Når Din neste byttes ut med Den fremmede

I et post-identitært samfunn går Norges statsminister Erna Solberg inn for å beskrive muslimer som «vår tids jøder» mens kristendommen beskrives som et tegn på høyreekstremisme, og Sveriges tidligere leder av Socialdemokraterne mener at det ikke kunne være noen katastrofe om alt svensk og svenskene selv skulle forgå. I slike sinn ligger det ikke engang innenfor forestillingsevnen at deres vestlige livsutfoldelse er en betinget sak, avhengig av en kultur som utgår av et folk – ikke en stats bestemmelser.

Det har vært klart nok, mer enn lenge nok, at vi har ledere som overhodet ikke forstår sammenhengen mellom hva de gjør og konsekvensene som følger ‘på bakken’. Vi skal nok ikke forvente at noen politikere holdes våken om natten av å høre at nettopp en av kvoteflykntingene, som de selv stemte inn i landet, ødela det eller de livene – selv om ofrene for voldtektene, volden og tafsingen like gjerne kunne vært politikernes barn, sågar dem selv. Denne siste biten innbyr til en interessant refleksjon rundt en av vår tids idiosynkrasier.

Hva er du mest redd for? blir ordføreren i Kongsberg utspurt om, etter at en jente på 20 år på veg hjem, ble dratt inn i et hus med asyl­søkere og gjengvold­tatt.

– Privat må det være at det skal skje noe ille med familie og venner som jeg er glad i. Politisk må det vel være at Høyre/Frp regjeringen blir gjenvalgt ved Stortingsvalget i 2017.

Ordfører Kari Anne Sand virker ute av stand til å gjøre klare tanker ut av de følelsene som lengter etter å beskytte ens egne. Som om det private og politiske er to helt adskilte sfærer uttaler hun at det verste som kan skje er at partiene som vil begrense trusselen mot hennes familie og nære kan beholde makten.

Når innvandringsiberalerne går ut i media etter angrepet mot Bataclan og overgrepene i Køln og sier «Frykt ikke!» er det også en måte å si at trusselen ikke angår dem selv, at den ikke rekker utover noen andre enn dem som blir direkte rammet. På den måten sier de også at det som hender andre umulig kan ha noe med dem selv å gjøre. De benekter enhver likhet som kunne påminne dem om et forpliktende fellesskap, også kjent som et samfunn.

Det handler om at det kristne idealet om «Din neste» har blitt erstattet med «Den fremmede». Mistenkeliggjøringen av kristendommen er ikke tilfeldig eller rent tidsriktig. Idéen om at en har et spesielt ansvar overfor den og dem som står en nærmest er i beste fall suspekt, i verste fall rasisme – og helst det siste.

De 1200 jentene og kvinnene som ble seksuelt antastet på nyttårsaftenen i Tyskland blir på den måten like fremmede som om det var fiksjon. For å naturalisere Den fremmede som medborger har man måttet fremmedgjøre selve tilværelsen. Vi er i god gang.

Dette er ikke humanisme. Humanisme er per definisjon ikke relativistisk. Det krever et absolutt; en underkastelse og ansvarliggjøring overfor ens plass i verden og, viktigst av alt, overfor ens medmennesker.

Milan Kundera skriver i sin Tilværelsens uutholdelige letthet om medfølelsen som en annenrangs følelse i følelsenes hierarki. Dette gir intuitivt mening i dag.

I et gudløst samfunn kan ikke medfølelse være noe større enn å være en materialistisk velgjører for en som anses for å være laverestilt enn en selv (jfr. innvandring og bistand). Individet forståes slik som Hegel beskriver det: noe som kun forholder seg i relasjon til seg selv. Det er ikke i stand til bedømme seg selv som en del av et større skaperverk, som en del underordnet en større helhet hvor man egentlig ikke fullt kan gjøre krav på ære for alle de ting man har, fordi det bedre kan og bør beskrives som noe man får.

Hvis man ikke har et begrep om at medfølelsen utgår fra noe høyere enn en selv vil den eneste måte å virkelig å gi på være å gi fra seg selv, eller ens egne. På den måten har man også mistet grep om hva som virkelig er opp til en selv å gi.

Det blir til et nullsumspill hvor selvutslettelsen blir den frelsende gjerning for Den fremmede.

Slik kan man f. eks. bestemme seg for å gi bort land og formue til fremmede folk, og til og med tro at det er ens rett å gjøre det.

Men dette er ikke mørke refleksjoner selv om vi undersøker mørke tanker. Det finnes da intet mer fantastisk naturlig unaturlig enn den kjærligheten som taper seg i fantasien om Den fremmede, og undertrykker nestekjærligheten.

Reklame

Er prinsippet om å beholde en norsk majoritet forskrudd og/eller rasistisk?

Dette innlegget skrev jeg opprinnelig for Aftenposten, men det ble refusert. Jeg håper det var fordi de syntes det var for dårlig, men har mistanker at også kan ligge andre motiver bak.

