Meningsytring på norsk

Det er noe særskilt med hvordan vi nrdmenn akter andre og våres egne utsagn og meningsytringer. Dette angår endatil hva vi anser for å være meningsytringer.

Personlig har jeg selv opplevd at i det ene øyeblikket står lærer og roser elev for at han/hun er så ‘tøff’ som tør å mene noe, ved f.eks å si at det er Rødt som er det beste partiet for det er ‘bra’ med innvandring, for så i neste øyeblikk er jeg en suspekt person for å ‘mene’ at SSB sier at Norge ikke er avhengig av arbeidsinnvandring og at det er påvist så kostnadsbefengt at det kan true de enkelste velferdsordninger. Blir disse utsagnende, fakta mot påstått ‘godhet’, satt oppimot hverandre så sørger alltid lærer godt for å understreke at den statistikken fra SSB er noe kun jeg personlig ‘mener’, uten at jeg kan forstå hvordan det jeg mener skal kunne påvirke statistikken og foskningen til SSB.

Selv hvis en velger å se bort fra Rødt som et åpenbart ekstremt tilfelle så er det likevel gjennomgående en holdning blant nordmenn at alle ytringer er meninger, likegyldig ovenfor deres befestning i virkeligheten.

Resultatet her er legitmering av meningstyrannisering. Det eneste som lenger teller til fordel om alle meninger er like gyldige er kvantiteten på personer som er villige til å stelle seg bak den gitte mening. Da kan menings-majoriteten – eller i alle fall den som hevder å være det – både påberope seg nøyralitet, ettersom dette er ‘det normale’ og hva alle andre tenker, og samtidig gir det full forkjørsett til å tråkke ned på alle meningsmotstandere.

Det som er skummelt med dette er ikke bare at barn får et helt forstyrret bilde av forholdet mellom rasjonal og meningsytringer, men det gjelder sågar for vokne!

Avisene i dag har en innstililing til sakene som tilsier at så lenge de har en viss kvote av meninger de ikke liker på trykk – hels gjemt bort i de bakre sider – så kan man således skrive med antagelser som at griser kan fly som fakta. Når alle avisene visste at ‘rapporten’ fra Ny Analyse  var det fullstendige humbug som fortalte at «Innvandring lønner seg» så valgte likevel samtlige aviser å kjøre det på føstesiden, når forutsetningen for at en slik påstand skulle være sann er at ikke én eneste innvandrer i Norge blir én dag eldre ettersom de bevisst ikke tok høyde for at innvandrernes gjennomsnittsalder ville gå opp fra den kunstige tredveårsalderen som det er i dag til den av øvrig befolkning.

Tanken bak dette er at alle mennesker er fullstendig uavhengige individer som bare kan mene i veg akkurat hva de vil, upåvirket av noen personer eller krefter i miljøet, og derfor er jo nødvendigvis det logiske skritt videre å si at det bare er for alle å mene akkurat hva de vil, og alle meninger er akkurat like gyldige og derav egentlig likegyldige. Men virkeligheten er dessverre at de aller færreste av oss har utviklet helt på egen hånd alle våre midler til å forstå verden og å mene noe om verden, jeg vil sågar driste meg til å hevde noe så drastisk som at ikke ett eneste levende menneske kan gjøre rett i å hevde noen slik uavhengighet, for med det språk han/hun skulle gjort det med har han/hun ikke utviklet selv.

I teologiske termer kan man se dette menneskesynet som en sterk motsetning til de judeokristne verdiene vårt vitenskapssamfunn er bygget på. For, i Bibelen står det spesielt mye om menneskets dårlig, svake og utilstrekkelige sider, mens i den tankegangen beskrevet ovenfor ser man heller på mennesket som fullkomment i seg selv med ditto fullkommen rasjonal og uavhengighet.

Det er skummelt å skape en automatikk i forholdet mellom avsender og sannhet, slik som da menings-relativisering gjør fordi det automatisk gir flertallet rett. Dette kan få en spesielt til å tenke på kommunisme hvor ‘folket’ – eller den som handler på vegne av det i alle fall – har automatisk rett, ikke på grunn av innholdet i hva som ytres av ‘folket’ og dets representant(er) men på grunn av ingen annen grunn at det nettopp er ‘folket’ som er avsenderen.

