblir informasjon og kunnskapen forblir urørt. Sett fra denne vinkelen er det kanskje ikke så til undring at jeg kjenner elever med 5,8 i snitt som ikke vet når 1.v.k. startet eller hvilken verdensdel Litauen ligger i.
Like sannsynlig er det at et mennesket skal kunne utdanne seg selv som det er at noen skulle løfte seg selv etter håret. Den ovennevnte studien kan ikke bedre understreke hvor lite egnet mennesket er til å stå på egne ben. Slik jeg ser det bygger et ideelt forhold på en pyramide av; elev (eller annen undersått), lærer (eller annen autoritet) for så Gud. Fra 60-tallet av og til i dag har man dekonstruert disse autoritetene som egentlig skulle ledet eleven inn på veien til kunnskap ved å gjøre det «forbudt å forby» og i stedet har man skapt et system hvor ikke lenger det betyr noe om læreren er en god lærer men det som teller er om du har foreldre til å sende deg på riktig skole eller hjelpe deg nok med skolearbeidet.
Dette er høna som ikke ville raute. I flere tiår nå har eleven blitt servert den samme løgnen kontinuerlig men noe større rauting hører vi ikke for det. I slikt henseende er det ikke rart kjønnsforskerne og andre samfunnsvitere som media i stor grad består av, ikke tåler biologiens lys.
Mindre tragisk blir denne tankegangen ikke med tanke på hvilke enorme kunnskaper det i økende grad kreves at enkeltpersonen skal ta til seg i sitt «utdanningsløp». Attpåtil skapes det ikke rent lite kunnskap hver dag i den globaliserte verden som går inn i den kollektive kunnskapsbanken som igjen skal læres ned til eleven. På denne måten kan du si Norge løper i feil retning. Mens u-land passerer oss på PISA-testen går Norge bare nedover og nedover i en ond sirkel av en kunnskapskrise fordi vi fortsetter å insistere på at eleven skal oppfinne hjulet på nytt.
I tankens vold 