Å løfte seg selv etter håret

Dette er et type utdrag, slash, smakebit
på en lengere tekst jeg for tiden holder på
med, »Deres barn»:

«Alle» kan,
nok så uproblematisk, si seg enig i at 60-tallets revolusjon var et
opprør for frigjøring, om så av forskjellige slag. Men – som burde
være kjent for de aller fleste – så kommer da også et spørsmål, som
muligens er flåsete i en 68’ers øyne: Hva var det egentlig man
frigjorde seg fra?

På rousseauansk vis hevdet man
at man skulle frigjøre mennesket fra all, bokstavlig talt all,
represjon og undertrykkelse som hemmet «kreativiteten» eller
muligens også «skapelsen av det nye mennesket» – målet er vanskelig
å fastslå ettersom dette mye gikk på hva som var ‘hipt’ for tiden.
Dette spant igjen, for Rousseau som for 60-tallsgenerasjonen, rundt
om å skape et rent menneske. Et menneske uberørt av alt ondt og
undertrykkende, kun slik kunne man endelig frigjøre det fantastiske
potensiale vi alle mennesker bærer rundt inni oss. (Kanskje ligger
ordet «utopia» ikke så langt fra tankerekke når en taler slik som
om det er Edens hage på jord.)

Det som da er
meget ironisk ved dette er jo da, ettersom 60-tallets revolusjon
rendyrket menneskets natur, at det var og er nettopp hva som gjør
mennesker til mennesker de prøvde, og prøver, å frigjøre oss
fra:

Mennesket skiller seg fra alle andre arter
på denne jord ved at vi har utviklet en parallell evolusjonsakse
nr.2 med da genenes evolusjon som nr.1. En fugle-art kan utvikle
seg så drastisk at gjennom naturlig evolusjon (videreføring av
gunstige gener), så oppstår det en ny art dersom et miljø fremmer en slik utvikling. Hvor lang tid tar dette? Flere tusen
år. Mennesket finner opp lyspæra i den ene generasjonen og
datamaskinen i den neste.

Det har selvfølgelig
ikke alltid gått like hurtig, med utviklingen nå, som før, men den
har hele tiden vært der med mennesket, siden første gang vi plukket opp en flint-stein. Det har nå ikke hovedsaklig vært den
vitenskaplige kunnskapen fra generasjon til generasjon
kulturrevolusjonen har søkt å hindre, det har heller vært kulturens overføring fra
generasjon til generasjon – altså generasjonspakten mellom de døde,
levende og ufødte – som har vært under angrep. Hvilket de også så meget vellyket har greid å
korrumpere til de grader.

Hva betyr så denne
‘frigjøringen’ som Rousseau omtalte i sin tid, og som fortsetter å
være en del av vårt tankegods etter kulturrevolusjonen? Er det
virkelig Adam og Eva, post-eple tilstand som står igjen når du får
rensket mennesket for alt av kapitalistisk
smusk?

Faktum er at denne ‘frigjøringen’ i sine
røtter er dypt inhuman og har ingenting med menneskets natur å
gjøre.

Når mennesket står der helt naken hva er
det der vi skal gripe etter?

En humoristisk og
populær sammelikning er at det er «som å løfte seg selv etter
håret».

Dette er bar ett av så veldig mange
merkverdigheter og paradokser ved 60-tallets kulturrevolusjon som
fortsatt lever med oss. Blant annet kan jeg fortelle at en av de
aller viktigste og mest kjente personene innenfor den seksuelle
revolusjonen var Charles A. Reich som argumenterte for polygami og
all tenkelig sodomi – selv hadde han sin første seksuelle
opplevelse 43 år gammel da han i San Francisco svarte på en mannlig
model sin reklame-notis, alt dette for 35$.

Reklame

Untagelsessyndromet i den vestlige verden

Skulle jeg beskrevet tidsalderen i stil med den vestlige MainStreamMedia-mentaliteten – ledet an av Jens Stoltenbeg og Obama – ville det blitt Den historieløse tid, eller noe i den dur. Kanskje kommer det av venstresidens tro på at de har historisk og moralsk rett som sammen får dem til å, berettiget, føle seg untatt fra historien, dens lære og paraleller, ettersom de er produktet og målet for historien. Nå sier jeg ikke at hele den vestlige sivilisasjon er malt rød – selv om den har tatt en merkbar venstresving siden 70-åra – men jeg tror at dette er et fragment av den venstrevridde tankerekken som har ‘smittet’ over på resten av samfunnet og blitt en del av MSM-kulturen.