Oppdager man en gang at det kanskje ikke er formen på tingene som betyr så mye, men at det heller er innholdet i utsagnet som skal granskes, da har man kommet langt. Men fortsatt vil det alltid være mange, kanskje til og med flertallet, som vurderer rett og sannhet etter forholdene, ikke innhold. Det er å ty til oppurtunisme og det Lee Sith snakker om i sin bok «Strong Horse» som viser til tankegangen i Midt-Østen om at det er den sterkestes rett som gjelder (dette begrenser seg da ikke bare til Midt-Østen, men hele verden, i Russland f.eks. er det slik at du kan først spørre en person om han/hun hater Putin og han/hun svarer ja, men vil også svare at det er Putin an/hun stemmer på, fordi han har makten).

Reklame

Tanker om norsk protestantisme

Jeg tror og mener den norske protestantismen er av en døende art.

Den norske, lutheranske, kristendommen skiller seg radikalt ut fra katolisismen, som det var Luther brøt med, ved at mennesket kan – med en direkte kobling til Gud – eksistere helt for seg selv. Det er en form for solipsisme som harmonerer med de siste tiårs kulturelle utvikling (jeg forklarer lengre ned). At Luther gjorde som han gjorde er forståelig og logisk, og det var mye klokt han kom opp med, men jeg mener hans tanke ikke er tidsmessig unversell. Hans tanke tilhørte hans tid og er i dag en moderne anakronisme.

For Luther var det ikke mye til valg. Han hadde rett og slett ikke samvittigheten til å opprettholde et system så hyklersk og hedensk ved å være lydig, derfor brøt han. Jeg mener han gjorde den katolske kirke en tjeneste da han brøt med den. Etterhvert tror jeg man måtte innse at det hadde en viss betydning da Gud ikke lenger var i sentrum for kirken, men var overtatt av penger. Det satte den katolske kirke i posisjonen hvor en måtte stille seg ovenfor ekstistensielle spørsmål når det ikke lenger var et selvsagt monopol for den katolske kirken.

Fordi Luther ikke kunne finne Gud gjennom fellesskapet av kirken var det at Luther måtte finne Gud på egenhånd. Det er rundt Luthers personlige erfaringer protestantismen er bygd – derav er dette også en større del av den norske kultur. Luther erfarte at han måtte være tro mot egen samvittighet, og kunne bare bryte med kirken om han som individ var uavhengig av den. Derav er den protestantiske samvittighet plassert hos individet som selv må ta neste skritt; å tillegge Gud sin egen samvittighet, slik at en ikke lenger føler slikt som personlig hevn eller er fordomsfull, og dømmer deg selv heller utenifra.

Denne lutheranske teologien kan være god om det nettopp er til bruk mot et system, ettersom det tillater en selv å stå så kompromissløst på egen overbevisning og samvittighet. Men det er en teologi som vinner krigen men som taper freden. Når det er nødvendig kan en lutheraner ta harde og upopulære valg fordi en skal lystre sin egen samvittighet ovenfor Gud, mens den katolske kirke er dårligere utrustet til å takle pressende situasjoner som krever beslutninger på et kort tidsrom fordi en også skal ta hensyn til hele samfunnet så det ikke skapes splidelse. Men lutheranerne har ingen idé om hvordan en skal bestå i fredstid. Hvordan kan en organisasjon fungere sammen om alle til en hver tid skal realisere sin egen samvittighet ovenfor Gud? Det går ikke. Derfor burde det heller ikke komme som en overraskelse når en ser hvor mange kristne kirker det igjen har gått utifra protstantismen.

Katolisismen har mentaliteten av å være i en båt. Skulle f.eks. pave Frans i dag plutselig bestemme seg for å legitimere kvinnelige prester er det ikke et spørsmål en gang om det vil dannes en ny kirke i morgen, det her garantert fulle hundre prosent. Skiftes kursen for brått holder ikke båten sammen og det dannes bruddstykker. Fellesskapet fordrer en toleranse for at andre ennå ikke ser saken på samme måte som en selv og at en derfor må kunne begrense seg selv. Denne egenskapen til å tolerere er bærebjelken som har holdt den katolske kirke sammen i to tusen år. Men igjen: Dukker det da plutselig opp et isberg i vegen så har man et dilemma; overleve på egen hånd eller gå ad undas sammen? Man får rett og slett ikke i pose og sekk.

