Å være er ikke hva det var

Kardinal Robert Sarah, Foto: JULIEN DE FONTENAY/JDD/SIPA

Det er en sannhet av ordspråket, at dersom det går dårlig med ekteskapet, går det dårlig med prestekallene. Denne proverbiale sannheten har vi fortsatt tilbake å se tilbakevist av noen foreliggende virkelighet. Men sannheten taler også ut over seg selv. Det angår naturligvis det sivile samfunn for øvrig, for så mye som vi stadig befinner oss i hva som må kalles kristenheten, om enn i praksis avkristnet. Samfunnets retningsgivende har blitt fundamentalt blitt gjort om, og vi lurer på om vi i det hele tatt ønsker å fortsette ned den vegen våre offisielle hyrder staker ut for oss.

I likhet med det som i Norge passerer som intellektuelt liv, lever vi her i nord, i periferiene på flere måter, kanskje skal vi si, spesielt hva angår åndslivet. Om vi har noe til felles med det islamske overhodet, er det i så fall en viss likhet mellom Janteloven, vår de facto sosiale lovgivning, og shari’a. Og, om en ikke gjør vågestykket i å tre ut av den lokale konfortsone, hva gjør man så overfor det som selv ikke engang hører Norden til?

Denne holdningen som er vår er ikke kun problematisk av den grunn at fremmede kulturer legger beslag på større deler av landet, men kanskje heller fordi vårt opphav, vår grunn til å være, har sitt kildens utspring utenfor Norden.

***

En mann som også vet hva det vil si å tilhøre periferien er nåværende Kardinal Robert Sarah, han som ble født inn i gatestøvet av Guinea, i året 1945. I sin sist utkomne bok* skriver han om hvordan man kan finne sin indre ørken, i betydningen av den ørken Vår frelser dro ut i Israels ørken for å tale med vår faderlige skaper. Den nåværende åndelige ørken som befinner seg i det offentlige, bærer ingen frukter, annet en sinne for dets bitre frukter, som er sinnet. Men nettopp dét, at vårt samfunns intellektuelle har forødet det offentlige forum, gir oss anledning til å vende oss innover for å kjenne på vår bare grunn, vår nakenhet, som dyrene som kastes til verden skrikende, gråtende og utilpassede en brutal natur. Det kunstige, sosialdemokratiet, forsøker å innsette seg som en skapelsesberetning, men vi alle vet at det ikke er vårt opphav.

Det gir anledning til å tenke på det som er vårt opphavs begivenhet, vår norske ferd gjennom historien.

Men kultur og sannhet blir aldri ett. Illusjonen om noe annet vil formørke vår forstand overfor betydningene av vår kultur og sanhet, disse våre dreiepunkt og pillarer i livet. Så hvordan skille dem ad på en fornuftig måte? Hvordan kan vi møte dem med en annen kultur, og stå med en fast og stødig fot i det sanne? Kardinal Sarah taler om en ekshibisjonisme –en irrasjonell trang til å vise frem sin kultur – som viser seg i afrikanske folks fremferd. I Norden kjenner vi en liknende form for ekshibisjonisme gjennom bistandsprosjekter, uten annen målestokk enn at vi proklamerer at én prosent av BNP går til bistand, uten påvist (god) effekt, og vår dårlig tilslørte fornøydhet ved at immigranter søker seg til nettopp vårt land (som fører med seg hvilke gode effekter?).

Kan vi se for oss at en representant for sosialdemokratiet sier noe liknende om dets indremisjon?

I Afrika, det er sant, tror man at seremoniene er vakre fordi de troende har sunget eller danset dem godt, etter å ha hørt en lang preken. Men man må ikke blande liturgien og vår egen kultur. Alle misjonsland, og mer spesifikt de afrikanske landene, står overfor den store faren av kulturell ekshibisjonisme. Et slikt hurlumhei, og fraværet av den omsluttende stillheten, gir ikke anledning for det intime møtet, ansikt til ansikt med Gud.

