Idet man skriver om tidligere tenkeres virke, deres samtid og virkningshistorie, er det vanskelig å si hva som riktig skal tillegges dem som formulering av «tidsånden», eller i hvilken grad de faktisk besatt en utøvende kraft qua forfattere. Men det blir for enkelt å bare peke ut to ytterpunkter og derfra mene at man da uansett vet å holde seg på den gyldne midtveg. Nei, jeg tror at vi kan finne noen klokere svar hva angår tenkningens rolle og virke i vestlige historie, spesielt med tanke på modernismens sprang vekk fra det kristne.
I begynnelsen var ordet, slik vi vet fra Johannes’ evangelium, og dette har ikke bare blitt oppfattet eller etterlevet som en metafor: At betydningen av det skrevne ord går forut for vår anvendelse og forståelse av det, setter nullpunketet, og fester en dypere språkelig-ontologisk bane i våre liv, våre relasjoner og selvfølgelig vår kultur. Det transcendentale i vårt felles språk har blitt vår formidlende, meklende og derfor formildende institusjon oss imellom.
Fra måten å leve på, som henter sin mening fra språkets åndelige kilde ved dets grunnleggelse, kjenner vi mer eller mindre ikke annet. Symbolistene, surrealistene, DADA-kunstnerene vitner alle om hvordan selv meningsløsheten har funnet sitt uttrykk i meningsbæringens destillasjon gjennom poesien. Camus og Mallarmé var på sporet av dette, hvor den siste må sies å være langt mer «ekstrem» enn den første. Og det betydningsfulle ved deres liv og virke er at de mente og trodde (mer eller mindre) oppriktig at verden, i siste instans, er meningsløs. Camus, som skrev sin master om kristen metafysikk, hadde en langt mindre «vulgær» måte å forstå hva han kalte verdens meningsløshet, enn for eksempel Sartre og Mérleau-Ponty. For ham var det ikke viljen til mening som resulterer i muligheten til å snakke om mening og betydning, slik Nietzsche ville det og slik Sartre hamret på med intellektuell feber. For Camus lå svaret i et ydmykt håp om at livet er verdt å undersøke, men forbi disse ordene som vi syr og stifter sammen etter beste evne og samsvar med hva som er sant, er vi blinde. Meningsløsheten for ham er ikke en prosess i desillusjon, slik som for kulturmarxistene og dekonstruksjonistene. Denne Camus’ holdning er trolig den som for mange européere blir oppfattet som en troverdig anskueliggjøring av den brutale virkeligheten, som den samme som inneholder betydningsfulle øyeblikk, hendelser og fenomener: «Ja, det finnes kanskje ingen mening, i religiøs forstand i det minste, bak det at vi har språk, men nå som vi har det, kan vi uansett anerkjenne at det bærer i seg brikkene til å danne noe større og mer betydningsfullt.» Én pluss én blir tre, også for ateister. Men til tross for denne positive bekreftelsen av menneskets evne til å leve meningsfulle liv, har man derved mistet målet av synet. Camus, for ikke å si Sartre, var så opptatt av å forsvare midlenes rettmessige betydning, at de blir svar skyldig i øyeblikket et hvilket som helst menneske spør: «Hvor skal jeg gå?» Det forutsetter troen på at det er verdt møyen å hengi seg til ens lengsler etter gode mål.
Kierkegaard beskrev angsten som «frykten for livets muligheter», og nettopp en slik angst ser vi skride til verket der filosofer har forsøkt å bygge språk nedenfra og opp alene ved logikk, eller snakker som troende poeter om fysikkens «kaosteori». På det dypeste kan vi nok se at dette er angsten for livets reelle mulighet for å være tenkt, skapt, ment og grunnlagt i Gud faderens evighet, og den hjemkomsten vi fester vår lit til.
Du kristne har all grunn til å føle på tryggheten ved livets muligheter, de som kan uttrykkes i et uendelig antall variasjoner av lovprisninger, for vår tillits belønning hos Gud.
Credimus (Vi tror) utkommer igjen i vinter for første gang på en stund. Det katolske magasinet kan skryte av mange gode hoders penner, som Sebastian, Anja, Ingebjørg, Øyvind, Sigrid og Sivert.