Dette forstår norske kulturkristne fint lite av for de er kun slaver av sin egen samvittighet, dvs., det de tror er egen samvittighet. Det jeg mener med at «de tror det er deres egen samvittighet» er at vi mennesker alltid søker eksterne holdepunkter for moral, så derfor vil det alltid være galt å anta at en person er i stand til å helt selvstendig vurdere noe moralsk – altså om det sverter på samvittigheten eller ikke. Katolisismen tar hensyn til at mennesket av natur er et sosialt vesen og tilrettelegger for at mennesket kan finne Gud gjennom historien og i fellesskap, men hele tiden i egenskap av å være et unikt individ. Slik representerer protestantismen og katolisismen to forskjellig standpunkter: Den ene ser mennesket født utrustet med de egenskaper som trengs for å forstå Gud, mens den andre aksepterer menneskets utilstrekkelighet og står klar for å ta det i mot.

Dette er ikke ren synsing, men er kun de refleksjoner jeg har gjort meg etter å ha gått fra å være født protestant til å nå å konvertere til katolisismen.

På protestantisk konfirmant-undervisning var det nøyaktig slik som beskrevet ovenfor: Presten antok at vi var i full stand til å danne kontakt med den sanne Gud så i stedet for å bry oss med en sånn tøvete og kjedelig bok som Bibelen, så ble vi heller spurt om slikt som «Hvordan er din ideal far?» «Hva er Gud for deg?» og masse mye annet kliss klass konsentrert på deg og dine følelser. Hvordan skulle kanskje vi på konfirmant-gruppa svare dette her når kanskje hver av oss i gjennomsnitt hadde vært på 0,7 gudstjenester gjennom et liv på 15 år og hvorav de fleste av oss kom fra vanlige norske hjem hvor religion nødig er et hett tema? Interessen ble ikke mye glødende kan du forestille deg…

Av flere andre spredt utover landet har jeg hørt nok til å vite med sikkerhet at dette ikke er særstilfellet men nærmere regelen. Slikt som at presten sier at «Det er ikke så farlig om dere tror på Gud eller ikke…» er en gjenganger jeg hører fra forskjellige venner som har vært på konfirmant-undervisning.

Men dette er ikke den mest vitale grunnen til at jeg mener at den norske protestantismen er av en døende art. Den viktigste grunnen er det sosiale. Det henger i hop med solipsismen som tilsier at individet greier seg fint selv, for det resulterer i et ikke-eksisterende sosialt liv/samhold. Derimot kan du se til den katolske kirke som engasjerer ungdommen gjennom ungdomslag med sosialt samvær på tvers av kulturer (hadde Stoltenberg virkelig engasjert seg for integrering hadde det vært kirken han skulle ha sett til) og det er diverse aktiviteter mens vi deler og føler på Gud i blant oss. Det å føle at en har noe sammen på tross av ulikheter er noe meget spesielt.

Når protestantismen er blitt så gråhåret som den er i dag er det meget fortjent og den kommer til å dø ut, om ikke intellektuelt, så av ren alderdom. Den er rett og slett infertil. Men når jeg skriver at den norske protestantismen kommer til å dø ut så vil det ikke si at tanken forsvinner, for den er gått så langt innover i folkesjela at den ikke vil fordufte om så medlemstallet i Den norske kirke (DNK) skulle synke til 0 i morgen tidlig:

Det er en del av denne norske og sosialistiske tankegangen at vi kan institusjonalisere oss fram til lykke. Denne tanken harmonerer godt med lutheranismen som bryr seg lite med det frivillige og organisasjonelle innenfor kirken, ettersom dette bare demper frigjøringen av mennesket som individ (her er det en kan se at det er sammenfallende likheter mellom den sekstiåtterske ‘frigjøringen’ og den av Luther). Når vi bygger byråkrati på byråkrati for å tilfredstille nye regulasjoner for å gjøre verden enda lykkeligere og enda tryggere så er det i tråd med nettopp denne tanken om at vi skal institusjonalisere oss fram til lykke. Og når tilstanden i Norge debatteres er det også da kun de materialistiske tilstandene som undersøkes – selv innenfor psykiatrien er det kun helse-institusjonen som diskuteres! Norge kan bli aldri så rikt men det vil til en hver tid være en masse lidelser. Når jeg ser meg om i klasserommet og tenker på hvor mange som faktisk sliter med ett og annet så er det nærmest flertallet. Dette har ingenting med materielle årsaker å gjøre, men har nesten alltid noe med familien å gjøre, som f.eks. som at mor er bipolar, far er schizofren eller bare at mor og far er skilt. Hverken Luther eller Marx har noe til svar for dette.

