Når lærern skuler stygt

Med tidligere nevnt engelsk-lærer har jeg hatt en del diskusjoner om innvandring.

Hun spør retorisk om ikke de franske huegenottene er blitt integrerte i England.

Jeg svarer at det tok minst fem generasjoner, og en kan lure på om muslimer, som ikke bare tilhører en annen kultur men attpåtil en annen sivilisasjon, skal forventes å prestere bedre? Historiske teknikaliteter som det ble vel avskaffet da vi fant ut det bare var å gi somaler’n et norsk statsborgerskap. Genialt! Problemet løst.

Lærern skuler stygt på meg, og fører an timen som ingenting har skjedd.

En vellykket engelsk-time, om jeg – den arrogante, pompøse og oppsternasige eleven – skal få lov til å si det selv.

Reklame

Ny tid, gamle linjer

Ungdommen er i en meget særstilit posisjon, både på grunn av alder men også sin posisjon i samfunnet. Ungdommens verdenssyn blir følgelig stort preget av gjengs oppfatning – konsensus – som også foreldre og andre autoriteter. Men disse har ikke et rent enevelde. Ungdom er også i den situasjonen at de er muligens i sin mest aktive del av livet, det fører med seg slikt som at virkeligheten blir desto vanskeligere å holde på armlengdes avstand. Jeg kan godt forstå at det er lett gor godt voksne AP-politikere å opprettholde sin «toleranse» oppe fra Holmenkollen og beste Vestkant, mens derimot ungdom som møter alle slags mennesker hver dag og tvinges i mye større grad å måtte akseptere virkeligheten for hva den er har det noe vanskeligere med det.

Det er f.eks nå kommet en bok om Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, hvor forfatter, Sætre prøver å forklare «radikaliseringen» av Fjordman: Hvordan gikk en stillferdig gutt fra rolige Ålesund med to venstreorienterte foreldre til å bli den mest prominente kontrajihadisten i verden? Denne feiltolkningen av Fjordman bygger på en av kortslutningene innenfor establissementet, altså den noe eldre generasjonene (68). For Sætre så ligger ikke en gang tanken om at forholdene faktisk er en logisk årsak til hva han har blitt i dag innenfor hans tankespekter. Dette presenteres igjennomgående i boka som en anomali. Noe motstridende.

Det samme forholdet er det som man finner igjen mellom ungdommen i dag og «det som er». Man kan fortsatt se at Klassekampen, VG, Dagbladet og Aftenposten, alle sammen snakker om Bush og Irak fortsatt og føler seg selv radikale når de tør å kritisere ham. Dette er resultatet av en generasjon som mener den har copyright på opprør. I nyhetene kan man forstatt høre dem prøve å bruke totalt ubrukelige sammenligninger som Vietnam, nazismen og så videre. Man prøver fåfengt å gjøre seg selv relevant fordi alle de saken som en gang betø noe for venstresiden er i dag døde, dermed får du disse totalt absurde sammenligningene mellom sigøynerdebatten og nazismen. Opprøret fra 68’ var det siste til å komme – det evige radikale. Derfor er det vi fortsatt kan se at NRK tar inn gamle dinosaurer fra venstresiden som ikke én under 60 kjenner til og enda mindre, finner det vært å høre på. At media fortsetter å nære et utdatert verdenssyn, ute av stand til å oppdatere seg selv, ser ut til å begynne å gi utslag iblant ungdommen. Så og si ingen, jeg gjentar ingen, ungdommer er det som leser aviser i dag. Det er det en meget god grunn til. Den verden VG & Co representerer finnes rett og slett ikke hos dagens ungdom og man ser dernest ikke noe å poeng å bruke tid og krefter på noe man så absolutt ikke kan relatere til.

Nå skriver jeg også fra ståstedet til en elev som godt merker dette i klasserommet, og jeg finner det forståelig om det er voksne som leser dette å lurer på hva i all verden det er jeg snakker om – det gjør lærerne våres også.

Selv er jeg mye opptatt av samfunnet og har dermed også mye på hjerte, forståelig nok, når det kommer til samfunnsfagtimer. I starten da vi hadde de første diskusjonene i klassen om innvandring opplevde jeg massiv motgang fra flere (utlandske) elever, så vel som læreren som da følte hun stod på det rette da hun kun poengtere at det var kun meg i hele verden som mente at innvandring ikke er enestående bra. Men nå senere i året har det til min overraskelse, kommet flere «angrende syndere». Flere av de som reagerte med raseri ved den minste kritikk av multikulturalisme er det som har kommet til meg å bedt dypt om unnskyld for det de sa og viste av sinne, hvilke de sier de ikke de skjønner noe av. Flere forteller at de absolutt ikke skjønner hvorfor de reagerte som de gjorde. Dette har selvfølgelig vært for meg meget oppløftende, ettersom de forteller at alt ikke er tapt.

