Demokratiets fiender

Nå i valgkampdtider snakkes demokratiet opp i skyene, og det gjøres klart at hodene som kommer med disse ord tenker at det er prisingen og dyrkelsen av demokratiet som holder det sunt. Så langt derifra mener jeg.

Demokratiet kjennes på sin utilstrekkelighet. Kun ekte demokrati evner å konsentrere alt fokus ned mot menneskene, som de feilbarlige dyr vi er – ikke en overlegen rase eller en bedrevitende elite som med proletariatets diktatur. Jeg ser ikke demokratiets svakheter, som for eksempel, ufullkommenhet og utilstrekkelighet, som noe negativt, men heller en manifestasjon på at det er menneskets natur som dominerer og som skinner gjennom systemet. Snakkes derimot demokratiet opp i skyene ved å tale om hvor fantastisk vi har det her i Norge, og at dette skal skyldes ene og alene demokratiets fantastiske form med de rettighetene sosialdemokratiet skjenker oss, da er vi på ville veger. Jeg mener faktisk at de personer som tar slike ord i sin munn er med på å korrumpere all demokrati-bygging. Det er å lulle befolkningen inn i en falsk trygghet og å rent fortelle dem at det egentlig er samme hva dere foretar dere for demokratiet tuter og går med eller uten dere [folket].

Til eksempel kan vi se hen til Hellas. Mina Adampour skriver på valgdagen for Aftenposten om hvor liten del av verdens befolkning som bor i fullverdige demokratier. Hellas var, og er, et slikt ’fullverdig’ demokrati samtidig som anslagsvis 40% av politistyrkene sympatiserer med det nynazistiske partiet Gyllent daggry som nå er et av landets største partier, og for å toppe det hele kan Hellas sitt demokrati skryte av venstreesktremistisk terror i økende grad. Hva kommer dette av? Er ikke demokratiet likevel den garantisten for full frihet og trygghet som Jens snakker om når han taler ”den norske modells sak”?

Amerikas grunnlov, spesielt de berømte ”amendments” er skapt med tanke på alle av menneskets dårlige sider, og nettopp at alle med makt, politikere, er ”pigs”. Man kan ikke basere et samfunn på antakelsen om at den ene vil den andre vel – Marxismen med sin sentraliserte maktopphopning er det nettopp som baserer seg på en slik tanke, og det trengs vel ikke å bli nevnt, hvilke grusomme maktmisbruk som foregikk i Sovjetunionen.

Demokratiet er en pessimistisk affære. Demokratiet er til en hver tid avhengig av at folket tar et ”worst-case scenario”-perspektiv på fremtiden og anser sine ledere for å være griser, uansett hvor godt en måtte like dem. Kun da vil demokratiet strekke til. Demokrati er en strevsom affære, derom skal det ikke råde noen tvil. I slikt henseende kan man omtale Norges økende bestanddel av ”koseliberale” som et sykdomstegn for demokratiet.

Demokratiets farligste form er den stabile. Hvorfor? Fordi demokratiet har mennesker til innbyggere, dessverre. Kanskje var det da Kain drepte sin bror, Abel, og ble forvist til evig vandring og utilfredshet at vi mennesker – for Gud lovte Kain en stor hærskare av etterkommere – ble evig utilfredse. Når vi har trygghet søker vi spenning, og når det er spennende søker vi trygghet. Men dette ønsket for spenning overføres dessverre ikke til politikk i trygge tider. I tryggheten av sosialdemokratiet supplert med en tilsynelatende uendelig strøm av oljepenger synes det å være lite rom for spenning, og derav kommer selvrealisering.

Med selvrealisering når samfunnets individer sitt klimaks, ifølge Maslovs behovspyramide, og blir gjerne spesielt introverte. Selvrealisering er en form for kynisk og usympatisk tankegang ført inn i livsstil. Ikke så rent få av gruppen selvrealiserende mennesker (da mener jeg de som vier hele livet sitt til slikt som egne fritidsaktiviteter, eller karriere) vil jeg mene befinner seg innenfor kategorien koseliberalere. Koseliberalerne er de som applauderer ved hvert honnørord som ”frihet” og ”demokrati”, men krymper seg ved alt som likner problematikk.

