Det nye hykleriet

På tross av at jeg nå beveger meg stadig lenger fra den protestantiske tro så vil jeg fortsatt si at jeg forstår Luthers handlinger og det tankegodset som kom av hans handlinger. På samme måte er det jeg kan forstå 68’ernes opprør mot det borgerske hykleriet.

Det er å gjøre 68’er-generasjonen urett å si at det kun var en massebeveglese for den rene utradering av tradisjon og høykultur. En slik framsilling krever å lese historien slik fanden leser Bibelen. I andre enden sitter vi med de koseliberale, som mer presist blir kalt «kulturradikalere» i Danmark. De angrer ingen verdens ting. Vel, det er hva de prøver å late som om i alle fall. Disse kan en gjerne høre begi seg ut med den rene skamros av sin gnereasjon og oppløsningen av samfunnet.

En slik type mennesker er det som ganske sikkert har lagt filmen «Upp till kamp».

Denne filmen gir oss i stor grad en romantisk fremstilling av fødselen og ‘beggrunnelsen’ til de som ble 68’erne. Men det er en god del av ærlighet i denne filmen også. Selv når en begynner å pelle fra hverandre det en kan forstå er romantisering til det usannsynlige, så står det igjen en fortelling om hvordan det var mer enn sanseløs hunger for sex og ideologiske utskeielser som drev dem. Det er en personlig fortelling bak som en ikke må glemme.

For det gamle borgerskap var det de sosiale normer som var den hellige ku. I filmen hører vi foreldrene snakke om «comme il faut» som om de var av noe russisk aristokrasi (som da i en periode kun snakket fransk med hverandre) samtidig som de tar med sønnen sin på opera. Det hele samtidig som moren er utro og faren jobber sent i en sjefsstilling.

Dét er bare én av de forskjellige karakterene og scenene i filmen som så fortreffelig avbilder alle de forskjellige karikaturene av ‘den borgerske mannen’ som fantes og finnes. Filmen avbilder alt fra det rett ut reaksjonære til det som er fars (tradisjonelle og patriarkale) forventninger om at sønnen skal ta over bedriften og jobbe seg nedenfra og opp.

Selvfølgelig kommer en ikke unna at det ikke ville vært noen «babyboomere» uten et «babyboom», men dette, filmen, gir likevel en ubetalelig god framstillinga av det som var så manges beveggrunn og derfor det var så mange innenfor 68’er-bevegelsen som talte om ‘det borgerske hykleri’, ‘falske bevisstheter’ (Norman Mailer, Charles Reich osv.) osv.

Til hvilken grad kan vi si at 68’erne bare er det rene produkt av et borgesrsk hykleri?

Det blir i overkant å unnskylde barnas med fedres synder, med tanke på hvor langt det er gått.

Selv har de langt overgått sine foreldre.

Over skriver jeg at det gamle borgerskap sin hellige ku var de sosiale normer. Ingenting kunne eller skulle stå i vegen for hvordan en tok seg ut i øynene av de anstendige. I dag er dette noe byttet om. Sosiale normer er bygget ned så langt det kan gjøres i et nogenlunde sivilisert samfunn. Ingen umiddelbare reaksjoner kom da Byrkjeflot i Trondheim Rødt førte et utroskap med en han organisasjonelt var leder for – en mindreårig som tok livet av seg etter å ha inngått et seksuelt forhold til lederen. Byrkjeflot sier med egne ord at han viste «omsorg».

Uttalelsene i etterkant fra styret var ensbetydende med aksept. Det ble sagt at dette ikke hadde en verdens ting med politikk å gjøre og skulle behandles som sådan. 8/10 i styret stemte over ham, hvorvidt han fortsatt hadde tillit, og kom til at det ikke fantes noen problemer for at han skulle fortsette sitt sedvanlige arbeid.

Dette har da forandret seg da så mange som 20 medlemmer har gått i protest.

Hvordan denne saken har gått er ikke nøyaktig beskrivende for Norge i dag, men det som er beskrivende er at man forventer at det ikke skal være noen big-deal når ting først kommer ut. Vanligere er det blitt i dag at om man kan i det hele tatt sannsynliggjøre at det finnes en større eller mindre utbredelse av noe, så er man ikke noe mindre enn rent ærlig når man kan ‘innrømme’ sine skavanker. For handler det ikke bare om ærlighet? Handler det ikke bare om å være seg sjæl?

Heri ligger forskjellen. Før var det kanskje så at ting hadde vanskeligere for å komme ut fordi det fantes reelle konsekvenser ved å måtte vedkjenne sine synder. Unektelig bygde dette opp en fasade – en fasade deres barn kalte hykleri.

Reklame

Om å være mer enn et dyr

Et lite notat om diverse:

Jeg kan godt forstå om det er noen lesere her på bloggen som har undret seg litt over navnet på bloggen opp mot innholdet jeg legger for dagen her. Kanskje er den umiddelbare forstillingen som slår en når en tenker på navnet «Norskhverdag», som en blogg, at det er en type bildeblogg med innblikk i hvordan det norske hverdagslivet foregår. Jeg stiller altså ikke, som en ser, med noen umiddelbar forbindelse til «den norske hverdagen» per se, men likevel mener jeg «Norskhverdag» er et passende navn for denne bloggen, med det innholdet jeg prøver å fylle den med. Koblingen er ikke direkte, men indirekte. Når jeg skriver om «les soixantehuitardes» (68’erne) så har ikke det noen direkte tilknytning til nettopp hva du møter fysisk på trikkestoppet i hverdagen, men har samtidig alt å si for hva som hender, i hverdagen på trikkestoppet. En gjenganger av et poeng i mine tekster har vært at hverdagen/samtiden ikke er løsrevet fra historien, så muligens er ikke fokuset i teksten selve hverdagen, men mitt håp er at det heller skal være opp til leseren å gjøre denne koblingen.

Det er ikke så mye interessen for å forstå fortiden som driver meg til å skrive og lese om fortiden, som det er interessen for å forstå samtiden.

Teksten:

Om å være mer enn et dyr

Det snakkes en del om ungdom med mangel på identitet i forskjellige sammenhenger, som f.eks. om unge Syria-farere og om gutter som oppsøker ‘gangster’-miljøer. De har alle tilfelles at det er et storsamfunn som har feilet i å skape en relasjon individet og storsamfunnet imellom, og uten relasjon skylder individet storsamfunnet heller ingen lojalitet som er basis for dets identitet.