Den katolske kirke er selvfølgelig intet «nostrum» (the medicin of all ills) men det kan være et sosialt plaster og lim, som f.eks. at alle katolsk gifte er pliktige til å forsøke å holde sammen – til fornuftens grenser – og må snakke med presten. Det er kanskje ikke det første som ligger på samvittigheten til mannen eller kvinnen at de må holde sammen for barnet, og må prøve på nytt, det er faktisk heller de mest personlige følelser som havner først i rekken og man tenker da at «dette føles ikke riktig», og legger dét til grunn for hvorfor det er moralsk riktig for en å bryte ut. Mens gjennom presten kan kirken gi deg muligheten til å lettere dømme deg selv utenifra. Dette kan være forskjellen på at et barn får en god oppvekst i stedet for hva som i verste fall kan ende med selvmord, da skilsmissebarn har skyhøye rater på selvmordsstatistikken i forhold til «vanlige» barn (selv om det i Norge nesten er vanligst å være skilt).

Denne miksen av sosialisme og protestantisme som vi har her i Norge er på langt nær noen tilfeldighet. Kanskje kan det sies å være et tegn i tiden at samtidig som vi ser (med fryd) SV gå under sperregrensen ser vi samtidig de gamle gråhårede protestantiske prestene bli stadig mer eksentriske i forhold til det norske samfunn. Når det ytres med arroganse at det er «nostalgi» fra Tybring Gjedde sin side å ønske oss tilbake til en tid hvor ikke det å gå hjem var risikosport, gjøres det med en «understatement» om at Norge for godt et blitt et multikulturelt samfunn – med alt det innebærer. Som sagt mener jeg protestantismen er en moderne anakronisme, tidsmessig malplasert. Når protestantismen har vært et velfungerende sosialt lim i det norske samfunn i de forrige generasjoner kommer ikke det av det samholdet som gikk direkte gjennom kirken, men kom som følge av et homogent samfunn som opererte med felles konnotasjoner, dvs. de forstod hverandre, på tross av uengiheter.

Det samme gjelder ikke for dagens samfunn. Jeg satt ned med mormor og hennes søster en solfylt formiddag denne sommeren og vi kom til å tale om hvorfor jeg skulle konvertere, hvilket min filletante – dvs. min mormors søster – mislikte aldri så lite. For henne lå kvalen i å akseptere min konvertering hovedsaklig i at jeg skulle bort fra normalen – jeg skulle ikke lenger være trygt innenfor de offisielle rammene for hva hun definerte som «vi». For dette er mentalitetn av den eldre generasjon. Jeg kan over hodet ikke klandre henne for å være barn av sin tid, hvilket var en homogen tid. Det behøvdes såvisst ingen forsterking av samholdet i f.eks. klassen hun gikk for alle visste da nøyaktig det samme som alle andre, og slik kunne man som sagt forstå hverandre. I dag vokser jeg, med min generasjon, opp i en hverdag hvor vi i klasserommet må forholde oss til tamil, pakistansk, kurdisk og litauisk kultur.

The Euphemism of Change=Progress – An essay on contemporary mentality

«The world hates change, yet it is the only thing that has brought progress.»

– Charles Kettering

What has been prompted as the main salvation, of and for, the entire world since the decennia of and since the 70’s, is the concepts of change with henceforth necessary (though illusory) progress. One has come to think that change can be controlled, planned and dispersed at own will -which of course is just yet another illusory thought on change. Through discussing and applying the quote above, and a text from Focus Magazine, The Giver, I will explore and elucidate some concepts and thoughts on change and progress with a special focus on how the concepts have been used and applied since the 1960’s.

Jonas, the character from the text in Focus Magazine, The Giver, lives in a static society whereas nothing ever, ever, varies, nor changes. And with due course, without change it makes impossible to discern then from when. And so forth, without the concept of the ‘then’ there’s no memory. But in the text, Jonas is given exclusively chosen to experience the knowledge of that there some time was a’then’ which has somehow changed into the now.