Hva har dette med demokratiet å gjøre? Spesielt når jeg tenker på slike øvre middelklasse-mennesker som ikke evner å tenke lengre enn til nesetippen, så er det jeg føler meg som en ordentlig sosialist.  Stephane Hessels sin bok ”Bli sint!” (Orginaltittel:”Indignez vous”) , skrevet selv av et livslangt vestreside-ikon er noe en kan vende om til våpen mot dagens selvtilfredse venstreside. Jens Stoltenberg har valgt som taktikk for denne valgkampen å tale kun om det fantastiske Norge, og hvilke bragder vi kan skryte på oss, i stedet for å fokusere på hva han eventuelt ville  gjort annerledes for nye fire år – hvilken radikal forskjell han vil gjøre i motsetning til Høyre. Jeg skulle så gjerne likt å se Hessel filleriste Stoltenberg, Halvorsen og for så vidt resten av Norges politikere og fortalt dem en ting eller to om å være radikal og visjonær. Demokratiet er avhengig av at det er en form for friksjon, og da hjelper det ikke mye at hverken middelklassen eller den politiske elite er villige til å være konfliktsøkende eller utfordrende.

Uten det konstante opprøret nedenifra låser makten seg i det bestående og forkalker. Dette mener jeg har vært en del av utviklingen siden som følge av at sekståtterne etter hvert fant tilpass i det nye hegemoniet etter rundt 1990. Byråkratiet i Norge øker eksponensielt – ettersom statlig avhengighet avler statlig avhengighet – samtidig som alle andre land i Europa ser seg nødt til å kutte ned. Samtidig som sosialdemokratiet Norge føler seg tryggere og tryggere for hver faste ansatt i offentlig sektor, kommer vi også nærmere punktet hvor noen faktisk må betale – til perspektiv kan det nevnes at oljeformuen er brukt opp én gang i 2060 i pensjonskostnader, og enda en gang i 2040 i offentlige innvandringskostnader, dersom en er en optimist og forventer en sterk innvandringsknekk i de nærmeste år.

Ikke bare er politikken farlig kjedelig – bokstavelig talt – men også journalistene er med på leken. Overskriftene er ”Pappaperm”, ”Handlingsregelen” eller noe annet fra en reality-serie. Det er så døllt og kjedelig å lese avisen at jeg nærmest ser det som en kjedsommelig påkjennelse. Føler jeg at jeg endelig forstår verden bedre etter å ha pløyd gjennom DN, VG og Aftenposten? Til tider kan det stå noe interessant i DN, men ellers holdes det på et så lavt nivå at det er til å bli fornærmet av. Og alle avisene skriver akkurat det samme. Dette er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot demokratiet når det føres en konfliktskyhet lik ”ute av syne; ute av verden”.

Har vi kanskje gått tomme for interessante eller kontroversielle temaer? Nei, det er mediene som systematisk sørger for å få leserne sine til å tro at verden er totalt ukontroversiell og at gåten er løst. Hvor mange vinklinger kunne ikke en journalist tatt på den hurtigste folkevandringen i menneskets historie? 75 000 tilkommer landet hvert år og en renteøkning på 0.1% får bedre mediedekning. Trolig kommer dette av den pedagogiske holdningen som har preget de kulturradikale fra 1960 til nå. Folket skal oppdras. Når en islamviter og islamkritiker som Robert Spencer og Pamela Geller, mer islamkritiker enn islamviter riktignok, blir nektet adgang til UK fordi myndighetene mener de utgjør en sikkerhetstrussel for landet, ettersom folk kan bli provosert av deres nærvær, da er det igjen denne tanken blant makthaverne at de skal ”beskytte folket”. Merk; det er hverken Geller eller Spencer som utgjør faren i seg selv, i form av å være hatpredikanter eller potensielle selvmordsbombere, nei det er en mystisk gruppe mennesker UKs utenriksdepartement omtaler i sitt brev til Geller og Spencer, som de mener kan komme til å bli provosert av deres nærvær.

