Den norske skole men også hele det norske samfunn lider under en kunnskapskrise, hvilket kan bli spesilet tillagt de, tilhørende enhetsskolen med tilhørende multikulturalisme. I klasserommet kan dette og er det som oftest, være til fordel for den moralistiske lærer. Den moralistiske lærer er ikke lenger den veldig spesielle AKP-læreren som på 70-tallet men gjeller gjevnt over hele spekteret av forskjellige lærere fordi moral i dagens norske samfunn har forrang foran kunnskap. Vi går inn i en tid hvor dette nærmest går på automatikk fordi våres lærere har selv allerede vært igjennom dette. De kjenner alle de moralske føringene som en trenger for å plassere seg selv på den «gode» og «rettskafne» siden og får selv lite input som skulle tilsi motforestillinger.
Dette har resultert i en skole hvor alt er snudd på hodet. Meninger er viktigere enn kunnskap, for kunnskap er også meninger, men tjener egentlig ikke noe bedre formål enn å gjøre en selv partisk – ifølge den nye (68’er) skolen. Ettersom man da må konkludere med at alle meninger veier likt, altså rent kvantitativt, så blir resultatet at det er kjøttvekta som teller.
Denne muren er det man møter i det man prøver å bryte med dagens moralske standarder.
«Næmmen, hører du ikka hva alle sier, eller?», «Jommen, har du ikke lest hva Aftenposten skrev?».
Det er først nå jeg virkelig forstår historien om skolen opp til nå. Den gangens kommunisme/maoisme fra 70-tallet har gått inn i fåreklær i form av relativisme, hvilket, skaper som forklart et majoritetsdiktatur fordi det rent baserer seg på moralen om «flertallets beste». Dette kommer av at de som en gang var i AKP (30 000 + har vært igjennom organisasjonen) og med på den bevegelsen kom etterhvert til et dilemma. Hvordan kan man være selve autoriteten og samtidig være i opprør?
Dette er det da som har fått dem til å ta til relativisme, og derfor er den også godt observerbar mange steder utenfor Norge.
Men. Det er et meget stor men her. Det fungerer rent på det premiss at man faktisk har et flertall, eller tilsynelatende slik. I klasserommet fungerer dette foreløbig fordi læreren har såppas stor makt at det er lett å feie unna, harsjelere over og håne hva som måtte komme av motforestillinger – hvilke jeg selv har måttet oppleve mang en gang idet jeg forsøker å bryte sirkelen av relativistisk svada-snakk og kvasi-kritikk.
I en time, og da spesielt samfunnsfag forestiller fortsatt lærerne seg at de er kritiske og serverer oss i klassen et par linjer om hva som er «kritisk» og tar deretter en runde hvor poenget er å gjenta disse linjene så godt som mulig. Spesielt gjelder dette saker som slaveriet i Afrika, hvor man kaller kritikk å snakke nedsettende om den hvtie rase eller å si at Afrika er fattig pga slaveriet. Dette er en imaginær kritikk, for dette er alt annet enn kritikk; det er gjengs oppfatning. Her merkes Schizofreni’et så altfor godt. Man prøver konstant å forestille seg selv at det er en selv som er i opposisjon til de onde krefter (man kan f.eks få et bestemt inntrykk av at det egentlig er FrP som sitter i regjering under en samfunnsfagtime ettersom det fremstilles som om FrP er eneste rot til ondskap)
I klasserommet og ellers i samfunnet manes det til at man skal ta hensyn til flertallet, eller som i tilfellet med karikatur-striden; dem som skriker høyest.
Vanskelig er det å tro at dette er Ibsens land…
I tankens vold 