Aftenpostens globalistiske lengsler og manglende hengsler

Under Trine Eilertsens ledelse tar Aftenposten følge med Høyre og slutter seg til SVs ønske om å underlegge statsborgerskapet sin tanke om et «nasjonalt inkluderende fellesskap» ved å støtte en lovendring som vil tillate innvandrere å få norsk statsborgerskap som et tillegg. At Høyre og Aftenposten tar denne vendingen mot denne særskilt assimilasjons-fiendtlige lovendringen er forunderlig, men ikke uforklarlig.
Den canadiske moralfilosofen Charles Taylor har i sin The Sources of the Self noen treffende beskrivelser av den historiske utviklingen til vestlig selvbilde og selvforståelse, hvilket muligens kan belyse hvorfor og hvordan Eilertsen og kompani mer eller mindre naturlig havner i selskap med SV.

Taylor innleder sin bok ved å fortelle om hvordan vi har gitt avkall på det konkrete i tilværelsen som «konstituerende goder» til fordel for det vi kan beskrive som en aktivistisk tankegang. Ifølge ham har vi opplevd et fokusskifte over mot handlingen som det konstituerende gode. I stedet for nasjonal selvhevdelse og bekreftelse av en lojal borgerånd foreslår Aftenposten globalismens forebyggende underkastelse overfor islamske land som Tyrkia eller kleptokratiske Russland, som aldri vil akseptere våre samfunns suverenitet – land som aktivt interesserte i å holde på sine landsmenn i størst mulig grad på bekostning av vertslandet.

Taylor beskriver eksempelvis hvordan James Edward Oglethorpe (1696 – 1785) formulerte det kristne Kvekersamfunnets kamp mot Det britiske imperiums slaverihold og -handel. Dette førte forholdsvis fort frem, og allerede i 1807 forbød imperiet slavehandel, med det påfølgende totalforbud av slavehold i 1833. Denne «anti-rasismen» i sine spede år hadde da sitt grunnlag i oppfatningen at som kristne kunne en ikke være bekjent med noe så ukristelig barbarisk som å holde slaver. Denne konkrete og positive idealismen fra kristendommen som tar utgangspunkt i hvem og hva vi er, er fortsatt en viktig drivkraft i vårt norske samfunn. Men Eilertsen et. al. tar derimot betegnende nok utgangspunkt i å fremme det «inkluderende» som sitt konstituerende gode. De lengter alene mot en «inkluderende» handling, og fortrenger med det samme lojalitet til Norge – og er endog frekke nok til å fremme sin lengsel som lovendring.

Ifølge denne tankeganges imperativ skal vi da ikke legge vår dugnadsånd i å hevde det eksisterende fellesskap vi er blitt tildelt – som barn av våre foreldre og medborgere i en nasjon –, men fremfor alt drive dugnad for å skape et helt nytt og multikulturelt fellesskap. Hvorvidt det forestilte fellesskapet realiseres er av liten eller ingen betydning – den inkluderende intensjonen er der, og det er alt som betyr noe. 

En skulle kanskje tro at det ville være interessant for Aftenposten å forklare hvorfor Norge og nordmenn skal ha noen interesse i å være et land og en nasjon der ens borgerstatus blir delt og stadig står i fare for rivaliserende lojaliteter. Men det skinner så altfor godt igjennom at dette, i kraft av egen tankegang, er for dem blott uinteressant og betydningsløst. Men det er da ikke det at Norges og nordmenns interesser for dem ikke betyr noe. Våre interesser bør ikke bety noe, i den grad Norges og nordmenns interesser står i konflikt med det stadig mer inkluderende prosjekt. Det treffer dem aldri at et stadig mer inkluderende samfunn vil importere stadig flere konflikter, og at de dermed slår bena under på sitt eget flerkulturelle prosjekt.

Det er dette som er progressivismens kjennetegn: Å plassere verbalformen i sentrum av allting; og marsjens faner har i dag påskriften «intregrering» og «inkludering». Det er dette Kundera besrkiver i kapittelet Den lange marsjen i Tilværelsens uutholdelige letthet, der marsjen er målet i seg selv og fanebærerne blir rørt til tårer av sine egne slagords vellydende klang, med alt annet for øye enn hva de tramper over.

