Er prinsippet om å beholde en norsk majoritet forskrudd og/eller rasistisk?

Dette innlegget skrev jeg opprinnelig for Aftenposten, men det ble refusert. Jeg håper det var fordi de syntes det var for dårlig, men har mistanker at også kan ligge andre motiver bak.

Innvandringen til Norge drives i stor grad av arbeidsinnvandring, men hvis vi skal se bort fra den delen så er det prinippielt og praktisk en god sak for Norge og ankommerne at vi tar imot noen flyktninger. I Norge sitter vi i dag med en stor andel vietnamesere og bosniere takket være vår asylpolitikk om å gi forfulgte opphold her i landet – for å gjøre det vi kan. På mange måter kan vi være glade for denne politikken. Vi har nå for første gang siden 1537 et voksende katolsk miljø i Norge, og er i så måte blitt avløst fra å ha vært fullstendig avskjært fra all annen tro. Islam er likeledes en meget internasjonalt rettet tro, likesom katolisismen og får dermed nordmenn til å måtte spørre seg hva som utgjør å være norsk, når elementer i livet som troen ikke bærer den selvsamme selvsagthet som den en gang har hatt.
Å ta imot flyktninger fra andre land og kulturer har da ikke gått og går fremdeles ikke smertefritt. Min bosniske halvbror som har vært her i Norge siden krigen i 92, forteller meg at i Norge har vi pengene, men ikke det sosiale, og i Bosnia har de det sosiale, men ikke pengene. Slike kulturforskjeller gir små og store utslag. Noen kommer til Norge og tar det kanskje som en selvfølgelighet at man kan, eller skal være kriminell for å overleve – slik er «the law of the land» ikke rent få steder i verden. Andre som kommer fra klansamfunnet i Somalia tar det likeledes som en selvfølgelighet at det er helt greit å snylte på alle som ikke er en del av ens egen klan, dvs. staten, fordi det er kun klanen man skylder sin lojalitet.
Dette er da ingen grunn for å argumentere for at vi ikke kan ta imot flyktninger i det hele tatt. Det ville vært fullstendig urimelig å sette opp krav om kvaliteten på de menneskene vi tar imot som forfulgte på livet. Vi blir sjokkerte når vi hører at 9/10 somaliske jenter blir kjønnslemlestet av sine egne foreldre, men det er da heller ikke sånn at det ikke ville forekommet om vi ikke hadde tatt dem inn. Man kan heller argumentere for at så lenge det finnes et press for å bli norsk og vestlig, så vil også dette være en nedadgående trend gjennom generasjonene.
Men det er altså heri ‘problemet’ ligger. For det er ikke alle som erkjenner at Norge har noe videre ansvar for flyktninger som kommer til Norge etter at de er kommet til Norge. Joda, vi skal gi dem husly, penger og sosial stønad og full pakke med rettigheter – men forandre dem? «Nei, takk!».
Dette har i Sverige vært den rådende filosofien for asylpolitikken, hvilket har ført til den logiske konklusjonen at det er fullstendig problemfritt at en bygård blir bebodd av et flertall av innvandrere. Enhver som leser Yayha Hassan sine dikt – en libanesisk danske – vil ikke finne et spor av tvil i sitt sinn om at de som vokser opp i dagens innvandrer-bydeler av Danmark, Sverige og Norge lever i en fullstendig annen verden enn de av etnisk dansk, norsk eller svensk opprinnelse. I sin egen bydel og ghetto mestrer de livet, men utenfor dét, vil de være fullstendig handicapet og oppleve seg selv om sekundære analfabete, med naturlig nok påfølgende mindreverdighetskomplekser å kompensere for.
At vi tar imot flyktninger er altså ikke noe problem i seg selv, til tross for alle de problemer og utfordringer de tar med seg, men blir det når vi begynner å late som om de utfordringene ikke eksisterer og tilater dem å leve i parallellsamfunn. Det kan kun forhindres om vi beholder en innfødt norsk majoritet.
Forrige helg, lørdag 26. april ble to menn skutt mens de satt og nøt en kald øl under solen like sør for Stockholm by. Det er ingen tvil om at dette er nok et tilfelle av de ukentlige, hvis ikke daglige skyteepisodene mellom kriminelle innvandrere i Sverige – og det skjedde altså i en ‘innvandrer-bydel’. Dette er ikke lenger eksepsjonelle ‘hendelser’ i nabolandet Sverige – det er tilstanden. Når bydeler når slike tilstander er man kommet til «the point of no return». Det er ikke rimelig å anta at det burde gå nevnverdig bedre med generasjonen som skal vokse opp i et nabolag hvor de blir kjent med og omgås kriminelle av en slik alvorlighetsgrad.

Reklamer

Kjedelige Norge

Livet er et slit. Livet skal være et slit. Det er et umenneskelig ideal i tiden at livet i Norge kun er en drøm på den utømmelige havresekken, slik som Stanghelle og Skartveit satt og pratet om på dagsnytt atten på valgdagen. De fortalte om hvordan det falt seg helt naturlig at Norge har en så kjedelig valgkamp som vi har, for hva er det egentlig vi kan diskutere, eller i det hele tatt hva er det som kan bli bedre? Skulle vi kanskje vedta rett til seng for kuer? Nei, i Norge står alt på stell, lyder det fra de samme menneskene som i sin ungdom brant for en radikalisme som etter eget sigende aldri kunne bli tilfreds ved noe punkt. Vel det ser ut som om de er fornøyde – kanskje selvgode  ville noen hevde – men har det kanskje mer å gjøre med hvem som sitter med makta enn akkurat tingenes tilstand?