Da er det jeg kommer til å le en smule når jeg ser at Dagbladet skriver om en svensk skribent fra 30-tallet som skrev kritisk om nazismen og Hitler, men som ble forsøkt tiet av avisen og attpåtil kongehuset. Dette inngår i et mønster av at venstresiden/mainstreamen gjerne tar for seg gårsdagens outsider-helter som for eksempel her er denne anti-nazistiske skribenten, men når det gjelder samtiden finnes det ingen problematikk i å nekte anti-totalitære skribenter som Spencer og Geller adgang til landet. Om man skulle være aldri så uenig med Lars Vilks eller Lars Hedegaard – begge forsøkt drept for sine ytringer – hvordan kan man da egentlig forsvare å nekte, de som bli forsøkt drept for sine ytringer, ytringsfrihet. Fra hjemland, Norge som Danmark, liksom med Sverige, forsøkes det til stadighet å kneble anti-totalitære islamkritikere for å gjøre eksempel av hva som kan skje med deg om du akter å gå utenfor Det gode selskap.

Nå sporer jeg kanskje litt av selv til å være et essay, men jeg vil poengtere at det finne utopister i demokratisk form, ikker bare de av ekstremistiske retninger som nazisme og kommunisme. Om en mener at en kan rettferdiggjøre sanksjonering av rettskafne individer som Spencer, Vilks og Hedegaard fordi det er til beskyttelse for demokratiet, så er det ikke så mange hakk bedre enn de som en gang rettferdiggjorde masseutryddelse an Kulakene for fullbyrdelsen av det systemet de trodde på som var kommunisme. Mye av denne tankegangen kan spores tilbake til hvordan Marx dannet en stamme med utgående grener av ideologier som baserer seg på blott tanken om at det er kun formen, dvs., systemet som er eneste utslagsgivende faktor for produktet.

Fortsetter vi å ruse oss på eksaltering av vårt nåværende system og form, dvs., demokratiet er jeg redd demokratiet vil lide samme devaluering som nasjonalstaten etter annen verdenskrig som følge av at innholdet ignoreres og forskusles slik at demokratiet råtner innenfra av likegyldighet.

Reklame

Et spennende Norge

Par timer siden ble jeg vitne til det som liknet en nazistisk mobb fra 30-tallet.

Min første tanke var at dette var det vanlige narko-bråket med mest skriking og litt ukontrollerte slag da det en livredd mann i svart skinnjakke kom rundt hjørne fra Langes gaten og inn på St. Olavs plass med et par menn etter bevæpnet med 2,5 meter og 5-10 cm tykke bjelker. Så trodde jeg kanskje det kunne være noen polakker på grunn av snekkerbuksene noen av de angripende var ikledd, men det begynte å klarne for meg da jeg hørte tilropene og resten av gjengen på 15 stykk kom rundt hjørnet.

Blitz-gjengen av kommunister antok hele gaten med jenter, i snekkerbukser og metal i huet og ræva, som gikk rundt og kontrollerte gatene for at ingen skulle ta bilder eller være i tvil om hvem som var sjefen.

Det skrives nå fra Osloby at det først skal ha vært knivslagsmål inne på blitz og nynazister som gjorde nazi-hilsen utenfor.

Norge blir et mer spennende samfunn.

Les extremes se touchent

Tilfellet Bernt Hagtvet

Bernt Hagtvet er utvilsomt interessant i ord, såvel som i person. Hagtvet har viet  store deler av sitt liv til gransking og analysering av alle former for ekstreme ismer og er utdannet statsviter ved Yale hvor han bl.a. annet møtte på og er klart påvirket av Hannah Arendt. På det 20de århundrets ismer er det et spesielt godt skjønn og kunnen han anvender i f.eks. antologien ved Bjørn Arne Steine (red.) »Ideologi og terror», hvor han skriver et meget godt og opplysende essay på »Den fascinerende fascismen». Her tar han godt for seg psykologien, ideologien og miljøet nazismen opererte i. Hagvet beskriver og forklarer hvordan og hvorfor mennesker evner å rasjonalisere menneskeverdet til at det ikke lenger finnes slike ting som metafysikk eller grunnleggende sympati for medmennesker av kun den grunn at de er medmennesker.

