Når Din neste byttes ut med Den fremmede

I et post-identitært samfunn går Norges statsminister Erna Solberg inn for å beskrive muslimer som «vår tids jøder» mens kristendommen beskrives som et tegn på høyreekstremisme, og Sveriges tidligere leder av Socialdemokraterne mener at det ikke kunne være noen katastrofe om alt svensk og svenskene selv skulle forgå. I slike sinn ligger det ikke engang innenfor forestillingsevnen at deres vestlige livsutfoldelse er en betinget sak, avhengig av en kultur som utgår av et folk – ikke en stats bestemmelser.

Det har vært klart nok, mer enn lenge nok, at vi har ledere som overhodet ikke forstår sammenhengen mellom hva de gjør og konsekvensene som følger ‘på bakken’. Vi skal nok ikke forvente at noen politikere holdes våken om natten av å høre at nettopp en av kvoteflykntingene, som de selv stemte inn i landet, ødela det eller de livene – selv om ofrene for voldtektene, volden og tafsingen like gjerne kunne vært politikernes barn, sågar dem selv. Denne siste biten innbyr til en interessant refleksjon rundt en av vår tids idiosynkrasier.

Hva er du mest redd for? blir ordføreren i Kongsberg utspurt om, etter at en jente på 20 år på veg hjem, ble dratt inn i et hus med asyl­søkere og gjengvold­tatt.

– Privat må det være at det skal skje noe ille med familie og venner som jeg er glad i. Politisk må det vel være at Høyre/Frp regjeringen blir gjenvalgt ved Stortingsvalget i 2017.

Ordfører Kari Anne Sand virker ute av stand til å gjøre klare tanker ut av de følelsene som lengter etter å beskytte ens egne. Som om det private og politiske er to helt adskilte sfærer uttaler hun at det verste som kan skje er at partiene som vil begrense trusselen mot hennes familie og nære kan beholde makten.

Når innvandringsiberalerne går ut i media etter angrepet mot Bataclan og overgrepene i Køln og sier «Frykt ikke!» er det også en måte å si at trusselen ikke angår dem selv, at den ikke rekker utover noen andre enn dem som blir direkte rammet. På den måten sier de også at det som hender andre umulig kan ha noe med dem selv å gjøre. De benekter enhver likhet som kunne påminne dem om et forpliktende fellesskap, også kjent som et samfunn.

Det handler om at det kristne idealet om «Din neste» har blitt erstattet med «Den fremmede». Mistenkeliggjøringen av kristendommen er ikke tilfeldig eller rent tidsriktig. Idéen om at en har et spesielt ansvar overfor den og dem som står en nærmest er i beste fall suspekt, i verste fall rasisme – og helst det siste.

De 1200 jentene og kvinnene som ble seksuelt antastet på nyttårsaftenen i Tyskland blir på den måten like fremmede som om det var fiksjon. For å naturalisere Den fremmede som medborger har man måttet fremmedgjøre selve tilværelsen. Vi er i god gang.

Dette er ikke humanisme. Humanisme er per definisjon ikke relativistisk. Det krever et absolutt; en underkastelse og ansvarliggjøring overfor ens plass i verden og, viktigst av alt, overfor ens medmennesker.

Milan Kundera skriver i sin Tilværelsens uutholdelige letthet om medfølelsen som en annenrangs følelse i følelsenes hierarki. Dette gir intuitivt mening i dag.

I et gudløst samfunn kan ikke medfølelse være noe større enn å være en materialistisk velgjører for en som anses for å være laverestilt enn en selv (jfr. innvandring og bistand). Individet forståes slik som Hegel beskriver det: noe som kun forholder seg i relasjon til seg selv. Det er ikke i stand til bedømme seg selv som en del av et større skaperverk, som en del underordnet en større helhet hvor man egentlig ikke fullt kan gjøre krav på ære for alle de ting man har, fordi det bedre kan og bør beskrives som noe man får.

Hvis man ikke har et begrep om at medfølelsen utgår fra noe høyere enn en selv vil den eneste måte å virkelig å gi på være å gi fra seg selv, eller ens egne. På den måten har man også mistet grep om hva som virkelig er opp til en selv å gi.

Det blir til et nullsumspill hvor selvutslettelsen blir den frelsende gjerning for Den fremmede.

Slik kan man f. eks. bestemme seg for å gi bort land og formue til fremmede folk, og til og med tro at det er ens rett å gjøre det.

Men dette er ikke mørke refleksjoner selv om vi undersøker mørke tanker. Det finnes da intet mer fantastisk naturlig unaturlig enn den kjærligheten som taper seg i fantasien om Den fremmede, og undertrykker nestekjærligheten.

Reklamer

La demeure de l’amour

La forme idéal de l’amour, qu’est-ce que c’est? Ce qui nous arrive dans la vie au nom de l’amour porte souvent une air de la sensation pure. Dans l’inconscient des domaines amoureux on faut/pourrait dire que l’amour soit et ne comprise plus que l’interaction sensuelle des gens. Au cas des jeunes je voudrais citer Houellebecq, qui avec sa contradiction inculpe l’aperçu-ci tendant sa base dans la jeunesse.

«De tous les bien terrestres, la jeunesse physique est à l’évidence le plus précieux; et nous ne croyons plus aujourd’hui qu’aux biens terrestres.» Et il continue dans la même œuvre «Dans un monde qui ne respecte que la jeunesse, les êtres sont peut à peu dévorés.» dixit. De quoi est-ce qu’il parle d’ici? Je maintien que l’amour avec notre Dieu font les éveilleurs des âmes. Par conséquent, je trouve que l’amour vaux mieux encadrée dans l’espace faisant notre esprit de l’intellect.

