Lysbringeren i Speilsalen

Hva som følger er noen notater jeg gjorde, da jeg leste Jacob Talmons Totalitarian Democracy. Der tar han for seg i detalj psyken og ideologien, som var drivkraften bak de sataniske ritene som ble en folkeforlystelse, i årene etter 1789. Det er stadig slik at de som var med på å normalisere volden, rettferdiggjøre den, og å gi den sin rolle og plass i l’Histoire, stadig blir fremstilt som forbilledlige eksempler på hvordan vi bør tenke og føle om vold. Blant dem er Victor Hugo, som gir vold en rolle som en slags universell katalysator for frigjøring i menneskers rivaliseringer, der hvor det ikke er mer enn makt ved andre midler, som følgelig også blir synet på krig og revolusjon. Det løsrives fra det formildende samspillet mennesker imellom, det som kalles politikk. Disse forfatterne, filosofene og poetene som utga seg for å være romantikere, var ikke mer enn simple lysbringere, ved det lys de fikk av å sette verden i flammer. Deres tanker var fyrtøy, hvilket de var klare på. Den ilden som Paulus beskriver, som forutgående og rensende for våre sjeler, før vi entrer himlene, den skal lysbringerne anledige i dette liv, og sende alt vårt kjød og all vår ånd gjennom, dette som er deres egen både skapende og rensende helvetesild.

Min tese er at dersom man ikke tror på én god Gud, men allikevel selv ønsker å se verden renset for alt ondt, vil man rette seg innover, på en måte som ender i opplysningsfilosofenes fallitt, hvor bitterheten over egen mislykkethet i å forklare sin grunn til å være, oversettes i emosjoner til et lite nyansert hat mot alt annet, som søker sin forklaring som grunn til å være. Denne fallitten og påfølgende bitterhet, kommer av den innebygde tilkortkommenheten, i at de ønsket seg objektive bestemmelser, for deres verdensfrelsende oppdrag, men kjente ingen annen råd enn eget subjekt som middel, for å se det gjennomført. Derfor finner man et eller annet tvilsomt alibi for å si at handlingene er lik intensjonen, ord er lik handling, og potensial og faktisitet er ett. Før 1789 fant mennesker med denne lengselen Rousseau, og før 1917 fant Lenin Marx’ skrifter. Men når venstresiden går helt identitær, og alle utenom kretsen rundt den kuriøse og usvikelig voldsromantiserende Zizek, har forlatt håpet om å rettferdiggjøre sin lengsel, ved hjelp av filosofi eller andre intellektuelle geberder, er det da virkelig helt utenkelig, at denne lengselen kan finne sin forløsning i islam? Jeg mener at historiens hårdnakkede fakta, svarer nei.

Flere franske forfattere som sluttet opp om oppslysningsfilosfenes skole hadde i utgangspunktet, før revolusjonen, et svært positivt syn på islam (Alexis de Tocqueville hevder i L’ancien régime et la Révolution at de ikke skrev én eneste bok, uten bemerkninger som roste de østlige kulturene opp i skyene. Voltaire er intet unntak. Mais attention! kristendommen ville de utrydde). Beundringen for islam kan trolig forklares, av en oppfattelse av at det er viljen til å være satt i system. Marxismen hadde som første dogme at det var en historisk vitenskap med evnen til å spå fremtiden. Dens vilje til å være i sin helhet lå i trosakten, som det var å akseptere dette dogmet, og omsluttet alle andre slutninger som måtte følge. Islams dogme om at koranen er skapt før evighetene, og skrevet av Gud svarer til et slikt omsluttende dogme, som igjen peker utover seg selv som en trosakt av ren vilje til å være, utifra det som allerede er gjort, nemlig trosakten.

Slik les philosophes beveger seg fra en syndsbevissthet, som forutsetter dogmet om at «Mitt rike ikke er av denne verden.» til en bevissthet rettet etter hva som er sosialt og samfunnsmessig nyttig, vedtar man derved i sin politiske filosofi at sjelslivet skal underkaste seg det menneskeskapte og eksterne, det vil si maktrelasjoner og det materielle. Dermed er man på god veg mot Underkastelsen.

Syndsbevisstheten bygger på en forståelse, av at vi har en potensialitet i Gud, som selv ikke er relativ. Hvilket betyr at selv om vi tilsynelatende «ikke kunne noe for» hva vi gjorde, som var galt, kjenner vi allikevel at handlingen rent objektivt fjerner oss selv, fra det som gir oss selv som vesen, en objektiv, ikke-relativ verdi: En forståelse av vårt menneskeverds opphav, det er moral. Dette er den innebyggede moralske grunnen, for alle vestlige rettssystemer, som må ha et utgangspunkt for å dømme, om forbrytelse og straff. Om rettssystemet skulle opphøre å dømme med et slikt utgangspunkt, vil det ikke lenger være noe annet enn ren makt, med viljen til å være som grunn til å være. Denne viljen er naturligvis vilkårlig, spuriøs, og aldeles tvilsom, all den tid den per definisjon ikke kan svare for seg selv, og da heller ikke stå til ansvar.

Begrepet om hva det vil si, at vår morals rike ikke er av denne verden, går tapt med den formen for sekularisering, som dagens politikere fra alle partier praktiserer. Kombinasjonen av en forvirret men riktignok ubøyelig dydsetikk i politikken – det såkalt politisk korrekte og bejubling av selvutslettende innvandring – er resultatet, av at staten har som uttalt mål å ikke være annet enn en administrativ forvalter og fordeler av goder, og har for enkelhets skyld oversatt verdier i goders termer.

Det er et ubestridt faktum, at hva vi i dag kjenner som velferdsstatens goder, fantes før velferdsstatens tilblivelse. Staten har institusjonalisert og påtatt seg dette ansvaret, men med det falmer det menneskelige utgangspunktet for hvorfor vi gjør som vi gjør. Norge som en nasjon har et meget strengt forhold til hvorfor vi gjør hva vi gjør. Det ble nødvendiggjort gjennom mange århundrer av planlegging på gården, for at man skulle klare seg med varme og mat, gjennom vinteren. Kulturen for å være selvforsørgende, ble endelig videreført på det åndelige plan, med haugianismen.

Det har vært en uuttalt erkjennelse, om at staten representerer nasjonens interesser, og derfor har det vært en ikke altfor problematisk overgang fra at vi selv forsørget, til at staten er Forsørgeren.

Denne tanken er rettet etter en oppfatning av Naturen som iboende god, og samfunnet som dets høyeste uttrykksform, hvor sann selvkjærlighet må være noe samfunnsnyttig for å banke i takt med kosmos’ rytme. De tar utgangspunkt i Naturen, noe herværende, og erklærer som et dogme at dette er godt. Påfølgende overveielser om hva som er godt handler da kun om hvordan å nå den kategoriske enigheten med tilværelsen – tilværelsen forstått som en kommando.

–Men man vil aldri kunne tenke tanken at en moralsk tydning av hva som deskriptivt er naturen blir umulig ex nihilo. Det stenger endatil for videre refleksjoner over hva naturen er. En kultur som fremelsker det vitenskapelige, på en måte som gagner oss, må da lltid ta utgangspunkt i noe annet enn naturen.

–Det er karakteristisk ved tankegang fra venstre at man på en eller annen måte tenker at det regjerende og styresmaktene er vesensforskjellige fra sine undersåtter. (Jfr. bourgois vs le peuple).

– Når menneskets fullbyrdelse blir gjort avhengig av noe (staten) som skal garantere positive friheter (polyamorøsitet/homofili) for å virkeliggjøre sin natur, tømmer man begrepet om «menneskelig natur» for sin opprinnelige relativt autnome autoritet og det blir følgelig ikke forskjellig fra våre intellektuelle innfall. Snakket noen om verdig liv?

–Den skapende og tilintetgjørende dommen over og av verden; den som vil skape dyden og knuse synden. Side 34, Talmon

– Dagens rousseauiske tanke om en immanent allmen interesse baserer seg på troen på vitenskapen (ja, i éntall) og at dette vil være det beste grunnlaget og utgangspunktet for en moral. Når man til slutt oppdager at vitenskapen aldri har vært eller kommer til å bli normativ oppdager man så at det var en selv som stod for tolkningen hele tiden, idet systemet kollapser. Og da kan det synes fristende å hengi seg til det som bare støtter seg på seg selv : Allah ; den ene vilje som gjør alt ett.

– Optimisme er på ungen måte det samme som å være positiv. Den som antar en idéel oppfatning av samfunnet som det eneste sanne samfunnet, vil oppleve ektefølt dødsangst idet verdens snublestener stadig bekrefeter at ens håp døde i øyeblikket deres idé fanget det i sin form.

– Den som ikke anerkjenner at også pasjoner forholder seg relativt til hva som er ondt og godt vil ønske å rasjonalisere en metode, en total metode, som i konsekvens krever pasjonens underkastelse.

– Les philosophes forklarer at mennesket bør elske seg selv, men dette skal være en kjærlighet som søker ens egen immanente lykke i forhold til samfunnet. Det er optimistisk , men ikke særlig positivt å anta at mennesket ikke kan eksistere lykkelig uten å forholde seg til samfunnets bestemmelser om godt og ondt.

– Dette handler om en oppfattelse om at noe eksternt for mennesket, staten, må tilrettelegge for at mennesket skal være i stand til å være lykkelig.