Hva som da har vært morsomt nå i ettertid er at læreren finner seg helt forvirret og overrumplet idet flere innvandrere selv reagerer på at en lærer kan tillate seg å stå å moralisere ovenfor en elev i en samfunnsfagtime. Dette ble eksemplifisert i en time hvor jeg i en diskusjon om innvandring dro frem tallene fra SSB som forteller at netto utgifter for én ikke-vestlig innvandrer i Norge er i gjennomsnitt for staten (merk staten ikke den bedriften personen evt. jobber i) 4,1 millioner kroner. Når jeg følger opp med å si at vi tar inn 15 400 ikke-vestlige innvandrere så tilsvarer det en årlig utgift for staten på 63140000000 NOK (63 milliarder!) så svarer hun da: «Vel nå er det heldigvis ikke slik at vi måler alt i kroner og øre.». Aldri, hevdet jeg noen ting. Aldri mente jeg noen ting. Men likevel så er fakta nok til å få hennes multikulturelle syn til å vagle. At dette skulle være svar nok og være nok til å feie min kommentar vekk som hun gjorde, var det da flere i klassen som også reagerte på, så vel som hennes åpenbare ignorante og håverende oppførsel.

Det er ikke lenger nødvendig for den som vil forsvare multikulturalisme – i dette tilfellet en lærer – å «la seg synke til en debatt om tall» for det den godheten deres ideologi tilsvarer holder i lange baner. Veldig morsomt er det å diskutere med en autoritet til stede som allerede før diskusjonen «vet» hva slags konklusjon, eller verdenssyn, som er «godt». Problemet kommer selvfølgelig da når noen faktsik prøver å beskrive ting som ikke bare er pent og hyggelig.

Norge befinner seg i en tilstand like Aladins ånd på flaske. Skulle noen komme borti lampen, og vips så er ånden ute. Læreren fortsetter å innbille seg at hun er så fantastisk objektiv og nøytral lærer når hun faktisk bare gjemmer seg bak en politisk korrekt maske, og dette fungerer fint så lenge – som sagt – hun har flertallet i ryggen. Og det er klart jeg må innrømme, det har hun. Men som klassen min nå beviser så holder det bare å gni litt på lampen så er ånden løs. Det skulle ikke så alt for mye til. I starten kunne de fleste ikke skjønne bæret av at det jeg sa kunne være i nærheten av sant, fordi det har jo aldri Aftenposten sagt noe om. Uten statsstøtte og monopolet de venstreorienterte avisene har så ville aldri Norge kunne holde tilbake alle disse tallene om innvandring. Media-Norge er gode voktere av ånden i lampen. Men, som sagt har Aftenposten på lik linje med alle andre norske aviser det samme problemet i forhold til ungdommen; de snakker ikke samme språk.

I Aftenposten snakker man fortsatt om toleranse som et valg. For etnisk norsk ungdom på østkanten er det ikke lenger snakk om å tolerere men om å bli tolerert, å overleve. Er det rart lesertallene lider et mannefall?

I VG er det fortsatt snakk om innvandrere som gjør det så fantastisk bra på skolen (hvilket langt ifra er en løgn i mange tilfeller) mens innvandrer jentene selv lurer på om de noen gang kommer til å få lov å praktisere den utdannelsen de tar før de blir tatt med hjem til Kurdistan og giftet bort til en fetter.

På NRK sender de programmer som Trekant mens store deler av innvandrere ikke en gang kan bruke ordet sex hjemme, enda mindre med foreldre (jeg ser heller ikke for den saks skyld at Trekant skal kunne treffe etniske nordmenn i noe mye større grad av den grunn).

Media som i stor grad utgjør norsk offentlighet er ikke lenger interessert å ta ting og spesielt mennesker for hva de er. Nå må alt presses igjennom en idelologisk kvern av hva som er politisk korrekt å si. Dette innebærer da å aldri kunne snakke om de virkelige problemene men alltid snakke rundt dem:

1. Ikke snakk om at det kommer tusenvis av elever hver dag på skolen fra a-sosiale hjem uten matpakke – snakk heller om å «gi alle lik mulighet» ved å innføre varm mat.

