The Great Goodness

Det utspiller seg nye dramaer i stykket ”Det nye Norge” hver eneste dag, og dramatikken tar seg stadig opp. På avstand kan jo mangfoldet seg riktig ’spennende’ ut.

Sist søndag ble en ti-åring forsøkt ranet.

Det skulle de ikke gjort. To andre menn var vitne til ransforsøket og la de to utenlandske ranerne på 18 år og 24 år i bakken. Det gikk så hardt for seg at tenner lå strødd utover asfalten etter basketaket, og den yngste raneren ble kjørt med ambulanse til Ullevål sykehus.

–      Han fikk ganske store skader og måtte opereres. Det er OK at de hjalp gutten, men spark og slag mot folk som ligger på bakken er ikke greit, sier operasjonsleder Martin Todnem i Oslo politidistrikt til NTB.

Videre får vi vite at begge parter er utlendinger. Men selv om dette foregår mellom kulturer som ligger hundrevis, hvis ikke tusenvis, av mil unna Norge, så foregår det altså nå i våre egne gater.

Når jeg nå hører på NRK Alltid nyheter hvor det debatteres hvorvidt man burde bryte inn når andre er i fare og hva dette betyr for Norge, så tenker jeg på engelsk-læreren min. Hun er meget elskverdig, og barmhjertig som de få og er for fri innvandring. Selv har hun sagt at vi skulle hatt totalt åpne grenser om det var opp til henne.

Det er ingen tvil om at denne hendelsen hvor volden skinner så blatant gjennom fra begge sider viser hva slags samfunn vi har i vente, og ikke minst at ideologien som er spunnet om innvandring nå begynner å ta form i fysiske resultater.

Problemet med min engelsk-lærers ønske om å være god er dens bl.a. dets kataklysmiske effekt, og ikke minst hvor lite rom til tolkning det gir rom for.

Jeg kommer til å tenke på sitatet Czeslaw Milosz tildeler hele førstesiden i begynnelsen av boken ”The Captive Mind” – den kontroversielle beretningen om de ideologiske spenningene og utskeielsene i 1900-tallets Europa.

”When someone is honestly 55% right, that’s very good and there’s is no wrangling. And if someone is 60% right, it’s wonderful, it’s great luck, and let him thank God. But what’s to be said of 75% right? Wise people say this is suspicious. Well, and what about 100%  right? Whoever says he’s 100% right is a fanatic, a thug, and the worst kind of rascal.”

–       An old jew of Galicia

Når Milosz skriver, sitter han inne med noe av samme problematikken som min engelsk-lærer representerer. Milosz har selv vært med på og kjente menneskene som støttet opp om en ideologi bygd opp rundt tanken om godhet, hvilket viste seg å bli enden på det landet han hadde vokst opp i.

Å legge for mye godhet, som implisitt betyr sannhet, i sine egne visjoner og meninger er farlig. Den gamle jøden fra Galicia som er sitert over har forstått ubehagelighetene ved makten. Han har forstått at uansett hva en velger så vil det gjøre vondt for noen. Når en begynner å tale om at vi ikke kan ignorere de i verden som har vært mindre heldige, så legger man så mye følelser og sosial patos i argumentet at det blir umulig å strides. Hva skal man si da? ”Nei, vi har ingen plikt til å hjelpe de mindre heldige i verden.”

En så stor sak gjør ran av en ti-åring til småtterier som må tolereres i godhetens navn.

 

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3702063.ece

Reklame

De små drypp

Hver gang et terrorangrep trenger gjennom det norske nyhetsbildet må det bedyres fra norske journalister at dette på ingen måte er representativt for hva islam betyr – også kjent som fredens religion. Kanskje har dette solgt inn hos nordmenn flest – for det er ikke bare galt heller – men jeg vil hevde at det ikke vil være islamistiske terrorangrep som vil stå for fremmedgjøringen av Vestens muslimer. Når det kommer til fremmedgjøring av muslimer – eller de av annen farge for den saks skyld – så er den lokale kassadama en større trussel for multikulturalismen enn testosteronsprengte menn med Allah i panna og AK-47 i henda på Dagsrevyen.

Det kommer med små drypp. Det er gutten bak kassa i Narvesen som lurer på hva du egentlig skal ha når du spør etter Klassekampen, bruker ti minutter til et kvarter på å finne ut hvor mange soner det er til Drammen og stirrer i et oppslag og håper at det ikke kommer alt for tydelig fram at han/hun egentlig er analfabet. Det er en hverdagslig multikulturell tragikomedie når en skal bruke fem til ti minutter på å forklare en ansatt på Kiwi hva en «bolle» er mens en prøver å pantomime en rund gjenstand man spiser.

Jeg tror dette vil ha store utslag for hvordan mennesker vil navigere i samfunnet, fremover i tid. Allerede i dag ser vi at samfunet blir mer og mer adskilt etter sosiale skillelinjer, som at en må slutte å reise kollektivt for å kunne opprettholde tanken om en vel-integrert ungdom av annen-generasjonsinnvandrere. En trenger ikke mye flaks for å observere ti minutters skrike-sessions fra hissige og obese hijab-kvinner som skal mene seg fram til at deres billett egentlig er gyldig – de får sin vilje i ni av ti tilfeller.

De mer ekstreme eksempler kommer fram når f.eks. en nederlandsk linjedommer blir banket opp til døde etter en kamp, av Nederlands «nye landsmenn». Men disse hendelsene er fortsatt for perifere og ekstreme til at nordmenn evner å sette dem i noe relevant perspektiv, men med innvandring og globalisering rykker verden stadig nærmere. Denne helgen var det 16 voldelige personran i Oslo. Tenker en på hvor mange pårørende det er til hver sak så er det ikke vanskelig å tenke seg at med en slike antall er det ikke rart at APs målinger går nedad.

Men selv medlemmer av øvre middleklasse må seg nødt til å besøke Narvesen for å fornye månedsbilletten, og kanskje er de endatil innom en dagligvarebutikk en gang, om de ikke har en aupair til å foreta slike trivialiteter. Med åtte års rød-grønt styre har nok den mer velstående og intellektuelle venstresiden fått for vane at makten og pengene suges fra samme pupp (billedlig med staten som matmor), men jeg har troen på at med gjentatte opplevelser som beskrevet ovenfor fra personlige erfaringer så vil en finne at virkeligheten er noen hakk mindre manipulerbar og føyelig for egne ønsker og ideologiske preferanser, enn en har fått for vane å tro.