Hva skal man si om den norske hverdag? Tja, man kan vel si at det varierer stort utifra hvor i landet du skriver fra, men jeg kan vel like godt røpe med det første at denne bloggen vil hovedsaklig sirkulere om oslo-kulturen. Mitt personlige forhold til oslo-kulturen har hittil vært et relativt kort et, men det skal i samme slengen nevnes at jeg nettopp har rundet 16. Og da fikk man samtidig et lite bilde på hvordan mitt vindu ut til den norske hverdag er. Som 1. klassing i vgs er det mye som skjer i hverdagen, og det gjelder ikke bare rundt personlige forandringer men også en god del hvordan omverdnen (oslo) forandrer seg.
Jeg skriver i utgangspunktet egentlig om akkurat det jeg føler et behov for å skrive om – jeg legger ikke skjul på at det er mest for egen vinning jeg skriver, altså øvelse. Noe er konkret fra min egen hverdag, som når jeg av og til skriver om hendelser og mine refleksjoner over slikt. Annet kan være totalt løsrevet fra noen hverdag, som oftest resultat av noe jeg har lest (jeg forsøker å lese en del bøker ved siden av skolen) og i det hele tatt andre tanker jeg finner behov for å sette ord på . I mitt hode syntes jeg dette, navnet norskhverdag, lød passende, spesielt med tanke på at jeg ikke ville ha ett særlig tema, eller noe alt for høytidlig til navn.
Bygda
Mine 11 år på bygda bar følgelig et helt annet preg og normer som hverdag. Den norske bygda, som jeg opplevde den, kan både roses opp til skyene for samholdet og lokal virksomheten, men kan samtidig pelles fra hverandre til hakka møkk som Sigurd Hoel en gang gjorde. Det var, og er jo, en viss godhet over bygde-livet, det kan man ikke si noe på, men på hvilke premisser? Det er slike små-ting som aldri ville kommet ut av et by-menneskes villeste fantasier. Til dømes; min mor er venninde med en av de lokale frisørene med en sønn som samtidig er en venn av meg, men skulle hun noensinne gjort et unntak ved å klippe seg et annet sted, ja da ryker det forholdet fortere enn en norsk politiker får gått til sengs med en mindreårig. En større porsjon akademikere her i Norge vil ha det til at vi nordmenn begår akkurat like mye familie vold og æres drap som våre nye landsmenn, og det er jeg selvfølgelig helt uenig og finner det vansklig å se at det er diskusjonen verdt å ta med så mye eklatante statistikker opp til, og over. Men skulle det være noe sted å sammenligne denne æres følelsen så er det bygda. «Bygdedyret» er det blitt kalt før.
Oslo-kulturen
Hvorfor nevner jeg Oslo som en bærer av en særegen kultur? Jo, altså. Som liten hørte jeg jo stadig oftere slikt som «tig(g)erstaden» og Karpe & Diem osv, men det sa meg jo ingenting. Bygda mi, med 100% norske elever i klassen bortsett fra en adoptert filippiner, er det rart det ikke sa meg noe? I «bygda mi» (håper det ikke høres for romantisk ut…(?)) kunne jeg uforbeholdent stole på nært sagt alle, og selv på de jeg ikke kjente fra før av, så følte jeg på alle mulig måter at jeg kjente likevel. Slik er det ikke i Oslo lenger (det har utrolig nok vært slik en gang der også ja). I Oslo avbryter de på høyttaleren, samtalen min med min kamerat på Oslo S hvert femte minutt for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alle sigøynerne som går rundt og nasker og tasker i andres lommer. Selv er jeg blitt fortalt (skjønt av en litt eldre generasjon) om deres foreldre som fortalte om – etter en utenlands-reise – taterne som de måtte konstant passe seg for. Dette syntes jo barnet var ytterst og eksotisk, da han hørte om disse taterne som rundstjal hele vogner og at man konstant måtte sjekke lommene sine for de kunne sannelig stjele sokkene fra skoen din. Er dette virkelig et problem som har vært til alle tider for alle mulig samfunn?- som vår kjære samfunns elite prøver – så alt for lite elegant – å presse oss til å tro.
Dette er jo bare et lite eksempel på Oslo-kulturen og hvorfor tillit ikke lenger er uforbeholdent men situasjonsbetinget.
– Dette var undertegnedes første post på den norske hverdag. Og mer vil komme!
I tankens vold 