2. Ikke snakk om innvandrerkvinner som har utdannet seg i fem år men går hjemme med barna til fetteren sin – snakk heller om hvor fantastisk mange indiske jenter det er på universitetet.

3. Ikke snakk om at jenter blir banket opp og i en del tilfeller drept av egen familie for å bli for vestlig – snakk heller om at det finnes så fantastisk mange kule moter innenfor hijab.

Hva media i effekt gjør er at ungdommens virkelighet blir i seg selv gjort til et ikke-tema. Kan du virkelig gi meg én god grunn til at det burde overraske meg å høre at bare 50% av ungdom bruker stemmeretten. For dem er offentlige Norge like fjernt som Disney Land.

Relativisme og majoritetsdiktatur

Den norske skole men også hele det norske samfunn lider under en kunnskapskrise, hvilket kan bli spesilet tillagt de, tilhørende enhetsskolen med tilhørende multikulturalisme. I klasserommet kan dette og er det som oftest, være til fordel for den moralistiske lærer. Den moralistiske lærer er ikke lenger den veldig spesielle AKP-læreren som på 70-tallet men gjeller gjevnt over hele spekteret av forskjellige lærere fordi moral i dagens norske samfunn har forrang foran kunnskap. Vi går inn i en tid hvor dette nærmest går på automatikk fordi våres lærere har selv allerede vært igjennom dette. De kjenner alle de moralske føringene som en trenger for å plassere seg selv på den «gode» og «rettskafne» siden og får selv lite input som skulle tilsi motforestillinger.

Dette har resultert i en skole hvor alt er snudd på hodet. Meninger er viktigere enn kunnskap, for kunnskap er også meninger, men tjener egentlig ikke noe bedre formål enn å gjøre en selv partisk – ifølge den nye (68’er) skolen. Ettersom man da må konkludere med at alle meninger veier likt, altså rent kvantitativt, så blir resultatet at det er kjøttvekta som teller.

Denne muren er det man møter i det man prøver å bryte med dagens moralske standarder.

«Næmmen, hører du ikka hva alle sier, eller?», «Jommen, har du ikke lest hva Aftenposten skrev?».

Det er først nå jeg virkelig forstår historien om skolen opp til nå. Den gangens kommunisme/maoisme fra 70-tallet har gått inn i fåreklær i form av relativisme, hvilket, skaper som forklart et majoritetsdiktatur fordi det rent baserer seg på moralen om «flertallets beste». Dette kommer av at de som en gang var i AKP (30 000 + har vært igjennom organisasjonen) og med på den bevegelsen kom etterhvert til et dilemma. Hvordan kan man være selve autoriteten og samtidig være i opprør?

Dette er det da som har fått dem til å ta til relativisme, og derfor er den også godt observerbar mange steder utenfor Norge.

Men. Det er et meget stor men her. Det fungerer rent på det premiss at man faktisk har et flertall, eller tilsynelatende slik. I klasserommet fungerer dette foreløbig fordi læreren har såppas stor makt at det er lett å feie unna, harsjelere over og håne hva som måtte komme av motforestillinger – hvilke jeg selv har måttet oppleve mang en gang idet jeg forsøker å bryte sirkelen av relativistisk svada-snakk og kvasi-kritikk.

I en time, og da spesielt samfunnsfag forestiller fortsatt lærerne seg at de er kritiske og serverer oss i klassen et par linjer om hva som er «kritisk» og tar deretter en runde hvor poenget er å gjenta disse linjene så godt som mulig. Spesielt gjelder dette saker som slaveriet i Afrika, hvor man kaller kritikk å snakke nedsettende om den hvtie rase eller å si at Afrika er fattig pga slaveriet. Dette er en imaginær kritikk, for dette er alt annet enn kritikk; det er gjengs oppfatning. Her merkes Schizofreni’et så altfor godt. Man prøver konstant å forestille seg selv at det er en selv som er i opposisjon til de onde krefter (man kan f.eks få et bestemt inntrykk av at det egentlig er FrP som sitter i regjering under en samfunnsfagtime ettersom det fremstilles som om FrP er eneste rot til ondskap)

I klasserommet og ellers i samfunnet manes det til at man skal ta hensyn til flertallet, eller som i tilfellet med karikatur-striden; dem som skriker høyest.