Hva skal vi med en identitet og hvorfor skulle det i det hele tatt være så pokkers nødvendig? Jeg mener det handler om metafysikk. Om du har/tar en identitet hos en gruppe, som kan være alt fra religiøs til etnisk, så får du samtidig i pakken til medlemskapet forskjellige ting, som varierer med hva slags gruppe det er snakk om. Om det f.eks. er snakk om en etnisk gruppe med en bestemt kultur så får du med deg forskjellige interesser, hvilke det er en (som oftest uskreven) enighet om at denne gruppen innehar. Det kan være negative interesser som f.eks. fiendebilder, altså at du indirekte igjennom din gruppe er i krig med en annen, og så kan det være positive interesser som å ivareta kulturelle tradisjoner i språket, kirken (de ortodokse har etniske kirker) og andre saker. Ett veldig godt eksempel på dette kan være musikere som velger å interesserer seg i det kollektive via å ta del i folkemusikken. Individet kan fritt utfolde seg i å utvikle folkemusikken som en selv vil mens en samtidig er direkte og indirekte med på det kollektive som ofte i en slik setting er publikum. Et slikt medlemskap med tilhørende interesser gir deg en type buffé av interesser som du har mulighet til å gjøre personlige. Slik skaper individet seg selv igjennom det kollektive uten at noen av partene behøver å vike for den andre.

Dette er langt fra en romantisering av det kollektive men et forsvar for hvorfor mennesket ikke kan eksistere alene. Alt det vi bygger rundt oss av fellesskap og tradisjoner er en del av hvordan vi skaper en ramme på livene våres, det vil si metafysikken.

Som mange andre sunne forhold baserer individ-kollektiv forholdet seg på «første blant like»-prinsippet; individet er underordnet det kollektive men dets verd kan aldri overprøves eller overkjøres av det kollektive og dets interesser. Derfor kan du si at frihet er her essensielt og nærmest oksygenet for et sunt forhold individ og kollektiv imellom.

At det kollektive skaper en ramme og en metafysikk rundt mennesket er vel og bra men det skal som sagt være en frihet i forholdet. Mussolinis fascisme anerkjente kollektivets rolle som en meningsfyllende del av mennesket, hvilket det helt klart er, men glemte dynamikken og overkjørte individets verd på alle mulige måter. Dette er fascisme i sin rette betydning; alt skal eksistere innenfor én gitt ramme. Så er det noen senere som har kommet med en konklusjon i helt motsatt ende. Det er de som har demonstrert under parolen til den rousseauanske ‘frigjøringen’ av mennesket og mener mennesket skal stå uberørt fra det kollektivets indoktrinering av tradisjoner og kultur.

Den delen av bevegelsen fra 60-tallet som i dag har tatt formen av post-modernisme står for det som i filosofien heter solipsisme. For en solipsist er det faktum at en selv eksisterer raison d’être 
nok i en lang marsj. Kanskje høres dette bare så galt ut at det umulig kan være noen som tror det, og enda mindre kan det ha en betydelig posisjon i samtiden, men tvert om. Denne tankegangen er f.eks. en gjenganger blant de som støtter byggingen av Høyblokka – utilitarisme på sitt verste. Hvis en selv er det eneste og mest meningsfulle parameter i denne verden (som solipsismen tilsier) så kan det da umulig være noe poeng i å skape et bygg på noen annen måte enn hva som tjener meg best og mest i nuet, eller hva?

Solipsismen grep om samtiden strekker seg langt utover arkitekturens grenser. Den samme solipsismen er det som harmoniserer med avnasjonaliseringen av Europa, Norge med. Europas ledere ser seg fullt berettiget til å tulle og leke med eget folks fellesskapsfølelser og identitet så hvorfor gidde å spørre om å avskaffe nasjonen? Når ikke lenger mennesket blir sett på som noe mer enn akkurat det individet som er rent fysisk fore med de materialistiske goder som medkommer så vil man lett kunne gjøre på samme måte som de ovennevnte lederne av Europa. Slik er det også i kommunismen. Mennesket blir instrumentalisert – noe du kan leke med. Foreløbig stemmer det at de materialistiske tilstandene i Europa er så gode at vi ikke har vært like avhengige av de sosiale fellesskapene som før og har kanskje ikke merket like mye til at fellesskapene sakte glir bort under oss – grunnet forskjellige trender i tiden som innvandring, hvilket betyr inflasjon i statsborgerskap; du vet ikke lenger hvem du har å gjøre med, og attpåtil at den nasjonale religionen bygges ned med sterk pågang fra de øvrige politiske sjikt.

Det er egentlig utrolig hvor dynamisk samfunnet er når en først tenker over det, altså hvordan en kan koble trender innenfor arkitektur til hvorfor utlendinger ikke finner identitet hos det nasjonale i ‘vertslandet’ (selv om det strengt tatt ikke lenger er vertsland for andre generasjon) og til hvorfor så mange av ungdommen sliter med meningsløshet (det vanligste svaret jeg får når jeg spør noen ut om hvorfor de naver i stedet for noe annet i livet, er et retorisk spørsmål som lyder omtrentlig slik «Hva annet skulle jeg lissom funnet på?», som kan oversettes til «Hva annet meningsfylt finnes det her i verden jeg kan finne på?»).

Solipsismen er metafysikkens antonym og frarøver derfor individet enhver rett på identitet i det øyeblikket behovet for det metafysiske blir erklært ikke-eksisterende. Dette høres muligens en smule dramatisk ut men jeg vil forsøke å gjøre det mindre freudiansk og mer verdslig ved noen analogier. Et resultat av tanken på at mennesket kan stå helt for seg selv er hvordan kristendommen kastes ut døra på huet og ræva uten noen høflighetsfraser fra øvrighetene. Glem alt om at mennesket må kunne kjenne andre på seg selv, og derfor stiller bedre til å forstå en muslim om en selv kjenner én tro godt fra før av, i stedet for femten forskjellige helt overfladisk. Mine besteforeldre kan fortelle at alle vennene deres gikk på søndagsskole sammen. Disse hadde derfor en meget klar og felles ramme på livet, i hvert fall innenfor det religiøse. Slik er det overhodet ikke lenger. De nye politibilene er strippet for alle riksvåpen og nasjonalsymboler og religionslæren i skolen får ikke lov til å vektlegge kristendommen. Dette er små ting, hverken livsnødvendige eller dramatiske, men det er slike ting som vi har felles og ser på som en del av rammen i livet som avler lojalitet og identitet.