Jeg mener for meg selv at det allerede er nok ting å ta tak i, og så synes jeg vi kan merke oss at det var ikke under finanskrisen vi skapte krisen, det var i de gode dager før – slike som i dag.

Muligens synes Skartveit og Stanghelle det er vanskelig å akseptere at det er en aldri så liten diskrepans mellom deres idé om Norge, og hva som faktisk foreligger, men bildet av det Norge jeg selv opplever – i større grad det Norge jeg vet andre opplever – harmonerer bare rett og slett ganske dårlig med det bildet av et Norge fra 1970-tallet posert av NRK.

Kan kulturell berikelse gjøre opp for at timen brukes i stor grad til å forklare annenhvert ord læreren bruker? Er det en del av det Norge Skartveit ser for seg at kun 5% av klassen vet hva pappaperm er, i første klasse på videregående skole? I åttende klasse på min lokale var det ikke noe spesielt unormalt ved at medelev spurte om ikke islam er nabolandet til Israel. Det var normalen på nivået. ’Heldigvis’ har jeg fått bekreftet at dette nivået på allmennkunnskapen faktisk er til dels merkbart lavt, selv for elever av andre offentlig skoler. Ved siden av personlig anekdoter kan jeg selvfølgelig vise hen til de underbelyste resultatene fra PISA-testene fra 2010 som påviste at 22 prosent av Norges femteklassinger på landsbasis var funksjonelle analfabeter. Og videre kan man påpeke at 33% av de som starter på videregående skole i Norge på landsbasis, de dropper ut – og da må en også regne med at de aller mest umotiverte allerede har falt av lasset ettersom de aldri valgte å søke videregående skole i det hele tatt.

Før jeg vender tilbake til at livet er et slit vil jeg også påpeke at det er en aldri så liten merkverdighet å påstå at absolutt alt er på stell her til lands  når en ikke en gang kan spasere ned Grønland, hånd i hånd med kjæresten, uten å bli blikka eller ropt til, på en høyst truende måte. Neida, men det er nok vanskelig for våre kjære toppolitkere som får betalt for å følge med på verden, å følge med så mye at de aner hva som skjer hele 3-5 kilometer fra nordre Nordstrand eller Holmenkollen.

Det er altså ingen tvil om at vi kunne gjerne hatt en fantastisk spennende valgkamp, om ikke det hadde vært for at NRK har en kultur for å selv være med på arrangere kurs for politikere for hvordan å svare ’riktig’ – et problematisk forhold som ville blitt kalt for en demokratisk trussel, alle andre steder enn Norge, vel å merke.

Virkelighetens brutale og simplistiske språk

Jeg vil helt sikkert bli beskrevet av klassiske norske venstremultikulturalister som en farget av dystopier, men selv ble jeg forleden dag selv tatt på senga av den virkeligheten som foreligger i Oslo.

Jeg har med mine to år i Oslo notorisk unngått alt øst for Grønnland, men forrige dagen var jeg en kort tur med på å følge en venninne av min søster til hvor hun bor, Grønnland. Det var helt slående. Jeg har sett gjengene med koran-gutta i skjørt og kalott en del ganger rundt i Oslo men dette har uniformt vært enkeltgjenger for seg. På Grønnland var det blitt helt Mogadishu med hele gatene nærmest overfylt av disse koran-gutta som bare henger der.

Men jeg øyner en inkonsistens i bildet; en hvit liten øy ansamlet under noen persienner. På restaurantene var det ene og alene hvite, mens det rundt var et svart bakteppe. At jeg, eller nordmenn ellers  om i landet ikke har fått for øre noe av dette, noen gang, når det har pågått i så mange år er nesten det verste.

Det er så merkelig hvordan jeg opplever at for nordenne er virkeligheten og politikk blitt to helt forksjellige samtaleemner. For en god del, selvfølgelig ikke  for alle i PK-Norge, så går det bra å snakk om at det er negativt med dette gatebildet som er fore, med klart truende og kontrollerende gjenger som dominerer. Men slår en over til å bruke et ord som ‘multikulturalisme’ er en plutselig på helt andre farevann. Godt å vite at folk flest fortsatt har evnen til å tale virkelighetens enkel å brutale språk men uroligende burde det være at slikt skal være en i en slik grad separert  fra politikken og meninger.

Det er ikke helt ulovlig ennå å konstatere at det er ille på Grønnland, men prøv å utforske tanker om hvorfor og så blir en fort kappet bena på med rasisme-taklinger.

Noen hevder vi i Norge vil igjennomgå en prosess av balkanisering (som uunngåelig også betyr borgerkrig med tiden)  men jeg er ikke sikker. Når jeg så til hvilken grad det norske samfunn egentlig er segregert når vi er i fritiden – som de på restauranten – og ikke lenger er ‘beskyttet’av institiusjoner for å ivareta  mangfoldet av enfold så ser jeg ogs at det er en mulighet for at tingenes tilstand kan nå et slikt klimaks med innvandrer ungdom som brenner gater og hvite som fortsetter å sitte på restauranten at det blir nødt til å tvinge frem en forening av hva en ser og hva en mener.

Et annet problem med denne saken er nettopp at du må se det selv for å kunne ofrstå rekkvidden av hva some egentlig foregår i dette landet. Kanskje forestiller Skartveit seg og resten av den norske journaliststanden i Oslo at fordi det ikke er noen rundt om i landet som klager ellers så er det ingenting unormalt her. Men jeg vet at få – selv de som lenge har vært skeptiske til innvandring – som ikke har lejlighet til å selv se og oppleve Mogadishu-gatene i Oslo vet hvor ille det egentlig står til.

