Med lov skal landet gjenopprettes

Under Obama i 2015 ble det vedtatt at De ti bud som stod oppført som minnesmerke utenfor delstatsforsamlingen i Oklahoma måtte bli fjernet, fordi det angivelig brøt med grunnloven. Historisk har USAs grunnlov aldri blitt tolket på denne måten, en tolkning som hovedsakelig retter seg mot USAs egen kristne historie.

Det er derfor oppsiktsvekkende at republikaneren John Bennett nå har fått igjennom et lovforslag i delstatsforsamlingen med 79 mot 11 om at:

«Alle kommuner, fylker, byer, skoler og andre politiske avgreninger er autoriserte i å vise på sine offentlige bygninger og på sin eiendom, replikaer av historiske dokumenter, inkludert, men ikke begrenset til, De ti bud, Magna Carta, Mayflower Compact , uavhengighetserklæringen , USAs grunnlov, Bill of Rights, Oklahomagrunnloven og andre historisk viktige dokumenter i form av statuer, monumenter, minnesmerker, tabletter eller noen annen fremvisning som respekterer verdighet og høytidelighet av slike dokumenter»

Dette går da videre opp til Senatets vurdering, der republikanerne holder et solid flertall etter valget av Trump i november.

Foreningen for Amerikas borgerrettigheter (ACLU) er dypt opprørte, hvis leder og sjef mener at lovforslaget HB 2177 er et desperat forsøk fra kristne på å fremmedgjøre ikke-troende. Han, Ryan Kiel sier at «Fortsatte forsøk på å plassere religiøse monumenter på delstatens eiendom sverter den sterke overbevisningen til mange i Oklahoma, marginaliserer mennesker tilhørende minoritets-religioner og dem uten noen tro, og det hele utgjør et gigantisk sløseri med tid og penger.»

De tror kanskje at de representerer et mangfold, om enn et forestilt sådan, men man kan like gjerne replisere at denne «borgerrettighetsforeningen» i beste fall «sløser» med tid når de går til kategorisk angrep mot all selvhevdelse på vegne av det som er symbolene på det bestående fellesskap, og Amerikas historie, som er den fortellingen dette fellesskapet deler.

Reklamer

Avdankede sosialdemokrater og unge nasjonalister

Det fremgår fra flere undersøkelser publisert i dag at det er ubestemmeligheten og den blanke stemmen som dominerer blant franske velgere – med Marine Le Pen som et visst unntak. Blant førstegangsvelgere er 29,3%, det vil si 3,3 millioner ungdommer bestemt på å stemme Le Pen i første valgrunde, hvilket er høyere enn den glatte globalisten Macron med sine 27,2%. Le Pen må regnes som et sterkt unntak, fordi hun går imot tidsånden og inntar sterke standpunkt i politikken der alle andre viker. Kandidatene fra ytre venstre bruker stadig sin «revolusjonære» retorikk, men de har ikke engang kommet på banen hva angår den store kulturelle usikkerheten som vedrører hvorvidt staten står fritt til å representere noe annet enn franske verdier.

Undersøkelsen til Cevipof som tilhører Science Po viser imidlertid at 40% av velgerne ønsker å stemme blankt, og utgjør dermed den største velgergruppen. Grunnen til dette kan man muligens finne svar på her. Videre er det nærliggende å knytte denne store andelen vekselvis desillusjonerte og forvirrede velgergruppen til den politisk drevne nøytraliseringen av offentligheten som venstresiden har vært med på å fremme, ved å nekte å ta debatten om franskmennenes kultur og etnisitet. Kritikken av den første debatten mellom fem av de største kandidatene til valget handlet nettopp om det at folk ikke oppfattet å ha hørt noe reell politikk bli diskutert gjennom den tre timer lange debatten. Det lyder kjent, får en si som nordmann. Eksakt hvem disse 40 prosentene er, er naturligvis umulig å si, men i det første valget hvor venstresiden praktisk talt er utradert i maktkampen om Élysée-palasset, kan vi gjette på gjøre en kvalifisert gjetning på at dét er den avgjørende faktoren for usikkerheten om hva en skal stemme.