Her er ett av mine bidrag:
Blant hedningene
La oss først gi noen ord til hva det vil si å være katolikk. Det er ham som lever av sevjen fra stammen, som er Kirken, hvis frø er og næring er ektevielsen til Gud gjort menneske, Han verden gikk gravid med siden evigheters tidløshet. Det er ham som ser denne vinteretidens fortryllende soloppganger for deres gjennomsynlige del i Skaperens innsettelse av sin faderlige vilje, til en verden som ikke er i stand til å hindre denne kjærlghetens vilje og virke – enda mindre å gjøre den overflødig – likesom han kjenner kjønnsdriften stige til hodet og gjøre blodårene overfylte, for så mye som det hele tar del i Kristi oppstandelse, i skapelsens håp om å befeste en ny pakt i åndens nye vinsekker.
I denne fadermordende og pedofile tidsalderen – den som hater alt hva farsrollen krever, og dyrker en holdning om at «utenfor ungdommeligheten, ingen frelse» – er det klart at den som stikker fingeren i jorden, vil smake på den bitterheten, mot dem som er levende eksempler på alt det vår tid får smaken av drapslyst ved å lukte. De forstår heldigvis ikke at denne bitterheten kan brukes mot dem selv. De som forlyster seg ved dra vår histories forråtnelse på innpust, underholder en nekrofil nytelse. De gir spark til liket av Europas kolonialisme, Kirkens tidligere maktsterke rolle og annet, for å kjenne at deres håp i døden lever.
Jeg taler om den bitterheten som viser seg i møte med hedningen, idet du viser til at Norge er en kristen nasjon – at vi skylder alt hva vi elsker til vårt opphav i troen på Kristi oppstandelse.
Katolikken vet at denne bitterheten er en falsk nødvendighet, en livsløgn de utøver på seg selv, bare for ikke å merke at fornektelsen er utilstrekkelig. Vi leser Johannes, han som fikk æren av å nedtegne ordene «I begynnelsen var Ordet.» Katolikken finner verdens positive bekreftelse i å si at «I begynnelsen var». Vår tid sier «I begynnelsen er». I begynnelsen er morgendagens vitenskapelige fremskritt. I begynnelsen er siste oppdagelsers mote. I begynnelsen er multikulturen og globaliseringen. Vi kjenner igjen denne holdningen fra så mange mennesker vi møter, hver eneste dag.
Dette positive forholdet til vårt opphav og fortid er faktisk viktigere enn mye annet, som man til tider kan oppleve som mer betydelig. En opplever kanskje at venner eller andre bekjente nyter livet til det fulle i en periode, men når det kommer til stykket viser det seg, at kanskje var denne nytelsen grunnfalsk, i form av at det var en glede som aldri kunne vare, eller ta ny form i en ny fase av livet. Det bekymringsløse ved mennesker uten gudsfrykt eller ydmykhet kan misunnes for deres usvikelige selvtillit, mens det egentlig handler om en usvikelig tillit til deres fantastiske fremtidstro, som er så fjern fra virkeligheten, at virkeligheten uansett ikke kan frembringe tvil som vedrører den.
«Fremtiden bringer oss intet, gir oss intet; det er vi som, for å konstruere den, må gi den alt, og selv gi den våre liv. Men for å gi må man eie, og vi eier ikke annet liv, annen livskraft enn de fortidens skatter som vi selv fordøyer, antar og gjenskaper. Av alle menneskesjelens behov er der ingen mer vital enn fortiden.» — Simone Weil.
Kardinal Robert Sarah, Foto: JULIEN DE FONTENAY/JDD/SIPA
Det er en sannhet av ordspråket, at dersom det går dårlig med ekteskapet, går det dårlig med prestekallene. Denne proverbiale sannheten har vi fortsatt tilbake å se tilbakevist av noen foreliggende virkelighet. Men sannheten taler også ut over seg selv. Det angår naturligvis det sivile samfunn for øvrig, for så mye som vi stadig befinner oss i hva som må kalles kristenheten, om enn i praksis avkristnet. Samfunnets retningsgivende har blitt fundamentalt blitt gjort om, og vi lurer på om vi i det hele tatt ønsker å fortsette ned den vegen våre offisielle hyrder staker ut for oss.