Virkeligheten snakker et eget språk til hver person – ingen tivl om det – men likevel er det mindre subjektivt enn hva post-modernister skal ha det til. Selv Jens Stoltenberg kan se og jeg mener han ser hva som er på Grønnland. Kanskje forstår han mindre av hva som gjenmmer seg bak hver burka og hvorfor de havner på krisesentrene våre i så enormt overrepresenterte tall men jeg har en tro på at sannheten taler til hjertet – ikke hjernen som kan være forpestet med alskens ideologisk grums – men som det heter «Truth doesn’t make a noise.»

Det ukontroversielle samfunn

«Diskusjon tar vi innad»

Vi har blitt et ukontroversielt samfunn. Diskutering er formalia som må igjennomføres av og til for å avkontroversialisere temaer i ønsket retning. Når Sidsel Wold har sin apologi-reportasje om syria-farerne hvor hun sammelikner soldater i Afghanistan med jihadister i al Nusra, så er det ikke det at uvitende nordmenn får dette inn i hodet, men det er hva som kommer etter reportasjen som er det virkelig ille. Eller for å si det mer presist, det er hva som ikke kommer etter reportasjen som er virkelig skremmende.

Da jeg var liten fikk jeg en gang høre at Amerika kun hadde to partier, elefantene og eslene, da tenkte jeg selvfølgelig at det måtte jo være som å gå i butikken og ha to forskjellige brus å velge imellom. Det virket logisk nok, men det var før jeg oppdaget hva politikk egentlig er, som i Amerika. Demokratiet er basert på konsensus-danning, igjennom debatt og konfrontasjoner opionioner imellom. I Amerika fører man politikken og folket sammen ved å føre debatten innad i partiet igjennom media og parlimentarisme. I Norge derimot bærer vi dessverre fortsatt preg av ‘cliques’, lukkede samfunn som f.eks politikere, kjønnsforskere og journalister – alle grupperinger som føler seg ene å alene adekvate dommere for den jobben de gjør, offentlig innsyn for folket er da vel bare strevsomt og tidtakende.

Resultatet er at i Amerika er kontrovers ‘normalisert’ ved at alle kjenner til at de alene ikke kan ha den rette oppfatningen i alt og ser at det finnes andre meninger om nært sagt alt, og kanskje er det noen som står nærmere et tema enn noen andre gjøre til et annet. Dette er «E pluribus unum» – ut av mange – én, ånden. I Norge derimot blir resultatet stygg innavl, som eksemplifisert av kjønnsforskerne etter Harald Eias, Hjernevask som sa «Nei, men uenigheter skal vi ta innad.» Da får du en befolkning til slutt som fullt ut tror at det er slik det burde være når forskermiljøene, journalistene og politikerne kommer brekende med én eneste forklaring på alt. Hva slags toleranse er det man skaper for de som mener noe annet enn akkurat det som kommer ut fra kjøttkverna?

Altså, for å avslutte innledningen, det er ikke nødvendigvis Sidsel Wold og hennes reportasjer det er noe galt ved, men heller at vi aldri får noen motvekt. Hver gang jeg hører disse reportasjene gråter jeg innvendig for, jeg vet at akkurat nå sitter det hundrevis av mennesker jeg en dag skal møte i klasserommet, arbeidsplassen og på gata som aldri i verden vil ha noen forutsetning for å forstå at jeg kan mene noe annet enn hva som faller inn under NRK, Sidsel Wold & Cos meningsspekter.

Den anstendige tonen

For slike som Anfindsen, HonestThinking.org, og Anders Ulstein som vekselsvis har skrevet på Document.no, så blir det til at når de stikker huet frem og påstår å vete noe annet enn hva som er gjengs så reagerer folk med fremmedfrykt men også rettskaffenhet, fordi de er fullt klar over at de har et helt establissemnet – med tilsynelatende jern-konsensus – bak seg. Dette er mennesker som uten videre kan bedyre ytringsfrihet og ser ingen dobbelmoral i «Ytringsfrihet, men…». Den gode tonen føres over alt annet og den gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet. Det startet på det verst tenkelig sted; vitenskapen. Vitenskapen måtte kompromitteres for den gode tones skyld, så da legger vi heller fra oss alt av evolusjonslære, og sier at mennesket ikke har utviklet seg til forskjellige menneskeraser som all evolusjonslære, genetikk og geografi tilsier, men tar heller til en post-moderne versjon av kreasjonismen; vi ble plutselig homo sapiens ved et knips, 100% momentant, selv de menneskegruppene som aldri hadde kontakt med hverandres gener før moderne tid gjorde dette synkront.

Videre har dette spredt seg stygt som en pest utover i samfunnets sfærer. Det er ingen statshemmelighet at dette handler i stor grad om en spesiell religion; islam. Når FN vedtar konvensjon etter konvensjon for å sikre religioner fra kritikk så er det hver gang én eneste religion som står for presset: Islam, representert av de islamske statene OIC – med FN i hælene som følger vittig opp. For alle handler selvfølgelig ikke dette bare om den gode tonen og å beholde sin anstendighet, det er følgelig, – i hvert fall i FNs tilfelle – også faktorer som penger, trusler og frykt som spiller inn. Men så kan man jo lure, hva er det som egentlig er motivasjonsfaktoren(e) for den ‘vanlige mannen i gata’ som støtter opp om dette her, eller i alle fall lar det passere?