– Den eksterne makt og utgangspunktet blir ett.

– Det er langt fra bemerkelsesverdig at Rousseau og Mably anså handel som den verste forbrytelse da det forener i én handling selvkjærlighet gjennom verden og en fri vilje til interesse- og assosiasjonsfrihet.

– Rousseau ønsker at staten skal ta total kontroll over både sikkerhet og eiendom for at individet på ingen måte kan føle at det har en egen vilje, eller endatil skulle ha et særegent ansvar overfor tilværelsen. Det kalles individualisme men er det kun i den  grad at det har dets aseptiske sterilisering og blodtapping som mål for egen vinning.

– Rousseau setter «amour de soi» over «amour propre». Han og alle andre vet naturligvis at vi er vesener av verden og det at referansen til selvet er et dårlig skjult forsøk på å smugle ens normative idéer inn i det som er rent fysikalsk. For Rousseau blir problemet med uttrykket «amour propre» at det direkte henviser til idéen, som ikke fornekter tilknytning til sin rent metafysiske og intellektuelle realitet.

Det er ikke naturgitt at det å elske seg selv er noe godt (og hvor kommer begrepet om kjærlighet fra?).

– Mennesket er iboende konservativt, men dette greier det som kalles venstresiden å undertrykke spesielt ved å ikke erkjenne arvesyndens følger. Derfor har venstresiden i dag vanskelig for å ta inn over seg Edouard Louis’ konstatering av at volder er mannlig av natur. Men samtidig som man utelukker muligheten for at ondskapen har noe med det naturlig eå gjøre vil man ende med å vente til man kan akseptere det i en rasjonalisert og deretter ideologisk form.

– På venstresiden kan man skille mellom to typer mennesker, med to forskjellige reaksjonsmønstre : De pragmatisk totalitære mener at alt ondt skyldes mangel av styring, utdannelse («Oppdra folket!» «Mennesker må tvinges til å være frie») osv. Den andre typen er den som vil, i spørsmål om alle onder skylde på mangel av ideologisk føring, det er ideologisk totalitære. De skiller seg ut i det at de alltid vil understreke at hvert mennesket ikke ennå er tilstrekkelig ideologisk utlært til å være godt eller lykkelig, i motsetning til førstnevnte som vil skylde på makthaveren.

Mennesket kan miste sin identitet, men kan ikke ryste sitt ansvar av seg. Med ansvaret vil dets fortid alltid innhente det. s.68

[H]vis det ikke finnes beredskap til å underordne seg en erkjent helhet og selv bli trukket inn i tjeneste, kan det ikke finnes noen felles frihet.

Subjektet bare bekrefter seg selv.

[H]vis du mener at dun må eie og forsvare ditt selv, ødelegger du deg selv. For du er nettopp ikke bygget som et øy-selv, som hviler i seg selv. Du er tvert imot bygget med henblikk på kjærlighet, og derved for å gi, for å gi avkall, for å bli beskåret i ditt selv. Bare når du gir av deg selv, mister ditt liv, som Kristus uttrykker det, vil du kunne leve. s. 165

Det er en falsk resept å levet på selvets grådighet og angst.

Böckenförde: Det demokratiske samfunn lever av krefter som det selv ikke kan frembringe.

Kirken skal være et utbrudd fra verdens eget inn i Guds lys, og skal holde forbindelsen fri og åpen, slik at Guds åndedrag kan trenge inn i verden. s. 270

Historien er kjennetegnet av striden mellom kjærlighet og manglende evne til å elske, den sjelens forlatthet som inntreffer der mennesket bare klarer å anerkjenne de kvantifiserbare verdier overhodet, som virkelighet … Denne ødeleggelse av evnen til å elske gir opphav til den dødelige kjedsommelighet. Den er en forgiftning av mennesket. Skulle den vinne frem, ville mennesket, og med det også verden, bli ødelagt.

Voluntarismen, nominalismen og den gnostiske fristelsen er alle frukter av fornektelsen av menneskets natur, og svarer til islamsk filosofi.

 

Reklame

– Kristne har en moralsk plikt til å forsvare freden med makt

Pater George William Rutler er en god mann fra New York, som ennå taler klart mens andre sliter med å tenke klart. Vi har blitt erklært krig, men forsøker helst å forklare hvordan dette er helt forenlig med å leve som om det er fred og ingen fare. Vi blir sågar til stadighet formanet til å ikke gjøre noe annet enn å fortsette som om, for bare det å forholde seg til trusselen vil være å «spille inn i deres hender», slik Jagland og eksperten Thune preker i moralismens høyeste pipe-oktav.

Mange av de toneangivende stemmene i Norge taler alene utifra et ensrettet ideologisk standpunkt, ikke tro. Slik unnslipper selve grunnlaget for fred dem.

Slik som rasisme perverterer rase og sexisme perverterer sex, så perverterer pasifismen også freden.

Pasifismen og andre ensrettede tankeformer (ideologier) har mål, som ofte blir avguder. Det mørklegger betydningen av utgangspunktet, slik som sosiale og praktiske begrensninger. At lammet og løven (les: alle kulturer) skal beite om hverandre forsøkes tvangsinnført ved den ideologien som vil si at alle kulturer er likeverdige, multikulturalismen.

Dette minner om den sosialist-realistiske litteraturen. Hvorfor må man så uttrykkelig legge vekt på at virkeligheten er sosialistisk, og så attpåtil gå til så drastiske handlinger for å forme virkeligheten etter tanken, dersom det som påståes så fanatisk allerede er en naturlov? Skamløsheten og uredeligheten er så voldsom at motparten blir slått til marken før han i det hele tatt har fått tenkt ut et motsvar.

Men man har nettopp derfor all grunn til å svare, gjerne også for egen samvittighets skyld: Det har en helende effekt å si det som sant er. Og det må forsvares. I den sammenhengen har mange blitt villedet til å tro at det er grunn til «å ha problemer med Kristi bud».

Kristi bud om å snu det andre kinnet til i tilfelle en person blir ærekrenket: Ydmykhet slår hovmod. Det har ingen ting med selvforsvar å gjøre.

I de siste tiår har det blitt mer vanlig å presentere Kristus som en vismann som likte å tale i gåter. Faktum er at vi kan ta Ham høyst seriøst så vel som bokstavelig. Når Han sier at man skal vende kinnet til for et laps, ja da mener Han et laps – ikke en AK-47, selvmordsbombere ei heller kulturkamp. (De gangene Kristus talte billedlig gjorde han dette helt eksplisitt, som f.eks. de gangene han sier at dette er en «likning», og idet han forklarer Nikodemus at han ikke bokstavelig talt mener at «å bli født på ny» vil si å gå tilbake i mors liv.)

Den katolske kirken har har alltid stått fast ved at det å trosse ondskap ikke bare er en rettighet men også en plikt. Kirkens katekisme (cf. nr. 2265) siterer St. Thomas av Aquinas: «Legitimt forsvar kan ikke bare være en rett; det kan også være en alvorlig plikt for den som er ansvarlig for andres, familiens eller statens velvære.»

En far er skyldig om han ikke beskytter hans familie. En biskop er på samme måte forpliktet som en åndelig far for sine sønner og døtre i Kirken, slik som først og fremst staten har ansvaret for å opprettholde ro og orden ved bruk av selvforsvar.

Om dette var det credo våre ledere hadde bekjent seg til de siste tiår, skulle det være like utenkelig som umulig at det som var ett av verdens beste land å bo i – Sverige – nå har pensjonister som sulter og lever som uteliggere på gaten, og har lovløse tilstander i større deler av landet. Og det hele begynner med fornektelsen av det nødvendige trosgrunnlaget for å ønske å forsvare. Strandpromenaden i Nice ville heller ikke stått ubevoktet på Bastille-dagen.

Vi trenger ikke flere administratører av overnasjonal integrasjon som sitter i krisemøter om terror i Brussel, vi trenger hyrder.

Kristus advarte apostlene som sine hyrder mot ulver. Dette krever å være slu som en slange og uskyldig som en due. Å svikte denne moralske forpliktelsen til beskytte freden, ved ikke å bruke makt når det trengs, er å være uskyldig som en slange og slu som en due.

Det er ikke uskyld – det er naivitet.

Naiviteten er ikke en uskyldig sak. Det som skjer i Europa er ikke naturkatastrofer. Noen har ønsket seg et uvitenhetens slør for egen selvfølelses skyld, og nå betaler andre for konsekvensene. For om man ikke visste burde man ha visst.

St. Giovanni da Capristano ledet en hær mot maurerne i 1456 for å beskytte Beograd. I 1601 ledet St. Laurentius av Brindisi også et forsvar av Ungarn. Som fransiskanere brukte de selv ikke sverd men korset til å inspirere kloke generaler og soldater som fransiskanerne samlet ved kunstferdig diplomati og en modig uskyld.

Dette er ikke obskure trivia: Var det ikke for Karl Martel i slaget ved Tours i 732 og Jan Sobieski ved Viennas porter i 1683 – og sannelig, hadde ikke pave St. Pius V sendt Andrea Doria og Don Juan til Lepanto – så skulle vi ikke være her i dag. Ingen vestlig nasjon slik vi kjenner dem – intet universitet, ingen moderne vitenskap, ingen menneskerettigheter – skulle eksistere.