I likhet med det som i Norge passerer som intellektuelt liv, lever vi her i nord, i periferiene på flere måter, kanskje skal vi si, spesielt hva angår åndslivet. Om vi har noe til felles med det islamske overhodet, er det i så fall en viss likhet mellom Janteloven, vår de facto sosiale lovgivning, og shari’a. Og, om en ikke gjør vågestykket i å tre ut av den lokale konfortsone, hva gjør man så overfor det som selv ikke engang hører Norden til?
Denne holdningen som er vår er ikke kun problematisk av den grunn at fremmede kulturer legger beslag på større deler av landet, men kanskje heller fordi vårt opphav, vår grunn til å være, har sitt kildens utspring utenfor Norden.
***
En mann som også vet hva det vil si å tilhøre periferien er nåværende Kardinal Robert Sarah, han som ble født inn i gatestøvet av Guinea, i året 1945. I sin sist utkomne bok* skriver han om hvordan man kan finne sin indre ørken, i betydningen av den ørken Vår frelser dro ut i Israels ørken for å tale med vår faderlige skaper. Den nåværende åndelige ørken som befinner seg i det offentlige, bærer ingen frukter, annet en sinne for dets bitre frukter, som er sinnet. Men nettopp dét, at vårt samfunns intellektuelle har forødet det offentlige forum, gir oss anledning til å vende oss innover for å kjenne på vår bare grunn, vår nakenhet, som dyrene som kastes til verden skrikende, gråtende og utilpassede en brutal natur. Det kunstige, sosialdemokratiet, forsøker å innsette seg som en skapelsesberetning, men vi alle vet at det ikke er vårt opphav.
Det gir anledning til å tenke på det som er vårt opphavs begivenhet, vår norske ferd gjennom historien.
Men kultur og sannhet blir aldri ett. Illusjonen om noe annet vil formørke vår forstand overfor betydningene av vår kultur og sanhet, disse våre dreiepunkt og pillarer i livet. Så hvordan skille dem ad på en fornuftig måte? Hvordan kan vi møte dem med en annen kultur, og stå med en fast og stødig fot i det sanne? Kardinal Sarah taler om en ekshibisjonisme –en irrasjonell trang til å vise frem sin kultur – som viser seg i afrikanske folks fremferd. I Norden kjenner vi en liknende form for ekshibisjonisme gjennom bistandsprosjekter, uten annen målestokk enn at vi proklamerer at én prosent av BNP går til bistand, uten påvist (god) effekt, og vår dårlig tilslørte fornøydhet ved at immigranter søker seg til nettopp vårt land (som fører med seg hvilke gode effekter?).
Kan vi se for oss at en representant for sosialdemokratiet sier noe liknende om dets indremisjon?
I Afrika, det er sant, tror man at seremoniene er vakre fordi de troende har sunget eller danset dem godt, etter å ha hørt en lang preken. Men man må ikke blande liturgien og vår egen kultur. Alle misjonsland, og mer spesifikt de afrikanske landene, står overfor den store faren av kulturell ekshibisjonisme. Et slikt hurlumhei, og fraværet av den omsluttende stillheten, gir ikke anledning for det intime møtet, ansikt til ansikt med Gud.
Det retningsgivende, liturgien, tjenesten kan ikke være sin egen tjeneste, uten å forgå i å drukne i egen menings rotløshet.
Noen har bebreidet meg for å ønske å gå tilbake [til tidligere tider], men det er ikke hva det handler om her. Jeg minner om at intet dokument fra det andre vaktikankonsil pålegger å feire messen vendt mot folket. Paul VI godkjente denne formen [for å feire messen], men ikke som en påleggelse. Allikevel har det i dag blitt det normale ritet. Men i messen er ikke presten der for å se folket, og ikke folket for å se presten.
