Mass-Culture: People vs. the individual?

Et essay skrevet ved Lillestrøm videregående skole, fra året 2014


In this essay – posing as a contribution to the literary magazine of America, New Criterion – I highlight and comment some of the most wholesome and deleterious aspects of the relationship between a dominant culture for the and masses the position of the individual. I mean to convey that mass-culture and mass-communication is not necessarily detrimental to a high culture cultivating ‘the individual’, but can be if a confounded intelligentsia no longer is capable of seeing the arts and literature as a fabric of meaning through which one communicates to the people – although there is an insuperable difference between the two groups.

This argument will be led on historic terms – analyzing the past to understand the present. My investigation embodies therefore mainly adumbrations on the roots of modern mass-culture, within the ambit of what we call the history of ideas.

Below I will resist the notion of class war, because I believe the malum discordiae to not lie in the very existence of classes, but in their (mutual) animosity – e.g. by class war-mentality. Hence, I adduce for the argument that the lower classes and the intelligentsia ought to see each other as complementary as adherence and membership to one’s own stratum of society has been to my mind negligible in this story, while ideology really has been the protagonist in the 20th century’s history of mass culture.

In this essay I intend to show that there exists a line of thought to be found between being in favor of culture for the masses and being an éltist.


People who have been of inspirational significance are mentioned and cited in the text below, except Roger Scruton, to whom I owe much for his intellectual capacity in understanding past and present so organically.

From the beginning of European history in the sixth century up to the 1800s, Europe had never seen her population exceed 180 million. In 1914 Europe was almost unrecognizable, as 460 million men walked the lands of Europe. But although the populations all over the continent bulged, the feeling of empowerment, even in democracies, did not follow. This created an asymmetrical development on the continent from the 19th to the 20th century: As the technological revolutions raged on, the people had an increasing multitude of choices of what to wear, but a decreasing say in how to be governed: Europe’s population possessed an unprecedented freedom to live ad libitum, but the political freedom did not follow, even in democracies, and social cohesion suffered as democracy made culture secondary to politics. The masses were looking for a fabric of meaning to once again unite them, instead of religion, and something to provide them with the ‘power of the people’, as understood by either Tocqueville or Stalin. In the 20th century ideologies they found the perfect substitute for religion and support for the people’s acquisition of power.

It was at the apex of this development in history, that is in 1930 that José Ortega y Gasset published his book The Revolt of the Masses—a well-thought reflection on the mood of the European intelligentsia at the time. He speaks of a ‘dictatorship of the mass’ – masses that believe in the state as a machine, simply for obtaining the material pleasures they desire, bringing about a state wherein the individual eventually must be crushed. Some will name Gasset a reactionary for this, but I don’t think he was completely off-track. Although he wasn’t categorically right about the uncivilizing nature of mass-culture and the state, he was in the right if one views his writings in the light of how the two ideologies at the time crushed the individual under the banner of the people’s supremacy. Culture for the masses, power of the people and ‘people’s rule’ comprised their ideological beachhead for both of these ideologies.

Nietzsche on the other hand may be seen as the more extreme case for intellectual resistance toward mass-culture, as he wrote through the mouth of Zarathustra ‘Where the ‘rabble’ drinks all fountains are poisoned’, and denounces the state as ‘the coldest of cold monsters’, wherein ‘universal slow suicide is called life’. That is a much too pessimistic view on mass-culture. To say that education only should be for the special/elected few, and that a biblical flood to relieve mankind of its excess stock should come every now and then, like Voltaire and Nietzche wished for, cannot, on the other hand, be understood in the same way as Ortega’s warnings can.

Gasset and Nietzche were not products of the same society. Gasset represented the old guard of which promoted civilization’s edifices as the goal to every means of society: elitism for the sake of civilization. Nietzsche however was one of the earliest products of mass-culture. That is to say, mass-culture generated Nietzsche’s person in opposition to itself; as its antagonism. The same printing press that made Nietzsche’s books so widely popular among Europe’s frightened intellectuals pressed out the masses of literature for the vulgus: the newspaper. This paradox is not devoid of meaning.

W.B. Yeats recommended Nietzsche as ‘counteractive to the spread of democratic vulgarity’, and George Bernard Shaw nominated Thus Spoke Zarathustra as ‘the first modern book that can be set above the Psalms of David’. But why did also the German and Soviet masses of Europe read Nietzsche as ideological provender? I believe that Nietzsche resonated with the masses’ new ‘belief’ and the European élite because the direction one directs one’s animosity in society is of secondary significance: Notwithstanding the direction of animosity it is a cry for uniform equality, by some given standard—the intellectuals in Nietzsche’s case and the proletariat for the communists. Animus against the élite or the masses expresses the same mentality: that one must perish and equality prevail.



