Demokratiets fiender

Nå i valgkampdtider snakkes demokratiet opp i skyene, og det gjøres klart at hodene som kommer med disse ord tenker at det er prisingen og dyrkelsen av demokratiet som holder det sunt. Så langt derifra mener jeg.

Demokratiet kjennes på sin utilstrekkelighet. Kun ekte demokrati evner å konsentrere alt fokus ned mot menneskene, som de feilbarlige dyr vi er – ikke en overlegen rase eller en bedrevitende elite som med proletariatets diktatur. Jeg ser ikke demokratiets svakheter, som for eksempel, ufullkommenhet og utilstrekkelighet, som noe negativt, men heller en manifestasjon på at det er menneskets natur som dominerer og som skinner gjennom systemet. Snakkes derimot demokratiet opp i skyene ved å tale om hvor fantastisk vi har det her i Norge, og at dette skal skyldes ene og alene demokratiets fantastiske form med de rettighetene sosialdemokratiet skjenker oss, da er vi på ville veger. Jeg mener faktisk at de personer som tar slike ord i sin munn er med på å korrumpere all demokrati-bygging. Det er å lulle befolkningen inn i en falsk trygghet og å rent fortelle dem at det egentlig er samme hva dere foretar dere for demokratiet tuter og går med eller uten dere [folket].

Til eksempel kan vi se hen til Hellas. Mina Adampour skriver på valgdagen for Aftenposten om hvor liten del av verdens befolkning som bor i fullverdige demokratier. Hellas var, og er, et slikt ’fullverdig’ demokrati samtidig som anslagsvis 40% av politistyrkene sympatiserer med det nynazistiske partiet Gyllent daggry som nå er et av landets største partier, og for å toppe det hele kan Hellas sitt demokrati skryte av venstreesktremistisk terror i økende grad. Hva kommer dette av? Er ikke demokratiet likevel den garantisten for full frihet og trygghet som Jens snakker om når han taler ”den norske modells sak”?

Amerikas grunnlov, spesielt de berømte ”amendments” er skapt med tanke på alle av menneskets dårlige sider, og nettopp at alle med makt, politikere, er ”pigs”. Man kan ikke basere et samfunn på antakelsen om at den ene vil den andre vel – Marxismen med sin sentraliserte maktopphopning er det nettopp som baserer seg på en slik tanke, og det trengs vel ikke å bli nevnt, hvilke grusomme maktmisbruk som foregikk i Sovjetunionen.

Demokratiet er en pessimistisk affære. Demokratiet er til en hver tid avhengig av at folket tar et ”worst-case scenario”-perspektiv på fremtiden og anser sine ledere for å være griser, uansett hvor godt en måtte like dem. Kun da vil demokratiet strekke til. Demokrati er en strevsom affære, derom skal det ikke råde noen tvil. I slikt henseende kan man omtale Norges økende bestanddel av ”koseliberale” som et sykdomstegn for demokratiet.

Demokratiets farligste form er den stabile. Hvorfor? Fordi demokratiet har mennesker til innbyggere, dessverre. Kanskje var det da Kain drepte sin bror, Abel, og ble forvist til evig vandring og utilfredshet at vi mennesker – for Gud lovte Kain en stor hærskare av etterkommere – ble evig utilfredse. Når vi har trygghet søker vi spenning, og når det er spennende søker vi trygghet. Men dette ønsket for spenning overføres dessverre ikke til politikk i trygge tider. I tryggheten av sosialdemokratiet supplert med en tilsynelatende uendelig strøm av oljepenger synes det å være lite rom for spenning, og derav kommer selvrealisering.

Med selvrealisering når samfunnets individer sitt klimaks, ifølge Maslovs behovspyramide, og blir gjerne spesielt introverte. Selvrealisering er en form for kynisk og usympatisk tankegang ført inn i livsstil. Ikke så rent få av gruppen selvrealiserende mennesker (da mener jeg de som vier hele livet sitt til slikt som egne fritidsaktiviteter, eller karriere) vil jeg mene befinner seg innenfor kategorien koseliberalere. Koseliberalerne er de som applauderer ved hvert honnørord som ”frihet” og ”demokrati”, men krymper seg ved alt som likner problematikk.