Innvandringen til Norge drives i stor grad av arbeidsinnvandring, men hvis vi skal se bort fra den delen så er det prinippielt og praktisk en god sak for Norge og ankommerne at vi tar imot noen flyktninger. I Norge sitter vi i dag med en stor andel vietnamesere og bosniere takket være vår asylpolitikk om å gi forfulgte opphold her i landet – for å gjøre det vi kan. På mange måter kan vi være glade for denne politikken. Vi har nå for første gang siden 1537 et voksende katolsk miljø i Norge, og er i så måte blitt avløst fra å ha vært fullstendig avskjært fra all annen tro. Islam er likeledes en meget internasjonalt rettet tro, likesom katolisismen og får dermed nordmenn til å måtte spørre seg hva som utgjør å være norsk, når elementer i livet som troen ikke bærer den selvsamme selvsagthet som den en gang har hatt.
Å ta imot flyktninger fra andre land og kulturer har da ikke gått og går fremdeles ikke smertefritt. Min bosniske halvbror som har vært her i Norge siden krigen i 92, forteller meg at i Norge har vi pengene, men ikke det sosiale, og i Bosnia har de det sosiale, men ikke pengene. Slike kulturforskjeller gir små og store utslag. Noen kommer til Norge og tar det kanskje som en selvfølgelighet at man kan, eller skal være kriminell for å overleve – slik er «the law of the land» ikke rent få steder i verden. Andre som kommer fra klansamfunnet i Somalia tar det likeledes som en selvfølgelighet at det er helt greit å snylte på alle som ikke er en del av ens egen klan, dvs. staten, fordi det er kun klanen man skylder sin lojalitet.
Dette er da ingen grunn for å argumentere for at vi ikke kan ta imot flyktninger i det hele tatt. Det ville vært fullstendig urimelig å sette opp krav om kvaliteten på de menneskene vi tar imot som forfulgte på livet. Vi blir sjokkerte når vi hører at 9/10 somaliske jenter blir kjønnslemlestet av sine egne foreldre, men det er da heller ikke sånn at det ikke ville forekommet om vi ikke hadde tatt dem inn. Man kan heller argumentere for at så lenge det finnes et press for å bli norsk og vestlig, så vil også dette være en nedadgående trend gjennom generasjonene.
Men det er altså heri ‘problemet’ ligger. For det er ikke alle som erkjenner at Norge har noe videre ansvar for flyktninger som kommer til Norge etter at de er kommet til Norge. Joda, vi skal gi dem husly, penger og sosial stønad og full pakke med rettigheter – men forandre dem? «Nei, takk!».
Dette har i Sverige vært den rådende filosofien for asylpolitikken, hvilket har ført til den logiske konklusjonen at det er fullstendig problemfritt at en bygård blir bebodd av et flertall av innvandrere. Enhver som leser Yayha Hassan sine dikt – en libanesisk danske – vil ikke finne et spor av tvil i sitt sinn om at de som vokser opp i dagens innvandrer-bydeler av Danmark, Sverige og Norge lever i en fullstendig annen verden enn de av etnisk dansk, norsk eller svensk opprinnelse. I sin egen bydel og ghetto mestrer de livet, men utenfor dét, vil de være fullstendig handicapet og oppleve seg selv om sekundære analfabete, med naturlig nok påfølgende mindreverdighetskomplekser å kompensere for.
At vi tar imot flyktninger er altså ikke noe problem i seg selv, til tross for alle de problemer og utfordringer de tar med seg, men blir det når vi begynner å late som om de utfordringene ikke eksisterer og tilater dem å leve i parallellsamfunn. Det kan kun forhindres om vi beholder en innfødt norsk majoritet.
Forrige helg, lørdag 26. april ble to menn skutt mens de satt og nøt en kald øl under solen like sør for Stockholm by. Det er ingen tvil om at dette er nok et tilfelle av de ukentlige, hvis ikke daglige skyteepisodene mellom kriminelle innvandrere i Sverige – og det skjedde altså i en ‘innvandrer-bydel’. Dette er ikke lenger eksepsjonelle ‘hendelser’ i nabolandet Sverige – det er tilstanden. Når bydeler når slike tilstander er man kommet til «the point of no return». Det er ikke rimelig å anta at det burde gå nevnverdig bedre med generasjonen som skal vokse opp i et nabolag hvor de blir kjent med og omgås kriminelle av en slik alvorlighetsgrad.

Er alle med på grunnlovsfeiringen?

Max Weber sa en gang at en sosial orden må forutgå en politisk orden. Dette gjelder spesielt ytringsfriheten.

Vi skriver i den tro at vi blir lest, ikke minst tatt alvorlig. Vi taler og snakker i den tro at noen lytter og reflekterer over innholdet.

Dersom disse forutsetningene ikke er gjeldene – altså at vi ikke blir lest, hørt eller tatt seriøst – da er ikke ytringsfriheten lenger reell. Da er ytringsfriheten abstrahert og teorisert ned til en rettighet som ikke har noe videre rot i virkeligheten enn det blekk som befester arket hvor retten er nedskrevet.

Med de parallellsamfunn vi ser i dag kan man ikke hevde at den sosiale orden er av en slik sammenhengskraft at det kan få en til å si at Norge har en ytringsfrihet som favner alle.

Innvandrerne som har forbrutt seg mot denne usynlige muren i samfunnet, som Ayaan Hirsi Ali fra Nederland, Yusuf Kader, Amal Aden og Lily Bandehy fra Norge, har alle måtte få svi for sin bruk av ytringsfriheten. Hvor mange er det da ikke som fortsatt sitter med bena på hver side av muren. Venstresiden gjør ikke mye forsøk på å vise hva som skal lønne seg. Man er som oftest forsiktige med omtale av islamister. Det er forståelig at det blir mange som tenker at det ikke er verdt det å si ifra.

Berøringsangsten for innvandringskritikk har sendt oss tilbake til 1700-tallet da frihet for alle mennesker egentlig betydde frihet for alle menn av hvit hudfarge.

Kjedelige Norge

Livet er et slit. Livet skal være et slit. Det er et umenneskelig ideal i tiden at livet i Norge kun er en drøm på den utømmelige havresekken, slik som Stanghelle og Skartveit satt og pratet om på dagsnytt atten på valgdagen. De fortalte om hvordan det falt seg helt naturlig at Norge har en så kjedelig valgkamp som vi har, for hva er det egentlig vi kan diskutere, eller i det hele tatt hva er det som kan bli bedre? Skulle vi kanskje vedta rett til seng for kuer? Nei, i Norge står alt på stell, lyder det fra de samme menneskene som i sin ungdom brant for en radikalisme som etter eget sigende aldri kunne bli tilfreds ved noe punkt. Vel det ser ut som om de er fornøyde – kanskje selvgode  ville noen hevde – men har det kanskje mer å gjøre med hvem som sitter med makta enn akkurat tingenes tilstand?

Jeg mener for meg selv at det allerede er nok ting å ta tak i, og så synes jeg vi kan merke oss at det var ikke under finanskrisen vi skapte krisen, det var i de gode dager før – slike som i dag.

Muligens synes Skartveit og Stanghelle det er vanskelig å akseptere at det er en aldri så liten diskrepans mellom deres idé om Norge, og hva som faktisk foreligger, men bildet av det Norge jeg selv opplever – i større grad det Norge jeg vet andre opplever – harmonerer bare rett og slett ganske dårlig med det bildet av et Norge fra 1970-tallet posert av NRK.

Kan kulturell berikelse gjøre opp for at timen brukes i stor grad til å forklare annenhvert ord læreren bruker? Er det en del av det Norge Skartveit ser for seg at kun 5% av klassen vet hva pappaperm er, i første klasse på videregående skole? I åttende klasse på min lokale var det ikke noe spesielt unormalt ved at medelev spurte om ikke islam er nabolandet til Israel. Det var normalen på nivået. ’Heldigvis’ har jeg fått bekreftet at dette nivået på allmennkunnskapen faktisk er til dels merkbart lavt, selv for elever av andre offentlig skoler. Ved siden av personlig anekdoter kan jeg selvfølgelig vise hen til de underbelyste resultatene fra PISA-testene fra 2010 som påviste at 22 prosent av Norges femteklassinger på landsbasis var funksjonelle analfabeter. Og videre kan man påpeke at 33% av de som starter på videregående skole i Norge på landsbasis, de dropper ut – og da må en også regne med at de aller mest umotiverte allerede har falt av lasset ettersom de aldri valgte å søke videregående skole i det hele tatt.