Vanskelig er det å tro at dette er Ibsens land…

Høna som ikke ville raute og norsk akademia

Jeg skal nå være vár og ikke tillegge sekstiåtterne for stor ære for teorien om «blanke ark» for det har altså vært tenkt av andre menn før, som Rousseau og i mer moderne form av B. F. Skinner, men det var med 60-tallets kulturrevolusjon at denne teorien for fullt ble «tatt inn i varmen» som man sier. Fortsatt i dag er dette hva man kaller en «opplest og vedtatt» sannhet hvilket det er iblant det meste av akademia innenfor humaniora og annet samfunnsfaglig og er videre kommet til å være totalt akseptert av allmennheten. Hovedsaklig springer tanken om «blanke ark» utifra en tanke om kjærlighet; at kjærlighet er alt der trengs og ethvert menneske er fra unnfangelsen verdt å bli elsket. Ikke langt unna hva Jesus forkynte må en tro.

Så nært men dog så fjernt.

Teorien om blanke ark går ut på at ethvert menneske er i utgangspunktet godt og kan i stor grad sammenlignes med et frø; såfremt du kommer dets behov i møte er alt såre vell og det skal vokse til vers. Nettopp her er det Jesus og kristendommen må si farvel til tanken om blanke ark fordi det strider faktisk imot alt hva kristendommen sier om individet. Kristendommens individ er ikke i utgangspunktet godt, tvert om! – i kristendommen anerkjenner man alt hva mennesket innehar av destruktivitet, både den utadgående og den innadvendte og har derav begrepet om arvesynd. På 1400-tallet under Den store skisma var dette et stort tema fordi den vestlige kirke (katolske) satte (arve)synden i sterkt fokus mens den ortodokse ville fokusere på frelsen.

Så hva skal en tro? Er mennesket i sin opprinnelighet et «monster» eller ikke mer enn et frø kun påvirket av dets næring? Skal en tro dagens (norske) kjønnsforskere og andre tilhørende akademia (for de er i stor grad samde) så er den eneste moralske akseptable meningen at vi er blanke ark alle sammen for om du skulle tørre å snakke om biologi er det ikke lenge før du hører høylytte skjellsord som «nazisme, eugenikk, sexisme og rasehygiene». På hvilke grunnlag er det man bygger dette på? Hva dette står på er egentlig i liten grad belyst, en bedre måte å se dette standpunktet på er hva det faller på. For dersom premisset om blanke ark ikke skulle vise seg å være sant (noe jeg kommer tilbake til) så ville det blant annet si at kjønnsrollene ikke av nødvendighet er sosialt konstruert og muligens er heller ikke kjærlighet og nestekjærlighet like selvfølgelig for menneskesinnet som en fortsatt tror.

60 Minutes fra CBS kjørte November 18. 2012 et program på nettopp dette tema. Her intervjuet 60 Minutes korrespondenten Karen Wynn og hennes mann som begge er psykologer ved Yale og som begge har gjort seg fortjent på alle mulig måter å bli kalt for avant garde innenfor dagens psykologi. I løpet av de siste årene har Wynn publisert i flere magasiner de resultatene hun har kommet fram til i hennes studie av barn helt ned til spedbarnsalder, fra 3 måneder til 10 år. Resultatene var sjokkerende for alle parter. Forsøkende viste konsekvent det sammen med små avvik: Barn helt ned til en alder av 3 måneder viste tegn på «moral» ved f.eks. å alltid vise avsky til den a-sosiale spilleren i forsøket som f.eks. å anerkjenne straff av den a-sosiale eller å kreve at den femte sjokoladen skal hives dersom man ikke kan dele likt mellom to andre – altså har til og med spedbarn en sans for «rettferdighet». Men for meg var det ikke dette som var det mest interessante. For det viste seg senere at når barnet først fikk sjansen til å fordele goder (sjokolade) mellom seg selv og en annen ville kun et fåtall kaste den femte sjokoladen. Men dette var ikke likt for alle aldersgruppene av barn. Det viste seg at det var de yngste barna som var de mest egosentriske og de de mest rasistiske. Mens jo eldre de ble, ble de de proporsjonalt mer altruistiske og mindre opptatt av likheter som hudfarge eller endatil hva man likte å spise. Med egne ord kalte Wynn dette for «encultured» eller kultivert.

Overraskende for noen, selvfølgelig for andre viser det seg at kristendommen går hånd i hanske med hva biologi og psykologi utvetydig sier om dette tema. Når man i studien ser at spedbarn applauderer avstraffelse av andre på intet annet grunnlag enn at de er annerledes (i dette tilfelle at de liker annet godteri enn dem selv) burde få en til å tenke på Paulus ord.