Mens man gjennom århundrene har importert de fleste fremskritt i Europa til Norge, og derfor har kunnet forestille seg at de kommer som om fra intet, så har man også kunnet tenke seg til relativiserende sosialantropologiske forklaringer på hvorfor det har gått så himmelropende annerledes i muslimske land, hvorfra brorparten av våre nye landsmenn kommer. Faktum er riktignok det at historien har langt mindre abstrakte aktører enn som så. Det handler om, som pater Rutler viser, om svært konkrete mennesker, idéer, utkjempede slag og en ganske så unik tro.

Den så lange listen av martyrer fra Cordoba gav beskjed til den spanske Umayyad-kalifen Abd Ar-Rahman II i det niende århundre, om at hans fornektelse av Kristus var infernalsk, og at de heller ville dø enn å overgi seg. Sankt Juan de Ribera (†1611) og Sankt Alfonsus Liguori (†1787) gjentok denne formaningen om at islams begrep om fred ikke krever sameksistens men underkastelse.

‘Snarvegen’ for å takle denne krisen er å benekte at den eksisterer.

Det største problemet i møtet med krig er å ikke kjenne den freden man kjemper for. Geistlige og sekulære ledere i Norge har ikke på lenge forkynt en klar visjon om hva fred vil si. Derav den handlingslammede innstillingen.

Kristne er kjent for å kjempe for Lammets rike. De kristne er kalt til å gå ned fra tribunen til arenaen, og kjempe som gladiatorer om så det er en dødsdom. I vår tid kjenner vi en hel rekke pester, som åndelig og fysisk tar livet av folk; målet blir da å alltid velge side blant ofrene, og aldri stå blant beistene og tilskuerne.

Den første dagen på Demokratenes nasjonale landsmøte var der 60 taler, hvorav null i antallet nevnte IS.

For dem som bærer et syn på verden uten håp (eller Håpet, for den saks skyld) blir det rett og slett en for stor påkjennelse å tale om det onde ved navn. Da skulle selve verdensanskuelsen briste.

Laster har ødelagt utallige menneskers sjeler, men i sivilisasjoners nedadgående skader svakheten mer enn lastene. Frasen «Peace in our time» er like fattig nå som da Chamberlain dro til München.

Hilaire Belloc, som kjente Normandy og Europa forøvrig vel, sa i 1929 at «Det er nesten helt sikkert at vi må begynne ta islam med i regningen i nær fremtid. Kanskje, om vi taper troen, vil islam stige opp ad. For etter at nominelt kristne makthavere la islamske kulturer under seg fant de spesielt to foruroligende trekk. Det første var at islams åndelige grunnlag viste seg å være helt urokkelig; det andre var at området kulturen okkuperte ikke var i tilbaktrekning, men tvert om at det sakte ekspanderte.»

Den kjente katolikken og forfatteren Hillaire Belloc har som forutsetning at Europa må tape sin tro, for at islam skal bli noe å regne med, i det som var fremtiden i 1929. I frie land vil folkets velvære alltid avhenge av tro, nettopp fordi man står fritt til å komme til kort og å gå under. Vi lever i mindre frie og mer usikre tider enn før. Hva var det som holdt oss i lag med friheten?

Dét og oss selv skal vi få satt på prøve flere ganger i tiden som kommer:

Presten i Saint-Étienne-du-Rouvrary i Normandy i Frankrike var ikke den første til å dø ved alteret – og vil ikke være den siste.

Kirken er kjent med begrepene «indre og ytre fiender». De indre fiender er alltid de farligste, herunder de som avvæpner oss overfor den ytre fienden:

I sin fremskredne alder uttrykte presten en legemeliggjøring av den sivilisasjon som har blitt forrådt av en generasjon, hvis kjenningsmelodi har vært John Lennons «Imagine» – at det hverken finnes himmel eller helvete, «above us only sky» og «all the people living for today.» Når virkeligheten bryter inn er teddy-bjørner og ballonger alt de evner å etterlate seg, ved åstedet for nok et blodbad de velger å kalle «uforklarlig».

Når man mister begrepet om hva «helvete» vil si – det at noen sjeler aktivt velger bort den Vegen vi tror er den gode – da går man seg vill i egne begreper, eller mangel på sådan, og går fra konseptene om noen igjen forsøker å rettlede. Derfor omtalte erkebiskopen av Paris Allah som «Dødens guddom», i sin preken under requiem-messen for pater Hamel.

Da pater Hamel – som ble martyr på alteret – ble begravet avsluttet pater Rutler sin artikkel i den anledning med disse ord:

Den høyt aktede dominikaneren pater Reginald Garrigou-Lagrange overvar Johannes Paul IIs disputas for sin doktorgrad ved Angelicum. Han sa: «Kirken er intolerant i prinsippet fordi hun tror; hun er tolerant i praksis fordi hun elsker. Kirkens fiender er tolerante i prinsippet fordi de ikke tror; de er intolerante i praksis fordi de ikke elsker.

For å huske hvordan man elsker må man også komme i hu hva som anlediget kjærligheten i utgangspunktet.

Ondskapen preker toleransen inntil den tar over, da forsøker den å kneble det gode.

– Erkebiskop Charles J. Chaput

Fader George William Rutler er en katolsk prest, og pastor ved St. Michaels kirke i New Your City.

FaithZette

Crisis Magazine

 

Raddiser under halvmåne

Hentet fra notatblokken, oktober 2013

Med den fremmedgjøringen muslimer selv opplever i dag kan man se en parallell til femtitallets «babyboomere»: Den følelsen av å være fremmed for høy-kulturen og storsamfunnet som babyboomerne av femtitallet opplevde er lik den muslimer i dag kan føle når de selv føler seg intellektuelt og kulturelt utilstrekkelige hva angår å forstå og delta i norsk høy-kultur, og endatil den av allminnelig betydning som salmer og skiturer.

Det er ingen tvil om at muslimer er vel så godt representert på fester og i pop-kulturen her i Vesten som de av etnisk norsk opphav, men dette er til stor forskjell fra hva et ordentlig fellesskap betyr. Er man ’integrert’ – hva nå enn det kan bety i disse tider – om man har et etablert hjem og sosial krets? Det er ikke direkte galt å svare ja, liksom det heller ikke var galt å si om sekstiåtterne da de dannet sitt eget fellesskap under banneret av opprør (les Hillary Clinton med sine hvite studenter som stod sammen med panterne på gressplenen foran Cornwell da de væpnet overtok skolen). Men dette spørsmålet svares så alt for ofte kun i perspektivet av «Det tolerante vi».

Tar man spørsmålet videre og ser den muslimske ungdoms behov, kan man komme til skade for å oppdage at 1) Integrering eller assismiliering er begge mye mindre lukrative valg enn det nordmenn forestiller seg 2) norsk kultur i seg selv kan være utilstrekkelig. Begge taler om muslimers behov for fellesskap. Fellesskapsfølelsen muslimer opplever i moskeene, hjemme og blant det større nettverket av felles muslimer er så sterkt at norsk kultur stiller som David mot Goliat. Det er ikke det at den gjennomsnittelige muslim ikke forsøker overhodet, men prisen å betale er så mye større enn den belønning en greier å oppfatte som påtagelig og konkret.

Å snakke om kjærester eller kjærlighet – til forskjell fra sex hvilket gutta snakker om hele tiden – er den ultimate ydmykelsen mot ungdom som allerede sliter med å finne en sammenhengende verdensfortolkning. Det uttales aldri men en må være blind eller multikulturalist for ikke å se hvor mye det forstyrrer «dem», muslimene når slikt kommer opp. I andre timer som i samfunnsfagen, kan man høre. Men igjen; det er ikke det at de ikke forsøker. Når de sier «Jeg er like norsk som deg!» til en annen nordmann sier de det omigjen og omigjen nærmest som et trylleformular som gjør det mer sant for hver gang det sies. Men egentlig er det et rop om hjelp i en verden hvor de ikke blir forstått av noen – i hvert fall ikke av lærer som er redd for å være fordomsfull og aller minst av sine egne foreldre bare ikke kan vite ettersom de sjeldent har gått på norsk skole.

Denne følelsen av å være et fremmedlegeme, flytende rundt i et udefinerbart, for ikke snakke om et ubehagelig, rom, det er det sekstiåtterne har til felles med dagens muslimske ungdom. Selvfølgelig er det verre for muslimene i dag. For sekstiåtterne besto storsamfunnet hele tiden som et visst referansepunkt, om ikke annet måtte det inngå i ødipus-komplekset, det er ønsket om å drepe sin far.

Tilhørighets-vakuumet er det som har gitt jihadist-miljøene det siste «boostet» Lars Akerhaug skriver om i sin nye bok «Norsk Jihad».

Gud må vite om det vil komme til et ”opprør” fra flokken av outsidere. Men samles gjør de i alle fall.

’Den urolige ungdommen’ i Sverige som skulle hevne seg på krenkelsene av ’deres kvinner’, utført av en av ’de andre’ (les: etnisk svensk), talte flere hundre, om ikke oppe i tusentallet. At ”en ansamling av ungdom = biler i brann” er for lengst blitt en selvfølgelighet, men her handlet det om mer enn materiell skade – de var ute etter et offer. Dét er antallet ungdommer som spontant dukker opp for å forvolde et menneske som etter egen kultur og lov – de kaller det vel Shari’ah – er blitt lovløs.