Hva har dette med demokratiet å gjøre? Spesielt når jeg tenker på slike øvre middelklasse-mennesker som ikke evner å tenke lengre enn til nesetippen, så er det jeg føler meg som en ordentlig sosialist.  Stephane Hessels sin bok ”Bli sint!” (Orginaltittel:”Indignez vous”) , skrevet selv av et livslangt vestreside-ikon er noe en kan vende om til våpen mot dagens selvtilfredse venstreside. Jens Stoltenberg har valgt som taktikk for denne valgkampen å tale kun om det fantastiske Norge, og hvilke bragder vi kan skryte på oss, i stedet for å fokusere på hva han eventuelt ville  gjort annerledes for nye fire år – hvilken radikal forskjell han vil gjøre i motsetning til Høyre. Jeg skulle så gjerne likt å se Hessel filleriste Stoltenberg, Halvorsen og for så vidt resten av Norges politikere og fortalt dem en ting eller to om å være radikal og visjonær. Demokratiet er avhengig av at det er en form for friksjon, og da hjelper det ikke mye at hverken middelklassen eller den politiske elite er villige til å være konfliktsøkende eller utfordrende.

Uten det konstante opprøret nedenifra låser makten seg i det bestående og forkalker. Dette mener jeg har vært en del av utviklingen siden som følge av at sekståtterne etter hvert fant tilpass i det nye hegemoniet etter rundt 1990. Byråkratiet i Norge øker eksponensielt – ettersom statlig avhengighet avler statlig avhengighet – samtidig som alle andre land i Europa ser seg nødt til å kutte ned. Samtidig som sosialdemokratiet Norge føler seg tryggere og tryggere for hver faste ansatt i offentlig sektor, kommer vi også nærmere punktet hvor noen faktisk må betale – til perspektiv kan det nevnes at oljeformuen er brukt opp én gang i 2060 i pensjonskostnader, og enda en gang i 2040 i offentlige innvandringskostnader, dersom en er en optimist og forventer en sterk innvandringsknekk i de nærmeste år.

Ikke bare er politikken farlig kjedelig – bokstavelig talt – men også journalistene er med på leken. Overskriftene er ”Pappaperm”, ”Handlingsregelen” eller noe annet fra en reality-serie. Det er så døllt og kjedelig å lese avisen at jeg nærmest ser det som en kjedsommelig påkjennelse. Føler jeg at jeg endelig forstår verden bedre etter å ha pløyd gjennom DN, VG og Aftenposten? Til tider kan det stå noe interessant i DN, men ellers holdes det på et så lavt nivå at det er til å bli fornærmet av. Og alle avisene skriver akkurat det samme. Dette er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot demokratiet når det føres en konfliktskyhet lik ”ute av syne; ute av verden”.

Har vi kanskje gått tomme for interessante eller kontroversielle temaer? Nei, det er mediene som systematisk sørger for å få leserne sine til å tro at verden er totalt ukontroversiell og at gåten er løst. Hvor mange vinklinger kunne ikke en journalist tatt på den hurtigste folkevandringen i menneskets historie? 75 000 tilkommer landet hvert år og en renteøkning på 0.1% får bedre mediedekning. Trolig kommer dette av den pedagogiske holdningen som har preget de kulturradikale fra 1960 til nå. Folket skal oppdras. Når en islamviter og islamkritiker som Robert Spencer og Pamela Geller, mer islamkritiker enn islamviter riktignok, blir nektet adgang til UK fordi myndighetene mener de utgjør en sikkerhetstrussel for landet, ettersom folk kan bli provosert av deres nærvær, da er det igjen denne tanken blant makthaverne at de skal ”beskytte folket”. Merk; det er hverken Geller eller Spencer som utgjør faren i seg selv, i form av å være hatpredikanter eller potensielle selvmordsbombere, nei det er en mystisk gruppe mennesker UKs utenriksdepartement omtaler i sitt brev til Geller og Spencer, som de mener kan komme til å bli provosert av deres nærvær.

Da er det jeg kommer til å le en smule når jeg ser at Dagbladet skriver om en svensk skribent fra 30-tallet som skrev kritisk om nazismen og Hitler, men som ble forsøkt tiet av avisen og attpåtil kongehuset. Dette inngår i et mønster av at venstresiden/mainstreamen gjerne tar for seg gårsdagens outsider-helter som for eksempel her er denne anti-nazistiske skribenten, men når det gjelder samtiden finnes det ingen problematikk i å nekte anti-totalitære skribenter som Spencer og Geller adgang til landet. Om man skulle være aldri så uenig med Lars Vilks eller Lars Hedegaard – begge forsøkt drept for sine ytringer – hvordan kan man da egentlig forsvare å nekte, de som bli forsøkt drept for sine ytringer, ytringsfrihet. Fra hjemland, Norge som Danmark, liksom med Sverige, forsøkes det til stadighet å kneble anti-totalitære islamkritikere for å gjøre eksempel av hva som kan skje med deg om du akter å gå utenfor Det gode selskap.