Ved siden av at han rent faglig er dyktig evner han også i større grad og få med seg de større linjene. Blant annet har Hagvet vist mot da han har stått frem og kritisert de eldre sekstiåtterne av Norge for å ikke å ha tatt et ordentlig oppgjør med en fortid av voldsforherligelse og diktatorisk romantikk. I et lite land som Norge koster slikt, når det heller ikke er noen hemmelighet at disse menneskene i dag sitter trygt innenfor akademia, eller mye innenfor media, så gjøres saken i alle fall ikke noe lettere (bl.a. så er redaktør for Aftenposten bare ett eksempel av mange på hvor tidligere marxist-leninister har tatt vegen). Mottagelsen Nina Witoszek og Bernt Hagtvet har fått i offentligheten da de har gått ut å kritisert en elitær borgerlig overklasse for å ikke å tørre å se sitt eget speilbilde og fortid er vel mye begrunnelsen Hagtvet lå til grunn da han i sommer gikk på NRK radio og sa at dette skulle være aller siste gang han skulle plage Norge noe mer med en brysom og autoritær fortid.

Selv om jeg mener Hagtvet åpenbart skal ha ros for å tørre å stå utenfor på måten han har gjort så synes det på meg at han for fort får noen merkelige samvittighets-kvaler når han finner at han ikke lenger befinner seg i «det gode selskap». Dette er mest sannsynlig et resultat av å være norsk. Vi nordmenn liker å ha det moralske på det tørre. Ikke gjør for mye ut av deg selv, spesielt om det er utenfor predefinerte rammer. Men interessant må det jo sies å være at alle de største nordmenn har vært mer av den unorske typen, som Munch, Ibsen og (kanskje i noe mindre grad men dog) Wergland. Kunne kanskje Ibsen formulert en setning som »Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.» om han var en mann av «de anstendige»? Det mener jeg bestemt man kan gjøre rett i å betvile. Det norske folk kunne trengt i dag en Hagtvet som turte å gi finger’n for å vise at å tie er å samtykke.

Her er et godt eksempel på at Hagtvet starter ut med et godt utgangspunkt for å klargjøre det politiske og idéhistoriske landskap men vil aldri gå utifra at de «onde» kan befinne seg i noen annen form enn blant «de andre»:

Svenskene har også et annet ord: «skrotvenstre». Det er betegnelsen på den illiberale, diktaturvennlige venstresiden, omlandet til venstre for SV. De som reiser til tyrannstater og hilser sleskt på massemordere. De som hevder de står for et «dypere» demokrati og vil ha ettpartistyre i folkets navn her hjemme. De som ikke er fremmede for bruk av vold dersom volden tjener den rette doktrinen. De frelsesvisse totalitære. De som betrakter det menneskerettsbundne og forfatningsfunderte demokratiet som en håndlanger for kapitalismen, nazistyre og liberalt demokrati utelukkende som forskjellige former for «borgerlig herredømme». De som forakter demokratiske rettstatsinstitusjoner og -friheter som hule blendverk over status quo.

Men helt ensidig er det ikke heller. Det er nettopp derfor jeg finner Hagtvet så interessant; fordi han innehar disse merkverdige motsigelsene, som når han plutselig for et glimt kan anerkjenne hvordan ektremismen ligger under overflaten på det norske samfunn:

Tankegangen er gjerne den at vi i vest[en] ikke har noen moralsk rett til å kritisere u-landsregimer fordi vi har koloniblod på våre hender. Anti-imperialisme er det filter som legger seg for venstreekstremistenes øyne når de står overfor udåder fra «progressive» regimer. Denne arv av USA-skepsis – ofte med gode grunner – kan også ha bidratt til å få så mange Midtøsten-forskere til å skjønnmale, ja til og med unnskylde de autoritære trekk ved muslimske brorskap og islamismen. Den siste en åpenbar, i alle fall potensielt, totalitær bevegelse. At mange av disse forskerne her hjemme har AKP-bakgrunn, er neppe tilfeldig for de deler grunntrekkene i verdensfortolkningen: Lettbent vurdering av demokratiske grunnrettigheter og sympati for disse bevegelsenes, ja anti-imperialistiske innstilling og tilsynelatende folkelige preg.

Han virker bare ikke konsistent. Dette er i alle høyeste grad menneskelig og igjen grunnen til at jeg her velger å undersøke ham.

For å gjøre meg av med rosen: I boken »Ideologi og terror» leser jeg en Hagtvet det er på sin plass å anbefale alle og én hver interessert i enten annen verdenskrig, nazismen eller i det hele tatt det totalitære og tilhørende idéhistorie.