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Veldig sannsynlig at dette var tema for debatt de neste dagene noe sted i Norge? Neppe. Vanskeligere er det ikke enn og se på «Hjernevask»-affæren da norske forskere så seg forurettet ved at Harald Eia hadde våget å stille dem ovenfor spørsmål de ikke hadde kunne forberede seg på. Hvilket er meget ironisk ettersom hele poenget var hvor lite forberedt norske forskere faktisk var og er ovenfor hva som blir sagt utenfor Norges grenser og dernest at dette kan stride imot hva som blir sagt norske forskere imellom. Fortsatt råder den samme uimotsagte sannhet om at mennesket er et «blankt ark» i innenfor norsk allmennhet og norsk akademia.

Men formålsløse er det ingen som skal kalle dem som hevder teorien om blanke ark sann. I klasserommet ser jeg fortsatt denne tankegangen i gang for full maskin i form av «egenlæring», «selvstudier» og læring av kritisk sans som i praksis vil si å lære eleven å konkludere i alle sammenhenger med at «…ettersom da dette er et vanskelig tema og noen sier A mens noen sier B så velger jeg altså å ikke ende på noe svar…» (men gjerne i en litt mer gumlende stil…). Hva dette egentlig skal bære av frukter er fortsatt vanskelig for meg å fatte ettersom de eneste resultatene jeg ser er medelever som står foran tavla med 10 sider manus fra Wikipedia altså store mengder informasjon som de faktisk kan rimelig godt men utifra læren fra læreren har de bestemt gått inn for å ikke ta stilling til noe av informasjon og på denne måten er det informasjon forblir informasjon og kunnskapen forblir urørt. Sett fra denne vinkelen er det kanskje ikke så til undring at jeg kjenner elever med 5,8 i snitt som ikke vet når 1.v.k. startet eller hvilken verdensdel Litauen ligger i.

Like sannsynlig er det at et mennesket skal kunne utdanne seg selv som det er at noen skulle løfte seg selv etter håret. Den ovennevnte studien kan ikke bedre understreke hvor lite egnet mennesket er til å stå på egne ben. Slik jeg ser det bygger et ideelt forhold på en pyramide av; elev (eller annen undersått), lærer (eller annen autoritet) for så Gud. Fra 60-tallet av og til i dag har man dekonstruert disse autoritetene som egentlig skulle ledet eleven inn på veien til kunnskap ved å gjøre det «forbudt å forby» og i stedet har man skapt et system hvor ikke lenger det betyr noe om læreren er en god lærer men det som teller er om du har foreldre til å sende deg på riktig skole eller hjelpe deg nok med skolearbeidet.

Dette er høna som ikke ville raute. I flere tiår nå har eleven blitt servert den samme løgnen kontinuerlig men noe større rauting hører vi ikke for det. I slikt henseende er det ikke rart kjønnsforskerne og andre samfunnsvitere som media i stor grad består av, ikke tåler biologiens lys.

Mindre tragisk blir denne tankegangen ikke med tanke på hvilke enorme kunnskaper det i økende grad kreves at enkeltpersonen skal ta til seg i sitt «utdanningsløp». Attpåtil skapes det ikke rent lite kunnskap hver dag i den globaliserte verden som går inn i den kollektive kunnskapsbanken som igjen skal læres ned til eleven. På denne måten kan du si Norge løper i feil retning. Mens u-land passerer oss på PISA-testen går Norge bare nedover og nedover i en ond sirkel av en kunnskapskrise fordi vi fortsetter å insistere på at eleven skal oppfinne hjulet på nytt.

Norsk liberalisme = effektiv klasseoppdeling

Til stadighet kan man få for øre brokker av debatten om oppdeling av klasser etter kjønn og ferdighet men hvor ofte får man høre om klasseoppdelingen enhetsskolen skaper? I norsk skole finnes en uklar blanding av libertine holdninger og latskap – hvilke, går følgelig hånd i hånd. Hva gjør det med elevene?

Selv er jeg en flyktning fra den offentlige skolen og kan si jeg merker en betydelig økning av antall i flyktningsleiren. For meg som med mange andre begynte det med overgangen fra barne til ungdomsskole. Ungdomsskolen var lite organisert og ingen visste noe om elevene som kom, hvilket førte til et kaos fordi ingen hadde noen idé om hva slags problemer den enkelte hadde da de ble satt i klasser. Videre ble det til at de som en gang hadde spesial undervisning på barneskolen ble satt i klasserommet til vanlig, med alle andre — et rom de hadde alldeles ingenting å gjøre i. Selvfølgelig er det vanskelig for en hvilken som helst lærer å sette i gang en fungerende læringstime når tre-fire elever vandrer inn og ut av klasserommet eller sitter å lager apelyder, videre gir hele klassen opp og klassen deles i to mellom de som er med på det og de som bare sitter i ro å hører på bråket mellom lærer og elever.