At first glance one may depreciate Jonas’ society as totally irrelevant or of any importance. because «Sure,» one may think «this pertains not to today’s society at all, because in our society everything is in constant change.» However, such a conclusion may only be reached by one who fails to see the relentlessness and ferocity in change. It cannot and will not be under control by any person on this earth – or moon for that matter. As said, change has been seen since the 70’s as the necessary precedent of progress, and the other way around – but no better – that progress by necessity follows change. And one has mistakenly come to think that the power vested in change was bequeathed to oneself after the downfall of the patriarchal society. However what the protagonists of this line of thought fails to see, is that change may be static.

Due to his misinterpretation of change and progress it has become so that it is extraordinary difficult to differentiate between (culture-)radicals and conservatives, because, today they’re often both at the same time! This comes also from the happenings around and since the downfall of the patriarchal society of the early nineteen-hundreds: Since the notion ‘radical’ requires one being an outsider – in opposition – it does become a bit bizarre when those who once where the radical protestors has become insiders and still desperately clingers to their belief in themselves as radicals. Then we have ourselves a political constellation whereas the establishment robs the opposition of the opportunity and legitimacy of being radical, henceforth making oneself conservative, if not orthodox, radicals (see for further reading; »Tenured Radicals»).

I find the quote above of by Kettering a bit hard to understand if not ambiguous. Although in peril of misinterpretation, I will nonetheless interpret his quote as if he meant people when writing world. In the quote by Kettering he surely acknowledges the fact that humans have a propensity towards seeking comfort, security, let alone stability, and also tend to go quite far in its methods to maintain it (see: appeasement). In spite of this I cannot for sure place the quote by Kettering as corroboration for my analyze in coining the leaders, i.e the insiders of Norway, as conservative-radicals (e.g; the editor of Aftenposten was once a marxist-leninist, but is today editor of one of Norway’s biggest paper, like many other of her generation who realized that ‘violent revolution’ didn’t cut it, so they rather chose positions where they could continue their work in educating the proletariat).

I interpret the last part of Kettering’s quote as if he means that there is nothing nor anyone who can og may alternate this world toward progress besides man. God will help us do it, but not do it for us. Some have made the attempt, to ‘falsify’ this, by making progress a matter of following a plan, e.g.; the plan of the Qur’an leading to the caliphate, the communist plan for a classless society or NSDAP’s – the nazis – plan for a racially hygienic Third Reich. All of these have in common the fact that they no longer believe in the will of man to make progress, but have rather transferred this to the doing og some (transcendent) plan i.e ideology. A more modern example of this ‘planning fallacy’ is made by the European Union. Roger Scruton writes of EU in his book «The Uses of Pessimism and the Danger of False Hope»:

The most basic rule of law-making – that flaws can be corrected – is absent from the European [Union] legal process. At the same time the European Court of Justice, which is supposed to rule on all conflicts created by the European legal process, is expressly called upon to advance the project of an ‘ever closer union’, and will therefore, in any case where judicial discretion or innovation is needed look to that project for guiding principle. This is indeed required of it by the EU’s doctrine demanding the ‘sincere mutual cooperation’ of institutions within the union.

What the erudition of change and progress may teach us about society is that true change never lies in the hands of the ruling party or the ‘insiders’. Nazism, communism and Islam has all in common the appraisal and exaltation of the system and the allegiance to it. Hence, when speaking of the critics of the system one will never hear respect nor acknowledgement but rather the rhetoric on how the critics are sand in the cogwheels, party-poopers or in some other way, enemy of the Plan which by necessity induces the good, et voila, you have created yourself an effective way which handles impediments like (retarded) critics who doesn’t understand that the caliphate is the only possible good for the people. How does one explain this ostracism to the people? One says e.g; «… because they [the critics] are dismantling the trust and power of the state/caliphate which it so desperately is in need of to sustain order and the good.» This is the rhetoric one could hear when Siv Jensen, leader of the opposition party Fremskrittspartiet, was commented  on by a journalist in Dagbladet, Stein Aabø. He spoke explicitly of how preposterous it was of Siv Jensen to ever criticize ‘the Norwegian model’ as she calls it, because she dismantles the trust of the state:

«Trust is the hallmark of the Norwegian model. Trust between unions and employers. Trust between citizens and authorities. This trust has FRP done their utmost to break down. The party has become great by representing a popular protest against the system and capturing in itself the general discontent of the public. It helps of course to break the trust of the system and increasing contempt for the political elite.»