Min far fortalte meg en gang  om at når klassen hans på barneskolen kom hjem fra tur i skogen så ble alle satt til å skrive om turen, og da avsluttet alle «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Det samme er det jeg hører fra leppene til Jens Stoltenberg når han snakker: «Innvandring er fantastisk lønnsomt kulturelt, økonomisk, og politisk. = «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Prøver du å fortelle om at en gutt ble mobba på turen eller at en ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner så bryter du den gode tonen og den hyggelige stemningen.

Norge har lenge vært og er et lite land med lite variasjon i det lokale samtidig som Norge har et mangfold av kultur på det nasjonale plan, men selv dét har det vært og er det vansker med å tolerere for en del. Nå er det ikke i Norge som det er i England hvor språket er selvtalende for alt av hvilke klasse og kultur du kommer fra, det er faktisk nærmest en majoritet av nynorsk-talende på NRK, i hvert fall på radio, men når men den håverende Oslo-kulturen er virkelig til å føle på, eksemplifisert av når man prøvde å innføre påbud om å ha stasjon i Oslo for å få støtte som avis og derav ville skviset ut Dagen i Bergen som Norges største kristne avis. Hvordan er det vi noen gang skal kunne ta imot all verdens kulturer når vi ikke en gang greier å kommer over ens med vår lille variosjon her til lands? Hva som kjennetegner oslo-kulturen, vil jeg mene, er at den prøver, til dels fåfengt, men med overraskende suksess, å skape et bilde av Norge som ett forent folkeslag. Igjennom APs kjøttkvern skal alt presses igjennom og én ser helst at alle bifaller denne opphøyde og ‘multikulturelle’ (man kan sikkert innvende at intoleransen hinter mer til mono-kulturalisme, men de liker jo så godt å kalle seg ‘multikulturelle’ da, hva enn de mener med det. Det er rett og slett en imaginær multikulturalisme, for, blanding av kultur er de i hvert fall ikke interessert i, der går det i toleranse for alle penga.)

For de Anstendiges moral og retningslinjer skal fortsette å være gjeldende er de sterkt avhengige av å drepe kontrovers. Kontrovers er det som tviler. Kontrovers fordrer kritikk, kontemplasjon – alle, naturlige fiender av Anstendigheten. Så hvordan er det man står imot? Er det ikke bare så fristende å bare akseptere de hyggelige tingende å ta til en god tone – handler det ikke om respekt? Som jeg innledningsvis fortalte om er demokratiet sårt avhengige av dialog (går det an å bruke det ordet uten å tenke på Jens og Ghar Støre?) opinionene imellom så det kontroversielle bli tydeliggjort – derfra er det man kan starte å bygge en offentlig konsensus. Føler du at du er et menneske som tar til motmæle selv når makta står imot og Anstendigheten blir holdt fram som det nøytrale parameteret og dommeren, da er du verdig å bli kalt en selvstendig tenker.

Hva som kjennetegner de Anstendige, prekere av den Gode tone, er den sterke forherligelsen for maktbruk. Når en allerede har et gitt mål blir selvfølgelig søken om den beste vei overflødig, for den beste vei er jo innlysende nok, i de Anstendiges øyne, den som er mest effektiv og hardes i maktbruk.

Fra kulturrevolusjon til komfortabelhetspress og anstendighet

Og dette er langtfra kun et politisk fenomen at en danner et spekter av hyggelige og akseptable sannheter og skikker for å nå opp. Hvor mye nyskapende populær musikk har det vært å høre siden kuturradikalerne døde hen i konformitet? Det var en gang på 60-tallet da en kunne blir berømt for sin radikalitet. Altså, hadde man ikke bare stilt seg med den ‘sterke hesten’ og fulgt opp den gode tonen, men man hadde egne selvkomponerte meritter! En kunne skape nye nytt for helvete! I dag høres Rihanna mye ut som sampling av Madonna og visa versa for de fleste populær-sjangre og artister – det blir stadig vanskeligere å høre forskjell. I musikken brukes det kun enkle triks og rytmer som man vet vil slå an og passer inn i blant resten. Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av norsk politikk om man bare byttet om noen ord her og der.

Nyanser blir farlige saker fordi det kan bane vei for kontrovers så man ‘safer’ den heller ved å f.eks skape pene og hyggelige fraser man kan gjenta som rituale: «De fleste innvandrere er svensker og polakker. Vi må passe på å ikke skape et oss å dem. Vi har visse utfordringer.»

Og ungdommen digger det – eller, det vil si de later som. Som ungdom så kjenner jeg til dette komfortabelhetspresset, som omhandler f.eks at du skal ha tid til Facebokk, Twitter, Snapchat, Vine (og mye annet jeg ikke gidder å følge med på) trening og burde helst ha greie karakterer. Alle vet med seg selv at dette er en umulig kabal, så skole er det, det ofte går utover.

Et gammelt munnhell sier at den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs. Jeg er rungende enig. Ungdommen blir innbilt av sine foreldre og lærere igjennom selv-realisering at det er kun én vei å gå – hvordan er dette annerledes fra hvordan borgerskapets sønner for 50 år siden brøt med sine foreldre? Klassekampen har fortsatt i 2013 førsteside oppslag med ‘kritikk’ av Bush og Irak krigen og tror fortsatt de er radikale. Det det er en alvorlig diskrepans her som ikke gjenspeiler virkeligheten på noen måte. (Skrevet om tidligere her på bloggen) Når skal noen gang ungdommen lære å takle at andre har forskjellige meninger og ståsteder når de selv blir oppdratt til å tro at vi alle er er like gode om vi bare får ‘selv-realisere’ oss. Til ungdommen snakkes det om respekt, men hvordan kan noen respektere noe de hverken forstår eller har greie på?