Vi er ikke en nasjon vi med fordi vi liker hverandre så innamari godt. Vi er en nasjon på grunn av meget partikulære, bestemte hendelser som har til felles et felles retningsgivende. Den partipolitiske ordningen, som et sirkus til sosialdemokratiets brød, bør derfor kunne revurderes i sin nåværende form.
Dette er ingen atavisme å ta et kritisk oppgjør med de liturgiske endringene som fulgte konsilet men de som falt utenfor hva konsilet ønsket.
Hva er mer presserende enn å ta igjen fortidens forsprang, når noen i historien har rykket det samtidige opp og ut fra dens sanne utviklings formål?
Pave Paul VI sa til filosofen Jean Guitton «Det som slår meg ved den katolske verden, er at på innsiden av katolisismen synes en type ikke-katolsk tankegang å dominere, og det kan bli at denne ikke-katolske tankegangen i morgen blir den sterkeste på innsiden av katolisismen. Men det vil aldri representere Kirken.»
Hva er din Kirke – der hvor døden gravlegges i livets levende håp?
Allerede i tiden av sin Humanae Vitae fikk han se raseriet mot livet, og flommen av angrep mot den ekteskapelige kjærligheten. Intet samfunn har aksepterte hva Vesten har legalisert og anser som rettigheter i dag – homoseksuelle partnerskap, eutanasi selv for barn og abort. Krisen er alvorlig.
Det moderne mennesket som lengter etter det modernistiske har tatt det modernistiske til sin folkelighet, i stedet for menneskeligheten – det som baserer seg på forståelse av hva som gjør mennesker like, og virkelig gir livets menneske-likhet.
budskapet er krevende. Men folk aksepterer fint å bli underkastet dagliglivets krav, fra familien, jobben. Hvorfor skulle ikke troen være krevende?
Å finne næringen til hva som er vårt opphavs røtter kan være anstrengende, men hvilken anstrengelse er verdt betegnelsen om det ikke har den sanne seierskrans i vente?
Tillat meg å presentere situasjonen i form av en metafor. Den vestlige sivilisasjonen er som en beruset mann som går langsmed en avgrunn. Noen nærmer seg den, andre fjerner seg fra den. Men han vet ikke eksakt hvor denne avgrunnen befinner seg. Altså kan han ta ikke mer enn et lite skritt lenger mot avgrunnens kant og fremprovosere den endelige katastrofen.
I en tid av partipolitisk, éndimensjonal og ensrettet forståelse, er det vanskelig å peke på vår menneskelige avgrunn, som inngir til fortandens og moralens flerdimensjonalitet
Kirken må gjøre heftig motstand, fordi denne angivelige tilpasningen til den moderne verden er overhodet ikke en utvikling som passer det kristne synet på mennesket.
I stedet for vår frigjøring har modernismen satt tankens frigjøring, hvilket betyr vår undertrykkelse, opphevelsen av vår bestemmende og forståelig meningsgivende natur – det som gjør oss i stand til å si «vår».
I alle tilfeller vil det være materielt umulig for Vesten å ta imot og å sysselsette alle. Jeg tror at det er legitimt for landene å styre immigrasjonen. Det holder ikke å ta imot for å redusere antallet immigranter og fattige når man parkerer dem i camper og fôrer dem som beist. Vi kan ikke underholde en illusjon om at Vesten er et verdslig paradis.
Historien er per definisjon uavsluttet. Den som forsøker å innføre et begrep om den avsluttende høyde, vår opphøyedhet overfor alle tidligere tider, har innegbygget i samme tanke avslutningen. En fremskreden tanke om den vestlige sivilisasjons endelighet i moderniteten som paradis, betyr dens endelikt.
Til tross for alt vil ikke islam nå sitt mål om å islamisere hele verden. For Herren døde ikke for intet.
Håpet er troens sikkerhet. De som avviser troen og finner sin fremtidsromantikks vellyst i den foreliggende verdens håpløshet, er som kollaboratører for de likegyldige, og oppviglere for håpløshetens ildpåsettelse av verden.
De som ikke ser annet enn den negative siden er nærsynte.