Hver femte lønning i Frankrike blir betalt av staten til «funksjonærer», og denne gruppen viser nå ifølge undersøkelsen fra Science Po en rask fremvekst av folk som vil stemme på Le Pen som president, hvilket trolig skyldes den sterke staten Le Pen ønsker, som i sin tur sikrer funksjonærene sine jobber. Økonomisk er ikke dette hva Frankrike trener, som med  en viss rette beskrives som Europas syke mann, men det kan bli avgjørende dersom Le Pen skal overbevise dem på vippen i andre runde. Det er verdt å legge merke til at det nå spesielt er dem med høyere utdannelse som øker sin oppslutning om Le Pen.

Av dem som utgjør samfunnets sisteskanse, politiet og militæret vil 56% stemme på Le Pen. Av lærere derimot vil kun 9% stemme på Le Pens parti. Denne forskjellen er neppe hovedsakelig ideologisk, men handler mer om perspektiv og virkelighetsoppfatning.

Le Figaro – Le Figaro

Døde noen egentlig i London?

Theodor van Thulden, Time Reveals Truth, 1857, olje på lerret

Angrepet i London vil som vanlig skli glatt inn i den voksende rekken av terrorangrep i Europa mot européere. Det kan sies mye om mengden terror, men det er i siste instans ikke av største interesse. Det interessante er hvorvidt vi faktisk har forstått det som er denne terrorens vesen, både på ofrenes og muslimenes side. Måten angrepene dekkes av media – som tross alt representerer i stor grad samfunnets oppfattelse av verden – tyder i liten grad på at en en har forstått hva for en hendelse et terrorangrep er. Det omtales heller som en forekomst. Forskjellen ligger i at hendelsen bærer i seg og har som drivkraft et budskap. En forekomst er simpelthen et resultat av andre like mye og lite betydningsløse realiteter, slik en regndag er en forekomst av regn. For en utenforstående lyder det fantastisk, men det er helt hovedstrøms å omtale muslimers myrderier som forekomster av terror, som om det var like mye en konstant variabel i samfunnet som regnværsdager. Da er Midt-Østen å sammenlikne med Bergen. It just so happens to be.

Denne spesielle tale- og tenkemåten kommer med alle de trekkene Orwell skildrer i sin 1984 som «nytale». Det spesielle ved nytalen er nettopp dette, som beskrevet ovenfor, at det er en verden uten hendelser, og en verden uten hendelser er i virkeligheten en verden uten aktører. Og en verden uten aktører er en verden der vi ikke lenger står til moralsk ansvar for hverandre. Dette blir dobbelt tydelig ved hvert angrep: Ikke er våre politiske ledere i stand til å konfrontere muslimenes handlinger og motiver – ingen vestlig leder har de siste tiår anerkjent muslimske terroristers motiver for hva de selv hevder. Ei heller greier de å komme ofrene i møte på noen meningsfull måte, for de har jo allerede avskrevet muligheten for å forklare hendelsen … som ikke er en hendelse.

Det mest urovekkende ved dette er muligens den fullkomment fraværende medfølelsen i reaksjonene på angrepene. Men ideologier har da heller aldri hatt ryktet på seg for å være spesielt empatiske av seg. Denne liberalistiske ideologien er nå intet unntak.

Det lyder imidlertid klarere og fra stadig fler at medfølelse aldri kondenserer fra ideologiens skyer for å forme ekte følelser i oss mennesker. Disse to kategoriene som er de eneste «moralsk» gyldige i dag: menneskehet og individ; de strekker ikke til, det vil si dersom vi overhodet forsøker å bestrebe oss på å leve våre liv i noen form for fellesskap. Menneskeheten blir ikke skutt eller torturert; enda mindre dette blodtappende begrep om individet, hvis vesen ikke er annet enn sin teoretiske forskjellighet fra andre. Når du reflekterer over at de to eneste gyldige kategoriene for mennesker i dag hver for seg avviser moralsk gjenkjennelse, blir du med rette bekymret. For virkelig store politiske katastrofer å inntreffe, er nettopp dette av fremste betydning: Å bygge ned og helst utradere de fellesmenneskelige grunnfølelser som utgjør de bånd vi opplever i vår polis. Herom finner du hele svaret hver gang du leser om Srebrenica, Gulag eller Auschwitz og lurer på «Hvordan var det mulig?»

