I et post-identitært samfunn går Norges statsminister Erna Solberg inn for å beskrive muslimer som «vår tids jøder» mens kristendommen beskrives som et tegn på høyreekstremisme, og Sveriges tidligere leder av Socialdemokraterne mener at det ikke kunne være noen katastrofe om alt svensk og svenskene selv skulle forgå. I slike sinn ligger det ikke engang innenfor forestillingsevnen at deres vestlige livsutfoldelse er en betinget sak, avhengig av en kultur som utgår av et folk – ikke en stats bestemmelser.
Det har vært klart nok, mer enn lenge nok, at vi har ledere som overhodet ikke forstår sammenhengen mellom hva de gjør og konsekvensene som følger ‘på bakken’. Vi skal nok ikke forvente at noen politikere holdes våken om natten av å høre at nettopp en av kvoteflykntingene, som de selv stemte inn i landet, ødela det eller de livene – selv om ofrene for voldtektene, volden og tafsingen like gjerne kunne vært politikernes barn, sågar dem selv. Denne siste biten innbyr til en interessant refleksjon rundt en av vår tids idiosynkrasier.
Hva er du mest redd for? blir ordføreren i Kongsberg utspurt om, etter at en jente på 20 år på veg hjem, ble dratt inn i et hus med asylsøkere og gjengvoldtatt.
– Privat må det være at det skal skje noe ille med familie og venner som jeg er glad i. Politisk må det vel være at Høyre/Frp regjeringen blir gjenvalgt ved Stortingsvalget i 2017.
Ordfører Kari Anne Sand virker ute av stand til å gjøre klare tanker ut av de følelsene som lengter etter å beskytte ens egne. Som om det private og politiske er to helt adskilte sfærer uttaler hun at det verste som kan skje er at partiene som vil begrense trusselen mot hennes familie og nære kan beholde makten.
Når innvandringsiberalerne går ut i media etter angrepet mot Bataclan og overgrepene i Køln og sier «Frykt ikke!» er det også en måte å si at trusselen ikke angår dem selv, at den ikke rekker utover noen andre enn dem som blir direkte rammet. På den måten sier de også at det som hender andre umulig kan ha noe med dem selv å gjøre. De benekter enhver likhet som kunne påminne dem om et forpliktende fellesskap, også kjent som et samfunn.
Det handler om at det kristne idealet om «Din neste» har blitt erstattet med «Den fremmede». Mistenkeliggjøringen av kristendommen er ikke tilfeldig eller rent tidsriktig. Idéen om at en har et spesielt ansvar overfor den og dem som står en nærmest er i beste fall suspekt, i verste fall rasisme – og helst det siste.
De 1200 jentene og kvinnene som ble seksuelt antastet på nyttårsaftenen i Tyskland blir på den måten like fremmede som om det var fiksjon. For å naturalisere Den fremmede som medborger har man måttet fremmedgjøre selve tilværelsen. Vi er i god gang.
Dette er ikke humanisme. Humanisme er per definisjon ikke relativistisk. Det krever et absolutt; en underkastelse og ansvarliggjøring overfor ens plass i verden og, viktigst av alt, overfor ens medmennesker.
Milan Kundera skriver i sin Tilværelsens uutholdelige letthet om medfølelsen som en annenrangs følelse i følelsenes hierarki. Dette gir intuitivt mening i dag.
I et gudløst samfunn kan ikke medfølelse være noe større enn å være en materialistisk velgjører for en som anses for å være laverestilt enn en selv (jfr. innvandring og bistand). Individet forståes slik som Hegel beskriver det: noe som kun forholder seg i relasjon til seg selv. Det er ikke i stand til bedømme seg selv som en del av et større skaperverk, som en del underordnet en større helhet hvor man egentlig ikke fullt kan gjøre krav på ære for alle de ting man har, fordi det bedre kan og bør beskrives som noe man får.
Hvis man ikke har et begrep om at medfølelsen utgår fra noe høyere enn en selv vil den eneste måte å virkelig å gi på være å gi fra seg selv, eller ens egne. På den måten har man også mistet grep om hva som virkelig er opp til en selv å gi.
Det blir til et nullsumspill hvor selvutslettelsen blir den frelsende gjerning for Den fremmede.
Slik kan man f. eks. bestemme seg for å gi bort land og formue til fremmede folk, og til og med tro at det er ens rett å gjøre det.
Men dette er ikke mørke refleksjoner selv om vi undersøker mørke tanker. Det finnes da intet mer fantastisk naturlig unaturlig enn den kjærligheten som taper seg i fantasien om Den fremmede, og undertrykker nestekjærligheten.
I tankens vold 