Det er hva Kardinal Sarah sier om hans opplevelse av arven etter kolonialismen, fra erfaringen av hans oppvekst. Det positive lever, og han er et vandrende vitne om det lys vi kan være subjektet i og for.
*«La Force du silence. Contre la dictature du bruit», du cardinal Robert Sarah, avec Nicolas Diat. Éditions Fayard, 378 pages, 21,90 €
Vil vi sette kreftene i verk for å sette fart mot det gode – for å kjenne verden lyse opp, oss selv fylles i dens fyldest, av søkens mål og Lys? Det er spørsmålet jeg stiller i selskap av leseren.
Det har blitt sagt i 1400 år, men må sies på nytt: Islam er en trussel for kristenheten, og ønsker verdensherredømme. Det sier kardinalen Raymond Burke i samtale med RNS om hans nye bok Hope for the World.
Kardinal Burke er kapellan for Den suverene militære ordenen av Malta som står bak Vestens to desidert største seiere for kristenheten mot ottomanerne; slaget ved Lepanto i 1571 (som ble innledningen for renessansen) og Vienna i 1683. Kardinal Burke ser sammenhengene:
«Disse historiske hendelsene [Lepanto og Vienna] er knyttet direkte til dagens situasjon. Islam ønsker utvilsomt verdensherredømme.»
Nei, det er ikke slik som Frankrikes statsminister Valls sier, at vi må tilvenne oss terror. Det er islams maktambisjoner vi må lære å forholde oss til.
Kardinalen har også noen tanker om at Europa har flere land med større områder av «tapte territorier» under islamsk kontroll.
«Dette er ikke unntak i islam. Dette er vegen ting skal gå. … Hvis du forstår dette og ikke er tilfreds med tanken på å være tvunget inn under islamsk styre, da har du grunn til å frykte.»
Som professor Soeren Kern har skrevet for Gatestone: «Hvis du først vil støtte islam kan du gjerne først som sist starte egen praktisering av sharia.»
Kardinalen har heller ikke lukket sine øyne for demografien.
«Når muslimer blir en majoritet er de pliktet til å underkaste alle islamsk lovgivning. … I alle land hvor muslimer blir majoriteten har de en religiøs plikt til å styre landet. … «hvis ikke dét er hva folk ønsker må de finne en måte å takle det på.»
Kardinalen forsøker å forklare at vi helt uvegerlig står foran valget mellom underkastelse eller konfrontasjon. Pent blir det uansett ikke. Vi kan forestille oss hvordan det blir seende ut, dersom Tyskland eller Frankrike skulle bestemme seg for å ta tilbake «tapte territorier» og gjenopprette statens voldsmonopol.
Han er klar på at islam ikke er en religion som alle andre, og enda mindre som jøde- og kristendommen. «Det er simpelthen ikke tilfellet objektivt sett.» sier han og stiller seg sterkt kritisk til dem som later til å tro at kristendommen kan støtte indifferentisme (dvs. troen på at frelse finnes innen alle religioner). Voktere av troen kan ikke tolerere forvanskning av vårt trosgrunnlag.
«Jeg tror at den passende responsen må være tydelig på våre nasjoners kristne opprinnelse – og visselig i Europa – styreformenes kristne fundament, og styrke disse. … Vi må si nei. Våre land står ikke fritt til å bli muslimske land.»
I et post-identitært samfunn går Norges statsminister Erna Solberg inn for å beskrive muslimer som «vår tids jøder» mens kristendommen beskrives som et tegn på høyreekstremisme, og Sveriges tidligere leder av Socialdemokraterne mener at det ikke kunne være noen katastrofe om alt svensk og svenskene selv skulle forgå. I slike sinn ligger det ikke engang innenfor forestillingsevnen at deres vestlige livsutfoldelse er en betinget sak, avhengig av en kultur som utgår av et folk – ikke en stats bestemmelser.
Det har vært klart nok, mer enn lenge nok, at vi har ledere som overhodet ikke forstår sammenhengen mellom hva de gjør og konsekvensene som følger ‘på bakken’. Vi skal nok ikke forvente at noen politikere holdes våken om natten av å høre at nettopp en av kvoteflykntingene, som de selv stemte inn i landet, ødela det eller de livene – selv om ofrene for voldtektene, volden og tafsingen like gjerne kunne vært politikernes barn, sågar dem selv. Denne siste biten innbyr til en interessant refleksjon rundt en av vår tids idiosynkrasier.