Når jeg skriver om lojalitet er det ikke kun snakk om luftige idealer. Storbritannia har vervet ferre muslimer til forsvar for unionen, enn antallet muslimske briter har blitt rekruttert av IS. 

Vi har lenge sett at denne «globalismen» har fenget politikerklassene, men hvordan de har fått seg til å tro at mer ettergivenhet overfor globaliseringens utfordringer er av det gode, synes nå mer som selvskading.

Det er spesielt å se til Nederland som nylig avholdt valg. For ikke bare opplevde de en nær utradering av det arbeiderpartiet, men det er også landet i Europa som ble og er mest preget av den løsslupne sekstiåtter-ånden. Ikke engang i det eksepsjonelt liberale Nederland har Aftenpostens globalistiske lengsler den ringeste sjanse i dagens eller fremtidens politikk. De kan de kun trøste seg med at en såpass forhatt Le Pen i Frankrike er Macrons motstander– men også der går trenden til deres disfavør.

 Man kunne jo mistenke Aftenpostens politiske tekning for å være virkelighetsfjern i sin helt egen klasse, men jeg holder det for mer sannsynlig at det heller handler om det genuine ønsket om å avskaffe politikkens nasjonale vesen, det som er globalismens mål og svake mening.

Reklamer

Et kontrarevolusjonært tilsvar

s__kierkegaard_710429a

Harald Stanghelle har skrevet en tekst som går for å være det som er hans tydning av Wenche Lowzows liv og levnet. Jeg må skrive går for å være, fordi hans selektive hukommelse tjener å gjøre henne «larger than life», og da mener jeg virkelig større enn livet. Ikke hennes personlige liv eller legning, men hennes offentlige forkynnelse av homofili som «uttrykk for en mentalitetsrevolusjon som har forandret landet vårt» er for Stanghelle det vesentligste ved denne kvinnen. Det handler om intet mindre enn et liv, som for Stanghelle symboliserer en ny lære om Livet.

Vi tviler ikke på at mang en fariseer har innsett at homoseksualitet har blitt tildelt en ufortjent plass som en slags ‘erkesynd’ blant synder, når denne forrykning av vår naturlige seksualitet og kjønnsdrift ikke er mindre unaturlig enn pornoavhengighet – og jeg vil tilføye: en oppfatning om at jente og gutt—mann og kvinne ikke kan være på tomannshånd, uten at det skal sees som noe seksuelt. Men dette er ikke nok for Stanghelle. Det er ikke tilstrekkelig å tolerere, å akseptere eller å respektere homofile mennesker, for dette rent konstaterer han: at vi har gjennomgått et hamskifte, og dette betyr nødvendigvis at homofili må tros på som «naturlig» og som en «rettighet». Å dekretere og fremlegge naturrettens sannhet har normalt innebåret en rolle som tilfalt paven i Vatikanet, mer gjerne enn Aftenpostens kommentatorer i Akersvegen.

Ikke på noe ett tidspunkt taler Stanghelle om en sterkere forståelse for menneskeverd; en aksept for homofile som likemenn. Og det er en aksept som jeg mener å ha grunn til å tro at har økt, som følge av at nordmenn har forstått at en hellig overbevisning om menneskets universelle verd også må gjelde homofile. Men for Stanghelle handler ikke dette om menneskeverd, eller den mer eksplisitt kristne erkjennelse av at der kun gis «rettferdige mennesker som tror seg å være syndere, og syndere som tror seg å være rettferdige» (Pascal). Nei, for Stanghelle handler dette fra ende til annen om slikt som «minoritetsperspektivet», som for ham lykkeligvis har blitt et «majoritetshegemoni». Han tegner et falsk bilde av at et avvik i seksualitet må opphøyes med makt, til å være en rettighet og dogmatisk trodd på som naturlig (selv om vi ikke kjenner noe bevis på at noe ett menneske har blitt «født sånn», mens vi kjenner en samling av 13,000 undersøkelser som beskriver homofili som del av personlighetsforstyrrelser). Ved denne totale underkjennelsen av betydningen av menneskeverd og menneske-lighet, blir hans ‘løsning’ å underlegge seksualitetens betydning, i riktig gal sekstiåtterånd samfunnets maktstrukturer.