Both Hegel and Alexis de Tocqueville believed in History’s unrelenting movement toward more power to the people. They saw History’s invisible hand behind Magna Carta, 1679, 1688, 1776, and 1789. But they believed this to be by the merit of the masses themselves. Conversely, Stalin saw History’s progress as pushed by the elected few, which had understood the course of history. Point being: the road to Western way of culture for the people, which prevailed and superseded the Nazi- and Communist way of mass-culture, was not uncontested.

The fallacy of equaling mass-culture and power to the people is a positivism stating that whatever is for the mass of people is for the good of all people. Hitler and Stalin propagated such positivism, which legitimized the dictatorship of the proletariat and Germanic millennialism. Regarding people simply as a uniform mass, as that of dough, one may infer the notion of a supreme herder – or leader – of this mass, as doubts about the interests of this mass have to be eradicated.

We see that there are ‘anti-mass-culture’ intellectuals in two styles, represented by Gasset and Nietzche, and we see that there are propagators of mass-culture of two types, represented by Tocqueville and Stalin.

I daresay that the victory of republicanism over the ‘dictatorship of the mass’ was not unequivocal, much less irrevocable. Reading Spinoza’s Theological-Political Treatise from the sixteen hundreds he makes it very clear to the reader that he is not aiming to convert the minds of that mass of men, regularly storming the streets to protest against this or that blasphemy, which they think is threatening the order and hierarchy of society. This sort of disparity or tension between the avant-garde intellectuals/artists and the larger mass of society will always exist to some extent. The attempt to eradicate this natural tension between the lower reaches of society and the higher reaches of society is the symptom of every ideological threat toward the individual.


Untagelsessyndromet i den vestlige verden

Skulle jeg beskrevet tidsalderen i stil med den vestlige MainStreamMedia-mentaliteten – ledet an av Jens Stoltenbeg og Obama – ville det blitt Den historieløse tid, eller noe i den dur. Kanskje kommer det av venstresidens tro på at de har historisk og moralsk rett som sammen får dem til å, berettiget, føle seg untatt fra historien, dens lære og paraleller, ettersom de er produktet og målet for historien. Nå sier jeg ikke at hele den vestlige sivilisasjon er malt rød – selv om den har tatt en merkbar venstresving siden 70-åra – men jeg tror at dette er et fragment av den venstrevridde tankerekken som har ‘smittet’ over på resten av samfunnet og blitt en del av MSM-kulturen.

Hvordan kan jeg peke ut dette forutenom min deduktive inledning? Det som er av mest slående karakter har med folkevandring å gjøre. Når det i dag debatteres er det så og si aldri snakk om historiske paraleller – med mindre det er en eller annen sammenlikning med FrP og NSDAP (nazistene) – debatten om fokevandring, det vil si, innvandring er intet untak. Noen få steder på nettet kan du lese noen som f.eks sammenlikner innvandringen til Norge og tilhørende problemer (jeg nekter å skrive utfordringer som Jan Bøhler eller Marte Thorkildsen ville) med Bosnia og mener da nærmest å ‘bevise’ hva slags konsekvenser liknende multikultur har hatt før. Det er et godt utgangspunkt, altså å ta utgangspunkt i det historiske, men Bosnia er og forblir særtilfellet og har generelt lite av paraleller i det hele tatt til problemene i dagens verden (og et annet problem ved saken burde også åpenbart være at det overhodet ikke var snakk om noen folkevandring, forutenom flyktningene etter krigen). Men at ingen i Norge overhodet er interessert hverken på Litteraturhuset, Dagsrevyen, Dagsnytt 18 eller i det hele tatt norske aviser for å sammenlikne folkevandringen til Europa med andre historiske folkevandringer eller store og plutselige sammenkomster av mennesker, som f.eks ekspansasjonen av Romerriket som førte til en veldig sammenkomst av mennesker av forskjellig kultur og så de islamske okkupasjonene av hele den østlige arabiske halvmåne, dvs., Nord-India, Bangladesh og Pakistan, da de som i dag kalles sigøynere for mang en hundre år siden flyktet.