Men hvem bekrefter i dag eksistensen av vår polis? Mer enn noensinne forsøker politikere og akademikere på våre vegne å levere inn oppsigelsen av samfunnets kontrakt med sine borgere, idet de skriver seg inn i manntallet av det globalistiske Utopia – ingenstedslandet uten nasjonale eller moralske grenser. Der er mennesket perfekt tømt for innhold, substans og dermed også de følelser som er grunnlagt i vår konkrete tilværelse. Det er derfor av avgjørende betydning for mennesker av denne nye a-moral, å slå ned på enhver ytring eller handling som peker mot de konkrete trekk vi som européere med europeisk historie har tilfelles, for det ville bryte med deres tro på det globalistiske eneveldet representert av EU-kommisjonen – den tro som skal administrere oss inn i en forestilling der løsningen er at problemet ikke er et problem. Dobbelt statsborgerskap er ikke noe problem, fordi nasjonen er uansett ikke annet enn en administrær forekomst. Eggdonasjon er ikke noe problem, fordi menneskenaturen ikke er annet enn et tilfeldig evolusjonært sammensurium av gener uten mål eller mening. Islams ekspresjonisme, terror er ikke noe problem, fordi det er den uungåelige prisen vi skal betale for toleranse for islam. Men det er strengt tatt ikke noe «vi» her engang, for ofrene er uansett døde – og hva i all verden hadde vi tilfelles med ofrene som vi ikke har tilfelles med den muslimske mannen som med sin bil knuste myke vestlige kropper, for deretter og sette sin kniv til å sprette opp mage og hals på så mange andre i nærheten som mulig? Flere media omtaler nå muslimen som blant ofrene.

Den rådende a-moral krever av oss å fornekte de moralske følelsers gjenkjennelse, og spør om hvordan du våger å utvise ditt raseri over de maltrakterte kroppene i London, fremfor «menneskehetens lidelser» som beregnes av FNs rapporter om flyktninger. Deres såkalte humanistiske prosjekt slår bena under seg selv, fordi det undergraver selve grunnlaget for forstandig indignasjon og innlevelse, hvilket nettopp baserer seg på de moralske følelser. Å ta del i deres død og smerte fordrer å innforlive seg med den moral som skaper dette fellesskapet, der vi sammen kjenner livet med fryd, torturerende smerte og død.

Aftenpostens globalistiske lengsler og manglende hengsler

Under Trine Eilertsens ledelse tar Aftenposten følge med Høyre og slutter seg til SVs ønske om å underlegge statsborgerskapet sin tanke om et «nasjonalt inkluderende fellesskap» ved å støtte en lovendring som vil tillate innvandrere å få norsk statsborgerskap som et tillegg. At Høyre og Aftenposten tar denne vendingen mot denne særskilt assimilasjons-fiendtlige lovendringen er forunderlig, men ikke uforklarlig.
Den canadiske moralfilosofen Charles Taylor har i sin The Sources of the Self noen treffende beskrivelser av den historiske utviklingen til vestlig selvbilde og selvforståelse, hvilket muligens kan belyse hvorfor og hvordan Eilertsen og kompani mer eller mindre naturlig havner i selskap med SV.

Taylor innleder sin bok ved å fortelle om hvordan vi har gitt avkall på det konkrete i tilværelsen som «konstituerende goder» til fordel for det vi kan beskrive som en aktivistisk tankegang. Ifølge ham har vi opplevd et fokusskifte over mot handlingen som det konstituerende gode. I stedet for nasjonal selvhevdelse og bekreftelse av en lojal borgerånd foreslår Aftenposten globalismens forebyggende underkastelse overfor islamske land som Tyrkia eller kleptokratiske Russland, som aldri vil akseptere våre samfunns suverenitet – land som aktivt interesserte i å holde på sine landsmenn i størst mulig grad på bekostning av vertslandet.