En merkverdighet en kan undre seg over er hvordan Hagvet ser ut til å være kritisk mot den ekstreme bevegelsen fra venstresiden som utviklet seg under hans tid som yngre (født 1946) og samtidig velger han helt ukritisk eller uten betenkeligheter å sitere Susan Sontag som introduserende sitat for et essay om totalitarisme, en dame som selv satt på Cuba da journalister ble drept i store tall for å skrive usensurert og hun skrev selv at det ikke fantes én eneste fengslet journalist på øya. Videre, for å krone denne ideologiske fanatisismen så mente hun rett ut at vietnamesiske soldater behandlet sine amerikanske fanger med alt for stor sympati og medmennesklighet, og nettopp dette skulle være ifølge henne meget trist da dette haltet de kommunistiske vietnameserne sin utrdriving av Amerika fra Vietnam.

Har man virkelig lært så lite? Er dette samme mannen som førte i pennen det andre sitatet over?

Med tiden har jeg skjønt at det er sjeldent noen bevisst eller sammenhengende dom første eller andre generasjons-sekstiåttere evner å felle over sin egen tid og samtidsånd som de vokste opp under. Hagtvet har i slikt henseende et typisk forhold til kulturrevolusjonen. Jeg betviler at Hagtvet liksom med resten av hans generasjon noensinne vil evne å se fellestrekkene og kausalkjeden i kulurrevolusjonen, til dagens tilstand med voksende ekstremisme på – ikke bare høyre- og venstrefløy –  også en ny tredje fløy for ekstremisme; islamismen.

Her kommer vi til mitt neste anliggende ved å tale om tilfellet Hagvet: I en bok av nyere tid har Bernt Hagtvet med Øystein Sørensen og Bjørn Arne Steine (red.) satt sammen en antologi for å takle nettopp økende ekstremisme og polarisering av Europa; »Høyreekstremisme i idéer og bevegelser i Europa». Her kjenner jeg nesten ikke igjen den Hagtvet jeg leste i »Ideologi og terror». Det virker på meg som om han her anvender andre standarder for nåtiden enn han gjør for fortiden:

Allerede i første avsnitt gjør han det utvetydig og klart hvilket ærend han er i:

En ny profil har lenge vært i emning på det ytterste høyre i Europa. Nå står livskampen om forsvaret av «det kristne Europa» mot de muslimske horder. Nå gjelder det å bryte alle assosiasjoner til arven fra nazistene, for den er for belastende. Derfor ser vi nå en mer stueren, «tolerant» høyreekstremisme som blinker ut «den europeiske kulturen» som sin fremste identitetsmakrør. Det store spørsmålet etter årtier med marginal eksistens for de høyreradikale er: Hvilke sjanse har denne strategien for å lykkes i dag?

Gjennom hele essayet er det uklart hvorfor høyreekstremisme (som han selv beskriver som personer villige til å bruke vold) skulle være mer stuerene i dag. Er det fordi Aftonbladet som eneste avis villig til å anmelde skriver om en faglig rapport på innvandring («Invandring och mörkläggning, En saklig rapport från en förryckt tid»)  at det er ren rasisme og illustrerer anmeldelsen med et bilde av en nynazistisk demonstrasjon fra 2007? Det er vanskelig helt å forstå logikken når det ikke bare er høyreekstremisme som blir holdt utenfor men også det godt innenfor demokratiets grenser. Når Hagvets definisjon ut i essayet utvides til å inkludere de som gir opp å operere innenfor demokratiets grenser, så må en jo da spørre hvem som egentlig burde vært gjenstand for gransking i denne boken på ekstremisme. Hagtvet skriver om demokratiet at «dette folkestyret med sin maktdeling og rasjonalitetsforpliktelse er den eneste styreform som lar de som taper bli stående uten å være ydmyket.» Dette henger bare ikke i hop med den virkeligheten vi ser i dag. Anders Ulstein ble sparket for å ha skrevet en kritisk artikkel mot establissementet etter 22/7, publisert på Document.no, og som Bjørn Stærk skriver: «SD er nå Sveriges tredje største parti. Den politiske bloggen Avpixlat er en av landets mest leste. Kritikerne omtaler begge som rasistiske og høyreekstreme. Men de fortsetter å vokse.