Hvordan kan jeg peke ut dette forutenom min deduktive inledning? Det som er av mest slående karakter har med folkevandring å gjøre. Når det i dag debatteres er det så og si aldri snakk om historiske paraleller – med mindre det er en eller annen sammenlikning med FrP og NSDAP (nazistene) – debatten om fokevandring, det vil si, innvandring er intet untak. Noen få steder på nettet kan du lese noen som f.eks sammenlikner innvandringen til Norge og tilhørende problemer (jeg nekter å skrive utfordringer som Jan Bøhler eller Marte Thorkildsen ville) med Bosnia og mener da nærmest å ‘bevise’ hva slags konsekvenser liknende multikultur har hatt før. Det er et godt utgangspunkt, altså å ta utgangspunkt i det historiske, men Bosnia er og forblir særtilfellet og har generelt lite av paraleller i det hele tatt til problemene i dagens verden (og et annet problem ved saken burde også åpenbart være at det overhodet ikke var snakk om noen folkevandring, forutenom flyktningene etter krigen). Men at ingen i Norge overhodet er interessert hverken på Litteraturhuset, Dagsrevyen, Dagsnytt 18 eller i det hele tatt norske aviser for å sammenlikne folkevandringen til Europa med andre historiske folkevandringer eller store og plutselige sammenkomster av mennesker, som f.eks ekspansasjonen av Romerriket som førte til en veldig sammenkomst av mennesker av forskjellig kultur og så de islamske okkupasjonene av hele den østlige arabiske halvmåne, dvs., Nord-India, Bangladesh og Pakistan, da de som i dag kalles sigøynere for mang en hundre år siden flyktet.

En gang i tiden var det snakk om en amerikansk eksepsjonalisme, som trolig også var reell, men i dag er det heller snakk om en nærmere trans-nasjonalistisk eksepsjonalisme – spesielt utbredt i Europa. Og ordet passer enda bedre på disse menneskene i dag som vil tenke at innvandring i dag er noe helt annet fordi man ikke bare ser på landet – eller for mange av dem EU – som untatt (excepted) vanlig moralsk bedømmelse og overlegen andre land, men man ser atpåtil tiden og handlingene untatt normal bedømmelse og kritikk, som f.eks slike vestkantfruer som Hylland Eriksen og liknende som vil ha seg frabedt noen som helst alvorlig kritikk (som endte med at han gikk til sak mot Lily Bandehy for å ha insinuert en kobling imellom Hylland Eriksens multikulturalisme og Breiviks radikalisering – merk; radikalisering, ikke handlinger).

Mye av dette kan dreies inn på min tidligere og lengre artikkel «Utopisme i Norge» fordi det i stor grad handler om skruppelløse optimister, som da f.eks multikulturalister, som selektivt ignorerer hva som bare må ignoreres for å opprettholde den ’gode visjonen’  , dvs.; utopia. Til dels har dette vært konsekvensen men også årsaken til, ikke en avintellektualisering, for det er det mer enn nok av, men et kollosalt tap av kunnskap og derav, selvfølgelig, visdom.

Tapet av historie er noe særlig spesielt fordi det er er ikke alene nok at noen alene bærer på en historie men er noe som kommer til i fellesskap. Derfor blir et tap av historie ikke en islolert hendelse på venstresiden eller spesielt blandt politisk korrekte, det blir et kollektivt tap som vanskelig tas opp igjen. Dette betyr i verste tilfelle at vi er dømt til å måtte gjenta alle feil på nytt, nye konsentrasjonsleire, nytt GULAG og en ny kommunisme/nazisme. Historien er en konstant medløper i ryggen vår som vi hele tiden må snu oss bakover for å lære av. Hva skjer om vi prøver å løpe fra ham? Da snubler og faller vi i en eller annen skruppelløs optimisme som mener å kunne ta oss forbi en imaginær målstrek som f.eks det klasseløse samfunn.