En gang i tiden var det snakk om en amerikansk eksepsjonalisme, som trolig også var reell, men i dag er det heller snakk om en nærmere trans-nasjonalistisk eksepsjonalisme – spesielt utbredt i Europa. Og ordet passer enda bedre på disse menneskene i dag som vil tenke at innvandring i dag er noe helt annet fordi man ikke bare ser på landet – eller for mange av dem EU – som untatt (excepted) vanlig moralsk bedømmelse og overlegen andre land, men man ser atpåtil tiden og handlingene untatt normal bedømmelse og kritikk, som f.eks slike vestkantfruer som Hylland Eriksen og liknende som vil ha seg frabedt noen som helst alvorlig kritikk (som endte med at han gikk til sak mot Lily Bandehy for å ha insinuert en kobling imellom Hylland Eriksens multikulturalisme og Breiviks radikalisering – merk; radikalisering, ikke handlinger).

Mye av dette kan dreies inn på min tidligere og lengre artikkel «Utopisme i Norge» fordi det i stor grad handler om skruppelløse optimister, som da f.eks multikulturalister, som selektivt ignorerer hva som bare må ignoreres for å opprettholde den ’gode visjonen’  , dvs.; utopia. Til dels har dette vært konsekvensen men også årsaken til, ikke en avintellektualisering, for det er det mer enn nok av, men et kollosalt tap av kunnskap og derav, selvfølgelig, visdom.

Tapet av historie er noe særlig spesielt fordi det er er ikke alene nok at noen alene bærer på en historie men er noe som kommer til i fellesskap. Derfor blir et tap av historie ikke en islolert hendelse på venstresiden eller spesielt blandt politisk korrekte, det blir et kollektivt tap som vanskelig tas opp igjen. Dette betyr i verste tilfelle at vi er dømt til å måtte gjenta alle feil på nytt, nye konsentrasjonsleire, nytt GULAG og en ny kommunisme/nazisme. Historien er en konstant medløper i ryggen vår som vi hele tiden må snu oss bakover for å lære av. Hva skjer om vi prøver å løpe fra ham? Da snubler og faller vi i en eller annen skruppelløs optimisme som mener å kunne ta oss forbi en imaginær målstrek som f.eks det klasseløse samfunn.

Hitler og EU – EU og europeisk politikk i historisk perspektiv

Hitler og EU – EU og europeisk politikk i historisk perspektiv

Hitler og EU tilhører begge historien om styresmakter og demokratiet. Demokrati og det demokratiske blir ofte framstilt som noe tilstrekkelig og endelig, i seg selv – hva som er demokratisk må derav også være godt. Problemet med den tanken er bare at en da må komme til å «glemme» alt hva som har med nazisme å gjøre.

Den demokratiske Hitler

Hva som aldri kan poengteres ofte nok er betydningen av at Hitler og hans nasjonal-sosialistiske parti vant demokratisk. Hitler skiller seg markant ut fra Stalin og Lenin i at han ble direkte folkevalgt. Hvordan kunne dette skje? Var det folket eller demokratiet som feilet? Jeg vil si det var hverken. Det går an å veldig snevert å forklare ideologiens århundre med at når Gud falt ut av det offentlig rom som etisk gjeter og hyrde for samfunnet så fant mennesket igjen trygghet og retning i en ny type sekulær Gud; ideologien. Og det er jo ganske rikitig men å stoppe her vil gjøre deg evig analfabet i å lese demokratiet.

Kultur og verdimessig vakuum er alltid farlig, spesielt i tilfellet når naturlige saker som nasjonalisme eller påtrengende problemer som innvandring blir avskrevet som upassende tema og lagt bort som tabu. Da er det man skaper rom for partier som Hitlers NASDAP i Tyskland og Gyllent Daggry i Hellas. I samme lys er det man kan se 1930-Tyskland. Tyskland som nasjonal-stat var i tenåra. Monarkiet viste sin udugelighet under 1.v.k og for første gang ble rupublikken reglen for europeisk styresett. Altså var ikke Hitlers Tyskland helt alene i situajsonen, at forholdet mellom nasjon og stat var diffust og udefinert men alle var det ikke som hadde dolkestøtslegenden. Disse kortene var det Hitler spilte for alt de var verdt. Med disse to var det han spilte seg helt til tops å ble Europas mektigste mann.

Etter krigen brukte han dette vakuumet av en udefinert nasjonalisme til å identifisere seg selv med nasjonen Tyskland. Kritikk av Hitler ble per definisjon landsforræderi, og på grunn av nasjonalismens betydning i Tyskland ble det også totalt forståelig. Hitler vant som sagt demoktratisk, men ikke med flertall. Dette brydde selvfølgelig ikke Hitler ett sekund, for han representerte en hel nasjon og kunneikke bli forstyrret av noen tilbakestående kritikere som ikke hadde forstått planen.

‘Det nye århundre’

Hva som fulgte kjenner selvfølgelig alle til som traumatiserte Europa. Hvordan kunne vi nå forsvare oss når hverken nasjonal-staten eller demokratiet kunne stå oss som verge mot slike grufullheter som Hitler og Holocaust?