Akkurat som alt annet blir islam bare presentert som nok en annen religion, som likt alle andre kan kreve respekt for sine skikker. Skaper dette forståelse? Gjør dette elevene kapable til å snakke med vennina si i friminuttet om at hun skal til Kurdistan for å gifte seg med en fetter hun vet mishandler henne? Nei, det ville vel vært å bryte med den Gode tonen.

Utopisme i Norge

Vanlig er det blitt her til lands i «Verdens rikeste land» å anse slikt som utopisme, stalinisme og noe tilhørende fortiden, noe vi er ferdige med. (Hvilket jeg har skrevet om tidligere). Om du prøver å utfordre dette ved f.eks å si at Norge gjør feil i å oppføre seg som om oljen og rikdommen varer evig og at dette er utopisme lik utopismen om et klasseløst eller rase-rent samfunn så vil det være de færreste av våre politikere som ville bakket deg opp på dét. Lik en narkoman tror man at «denne gangen er det annerledes». Historien har derav ingen lekse å lære den skruppelløse optimisten som hele tiden vil gjenta «denne gangen er det annerledes» og tror innstendig at en nå endelig har funnet formelen for evig lykke og himmel på jord (utopia). Dette er ikke bare et symptom for utopisme men et premiss ettersom utopia aldri har kommet så må det da plasseres i en den eufemistiske «fremtiden».

Siden 70-tallet har vi hatt stor arbeidsinnvandring og annen innvandring og siden dette også var tiden til en viss annen bevegelse vi assosierer med hippiene så falt det seg slik at de skruppelløse optimistene som den gang heia på Mao og det egalitære samfunn har i dag tatt til seg denne saken og blitt til «Det nye Norge»s  kjernesak. Ettersom det ble vanskeligere å ta til seg at det fantes forskjeller på mennesker her i verden (til deres forbløffelse…) så har man da utviklet hva vi i dag kjenner som den rådende multikulturalismen. Multikulturalismen var kanskje også et naturlig steg i retningen kulturen hadde tatt etter å ha satt USA i rollen som djevel og relativiseringen av egen kultur (postmodernisme).

Da dette startet var det ikke så vanskelig å opprettholde denne illusjonen, men vanskeligere blir det for hver dag som går.

Min far fortalte meg en gang om at hver gang klassen hans kom hjem fra tur i skogen så ble de satt til å skrive en mindre fortelling om hva de hadde gjort, og da gikk slutten på nærmere samtlige av fortellingene slik: «Og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur». Dette tar Norge helt på kornet. Vi nordmenn vil så inderlig godt og kan kanskje ikke så mye for det. Det er bare det at vi vil være god mot alle på én gang. Og da er det illiusjonene må jobbe på spreng for å overleve.

For en del så er dette et pragmatisk og gjennomtenkt ønske men for store deler av Norge anses godhet i mye større grad som en positur. Man vet på forhånd alt hva man burde og kan si sørger for å aldri fravike den inntatte posituren som ellers kunne vært ubehaglig. Dette fungerer fett så lenge ingen bryter vellykkethets-konsensusen som kan sammenlignes med APs «Alle skal med», men skulle noen i det gode selskap plutselig i sin galskap finne på å snakke om forfulgte kristne i Midt-Østen eller etniske norske i Grorudalen, så snakker man plutselig om at ikke alle hadde «en fin og trivelig tur». Dette er enda et kjennetegn på utopismen i Norge. Akkurat som psykologene ikke kunne i Sovjet si at fantes lidelser som grunnet i annet enn den materialistiske undertrykkelsen fra borgerskapet så skal heller ikke SSBs sjef få noe dekning når han prøver å si at godheten ikke er god.

Problemet er ikke at våre problemer med å ytre ord som (eufemistiske) begreper som «toleranse, respekt, ytringsfrihet» osv. – det gjør de heller meget så villig, problemet er bare det at det ligger noen meget viktige detaljer i disse ordene.

Heri ligger det neste punkte i Norges utopisme. Som vi vet har nå også salafisten skjønt dette med å kalle partiene sine for «Frihetspartiet o.l.» og snakker konstant om ting som respekt om toleranse samtidig som de jobber intenst for å stene homofile. De som er innviet i planen/ideologien snakker ikke om frihet i sin uavhengihet, men som noe kun mulig innenfor deres egen plan for fremtiden (utopia). F.eks så anser salafister ekte frihet som kun mulig innenfor en ekte islamsk stat akkurat som Jens tror at ytringsfrihet kun eksisterer innenfor hans eget sosialdemokratiske byråkrati.

Nå tenker sikkert du som leser at det er jo enkelt som bare det å gjennomskue de elendige forsøkene salafistene gjør på å framstå som «liberale», men så enkelt er det ikke når det ligger nærmere til. Når debatten går på NRK så snakker man om at det nærmest er en trussel for hele samfunnet at det finnes nettsider som har et par hundre lesere og som skriver om hvor mange norske kvinner innvandrere i Norge har voldtatt, derav sier man at man må i godhetens navn stramme inn og overvåke mer ytringer på nettet. Og dette kaller Jens for ytringsansvar. Han, med Eksil Pedersen forsøker å skape en forestilling om at det er kun i deres visjon det finnes ekte ytringsfrihet, hvilket igjen er et kjennetegn på utopisme; man identifiserer seg selv med godheten og er den eneste veien dit. Til hvilken grad man anser seg selv og sitt som den eneste gode vei varierer heldigvis  men tilfelles for alle disse er at de er populistiske, sterkt majoritetsorienterte og ikke minst utopiske.

