«Diskusjon tar vi innad»
Vi har blitt et ukontroversielt samfunn. Diskutering er formalia som må igjennomføres av og til for å avkontroversialisere temaer i ønsket retning. Når Sidsel Wold har sin apologi-reportasje om syria-farerne hvor hun sammelikner soldater i Afghanistan med jihadister i al Nusra, så er det ikke det at uvitende nordmenn får dette inn i hodet, men det er hva som kommer etter reportasjen som er det virkelig ille. Eller for å si det mer presist, det er hva som ikke kommer etter reportasjen som er virkelig skremmende.
Da jeg var liten fikk jeg en gang høre at Amerika kun hadde to partier, elefantene og eslene, da tenkte jeg selvfølgelig at det måtte jo være som å gå i butikken og ha to forskjellige brus å velge imellom. Det virket logisk nok, men det var før jeg oppdaget hva politikk egentlig er, som i Amerika. Demokratiet er basert på konsensus-danning, igjennom debatt og konfrontasjoner opionioner imellom. I Amerika fører man politikken og folket sammen ved å føre debatten innad i partiet igjennom media og parlimentarisme. I Norge derimot bærer vi dessverre fortsatt preg av ‘cliques’, lukkede samfunn som f.eks politikere, kjønnsforskere og journalister – alle grupperinger som føler seg ene å alene adekvate dommere for den jobben de gjør, offentlig innsyn for folket er da vel bare strevsomt og tidtakende.
Resultatet er at i Amerika er kontrovers ‘normalisert’ ved at alle kjenner til at de alene ikke kan ha den rette oppfatningen i alt og ser at det finnes andre meninger om nært sagt alt, og kanskje er det noen som står nærmere et tema enn noen andre gjøre til et annet. Dette er «E pluribus unum» – ut av mange – én, ånden. I Norge derimot blir resultatet stygg innavl, som eksemplifisert av kjønnsforskerne etter Harald Eias, Hjernevask som sa «Nei, men uenigheter skal vi ta innad.» Da får du en befolkning til slutt som fullt ut tror at det er slik det burde være når forskermiljøene, journalistene og politikerne kommer brekende med én eneste forklaring på alt. Hva slags toleranse er det man skaper for de som mener noe annet enn akkurat det som kommer ut fra kjøttkverna?
Altså, for å avslutte innledningen, det er ikke nødvendigvis Sidsel Wold og hennes reportasjer det er noe galt ved, men heller at vi aldri får noen motvekt. Hver gang jeg hører disse reportasjene gråter jeg innvendig for, jeg vet at akkurat nå sitter det hundrevis av mennesker jeg en dag skal møte i klasserommet, arbeidsplassen og på gata som aldri i verden vil ha noen forutsetning for å forstå at jeg kan mene noe annet enn hva som faller inn under NRK, Sidsel Wold & Cos meningsspekter.
Den anstendige tonen
For slike som Anfindsen, HonestThinking.org, og Anders Ulstein som vekselsvis har skrevet på Document.no, så blir det til at når de stikker huet frem og påstår å vete noe annet enn hva som er gjengs så reagerer folk med fremmedfrykt men også rettskaffenhet, fordi de er fullt klar over at de har et helt establissemnet – med tilsynelatende jern-konsensus – bak seg. Dette er mennesker som uten videre kan bedyre ytringsfrihet og ser ingen dobbelmoral i «Ytringsfrihet, men…». Den gode tonen føres over alt annet og den gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet. Det startet på det verst tenkelig sted; vitenskapen. Vitenskapen måtte kompromitteres for den gode tones skyld, så da legger vi heller fra oss alt av evolusjonslære, og sier at mennesket ikke har utviklet seg til forskjellige menneskeraser som all evolusjonslære, genetikk og geografi tilsier, men tar heller til en post-moderne versjon av kreasjonismen; vi ble plutselig homo sapiens ved et knips, 100% momentant, selv de menneskegruppene som aldri hadde kontakt med hverandres gener før moderne tid gjorde dette synkront.
Videre har dette spredt seg stygt som en pest utover i samfunnets sfærer. Det er ingen statshemmelighet at dette handler i stor grad om en spesiell religion; islam. Når FN vedtar konvensjon etter konvensjon for å sikre religioner fra kritikk så er det hver gang én eneste religion som står for presset: Islam, representert av de islamske statene OIC – med FN i hælene som følger vittig opp. For alle handler selvfølgelig ikke dette bare om den gode tonen og å beholde sin anstendighet, det er følgelig, – i hvert fall i FNs tilfelle – også faktorer som penger, trusler og frykt som spiller inn. Men så kan man jo lure, hva er det som egentlig er motivasjonsfaktoren(e) for den ‘vanlige mannen i gata’ som støtter opp om dette her, eller i alle fall lar det passere?
Min far fortalte meg en gang om at når klassen hans på barneskolen kom hjem fra tur i skogen så ble alle satt til å skrive om turen, og da avsluttet alle «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Det samme er det jeg hører fra leppene til Jens Stoltenberg når han snakker: «Innvandring er fantastisk lønnsomt kulturelt, økonomisk, og politisk. = «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Prøver du å fortelle om at en gutt ble mobba på turen eller at en ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner så bryter du den gode tonen og den hyggelige stemningen.