Taylor beskriver eksempelvis hvordan James Edward Oglethorpe (1696 – 1785) formulerte det kristne Kvekersamfunnets kamp mot Det britiske imperiums slaverihold og -handel. Dette førte forholdsvis fort frem, og allerede i 1807 forbød imperiet slavehandel, med det påfølgende totalforbud av slavehold i 1833. Denne «anti-rasismen» i sine spede år hadde da sitt grunnlag i oppfatningen at som kristne kunne en ikke være bekjent med noe så ukristelig barbarisk som å holde slaver. Denne konkrete og positive idealismen fra kristendommen som tar utgangspunkt i hvem og hva vi er, er fortsatt en viktig drivkraft i vårt norske samfunn. Men Eilertsen et. al. tar derimot betegnende nok utgangspunkt i å fremme det «inkluderende» som sitt konstituerende gode. De lengter alene mot en «inkluderende» handling, og fortrenger med det samme lojalitet til Norge – og er endog frekke nok til å fremme sin lengsel som lovendring.

Ifølge denne tankeganges imperativ skal vi da ikke legge vår dugnadsånd i å hevde det eksisterende fellesskap vi er blitt tildelt – som barn av våre foreldre og medborgere i en nasjon –, men fremfor alt drive dugnad for å skape et helt nytt og multikulturelt fellesskap. Hvorvidt det forestilte fellesskapet realiseres er av liten eller ingen betydning – den inkluderende intensjonen er der, og det er alt som betyr noe. 

En skulle kanskje tro at det ville være interessant for Aftenposten å forklare hvorfor Norge og nordmenn skal ha noen interesse i å være et land og en nasjon der ens borgerstatus blir delt og stadig står i fare for rivaliserende lojaliteter. Men det skinner så altfor godt igjennom at dette, i kraft av egen tankegang, er for dem blott uinteressant og betydningsløst. Men det er da ikke det at Norges og nordmenns interesser for dem ikke betyr noe. Våre interesser bør ikke bety noe, i den grad Norges og nordmenns interesser står i konflikt med det stadig mer inkluderende prosjekt. Det treffer dem aldri at et stadig mer inkluderende samfunn vil importere stadig flere konflikter, og at de dermed slår bena under på sitt eget flerkulturelle prosjekt.

Det er dette som er progressivismens kjennetegn: Å plassere verbalformen i sentrum av allting; og marsjens faner har i dag påskriften «intregrering» og «inkludering». Det er dette Kundera besrkiver i kapittelet Den lange marsjen i Tilværelsens uutholdelige letthet, der marsjen er målet i seg selv og fanebærerne blir rørt til tårer av sine egne slagords vellydende klang, med alt annet for øye enn hva de tramper over.

Når jeg skriver om lojalitet er det ikke kun snakk om luftige idealer. Storbritannia har vervet ferre muslimer til forsvar for unionen, enn antallet muslimske briter har blitt rekruttert av IS. 

Vi har lenge sett at denne «globalismen» har fenget politikerklassene, men hvordan de har fått seg til å tro at mer ettergivenhet overfor globaliseringens utfordringer er av det gode, synes nå mer som selvskading.

Det er spesielt å se til Nederland som nylig avholdt valg. For ikke bare opplevde de en nær utradering av det arbeiderpartiet, men det er også landet i Europa som ble og er mest preget av den løsslupne sekstiåtter-ånden. Ikke engang i det eksepsjonelt liberale Nederland har Aftenpostens globalistiske lengsler den ringeste sjanse i dagens eller fremtidens politikk. De kan de kun trøste seg med at en såpass forhatt Le Pen i Frankrike er Macrons motstander– men også der går trenden til deres disfavør.

 Man kunne jo mistenke Aftenpostens politiske tekning for å være virkelighetsfjern i sin helt egen klasse, men jeg holder det for mer sannsynlig at det heller handler om det genuine ønsket om å avskaffe politikkens nasjonale vesen, det som er globalismens mål og svake mening.