Før jeg vender tilbake til at livet er et slit vil jeg også påpeke at det er en aldri så liten merkverdighet å påstå at absolutt alt er på stell her til lands  når en ikke en gang kan spasere ned Grønland, hånd i hånd med kjæresten, uten å bli blikka eller ropt til, på en høyst truende måte. Neida, men det er nok vanskelig for våre kjære toppolitkere som får betalt for å følge med på verden, å følge med så mye at de aner hva som skjer hele 3-5 kilometer fra nordre Nordstrand eller Holmenkollen.

Det er altså ingen tvil om at vi kunne gjerne hatt en fantastisk spennende valgkamp, om ikke det hadde vært for at NRK har en kultur for å selv være med på arrangere kurs for politikere for hvordan å svare ’riktig’ – et problematisk forhold som ville blitt kalt for en demokratisk trussel, alle andre steder enn Norge, vel å merke.

Røde øyne

For noen dager siden kom jeg til å tenke på at jeg faktisk har levd nærmere 90% av mitt minnelige liv under en rød regjerning. Når det demret for meg så skjønte jeg at grunnen til at jeg aldri har tenkt over det ellers, er jo fordi jeg vanskelig kunne forestille meg et Norge uten Stoltenberg som faderlig overhode – for var det ikke bare slik Norge var skapt?

At store deler av mitt liv har koinsidert med et langvarig rødt styre kan ikke sies å være eneste forklaring på de manglende motforestillingene jeg har hatt til tingenes tilstand. En annen sak er at Norge som nasjon faktisk har det nesten på akkurat samme måte som jeg. Siden Norge ble født som uavhengig nasjon i 1915 gikk det ikke lange tiden før Norge igjen lå under en ny okkupasjonsmakt. Norge som nasjon er bare i de spede tenårene på tross av at vi på skolen kun får lære om de store og prektige olje-prestasjonene til Norge, den store Bistandsnasjonen.
Det skal ikke legges skjul på at i disse formgivende barndomsårene har Norge opplevd en nokså tendensiøs oppdragelse. Begrepet «oppdragelse» er nettopp det begrepet jeg leter etter. Den føringen som har vært ledende prinsipp for vår røde politiske avant-garde har siden 1960 vært menn av kulturradikalt blod som følte slik de fortsatt gjør; kallet til å ‘opplyse’ – deres euforisme for på oppdra – folket. Bjørn Stærk har nå kommet ut med boken «Oppdra folket!». Tittelen er ikke tilfeldig, men behandler nettopp det tankegodset Vesten har hatt å gjøre med siden ’68, nå utkommet i versjon av multikulturalisme. Det skal sies de foresatte har gjort en grundig jobb.

«Alltid vært sånn… må være sånn.»

Siden 1945 har Norge kun med de små pusterom vært under et rødt arbeiderparti-styre som avviklet den ene store rikdommen Norge  hadde – fiske- og handelsindustrien, som de anså for å være alt for uavhengig av staten, dvs., kapitalistisk – og erstattet den med ulønnsom nordnorsk tungindustri og senere olje-industrien. Å si at dette ikke skulle ha noe med den norske folkesjelen å gjøre, eller at Norge ikke er et mer rødt land enn andre er rett og slett historieløst.

Med det kollektive amnesia, det er hukommelsestap, norske media i dag operer under, kommer slike forklarende fortellinger om vår felles nasjonale fortid sjelden fram. Den eliten av mennesker som ser status quo som fordelaktig, som journalister, politikere og den norske ‘intelligentsia’ generelt, har sjelden noen interesse i å ta for seg slikt som Norges historie, da å tie tjener forestillingen om at «det bare er slik det alltid har vært og skal være».

At FrP blir stemplet som unorsk fordi «det ikke deler de norske verdiene som generøsitet og gjestfrihet» som vår tidligere statsminister Stoltenberg hevder, er symptomer på en utbredt sykdom i Norge: Røde øyne.

Over det siste året har det for meg avdekket seg en interessant side ved Stoltenberg sin retorikk. Han har plutselig blitt så nasjonalistisk av seg. Så kan en undre «Stoltenberg, nasjonalist? Næh…». Eksemplifisert senest i duellen 3/9/13 mellom Erna og Jens, så høres det for et minutt som om det ikke er Stoltenberg som snakker, men heller en tale av Mussolini. Han taler om det norske fellesskapet og hvilket verdier som der tilkommer, og hopper i samme setning over til å definere personen ovenfor, Erna, som antitesen for alt norsk. Han kaller henne i rene ord «unorsk» for å ville fjerne formueskatten. Stoltenberg forteller agiterende om hvordan denne fjerningen av en norsk milepæl som formueskatten vil korrumpere den tilliten og den fellesskapsfølelsen som kjennetegner Norge som et særskilt land.
«Åh, Erna! Kan du ikke se hvilke fagert fellesskap du går glipp av?»

Jens setter stadig nye grenser for hvor «Det gode selskap» starter og slutter. Det ser ut til at, slik som det ikke koster Fugelli en tøddel å karakterisere 15-20% Norges befolkning som fremmedfiendtlige – dvs. FrPs stemmere, så ser det heller ikke ut til å lenger være noe tabu å slenge seg om med begreper som rasisme, ekstremisme osv. som de mest hverdagslige begreper om de mest hverdagslige mennesker. Lyset fra øynene til Fugelli og Stoltenberg likner mindre den av en godhjertet visjonær enn en kamplysten ekstremistbekjemper som ser en rasist i annenhver borger.

Slår masken sprekker?

Norge har til nå holdt maska, og sentrum er fortsatt grunt, trangt og stort, men det dukker opp tegn i tiden, stadig tettere, som forteller en historie om «et mer spennende Norge». PST-representant i Dagsrevyen kunne i kveld (22/10-13) fortelle at man nå talte 40-50 ‘nordmenn’ på eventyrlig jihad-tokt i Syria – hun legger til at «Mørketallene kan være til dels store…» Mann fra Larvik var med på et terror-angrep i Kenya. Det kommer nærmere, tettere. Det gnisser. Friksjonen, selv den dagligdagse vil bli umulig å ignorere.

Kanskje blir vi nordmenn kun av ren og skjær nødvendighet nødt til å gni det røde laget ut av øynene om vi skal fortsette å kunne navigere i et samfunn hvor en må observere nye normer for forventninger for hvert gatehjørne en runder.