Med dette i tankene, burde det ikke da være nærmere sannheten at problemert er at de høyreradikale ikke er stuerene? Hva kommer det kanskje til å gjøre med et samfunn når en større del av de fredelige borgerne blir stemplet til utenforskap og får høre at de ikke har fortjent de goder av sosialdemokratiet som beskyttelse og trygghet? En mann godt innenfor det gode selskap, vinner av Fritt ord prisen, Fugelli, tviler aldri så mye som for et sekund da han definerer alle FrP-stemmere som fremmedfiendtlige og fascistiske. Og Lars Hedegaard – en historiker og samfunndsdebattant som til alle tider har operert innenfor demokratiets grenser – symboliserer bare så alt for godt hvilke ekstreme holdninger som ikke eksisterer i periferien av samfunnet, men nettopp blant establissementet:

 »Lars Hede­gaard, Kurt Wes­tergaard og Jyllands-Posten er ikke i stand til at skelne mel­lem ytrings­fri­hed og ret­ten til at for­nærme og udtale sig blas­fe­misk om mus­li­merne. Det er dem, der har bragt Dan­mark så højt op i fana­tiske mus­li­mers aggres­sio­ner. Hvad har deres for­komne begreb om fri­hed ikke kos­tet alle dans­kere i for­hø­jet trus­sels­bil­lede og kæmpe­mæs­sige stig­nin­ger til efter­ret­nings­ud­gif­ter? Lars Hede­gaard er ikke et tra­gisk offer, han er et pate­tisk fjols!«

Trykkefrihedsselskabet kommenterer sitatet ovenfor i sin artikkel »De frihedshadendes dagsorden»:

Her til­de­ler litteraturprofessor Erik A. Niel­sen ikke alene ofrene ansva­ret for den ter­ror, som truer dem – han går det logiske skritt videre og stil­ler spørs­måls­tegn ved, om de over­ho­det for­tje­ner, at det bru­kes skatte­kro­ner på deres beskyt­telse. Vi vet alle, hvil­ken kon­se­kvens ikke-beskyttelse risi­ke­rer at få for Wes­tergaard, Rose, Vilks og Hede­gaard: Døden.

Pro­fes­so­rens bizarre læser­brev blev mod­ta­get med jubel i Poli­ti­ken (stor dansk avis), hvor jour­na­list Bet­tina Helt­berg kaldte det »spot on«, mens poli­tisk kom­men­ta­tor Peter Mogen­sen samme sted anty­dede, at Hede­gaard lå som han havde redt, hvad medierne burde sætte langt større fokus på: »Ingen medier har for­holdt sig til, om Hede­gaards rabiate syns­punk­ter er dri­vende for, hvad der har over­gået ham?«

Hedegaard står ikke alene i sitt eksempel på «de anstendiges» terror:

Her i avi­sen kaldte Uffe Ellemann-Jensen ikke alene den svenske Muham­med­teg­ner Lars Vilks for en »gal svens­ker« efter at Vilks havde været udsat for en dybt uhyg­ge­lig mord­brand. Den tid­li­gere uden­rigs­mi­nis­ter kunne der­til oplyse, at angre­bet »jo ikke er terror.…Undskyld, jeg siger det. Lars Vilks har tig­get og bedt om at blive angre­bet. Jeg har ikke ondt af den svens­ker, der har gjort alt, hvad han kunne for at pro­vo­kere. Ham har jeg ikke for fem flade øre sym­pati for.« (23.05. 2010). Her gik Uffe Elle­mann de fri­heds­ha­den­des ærinde ved at til­lægge Vilks med­an­svar for vol­den og benægte dens karak­ter af ter­ror. I dag bevæ­ger Vilks sig ingen ste­der uden at være mands­op­dæk­ket af svensk sik­ker­heds­po­liti. De svenske myn­dig­he­der ser åben­bart ander­le­des alvor­ligt på ter­ro­ren mod den svenske Muham­med­teg­ner end Uffe Elle­mann. Også Jyllands-Posten, sær­ligt Flem­ming Rose, ankla­ges rutine­mæs­sig for at være ansvar­lig for vol­den under og efter Muham­med­kri­sen, selv om det er ham og avi­sen, der må leve med dødstrusler.