Nå sporer jeg kanskje litt av selv til å være et essay, men jeg vil poengtere at det finne utopister i demokratisk form, ikker bare de av ekstremistiske retninger som nazisme og kommunisme. Om en mener at en kan rettferdiggjøre sanksjonering av rettskafne individer som Spencer, Vilks og Hedegaard fordi det er til beskyttelse for demokratiet, så er det ikke så mange hakk bedre enn de som en gang rettferdiggjorde masseutryddelse an Kulakene for fullbyrdelsen av det systemet de trodde på som var kommunisme. Mye av denne tankegangen kan spores tilbake til hvordan Marx dannet en stamme med utgående grener av ideologier som baserer seg på blott tanken om at det er kun formen, dvs., systemet som er eneste utslagsgivende faktor for produktet.

Fortsetter vi å ruse oss på eksaltering av vårt nåværende system og form, dvs., demokratiet er jeg redd demokratiet vil lide samme devaluering som nasjonalstaten etter annen verdenskrig som følge av at innholdet ignoreres og forskusles slik at demokratiet råtner innenfra av likegyldighet.

Reklame

Hitler og EU – EU og europeisk politikk i historisk perspektiv

Hitler og EU – EU og europeisk politikk i historisk perspektiv

Hitler og EU tilhører begge historien om styresmakter og demokratiet. Demokrati og det demokratiske blir ofte framstilt som noe tilstrekkelig og endelig, i seg selv – hva som er demokratisk må derav også være godt. Problemet med den tanken er bare at en da må komme til å «glemme» alt hva som har med nazisme å gjøre.

Den demokratiske Hitler

Hva som aldri kan poengteres ofte nok er betydningen av at Hitler og hans nasjonal-sosialistiske parti vant demokratisk. Hitler skiller seg markant ut fra Stalin og Lenin i at han ble direkte folkevalgt. Hvordan kunne dette skje? Var det folket eller demokratiet som feilet? Jeg vil si det var hverken. Det går an å veldig snevert å forklare ideologiens århundre med at når Gud falt ut av det offentlig rom som etisk gjeter og hyrde for samfunnet så fant mennesket igjen trygghet og retning i en ny type sekulær Gud; ideologien. Og det er jo ganske rikitig men å stoppe her vil gjøre deg evig analfabet i å lese demokratiet.

Kultur og verdimessig vakuum er alltid farlig, spesielt i tilfellet når naturlige saker som nasjonalisme eller påtrengende problemer som innvandring blir avskrevet som upassende tema og lagt bort som tabu. Da er det man skaper rom for partier som Hitlers NASDAP i Tyskland og Gyllent Daggry i Hellas. I samme lys er det man kan se 1930-Tyskland. Tyskland som nasjonal-stat var i tenåra. Monarkiet viste sin udugelighet under 1.v.k og for første gang ble rupublikken reglen for europeisk styresett. Altså var ikke Hitlers Tyskland helt alene i situajsonen, at forholdet mellom nasjon og stat var diffust og udefinert men alle var det ikke som hadde dolkestøtslegenden. Disse kortene var det Hitler spilte for alt de var verdt. Med disse to var det han spilte seg helt til tops å ble Europas mektigste mann.

Etter krigen brukte han dette vakuumet av en udefinert nasjonalisme til å identifisere seg selv med nasjonen Tyskland. Kritikk av Hitler ble per definisjon landsforræderi, og på grunn av nasjonalismens betydning i Tyskland ble det også totalt forståelig. Hitler vant som sagt demoktratisk, men ikke med flertall. Dette brydde selvfølgelig ikke Hitler ett sekund, for han representerte en hel nasjon og kunneikke bli forstyrret av noen tilbakestående kritikere som ikke hadde forstått planen.

‘Det nye århundre’

Hva som fulgte kjenner selvfølgelig alle til som traumatiserte Europa. Hvordan kunne vi nå forsvare oss når hverken nasjonal-staten eller demokratiet kunne stå oss som verge mot slike grufullheter som Hitler og Holocaust?