Gal eller desillusjonert?

Det finnes en god fortelling om et kongedømme hvor det var en heks som forgiftet drikkevannet til byen hvor kongen bodde. Giften i drikkevannet forandret bybeboerne fullstendig og de gikk amok i gatene, mens kongen som hadde sitt eget private drikkevann stod på balkongen og så på med forferdelse over at byen ble revet i fillebiter. Folket ble først bekymret over at kongen var så tilbakeholden og ikke var med på moroa, men så skjønte folket at kongen egentlig var syk, psykisk syk. Når folket krevde kongens avgang skjønte kongen hva han hadde å gjøre, så han gikk ned til elven hvor bybeboerne hentet drikkevannet sitt og tok til å drikke. Siden jublet folket over kongens helbredelse fra hans psykiske lidelser.

Dette er en morsom historie om at når mange nok aksepterer «keiserens nye klær», vil det til slutt være personen som hevder keiseren å være naken som er skrullingen. Og hvor lett er det egentlig for kongen selv å overbevise seg selv om at han egentlig ikke er gal når hele verden er imot ham? Svaret ligger kanskje å finne i at folket muligens tvinges av virkelighetens ubarmhjertighet til å avslutte sin galskap eller rett og slett å gå til grunne.

Å gå til grunne før vi gjør oss av med vår røde barndomstro er ingen umulig eventualitet da vi kan få høre vår egen tidligere finansminister Sigbjør Johnsen tale om Norges pengekasses uuttømmelighet som et spørsmål om vilje og godhet.

– Vår velferd er et spleiselag mellom generasjonene, sier Johnsen og viser til «generasjonskontrakten», det vil si at den arbeidsføre generasjon sørger for velferd til unge og gamle.
– Hvis vi klarer å ta videre fellesskaps følelsen, at vi stiller opp for alle som har behov for hjelp, så er jeg ikke bekymret. At alle bidrar etter evne er limet i den norske modellen. Hver generasjon jobber for at den neste generasjonen skal våkne til en bedre morgendag.
– Vil neste generasjon takke deg og den rødgrønne Regjeringen?
 – Ja. Jeg håper det. Jeg tror jeg har gjort det jeg kunne for å bidra til generasjonskontrakten.

Det er som er spesielt med «Røde øyne», dvs., den verdensfortolkningen vi får igjennom media – det vi anser for å være fortolkningsautoriteter – er langt fra begrenset til å gjelde kun de mennesker som selv hevder seg å være røde. De irrasjonelle ‘sannhetene’ om innvandring er eksempler på sannheter som har bygd seg opp i Norge, på intet annet enn visjonært og ideologisk grunnlag, men har blitt gjentatt til de grader med en offentlighet som bakteppe presentert av media som fullstendig tilfreds og ukritisk (ikke at det har noe med hva Norges befolkning generelt mener). Dette har resultert i rariteter som Kristin Clemet, en norsk intellektuell konservativ (begge av sistnevnte adjektiv bør tas med en klype salt i henhold til å være norsk av slaget) som har på tross av å være ‘konservativ’ talt for en åpne grenser, dvs., en forskynding av den største masseinnvandringen til Norge i menneskets historie og som truer selv de mest elementære velferdsgoder som Norge har slitt for å bygge opp. Men poenget er ikke her å påpeke Clemets underfundigheter, men det er å se til hvilken grad «Røde øyne» gjennomsyrer samfunnet. I den norske boble har det parallelt, det er uten noen gjensidig innblanding, med resten av verden utviklet seg et så sært paradigme at det bare er svenskene med sitt motto om at «Vi gillar olika!» som tangerer det norske.

Virkelighetens brutale og simplistiske språk

Jeg vil helt sikkert bli beskrevet av klassiske norske venstremultikulturalister som en farget av dystopier, men selv ble jeg forleden dag selv tatt på senga av den virkeligheten som foreligger i Oslo.

Jeg har med mine to år i Oslo notorisk unngått alt øst for Grønnland, men forrige dagen var jeg en kort tur med på å følge en venninne av min søster til hvor hun bor, Grønnland. Det var helt slående. Jeg har sett gjengene med koran-gutta i skjørt og kalott en del ganger rundt i Oslo men dette har uniformt vært enkeltgjenger for seg. På Grønnland var det blitt helt Mogadishu med hele gatene nærmest overfylt av disse koran-gutta som bare henger der.

Men jeg øyner en inkonsistens i bildet; en hvit liten øy ansamlet under noen persienner. På restaurantene var det ene og alene hvite, mens det rundt var et svart bakteppe. At jeg, eller nordmenn ellers  om i landet ikke har fått for øre noe av dette, noen gang, når det har pågått i så mange år er nesten det verste.

Det er så merkelig hvordan jeg opplever at for nordenne er virkeligheten og politikk blitt to helt forksjellige samtaleemner. For en god del, selvfølgelig ikke  for alle i PK-Norge, så går det bra å snakk om at det er negativt med dette gatebildet som er fore, med klart truende og kontrollerende gjenger som dominerer. Men slår en over til å bruke et ord som ‘multikulturalisme’ er en plutselig på helt andre farevann. Godt å vite at folk flest fortsatt har evnen til å tale virkelighetens enkel å brutale språk men uroligende burde det være at slikt skal være en i en slik grad separert  fra politikken og meninger.

Det er ikke helt ulovlig ennå å konstatere at det er ille på Grønnland, men prøv å utforske tanker om hvorfor og så blir en fort kappet bena på med rasisme-taklinger.

Noen hevder vi i Norge vil igjennomgå en prosess av balkanisering (som uunngåelig også betyr borgerkrig med tiden)  men jeg er ikke sikker. Når jeg så til hvilken grad det norske samfunn egentlig er segregert når vi er i fritiden – som de på restauranten – og ikke lenger er ‘beskyttet’av institiusjoner for å ivareta  mangfoldet av enfold så ser jeg ogs at det er en mulighet for at tingenes tilstand kan nå et slikt klimaks med innvandrer ungdom som brenner gater og hvite som fortsetter å sitte på restauranten at det blir nødt til å tvinge frem en forening av hva en ser og hva en mener.

Et annet problem med denne saken er nettopp at du må se det selv for å kunne ofrstå rekkvidden av hva some egentlig foregår i dette landet. Kanskje forestiller Skartveit seg og resten av den norske journaliststanden i Oslo at fordi det ikke er noen rundt om i landet som klager ellers så er det ingenting unormalt her. Men jeg vet at få – selv de som lenge har vært skeptiske til innvandring – som ikke har lejlighet til å selv se og oppleve Mogadishu-gatene i Oslo vet hvor ille det egentlig står til.