Denne over- og omseggripende omfortolkningen av hva et menneske er – forstått av Stanghelle alene i relasjon til samfunnets maktforhold mellom minoritet og majoritet – minner om hva kardinal Joseph Ratzinger beskrev som muligheten for en irrasjonelt dogmatisk tankestyring, basert på det vilkårlige nuets primat – hvilket gir den «kategoriske enighet med tilværelsen» (Kundera). For Stanghelle hverken forklarer eller argumenterer, for hvorfor vi skal akseptere fordringen om å oppgi troen på en uforanderlig felles menneskelig natur, mens det synes tilstrekkelig å konstatere «revolusjonens» inntruffen og virkning fra «gamle dager» av frem til 2016. Denne idéen gjort samfunnshegemoni, denne Stanghelles nyvunnede sosiologi og menneskesyn er «Phantasiens sophistiske Lyst, saaledes at have hele Verden i en Nøddeskal, der er større end hele Verden, og dog ikke større end at Individet kan fylde den.» (Kierkegaard). Stanghelles idé om Lowzows betydning er nettopp dette nøtteskallet: en individualisme som skal overkjøre og være større enn verden.

Stanghelle siterer Syse som en mørkemann for det at han ikke ville politisere personlige seksuelle avvik. «Ingen har fordømt henne personlig, men jeg, og svært mange andre, mener dette burde tilhørt privatlivet,» sa Jan P. Syse, Oslo Høyres daværende formann. Han snakket nok trygt på vegne av den ikke helt tause majoritet.» Jeg tror at flere homofile, som ikke har gjort sin legning til utgangspunkt for en vilje til å tvinge andre til å tro at dette avviket er det ene eller andre, vil se hvilken skade politiseringen av homoseksualitet har gjort. Homofile som ikke-homofile bør få slippe å høre fra Stanghelle at deres forelskelser og erotiske opplevelser inngår i hans egen maktfokuserte sosiologi. Dersom individualisme skal bety frihet, da kan det ikke bety at begrepet har en normativ betydning ment til å forme verden for å gjøre (/tvinge) mennesket fritt (det som er det jakobinske syn på individet), slik Stanghelle ser velvillig på at samfunnet (mener han ikke da staten?) skal tilrettelegge for dette “minoritetsperspektivet”. Dersom individualisme skal bety frihet, da må det handle om en positv tro på individet, som i stand til å la seg forme i verden: Det må i det hele tatt handle om individets rett til å gjøre seg en fri og opplyst mening om rett og galt, uavhengig av samfunnets eller Stanghelles sosiologiske begreper, eller mangel på sådan.

Og når det kommer til Stanghelles grunnløse påstander om hva homofili eventuelt må være og ikke være, reagerer vi som mennesker når han forsøker å utradere muligheten for at der er går skillelinjer mellom rett og galt, som er «bevisstheten om vår ulykke, som på engang er vår storhet og vår elendighet.» (Pascal)

«11 punkter som forklarer [hvordan Aftenposten ønsker å se] Irak-krisen.»

På side 10 den 21. juni skriver Kari Vogt (professor emerita ved UiO), Knut Vikør (professor ved UiB) og Henrik Thune (seniorforsker ved NUPI, gjesteforsker ved University ogf California) under overskriften 11 punkter som forklarer Irak-krisne. I tittelen har jeg gjengitt tittelen slik den burde stått.

Allerede i første punkt kan jeg sitere forfatterne på at

«Det er egentlig ikke religionen i seg selv som er viktig, men hva den er blitt brukt til.»

For, religion er som kjent bare det man selv gjør det til, eller hva? Dette avslører på det mest nakne den relativismen som grenser til nihilisme som norske akademikere svømmer rundt i. Som om religion er noe man skaper ex nihilo.

Og vi kan dessverre ikke konkludere med at dette var en enkeltstående, dårlig formulert setning–for videre heter det at

«[…] i dag dreier det seg [forskjellene mellom sjia- og sunni-muslimer] i praksis bare om småting: Hvordan man ber[,] og hvilke dager og steder som er hellige[,] blant annet.»