For en veldig stor del av dyreverden fungerer solipsisme fint (med unntak av bier som faktisk setter det kollektive over seg selv). Dyr har ett eneste formål her i livet og det er å videreføre sine gener. Noe videre raison d’être er for en gris høyst likegyldig. Men selv om mennesket skulle ha aldri så mange gener tilfelles med sjimpanser, så er det fortsatt noen fundamentale forskjeller oss imellom. Sjimpanser og andre dyr kan sikkert klassifiseres til å bli kalt individer ettersom de i seg selv er unike og har en forståelse av interesser og kan mentalt tildele andre interesser som individer. Det vil si, en sjimpanse kan forstå at «dette er meg og det er deg» liksom et mennesket, men sjimpansen vil aldri kunne forklare hvorfor. Til eksempel: Selv om én sjimpanse ville gått til angrep for å tilegne seg en klase bananer mens en annen ville la det være så vil likevel hverken av sjimpansene kunne skrive en lang avhandling på hvorfor han mener det er greit/ikke greit å ta til vold mot en annen gruppe sjimpanser for å tilegne seg en klase bananer.

Vi mennesker er mer enn et produkt av medfødte tilbøyeligheter liksom de ovennevnte sjimpansene er. Det var ikke fordi den ene sjimpansen var medlem av Jehovas vitner mens den andre var medlem av NASDAP at de valgte forskjellig (og om de var det så ville det forsåvidt ikke spilt dem en trille), de er kun produkter av medfødte tilbøyeligheter, uansett hvor mye til individer de er.

Siden 60-tallet har det vært en syndeflod med litteratur på hvordan menneskeheten har gått seg vill, i materialisme, kapitalisme eller hva det måtte være. Hovedpoenget er at vi må tilbake til våre røtter – vi må bli rene. Jeg finner det vanskelig å se noen annen betydning inn i dette enn at vi skal gå over til å bli sjimpanser i stedet for mennesker. Disse narsissistiske gudene fra seksti-tallets Amerika som Charles Reich og Allen Ginsberg var med på det å skape det ‘nye mennesket’ i asken av den forferdelige materialistiske og borgerlige kulturen de var i ferd med å rive ned. Som utgangspunkt for en slik tankegang må man ha at mennesket, i bunn og grunn, er godt og humant. Problemet er bare at vitenskapen forteller oss at sannheten ligger et godt stykke unna et slikt utgangspunkt. Jeg har, her på bloggen, tidligere skrevet om et forskningsprosjekt utført på spedbarn og små barn som beviste nettopp det motsatt av Hippie-folkets tro om at mennesket er født godt. Homo sapiens er også en dyreart men med en del mer spennende ‘tilleggseffekter’.

Mennesket kan med rette kalles ‘ det gråtende dyret’. Mennesket er fulle hundre prosent unikt i det at vi er født totalt hjelpesløse og ute av stand til å ta oss rundt i verden – vi kan én ting fra fødselen foruten om slikt som å spise og drikke og det er å gråte. Dette gir oss den unike evnen til å forme oss, som å bli formet. Med tanke på menneskets natur er det da kanskje et paradoks at adjektiver som «human» og «menneskelig» har betydninger som de har. Altså; vi har muligheten til å være ‘menneskelige’ ‘humane’ og siviliserte men er ikke født som noen av delene.

Det er uten denne kunnskapen at 68’erne ikke har forstått at det er igjennom fellesskapet at individet skaper seg.

I den praktiske versjonen av solipsismen så ser det ut til at solipsismen har drept sin egen gud, altså meg-et, individet. Men det er viktig her at leseren forstår at begrepet «individ» har en helt annen betydning for en solipsist enn for en med metafysisk forankring. Solipsisten som ser på meg-et (individet) som eneste naturlige parameter i møte verden er en narsissist av natur men har egentlig ikke noe videre forståelse for det individuelle enn den sjimpansen som kun ser de interessemessige forskjellene meg og deg imellom. Altså; mens den primitive forståelsen av individualisme har galoppert i form av narsissisme i samtidskulturen så har den individuelle søken etter hvorfor du er deg og jeg er meg nærmest forduftet. Med sosiale medier synes jeg bare dette faktum har blitt ytterligere merkbart.

For å ta noen anekdoter: Som ungdom har jeg balkongutsikt til samtidsånden og de det er av zeitgeist’er (tysk for tidsånd. På en måte kan du f.eks. si at Robert Stoltenberg fanget forskjellige tidsånder da han presenterte figurer alle kunne kjenne igjeni «Borettslaget», nettopp fordi de var en del av ånden i tida som alle lever i). Det jeg kan merke blant mine venner er at, mens de er med venner og er med ‘gjengen’ så er de gjerne kule og morsomme å være med – hvis det også er en kul og hyggelig gjen. Men i varierende grad er det en del som har en så liten idé om hvorfor jeg er meg at selv om de er verdensmestre på instagram og facebook til å fremheve seg selv – individet – så finner de ikke én eneste ting de ikke vil være en del av, av hva som duker opp av ’trender’ i gjengen. Hadde denne personen som var så flink til å selge seg selv på Instagram og Facebook og som hadde 3000 følgere hatt en reell raison d’être for å være på måten han var, så ville det aldri vært noe problem om det var én trend i gjengen hans som han ikke likte og ville, om ikke ta avstand til, i alle fall la være med å være med på. Men slik er det dessverre sjeldent. Kanskje kan noen avfeie denne anekdoten ved å si at det er fordi vi er tenåringer og i puberteten, men jeg ser jo folk opp i førtiåra oppføre seg akkurat likedan! – og samtidig må en jo forstå at det selvfølgelig er utrolig ødeleggende for bygging av karakter. Men noe støtte fra de voksne forblir en fantasi, det er nok heller oftere voksne, innpoda med denne 68’er tankegangen, som er med på å dyrke dette tankesettet av narsissisme og hva som rent faktisk er selvutslettelse.