Det retningsgivende, liturgien, tjenesten kan ikke være sin egen tjeneste, uten å forgå i å drukne i egen menings rotløshet.

Noen har bebreidet meg for å ønske å gå tilbake [til tidligere tider], men det er ikke hva det handler om her. Jeg minner om at intet dokument fra det andre vaktikankonsil pålegger å feire messen vendt mot folket. Paul VI godkjente denne formen [for å feire messen], men ikke som en påleggelse. Allikevel har det i dag blitt det normale ritet. Men i messen er ikke presten der for å se folket, og ikke folket for å se presten.

Vi er ikke en nasjon vi med fordi vi liker hverandre så innamari godt. Vi er en nasjon på grunn av meget partikulære, bestemte hendelser som har til felles et felles retningsgivende. Den partipolitiske ordningen, som et sirkus til sosialdemokratiets brød, bør derfor kunne revurderes i sin nåværende form.

Dette er ingen atavisme å ta et kritisk oppgjør med de liturgiske endringene som fulgte konsilet men de som falt utenfor hva konsilet ønsket.

 Hva er mer presserende enn å ta igjen fortidens forsprang, når noen i historien har rykket det samtidige opp og ut fra dens sanne utviklings formål?

Pave Paul VI sa til filosofen Jean Guitton «Det som slår meg ved den katolske verden, er at på innsiden av katolisismen synes en type ikke-katolsk tankegang å dominere, og det kan bli at denne ikke-katolske tankegangen i morgen blir den sterkeste på innsiden av katolisismen. Men det vil aldri representere Kirken.»

Hva er din Kirke – der hvor døden gravlegges i livets levende håp?

Allerede i tiden av sin Humanae Vitae fikk han se raseriet mot livet, og flommen av angrep mot den ekteskapelige kjærligheten. Intet samfunn har aksepterte hva Vesten har legalisert og anser som rettigheter i dag – homoseksuelle partnerskap, eutanasi selv for barn og abort. Krisen er alvorlig.

Det moderne mennesket som lengter etter det modernistiske har tatt det modernistiske til sin folkelighet, i stedet for menneskeligheten – det som baserer seg på forståelse av hva som gjør mennesker like, og virkelig gir livets menneske-likhet.

budskapet er krevende. Men folk aksepterer fint å bli underkastet dagliglivets krav, fra familien, jobben. Hvorfor skulle ikke troen være krevende?

Å finne næringen til hva som er vårt opphavs røtter kan være anstrengende, men hvilken anstrengelse er verdt betegnelsen om det ikke har den sanne seierskrans i vente?

Tillat meg å presentere situasjonen i form av en metafor. Den vestlige sivilisasjonen er som en beruset mann som går langsmed en avgrunn. Noen nærmer seg den, andre fjerner seg fra den. Men han vet ikke eksakt hvor denne avgrunnen befinner seg. Altså kan han ta ikke mer enn et lite skritt lenger mot avgrunnens kant og fremprovosere den endelige katastrofen.

I en tid av partipolitisk, éndimensjonal og ensrettet forståelse, er det vanskelig å peke på vår menneskelige avgrunn, som inngir til fortandens og moralens flerdimensjonalitet

Kirken må gjøre heftig motstand, fordi denne angivelige tilpasningen til den moderne verden er overhodet ikke en utvikling som passer det kristne synet på mennesket.

I stedet for vår frigjøring har modernismen satt tankens frigjøring, hvilket betyr vår undertrykkelse, opphevelsen av vår bestemmende og forståelig meningsgivende natur – det som gjør oss i stand til å si «vår».

I alle tilfeller vil det være materielt umulig for Vesten å ta imot og å sysselsette alle. Jeg tror at det er legitimt for landene å styre immigrasjonen. Det holder ikke å ta imot for å redusere antallet immigranter og fattige når man parkerer dem i camper og fôrer dem som beist. Vi kan ikke underholde en illusjon om at Vesten er et verdslig paradis.