Plan-utopismen er åpenbart en utopisme på lik linje med drømmen om det raserene eller klasseløse samfunn men legger helle mye større vekt på veien dit, så for plan-utopismer som byråkratiet så vil man kunne si at midlet er målet. Plan-tankegang deler også akkurat de samme forferdelige nedsidene som de mer ideologiske for med plan-tankegangen implementert er det ikke lenger nødvendig med debatt for det er jo bare å følge planen! Finnes det ulykke så vil det til enhver tid kun være skyld i at menneskene ikke har fulgt planen skikkelig.

Byråkratiet er en form for plan-tankegang. En plan-tankegang går utifra at det ikke er nødvendig med kontinuerlig debatt om hvert enkelt problem i samfunnet men implementering av planen er eneste vei mot det gode samfunn. Skummelt blir det når politikere tar til seg slik tankegang, for det blir litt som om arkitektene du hyret plutselig skulle låse seg inne i et lite rom, planlegge hele bygget derfra og nekte å se tomta. Med plan-tankegang implementert får man slike tilfeller som viste seg i England: «Baby P» ble mishandlet til døde hjemme hos sin mor av bo-inn kjærsten hennes. Dette ble forsidesak på flere aviser og man kunne nå tro at familiespørsmål virkelig skulle bli tatt på alvor. Om det var så. Familiespørsmål er selvfølgelig helt uten for dimensjonene «plan-mennesker» tenker i; flere barnepsykologer var selvfølgelig svaret. Selv om tiltakene fra plan-tankegang sjeldent ser ut til å virke så tar man ondskapen bare som et bevis på hvor stort behov det er av en selv.

Jeg vil påstå at hovedårsaken til økende utopisme her i Norge og at det får gå slik ubemerket hen her er den kunnskapskrisen som gjelder hele det norske samfunn, fra topp til tå. Samtidig spiller utopismen inn som en selvforsterkende effekt ettersom den tilsier at historien har oss ingenting lærepenge å gi fordi «denne gangen er alt annerledes». Derav kan man med letthet avfeie slike paraleller i historien som Jugoslavia, Tyrkia og Arabiske okkupasjonen som alle bvurde fortelle oss noe om hva konsekvensene er når grupper med forskjellige religioner og kulturer plasserer innenfor ett territorie. I spørsmål om innvandring manes det til at man skal ta hensyn til folket, eller majoriteten – er det virkelig så lite vi har lært etter to verdenskriger?(!) At Hitler vant demokratisk er ikke en sak.

Jeg må selvfølgelig kunne stille meg forståelig til at folk finner utopismer besnærende, som f.eks multikulturalisme, klasseløse samfunn o.l, for er ikke bare dette så åpenbart? Endelig får en høre at alt av ens lidelser er skyld i en gruppes ingnoranse/fremmedfiendtlighet ovenfor den store planen – veien mot utopia. Man ser dette fortsatt i dag, dette at man prøver å forenkle verden ned enkle planer (fordi en selv må vedkjenne sin plan etterhvert blir neste skritt at en selv rettferdigjør forutinntattheten med at alle andre har en plan. Som f.eks med jødene o.l.). Det er f.eks muig å si at når NRK legger opp disse historiene om «norske» barn som skal sendes hjem så anvender de plan-tankegang. Hele historien er lagt opp om at det finnes en så åpenbar, enkel og ikke minst god vei som er å gi disse nydelige barna som har bodd så lenge (ulovlig) i Norge den oppholdstilatelsen de trenger. Og selvfølgelig har vi da også historien om at det finnes en ond gruppe der ute (FrP) som er så fremmedfiendtlige og ignorante at de ikke ser den åpenbare gode veien men har selv lagt ut sin egen plan om å torturere livene til disse stakkars barna. Utopisme og propaganda går gjerne hånd i hånd.

At samfunnet lider under og er truet av utopisme er i seg selv egentlig ikke noe nytt i det hele tatt, jeg vil faktisk gå så langt som i å si at det utopiske er fundert helt i sentrum av vår psyke. Hva som faktisk er nytt er at vi har kommet til å forestille oss at mennesket på mange måter er Gud. 68’erne har forpestet samfunnet med en tanke om at mennesket er egentlig født rent og fri for synd. Dette er også en form for utopisme; at mennesket kan, rent på egen hånd, vokse inn i himlen. Men forskning har faktisk vist nå i nyere tid at denne selv-realiserings, eller «født-fri» tankegangen stemmer overhodet ikke. Karen Wynn, og hennes ektemann jobber begge som psykologer ved universitetet Yale og har gjort banebrytende forskning på barn fra alderene, 12 år til 3mnd.er. I deres forskning på barn og kommer det fram at desto yngret barnet er, desto mer egosentrisk, rasistisk og skadefro er det. Men slikt kommer selvfølgelig ikke fram i norske medier som blir ledet av gamle m-l’ere.

I sin bok The Uses og Pessimism And the Danger of False Hope forklarer Scruton hvordan utopisme og de illusjonene det består av kan ha oppstått i menneske-psyken igjennom evolusjon. For i det forhistoriske samfunnet av jegere og samlere så ville utopisme faktisk være et forsprang  i forhold til andre mer skeptiske. I dette samfunnet var en konstant kamp mellom liv og død, derfor er det gruppen var i konstant krigsmodus og som en hær oppga sitt «jeg» til alfahannen slik at han stod for ett kollektivt «jeg». Formålet ved dette var hovedsaklig at avgjørelser skulle bli tatt kjapt på vegne av hele gruppen. Så når da f.eks gruppen går tom for bytte på deres territorie så er det sjefens ansvar å ta en beslutning på vegne av hele gruppen: «Skal vi angripe nabo-stammen for mer territorie eller dra på leting.» Da er det utopisme og illusjoner kommer en til nytte. Skulle da denne sjefen bli skeptisk og tvile på sin beslutning så ville aldri stammen hans overleve særlig lenge. Men dersom han som Hitler preker total overlegenhet vil det være til stor hjelp i forhold til deres sjanser for å vinne over nabo-stammen. Altså; ikke noe så ondt at det ikke er godt for noe. Men selvføgelig det forutsetter at vi er dette bevisst.