Disse ekspertene mener altså å vite at det rent praktisk bare er ‘småting’ som skiller sjia- og sunni-muslimer fra hverandre, til tross for at det er gjennom deres praktiserende tro at de kommer til å tro at det er rettferdig og pålagt dem å drepe andre vantro muslimer. Ellers, så må jo disse ekspertene mene at det ikke foreligger religiøse motiv overhodet, men helt andre motiver bak konfliktene i Midt-Østen, bare at ingen andre enn dem selv har fått øye på dem.

De utrolige påstandene bare fortsetter og fortsetter:

«(3) Så de kan altså kalle seg muslimer på begge sider. Hvorfor kriger de da mot hverandre?

Gjennom historien har de i all hovedsak levd fredlig side om side. Den tilspissede situasjonen vi ser i Irak er egentlig ganske ny. Under Saddam Husseins tid (1979-2003) ble sjiamuslimer undertrykt og forfulgt. etter den USA-ledede invasjonen i 2003 har både sunnimuslimske ISIL og den sjiamuslimske statsministeren Nouri al-Maliki skjerpet de religiøse skillelinjene og vekket til live sekteriske motsetninger som tidligere var relativt ubetydelige.»

Hvor disse ekspertene har fått det fra at sjia- og sunni-muslimer har levd fredlig side om side er et mysterium jeg gjerne skulle visst svaret på. Sjia- og sunni-muslimene begynte å drepe hverandre øyeblikket etter Muhammed døde, og har siden dét fulgt i sine grunnleggeres fotspor. Den amerikanske Midt-Østen-eksperten Vali Nasr skriver i sin bok The Shia Revival om hvordan det normal praksis i grenseområdene mellom sjia- og sunni-muslimer mellom Iran og Irak at mødre kaller sine barn opp etter selvmorsbombere–disse utgjorde ifølge Nasr flere steder alle de topp ti mest brukte navn. I dag er det attpåtil slik at sjiamuslimske islam, slik det blir praktisert i områdene av gamle Persia, overhodet ikke likner på den mer bokstavtro sunniversjonen av islam. Sjiamuslimene har et progressivt syn på historien hvor de fortsatt venter på den gjenkomsten av den tolvte imam etter okkultasjonen, mens Sunni-muslimene ikke har én eneste slik hellig kobling til den dennesidige verden og ser kun helligdom i imitasjon av Medina-modellen slik Muhammed opprettet den etter sin flukt fra Mekka.

Aftenpostens utvalg av eksperter finner det da ikke verdt å nevne at den delen sunnimuslimer vektlegger i Koranen som er tilkommet under Muhammeds opphold i Medina er den mest ekstreme, og er opphavet til alle de sitatene vi kjenner som «drep de vantro hundene» osv. Sjiamuslimer derimot har det oftere med å vektlegge delen av Koranen som ble åpenbart for Muhammed i Mekka, hvor han var prisgitt autoritetenes toleranse og derfor leverte en ganske myk versjon av islam som blant annet erkjenner religionsfrihet. Sjiaislam har da også en mye større frihet hva angår praksis, og har derfor en mye mer praktisk religion som kan være en mangfoldig affære i omstendelige ritualer, som deres spesielle prosesjoner o.l.

Jeg skal ta for meg i neste blogginnlegg hvilke mennesker det er Aftenposten finner det verdt å tildele sine mest saklig og ‘oppklarende’ sider, men det er likevel utrolig at det ikke har vært en redaktør som har stoppet noen av disse utrolige påstandene, som går under faktabokser. Jeg kan kort nevne at Kari Vogt blant annet har skrevet om islam sammen med tildligere styremedlem av Islamsk Råd, og har ikke problemer med innføring av Shari’a i Norge eller Danmark. For, det skal egentlig veldig lite til for å rive disse latterlige og tankeløse påstandene fra hverandre. Plukk opp en hvilken som helst saklig bok om historien til Midt-Østen og du vil finne at der, siden 632, helt opp til 2014 har vært én eneste lang tredveårskrig, kun avbrutt som årsak av krigstretthet i korte perioder.

Jeg vil gjerne komme tilbake til dette når jeg mest sannsynlig kommer med et essay her på bloggen etter å ha lest ferdig Araberne – En historiei av Eugene Rogan.