Da det var mange nok som stod sammen om utenforskapet på sekstitallet skapte det en slags kult av ungdom. De forstod hverandre på en bakgrunn av en fremmed følelse ovenfor tradisjonene, eller borgerligheten og borgerskapet om du vil. I dag samles ikke-vestlige seg, særs muslimer ikke lenger på bakgrunn av etnisitet som i afrikanere for seg og arabere for seg. Lars Akerhaug forteller i sin bok ”Norsk jihad” at det ikke er tilfeldig at norsk blir et mer utbredt språk blant ungdommen. Ungdommen ser det som en måte å ekskludere foreldrene sine på, som hverken er ’ordentlig’ troende muslimer eller forstår seg på ”det nye fellesskapet” de selv møter i hverdagen. Selv observerer jeg at jeg stadig sjeldnere får høre noen somaler under 20 snakke noe annet enn norsk med andre somalere. Lars Akerhaug forteller i tillegg at de jihadistiske miljøene for lengst har sluttet med praksisen av å holde de jihadistsike miljøene utelukkende for én etnisitet, slik det før var den somaliske fraksjon og den kurdiske.

Gjennom utenforskapet rettes man mot det radikale. På samme måte som ekstremiteter som Allen Ginsberg og liknende ble deskriptive og definerende for allminnelig ungdom på den tiden, så frykter jeg likeledes at Al Nahi kan komme i samme posisjon som Ginsberg, bare for muslimer:

– I Norge føler jeg at det er nesten kriminelt å være troende muslim. Det samme tror jeg mange minoriteter og norske irakere synes er vanske­lig: det å skape en balanse mellom to kulturer. Man kan føle seg marginalisert i samfunnet og dermed søke seg til kriminelle gjenger som aksepterer deg slik du er, sier hun.

 Jeg mener å se her at Nahi faktisk representerer en side av den allminnelig muslims følelsesspekter, som jeg møter blant venner. For det handler nettopp mye om følelser. Det handler i hverdagen om så banale ting som å ha hørt om Fleksnes. Når multikulturalistene roper om at vi må avskaffe norsk kultur, ved å sekularisere og ’nøytralisere’ Norge fordi dette skal være i strid med dogmet om likestilte kulturer, derav ekskluderende, da tar de faktisk ikke så feil som en vanligvis vil tro om relativiserende kulturalister. Når norske jenter diskuterer kjærester må mange, om ikke de fleste av muslimske jenter i gjengen vite med seg selv at de selv tilhører en annen verden som for egen del, i verste fall har en fetter i Irak å gifte seg med i nær fremtid, eller, om en er litt mer heldig, begrenser det seg bare til å måtte velge en akseptert mann av ønsket etnisitet.

Men denne gangen er det ikke like «uskyldig» — om en noen gang kan bruke et slikt uttrykk om 68’ernes helomvending av samfunnet. Utenforskapet av dagens unge muslimer handler ikke kun om en generasjonskløft i samfunnet — selv om en kan argumentere at det er en generasjonskløft mellom annen og første generasjonsinnvandrere — dette handler om en kulturell kløft sivilisasjoner imellom, en kløft av dimensjoner.

Dette handler ikke om subkultur versus MSM-kultur, dette er parallellsamfunn – sivilisasjon mot sivilisasjon.

Dette handler ikke lenger om korte skjørt, tatoveringer, kjønnsorganer i sanger og annet. Dette handler om så enkle ting som det mangfold det offentlige Norge hevder å forsvare.

Forholdet til muslimer og islamister av det offentlige Norges side, er i høy grad motsetningsfylt.

De gamle sekståtterne ser forståelig nok romantisk på alt som likner revolusjon og oppstandelse av de undertrykte og inviterte derfor Arfan Bhatti til SKUP-konferansen for journalister og prydet derfor avissidene deres med bilder av en sjarmerende, smilende og kjekk Bhatti når han kom ut av rettssalen med Koranen i hånden.

Men forskjellene er for store. Bhatti, lik sine med-islamister er ikke, har aldri vært og kommer aldri til å bli martyrer for de undertrykte med mindre det direkte involverer dem selv. Undertrykkelse-opprør-koblingen er kunstig og oppkonstruert av etnisk norske journalister som aldri har nærmet seg islam mer enn gjennom å tolerere, det vil si å forholde seg ignorant.

Men at det er oppkonstruert gjør ikke idéen om Bhatti og hans med-islamister som frihetskjempere noe mindre relevant eller utslagsgivende. Når Nahi og andre islamister av typen fra islam.net profeterer om utskillelsen av muslimer fungerer VG og Dagbladet som medier for deres profetiers oppfyllelse, da allminnelig muslimsk ungdom observerer hvor fremmed VG faktisk er for Bhattis verden.

En samlet norsk pressestand forsøker å presentere forholdet mellom islamisme, dvs. vold og islam som én-dimensjonalt ved å si at de ikke har noe med hverandre å gjøre. Skartveit, vær så snill, prøv å fortell det til en muslimsk femtenåring som får høre at hans/hennes foreldre er vantro eller dårlige muslimer, av de som er de høyeste autoritetene i hans liv.

Denne framstillingen av islam og islamister som Sidsel Wold bygger opp til når hun snakker om Syria-farere som spenningssøkende ungdommer akkurat som sine norske jevnaldrende som tar til militæret, sørger hun for et opplinjet samfunn av oss og dere for hun gjør det så klinkende klart at det er et «vi» som tolerer «dem». Toleranse som slår med rekyl.

Norske journalister greier ikke til tross for deres bekjennelse til det multikulturelle og ’tolerante’ å ta inn over seg hvert ord som faller i økende grad tolkes av muslimske ører.

Hvordan kan vi noen gang snakke om norsk islam og norske muslimer om vi ikke skal utsette det for norske standarder?

Samtidig som hun evner å lefle med islamistisk jihad greier hun samtidig å mikse det inn i en suppe av «toleranse» for andre, som så åpenbart her er muslimer. I stedet for å gjøre det klinkende klart at slike muslimer ikke har noe å gjøre med den islam vi vil ha i Norge så sauser hun det sammen til å bli et spørsmål om toleranse for at andre velger annerledes – indirekte går det an å forstå henne som om hun likestiller den vanlige muslims trosfrihet med ønske om å føre jihad.

Dette er et typisk eksempel på hvordan norske journalister forholder seg til saker som omhandler islamisme, eller strengt konservative muslimer: Journalisten utnytter sin avstand til saken til å kunne tolerere seg fram til en moralsk posisjon uten å måtte ta stilling til hva som faktisk foregår, slik som når journalister har én enseste kommentar på islamistiske partier i Europa; «De har ytringsfrihet de også», punktum, finale, ikke noe mer å si om den saken, «slik har det alltid vært».

Dette vil da ikke vare evig, når det kommer så nærme at sekstiåtterne befinner seg under halvmånen. Da blir man bare nødt til å se opp, gni seg i øynene og innse at kanskje ikke all annerledeshet er like kulturelt berikende, slikt som misogonistisk og homofobisk islam.

Kan homofobisk islam tilsettes toleranse og bli en norsk berikelse?

Akkurat som ikke all ungdom på femti- sekstitallet var omvendte og revolusjonære så har ikke muslimsk ungdom noe revolusjonært forhold til islam, og flertallet vil ikke oppnå personlig revolusjon på egenhånd. Derfor er det idéenes kraft er så viktig. Når det kommer til bevegelser som definerer seg i motsetning til noe annet, som i vårt tilfelle er muslimene mot det norske storsamfunn, så kommer ofte ytterpunktene i sentrum, da det er kjennsgjerning for kulten å dyrke det progressive, derav det ekstreme som materialiseres av ikoner.

På sekstitallet foregikk idoliseringen av de mest progressive gjennom musikken da det var om å presse mest mulig sex og rus inn i minst mulig spilletid av en sang for å være mest «radikal». Muslimer som forsøker å penetrere den norske kulturen på noe dypere nivå enn å surfe billig populær-kultur vil oppleve det som ekskluderende. En tanke kan være at vold kan dominere et slikt bilde.

Heller ikke for radikalerne på sekstitallet var vold noe ukjent, med den romantikken man spandt rundt den. På samme måte, men i enda større grad frykter jeg, vil voldelig motstand definere og prege en motstand mot demokrati og norske verdier, med den kultur som ligger i bunn.

«11 punkter som forklarer [hvordan Aftenposten ønsker å se] Irak-krisen.»

På side 10 den 21. juni skriver Kari Vogt (professor emerita ved UiO), Knut Vikør (professor ved UiB) og Henrik Thune (seniorforsker ved NUPI, gjesteforsker ved University ogf California) under overskriften 11 punkter som forklarer Irak-krisne. I tittelen har jeg gjengitt tittelen slik den burde stått.

Allerede i første punkt kan jeg sitere forfatterne på at

«Det er egentlig ikke religionen i seg selv som er viktig, men hva den er blitt brukt til.»

For, religion er som kjent bare det man selv gjør det til, eller hva? Dette avslører på det mest nakne den relativismen som grenser til nihilisme som norske akademikere svømmer rundt i. Som om religion er noe man skaper ex nihilo.

Og vi kan dessverre ikke konkludere med at dette var en enkeltstående, dårlig formulert setning–for videre heter det at

«[…] i dag dreier det seg [forskjellene mellom sjia- og sunni-muslimer] i praksis bare om småting: Hvordan man ber[,] og hvilke dager og steder som er hellige[,] blant annet.»