Virkeligheten snakker et eget språk til hver person – ingen tivl om det – men likevel er det mindre subjektivt enn hva post-modernister skal ha det til. Selv Jens Stoltenberg kan se og jeg mener han ser hva som er på Grønnland. Kanskje forstår han mindre av hva som gjenmmer seg bak hver burka og hvorfor de havner på krisesentrene våre i så enormt overrepresenterte tall men jeg har en tro på at sannheten taler til hjertet – ikke hjernen som kan være forpestet med alskens ideologisk grums – men som det heter «Truth doesn’t make a noise.»

Ekskluderende toleranse

Hulda Holtvedt (13) poengterte med noe sannhet i Atenposten at «Vi feirer ikke et stykke jord, vi feirer verdier», men så går hun videre og skriver (som et motinnlegg mot Opheim som igjen hadde et innlegg hvor hun mente «det blir litt teit å kjøpe gave til søstern sin på fars bursdag» som da var en paralell til flagg-debatten) :

Hva angår glede over egen kultur, er det flott at Opheim er så begeistret for det norske. Det som imidlertid ikke er like imponerende, er at Opheim nekter å gjøre plass til andres glede over  sin kultur. På 17. mai feirer vi verdier som er viktige for oss alle, og vi feirer landet vårt. Landet vårt er menneskene som bor her. Hvilket flagg disse menneskene ønsker å vifte med, burde ikke spille noen rolle i et demokratisk samfunn.

Jeg vil påstå at Holtvedt representerer godt den mantra som finnes i det offentlig Norge. Her går igjen ord som inkludering, toleranse og respekt. Problemet er bare her at toleranse er ikke det samme som inkludering. Når Holtvedt vil tolerere andres flagg og verdier ligger det i tankegangen at da har man med ett også inkludert de samme verdiene. Problemet er bare at det passer langt bedre å beskrive toleranse og inkludering som antonymer framfor synonymer. Skal vi noen gang kunne integrere mennesker i dette landet så vil det aldri skje ved at  vi kun tolerer men vi må aktivt gå inn for å inkludere dem i vårt verdenssyn, verdisett og holdninger. Dvs, å ikke bukke under ved enhver anledning når andres verdier står i motsetning til en egne eller når andre krever å flagge på Norges fødselsdag.

Om vi skulle tillate andre flagg på 17. mai vil vi ikke bare sørge da for å holde andre utenfor det fellesskap de fleste etniske nordmenn er født inn i, men vi gjør også samtidig det langt vanskeligere for innvandrere på leting etter noe norsk, å finne noe å ta tak i.

Man kan ikke bygge et samfunn på toleranse, det skaper segregerte samfunn. Kun med inkludering vil Norge aldri noen gang kunne håndtere alle de fremmede kulturene som tilkommer landet. Inkludering betyr innvielse. Når Bashe Musse, leder for Somalisk nettverk, nå sier at det er somaliske kvinner som ikke kjenner en eneste i arbeid så synes jeg det skulle være tragisk at ikke nordmenn ikke kan få øynene opp og forstå hvor lite inkluderende toleranse er. Det siste disse kvinnene trenger er å gå veivende med somalisk flagg på 17. mai. Disse kvinnene burde bli inkludert av nordmenn – akkurat som om de var hvilke som hels nordmenn – inn i 17. mai feiringen med tilhørende norske verdier om ikke vi har lyst å fortsette det multikulturelle utopia som AP og Holtvedt legger fram for oss.

Den toleransen i vi har i Norge i dag fungerer, i mine øyne, nærmest som et apperatus for å kjenne igjen sine egne «tolerante» (også kalt PK’ere).

Til eksempel, kan jeg si at jeg skal konvertere denne sommeren til katolisismen fordi: Den norske kirke og tilhørende protestantisme slik jeg opplever den er mye redusert til ene og alene toleranse. Selv om prestene på konfirmasjonskurs preker om toleranse og begrunner dette med at de skal ha med flest mulig («Alle skal med!) så er det likevel sånn at det de i effekt gjør er å skape en egen sirkel av personer som tolererer «de andre». Dette merker ungdommen. De har da ikke noe verdens ønske om å bli tolerert, men inkludert! De øsnker å bli inkludert i et fellesskap som kunne gitt en retningslinje for alle. Dette er fellesskap som skaper samkvem med høyde under taket. Dette er altså ikke noe jeg finner igjen hos den norske protestantismen. Men katolikkene har fortsatt bevart dette og ser det essensielle ved inkludering og verdien av retningslinjer.

Dette kan selvfølgelig tilskrives geopolitikk: Norge har i århundrer tatt styrken i troen som en selvfølge, hvilke etterhvert har vært med på å ødelegge den. Mens deriomot katolikkene har hele tiden vært «the underdog» med stor variasjon av kulturell tilhørighet i rekkene. Dette har selvfølgelig vært godt jordsmonn for inkludering.

Men nå skriver jeg meg bort her.

Ser du kun flaggdebatten som en enestående diskusjon i Norge vil du ikke kunne se skogen for bare trerne. Dette  henger i tett hop med at norske politibiler blir strippet for riksvåpenet og fjerningen av kristne symboler i offentligheten. I toleransens navn er det man vedtar å fjerne riksvåpen og kristen kulturarv fordi «enkelte vil føle seg utenforstående og ekskluderte». Som om dette var et godt bidrag til å forenkle det å forstå nordmenn… hehe. Hva disse avskiltingene av Norge i effekt gjør er å frarøve oss de retningslinjene vi kunne tatt i bruk for å finne sammen og felles grunn.

I Amerika står det på statens våpenskjold; E pluribus unum: Av mange skapes én. Dette kunne vært venstresidens sak. Dette kunne vært venstresidens tid til å kritisere den overklassen som kynisk skaper en humanistisk maske av toleranse som ikke er til bedre virke enn å skape distanse innvandrer og norsk kultur imellom. Men som kjent skuffer norsk venstreside igjennomgående. Null intellektuell tyngde er å skue. De jobber heller kontraproduktivt ved å fordømme slikt som nasjonalisme og patriotisme, hvilke må sies å være de viktigste punktene innenfor Amerikas suksesshistorie med innvandring.