Denne type mentalitet beskrevet ovenfor blir nok oftest på folkemunne referert til som «bikkjementalitet». Det er ikke lenger et individ som opererer både innenfor og utenfor gruppa men man gjør seg selv til en levende del av gruppa og grensen mellom hva gruppa mener og gjør blir stadig bare mer av en obskuritet, i takt med des mer og mer en fortrenger seg selv som et individ med selvvalgte prosjekter og forståelse av verden. Hykleriet er synlig for alle andre enn personen selv. Selv-erfart kjenner jeg til innvandrerungdom som er kjempe hyggelige og helt kompis med deg alene, så kommer samme person med gjengen sin og skal knuse kneskålene dine minutter senere – samme historie har jeg blitt fortalt av mange andre også.

Blant ungdommen er heller ikke den sykelige redselen for kjedsommelighet ukjent. Vestkant-ungdom løser dette ved å delta på forskjellige aktiviteter 7-10 ganger i uka. På meg virker dette i mange tilfeller som en virkelighetsflukt for barn som aldri i livet har blitt gitt noen annen retning i livet enn «du kan bli hva du vill i livet gutten min». Jeg har overhodet ikke noe problem med at en vil fylle livet sitt med noe, men at det så ofte skal være så vanvittig ensidig nå til dags og at det alltid ska innebære at du «går på noe» har jeg et problem med. For å si det sånn, jeg har mer enn nok av venner som har under foreldrenes styre og velsignelse trent fotball/svømming/håndball hele uka fra de var 10 år gamle og har i dag rygger som en gjeng 80-åringer. En liten mørk latter kan man vel kanskje tillate seg når en tenker på at det rent faktisk og ironisk nok er åndeløsheten her som har ført til direkte skade på kropp.

Dette er et tungt tema jeg har prøvd å skrive om. Forhåpentligvis kan jeg si at jeg har bidratt med noe, ikke bare videre komplisert et allerede komplisert tema – selv om jeg forstår at det helt klart er en fare for òg. Dette temaet er viktig og enda mer undervurdert. 60-talls revolusjonen, det lange tiåret, sendte oss på et villspor elitene i dag kan snakke nedsettende om, men aldri vil erkjenne at vi fortsatt befinner oss på. Som jeg har prøvd å gjøre klart ovenfor så fortsetter «det lange tiårets» lange armer å tukle med nåtiden, som f.eks. Europas lederes avnasjonalisering av kontinentet. Det finnes fortsatt en ånd i tiden som prøver å redusere mennesket til det frigjorte dyret 68’erne drømte om. Som beskrevet ovenfor mener jeg det påvirker ungdommen, men jeg vil ikke bastant spå hvordan det skal ende. Jeg ser at selv de mest åndssvake av personer evner å karre til seg en akseptabel utdannelse og går ikke under øyeblikkelig av den grunn at de sliter med å finne seg selv som et individ med bevisst raison d’être. Men det vil ikke og har heller ikke siden 60-tallet vært en prosess av noen dramatisk dramaturgi. Dette kommer slikt som med fellesskapene som glir under bena på oss. Det er nasjonalsymbolene som forsvinner fra politibilene. Det er korsene som forsvinner fra offentligheten. Og det er ikke minst det estetiske i offentligheten som er gjort ikke-eksisterende. Alt dette er deler av et bilde. Det vil gjøre noe med mennesket – men det ligger også i saken at alle disse tingene sløver oss og det skjer over tid. Jeg skal heller gjøre det til spørsmål til leseren: Hva vil det gjøre med oss mennesker i fellesskap og som individer over tid når vi ser disse melankolske og stalinistiske kommunebyggene over århundre?

Som sagt, vi mennesker er ikke produkter av et sett med medfødte tilbøyeligheter, det vil si; vi har muligheten til å velge. Vi kan velge å være mer enn dyr. 

Hvordan soxiantehuitarde-naturalismen strider med menneskets natur

I 2012, i et tidsskrift med navnet Intelligence fikk to forskere fra Yale og Ohio State Universities en rapport de sammen hadde skrevet publisert. Den tok utgangspunkt i å følge syv amerikanske «child prodigies» som det heter på amerikansk, som vi på norsk vil helst kalle ‘vidunderbarn’. Man skulle da finne ut hva det var som gjorde at denne jenta som treåring kunne komponere og var på verdensturné som syvåring. Det gjorde man best ved å finne felles ferdigheter/egenskaper. Disse vidunderbarna var begavede og flinke innenfor vidt forskjellige ting; fra gastronomi til matte. Hva man fant da var at, bra og trent hukommelse er den mest fremtredende ferdigheten blant de syv vidunderbarna.

Hva i huleste granskævven har dette med 68’er-naturalisme å gjøre?

Min kobling er her at, hva som for oss andre ‘dødlige’ ser ut som naturlig talent, er egentlig spontan kreativitet som ene og alene kommer av at man har et så stein solid fundament av basis-kunnskaper at en kan løfte seg til nye og ukjente ‘høyder’ fordi alt sitter memorert og automatisert. Den usedvanlige velutviklede/trente hukommeslen er da grunnen til at vidunderbarn har ‘talent’. Kanskje tenker du nå at du garantert kjenner en som ‘bare var født god i fotball’, men kan ikke huske når neste skole-time er. Men også i sport – for alle de som kan kjenne seg igjen i det – så er det også slik at man igjennom å huske følelsen(; »hvordan føltes det da jeg traff krysset sist fra denne avstanden og den vikelen») bygger seg opp et så sikkert fundament av basis-ferdigheter at man f.eks slipper å fokusere på selve løpet fordi det er automatisert og kan heller fokusere på mer kreative løsninger som finter, brasse osv. Ingenting krever mer øvelse enn spontanitet.

En 68’er ser ikke her beinhard disiplin eller noe behov for basis-kunnskaper, men lever i troen om at det kun er om å gjøre å skape minst mulig friksjon/utfordringer rundt barnet for at dets virkelig potensiale skal slippes fri: Mennesket er allerede født og utrustet med hva som trengs for å skyte mot stjernene uten menneskelig eller guddommelig inngripen.