Svar: EU

Og vanskelig er det å ikke forstå dem. Europa hadde lenge nytt godt av nasjonal-staten og demokratiets goder men nå så det ut til at heller ikke dét kunne gjøre jobben. Reorganisering av menneskeheten startet på nytt og man kom fram til EU. Anti-rasistisk, egalitær og ‘frigjørende’. Hva kunne man så vær imot?

EU er et barn av sin tid. Stéphane Hessel, fransk forfatter av Bli sint! var en av de som var med på å lage menneskerettighetene. Han uttalte en gang i Desember om hvordan de da trodde at de gikk inn i ‘Det nye århundret’, med stor «D». Man trodde det var en ny tid som var kommende og tenkte stort og ikke minst optimistisk. Det skulle være en verden for alle. Det skulle ikke bare være en verden for den enkelte homogene folkegruppen i hvert land men vi skullle alle sammen være én. Resultatet ble en Europeisk Union hvor Europa skulle forenes og oppløses. Samtidig som EU i den ene enden forkorter armen for hver nasjon til å handle ovenfor egne grenser så øker de i andre enden restriksjoner på alt fra leketøys-emballasje til om vetrinæren som har praktisert i 20 år har riktig EU sertifikat. EU’s prokripsjoner for medlemsland tilsvarer per 2009, 170 000(!) sider.

Tanken om EU tror jeg springer ut av det religiøse i mennesket. Vi søker det tredje par øyne, eller den tredje makt om du vil. Det er tanken om at det finnes en handlende/tenkende kraft utenom den hos deg og meg. Altså, er det snakk om, av konsekvens, en tanke om en overmenneskelig dommer. Gjennom intellektualisering og teori er det en gruppe mennesker som tror at de kan intellektualisere seg fram til en evig formel kommer opp med slikt som EU og Das Kapital. Slike formler har opp igjennom historien fått navn som kommunisme, nasjonal-sosialisme og islamisme. De fornekter alle en kontinuerlig konsensus-dannelse igjennom representativt demokrati og ser heller til den evige formelen som f.eks kalifatet, (europeiske) unionen og det ariske riket.

I vår entusiasme for «aldri mer» er det vi skapte et nytt monster. Man tok ondskapen kun for hva som syntes ved første blikk, rasismen, volden og nasjonalismen. Det man ikke så var at det kunne gått annerledes om Tyskland hadde hatt en klar patriotisme, adskilt fra den ‘nasjonalismen’ til Hitler og heller ikke at ondskapen slippes løs ved den evige legitimerende planen. I EU så ligger planen; ‘an ever-closer union’ som det blir kalt, i selve systemet, det samme er det med nazismen; planen fusjonerer med sytemet og derav kan du kalle et fravik fra planen er forræderi av systemet.

Til­lit er kjenne­mer­ket ved den norske model­len. Til­lit mel­lom arbeids­ta­ker­or­ga­ni­sa­sjo­ner og arbeids­gi­vere. Til­lit mel­lom bor­gere og myn­dig­he­ter. Den til­li­ten har Frp gjort sitt ytterste for å bryte ned. Par­tiet er blitt stort på å repre­sen­tere en fol­ke­lig pro­test mot sys­te­met og fange opp i seg den almin­ne­lige mis­nøye. Det bidrar selv­sagt til å bryte ned til­li­ten til sys­te­met og øke for­ak­ten for den poli­tiske elite.

Her har vi klassiske ‘sand i tannhjulene’ retorikk servert strålende fra Dagbladet journalist Aabø som av konsekvens fremstiller FrP som fiende av systemet. I Norge har vi heller ikke kommet like langt som vi liker å tenke. Joda, det har kommet ut et par nye iPhoner siden 2.v.k men hva angår en verdimessig definisjon av nasjonal-staten så har det vel egentlig bare gått rett utfor. På politibilene, den utøvende statsmakt, har man nå fjerna enhver symbolsk forbindelse til stat og kirke, på NRK hører du at AP vil ta patent på alt som er godt ved Norge, fra velferd til ‘tillit’. Denne ‘En ny tidsalder’, entusiasmen er det som slo ut hos AKP og m-l’er bølgen over hele verden – til og med her i vårt lille land. Denne entusiasmen er det som lever videre med de som lever i en verden uten historiske paraleller. De tror som enhver narkoman at «denne gangen er det annerledes» og for seg til å gjøre ting man ellers aldri ville drømt om. Som f.eks å fremstille en legitim deltaker i demokratiet som Siv Jensen som en fiende av systemet fordi hun ikke er ‘innenfor’.