C’est à dire que je crois que l’amour s’atteint à son apothéose lorsqu’il coule d’un entendement d’être vivant exige assez un modalité pour la vie où l’amour n’est plus un chose entre autres, mais le primordial et ultime cause et l’ordre des choses d’esprit. Une telle déclaration de l’importance du cordage entre l’intellect et l’amour peut a l’air de jaillir d’un fidélité à l’intellectuelle fiévreux. Peut-être c’est exactement ça.

Quoi qu’il en soit, je ne trouve pas ce perception-ci à être écrasant quant à l’amour, même quand sensuelle—bien au contraire. Car, l’amour en étant seulement un effet des sens doit être par conséquent aussi faible que les sens. Pourvu qu’on fût une relation amoureuse purement sur les sens, les coups de vent dans la relation faudra remporter avec chaque coup la désaffection d’un monde qui ne se bouge pas à les incongruités entre l’amour et la réalité.

Kjærlighet som tabu

Etterkrigstiden er kjent for sin peace and love med tilhørende forfattere og aktivister som erklærte kjærligheten som medisinen og løsningen for alt vondt. Og da er det kanskje et paradoks at på tross av at 68’erne i det store og det hele er lederne og førerne av dagens samfunn så er likevel kjærligheten blitt et tabu i et samfunn som har erklært samfunnet for tabu-fritt.

Man kan si at kjærlighet har blitt til et tema av tabu på flere måter men spesielt markant er det i innvandringssaken.

Når det først er snakk om innvandring så er det gjerne integrering som står på agendaen for debatt. Dette er jo i og for seg ikke det dummeste men å måle integrering i utdanning blir helt feil. Joda du kan sikkert lage noe forskning som forteller at det er typisk norsk å være utdannet osv. Men mål, middel og motivasjon er vel ikke det samme? Man skryter av at det er et mye bedre utdannelsesnivå blant 2.genrasjons innvandrere enn for 1. (ikke at øvrig nivå var noe stort å tangere) men er det egentlig noe særpregent norsk ved utdanning? Det finnes da universiteter i Midt-Østen òg. Sannheten er at norske skolesysteme produserer studenter som kan ha så mye utdanning at det står til over hodet men likevel er de velfungerende anti-semitter og nedsettende i sitt syn på ikke-troende. Ta f.eks tilfellet Lord Ahmet i England – Englands første muslim til å bli adlet – som presterte etter å ha kjørt ned og drept en unggutt mens han tekstet å skylde det hele på jødene og deres verdensomspennende konspirasjon.

Uansett hvor mye dannlse, uansett hvor mye utdanning.

Så hvordan er det egentlig man skal fortelle om en innvandrer elsker landet sitt og har til det fulle formet seg selv utifra Norge og ikke motsatt? Vel, kjærligheten som hat er en av de mest naturlig mennesklige følelsene vi har og går på tvers av kulturelle betydninger – men blir selvfølgelig forskjellig behandlet. Så hvordan er det Norges innvandrere forholder seg til kjærlighet?

Nå fore­lig­ger de altså for seks vik­tige land. Hva angår 1. gene­ra­sjons inn­vand­rere viser det seg at

  • 81 pro­sent av iranerne,
  • 84 pro­sent av tyrkerne,
  • 91 pro­sent av irakerne,
  • 91 pro­sent av vietnameserne,
  • 95 pro­sent av pakis­ta­nerne og
  • 95 pro­sent av somalierne

gif­ter seg med en per­son av samme bakgrunn.

Blant pakis­ta­nerne, tyr­kerne og viet­na­me­serne er det også mange nok repre­sen­tan­ter for 2. gene­ra­sjon til at det gir mening å lage sta­ti­stikk, og den viser at

  • 70 pro­sent av vietnameserne,
  • 91 pro­sent av tyr­kerne og
  • 92 pro­sent av pakistanerne

gif­ter seg med en av samme bakgrunn.

Jeg har da hørt at en del innvandrere mener norske jenter å være rappkjefta og løse men så uattraktive er de da ikke.

Skulle jeg drevet komparativ analyse kunne jeg trukket inn statistikken for Bosnia-Hercegovina rett før krigen, der var majoriteten av ekteskap på kryss av religioner – hva sier det om Norge? At man er så redd for å snakke om kjærlighet, det være mellom mann og kvinne, til fedreland eller hva, er utvilsomt med på å forsterke denne statistikken. TV-serien Taxi prøvde på sin måte å bringe dette på banen – se forbi trygdestatistikk og inn i de menneskelige mellomrelasjonene, det er de som skaper et samfunn.

I kristendommen forklares samfunnet som ikke mer enn et større apparat for familien, familien er sentrum for alt. Derimot ser man at i økende grad blir familielivet til et objekt, i bane rundt staten, hvorav alt ansvar bare skal lesses over på staten, alt fra barnehage til helse. Dette mener jeg bidrar ikke bare til skilsmissestatistikken men også det å dysse ned kjærlighetens rolle i samfunnet – som om den personlige sfære var noe av et annet univers. Kunne man få seg til å innrømme vektigheten i familien og kjærligheten derav, ville det med sikkerhet vært mye lettere å forstå bl.a standpunktet kirken må ta ovenfor homofile men også at det er av stor betydning når en større del av befolkningen ser ut til å totalt ekskludere øvrig befolkning fra deres private liv.

Ikke-vestlige gifter seg overveiende innenfor egen gruppe også i 2. generasjon

Norway’s popu­la­tion groups of devel­o­ping countries’ ori­gin – Change and inte­gra­tion