Selvfølgelig forstår enhver leser at dette er ren galskap å tro at et barn – eller et hvilket som helst menneske for den saks skyld – skal kunne løfte seg selv etter håret til himmelen og forbi. Og endatil er det til å få en god latter av, at det som har blitt og fortsatt blir tatt for et idéal for fred og humanisme i realiteten ikke en gang tåler lyset fra vitenskapen om den skapningen det omhandler.

Å løfte seg selv etter håret

Dette er et type utdrag, slash, smakebit
på en lengere tekst jeg for tiden holder på
med, »Deres barn»:

«Alle» kan,
nok så uproblematisk, si seg enig i at 60-tallets revolusjon var et
opprør for frigjøring, om så av forskjellige slag. Men – som burde
være kjent for de aller fleste – så kommer da også et spørsmål, som
muligens er flåsete i en 68’ers øyne: Hva var det egentlig man
frigjorde seg fra?

På rousseauansk vis hevdet man
at man skulle frigjøre mennesket fra all, bokstavlig talt all,
represjon og undertrykkelse som hemmet «kreativiteten» eller
muligens også «skapelsen av det nye mennesket» – målet er vanskelig
å fastslå ettersom dette mye gikk på hva som var ‘hipt’ for tiden.
Dette spant igjen, for Rousseau som for 60-tallsgenerasjonen, rundt
om å skape et rent menneske. Et menneske uberørt av alt ondt og
undertrykkende, kun slik kunne man endelig frigjøre det fantastiske
potensiale vi alle mennesker bærer rundt inni oss. (Kanskje ligger
ordet «utopia» ikke så langt fra tankerekke når en taler slik som
om det er Edens hage på jord.)

Det som da er
meget ironisk ved dette er jo da, ettersom 60-tallets revolusjon
rendyrket menneskets natur, at det var og er nettopp hva som gjør
mennesker til mennesker de prøvde, og prøver, å frigjøre oss
fra:

Mennesket skiller seg fra alle andre arter
på denne jord ved at vi har utviklet en parallell evolusjonsakse
nr.2 med da genenes evolusjon som nr.1. En fugle-art kan utvikle
seg så drastisk at gjennom naturlig evolusjon (videreføring av
gunstige gener), så oppstår det en ny art dersom et miljø fremmer en slik utvikling. Hvor lang tid tar dette? Flere tusen
år. Mennesket finner opp lyspæra i den ene generasjonen og
datamaskinen i den neste.

Det har selvfølgelig
ikke alltid gått like hurtig, med utviklingen nå, som før, men den
har hele tiden vært der med mennesket, siden første gang vi plukket opp en flint-stein. Det har nå ikke hovedsaklig vært den
vitenskaplige kunnskapen fra generasjon til generasjon
kulturrevolusjonen har søkt å hindre, det har heller vært kulturens overføring fra
generasjon til generasjon – altså generasjonspakten mellom de døde,
levende og ufødte – som har vært under angrep. Hvilket de også så meget vellyket har greid å
korrumpere til de grader.

Hva betyr så denne
‘frigjøringen’ som Rousseau omtalte i sin tid, og som fortsetter å
være en del av vårt tankegods etter kulturrevolusjonen? Er det
virkelig Adam og Eva, post-eple tilstand som står igjen når du får
rensket mennesket for alt av kapitalistisk
smusk?

Faktum er at denne ‘frigjøringen’ i sine
røtter er dypt inhuman og har ingenting med menneskets natur å
gjøre.

Når mennesket står der helt naken hva er
det der vi skal gripe etter?

En humoristisk og
populær sammelikning er at det er «som å løfte seg selv etter
håret».

Dette er bar ett av så veldig mange
merkverdigheter og paradokser ved 60-tallets kulturrevolusjon som
fortsatt lever med oss. Blant annet kan jeg fortelle at en av de
aller viktigste og mest kjente personene innenfor den seksuelle
revolusjonen var Charles A. Reich som argumenterte for polygami og
all tenkelig sodomi – selv hadde han sin første seksuelle
opplevelse 43 år gammel da han i San Francisco svarte på en mannlig
model sin reklame-notis, alt dette for 35$.

Det ukontroversielle samfunn

«Diskusjon tar vi innad»

Vi har blitt et ukontroversielt samfunn. Diskutering er formalia som må igjennomføres av og til for å avkontroversialisere temaer i ønsket retning. Når Sidsel Wold har sin apologi-reportasje om syria-farerne hvor hun sammelikner soldater i Afghanistan med jihadister i al Nusra, så er det ikke det at uvitende nordmenn får dette inn i hodet, men det er hva som kommer etter reportasjen som er det virkelig ille. Eller for å si det mer presist, det er hva som ikke kommer etter reportasjen som er virkelig skremmende.

Da jeg var liten fikk jeg en gang høre at Amerika kun hadde to partier, elefantene og eslene, da tenkte jeg selvfølgelig at det måtte jo være som å gå i butikken og ha to forskjellige brus å velge imellom. Det virket logisk nok, men det var før jeg oppdaget hva politikk egentlig er, som i Amerika. Demokratiet er basert på konsensus-danning, igjennom debatt og konfrontasjoner opionioner imellom. I Amerika fører man politikken og folket sammen ved å føre debatten innad i partiet igjennom media og parlimentarisme. I Norge derimot bærer vi dessverre fortsatt preg av ‘cliques’, lukkede samfunn som f.eks politikere, kjønnsforskere og journalister – alle grupperinger som føler seg ene å alene adekvate dommere for den jobben de gjør, offentlig innsyn for folket er da vel bare strevsomt og tidtakende.

Resultatet er at i Amerika er kontrovers ‘normalisert’ ved at alle kjenner til at de alene ikke kan ha den rette oppfatningen i alt og ser at det finnes andre meninger om nært sagt alt, og kanskje er det noen som står nærmere et tema enn noen andre gjøre til et annet. Dette er «E pluribus unum» – ut av mange – én, ånden. I Norge derimot blir resultatet stygg innavl, som eksemplifisert av kjønnsforskerne etter Harald Eias, Hjernevask som sa «Nei, men uenigheter skal vi ta innad.» Da får du en befolkning til slutt som fullt ut tror at det er slik det burde være når forskermiljøene, journalistene og politikerne kommer brekende med én eneste forklaring på alt. Hva slags toleranse er det man skaper for de som mener noe annet enn akkurat det som kommer ut fra kjøttkverna?