Ny tid, gamle linjer

Ungdommen er i en meget særstilit posisjon, både på grunn av alder men også sin posisjon i samfunnet. Ungdommens verdenssyn blir følgelig stort preget av gjengs oppfatning – konsensus – som også foreldre og andre autoriteter. Men disse har ikke et rent enevelde. Ungdom er også i den situasjonen at de er muligens i sin mest aktive del av livet, det fører med seg slikt som at virkeligheten blir desto vanskeligere å holde på armlengdes avstand. Jeg kan godt forstå at det er lett gor godt voksne AP-politikere å opprettholde sin «toleranse» oppe fra Holmenkollen og beste Vestkant, mens derimot ungdom som møter alle slags mennesker hver dag og tvinges i mye større grad å måtte akseptere virkeligheten for hva den er har det noe vanskeligere med det.

Det er f.eks nå kommet en bok om Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, hvor forfatter, Sætre prøver å forklare «radikaliseringen» av Fjordman: Hvordan gikk en stillferdig gutt fra rolige Ålesund med to venstreorienterte foreldre til å bli den mest prominente kontrajihadisten i verden? Denne feiltolkningen av Fjordman bygger på en av kortslutningene innenfor establissementet, altså den noe eldre generasjonene (68). For Sætre så ligger ikke en gang tanken om at forholdene faktisk er en logisk årsak til hva han har blitt i dag innenfor hans tankespekter. Dette presenteres igjennomgående i boka som en anomali. Noe motstridende.

Det samme forholdet er det som man finner igjen mellom ungdommen i dag og «det som er». Man kan fortsatt se at Klassekampen, VG, Dagbladet og Aftenposten, alle sammen snakker om Bush og Irak fortsatt og føler seg selv radikale når de tør å kritisere ham. Dette er resultatet av en generasjon som mener den har copyright på opprør. I nyhetene kan man forstatt høre dem prøve å bruke totalt ubrukelige sammenligninger som Vietnam, nazismen og så videre. Man prøver fåfengt å gjøre seg selv relevant fordi alle de saken som en gang betø noe for venstresiden er i dag døde, dermed får du disse totalt absurde sammenligningene mellom sigøynerdebatten og nazismen. Opprøret fra 68’ var det siste til å komme – det evige radikale. Derfor er det vi fortsatt kan se at NRK tar inn gamle dinosaurer fra venstresiden som ikke én under 60 kjenner til og enda mindre, finner det vært å høre på. At media fortsetter å nære et utdatert verdenssyn, ute av stand til å oppdatere seg selv, ser ut til å begynne å gi utslag iblant ungdommen. Så og si ingen, jeg gjentar ingen, ungdommer er det som leser aviser i dag. Det er det en meget god grunn til. Den verden VG & Co representerer finnes rett og slett ikke hos dagens ungdom og man ser dernest ikke noe å poeng å bruke tid og krefter på noe man så absolutt ikke kan relatere til.

Nå skriver jeg også fra ståstedet til en elev som godt merker dette i klasserommet, og jeg finner det forståelig om det er voksne som leser dette å lurer på hva i all verden det er jeg snakker om – det gjør lærerne våres også.

Selv er jeg mye opptatt av samfunnet og har dermed også mye på hjerte, forståelig nok, når det kommer til samfunnsfagtimer. I starten da vi hadde de første diskusjonene i klassen om innvandring opplevde jeg massiv motgang fra flere (utlandske) elever, så vel som læreren som da følte hun stod på det rette da hun kun poengtere at det var kun meg i hele verden som mente at innvandring ikke er enestående bra. Men nå senere i året har det til min overraskelse, kommet flere «angrende syndere». Flere av de som reagerte med raseri ved den minste kritikk av multikulturalisme er det som har kommet til meg å bedt dypt om unnskyld for det de sa og viste av sinne, hvilke de sier de ikke de skjønner noe av. Flere forteller at de absolutt ikke skjønner hvorfor de reagerte som de gjorde. Dette har selvfølgelig vært for meg meget oppløftende, ettersom de forteller at alt ikke er tapt.