Om Vesten og vår siste skanse

Europa 1843, Foto: Wikipedia

Se her mitt forlengede essay om hvorfor «globalkomparaitve» studier ikke bør få fortrenge vår vestlige sivilisasjon, og vårt begrep derom. Personen Essahli kan gjerne leses som hva Terje Tvedt kaller en «tankefigur». God søndag.

*

Essahli bruker selv et medisinsk vokabular for å beskrive opinionen, idet hun ønsker å foreskrive «kuren» mot å tro noe Storhaug eller Rolness skulle skrive, men selv skriver hun en artikkel som for det meste handler om å fortelle verden om sin akademisk fremstilte forvirring, om hvorvidt Vesten finnes eller ei. Ikke bare skriver hun ut sin forvirring, men hun vil også anføre flere hundre år gammel historie som relevant for hennes tvil i dag. Hun nevner at der var enkelte muslimer blant dem som kjempet for Vesten mot ottomanerne ved Wien, og det skal visstnok bety at alle forestillinger om sivilisasjonenes sammenstøt faller i grus. Om en håndfull muslimer tolkes som så betydningsfulle for verdenshistorien, hvordan skal vi da bedømme hundrevis av slag på europeisk jord mot muslimske erorbrere (kolonimakter)? Det hører vi lite om. Essahli liker å trekke de store linjene for å stryke ut sammenhenger – som f.eks. en kontinuitet mellom det idealet om Vesten, som mennene ved Wien døde for i sin tid, og det kulturfellesskapet vi kaller Vesten i dag – særlig de som ikke underbygger sammenhengen av verdensbildet for et medlem av det kommunistiske partiet, Rødt.

Moralfilosofen Charles Taylor skriver i sin Sources of the Self, i første del om hvor viktig orientering i det fysiske er for vår identitet. Hvor er jeg? Hvor går jeg? Svarene på disse spørsmålene er både praktiske og åndelige på én gang. Vi kjenner og opplever noe overlappende mellom åndslivet og den fysikalske verden. Derfor er det noe spesielt vakkert vi har fått til her i Vesten, at nettopp den enheten i vår eksistens som individer, har funnet sin behørige plass i selve hjertet av vår identitet, ved det at den bærer navnet av en geografisk orientering; relativ og bestemt på én og samme tid: Vesten.

Essahlis tvil om hvorvidt Vesten eksisterer eller ei henger tett sammen med at hun ønsker at akademikere skal redde oss fra «fremmedfrykt». Den akademiske metoden kan lede oss vekk fra (eller «frigjøre oss fra» som hun skulle ha sagt) det som binder oss i hverdagen. På veg til skolen går jeg forbi mange bygg, deriblant en kirke. Felles for dem alle er at jeg ikke har bidratt med noe som helst, for at de skal eksistere. Heller ikke togbanen jeg tok. Ikke en gang mitt eget hjem har jeg bidratt til å sette opp. Allikevel er alt dette en del av min identitet. Og den absolutt eneste måten jeg kan være takknemlig for alt jeg aldri har fortjent, er å elske det. Dette handler om en konservativ moralfilosofi (som riktignok intet levende menneske unnslipper, om de anerkjenner dens sannhet eller ei). Jeg tilbakeviser ikke den akademiske metodes verdi, som Essahli løfter frem, men jeg ønsker å se at dens tyngde veier på våre virkelige liv. Om Essahli ønsker å gjøre sine «globalkomparative» studier relevante for virkelige mennesker og virkeligheten for øvrig, kan hun ikke anvende den akademiske metode til å viske ut (virkelig) substans.

Denne konflikten Essahli setter opp til mellom metode og substans, kjenner vi i idéhistorien fra motsetningene mellom Descartes og Augustin. For Augustin er mennesket et kompleks av vekselsvis motstridende og harmonerende vilje, tanke og nåde. For Descartes er mennesket machinae animatae, ikke mer enn en maskin utrustet med visse sanser, som vi deskriptivt kan legge ut om. Det er her både Descartes og Essahli bryter med tradisjonell (og dagens) vestlige selvforståelse. For det er mye du ikke kan fortelle om meg. Jeg er lykkelig. Hverken Descartes eller Essahli, en psykolog eller en nevrolog kan fortelle meg at jeg tar feil, idet jeg uttaler meg på bakgrunn av min førstepersonskunnskap om meg selv. Å lære denne kunnskapen å kjenne, som jeg har en priviligert tilgang på, er visdommen.