Joda klassen ble jo en enhet, men hvor mye kan vi ofre av våres barn utdanning til enhetsskolen?

De som kan det meste fra barneskolen og er litt ekstra flinke sitter selvfølgelig å måper av kjedsomlighet når de kommer på ungdomsskolen og har enda et års repetisjon. For mange blir dette i lengden meget demotiverende – å sitte dag ut og dag inn i et klasserom hvor læreingsnivået ligger faretruende nær null – etter en stund har man bare falt helt ut. Noen utvikler etter dette a-sosiale tendenser, men tilfelles for alle er at de faller av spiralundervisningen. Spiralundervisning vil si at man repeterer konstant men legger hele tiden til litt ekstra, dermed vil det si at for de av dem som faller av i 8. klasse så vil det være umulig på tross av iherdig innsats for å hente seg inn igjen i 9. eller 10. klasse. Det er selvfølgelig ikke bare de smarte elevene som havner i denne kategorien, det er også de som er skole-leie etter barneskolen eller søker andre spenninger ved livet; alkohol, «kule» venner, skulking osv.

Jeg skal ikke bygge opp til noen konspirasjon men det er påfallende hvor effektivt en klasse blir delt opp i samfunns-klasser i et styringsmiljø basert ene og alene på elev-sentrert læring og individets selv-realisering. Er det disse orden som faller ved leppene til de som proklamerer seg selv som «klasse forkjempere»? Sjelden er det media har i fokus den 1/3 av ungdommen som dropper ut av videregående eller de som ikke en gang kommer dit. Tydelige voksne er blitt en mytefigur i den norske østlandsskolen (jeg sier østlandsskolen for to grunner; det er den jeg har kjennskap til og jeg har hørt rykter om mye bedre forhold på vestlandet og opp mot Trondheim). Er målet midlet; selv-realisering, så er det ikke lenger noe poeng i guiding eller læring utover det som interesserer en selv.

Mat på skolen er blitt et forslag for å underslå denne virkeligheten. Barn av a-sosiale kommer på skolen uten mat og ordentlig klær – ville det ikke da være beleilig for «klasse forkjemperne» å gi alle samme rett i stedet for å bry seg om det faktiske problemet. Og når vi er inne på a-sosial atferd. Hva betyr selv-realisering for den a-sosiale og selvdestruktive? Finnes det noe bedre metode enn selv-realisering for å holde barn i foreldres samfunns-klasse. Jeg møter innvandrere som gikk bra fra barneskolen, med snitt på ca. 4 i 8. klasse og går ut av 10.klasse med 1,3 i snitt. Og kalle dette for selv-realisering er en skam. På Furuseth trenger du ikke å ha ADHD for å oppføre deg som om du har det pga. bl.a at man havner med «feil folk». Innvandrere har det om mulig enda vanskeligere enn våre egne a-sosiale, for våres egne er det til dels «lov» snakke om. Prøver du derimot å snakke om hele grupper av a-sosiale innvandrer ungdom og du skal du lengre ut på landet før du finner noen til å publisere eller lytte til hva enn du kommer opp med.

Norsk østlandsskole er en vedtatt katastrofe.

Hva gjør relativisme med klasserommet?

Som elev er man i klasserommet for å ta imot trygg og ikke minst sikret kunnskap fra en lærer, formentlig autoriteten for læringen og styringen av sådan. Det som derimot merkes i dagens norske klasserom er ikke bare nedbyggingen av autoriteten siden 70-tallet men noe  av en litt nyere men påfølgende art; relativisme, og politisk korrekthet.

Det skal jo sies at ikke alle lærere er tåkepratende relativister, det er de [som oftest litt eldre] lærerne som vet og skjønner hva som skal til og viktigst av alt, hva en elev trenger. Men så faller det seg slik at alt ved den norske kulturen i dag er i en konstant streben etter «ungdommeligheten». I det hele tatt, samfunnet har kollektivt gått i tenårene. Det kan beskues i reklame, musikk, og ikke minst alle de eldre damene og mennene det har blitt i samfunnet som stadig går og mener de er i «opprør» godt inn i 40 åra, får gjerne ikke barn og ser egentlig ut som barn som er blitt sluppet ut av barnegrinda litt for tidlig. I flere tilfeller virker det nært sagt sykelig, men det er ikke bare enkeltpersonenes skjebner som lider under denne evige infantilismen, i reklameverden har man samme mentalitet hvor alt skal være hipt – gammelt er et skjellsord – og et produkt har aldri en målgruppe på en alder over 20-30 år.