Altså, for å avslutte innledningen, det er ikke nødvendigvis Sidsel Wold og hennes reportasjer det er noe galt ved, men heller at vi aldri får noen motvekt. Hver gang jeg hører disse reportasjene gråter jeg innvendig for, jeg vet at akkurat nå sitter det hundrevis av mennesker jeg en dag skal møte i klasserommet, arbeidsplassen og på gata som aldri i verden vil ha noen forutsetning for å forstå at jeg kan mene noe annet enn hva som faller inn under NRK, Sidsel Wold & Cos meningsspekter.

Den anstendige tonen

For slike som Anfindsen, HonestThinking.org, og Anders Ulstein som vekselsvis har skrevet på Document.no, så blir det til at når de stikker huet frem og påstår å vete noe annet enn hva som er gjengs så reagerer folk med fremmedfrykt men også rettskaffenhet, fordi de er fullt klar over at de har et helt establissemnet – med tilsynelatende jern-konsensus – bak seg. Dette er mennesker som uten videre kan bedyre ytringsfrihet og ser ingen dobbelmoral i «Ytringsfrihet, men…». Den gode tonen føres over alt annet og den gjennomsyrer stadig større deler av samfunnet. Det startet på det verst tenkelig sted; vitenskapen. Vitenskapen måtte kompromitteres for den gode tones skyld, så da legger vi heller fra oss alt av evolusjonslære, og sier at mennesket ikke har utviklet seg til forskjellige menneskeraser som all evolusjonslære, genetikk og geografi tilsier, men tar heller til en post-moderne versjon av kreasjonismen; vi ble plutselig homo sapiens ved et knips, 100% momentant, selv de menneskegruppene som aldri hadde kontakt med hverandres gener før moderne tid gjorde dette synkront.

Videre har dette spredt seg stygt som en pest utover i samfunnets sfærer. Det er ingen statshemmelighet at dette handler i stor grad om en spesiell religion; islam. Når FN vedtar konvensjon etter konvensjon for å sikre religioner fra kritikk så er det hver gang én eneste religion som står for presset: Islam, representert av de islamske statene OIC – med FN i hælene som følger vittig opp. For alle handler selvfølgelig ikke dette bare om den gode tonen og å beholde sin anstendighet, det er følgelig, – i hvert fall i FNs tilfelle – også faktorer som penger, trusler og frykt som spiller inn. Men så kan man jo lure, hva er det som egentlig er motivasjonsfaktoren(e) for den ‘vanlige mannen i gata’ som støtter opp om dette her, eller i alle fall lar det passere?

Min far fortalte meg en gang  om at når klassen hans på barneskolen kom hjem fra tur i skogen så ble alle satt til å skrive om turen, og da avsluttet alle «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Det samme er det jeg hører fra leppene til Jens Stoltenberg når han snakker: «Innvandring er fantastisk lønnsomt kulturelt, økonomisk, og politisk. = «…og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur.» Prøver du å fortelle om at en gutt ble mobba på turen eller at en ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner så bryter du den gode tonen og den hyggelige stemningen.

Norge har lenge vært og er et lite land med lite variasjon i det lokale samtidig som Norge har et mangfold av kultur på det nasjonale plan, men selv dét har det vært og er det vansker med å tolerere for en del. Nå er det ikke i Norge som det er i England hvor språket er selvtalende for alt av hvilke klasse og kultur du kommer fra, det er faktisk nærmest en majoritet av nynorsk-talende på NRK, i hvert fall på radio, men når men den håverende Oslo-kulturen er virkelig til å føle på, eksemplifisert av når man prøvde å innføre påbud om å ha stasjon i Oslo for å få støtte som avis og derav ville skviset ut Dagen i Bergen som Norges største kristne avis. Hvordan er det vi noen gang skal kunne ta imot all verdens kulturer når vi ikke en gang greier å kommer over ens med vår lille variosjon her til lands? Hva som kjennetegner oslo-kulturen, vil jeg mene, er at den prøver, til dels fåfengt, men med overraskende suksess, å skape et bilde av Norge som ett forent folkeslag. Igjennom APs kjøttkvern skal alt presses igjennom og én ser helst at alle bifaller denne opphøyde og ‘multikulturelle’ (man kan sikkert innvende at intoleransen hinter mer til mono-kulturalisme, men de liker jo så godt å kalle seg ‘multikulturelle’ da, hva enn de mener med det. Det er rett og slett en imaginær multikulturalisme, for, blanding av kultur er de i hvert fall ikke interessert i, der går det i toleranse for alle penga.)

For de Anstendiges moral og retningslinjer skal fortsette å være gjeldende er de sterkt avhengige av å drepe kontrovers. Kontrovers er det som tviler. Kontrovers fordrer kritikk, kontemplasjon – alle, naturlige fiender av Anstendigheten. Så hvordan er det man står imot? Er det ikke bare så fristende å bare akseptere de hyggelige tingende å ta til en god tone – handler det ikke om respekt? Som jeg innledningsvis fortalte om er demokratiet sårt avhengige av dialog (går det an å bruke det ordet uten å tenke på Jens og Ghar Støre?) opinionene imellom så det kontroversielle bli tydeliggjort – derfra er det man kan starte å bygge en offentlig konsensus. Føler du at du er et menneske som tar til motmæle selv når makta står imot og Anstendigheten blir holdt fram som det nøytrale parameteret og dommeren, da er du verdig å bli kalt en selvstendig tenker.

Hva som kjennetegner de Anstendige, prekere av den Gode tone, er den sterke forherligelsen for maktbruk. Når en allerede har et gitt mål blir selvfølgelig søken om den beste vei overflødig, for den beste vei er jo innlysende nok, i de Anstendiges øyne, den som er mest effektiv og hardes i maktbruk.