Dette er kun pixeler i hva som tegner et bilde av at det er en «anstendig elite» som kriminaliserer sine egne borgere. Skal en anvende Hagtvets egen analyse på hvordan nazistene forklarte massedrapene så er det slåene likeheter en kan øyne til de ovennevnte «anstendige». Hagtvet skriver at Eichmann, en av Hitlers nære menn, skrøt av å beholde sine jødiske venner fordi terroren var ikke tilfeldig, den var rasjonell og uttenkt. Dette er prosessen alle som er med på massemord må gjennnom: Rasjonalisering av menneskeverdet og derav fjerning av metafysikken rundt mennesket, som innbærer det religiøse og ikke-forklarbare. Slik var det for den franske revolusjonen som dyrket fornuften, slik var det for kommunistene som dyrket den industrielle vitenskapen og slik var det for nazismen som dyrket den rasjonelle biologien. Men også denne logikken er det de ovennevnte «anstendige» i sin rettferdiggjøring av overgrepene: Utifra fra ren rasjonell tankegang kan man vel lett innse at det er rettferdig å kriminalisere én manns galskap for å beskytte en hel gruppe av muslimer. Dette legger opp til et kaldere offentlig klima. Nå f.eks. er det en pågående sak mot en politimann som trolig har drept en kvinne, da går VG ut med både navn og bilde. Heldigvis er det fortsatt slik at VG blir kritisert for det, men rettferdiggjør det med det kollektivets behov for å vite, hvilke rasjonelt nok er overordnet de pårørendes menneskeverd.

Kasnkje forstår ikke helt Hagtvet selv helt hva han driver med når han forsøker å drive alle islamkritikere over én høyreekstrem kam da han skriver innledende i essayet i boka på høyreekstremisme at »Islamofobien er det nye limet som binder den nye eksremismen sammen». Det er trist at en ellers så intellektuell og smart fyr som Hagtvet kan få seg til å skrive slikt. Nyanser gjennom essayet er gjennomgående et fremmedord. Selv om han selv i det ene øyeblikket vil være pinlig nøyaktig på å differensier mellom begrepene som høyrerdaikal og høyreekstrem, så går han gjennom hele essayet uten et hint til forsøk på å skape en distinksjon på Europas dreininger mot høyre. Når han klumsete og vekselsvis anvender Breivik i teksten går teksten bare helt på tryne:

Den metamorforse i retning «kulturell» fascisme som dagens ytterste høyre nå legger se på, og som Brevik er et tegn på, kan fruktbart forstås innenfor disse begrepene.

[…]

Hva er forholdet tanke/handling her?

For å nærme oss dette spørsmål må vi [for] et øyeblikk se litt på odeologiens politiske og psykologiske fascinasjonskraft og indre oppbygging. Etter Breivik er det lett å se parallellene mellom ham og denne generelle beskrivelsen av ideologiens politiske funksjoner.

Videre taler han om hvordan ideologier er tiltalende for «trygghetssøkende sinn». Så skriver han at »Men å drøfte Breiviks ideologi uten å ta med disse sentrale trekkene ved ideologiers effekter er utslag av en usedvanlig snever virkelighetsfortolkning. Omtrent som å diskutere lungekreft uten å ta med informasjon om pasientens røykevaner.» At han med alle den erfaringen han har med ekstremisme kommer her med omtalelser om Breivik som en del av sykdommen som er islamfiendtlighet uten å skille på noen standpunkter i det hele tatt. «Hva er poenget»?! ropes det i hodet mitt i frustrasjon når jeg leser dette. Enten så må han mene at det faktisk er korrekt at det er null niks poeng å skille koservative og høyreradikal fra Breivik, eller så må han ha en eller annen idé om et mål for å lage denne imaginære ideologiske suppen. Jeg har egentlig vanskelig for å tro at det er noen av de to alternativene.

Det er fortsatt innenfor noe av samme kategori, men jeg mener det er enda verre når intellektuelle vil kriminalisere folket, ikke bare ideologer og, enkeltpersoner som Hedegaard. Når Hagtvet allerede på andre side skriver at »Som helhetsstandpunkt må det likevel slås fast at sekkekategorien «muslimer» i stor grad har erstattet steriotypien «jøder» som hatobjekt, uten at grovstrukturen i hatretorikken nødvendigvis har forandret seg så veldig mye. Det er det gamle mønstre «Dem» mot «oss»» Når jeg sier at han kriminaliserer borgerne så mener jeg selvfølgelig at det her skjer implisit, men ikke noe mindre reelt av den grunn. For nazi-Tyskland var jøden en idé, en stereotype som Hagtvet skriver, men det var også mye der tilstedeværelsen av «jøden» stoppet forTyskland. Hagtvet skriver:

I dagens krise i Europa gjelder kombinasjonen av økonomisk nedgang og innvandring som utløsende faktorer; i mellomkrigstidens Europa [var det òg] kombinasjonen av økonomisk krise, nasjonal ydmykelse, politisk illiberalitet og ekstremnasjonalisme, gjort ekstra uforsonlig av første verdenskrigs katastrofer.