Disse ekspertene mener altså å vite at det rent praktisk bare er ‘småting’ som skiller sjia- og sunni-muslimer fra hverandre, til tross for at det er gjennom deres praktiserende tro at de kommer til å tro at det er rettferdig og pålagt dem å drepe andre vantro muslimer. Ellers, så må jo disse ekspertene mene at det ikke foreligger religiøse motiv overhodet, men helt andre motiver bak konfliktene i Midt-Østen, bare at ingen andre enn dem selv har fått øye på dem.

De utrolige påstandene bare fortsetter og fortsetter:

«(3) Så de kan altså kalle seg muslimer på begge sider. Hvorfor kriger de da mot hverandre?

Gjennom historien har de i all hovedsak levd fredlig side om side. Den tilspissede situasjonen vi ser i Irak er egentlig ganske ny. Under Saddam Husseins tid (1979-2003) ble sjiamuslimer undertrykt og forfulgt. etter den USA-ledede invasjonen i 2003 har både sunnimuslimske ISIL og den sjiamuslimske statsministeren Nouri al-Maliki skjerpet de religiøse skillelinjene og vekket til live sekteriske motsetninger som tidligere var relativt ubetydelige.»

Hvor disse ekspertene har fått det fra at sjia- og sunni-muslimer har levd fredlig side om side er et mysterium jeg gjerne skulle visst svaret på. Sjia- og sunni-muslimene begynte å drepe hverandre øyeblikket etter Muhammed døde, og har siden dét fulgt i sine grunnleggeres fotspor. Den amerikanske Midt-Østen-eksperten Vali Nasr skriver i sin bok The Shia Revival om hvordan det normal praksis i grenseområdene mellom sjia- og sunni-muslimer mellom Iran og Irak at mødre kaller sine barn opp etter selvmorsbombere–disse utgjorde ifølge Nasr flere steder alle de topp ti mest brukte navn. I dag er det attpåtil slik at sjiamuslimske islam, slik det blir praktisert i områdene av gamle Persia, overhodet ikke likner på den mer bokstavtro sunniversjonen av islam. Sjiamuslimene har et progressivt syn på historien hvor de fortsatt venter på den gjenkomsten av den tolvte imam etter okkultasjonen, mens Sunni-muslimene ikke har én eneste slik hellig kobling til den dennesidige verden og ser kun helligdom i imitasjon av Medina-modellen slik Muhammed opprettet den etter sin flukt fra Mekka.

Aftenpostens utvalg av eksperter finner det da ikke verdt å nevne at den delen sunnimuslimer vektlegger i Koranen som er tilkommet under Muhammeds opphold i Medina er den mest ekstreme, og er opphavet til alle de sitatene vi kjenner som «drep de vantro hundene» osv. Sjiamuslimer derimot har det oftere med å vektlegge delen av Koranen som ble åpenbart for Muhammed i Mekka, hvor han var prisgitt autoritetenes toleranse og derfor leverte en ganske myk versjon av islam som blant annet erkjenner religionsfrihet. Sjiaislam har da også en mye større frihet hva angår praksis, og har derfor en mye mer praktisk religion som kan være en mangfoldig affære i omstendelige ritualer, som deres spesielle prosesjoner o.l.

Jeg skal ta for meg i neste blogginnlegg hvilke mennesker det er Aftenposten finner det verdt å tildele sine mest saklig og ‘oppklarende’ sider, men det er likevel utrolig at det ikke har vært en redaktør som har stoppet noen av disse utrolige påstandene, som går under faktabokser. Jeg kan kort nevne at Kari Vogt blant annet har skrevet om islam sammen med tildligere styremedlem av Islamsk Råd, og har ikke problemer med innføring av Shari’a i Norge eller Danmark. For, det skal egentlig veldig lite til for å rive disse latterlige og tankeløse påstandene fra hverandre. Plukk opp en hvilken som helst saklig bok om historien til Midt-Østen og du vil finne at der, siden 632, helt opp til 2014 har vært én eneste lang tredveårskrig, kun avbrutt som årsak av krigstretthet i korte perioder.

Jeg vil gjerne komme tilbake til dette når jeg mest sannsynlig kommer med et essay her på bloggen etter å ha lest ferdig Araberne – En historiei av Eugene Rogan.

Litteraturhuset 5/3-2014 – Olivier Roy

Forelesningene startet 5. mars klokken 10:00, mulig fordi en ville at de som skulle komme på forelesningene skulle være mennesker som kommer fordi det har med jobb å gjøre. Heldigvis hadde jeg denne dag tannlegetime og fikk skulke et par timer for å høre de tre foreleserne Olivier Roy, Petter Nesser med en påfølgende debatt med de nevnte.

Det hele startet med Olivier Roy som talte om – som den franskmann er – sekularismen (laïcité) og islam. Hans tese bestod hovedsaklig av at sekularisme produserer radikalisme. Han fortsatte å snakke om at dette gjelder alle religioner, som om Europa noensinne har hatt noe kristent al-Qaeda med målet å gjøre et kristent Umma av Europa.

For man vil helst diagnostisere islam som en vanlig pasient på lik linje med kristendommen; islam har bare vært uheldig og har fått en forkjølelse mens kristendommen ikke. Erkjennelsen man forsøker å unngå er at det kan eksistere iboende forskjeller mellom religioner. Majid snakket i samme ånd da han på Litteraturhuset sist onsdag snakket om islam som «an extension of the judeo-christian heritage». Sannheten er at det handler ene og alene om islam. Olivier Roy har gått på den feilslutningen at man må se alle religioner som like for å være sekulær.

Sekularismen har vært en positiv retning i samfunnet for kristendommen fordi kristendommen står så sterkt på sin egen spiritualitet og religiøse tro at det bare forvakler den om den forsøker seg på politikk. At kirken har blitt nektet adgang til politikken har gjort at vi har fått en kirke som i enda større grad er vendt mot å opprettholde troen. De færreste kristne tenker over hvor lite faktisk den kristne tro konkret krever av dem politisk og praktisk. For en kristen stopper de praktiske krav i øyeblikket den troende går ut av kirken og har gjort sin søndagsplikt. For en muslim strekker kravende seg fra religionen helt til å drepe vantro, hva slags kjøtt det er lov å spise, hvilken skatt man skal kreve av vantro (jizya) etc. etc. Shari’a er det endelige uttrykk for hvilken autoritær makt islam søker. Islams politiske slagside er iboende; kristendommens slagside vil alltid være oppkonstruert. Denne forskjellen mellom kristendommen og islam kan ikke understrekes nok.

Når da sekularismen har utestengt religion fra politikken har man ikke bare da utestengt islam, men også muslimer. Derav tilkommer det tilsynelatende bunnløse anti-politiske hatet fra innvandrer-ungdomen. De har bare avsky til overs for de som ikke en gang greier å hevde sin egen rett i det ultimate spillet for makt; politikken. I islams sekteriske mentalitet ligger der den selfølgelige antagelse at all maktkamp er for sin egen person og identitets vinning. Folk som ikke en gang evner å vedkjenne dette må enten være feig eller stå i ledetog med jødene – eller gjerne begge.

Dette er første del av en lengere anmeldelse jeg tenkte å gjøre ferdig om foredragene som gikk på Litteraturhuset på Saladin-dagene 3-5 mars 2014.

Litteraturhuset 3. Mars 2014 – Anouar Majid om islams historie og kompatibilitet med Vesten

Litteraturhuset 3. Mars 2014

 

Jeg var virkelig usikker på hva det var jeg gikk til i dag da jeg spaserte inn i det røde borgerskapets hus bak slottet. Sist jeg var der var det for å høre på Timothy Snyder snakke om første verdenskrig, og med en så kvalifisert mann er det vanskelig for selv litteraturhuset å spolere. Men nå skulle det derimot handle om islam og Vesten i dag. Det var en amerikansk Anouar Majid som sto for foredraget og skulle egentlig snakke om al-Andalus og muslimer i Vesten i dag men snakket utelukkende til en amerikansk forsamling om behovet for en utelukkende grunnlovsbasert identitet – slik som i Amerika.

Han satt i gang fra start av med et entusiastisk foredrag hvor han gikk fra å snakke om den amerikanske grunnloven til å snakke om hvordan vi må avskaffe religiøs identitet. Det var bare rett og slett absurd å høre på han snakke. Samtidig som han talte om at vi må komme til enighet om én felles identitet som ikke ekskluderer noen andre så satt det da en sal full av mennesker som flokket seg rundt Lars Gule både før og etter foredraget, og utenfor Litteraturhuset finnes det en ’multikulturell virkelighet’ hvor det finnes ghettoer av alle mulige minoriteter fra sikher til muslimer. Majid misforstår og tror faktisk at forsamlingens ønske om mangfold faktisk er ektefølt – vel, emosjonelt er det i alle fall.