Fra kulturrevolusjon til komfortabelhetspress og anstendighet

Og dette er langtfra kun et politisk fenomen at en danner et spekter av hyggelige og akseptable sannheter og skikker for å nå opp. Hvor mye nyskapende populær musikk har det vært å høre siden kuturradikalerne døde hen i konformitet? Det var en gang på 60-tallet da en kunne blir berømt for sin radikalitet. Altså, hadde man ikke bare stilt seg med den ‘sterke hesten’ og fulgt opp den gode tonen, men man hadde egne selvkomponerte meritter! En kunne skape nye nytt for helvete! I dag høres Rihanna mye ut som sampling av Madonna og visa versa for de fleste populær-sjangre og artister – det blir stadig vanskeligere å høre forskjell. I musikken brukes det kun enkle triks og rytmer som man vet vil slå an og passer inn i blant resten. Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av norsk politikk om man bare byttet om noen ord her og der.

Nyanser blir farlige saker fordi det kan bane vei for kontrovers så man ‘safer’ den heller ved å f.eks skape pene og hyggelige fraser man kan gjenta som rituale: «De fleste innvandrere er svensker og polakker. Vi må passe på å ikke skape et oss å dem. Vi har visse utfordringer.»

Og ungdommen digger det – eller, det vil si de later som. Som ungdom så kjenner jeg til dette komfortabelhetspresset, som omhandler f.eks at du skal ha tid til Facebokk, Twitter, Snapchat, Vine (og mye annet jeg ikke gidder å følge med på) trening og burde helst ha greie karakterer. Alle vet med seg selv at dette er en umulig kabal, så skole er det, det ofte går utover.

Et gammelt munnhell sier at den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs. Jeg er rungende enig. Ungdommen blir innbilt av sine foreldre og lærere igjennom selv-realisering at det er kun én vei å gå – hvordan er dette annerledes fra hvordan borgerskapets sønner for 50 år siden brøt med sine foreldre? Klassekampen har fortsatt i 2013 førsteside oppslag med ‘kritikk’ av Bush og Irak krigen og tror fortsatt de er radikale. Det det er en alvorlig diskrepans her som ikke gjenspeiler virkeligheten på noen måte. (Skrevet om tidligere her på bloggen) Når skal noen gang ungdommen lære å takle at andre har forskjellige meninger og ståsteder når de selv blir oppdratt til å tro at vi alle er er like gode om vi bare får ‘selv-realisere’ oss. Til ungdommen snakkes det om respekt, men hvordan kan noen respektere noe de hverken forstår eller har greie på?

Akkurat som alt annet blir islam bare presentert som nok en annen religion, som likt alle andre kan kreve respekt for sine skikker. Skaper dette forståelse? Gjør dette elevene kapable til å snakke med vennina si i friminuttet om at hun skal til Kurdistan for å gifte seg med en fetter hun vet mishandler henne? Nei, det ville vel vært å bryte med den Gode tonen.

Generation Identitaire – en krigserklæring mot 68’ernes multikulturelle establissement

Vi er generasjonen av/etter dem, som dør af et blik til siden, en nægtet sigarett eller en attitude, som sjenerer noen. Vi er den etniske fraviks generasjon, sameksistensens totale fallit, den pålagte ‘mangfoldighets’ generation.

Vi er den generasjon som er offer for mai 68, som ville frigjøre oss fra tradisjonens vekt, fra viten og autoritet i skolen, men som i stedet ble frigjort fra sitt eget ansvar. Vi har lukket våres historiebøger for å finne våres hukommelse. Vi holdt opp med å tro, at planeten er en landsby og hele menneskeheten er våres familie. Vi oppdaget, at vi har røtter, forfedre, og derfor en fremtid. Våres eneste arv er vårt land, vårt blod, vår identitet.

Vi slukket tv’en for å gå på gaten. Vi malte våre slogans på murene og ropte ungdommen til makten i våres megafoner. Vi vil ikke bakke, vil vi ikke gi opp. Vi er trætte af jeres fejghed.

Du er SOS Racisme og “mangfoldighet”, seksuel frihed, en pose ris fra Bernard Kouchner. Vi er 25% arbeidsløshet, sosial gjeld, det multikulturelle samfunns eksplosjon av anti-hvit rasisme, brudte familier, og en ung fransk soldat, som døde i Afghanistan. Du behøver ikke se nedlatende på oss. Vi har ikke bruk for din ungdomspolitikk. Ungdommen er vår politikk. Misforstå oss ikke: denne teksten er ikke kun et manifest, det er en krigserklæring. Vi er i morgen, du er i går.

Egen oversettelse fra Snaphanens oversettelse (jeg unnlot å oversette hva jeg anså som nærmes uoversettelig) – video, fransk, utekstet.

Høna som ikke ville raute og norsk akademia

Jeg skal nå være vár og ikke tillegge sekstiåtterne for stor ære for teorien om «blanke ark» for det har altså vært tenkt av andre menn før, som Rousseau og i mer moderne form av B. F. Skinner, men det var med 60-tallets kulturrevolusjon at denne teorien for fullt ble «tatt inn i varmen» som man sier. Fortsatt i dag er dette hva man kaller en «opplest og vedtatt» sannhet hvilket det er iblant det meste av akademia innenfor humaniora og annet samfunnsfaglig og er videre kommet til å være totalt akseptert av allmennheten. Hovedsaklig springer tanken om «blanke ark» utifra en tanke om kjærlighet; at kjærlighet er alt der trengs og ethvert menneske er fra unnfangelsen verdt å bli elsket. Ikke langt unna hva Jesus forkynte må en tro.

Så nært men dog så fjernt.

Teorien om blanke ark går ut på at ethvert menneske er i utgangspunktet godt og kan i stor grad sammenlignes med et frø; såfremt du kommer dets behov i møte er alt såre vell og det skal vokse til vers. Nettopp her er det Jesus og kristendommen må si farvel til tanken om blanke ark fordi det strider faktisk imot alt hva kristendommen sier om individet. Kristendommens individ er ikke i utgangspunktet godt, tvert om! – i kristendommen anerkjenner man alt hva mennesket innehar av destruktivitet, både den utadgående og den innadvendte og har derav begrepet om arvesynd. På 1400-tallet under Den store skisma var dette et stort tema fordi den vestlige kirke (katolske) satte (arve)synden i sterkt fokus mens den ortodokse ville fokusere på frelsen.