Så hva jeg prøver å si her er at det er ikke nødvendigvis vår «onde natur» som er det største problemet men heller ignoransen ovenfor den. Derfor er det kunnskap er eneste lindring mot utopisme – kunnskap som ikke fremmer en plan eller interesse men nysjerrigheten og undringen i seg selv.

Dette er mye en tekst som følge av å ha lest Roger Scrutons bok The Uses of Pessimism, And the Danger of  False Hope.

41lZcA4wcdL

Pris 17.05$

Oxford University Press

http://www.amazon.com/The-Uses-Pessimism-Danger-False/dp/0199968977/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1368025410&sr=8-1&keywords=the+uses+of+pessimism

De snodige nordmenn

Det er noe særskilt med disse nordmenn. De taler som verdensmestere i samtlige grener innenfor demokrati men har ikke en gang et helsesystem legene selv vil eller kan stå inne for, de bruker 233 millioner på elever som ikke kan norsk i skolefør alder og skal til sammen bruke enda 130 milliarder på innvandring fram til 2030 men samtidig greier ikke Norge en gang å gi egne pensjonister et verdig opphold i sine siste dager, noe som begrunnes økonomisk. Det er m.a.o. ikke det letteste land eller folk å begripe eller skjønne seg på og dét på mange flere måter enn eksemplifisert her.

Norge er landet av moral men også dekadanse. Våre ledere og da spesielt AP liker å belegge sine politiske uttrykk med moralsk grunn (noe som egentlig er problematisk i seg selv uansett sak, fordi moral nært sagt aldri er legitim årsak og enda mindre grunn for handling ovenfor andre, som å plassere flere tusen innvandrere i et nabolag uten ett spørsmål om det er passende for beboerne). Med varierende hensikt skapes det et enormt fokus på hva slags adjektiv man burde bruke på de som ytrer seg kontra rådene konsensus, som f.eks. om Document er høyre-radikal, ekstrem eller konservativ, i stedet for å diskutere selve saken.

Hvordan Norge kom til å bli slikt et moralistisk land i dekadanse er en historie for seg selv som jeg ikke akter å gå inn på nå, men jeg vil gjerne forklare hvorfor og i hvilket henseende det er jeg kan finne på å kalle Norge er et moralistisk land i dekadanse.

En del mennesker, spesielt de eldre og gjerne kristne, vil i dag påstå at moral er blitt kastet ut av vinduet med alt av høflighet fra det Norske rom, men dette er altså en feiltolkning – i alle fall om du er oppriktig interessert i å forstå tema og derav de snodige nordmenn. Nordmenn flest er faktisk så opptatt av det moralske at det lukter sterkt av mani – og da har jeg ikke en gang nevnt våre kjære journalister eller vårt lederskap/eliter. Ta for eksempel denne tilfeldige sjekken av «nordmannen på gata» som Hans Rustad kommenterer på Document.

Slik et gjennomslag har dette perspektivet fått at det finnes ikke lengre noen institusjonell motkraft til det, og det gir seg mange sære utslag. Som når NrKs radioreporter intervjuer mennesker på gata. Spørmålet er «Anser du deg for å være et moralsk menneske?» Den ene etter den andre, flere av dem relativt unge, svarer et høyt og tydelig fornøyd «Ja». Mens jeg tenker: hva er galt med litt kledelig beskjedenhet?

Hvis reporteren hadde fulgt det første spørsmål opp med et «Hvordan vet du at du er et moralsk menneske?», tipper jeg at svaret, etter innlendende usikkerhet, ville avklart at det er overhode ingenting konkret de har å vise til, noe de har gjort, noen moralske handlinger. En moralsk livsførsel kjennetegnes nemlig ofte ved at det innbærer en til tider merkbar kostnad for bæreren: kostand som i penger, sosial anseelse eller en annen slags form for opplevd forsakelse. Det har nemlig aldri vært kostnadsfritt å være moralsk, og vil heller aldri bli det.

Jeg mistenker at samtidsmenneskets følelse av moralsk høybårenhet knyttes til at de har de rette meningene. Gjøren har ingenting her å gjøre for moderne mennesker. Mener du det rette, er du følgelig et godt menneske. Slik de ser det. Derfor trenger du ikke flytte til Groruddalen når du mener at innvandringen er helt vilt berikende. Du kan trygt fortsette å bo i det hvite vest. Gode mennesker anno 2012 gjenkjenner hverandre ved de gode meningene. De poserer for hverandre. De er posører.

Gid det var så enkelt. At det hadde holdt med å innta en spesiell positur for å være et godt menneske.