Historien er per definisjon uavsluttet. Den som forsøker å innføre et begrep om den avsluttende høyde, vår opphøyedhet overfor alle tidligere tider, har innegbygget i samme tanke avslutningen. En fremskreden tanke om den vestlige sivilisasjons endelighet i moderniteten som paradis, betyr dens endelikt.

Til tross for alt vil ikke islam nå sitt mål om å islamisere hele verden. For Herren døde ikke for intet.

Håpet er troens sikkerhet. De som avviser troen og finner sin fremtidsromantikks vellyst i den foreliggende verdens håpløshet, er som kollaboratører for de likegyldige, og oppviglere for håpløshetens ildpåsettelse av verden.

De som ikke ser annet enn den negative siden er nærsynte.

Det er hva Kardinal Sarah sier om hans opplevelse av arven etter kolonialismen, fra erfaringen av hans oppvekst. Det positive lever, og han er et vandrende vitne om det lys vi kan være subjektet i og for.

*«La Force du silence. Contre la dictature du bruit», du cardinal Robert Sarah, avec Nicolas Diat. Éditions Fayard, 378 pages, 21,90 €

Vil vi sette kreftene i verk for å sette fart mot det gode – for å kjenne verden lyse opp, oss selv fylles i dens fyldest, av søkens mål og Lys? Det er spørsmålet jeg stiller i selskap av leseren.

Reklame

Fra masochisme til selvutslettelse

En ideologisk strømning har lenge dominert Europa, noen vil si siden 1968, 1945, 1793 eller helt tilbake til 1517. Datoen er ikke det essensielle. Det handler om relativisme: den relativismen som først hadde til hensikt å fornekte og utrydde høykulturen, i klassekampens navn, hvilket har hatt en naturlig overgang til kampen, i multikulturens navn, mot enhver selvhevdelse av vesterlandsk sivilisasjon. Derfra virker det sjokkerende naturlig at dette nå har ledet til en kamp mot selve menneskenaturens verd, i transhumanismens navn.

Raymond Kurzweil blir ansett som grunnleggeren av denne bevegelsen, som forfatter av Humanity 2.0, og har fått sine kontorer ni minutter unna Googleplex, der han har sine velgjørere Sergey Brin og Larry Page, grunnleggerne av Google.

Fra høyre: Sergey Brin og Larry Page

Og hans prosjekt er, etter egne ord, å først «reparere» mennesket: det vil si å utrydde alle sykdommer, deriblant døden selv, for det mål å forbedre menneskets genmateriale, slik vi allerede gjør med mais.

Det er nå ikke lenger snakk om et angrep på hvem vi er men enda dypere: hva vi er. Botferdighetens tyranni mot hvem vi er avløses av et enda mer dyptgripende angrep fra transhumanismens kommende oppløsning av hva vi er. De aller fleste, med unntak av teknofile fra Silicon Valley og rike som vil kjøpe seg evig liv, reagerer med avsky mot dem som arbeider for og ønsker en avskaffelse av hva vi er som noe naturlig. En avskaffelse av det vi mest grunnleggende deler: en menneskelig natur.

En ung intellektuell i Frankrike som har skrevet boken «Les Déshérités ou l’urgence de transmettre», François-Xavier Bellamy har gjort seg mange tanker om angrepet på nettopp hva som gjør oss i stand til å bli selv-bevisste på vår menneskelighet, nemlig kultur. Han skriver om hvordan man i dag fornekter sin egen historie og kulturelle fortid, som en slags byrde man gjerne vil skåne barna for, i et forsøk på å bli kulturelt vektløse dyr. Det er nettopp slik Rousseau skriver om i L’Émile: streben etter «en villmann skapt for byene». Nå er det ikke bare kulturens «lenker» man vil løsrive seg fra, men selve menneskenaturen. Man har tatt den for gitt, men det er den overhodet ikke lenger. At vår natur er blitt noe forgjengelig vi er nødt til å kjempe for, slik som vår kultur, gjør at vår natur og humanitet inngår i et slags skjebnefellesskap. Menneskenaturens verd likner mye på hvordan Hans Rustad har beskrevet vår menneskelighet: «Vår humanitet er på et merkelig vis forankret i noe utenfor oss. Hvordan dette foregår, er ikke lett å si. Det unndrar seg rasjonell forklaring.»  Men det er allikevel høyst reelt. Og vi har alt å tape.