Norge har lenge vært og er et lite land med lite variasjon i det lokale samtidig som Norge har et mangfold av kultur på det nasjonale plan, men selv dét har det vært og er det vansker med å tolerere for en del. Nå er det ikke i Norge som det er i England hvor språket er selvtalende for alt av hvilke klasse og kultur du kommer fra, det er faktisk nærmest en majoritet av nynorsk-talende på NRK, i hvert fall på radio, men når men den håverende Oslo-kulturen er virkelig til å føle på, eksemplifisert av når man prøvde å innføre påbud om å ha stasjon i Oslo for å få støtte som avis og derav ville skviset ut Dagen i Bergen som Norges største kristne avis. Hvordan er det vi noen gang skal kunne ta imot all verdens kulturer når vi ikke en gang greier å kommer over ens med vår lille variosjon her til lands? Hva som kjennetegner oslo-kulturen, vil jeg mene, er at den prøver, til dels fåfengt, men med overraskende suksess, å skape et bilde av Norge som ett forent folkeslag. Igjennom APs kjøttkvern skal alt presses igjennom og én ser helst at alle bifaller denne opphøyde og ‘multikulturelle’ (man kan sikkert innvende at intoleransen hinter mer til mono-kulturalisme, men de liker jo så godt å kalle seg ‘multikulturelle’ da, hva enn de mener med det. Det er rett og slett en imaginær multikulturalisme, for, blanding av kultur er de i hvert fall ikke interessert i, der går det i toleranse for alle penga.)
For de Anstendiges moral og retningslinjer skal fortsette å være gjeldende er de sterkt avhengige av å drepe kontrovers. Kontrovers er det som tviler. Kontrovers fordrer kritikk, kontemplasjon – alle, naturlige fiender av Anstendigheten. Så hvordan er det man står imot? Er det ikke bare så fristende å bare akseptere de hyggelige tingende å ta til en god tone – handler det ikke om respekt? Som jeg innledningsvis fortalte om er demokratiet sårt avhengige av dialog (går det an å bruke det ordet uten å tenke på Jens og Ghar Støre?) opinionene imellom så det kontroversielle bli tydeliggjort – derfra er det man kan starte å bygge en offentlig konsensus. Føler du at du er et menneske som tar til motmæle selv når makta står imot og Anstendigheten blir holdt fram som det nøytrale parameteret og dommeren, da er du verdig å bli kalt en selvstendig tenker.
Hva som kjennetegner de Anstendige, prekere av den Gode tone, er den sterke forherligelsen for maktbruk. Når en allerede har et gitt mål blir selvfølgelig søken om den beste vei overflødig, for den beste vei er jo innlysende nok, i de Anstendiges øyne, den som er mest effektiv og hardes i maktbruk.
Fra kulturrevolusjon til komfortabelhetspress og anstendighet
Og dette er langtfra kun et politisk fenomen at en danner et spekter av hyggelige og akseptable sannheter og skikker for å nå opp. Hvor mye nyskapende populær musikk har det vært å høre siden kuturradikalerne døde hen i konformitet? Det var en gang på 60-tallet da en kunne blir berømt for sin radikalitet. Altså, hadde man ikke bare stilt seg med den ‘sterke hesten’ og fulgt opp den gode tonen, men man hadde egne selvkomponerte meritter! En kunne skape nye nytt for helvete! I dag høres Rihanna mye ut som sampling av Madonna og visa versa for de fleste populær-sjangre og artister – det blir stadig vanskeligere å høre forskjell. I musikken brukes det kun enkle triks og rytmer som man vet vil slå an og passer inn i blant resten. Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av norsk politikk om man bare byttet om noen ord her og der.
Nyanser blir farlige saker fordi det kan bane vei for kontrovers så man ‘safer’ den heller ved å f.eks skape pene og hyggelige fraser man kan gjenta som rituale: «De fleste innvandrere er svensker og polakker. Vi må passe på å ikke skape et oss å dem. Vi har visse utfordringer.»
Og ungdommen digger det – eller, det vil si de later som. Som ungdom så kjenner jeg til dette komfortabelhetspresset, som omhandler f.eks at du skal ha tid til Facebokk, Twitter, Snapchat, Vine (og mye annet jeg ikke gidder å følge med på) trening og burde helst ha greie karakterer. Alle vet med seg selv at dette er en umulig kabal, så skole er det, det ofte går utover.
Et gammelt munnhell sier at den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs. Jeg er rungende enig. Ungdommen blir innbilt av sine foreldre og lærere igjennom selv-realisering at det er kun én vei å gå – hvordan er dette annerledes fra hvordan borgerskapets sønner for 50 år siden brøt med sine foreldre? Klassekampen har fortsatt i 2013 førsteside oppslag med ‘kritikk’ av Bush og Irak krigen og tror fortsatt de er radikale. Det det er en alvorlig diskrepans her som ikke gjenspeiler virkeligheten på noen måte. (Skrevet om tidligere her på bloggen) Når skal noen gang ungdommen lære å takle at andre har forskjellige meninger og ståsteder når de selv blir oppdratt til å tro at vi alle er er like gode om vi bare får ‘selv-realisere’ oss. Til ungdommen snakkes det om respekt, men hvordan kan noen respektere noe de hverken forstår eller har greie på?
Akkurat som alt annet blir islam bare presentert som nok en annen religion, som likt alle andre kan kreve respekt for sine skikker. Skaper dette forståelse? Gjør dette elevene kapable til å snakke med vennina si i friminuttet om at hun skal til Kurdistan for å gifte seg med en fetter hun vet mishandler henne? Nei, det ville vel vært å bryte med den Gode tonen.
I tankens vold 