Svar: EU

Og vanskelig er det å ikke forstå dem. Europa hadde lenge nytt godt av nasjonal-staten og demokratiets goder men nå så det ut til at heller ikke dét kunne gjøre jobben. Reorganisering av menneskeheten startet på nytt og man kom fram til EU. Anti-rasistisk, egalitær og ‘frigjørende’. Hva kunne man så vær imot?

EU er et barn av sin tid. Stéphane Hessel, fransk forfatter av Bli sint! var en av de som var med på å lage menneskerettighetene. Han uttalte en gang i Desember om hvordan de da trodde at de gikk inn i ‘Det nye århundret’, med stor «D». Man trodde det var en ny tid som var kommende og tenkte stort og ikke minst optimistisk. Det skulle være en verden for alle. Det skulle ikke bare være en verden for den enkelte homogene folkegruppen i hvert land men vi skullle alle sammen være én. Resultatet ble en Europeisk Union hvor Europa skulle forenes og oppløses. Samtidig som EU i den ene enden forkorter armen for hver nasjon til å handle ovenfor egne grenser så øker de i andre enden restriksjoner på alt fra leketøys-emballasje til om vetrinæren som har praktisert i 20 år har riktig EU sertifikat. EU’s prokripsjoner for medlemsland tilsvarer per 2009, 170 000(!) sider.

Tanken om EU tror jeg springer ut av det religiøse i mennesket. Vi søker det tredje par øyne, eller den tredje makt om du vil. Det er tanken om at det finnes en handlende/tenkende kraft utenom den hos deg og meg. Altså, er det snakk om, av konsekvens, en tanke om en overmenneskelig dommer. Gjennom intellektualisering og teori er det en gruppe mennesker som tror at de kan intellektualisere seg fram til en evig formel kommer opp med slikt som EU og Das Kapital. Slike formler har opp igjennom historien fått navn som kommunisme, nasjonal-sosialisme og islamisme. De fornekter alle en kontinuerlig konsensus-dannelse igjennom representativt demokrati og ser heller til den evige formelen som f.eks kalifatet, (europeiske) unionen og det ariske riket.

I vår entusiasme for «aldri mer» er det vi skapte et nytt monster. Man tok ondskapen kun for hva som syntes ved første blikk, rasismen, volden og nasjonalismen. Det man ikke så var at det kunne gått annerledes om Tyskland hadde hatt en klar patriotisme, adskilt fra den ‘nasjonalismen’ til Hitler og heller ikke at ondskapen slippes løs ved den evige legitimerende planen. I EU så ligger planen; ‘an ever-closer union’ som det blir kalt, i selve systemet, det samme er det med nazismen; planen fusjonerer med sytemet og derav kan du kalle et fravik fra planen er forræderi av systemet.

Til­lit er kjenne­mer­ket ved den norske model­len. Til­lit mel­lom arbeids­ta­ker­or­ga­ni­sa­sjo­ner og arbeids­gi­vere. Til­lit mel­lom bor­gere og myn­dig­he­ter. Den til­li­ten har Frp gjort sitt ytterste for å bryte ned. Par­tiet er blitt stort på å repre­sen­tere en fol­ke­lig pro­test mot sys­te­met og fange opp i seg den almin­ne­lige mis­nøye. Det bidrar selv­sagt til å bryte ned til­li­ten til sys­te­met og øke for­ak­ten for den poli­tiske elite.

Her har vi klassiske ‘sand i tannhjulene’ retorikk servert strålende fra Dagbladet journalist Aabø som av konsekvens fremstiller FrP som fiende av systemet. I Norge har vi heller ikke kommet like langt som vi liker å tenke. Joda, det har kommet ut et par nye iPhoner siden 2.v.k men hva angår en verdimessig definisjon av nasjonal-staten så har det vel egentlig bare gått rett utfor. På politibilene, den utøvende statsmakt, har man nå fjerna enhver symbolsk forbindelse til stat og kirke, på NRK hører du at AP vil ta patent på alt som er godt ved Norge, fra velferd til ‘tillit’. Denne ‘En ny tidsalder’, entusiasmen er det som slo ut hos AKP og m-l’er bølgen over hele verden – til og med her i vårt lille land. Denne entusiasmen er det som lever videre med de som lever i en verden uten historiske paraleller. De tror som enhver narkoman at «denne gangen er det annerledes» og for seg til å gjøre ting man ellers aldri ville drømt om. Som f.eks å fremstille en legitim deltaker i demokratiet som Siv Jensen som en fiende av systemet fordi hun ikke er ‘innenfor’.