I en samtale, med Luc Ferry i regi av Le Figaro, leverer Bellamy dette flotte forsvar, som følger, for menneskenaturens verd.

François-Xavier Bellamy – «[…] i iveren etter å benekte at mennesket deler en felles natur ser jeg en form for anti-humanisme. Det er i grunn et hat, mot de tilkortkommenheter som definerer det å være menneske – i sin skjørhet, alderdom, lidelse og død. Men fortsatt så viser de siste oppdagelser innen kronobiologien nettopp hvor mange av våre begrensninger som inngår i våre liv – helt inntil cellene som Jean-Claude Ameisen beskriver som den evige fornyelsen i det som er inngraveringen av det forgjengelige, i selve livet. Slik er vårt lodd. Mot døden er vi også levende. Det er vel og bra at medisinen kjemper for livet; men i forsøket på å oppheve livets slutt ligger der også en fornektelse av menneskelivet. Idet våre dødelige kropper blir skiftet ut, organ for organ og ved maskindeler, er vi da fortsatt mennesker? Er vi da virkelig levende? Derom ligger hele det antropologiske spørsmålet, et spørsmål politikken må ta fatt i umiddelbart.

Faren er altså at vi først åpner øynene når de største mutasjonene allerede er faktum. Spørsmålet, i dag, handler om å ta tilbake makten over vår egen makt. Det er i å gjenoppdage betydningen av det menneskelige, at vi kan gjenfinne en mestring av vårt skjebnefellesskap.»

 

…

Varaordfører og professor i filosofi i Versailles

«Jeg tenker, på linje med Platon, at kampen mot naturen er katastrofalt ødeleggende. Det er i Platons dialoger Gorgias at vi finner Callikles’ spørsmål til Sokrates: Må man ikke bryte alle grenser for å tilfredsstille alle sine lyster? En slik krig, mot de størrelser og mål naturen underlegger oss, fordømmer oss til ulykkelighet, for det er begynnelsen på et evig kappløp: vi vil aldri komme i mål. Slik blir vi fanger av våre egne fantasifostre, bundet til en kurs uten ende, derfor også forgjeves og til ingen nytte – mens man like fullt vil kalle det «fremskritt». Man må velge mellom å ta imot eller å reflektere – eller å oppløse livet sitt i fiksjon, først som sist. Opprøret mot naturen er en forbannelse vi kaster over oss selv.»

…

Luc Ferry – «Nå må du da virkelig tulle! Lidelsene, som alderdommen og døden, er fra naturens ståsted, helt naturlige. De er ikke noe mindre til plager og vederstyggeligheter av den grunn. Naturen er innforstått med alt, det beste som det verste, og det er hvorfor våre barns utdannelse ikke har noe naturlig ved seg. Spontant latterliggjør våre barn annerledeshet og handicapper, de er uhøflige egoister, og tro meg, dannelsens oppdragelse er alt annet enn naturlig, nettopp fordi naturen så absolutt er den rake motsetning av en moralsk oppfatning.»

Francois-Xavier Bellamy – «Tvert i mot…  Dannelsen kan defineres ved klassisismens maksime: «Hvor mye kunst for å komme hjem i naturen!» Dannelsen er kulturens arbeidsmetode for å la barnet oppnå sin sanne natur. Der er noe grunnleggende naturlig ved mennesket i sin dannethet, som for eksempel ved øvelsen av vår kunstferdighet, den øvelsen som lærer oss noe om, helt autentisk, å være mennesker, det som derved unnslipper den grunne natur som heller svarer til de umiddelbare impulser og innfallenes kunstighet. Hvorfor skulle man ellers velge å være moralsk?»