Ny tid, gamle linjer

Ungdommen er i en meget særstilit posisjon, både på grunn av alder men også sin posisjon i samfunnet. Ungdommens verdenssyn blir følgelig stort preget av gjengs oppfatning – konsensus – som også foreldre og andre autoriteter. Men disse har ikke et rent enevelde. Ungdom er også i den situasjonen at de er muligens i sin mest aktive del av livet, det fører med seg slikt som at virkeligheten blir desto vanskeligere å holde på armlengdes avstand. Jeg kan godt forstå at det er lett gor godt voksne AP-politikere å opprettholde sin «toleranse» oppe fra Holmenkollen og beste Vestkant, mens derimot ungdom som møter alle slags mennesker hver dag og tvinges i mye større grad å måtte akseptere virkeligheten for hva den er har det noe vanskeligere med det.

Det er f.eks nå kommet en bok om Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, hvor forfatter, Sætre prøver å forklare «radikaliseringen» av Fjordman: Hvordan gikk en stillferdig gutt fra rolige Ålesund med to venstreorienterte foreldre til å bli den mest prominente kontrajihadisten i verden? Denne feiltolkningen av Fjordman bygger på en av kortslutningene innenfor establissementet, altså den noe eldre generasjonene (68). For Sætre så ligger ikke en gang tanken om at forholdene faktisk er en logisk årsak til hva han har blitt i dag innenfor hans tankespekter. Dette presenteres igjennomgående i boka som en anomali. Noe motstridende.

Det samme forholdet er det som man finner igjen mellom ungdommen i dag og «det som er». Man kan fortsatt se at Klassekampen, VG, Dagbladet og Aftenposten, alle sammen snakker om Bush og Irak fortsatt og føler seg selv radikale når de tør å kritisere ham. Dette er resultatet av en generasjon som mener den har copyright på opprør. I nyhetene kan man forstatt høre dem prøve å bruke totalt ubrukelige sammenligninger som Vietnam, nazismen og så videre. Man prøver fåfengt å gjøre seg selv relevant fordi alle de saken som en gang betø noe for venstresiden er i dag døde, dermed får du disse totalt absurde sammenligningene mellom sigøynerdebatten og nazismen. Opprøret fra 68’ var det siste til å komme – det evige radikale. Derfor er det vi fortsatt kan se at NRK tar inn gamle dinosaurer fra venstresiden som ikke én under 60 kjenner til og enda mindre, finner det vært å høre på. At media fortsetter å nære et utdatert verdenssyn, ute av stand til å oppdatere seg selv, ser ut til å begynne å gi utslag iblant ungdommen. Så og si ingen, jeg gjentar ingen, ungdommer er det som leser aviser i dag. Det er det en meget god grunn til. Den verden VG & Co representerer finnes rett og slett ikke hos dagens ungdom og man ser dernest ikke noe å poeng å bruke tid og krefter på noe man så absolutt ikke kan relatere til.

Nå skriver jeg også fra ståstedet til en elev som godt merker dette i klasserommet, og jeg finner det forståelig om det er voksne som leser dette å lurer på hva i all verden det er jeg snakker om – det gjør lærerne våres også.

Selv er jeg mye opptatt av samfunnet og har dermed også mye på hjerte, forståelig nok, når det kommer til samfunnsfagtimer. I starten da vi hadde de første diskusjonene i klassen om innvandring opplevde jeg massiv motgang fra flere (utlandske) elever, så vel som læreren som da følte hun stod på det rette da hun kun poengtere at det var kun meg i hele verden som mente at innvandring ikke er enestående bra. Men nå senere i året har det til min overraskelse, kommet flere «angrende syndere». Flere av de som reagerte med raseri ved den minste kritikk av multikulturalisme er det som har kommet til meg å bedt dypt om unnskyld for det de sa og viste av sinne, hvilke de sier de ikke de skjønner noe av. Flere forteller at de absolutt ikke skjønner hvorfor de reagerte som de gjorde. Dette har selvfølgelig vært for meg meget oppløftende, ettersom de forteller at alt ikke er tapt.

Hva som da har vært morsomt nå i ettertid er at læreren finner seg helt forvirret og overrumplet idet flere innvandrere selv reagerer på at en lærer kan tillate seg å stå å moralisere ovenfor en elev i en samfunnsfagtime. Dette ble eksemplifisert i en time hvor jeg i en diskusjon om innvandring dro frem tallene fra SSB som forteller at netto utgifter for én ikke-vestlig innvandrer i Norge er i gjennomsnitt for staten (merk staten ikke den bedriften personen evt. jobber i) 4,1 millioner kroner. Når jeg følger opp med å si at vi tar inn 15 400 ikke-vestlige innvandrere så tilsvarer det en årlig utgift for staten på 63140000000 NOK (63 milliarder!) så svarer hun da: «Vel nå er det heldigvis ikke slik at vi måler alt i kroner og øre.». Aldri, hevdet jeg noen ting. Aldri mente jeg noen ting. Men likevel så er fakta nok til å få hennes multikulturelle syn til å vagle. At dette skulle være svar nok og være nok til å feie min kommentar vekk som hun gjorde, var det da flere i klassen som også reagerte på, så vel som hennes åpenbare ignorante og håverende oppførsel.

Det er ikke lenger nødvendig for den som vil forsvare multikulturalisme – i dette tilfellet en lærer – å «la seg synke til en debatt om tall» for det den godheten deres ideologi tilsvarer holder i lange baner. Veldig morsomt er det å diskutere med en autoritet til stede som allerede før diskusjonen «vet» hva slags konklusjon, eller verdenssyn, som er «godt». Problemet kommer selvfølgelig da når noen faktsik prøver å beskrive ting som ikke bare er pent og hyggelig.

Norge befinner seg i en tilstand like Aladins ånd på flaske. Skulle noen komme borti lampen, og vips så er ånden ute. Læreren fortsetter å innbille seg at hun er så fantastisk objektiv og nøytral lærer når hun faktisk bare gjemmer seg bak en politisk korrekt maske, og dette fungerer fint så lenge – som sagt – hun har flertallet i ryggen. Og det er klart jeg må innrømme, det har hun. Men som klassen min nå beviser så holder det bare å gni litt på lampen så er ånden løs. Det skulle ikke så alt for mye til. I starten kunne de fleste ikke skjønne bæret av at det jeg sa kunne være i nærheten av sant, fordi det har jo aldri Aftenposten sagt noe om. Uten statsstøtte og monopolet de venstreorienterte avisene har så ville aldri Norge kunne holde tilbake alle disse tallene om innvandring. Media-Norge er gode voktere av ånden i lampen. Men, som sagt har Aftenposten på lik linje med alle andre norske aviser det samme problemet i forhold til ungdommen; de snakker ikke samme språk.