The journalists of Norway no longer scents what is amiss. So mundane has this rhetoric become among those who feel content with the status quo that they no longer care for even the smallest of subtleness in their ‘critique’ of their opponents, it’s so that it seems that they no longer view the likes of Siv Jensen merely as opponents worth respect, acknowledgement and critique but sees them rather in the light of being adversaries. That she, Jensen, in effect is proclaimed and presented in public as ‘enemy of the state’ is irrelevant because she is a threat to all good – the welfare state, which Arbeiderpartiet has copyright on etc. – and makes perfect as for target whenever the journalists sense the need of being ‘critical’, so they at least may feel a bit like journalists.

Another accomplice in making the concepts of change and progress increasingly derailed from their place of meaning have been the authors of textbooks in history. As pupil I have myself experienced and been through the history classes whereas everything is merely presented as if one long planned out progression. It would be understandable if there were only some who fell prey to this tempting and easy and tempting fallacy of pretending like history is nothing more than one long trek of progress, but alas, it is not some, this is the case for most textbooks in history and is the most pervasive illusion in all of contemporary academia. As following, this makes history the most boring subject of all, only second to math for some. Were we, pupils ever introduced to controversy and the thought of that things can and could have changed for the worse, then it could have been an interesting subject, but in history classes controversy is anathema. We are never asked to discuss why or how Europe became the leading continent in all meaningful ways after the fifteen-hundreds – it is based on a tautology from the eurocentrism in the Western world that tells us merely that it is a presumption which we’re all just ought to understand.

Rewriting history with a new one-dimensional approach makes certain facts about our past utterly misfitting to the ‘change=progress thougt’. Historical heroes has been one of those things which prompts misfitting controversy, which hence has forcefully been through the process of being simplified untill all that’s left is a picture of good looking and moral idols, rather than normally flawed persons. In his book «The Lies My Teacher Told Me» James Loewen writes:

«They [the authors of textbooks in history] portray the past as simply a morality play. ‘Be a good citizen’ is the message that textbooks extract from the past. ‘You have a proud heritage. Be all you can be. After all, look at what the United States has accomplished.’ While there is nothing wrong with optimism, it can be something of a burden for students of colour, children of working class parents, girls who notice the dearth of female historical figures, or members of any group that has not achieved socio-economic success.»

This way we will never find the human components which we seek to embrace as qualities to look up to. If we cannot see the likeness in history preceding us, how may we then ever look to history as any serious source of learning, especially something which could pertain to our lives. The result is alas, a generation without historical connotations. Maybe isn’t it then an all to big wonder that some, like Niall Ferguson, names Europe an elegy. W. E. B. du Bois writes in «Black Reconstruction» (1964):

«One is astonished in the study of history at the recurrence of the idea that evil must be forgotten, distorted, skimmered over. We must not remember that Daniel Webster got drunk but only remember that he was a splendid lawyer. We must forget that George Washington was a slave owner … and simply remember the things we regard as creditable and inspiring. The difficulty, of course, with this philosophy, is that history loses its value as an incentive and example; it paints perfect men and noble nations, but it does not tell the truth.»

When society has abandoned its historic honesty and hence lost the ability to learn from it, we seem doomed to forever repeat history. Change and progress is key concepts in understanding how the West today is deceiving itself. As Cameron said just after the murder of an english soldier in the streets of Whoolwich, England, by an Islamist; «This is a betrayal of Islam, and has nothing with Islam to do.» he proves that once again are we skipping the hornet’s nest of problems, and creates thus an appeasement policy, adequate only in maintaining a temporary and artificial silence around a certain subject, which in this case is Islam. He still believes the power of change is in his hands and believes his ideology to be tantamount to the good progress of England. But inevitably, what he’s doing, is creating a vacuum of unspoken problems and laments of the people – which of course English Defence League and the like, wholeheartedly finds the will to grasp, with next to monopoly.

Dette var min innlevering i engelsk skriftelig eksamen, for 10. klasse. Jeg fikk karakteren 5, med 6 som mulig toppkarakter.

This was my answer for written English exam in 10th grade. I was graded to 5 on a scale where 6 is top grade.