Men det betyr ikke at min subjektivitet, og frihet til å forstå den, er gitt. Fra meg selv stiger drifter som slår ut i former av flokkmentalitet, som undertrykker muligheten til å forstå meg selv. Nettopp fordi denne friheten i oppdagelsen av meg selv stadig står under dyriske angrep fra min og vår lavere natur, har vi også utformet en kultur som hegner om dette selvreflekterende selvet. Om kulturen er perfkekt i så måte? Nei, naturligvis ikke så. Men vi forstår at vestlig sivilisasjon, om den skulle miste kulturen for å hegne om det selvreflekterende selvet, som er Vestens første institusjon og skanse, skulle det bety å bli noe annet, og vi noen andre.

Hverken Aristoteles eller Platon hadde et særlig velutviklet begrep om hva det skulle bety å oppta denne plass i kosmos som vi kaller «selvet» (de hadde heller intet ord som kunne referere til noe liknende eller tilsvarende, som følge av deres tankegang og selvforståelse). Aristoteles ligger oss riktignok langt nærmere enn Platon, men det er først med Augustin at St. Pauls «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» blir internalisert i den vestlige mentalitet, og gjør det forstått ved å snakke om en metafor om vårt  «indre», denne metaforen som skiller den kalde og kalkulerende tanken fra mitt indre og mer konfliktfylte jeg. Det er mest av alt en anerkjennelse av at tanken ikke er lik selvet, og derfor heller ikke lik viljen. At Augustin i åndskampen mot Descartes har vunnet ganske så ettertrykkelig viser seg hver dag du hører en person referere til ens indre. Dette er én av flere avgjørende bestanddeler i den vestlige identiteten som helt klart besvarer Essahlis tvil: Jo, begrepet om Vesten referer til en levende realitet av vår selvforståelse.

Dette er ikke metodologiske evalueringer, dette handler om den værens praksis som er vår indre livsutfoldelse, som begynner med å formulere og utsi meningen og ordet (verbum) for vårt indre, som grunnlegger min forstand (intelligentia). Og forutsetningen for denne praksis er selvkjærlighet. Søken etter kunnskap om seg selv er selvkjærlighet. Kjærligheten er, som kjent er fra våre daglige erfaringer, det eneste som gjør oss i stand til å verdig motta hva vi ikke har fortjent. Så når vi innser, i våre refleksjoner over vårt selv, at vi ikke har frembrakt oss selv, gjør vi rett i å fremholde slike idealer som er i oss og samtidig større enn oss: Vesten, Kristus, Europa, Norge. Det er en følgeriktig forståelse av den lykkelige identiteten, som vestlig mann eller kvinne, at vi står til nådig takk overfor våre respektive land, om man er immigrant eller innfødt, i det åndelige så vel som det fysiske, og derfor anerkjenner disse idealene som reelt knyttet til brostenen og asfalten i våre byer og bygningene som reiser seg fra gateplanet og huser våre medborgere.

Ja, for hva er egentlig koblingen her? Den vestlige identiteten, som beskrevet med utgangspunkt i Augustin, har ikke underlagt hele Europa sin kristen-inspirerte selvforståelse helt uten videre. Selv kom han fra daværende Hippo i Afrika. Om vi ser til historien har dette aldeles aldri vært noen selvfølge, at den skulle seire til slutt.

For om Vesten kun er et oppkonstruert begrep, hvordan skal vi da i følge Essahli lese det at St. Giovanni da Capristano ledet sin hær mot maurerne i 1456 for å beskytte Beograd? At St. Laurentius av Brindisi i 1601 ledet forsvaret av Ungarn? Dette er ikke obskure trivia: Var det ikke for Karl Martel i slaget ved Tours i 732 og Jan Sobieski ved Viennas porter i 1683 – og sannelig, hadde ikke pave St. Pius V sendt Andrea Doria og Don Juan til Lepanto – så skulle vi ikke være her i dag. Ingen vestlig nasjon slik vi kjenner dem – intet universitet, ingen moderne vitenskap, ingen menneskerettigheter – skulle eksistere.