…

«Teknisismen, som skal ha oss til å tro at dens problemer vil styres av eget fremskritt, er rett absurd. Teknologien gjør ikke annet enn å ta plassen til gamle problemer. Den kan ikke svare til andre spørsmål andre enn de som lar seg redusere til det rent tekniske. Transhumanismen er ikke en løsning medmindre våre kropper er problemet. Vi må derfor stå imot det Carl Schmitt kalte nøytraliseringen av verden, den idé som er mest grunnleggende for at teknologien kan avløse politikken med forhåndsbestemte løsninger. Debatten stopper allerede altfor ofte ved denne simple løsningen som er å rette spørsmålene til noen «eksperter» for at de skal løse problemene for oss. De virkelige spørsmålene handler ikke om det tekniske. Dette handler, for eksempel, ikke kun om det å finne ut av hvordan å forlenge livet, men å vite om vi virkelig ønsker det: akkurat det angår oss alle.»

…

«Når vi går med utbyttbare hjerter til erstatning for hvert femtiende år, da har vi ikke forlenget livet: da har vi opphevet døden. Er vi da fortsatt mennesker? Det vil være en tilstand for menneskeheten hvor overlevelsen ikke lenger innebærer barn, for de simple årsaker at de opptar plass og tar av av godene. Et liv uten generasjoner er det fortsatt et menneskelig liv? Og dette livet, er det virkelig våres? Det er spørsmålet Jorge Luis Borges stiller i sin L’Immortel: Hvis du foran deg har uendelig med tid, finnes det virkelig noe spesielt du kan gjøre?. Grensen som plasserer livet innenfor to permer forteller også om kreativitetens vilkår. Arendt beskrev tilblivelsen som alle nye tings tilstand. Tilbake står enda en siste grunn til å si at transhumanismen faktisk er det inhumane: den dagen vi har opphevet døden må spørsmålet stilles om hva slags samfunn vi er: Lever vi ikke i dag i et tilbaketog mot barbariet, hvor de bemidlede stadig får øke kvaliteten på sitt genmateriale, mens de ubemidlede ikke har annet å gjøre enn å forgå? Vi går av scenen idet en karikatur av det vi kaller «naturen» inntar vår plass, med dens teknologiske eugenikk som ønsker å utslette alle avvik ved sitt hat for det ufullkomne.»

Le Figaro

Generation Identitaire – en krigserklæring mot 68’ernes multikulturelle establissement

Vi er generasjonen av/etter dem, som dør af et blik til siden, en nægtet sigarett eller en attitude, som sjenerer noen. Vi er den etniske fraviks generasjon, sameksistensens totale fallit, den pålagte ‘mangfoldighets’ generation.

Vi er den generasjon som er offer for mai 68, som ville frigjøre oss fra tradisjonens vekt, fra viten og autoritet i skolen, men som i stedet ble frigjort fra sitt eget ansvar. Vi har lukket våres historiebøger for å finne våres hukommelse. Vi holdt opp med å tro, at planeten er en landsby og hele menneskeheten er våres familie. Vi oppdaget, at vi har røtter, forfedre, og derfor en fremtid. Våres eneste arv er vårt land, vårt blod, vår identitet.

Vi slukket tv’en for å gå på gaten. Vi malte våre slogans på murene og ropte ungdommen til makten i våres megafoner. Vi vil ikke bakke, vil vi ikke gi opp. Vi er trætte af jeres fejghed.

Du er SOS Racisme og “mangfoldighet”, seksuel frihed, en pose ris fra Bernard Kouchner. Vi er 25% arbeidsløshet, sosial gjeld, det multikulturelle samfunns eksplosjon av anti-hvit rasisme, brudte familier, og en ung fransk soldat, som døde i Afghanistan. Du behøver ikke se nedlatende på oss. Vi har ikke bruk for din ungdomspolitikk. Ungdommen er vår politikk. Misforstå oss ikke: denne teksten er ikke kun et manifest, det er en krigserklæring. Vi er i morgen, du er i går.

Egen oversettelse fra Snaphanens oversettelse (jeg unnlot å oversette hva jeg anså som nærmes uoversettelig) – video, fransk, utekstet.