Hva er du mest redd for? blir ordføreren i Kongsberg utspurt om, etter at en jente på 20 år på veg hjem, ble dratt inn i et hus med asylsøkere og gjengvoldtatt.
– Privat må det være at det skal skje noe ille med familie og venner som jeg er glad i. Politisk må det vel være at Høyre/Frp regjeringen blir gjenvalgt ved Stortingsvalget i 2017.
Ordfører Kari Anne Sand virker ute av stand til å gjøre klare tanker ut av de følelsene som lengter etter å beskytte ens egne. Som om det private og politiske er to helt adskilte sfærer uttaler hun at det verste som kan skje er at partiene som vil begrense trusselen mot hennes familie og nære kan beholde makten.
Når innvandringsiberalerne går ut i media etter angrepet mot Bataclan og overgrepene i Køln og sier «Frykt ikke!» er det også en måte å si at trusselen ikke angår dem selv, at den ikke rekker utover noen andre enn dem som blir direkte rammet. På den måten sier de også at det som hender andre umulig kan ha noe med dem selv å gjøre. De benekter enhver likhet som kunne påminne dem om et forpliktende fellesskap, også kjent som et samfunn.
Det handler om at det kristne idealet om «Din neste» har blitt erstattet med «Den fremmede». Mistenkeliggjøringen av kristendommen er ikke tilfeldig eller rent tidsriktig. Idéen om at en har et spesielt ansvar overfor den og dem som står en nærmest er i beste fall suspekt, i verste fall rasisme – og helst det siste.
De 1200 jentene og kvinnene som ble seksuelt antastet på nyttårsaftenen i Tyskland blir på den måten like fremmede som om det var fiksjon. For å naturalisere Den fremmede som medborger har man måttet fremmedgjøre selve tilværelsen. Vi er i god gang.
Dette er ikke humanisme. Humanisme er per definisjon ikke relativistisk. Det krever et absolutt; en underkastelse og ansvarliggjøring overfor ens plass i verden og, viktigst av alt, overfor ens medmennesker.
Milan Kundera skriver i sin Tilværelsens uutholdelige letthet om medfølelsen som en annenrangs følelse i følelsenes hierarki. Dette gir intuitivt mening i dag.
I et gudløst samfunn kan ikke medfølelse være noe større enn å være en materialistisk velgjører for en som anses for å være laverestilt enn en selv (jfr. innvandring og bistand). Individet forståes slik som Hegel beskriver det: noe som kun forholder seg i relasjon til seg selv. Det er ikke i stand til bedømme seg selv som en del av et større skaperverk, som en del underordnet en større helhet hvor man egentlig ikke fullt kan gjøre krav på ære for alle de ting man har, fordi det bedre kan og bør beskrives som noe man får.
Hvis man ikke har et begrep om at medfølelsen utgår fra noe høyere enn en selv vil den eneste måte å virkelig å gi på være å gi fra seg selv, eller ens egne. På den måten har man også mistet grep om hva som virkelig er opp til en selv å gi.
Det blir til et nullsumspill hvor selvutslettelsen blir den frelsende gjerning for Den fremmede.
Slik kan man f. eks. bestemme seg for å gi bort land og formue til fremmede folk, og til og med tro at det er ens rett å gjøre det.
Men dette er ikke mørke refleksjoner selv om vi undersøker mørke tanker. Det finnes da intet mer fantastisk naturlig unaturlig enn den kjærligheten som taper seg i fantasien om Den fremmede, og undertrykker nestekjærligheten.
Dette er en plakat jeg så i september i år da jeg gikk inn i inngangen til skolen.
Ikke lenge siden er det nå at man kunne høre at en av i de øverste lederne i Norsk Kristelig Studentforbund konverterte til islam.
Jeg tviler stadig mindre på å konvertere til katolisismen.
I tankens vold 