Helt til sist som siste spørsmål fikk jeg spurt om hva han ville si til et land som vil fordobles i befolkning, samtidig som den norske befolkning synker. Da kjente jeg fordømmelsen fra hele salen. Det var som om hele salen gispet samstemt og jeg fikk kommentarer ut i luften fra damer som satt ved siden av. Majid er amerikansk og tok det forholdsvis rolig og smilte. Han begynte avvæpnende ovenfor publikum å understreke at det normalt for alle land å oppleve befolkningsendringer. Men det virket som om han selv forstod mens han snakket at han nå var mer hyklersk enn han selv tålte. Han anvendte heller sin amerikanske måte til å gjøre en rekke ’understatements’. Han hadde for eksempel ikke noe vondt med å si i klartekst at det er spesielt for muslimene at de har en hellig tekst som er skrevet av Gud, som vil si at det aldri kan bestrides eller diskuteres. På spørsmålet mitt svarte hand da med å si at han aldri hadde sagt dette før men han trodde at vi nå var inne i en siste periode av ekstrem global fundamentalisme. Han brukte da ikke Norge i sammenheng med dette, for da ville antageligvis blitt buet ned fra scenen, men ethvert tenkende menneske må forstå at det ikke er til å vende seg av med det første en tankegang som er oppdratt til å tenke at Sannheten med stor S allerede er overlevert.

Men så går han tilbake på alt han har sagt og snakker om at den moderniseringen som skjer i den arabiske verden i form av at alle får biler og moderne gadgets ”sucks the muslims into modernization.” Det er moderniserings-positivisme på sitt verste. Vi kan da heldigvis bevise at Qatar og alle de arabiske emiratene er like mye fundamentalistiske selv om de drikker champagne og kjører porsche, og er fortsatt likemiddelaldersk som en hvilken-somhelst bonde Pakistan. Som amerikaner snakket han selvfølgelig enormt mye om utdanning og hvordan vi blir siviliserte av universitetene, og det er da her han finner hele sin motivasjon for at det skal dannes en felles identitet bygget på akademisk opplysning. Men man må da utelate at den troen muslimer vokser opp med ikke bare viker med det første den er utsatt for opplysningstid-tanker men faktisk rent avviser tankegodset som ikke passer. Han kunne selv fortelle til salens åpenbare misnøye at han hadde blitt rådet på det sterkeste å ikke oversette sin bok ”A call for heresy” til arabisk, da han hadde blitt fortalt at han ville bli en ny Rushdie og selv hadde opplevd personlig fordømmelse.

Where the light shines through

På grunn av sin historie og kultur er Iran et meget spesielt land. Det er ikke tilfeldig at det spesielt har vært kvinnelige iranere som har vært de første innvandrerne til å trå ut av minoritetsrollen, som Mina Ghabi Lunde, Lily Bandehy og Firoozeh Baazrafkan. Trolig har det å gjøre med Irans bevarelse av kulturen. Shia-muslimene (Iran er shia-muslimsk) blir ofte usatt fortakfir av andre sunni-muslimer (hvilket er det arabiske ordet for når en muslim hevder at en annen muslim/er egentlig har forlatt islam som følge av svak eller dårlig tro) fordi de har adoptert mye av sine tidligere kulturer inn i sin islamske tro. Noen steder i Iran kan du, for eksempel se at shia-muslimer har etterliknet de kristne sin tradisjon for prosesjoner hvor de går gjennom gatene og pisker seg selv som avlat for synden. Andre steder kan den lokale praktiseringen av islam være påvirket av zoroastrianismen som er Irans opprinnelige religion før den arabiske erobringen. Det er heller ikke sjeldent at iranere med sterkt persisk opphav nekter å introdusere seg som iransk selv om de ikke har noe annet enn iransk pass. Det danner seg et mønster av at kulturen er islams antitese.

Nå har Juni Dahr og hennes følge vært i Iran og gjennomført stykket Ibsens kvinner – med slør. (Saken er hentet fra Aftenposten). Tidligere i 2011 ble det forsøkt å sette opp et annet Ibsen-stykke Hedda Gabler, et forsøk som ble skutt ned etter at et delvis statlig nyhetsbyrå omtalte det som ”vulgært” og ”hedonistisk” som førte til at Teherans teaterledelse ble kalt inn på teppet for å forklare seg. I 2014 har man forsøkt på nytt og Juni Dahr gjør suksess under Fadjr-festivalen i Teheran med et mindre revidert Ibsen-stykke. Kulturen springer frem i øyeblikket pietistene slipper taket.

Juni Dahr forteller at det er forskjell på folkets og islams vilje:

«Det var større enn jeg kan forstå. En ting er de politiske og religiøse reglene vi må forholde oss til her, en annen ting er dette fantastiske folket som hungrer etter kultur og kontakt med folk utenfra.

Selv etter revolusjonen har vi klart å holde fast i kunsten hans og ikke gi den opp, selv om det har vært vanskelig i perioder.»

Når en så lurer på hvordan en religion kan ha så misfornøyde tilhengere kan en tenke på Qaradawi som en gang sa at uten apostasi-straffen ville det heller ikke vært noen islam.

Denne kampen mellom folkets ønske om kultur og islams ønske om renhet er ikke av en ny art. Flere av de islamske stater og land som har eksistert igjennom historien har hatt sine kulturelle høydepunkt, men kulturens gjenkomst har aldri vært gitt. Kampen mellom islam og kulturen har vært konstant til alle tider. Al- Anandus – islamske Umayyad-rikets spanske koloni – hadde sitt høydepunkt under kalifene Abd-al-Rahman III (912-961) og Al-Hakam II (915-976). Abd-Al-Rahman startet kultiveringen av islam i Spania ved å samle bøker til biblioteker og gav medisinmenn anerkjennelse til å forske (som overhodet ikke er en selvfølge i islamsk land i middelaldersk tid). Al-Hakam førte tradisjonen enda noen hakk videre og opprettet universiteter for å opprettholde den kunnskapen bibliotekene inneholdt. Men kulturens utvikling i islamske samfunn er som sagt på ingen måte gitt. Da Al-Hakam gikk av tronen ved sin død og hans sønn Hisham II tok over ble den reelle makten overført til en sterkt religiøs og pietistisk al-Mansur Ibn Abi Aamir – en  mann som hadde svært lite til overs for alt som hadde å gjøre med vitenskapene å gjøre. I Hisham II sin tid evnet han da å sette hele al-Anandus sin kultivering tilbake ved å brenne det meste av bøker som ikke var strengt bundet opp om islam og Koranen.

Til tross for at Hisham II i løpet av sin tid greide å sette al-Anandus 100 år tilbake ved å brenne bibliotekene, så fant likevel de spanske muslimene tilbake til filosofien etter Hisham II sin død. Det fulgte muslimske filosofer som utforsket Platon, Aristoteles og oppfordret til sekularisme. Dette tankegodset finnes kun som rester i den sterkt forfulgte retningen av Sufi-islam. Nåtidens brenning av historiske biblioteker i Mali, Egypt og ødeleggelsen av Sufi-templer og gravplasser kan kanskje minne om en hel verden under styret av en Hisham II.

Det er igjennom kulturen at lyset slipper inn. I en hverdag hvor ellers en guddommelig maske skal opprettholdes ved å nevne Gud i alle mulige sammenhenger kan Ibsens dramaer som er så fokuserte på menneskets tragedier og profane natur være forståelig nok ganske så befriende. Muslimers dragning til Ibsens modernitet er ikke ny:

«Helt siden 1909 har iranere vært fascinert av Henriks Ibsen, og hans tekster har inspirert mange iranske forfattere, skuespillere og filmskapere. Regissør Asghar Farhadi, som har vunnet Oscar og fått et internasjonalt gjennombrudd med filmen Nader og Simin, er en av flere iranere som har latt seg inspirere av den norske dramatikeren.»

I hilsenen ”salaam-aleikum – wa-aleikum-salaam” viser islam hvor tydelig at der hvor vestlige ellers stiller spørsmål om hvordan den andre har det, der har islam satt Gud i stedet. I sin bok Nomad beskriver Ayaan Hirsi-Ali hvordan hun ble så sterkt overrasket over hvordan vi vestlige, med den største selvfølgelighet kunne stille hverandre spørsmål. Siden hun var liten hadde hun på koranskolen lært at å stille spørsmål var å betvile Allah.

Kulturen – resultat av menneskelig interaksjon – skal underkastes renhetens maske.

http://www.aftenposten.no/kultur/Juni-Dahr-viste-Ibsens-kvinner-med-slor-7454220.html#.Uu-vXhZAEVs

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Andalus

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Hakam_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Abd-ar-Rahman_III

https://en.wikipedia.org/wiki/Hisham_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Averroism

Revitalisering eller splittelse?

Ovenfor innvandring og islam ser jeg at Vesten har to muligheter hva angår reaksjoner. Den ene muligheten kan være en revitalisering av kulturen innenfra, hvilket innebærer en folkelig reisning av kulturmonumenter vi i fellesskap kan enes om at har en verdi i våre og hverandres liv. Jeg ser visse tendenser til at nordmenn igjen oppdager at det finnes gull i fortiden. I en viss begrenset og infantil grad er det dette tilbakevendte blikket med romantikk i øyekroken som kom til overfalten da «Fleksnes» døde og var på alles lepper. Men jeg vil da ikke kalle dette for en revitalisering av vår kultur.

Skulle man komme til å nærme seg Oslo S vil man trolig få se denne heselige «kunsten» som har for vane å henge på Oslo S. Denne typen ting er det vi i Norge presenterer for det offentlig rom; kunst som kanskje én håndfull av mennesker i det norske riket forstår seg på. Når fellesskap gjennom kunst er slik en fremmed tanke i Norge så gjør det det utrolig vanskelig for mennesker i dette landet å, i det hele tatt, tenke på noen andre premisser. Kunst og kultur er blitt en affære for en overklasse med esoterisk viten om kultur og kunst. Dette er en dirkete konsekvens av sekstiåttersk tankegang, men er ikke mitt anliggende for å diskutere her.