I Aftenposten snakker man fortsatt om toleranse som et valg. For etnisk norsk ungdom på østkanten er det ikke lenger snakk om å tolerere men om å bli tolerert, å overleve. Er det rart lesertallene lider et mannefall?

I VG er det fortsatt snakk om innvandrere som gjør det så fantastisk bra på skolen (hvilket langt ifra er en løgn i mange tilfeller) mens innvandrer jentene selv lurer på om de noen gang kommer til å få lov å praktisere den utdannelsen de tar før de blir tatt med hjem til Kurdistan og giftet bort til en fetter.

På NRK sender de programmer som Trekant mens store deler av innvandrere ikke en gang kan bruke ordet sex hjemme, enda mindre med foreldre (jeg ser heller ikke for den saks skyld at Trekant skal kunne treffe etniske nordmenn i noe mye større grad av den grunn).

Media som i stor grad utgjør norsk offentlighet er ikke lenger interessert å ta ting og spesielt mennesker for hva de er. Nå må alt presses igjennom en idelologisk kvern av hva som er politisk korrekt å si. Dette innebærer da å aldri kunne snakke om de virkelige problemene men alltid snakke rundt dem:

1. Ikke snakk om at det kommer tusenvis av elever hver dag på skolen fra a-sosiale hjem uten matpakke – snakk heller om å «gi alle lik mulighet» ved å innføre varm mat.

2. Ikke snakk om innvandrerkvinner som har utdannet seg i fem år men går hjemme med barna til fetteren sin – snakk heller om hvor fantastisk mange indiske jenter det er på universitetet.

3. Ikke snakk om at jenter blir banket opp og i en del tilfeller drept av egen familie for å bli for vestlig – snakk heller om at det finnes så fantastisk mange kule moter innenfor hijab.

Hva media i effekt gjør er at ungdommens virkelighet blir i seg selv gjort til et ikke-tema. Kan du virkelig gi meg én god grunn til at det burde overraske meg å høre at bare 50% av ungdom bruker stemmeretten. For dem er offentlige Norge like fjernt som Disney Land.

Hva er så spesielt med oss nordmenn?

I perioden i 2011 da Libya var i ferd med å eksplodere og allerede hadde opplevd skyting og voldelige demonstrasjoner så var det de færreste land med turister på vei mot Libya – bortsett fra Norge da. NRK hadde på Dagsrevyen et intervju av noen av de med kofferten i hånda med retning Libya. I intervjuet blir en far spurt om han ikke synes det var en smule farlig å dra med familien til et land som var midt oppi en krig. Han svarer: «Vel, tja… nei. Vi er jo turister og skal jo ikke være der hvor det er farlig så… Nei, jeg tror det kommer til gå bra.» sa han selvsikkert og smilende. Jeg tenkte for meg selv at det manglet jo bare at han sa «Ja, for vi er jo nordmenn!».

Det er noe i dag ved oss nordmenn til å tro at det skal være noe forferdelig spesielt ved akkurat oss. Dette går igjen og igjen i f.eks miljøspørsmål, utenrikspolitikk og ikke minst innvandringsspørsmål:

Kjent er det for de fleste nyhetsorienterte nå at «white flight» er et utbredt problem/tilfelle i Europa – også i Norge (til sjokk og forskrekkelse). Selv om dette åpenbart er tegn på at folket har en litt annen holdning til innvandring enn de som implementerer det, så hører man likevel fortsatt Jens & Co snakke om integrering som noe som kommer like naturlig som våren etter vinteren og at fremmedfiendtlighet råtner så fort en får det «fremmede» til å kjenne. Man må for guds skyld ikke se mot Belgia som nå har bedrevet dette eksperimentet lengre enn oss og selv som erklærer det en katastrofe (76% av befolkningen sier seg negative til innvandring og mener det er for mange innvandrere ifølge den globale og uavhengige forskningsdatabasen Ipsos)

Nei, det må nok være noe enestående ved oss nordmenn som bare jeg er for ignorant til å se men Jens heldigvis har full kontroll på.

Hva angår integrering så må det også være noe jeg ikke får med meg helt. Den hvite flukten fra Østkanten har nå resultert i Oslos første bydel med en innvandrer-majoritet. At Norge utvikler en demografi verre enn land rundt i verden som har igjennomgått flere borgerkriger er det sikkert også kun jeg som kan se noe problem i.

Nei, da er det vel enda godt at vi har Jens til å ordne opp… eller hva?

Embedsmannsstaten vs. byråkratimannsstaten og innvandringsspørsmålet

Fra 2000-tallet har mediene vært mye proppet med «The Rise of the Rest» som handler om den 3. verdens økonomiske vekst og derav mente man utifra tradisjonell materiell 68’er og kommunist-tankegang at som en nødvendighet ville disse befolkningene bli mer demokratiske, mindre repressive og ikke minst mer velstående. Problemet er bare at det er nettopp det motsatte som skjer.

Merkelig er det ikke å undre over denne statistikken vist til venstre. For er det ikke dét vi hele tiden hører snakk om, og da aller mest fra USA; «Less taxes to the middle class and more to the rich». Begrepet middel klasse i USAs debatt har av inflasjon endt opp som et totalt alt og ingenting-sigende begrep. Men hvordan er dette relevant for Norge? Norge er da ikke et 3. verdens land på vei opp fra fattigdom ei heller like «obsessed» med å snakke om den berømte middel klassen. Nei, men det er samme spillet som en stadig større andel av verdens ledere har begyndt å knekke koden på.

I England har man nå hørt om flere tilfeller av «grooming» som er når flere eldre menn ser seg ut en yngre (vanligvis tenåring) jente i en utsatt posisjon og «tar hånd om henne» – med det mener man at hun gis mat og klær samtidig som en gjeng på 5-15 pakistanere voldtar henne på runde. (For videre lesning om dette; her, her, her og her) Men hva som gjør dette så «genialt» og sørger for at jenta ikke returnerer til familien men holder seg med gjengen, det er at man sørger grundig igjennom alle mulige måter å psykisk få henne til å tro at dette er noe henne selv har skyld i. Samme går for dagens Norge.