Her merker han ikke selv at han er inne på en viktig forskjell mellom datidens situasjon og nåtidens, uten at jeg skal gi ham feil i at det blir mer av «oss» mot «dem»-tankegang: I mellomkrigstiden var riktignok den jødene addressaten for et raseri og en grusom fremmedgjøring og avhumanisering, men at  jødene ble de heldige utvalgte for Tysklands raseri hadde ikke noe med Tysklands problemer per se. Når Hagtvet i sitatet ovenfor ramser opp forskjellige krisemaksimerende faktorer, ser du da jødene nevnt noe sted? Nei, for det var det ikke. Mens for nåtiden er det forskjellig. Implisitt under innvandring som kristemaksimerende effekt for Europa i dag, står det selvfølgelig muslimer, som står for en sterk majoritet av innvandrerne til kontinentet. Når da Hagtvet setter umiddelbart dette likhetstegnet mellom tredvetallets jødehat og til dagens islamfiendtlighet så har det rett og slett ikke rot i virkeligheten.

Alle ekstremist-betegnelser er relative ettersom det er et elastisk begrep som brukes med «sentrum» som utgangs – og referansepunkt. Derfor er det enhver ekstremist-betegnelse fordrer et mål på hvordan virkelighetsforståelsen står opp mot virkeligheten. F.eks. så er det det ikke det samme om jeg i dag skulle gi opp demokratisk innflytelse i Norge, som når en annen dissident i Sovjet valgte å ta vegen utenfor systemet. Kanskje kan du da si at ekstremist-betegnelsen sier minst like mye om avsendern som den person betegnelsen er myntet på, ettersom det må komme etter en egen vurdering av tingenes tilstand. Så hvor ekstrem er du egentlig om du velger å være imot en importering av en kultur du selv har opplevd å bli diskriminert av i eget nabolag? Hvordan kan Bernt Hagtvet sette nazisters utopi-ideologi i samme bås som de som kun er interessert å bli gamle i sitt eget rolige nabolag, i stedet for et eksperimentelt forskningslaboriatorium for multikultur, beordret av menn med sekssifrede lønnsslipper?

Selv ser jeg på det som en tragedie at vi nok en gang må gjennomgå en tid hvor vi skal indentifisere en «indre fiende», men hvilken rett har Hagtvet til å si at noen ikke skal få ønske barna sine trygg barndom? Hagtvet vil moralisere, gjøre det til et spørsmål om prinsipper. Men dette har ingen lett løsning. Som en gang sagt av Bill Clinton om krigen i Bosnia, så dette «a problem from hell.», only bad options.

Når han er flink til å være prinsippiel på at endringer i demokratiet må skje gjennom demokratiet – altså at systemet skal anerkjennes – så kan man selvfølgelig rose mannen for å ha kommet til en slik liberalistisk banalitet, men det er ikke noe galt å se på i hva slags situasjon dette sies. Han er flink til å ta for seg de andre, de i ytterkantene, som han f.eks. gjør i den artikkelen jeg hentet sitatene ovenfor fra, men hvorfor må det totalitære alltid stå utenfor? Hvorfor tør han ikke å spørre hvorfor folk blir ekstreme? Aldri tar han «hvorfor» ordentlig innover seg og skriver som en annen marxist som om ekstremisme ene og alene dukker opp pga. økonomisk depresjon.

Hvorfor og hvordan en mann av Hagtvets kaliber kan komme til å gjøre slik brølere som å aldri ta seg bryet med å nyansere en allerede meget polarisert debatt, og er mer på kanten til å være med på polarisering når han skriver om Breivik og nykonservative, alt under ett, er helt utrolig. At islamisme er aldri så mye som nevnt essayet er bare helt utrolig i et essay om høyreekstremisme, når dette helt klart er så tett bundet opp mot hverandre.

Kanskje er dette muligheten for nye og yngre stemmer til å trå fram når de eldre helt klart viser sin inkompetanse i møtet med en ny tid.