Vel, her er vi kommet til én av de merkverdighetene ved de snodige nordmenn; begrepet «moral» har på lik linje med «toleranse» og «inkludering» blitt en del av århundrets eufemisme. Støtt og stadig opplever jeg den nye norske perverterte versjonen av moral, hvorav man anser sin egen velferd som et manifest og et bevis på ens egen gode moral og man finner det helt akseptabelt å vurdere andre på moralsk grunn ved å stille spørsmål rundt hvor godt den andre kommer overens med «oss»/establissementet; altså reduserer man uenighet til en mangel på moral[sk forståelse]. Eksempelifisering:

God​het​spoli​tikken har som sin pris at noen blir utpekt som onde. Man tar Nor​dahl Griegs ord bok​stavelig: “Finnes her nød og urett skyldes det svik.” En streng asylpoli​tikk må per defin​- isjon skyldes slemme men​nesker. Det må være noe galt med Lønseth som per​son. En slik vekt er ganske tung å bære. Spe​sielt hvis “pålessin​gen” skjer nærmest daglig via Dagsrevyen.

NRK og medi​ene omgjør poli​tikk til et spørsmål om reg​jerin​gens moralske habi​tus. Man ignorer at Lønseth kun utfører jobben sin. Man ignor​erer at poli​tikken har fler​tall på Stortinget, og høyst sannsyn​lig et fler​tall av folket bak seg. Alt gjøres til et spørsmål om god​- het, som frem​stilles som en uut​tøm​melig kilde. Den springer jo ut av hjertene, så hvis noen sier “nei” må det være fordi hjertene deres er blitt harde. Slik reduseres poli​tikk til et spørsmål om godhet.

Én dag i Oslos mangfold

I 10-tiden søndag fikk politiet melding om en slåsskamp ved Grorud senter i Oslo. En av kamphanene skal ha trukket kniv.

De rykket ut og pågrep tre menn ved Grorud T-banestasjon.

– Pågripelsen foregikk uten dramatikk, sier operasjonsleder Andre Kråkenes i Oslo politidistrikt.

En kniv og en ukjent mengde hasj ble beslaglagt, og alle tre ble kjørt i arresten. En av dem var 17 år.

Ifølge Kråkenes ble ingen skadet i slosskampen.

http://www.osloby.no/nyheter/Tre-arrestert-etter-slasskamp-pa-Grorud-7161648.html#.UVjWnaXDi90

Klokken 8.15 søndag morgen fikk politiet melding om at to menn hadde prøvd å rane Deli de Luca i Waldemar Thranes gate 10 i Oslo.

De truet betjeningen med et elektrosjokkvåpen. Et slikt våpen gir et kraftig støt dersom det brukes, noe det ikke ble i dette ransforsøket.

– Et elektrosjokkvåpen er selvsagt ikke like farlig som et skytevåpen, men kan likevel oppleveles svært truende, sier operasjonsleder Andre Kråkenes i Oslo politidistrikt.

En ansatt og en kunde klarte å overmanne den ene gjerningsmannen. Den andre stakk av. De er begge kjenninger av politiet.

Den pågrepne, en mann i slutten av 20-årene, ble kjørt i arresten og blir sannsynligvis avhørt i løpet av dagen.

http://www.osloby.no/nyheter/Raner-med-elektrosjokkvapen-overmannet-7161622.html#.UVjWiaXDi90

– Store politistyrker pågrep i alt ni menn, som knyttes til et av hovedstadens gjengmiljøer, opplyser operasjonsleder Finn Belle i Oslo politidistrikt til VG.

En 23 år gammel kjenning av politiet ble først pågrepet utenfor leiligheten på Bislet. Inne i leiligheten ble ytterligere åtte menn pågrepet.

Ifølge Belle ble det funnet en pistol, ammunisjon og et parti narkotika i leiligheten.

http://www.osloby.no/nyheter/Ni-pagrepet-i-politiaksjon-mot-gjengmiljo-i-Oslo-7161590.html#.UVjOIqXDi90

– Mannen ble knivstukket i et festlokale i Lakkegata, der det var samlet mange mennesker, opplyser operasjonsleder Finn Belle i Oslo politidistrikt til NTB.

Hendelsen skjedde ved 6-tiden søndag morgen, og det var mange øyenvitner. Den antatte gjerningsmannen ble pågrepet på stedet.

– Vi har pågrepet en 35 år gammel mann som er mistenkt for å ha stått bak knivstikkingen. Han er av utenlandsk opprinnelse, opplyser Belle.

Søndag morgen visste ikke politiet noe om bakgrunnen for knivstikkingen.

http://www.osloby.no/nyheter/37-aring-knivstukket-i-Oslo-7161600.html#.UVjN96XDi90

I 10-tiden søndag fikk politiet melding om en slåsskamp ved Grorud senter i Oslo. En av kamphanene skal ha trukket kniv.

De rykket ut og pågrep tre menn ved Grorud T-banestasjon.

– Pågripelsen foregikk uten dramatikk, sier operasjonsleder Andre Kråkenes i Oslo politidistrikt.

En kniv og en ukjent mengde hasj ble beslaglagt, og alle tre ble kjørt i arresten. En av dem var 17 år.

Ifølge Kråkenes ble ingen skadet i slosskampen.

http://www.osloby.no/nyheter/Tre-arrestert-etter-slasskamp-pa-Grorud-7161648.html#.UVjYfKXDi91

Brannvesenet fikk melding om kraftig røykutvikling fra et garasjeanlegg under to boligblokker i 12-tiden søndag.

Røyken kom fra en bil som sto i full fyr. Brannen ble raskt slukket, og i 12.30-tiden drev brannvesenet med utlufting.

I alt ble 51 personer evakuert. Ingen ble skadet, men brannvesenet ba beboere i området holde vinduer lukket.

Årsaken til brannen er foreløpig ukjent.

http://www.osloby.no/nyheter/Brann-under-blokk-i-Groruddalen-7161682.html#.UVjWk6XDi90