Selv er jeg ingen kunstviter, men etter å ha lest Roger Scuton som kan anbefales enhver analfabet i kunst, så forstår og merker jeg hvor mye jeg egentlig bryr meg og blir påvirket av rommet rundt meg. Kanskje er det vanskelig å forstå for bymennesker, blasert som de er av asfaltjungelen, men harmonien i miljø reflekteres ofte i sjelen. Bare forsøk å kjenne på følelsene dine og hvordan du blir påvirket av å være på Oslo S kontra operaen.

Denne mangelen på kunnskap om følelsen av fellesskap på tvers av klasser og etnisiteter er det som gjør at jeg ser det som mer sannsynlig at den norske kultur – rettere sagt, det som er igjen av den – vil heller gjennomgå splittelse i møte med, det som utvikler seg til å bli, fiendebildet; islam.

En ting jeg prøver å syneliggjøre ved å eksemplifisere min tese ved et bilde fra hverdagen er at det egentlig er ruvende likegyldig hvordan ting står til på NRK, det er på bakken det skjer. Om kanskje ting står greit bra til på TV, med fortsatt en mye homogen etnisk norsk gruppe mennesker på TV’en, så er det fortsatt på gata hvor vi virkelig kommer i møte med virkeligheten. Spørsmålet er om når mennesker vil reagere på at NRKs etnisk norske redaksjon får Norge til å se ut som et harmonisk og homogent samfunn når de debatterer pappaperm samtidig som en ser ute på gaten hvor muslimene er tydelig organiserte mens nordmennene, som personer og i kultur, forvitrer av anemi og splittelse.

The Euphemism of Change=Progress – An essay on contemporary mentality

«The world hates change, yet it is the only thing that has brought progress.»

– Charles Kettering

What has been prompted as the main salvation, of and for, the entire world since the decennia of and since the 70’s, is the concepts of change with henceforth necessary (though illusory) progress. One has come to think that change can be controlled, planned and dispersed at own will -which of course is just yet another illusory thought on change. Through discussing and applying the quote above, and a text from Focus Magazine, The Giver, I will explore and elucidate some concepts and thoughts on change and progress with a special focus on how the concepts have been used and applied since the 1960’s.

Jonas, the character from the text in Focus Magazine, The Giver, lives in a static society whereas nothing ever, ever, varies, nor changes. And with due course, without change it makes impossible to discern then from when. And so forth, without the concept of the ‘then’ there’s no memory. But in the text, Jonas is given exclusively chosen to experience the knowledge of that there some time was a’then’ which has somehow changed into the now.

At first glance one may depreciate Jonas’ society as totally irrelevant or of any importance. because «Sure,» one may think «this pertains not to today’s society at all, because in our society everything is in constant change.» However, such a conclusion may only be reached by one who fails to see the relentlessness and ferocity in change. It cannot and will not be under control by any person on this earth – or moon for that matter. As said, change has been seen since the 70’s as the necessary precedent of progress, and the other way around – but no better – that progress by necessity follows change. And one has mistakenly come to think that the power vested in change was bequeathed to oneself after the downfall of the patriarchal society. However what the protagonists of this line of thought fails to see, is that change may be static.

Due to his misinterpretation of change and progress it has become so that it is extraordinary difficult to differentiate between (culture-)radicals and conservatives, because, today they’re often both at the same time! This comes also from the happenings around and since the downfall of the patriarchal society of the early nineteen-hundreds: Since the notion ‘radical’ requires one being an outsider – in opposition – it does become a bit bizarre when those who once where the radical protestors has become insiders and still desperately clingers to their belief in themselves as radicals. Then we have ourselves a political constellation whereas the establishment robs the opposition of the opportunity and legitimacy of being radical, henceforth making oneself conservative, if not orthodox, radicals (see for further reading; »Tenured Radicals»).

I find the quote above of by Kettering a bit hard to understand if not ambiguous. Although in peril of misinterpretation, I will nonetheless interpret his quote as if he meant people when writing world. In the quote by Kettering he surely acknowledges the fact that humans have a propensity towards seeking comfort, security, let alone stability, and also tend to go quite far in its methods to maintain it (see: appeasement). In spite of this I cannot for sure place the quote by Kettering as corroboration for my analyze in coining the leaders, i.e the insiders of Norway, as conservative-radicals (e.g; the editor of Aftenposten was once a marxist-leninist, but is today editor of one of Norway’s biggest paper, like many other of her generation who realized that ‘violent revolution’ didn’t cut it, so they rather chose positions where they could continue their work in educating the proletariat).

I interpret the last part of Kettering’s quote as if he means that there is nothing nor anyone who can og may alternate this world toward progress besides man. God will help us do it, but not do it for us. Some have made the attempt, to ‘falsify’ this, by making progress a matter of following a plan, e.g.; the plan of the Qur’an leading to the caliphate, the communist plan for a classless society or NSDAP’s – the nazis – plan for a racially hygienic Third Reich. All of these have in common the fact that they no longer believe in the will of man to make progress, but have rather transferred this to the doing og some (transcendent) plan i.e ideology. A more modern example of this ‘planning fallacy’ is made by the European Union. Roger Scruton writes of EU in his book «The Uses of Pessimism and the Danger of False Hope»:

The most basic rule of law-making – that flaws can be corrected – is absent from the European [Union] legal process. At the same time the European Court of Justice, which is supposed to rule on all conflicts created by the European legal process, is expressly called upon to advance the project of an ‘ever closer union’, and will therefore, in any case where judicial discretion or innovation is needed look to that project for guiding principle. This is indeed required of it by the EU’s doctrine demanding the ‘sincere mutual cooperation’ of institutions within the union.

What the erudition of change and progress may teach us about society is that true change never lies in the hands of the ruling party or the ‘insiders’. Nazism, communism and Islam has all in common the appraisal and exaltation of the system and the allegiance to it. Hence, when speaking of the critics of the system one will never hear respect nor acknowledgement but rather the rhetoric on how the critics are sand in the cogwheels, party-poopers or in some other way, enemy of the Plan which by necessity induces the good, et voila, you have created yourself an effective way which handles impediments like (retarded) critics who doesn’t understand that the caliphate is the only possible good for the people. How does one explain this ostracism to the people? One says e.g; «… because they [the critics] are dismantling the trust and power of the state/caliphate which it so desperately is in need of to sustain order and the good.» This is the rhetoric one could hear when Siv Jensen, leader of the opposition party Fremskrittspartiet, was commented  on by a journalist in Dagbladet, Stein Aabø. He spoke explicitly of how preposterous it was of Siv Jensen to ever criticize ‘the Norwegian model’ as she calls it, because she dismantles the trust of the state:

«Trust is the hallmark of the Norwegian model. Trust between unions and employers. Trust between citizens and authorities. This trust has FRP done their utmost to break down. The party has become great by representing a popular protest against the system and capturing in itself the general discontent of the public. It helps of course to break the trust of the system and increasing contempt for the political elite.»

The journalists of Norway no longer scents what is amiss. So mundane has this rhetoric become among those who feel content with the status quo that they no longer care for even the smallest of subtleness in their ‘critique’ of their opponents, it’s so that it seems that they no longer view the likes of Siv Jensen merely as opponents worth respect, acknowledgement and critique but sees them rather in the light of being adversaries. That she, Jensen, in effect is proclaimed and presented in public as ‘enemy of the state’ is irrelevant because she is a threat to all good – the welfare state, which Arbeiderpartiet has copyright on etc. – and makes perfect as for target whenever the journalists sense the need of being ‘critical’, so they at least may feel a bit like journalists.

Another accomplice in making the concepts of change and progress increasingly derailed from their place of meaning have been the authors of textbooks in history. As pupil I have myself experienced and been through the history classes whereas everything is merely presented as if one long planned out progression. It would be understandable if there were only some who fell prey to this tempting and easy and tempting fallacy of pretending like history is nothing more than one long trek of progress, but alas, it is not some, this is the case for most textbooks in history and is the most pervasive illusion in all of contemporary academia. As following, this makes history the most boring subject of all, only second to math for some. Were we, pupils ever introduced to controversy and the thought of that things can and could have changed for the worse, then it could have been an interesting subject, but in history classes controversy is anathema. We are never asked to discuss why or how Europe became the leading continent in all meaningful ways after the fifteen-hundreds – it is based on a tautology from the eurocentrism in the Western world that tells us merely that it is a presumption which we’re all just ought to understand.

Rewriting history with a new one-dimensional approach makes certain facts about our past utterly misfitting to the ‘change=progress thougt’. Historical heroes has been one of those things which prompts misfitting controversy, which hence has forcefully been through the process of being simplified untill all that’s left is a picture of good looking and moral idols, rather than normally flawed persons. In his book «The Lies My Teacher Told Me» James Loewen writes:

«They [the authors of textbooks in history] portray the past as simply a morality play. ‘Be a good citizen’ is the message that textbooks extract from the past. ‘You have a proud heritage. Be all you can be. After all, look at what the United States has accomplished.’ While there is nothing wrong with optimism, it can be something of a burden for students of colour, children of working class parents, girls who notice the dearth of female historical figures, or members of any group that has not achieved socio-economic success.»