Ettersom hippi-ånden sluknet blusset det en ny revolusjon opp. Som svar på hvordan man kunne fortsette den totalt ubekymringsløse ferden hippiene startet, bare dene gangen innenfor samfunnets grenser, så kom man da opp med relativismen; bokstavelig talt svaret på alt.

I dag munner det ut i slikt som f.eks religiøs relativisme, hvorav lærere står totalt uproblematisk å forteller i klasserommet om at all religion er voldelig, ikke noen mer enn andre og egentlig er det jo umulig – nærmest sagt meningsløst – å diskutere om Allah er noe bedre eller mer menigsfull enn Gud. Så klart er det ikke noe galt i å diskutere meningsløsheten, det er selvfølgelig viktikg at man ikke alltid tror at noe(n)  ha den overlegne rett i alle situasjoner og at alt ikke har en mening men hvilken 10-åring har forutsetningene til å diskutere Kant sin kritikk av fornuften eller å diskutere meningsløsheten? Det jeg som elev da ser i klasserommet er ofte at når f.eks informasjon blir stilt spørsmål ved så får man aldri noe svar fra den formentlige voksne og trygge autoriteten men heller noe pseudo-filosofisk eller forestilt nøytralt vrøvl om at det er delvis rett eller at det alltid er mulig å mene masse forskjellig, uten noe hint av dikotomi.

Dette ble eksemplifisert i en samfunnsfag time om avkolonialiseringen. Medelev hever hånden på «spørsmål» om hva som eventuelt er grunnen til at så mange eks-kolonier i Afrika lider under slike forferdelige styrer og forhold som de gjør til dags dato. (På det tidspunktet var det umulig å ikke få med seg at det var åpenbart Vesten som hadde henisktsmessig undertrykt å korrumpert de innfødte.) Så, med ordet svarer medelev med spørsmål «Stemmer det ikke at Vesten kanskje tok så mye av ressursene at det ikke ble noe igjen… og da er det kanskje ikke så rart at de er så fattige i dag…[?]». Man skjønner jo at dette utsagnet ikke er noe som utviklet seg naturlig innenfor medelevs hode men var åpenbart en påstand/synspunkt noen hadde på et tidligere tidspunkt delt med ham. Dermed er det jo så utrolig viktig at man kan være trygg på at alltid lærer vil ta imot slik informasjon og arrestere det på flekken, om ikke så veldig kraftig men i alle fall si at det er en ytterst ukonvensjonell oppfatning av saken. Men tvert om, det er aldeles ikke hva som hender, medelev får servert som svar at «jo, det kan være delvis rett og jo, noen vil sikkert si det sånn». Lite overraskende burde det da være at medelev egentlig så delvis forvirret ut ettersom han åpenbart ikke hadde eller har, noen idé om hvor dette synspunktet befinner seg på noen form for skala, høyre, venstre eller konservativ, radikal.

Klasserommet anno domini 2012 – og videre…

Pr. idag er trenden at det er en stadig mindre proposjon av den norske befolkning som opptar en skolebenk, likevel kan ikke viktigheten av klasserommets tilstand overvurderes.

Min norsk lærer – som for de fleste andre i Norge – er mye den typiske norsk-lærern du forestiller deg for 2012; dame, venstre-orientert (men vanligvis ikke ideologisk) og prøver fåfengt å være en forlengelse av den bekymringsløse 68’er genrasjonen. Hvordan norsk-lærern gikk fra å være den mest fryktede av alle på skolen stående klar med spansk-røret til å være hippie dama med ozzy-osborne briller, kan jeg ikke si jeg riktig godt kan forklare men er ei heller hva jeg vil snakke om nå.

For ungdommer flest, som for meg, så har dette første semesteret – for ikke å snakke om forrige der igjen – vært et semester i hurtig omskifte. Mye skjer, men man rekker ikke helt alltid å fange opp hvorfor og hvorfra. Den arabiske vår har vært én av temaene – i hvert fall min – lærere har måttet formidle til elever, akkurat som 22/7 før der igjen. Min norsk-lærer hadde for ikke lenge siden en powerpoint presentasjon om den arabiske vår og tok en hel time til det for å se hva vi kunne og å oppdatere oss på det.