Hva som da har vært morsomt nå i ettertid er at læreren finner seg helt forvirret og overrumplet idet flere innvandrere selv reagerer på at en lærer kan tillate seg å stå å moralisere ovenfor en elev i en samfunnsfagtime. Dette ble eksemplifisert i en time hvor jeg i en diskusjon om innvandring dro frem tallene fra SSB som forteller at netto utgifter for én ikke-vestlig innvandrer i Norge er i gjennomsnitt for staten (merk staten ikke den bedriften personen evt. jobber i) 4,1 millioner kroner. Når jeg følger opp med å si at vi tar inn 15 400 ikke-vestlige innvandrere så tilsvarer det en årlig utgift for staten på 63140000000 NOK (63 milliarder!) så svarer hun da: «Vel nå er det heldigvis ikke slik at vi måler alt i kroner og øre.». Aldri, hevdet jeg noen ting. Aldri mente jeg noen ting. Men likevel så er fakta nok til å få hennes multikulturelle syn til å vagle. At dette skulle være svar nok og være nok til å feie min kommentar vekk som hun gjorde, var det da flere i klassen som også reagerte på, så vel som hennes åpenbare ignorante og håverende oppførsel.

Det er ikke lenger nødvendig for den som vil forsvare multikulturalisme – i dette tilfellet en lærer – å «la seg synke til en debatt om tall» for det den godheten deres ideologi tilsvarer holder i lange baner. Veldig morsomt er det å diskutere med en autoritet til stede som allerede før diskusjonen «vet» hva slags konklusjon, eller verdenssyn, som er «godt». Problemet kommer selvfølgelig da når noen faktsik prøver å beskrive ting som ikke bare er pent og hyggelig.

Norge befinner seg i en tilstand like Aladins ånd på flaske. Skulle noen komme borti lampen, og vips så er ånden ute. Læreren fortsetter å innbille seg at hun er så fantastisk objektiv og nøytral lærer når hun faktisk bare gjemmer seg bak en politisk korrekt maske, og dette fungerer fint så lenge – som sagt – hun har flertallet i ryggen. Og det er klart jeg må innrømme, det har hun. Men som klassen min nå beviser så holder det bare å gni litt på lampen så er ånden løs. Det skulle ikke så alt for mye til. I starten kunne de fleste ikke skjønne bæret av at det jeg sa kunne være i nærheten av sant, fordi det har jo aldri Aftenposten sagt noe om. Uten statsstøtte og monopolet de venstreorienterte avisene har så ville aldri Norge kunne holde tilbake alle disse tallene om innvandring. Media-Norge er gode voktere av ånden i lampen. Men, som sagt har Aftenposten på lik linje med alle andre norske aviser det samme problemet i forhold til ungdommen; de snakker ikke samme språk.

I Aftenposten snakker man fortsatt om toleranse som et valg. For etnisk norsk ungdom på østkanten er det ikke lenger snakk om å tolerere men om å bli tolerert, å overleve. Er det rart lesertallene lider et mannefall?

I VG er det fortsatt snakk om innvandrere som gjør det så fantastisk bra på skolen (hvilket langt ifra er en løgn i mange tilfeller) mens innvandrer jentene selv lurer på om de noen gang kommer til å få lov å praktisere den utdannelsen de tar før de blir tatt med hjem til Kurdistan og giftet bort til en fetter.

På NRK sender de programmer som Trekant mens store deler av innvandrere ikke en gang kan bruke ordet sex hjemme, enda mindre med foreldre (jeg ser heller ikke for den saks skyld at Trekant skal kunne treffe etniske nordmenn i noe mye større grad av den grunn).

Media som i stor grad utgjør norsk offentlighet er ikke lenger interessert å ta ting og spesielt mennesker for hva de er. Nå må alt presses igjennom en idelologisk kvern av hva som er politisk korrekt å si. Dette innebærer da å aldri kunne snakke om de virkelige problemene men alltid snakke rundt dem:

1. Ikke snakk om at det kommer tusenvis av elever hver dag på skolen fra a-sosiale hjem uten matpakke – snakk heller om å «gi alle lik mulighet» ved å innføre varm mat.

2. Ikke snakk om innvandrerkvinner som har utdannet seg i fem år men går hjemme med barna til fetteren sin – snakk heller om hvor fantastisk mange indiske jenter det er på universitetet.