This way we will never find the human components which we seek to embrace as qualities to look up to. If we cannot see the likeness in history preceding us, how may we then ever look to history as any serious source of learning, especially something which could pertain to our lives. The result is alas, a generation without historical connotations. Maybe isn’t it then an all to big wonder that some, like Niall Ferguson, names Europe an elegy. W. E. B. du Bois writes in «Black Reconstruction» (1964):

«One is astonished in the study of history at the recurrence of the idea that evil must be forgotten, distorted, skimmered over. We must not remember that Daniel Webster got drunk but only remember that he was a splendid lawyer. We must forget that George Washington was a slave owner … and simply remember the things we regard as creditable and inspiring. The difficulty, of course, with this philosophy, is that history loses its value as an incentive and example; it paints perfect men and noble nations, but it does not tell the truth.»

When society has abandoned its historic honesty and hence lost the ability to learn from it, we seem doomed to forever repeat history. Change and progress is key concepts in understanding how the West today is deceiving itself. As Cameron said just after the murder of an english soldier in the streets of Whoolwich, England, by an Islamist; «This is a betrayal of Islam, and has nothing with Islam to do.» he proves that once again are we skipping the hornet’s nest of problems, and creates thus an appeasement policy, adequate only in maintaining a temporary and artificial silence around a certain subject, which in this case is Islam. He still believes the power of change is in his hands and believes his ideology to be tantamount to the good progress of England. But inevitably, what he’s doing, is creating a vacuum of unspoken problems and laments of the people – which of course English Defence League and the like, wholeheartedly finds the will to grasp, with next to monopoly.

Dette var min innlevering i engelsk skriftelig eksamen, for 10. klasse. Jeg fikk karakteren 5, med 6 som mulig toppkarakter.

This was my answer for written English exam in 10th grade. I was graded to 5 on a scale where 6 is top grade.

Why Islam hasn’t collapsed like Soviet in ’91 and why the Shia/Sunni divide is stronger than ever

The communist regime of Russia with its auxiliary satellite states collapsed inevitably/eventually in 91 because there simply was no more will to drive the self-annhiliating machine for any longer. What feelings surfaced when «Soviets» contemplated on what they owed the soviet nation/ideology/cause? If it [the cause] was to cost such much, then what was it that was worth so much to fight for? As we now know today, when the soviets finally came to answer this ubiquitous question the answer was; «nothing». Not was the soviet communism more of a family matter than to what degree it regulated its freedoms of divorce, moving and such. Neither could any soviet citizen come to the conclusion that they were somehow fighting for the ancestors, identity or anything of such. My point being, a relationship in-between the soviet citizen and the soviet communism was nonexistent, hence it was not a part of oneself, hence there was no feeling for something that they were for – merely against.

At individual level the target per se is not a sufficient drive-force, one needs fuel from behind too – a sense of meaningfulness. Such a force may be nationalism [imperialism], identity or family [tribe] – Soviet had none of them but all against.

However as for Islam this is certainly not the case. As an any muslim raised in the Islamic culture of today one is taught that one is God/al-Quran or anyhow a step-in (this is mainly the case for Sunni-Islam). This line of thought is evident in the islamic perspective on blasphemy, whereas one – as a muslim – is commanded to judge – as if with the judgment of God – the infidel and prescribe and execute God’s punishment.

This is merely a lesser part of Islam’s teaching which practically is the attempt to bring earth to heaven, one lifetime too early.

This culture of generating identity in Islam is mainstream and conventional. This is in practice indoctrination with the intent of making the muslims eventually believing that they and all what the world they exhibit contains, rises and falls with Islam; their spiritual demise would the equivalent of physical demise. Accepting this, turnout numbers in Islamic demonstrations suddenly doesn’t seem that mysterious after all.

I’ve now only spoken one religion so why on earth have I chosen to involve the Shia/Sunni divide in this text? Because it’s about exactly the same thing. What has made the Islamic civilization so great is the same that tears it apart. In no other religion is it possible to trace such a hateful and bloodstained schism.

I want to introduce another factor. I read an article of propaganda rhetoric in al-Qaeda last summer which was telling that the study showed some astonishing results – it couldn’t be less so. It said that it was astonishing that the results was not as expected because they had foreseen to be witnessing perverted texts of how to dismember americans and what cruel monsters jews are. The latter was a frequent hit but they came to realize that the verses demanding protection of Islam for slander of its prophet, land and umma was far off more pervasive than those explicitly calling for the murdering the infidels. Uttering the words and trying to tell anyone that such a result is astonishing is nothing but preposterous. Any person with some bits of memory from the time that they learned of nazi Germany should be able to recognize what really lies behind the rhetoric of al-Qaeda.

«Experts» daily tells us through the camera «This is just another typical propaganda text inciting violence because it is telling us that to protect our nation and so fort indirectly implying that there exists an imminent danger.» Yes indeed, such texts as described is to be found on the Net and does inspire to fear which naturally leads to hate among the lot of us. Whoever who has studied propaganda ought to know, it’s not of news.

Moreover , a constant tone in the public «debate» in Germany was also the same as in Islamic rhetoric: How one should be. Which race? Who are appropriate people to socialize with? What people is destined to rule all land and people [of infidel Gods]. All of these questions share the same common factor, they are either intentionally made to arise a dichotomy between the chosen and righteous and that of the «others» or implicitly so. When concluding that Arians are of the superior race one ultimately have to realize that there are some «less good» races, as when muslims claims that muslims is the only appropriate company for muslims one is of course saying that others are wrong to be with. This enamored view of the pure and righteous is consistently pervasive throughout all of Islam’s history.

Already at the time of Muhammad was the germ of islamic schism planted.

Your are the best community ever brought forth among mankind, commanding virtue and forbidding vice and believing in God.

– Muhammad, al-‘Imran 110

In this text lies the uncompromising tenants of all islamic directions. Everybody enjoys the firm belief of being a 100% right with all the following God-given might it brings. This makes any conciliation next to impossible in any instance.

Bloodshed was and is inevitable.

Escape route please?

Since the 19th century this divide has only increased in complexity proportionally to the founding of new lines of sectarianism with nation-states, globalization and pan-sunni/-shia movements.

The creation of the nation-state was the greatest among several changes for the sectarianism of and from the Middle East since the 19th century.

As in Iraq the parts, the Sunni and Shia are in the constant battle of seizing (or disintegrating, for the Sunni part) the nationalism of Iraq.With our cognitive egocentrism we in the West assume that any immigrant coming to our beloved country has a just as stable national feeling as ourselves. Indeed personal identity there is – as described previously more than enough of [if one count the religious and sectarian] however we in the West seem rather consistently unable to discern national feelings/belonging from the sectarian. One may not see the vital difference immediately, however it’s there. There is an essential difference between nationality and sectarian identity which mainly lies by the cultural means. Belonging to a sect such as the arab Sunni sects one is not «able» to let go of parents’ culture because it is as with what I started out with; you are the sect. It cannot be changed – neither by subtraction nor addition. However the immigrants from other countries not bothered with this dilemma may both be [by descent] Vietnamese by nationality and norwegian by cultural means.

However as there’s no physical limitation by racial means that confine arab immigrants to stay in their sectarian place, there are some who makes the jump and seeks to wholly embrace the native culture without the qualms of throwing medieval traditions out the window. These persons comprise increasingly a larger portion of the society, with the following consequence; they cannot be ignored. Walid al-Kubaisi, Abid Q Raja and Ayaan Hirsi Ali is only the most prominent names on this ever-expanding list. Common factor for all of them is that they have all been alienated by the same type of xenophobic and white «anti-racists».

Xenophobic attitudes towards those who turn on «their own» is pervasive throughout all of the culturally enriched West, albeit one may say that Norway and Sweden may somewhat be of the champions in such a category. I think that most immigrants coming to Norway or any other Western nation thinks at least once of what to choose and why? The immigrants are not evil, they are not seeking to destroy their future, but when does the ones who attempt to break away from the shackles really get an alternative? When has ever the multiculturalists – proclaiming their ought to be uniting policy – done anything as for to meet the outlawed? Ignorance or misunderstood «neutrality» (saying that everybody is equally right and equally wrong) does never nor has ever, helped anybody but the oppressor.

Not long ago was Hedegaard attempted murdered for his words on Islam. Characteristically does the media charecterize him consistently and predictably merely as the critic of Islam who «created» the riots and followingly the assassination. What one is meant to understand from the news articles is, that violence is just the natural by-product of criticizing/offending Islam – he just got as ordered.

New fronts

As the contours draws forms the future for integrated muslim arabs seems disparaging.

The Shia revival seen after the downfall of Saddam in Iraq has been until the Arab Revolt the upsurge of a true national we, despite questions on which sect you’re a part of or whether you pray five times à day. Nationalism should be the national counterpart for the family membership. In such a form nationalism forges a level whereas one has the equivalent worth as any other man, no matter what class, religion or sect – majority or minority. This is the ilk of nationalism Iraq so desperately is making its effort to construct in the nation torn apart by the hands of sectarian violence. This is done only through creating a general census, to the hilt, of that belonging to Iraq is the highest instance of adherence.

However as this is not of interest for those who believe in the ultimate supremacy in Islam and what it defines as Islamic land, several branches of Salafi and Wahhabi Islam has its «motivation/propaganda founding in and from Iraq. That’s why pan-Shia movements never really kicked off as hoped [by the mostly iranian followers of Khomeini], they knew that such a movement could only lag and conform the developments and modernization which the lots of the Shia had envisaged.