Så hva skal en tro? Er mennesket i sin opprinnelighet et «monster» eller ikke mer enn et frø kun påvirket av dets næring? Skal en tro dagens (norske) kjønnsforskere og andre tilhørende akademia (for de er i stor grad samde) så er den eneste moralske akseptable meningen at vi er blanke ark alle sammen for om du skulle tørre å snakke om biologi er det ikke lenge før du hører høylytte skjellsord som «nazisme, eugenikk, sexisme og rasehygiene». På hvilke grunnlag er det man bygger dette på? Hva dette står på er egentlig i liten grad belyst, en bedre måte å se dette standpunktet på er hva det faller på. For dersom premisset om blanke ark ikke skulle vise seg å være sant (noe jeg kommer tilbake til) så ville det blant annet si at kjønnsrollene ikke av nødvendighet er sosialt konstruert og muligens er heller ikke kjærlighet og nestekjærlighet like selvfølgelig for menneskesinnet som en fortsatt tror.

60 Minutes fra CBS kjørte November 18. 2012 et program på nettopp dette tema. Her intervjuet 60 Minutes korrespondenten Karen Wynn og hennes mann som begge er psykologer ved Yale og som begge har gjort seg fortjent på alle mulig måter å bli kalt for avant garde innenfor dagens psykologi. I løpet av de siste årene har Wynn publisert i flere magasiner de resultatene hun har kommet fram til i hennes studie av barn helt ned til spedbarnsalder, fra 3 måneder til 10 år. Resultatene var sjokkerende for alle parter. Forsøkende viste konsekvent det sammen med små avvik: Barn helt ned til en alder av 3 måneder viste tegn på «moral» ved f.eks. å alltid vise avsky til den a-sosiale spilleren i forsøket som f.eks. å anerkjenne straff av den a-sosiale eller å kreve at den femte sjokoladen skal hives dersom man ikke kan dele likt mellom to andre – altså har til og med spedbarn en sans for «rettferdighet». Men for meg var det ikke dette som var det mest interessante. For det viste seg senere at når barnet først fikk sjansen til å fordele goder (sjokolade) mellom seg selv og en annen ville kun et fåtall kaste den femte sjokoladen. Men dette var ikke likt for alle aldersgruppene av barn. Det viste seg at det var de yngste barna som var de mest egosentriske og de de mest rasistiske. Mens jo eldre de ble, ble de de proporsjonalt mer altruistiske og mindre opptatt av likheter som hudfarge eller endatil hva man likte å spise. Med egne ord kalte Wynn dette for «encultured» eller kultivert.

Overraskende for noen, selvfølgelig for andre viser det seg at kristendommen går hånd i hanske med hva biologi og psykologi utvetydig sier om dette tema. Når man i studien ser at spedbarn applauderer avstraffelse av andre på intet annet grunnlag enn at de er annerledes (i dette tilfelle at de liker annet godteri enn dem selv) burde få en til å tenke på Paulus ord.

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Veldig sannsynlig at dette var tema for debatt de neste dagene noe sted i Norge? Neppe. Vanskeligere er det ikke enn og se på «Hjernevask»-affæren da norske forskere så seg forurettet ved at Harald Eia hadde våget å stille dem ovenfor spørsmål de ikke hadde kunne forberede seg på. Hvilket er meget ironisk ettersom hele poenget var hvor lite forberedt norske forskere faktisk var og er ovenfor hva som blir sagt utenfor Norges grenser og dernest at dette kan stride imot hva som blir sagt norske forskere imellom. Fortsatt råder den samme uimotsagte sannhet om at mennesket er et «blankt ark» i innenfor norsk allmennhet og norsk akademia.

Men formålsløse er det ingen som skal kalle dem som hevder teorien om blanke ark sann. I klasserommet ser jeg fortsatt denne tankegangen i gang for full maskin i form av «egenlæring», «selvstudier» og læring av kritisk sans som i praksis vil si å lære eleven å konkludere i alle sammenhenger med at «…ettersom da dette er et vanskelig tema og noen sier A mens noen sier B så velger jeg altså å ikke ende på noe svar…» (men gjerne i en litt mer gumlende stil…). Hva dette egentlig skal bære av frukter er fortsatt vanskelig for meg å fatte ettersom de eneste resultatene jeg ser er medelever som står foran tavla med 10 sider manus fra Wikipedia altså store mengder informasjon som de faktisk kan rimelig godt men utifra læren fra læreren har de bestemt gått inn for å ikke ta stilling til noe av informasjon og på denne måten er det informasjon forblir informasjon og kunnskapen forblir urørt. Sett fra denne vinkelen er det kanskje ikke så til undring at jeg kjenner elever med 5,8 i snitt som ikke vet når 1.v.k. startet eller hvilken verdensdel Litauen ligger i.

Like sannsynlig er det at et mennesket skal kunne utdanne seg selv som det er at noen skulle løfte seg selv etter håret. Den ovennevnte studien kan ikke bedre understreke hvor lite egnet mennesket er til å stå på egne ben. Slik jeg ser det bygger et ideelt forhold på en pyramide av; elev (eller annen undersått), lærer (eller annen autoritet) for så Gud. Fra 60-tallet av og til i dag har man dekonstruert disse autoritetene som egentlig skulle ledet eleven inn på veien til kunnskap ved å gjøre det «forbudt å forby» og i stedet har man skapt et system hvor ikke lenger det betyr noe om læreren er en god lærer men det som teller er om du har foreldre til å sende deg på riktig skole eller hjelpe deg nok med skolearbeidet.

Dette er høna som ikke ville raute. I flere tiår nå har eleven blitt servert den samme løgnen kontinuerlig men noe større rauting hører vi ikke for det. I slikt henseende er det ikke rart kjønnsforskerne og andre samfunnsvitere som media i stor grad består av, ikke tåler biologiens lys.

Mindre tragisk blir denne tankegangen ikke med tanke på hvilke enorme kunnskaper det i økende grad kreves at enkeltpersonen skal ta til seg i sitt «utdanningsløp». Attpåtil skapes det ikke rent lite kunnskap hver dag i den globaliserte verden som går inn i den kollektive kunnskapsbanken som igjen skal læres ned til eleven. På denne måten kan du si Norge løper i feil retning. Mens u-land passerer oss på PISA-testen går Norge bare nedover og nedover i en ond sirkel av en kunnskapskrise fordi vi fortsetter å insistere på at eleven skal oppfinne hjulet på nytt.