3. Ikke snakk om at jenter blir banket opp og i en del tilfeller drept av egen familie for å bli for vestlig – snakk heller om at det finnes så fantastisk mange kule moter innenfor hijab.

Hva media i effekt gjør er at ungdommens virkelighet blir i seg selv gjort til et ikke-tema. Kan du virkelig gi meg én god grunn til at det burde overraske meg å høre at bare 50% av ungdom bruker stemmeretten. For dem er offentlige Norge like fjernt som Disney Land.

Relativisme og majoritetsdiktatur

Den norske skole men også hele det norske samfunn lider under en kunnskapskrise, hvilket kan bli spesilet tillagt de, tilhørende enhetsskolen med tilhørende multikulturalisme. I klasserommet kan dette og er det som oftest, være til fordel for den moralistiske lærer. Den moralistiske lærer er ikke lenger den veldig spesielle AKP-læreren som på 70-tallet men gjeller gjevnt over hele spekteret av forskjellige lærere fordi moral i dagens norske samfunn har forrang foran kunnskap. Vi går inn i en tid hvor dette nærmest går på automatikk fordi våres lærere har selv allerede vært igjennom dette. De kjenner alle de moralske føringene som en trenger for å plassere seg selv på den «gode» og «rettskafne» siden og får selv lite input som skulle tilsi motforestillinger.

Dette har resultert i en skole hvor alt er snudd på hodet. Meninger er viktigere enn kunnskap, for kunnskap er også meninger, men tjener egentlig ikke noe bedre formål enn å gjøre en selv partisk – ifølge den nye (68’er) skolen. Ettersom man da må konkludere med at alle meninger veier likt, altså rent kvantitativt, så blir resultatet at det er kjøttvekta som teller.

Denne muren er det man møter i det man prøver å bryte med dagens moralske standarder.

«Næmmen, hører du ikka hva alle sier, eller?», «Jommen, har du ikke lest hva Aftenposten skrev?».

Det er først nå jeg virkelig forstår historien om skolen opp til nå. Den gangens kommunisme/maoisme fra 70-tallet har gått inn i fåreklær i form av relativisme, hvilket, skaper som forklart et majoritetsdiktatur fordi det rent baserer seg på moralen om «flertallets beste». Dette kommer av at de som en gang var i AKP (30 000 + har vært igjennom organisasjonen) og med på den bevegelsen kom etterhvert til et dilemma. Hvordan kan man være selve autoriteten og samtidig være i opprør?

Dette er det da som har fått dem til å ta til relativisme, og derfor er den også godt observerbar mange steder utenfor Norge.

Men. Det er et meget stor men her. Det fungerer rent på det premiss at man faktisk har et flertall, eller tilsynelatende slik. I klasserommet fungerer dette foreløbig fordi læreren har såppas stor makt at det er lett å feie unna, harsjelere over og håne hva som måtte komme av motforestillinger – hvilke jeg selv har måttet oppleve mang en gang idet jeg forsøker å bryte sirkelen av relativistisk svada-snakk og kvasi-kritikk.

I en time, og da spesielt samfunnsfag forestiller fortsatt lærerne seg at de er kritiske og serverer oss i klassen et par linjer om hva som er «kritisk» og tar deretter en runde hvor poenget er å gjenta disse linjene så godt som mulig. Spesielt gjelder dette saker som slaveriet i Afrika, hvor man kaller kritikk å snakke nedsettende om den hvtie rase eller å si at Afrika er fattig pga slaveriet. Dette er en imaginær kritikk, for dette er alt annet enn kritikk; det er gjengs oppfatning. Her merkes Schizofreni’et så altfor godt. Man prøver konstant å forestille seg selv at det er en selv som er i opposisjon til de onde krefter (man kan f.eks få et bestemt inntrykk av at det egentlig er FrP som sitter i regjering under en samfunnsfagtime ettersom det fremstilles som om FrP er eneste rot til ondskap)

I klasserommet og ellers i samfunnet manes det til at man skal ta hensyn til flertallet, eller som i tilfellet med karikatur-striden; dem som skriker høyest.

Vanskelig er det å tro at dette er Ibsens land…