Før hadde Norge embedsmannsstaten, noe vi nå har avviklet til fordel for byråkratimannsstaten. Men fordelen med embedsmannsstaten var at det var bredt utover på en slik måte at hver enkelt embedsmann ikke kunne gjøre slik han selv så passende, på denne måten hadde man en viss demokratisk kontroll og man fikk en passende avstand til makten som følge gjorde det mye lettere for befolkningen å stå i større grad som én mot hva en så som gal bruk av makten. Ironisk nok er det nettopp hva som gjorde dette systemet fungerende også hva som gjorde at det gav ettter for ungdomsopprøret på 60-tallet hvor man rett og slett sparket åpne dører inn til borgerskapet og vips var Norges nye mainstream-linje dannet for kultur(revolusjonen), kunst og politikk (borgerskapets motstand overdrives i de fleste fortellinger). Men embedsmannsstaten er altså ikke lenger tilfellet for Norges befinnende. Den byråkratiske styringen som har tatt over for forgjengeren styrer i dag under hva som Jens Stoltenberg døpte New Public Management og deler slettes ikke noen fellestrekk med embedsmannsstaten av typen som demokratisk kontroll eller ansvarlighet.

Den byråkratiske staten fører med samme metodikk som de nevnte pakistanske gjengene: I stedet for å åpenlyst tilrane seg hva man begjærer så får man heller offeret, som i dette tilfellet er befolkningen, til selv bli med på ranet og gir til gjengjeld noen goder tilbake til takk, som f.eks. trygge offentlig stillinger og/eller gullkantede pensjoner, akkurat som jenta som ble voldtatt for kule klær og godteri. Og denne metoden har slått an til en slik grad at det går internasjonal trend i det, som vist på bildet ovenfor.

Om dette er et demokratisk problem? Selvfølgelig. Typisk for de revolusjonære er det å hate sine avkom slik de gjør i dag. Den gang i 68’ tilbad man det radikale, det banebrytende og de som sto fremst som avant garde. Dette er i dag umulig under alle omstendigheter å gjenta, for under det som på overflaten tilkommer av uttrykk for «toleranse» så ligger det den samme strenge føringen som de selv kritiserte skolen for å inneha for 50-60 år siden. «Det er forbudt å forby» er blitt til den patos av toleranse Hylland Eriksen og Jagland preker i dag.

Men selv om det for Norge er 68’erne som har ledet an mot dagens byråkratimannsstat så er de som nevnt ikke alene i å ha fått med seg kraften i denne metodikken, altså å gjøre folket skyldig i sin egen undertrykkelse (kan få en til å tenke på hvordan de fleste konsentrasjonsleire ikke var styrt av Hitlers militære, men man fant det mer effektivt å ha fangene selv til å passe fangene. Kanskje kan man si at disse vokterne var konstrasjonsleirens middel klasse…). Kina har i tillegg til å ha akseptert en voksende middel klasse forstått at friheter også kan bety kontroll, som f.eks. myndighetene i Kina sin bruk av internett; man har oppdaget at å gi befolkningen total cyber-frihet er mer effektivt enn hva det er å kontrollere forbudet og i tillegg realiserer de enhver kommunists våte drøm om 24/7-kontroll av enhver innbygger som man nå har tilgang til med dagens teknologi.

Hannah Arendt har et meget bra avsnitt i sin bok «Vold i vår tid» angående byråkratiet.

På bakgrunn av tradisjonene for vår politiske filosofi er det meget som taler til gunst for disse definisjonene. Ikke bare stammer de fra den gamle idé om absolutt makt, som oppstod samtidig med den suverene europeiske nasjonstat, og som fant sine første og største talsmenn u Jean Bodin, i det sekstende århundrets Frankrike, og Thomas Hobbes, i det syttende århundrets England; de faller også sammen med de uttrykkene som har vært brukt siden den greske oldtid, da man definerte statsstyret som menneskets herredømme over mennesker – én eller få menns herredømme i monarkiet eller oligarkiet, de bestes eller de manges herredømme i aristokratiet og demokratiet. Idag burde vi føye til den siste og kanskje den mektigste form for et slikt herredømme, nemlig byrpkratiet. Dette betyr at man regjeres av et kompisert system av kontorer, hvor intet menneske, hverken én eller de beste, hverken få eller mange, kan holdes ansvarlige, og som mes korrekt kunne kalles Ingens herredømme. (Dersom vi, i overenstemmelse med den tradisjonelle politiske tenkning, definerer tyranniet som den regjeringsform som ikke kan trekkes til ansvar, er dette Ingens herredømme opplagt det mest tyraniske av alle, siden der ikke finnes noen som engang kan svare for det som blir gjort. Denne tingenes tilstand, som gjør det umulig å lokalisere ansvaret og å identifisere fienden, er en av de sterkeste årsaker til den uro og den opprørsstemning, som vi for tiden finner verden over – dens kaotiske natur og dens farlige tendens til å komme ut av kontroll og løpe amok.)

Så langt ute i teksten som nå er det kanskje passende å spørre; hvor skal dette ende, hvor leder dette hen?

Noe visst svar har jeg så visst ikke men en god pekepinn kan være å se hen mot de pågående prosesser i dagens samfunn. Flertallet av Norges befolkning er for en full stopp av innvandring til Norge – flertallet av Norges ledere og presse er for en fortsatt økning. Dette er langt fra tilfeldig men hovedobjektet for de som leder an byråkratimannsstaten. Utifra tilsynelatende makt hos folket, som f.eks. at de har konsulentjobber i statsdepartementer o.l. så skaper man en illusjon av at folket faktisk har makt og den makten våre ledere fører an er kun i samsvar med folket og det faktum at de er satt inn i en tilsynelatende demokratisk form. Samme var tilfellet for Sovjet på flere måter; det var kun en mindre elite som riktig visste hva som var bra for folket, og alt som ikke kom igjennom det systemet av byråkrati var rett og slett bare det av bermen de har plikt til å holde folket unna, som f.eks. Document.no som man unngår å nevne i en hver sammenhen selv om det åpenbart det man enten taler om eller referer til (eller når en lærer fraråder en elev fra å lese Document fordi det ikke angivelig er «bra», som hendte med min medelev i prallell-klassen).

Sett fra et slikt perspektiv kan man si at innvandringsspørmålet blir problemet som sprekker systemet å tvinger fram et ønske om demokratisering fra folket, men foreløbig forblir det med tanken om det. For på alle måter merker man fortsatt denne Big Brother i hverdagen som legger den moralske linjen for hva som er korrekt å si. Men Big Brother ikke Stasi som det var i Sovjet, i dag er hele befolkningen selv med på å skape en illusjon av en kollektiv Big Brother. Dette ved f.eks. å hysje på han som snakker om innvandring i det læreren passerer, eller si «Nei, men sånt kan du vel altså ikke si» når man enten snakker om at det ikke finnes én eneste hvit person i VM på 100 meter sprint eller når man påstår at det finnes noe ved Norge og den norske kulturen som en del innvandrere ikke forstår.

PS: Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger om det så er angående sammenhenger, meninger/tanker eller språk.