Otto den store trodde tross sin brutalitet, som de hedenske ungarerne fikk merke der de falt på Lech-slettene, på at nytilkomne folkeferd utenfra Europa gjennom dåpen kunne integreres i kristenheten . Dåpen var åpningen inn i fellesskapet for alle hedninger – som ønsket – å ta sin plass i det som er vårt kulturfellesskap, Europa. Ungarerne lot seg døpe inn i dette fellesskapet, så som gallerne, vikingene og normanerne.

Essahli forsøker å skape en kobling mellom denne (kristen)kulturelle tilbilvelsesberetningen og en form for fobisk redsel for muslimer. Den er oppstyltede saker, men viktigst av alt usant. For det er intet nytt i Europas historie å sette hardt mot hardt, når det kommer til islams inntog på europeisk mark. Normanerne som bekjempet den muslimske besettelsen av Sicilia trodde på Odin. Selv de mest dekadente keisere, som Fredrik den store og Romanov-familien har ment at Europa er en realitet som skal og bør forsvares og bevares mot islamsk innflytelse. Så finner man selvfølgelig en hel del unntak fra regelen, spesielt når det kommer til Romanov-familien og den heller islamofile Fredrik den store, men det falmer i verdenshistorisk lys, ettersom deres hensyn i samarbeid med islamske makthavere var opportunistiske, og ikke prinsipielt uttenkt, slik som deres forsvar var.

Essahli forsøker å formulere i et akademisk språk en mulighet for at européere ikke har noe med Europa å gjøre. Vi vet jo fra før av «islam ikke har noe med islam å gjøre», slik vi hører etter hvert terrorangrep. For Essahli er dette nødvendig for å frigjøre seg fra det som fortsatt sier og alltid vil si at Europa som Europa ikke står fritt til å bli noe annet. Hun må gjerne skrive så mye hun vil om det «globalkomparative», og kanskje fortelle mer om hvilke store innsikter i det hverdagslige liv hun har fått ved å forstå virkelighetens «globalkomprative» aspekt. Men det er ikke og blir ikke greit å hevde at Vesten, ved en eller annen nyunnen teori anno 2016, plutselig skal annulere, ikke bare vår historie, men like så mye vår identitet, for så mye som vi ikke har frembrakt verden egenhendig. Dette er ikke problematisk fordi jeg blir opphisset og fornærmet (men det også), for hva skal vi fyllet tomrommet med? Hva blir det nye kulturelle visum til kulturfellesskapet Europa? Den nærmeste tilsvarende vi har i dag er kurs for innvandrere, der de lærer om gjensidig samtykke for sex, at det er greit for menn å kysse og menneskerettigheter. Med tiden kan det bli nødvendig å innrømme at kildenes utspring for Europa var kristendommen, og kristenheten garantien for et sted å tilhøre. Ellers kan det verste skje Essahli, at hun får hva hun ønsker seg.

Drømmen lever, og den kan dø

Det nye London etter Dickens

Ben Judah har lagt møye i å oppdatere oss på hvilken virkelighet vi lever. Han stoler ikke på at tall forteller oss alt, spesielt om en hovedstad der over halvparten av innbyggerne har bakgrunn fra andre land. Slik forklarer han sitt motiv for å skrive boken This is London.

London er Ben Judahs hjemby, men den er ikke lenger gjenkjennelig for ham. Som han sier: Så store endringer har funnet sted i Londons sammensetning at selve Londons sjel har blitt en annen.

I omlag tyve kapitler tettpakket med inntrykk stiller Judah som mikrofonstativ for de menneskene som best representerer et London hvor 40 prosent er født i utlandet. Selv refererer han til London som «post-Dickens» – en megaby av immigranter.