Det er bare det at en lærer kan ikke tro at politisk-korrekthet er det samme som nøytralitet. Tvert imot, heller det motsatte. Men dog, det er denne misoppfattelse som så mange voksne nordemenn lever med idag. Og hvem er det som får smake av det tror du? Som en av de som fortsatter lever i troen på «Det nye Norge» så har hun en sterk motvilje til hva som strider imot, ikke hennes, men denne høyere sannhet; multikulturen av «Det nye Norge».

Det er vel ikke rart at dette må gå utover vår læring. At det skal være én som meg i hvert klasserom i hele Norge for å rette på egen lærer når hun/han gir eksempelvis oppgaven; «Forklar hvorfor myten om at innvandrere er mer kriminelle enn øvrig befolkning har oppstått», er vel helt vanvittig. Dette er altså min hjemmelekse jeg fikk i temaet rettslære.

Jeg forstår at hun [norsk og samfunnsfag lærern min] mener at hun beskytter oss og er rettferdig i sin handling ved å inndoktrinere oss med denne «sentrums-ekstremen» som hun er trolig til å kunne kalle det, men hvor ønsklig er egentlig noen ekstrem – i det hele tatt?. Og spesielt tvilsomt blir det når det ligger på et såppas idéalistisk og overordnet plan. Det er jo åpenbart en oppgave designet for å jobbe prevantivt mot senere skitne tanker om at innvandrere er mer kriminelle enn noen andre. Men er det en sånn skole vi vil ha? Er det ikke det vi kaller puritanisme? Man vil rense tankene for alle mulig skitne tanker som truer den gode sameksistens og konsensus som støtter opp om det politisk konstruerte «Nye Norge».

Av erfaring så holder det ikke for Mari (hun heter ikke Mari…) å være profet og preker for den overorndede sannhet men hun krever et monopol på hva som klassen skal få tilgang til av informasjon. Man kan jo si at dette gjenspeiles i samfunnet hvor trioen Aftenposten, VG, Dagbladet jobber intenst for å beholde monopolet på å informere det norske folk. Det pågår et omskifte. Fler og fler oppdager at verden er større enn hva VG vil formidler og det ligger mer bak linjene enn det også.

Eksempel: I en pågående diskusjon om økonomi.

Usikker på hva som er sagt rett før men samtale-emnet er oljefondet og følgene. Jeg rekker opp hånden med et innlegg og sier:

«Men ingen kan vel hevde på noen måte at det er bærekraftig at et land kjører med halve arbeidsstyrken i offentlig sektor, og det er vel ikke mange innnenfor økonomi som vil være uenig med meg om det på tross av politisk ståsted.»

Mari: «Vel, dét er din mening.» Og videre ble det ikke sagt ett ord om det. Dette er intet enkelt-tilfellet men heller modus operandi. Hver gang kommer samme reaksjon, uansett hvor ubenektlige fakta det måtte være så blir det hver gang stemplet som min mening.

Som den berømte senatoren Daniel Patrick Mohniyan sa: You are entitled to your own opinions, but not your own facts.

Denne holdnignen fra Maris side har nå vart så lenge at flere elever har begynt å sympatisere med meg. Resten av klassen er jo så klart med når lærern utøver all sin makt øverst i klassrommet og marginaliserer og latterliggjør de faktaer og meninger jeg kommer med, og du kan jo heller ikke forvente at de skal tro på at jeg vet mer enn hva hun gjør. Likevel er det flere av mine kamerater som reagerer på at helt ubestridelige fakta blir feid til side som irrelevante og aller helst upassende.

Selv hadde jeg en kortere diskusjon med mamma på vei til trening om da dette. Hun mente som sikkert mange andre også vil si, at ingen av oss egentlig kan være overlegne i våre verdenssyn. MEN, der er det ikke bare det faktum om hennes tendensiøse omgåelse av fakta men også hvordan vi relaterer til hverandres verdensbilde. 24 timer i døgnet 7 dager i uka og 365 dager i året får jeg får jeg presset hennes verdensbilde innover med med damplokomotiv. Hvor ofte mon tro pirker hun borti hva jeg vet og hører? Dette er det drepende spørsmål. Sånn sett kan man jo kalle meg overlegen. Jeg kjenner hennes tanker til fingerspissene mens for hun er jeg totalt fremmed og ukjent.

Foreløbig er dette for mange adekvat. Altså hva Mari bringer dem. Likevel kommer den globaliserte verden pressende på. Både i form av innvandrere og internett .

Hvor lang tid vil det ta før vi ikke lenger ser oss tilfreds med hva hun(VG) forteller.

Stikkord:

Generation Identitaire.