I boken lar han personene stå alene i fokus. Dette er behagelig for den som leser, det å kunne forestille seg at en selv kommer personene i møte gjennom teksten, uten at forfatteren blander seg, men flere steder i boken blir dette også en svakhet. Han går over fra å referere til hva personen overfor ham sier, til å nærmest skrive som om det er forfatterens egen livshistorie som fortelles. Disse utglidningene virker uheldige med tanke på troverdighet.

Judah møter suksessfulle polakker i byggebransjen, undergrunnens vaskehjelper, gatenes slaver og dem som svinger pisken, gjengledere, en lærer, en au-pair, og flere andre som har møtt sorg og glede i deres store forventninger til London. Boken kan nok tas til inntekt for UKIPs og Trumps anti-globalistiske budskap, men den er i alle fall ikke svartsynt. Sorgen knuser og nye sjanser kan sende dem til tidligere utenkelige høyder, ofte på én og samme dag. Selv uteliggeren sier at hver dag i London, byr på en million sjanser. Politimannen og den polske byggearbeideren er to av dem som kan fortelle at drømmen lever i London. Men de vet også at dette er en av de skjøre godene som kan dø. Så lenge det vestlige meritokratiet lever, vil det lønne seg å være god, men dette blir helt klart utfordret, om ikke utradert av klankulturer, som befester seg som dominerende for stadig større deler av London. Islam spesielt forsøkes innført som et alternativt styresett.

En desillusjonert klassereise fra Nigeria gjennom London

Om en engelskmann hadde en indisk hindu-familie over gangen, og ønsket å dele sine og sin families livsgleder med dem, ønsket han også naturligvis ikke at der skulle komme flere indere i blokken. Slik var nok den lokale integreringsproblematikken. Men Ben Judah har reist gjennom London, og finner at det ikke lenger er snakk om lokale integreringsproblemer, når han beskriver det afrikanske hverdagslivet i Sør-London, med 550,000 innbyggere, et tall som har økt med 41% siden 2001.

Her møter Judah en nigeriansk politimann, som kom til London i 1989 for å plukke fruktene av staden, der penger angivelig skulle vokse som på trær. Depresjonen som varte i flere år, som følge av en desillusjon om London, tapet av et hjem, ære og kjære, er en gjenganger blant dem Ben Judah møter, og får i tale. I motsetning til mange tok nigerianeren seg i det, og tok den jobben han kunne få. Det betød slavekår på kjøkkenet, for meklere, og for finansfolket. Tusenvis av flasker med edle dråper skulle han sprette i flere år, der å knuse én asiett kostet én ukes lønn, før han ble en del av Londons politistyrke – hvor kun 10 prosent har minoritetsbakgrunn, kontra 55% av øvrig befolkning. Før den tid lærte han å kjenne den nye dimensjonen som har blitt lagt til klassesamfunnet England, nemlig et de facto kastesystem, basert på etnisitet: Nigerianere på vaskerommet, og irer og australiere til å møte hotellets gjester. Men grunnen til dette sier han, er at de kom i bølger, «fra Vest-India på femti- og sekstitallet, så asiaterne på syttitallet. Og så på åttitallet kom den [bølgen] fra Afrika. Nå har vi en tid med européere, det er de som strømmer inn …» Først tigger, så vasker, så sjef på vaskerommet, så på kjøkkenet, så concierge for gjestene, og da han fikk høre at politiet var interessert i afrikanere, ble han helt besatt av idéen, og søkte konstant, helt til han kom inn. Han har all grunn og erfaring til å si at:

«London kan knuse deg … eller så kan London forandre deg. Her kan du stige opp. De hvite folka stopper deg ikke. Men det er vanskelig, veldig vanskelig på grunn av … måten London er. Du trenger så mye ammunisjon – kunnskap, penger, alt – for å springe til neste nivå. De fleste gjør ikke det. De kan ikke … og de synker ned i London.»

Til slutt forteller politimannen om episoder hvor han har jaktet ned unge gutter, og finner ut at de er ulovlige immigranter fra hans tidligere hjemland. Det gjør vondt. Så mye ved London smerter. Han sørger over det gamle Londons død.

Man kan ikke forbli uberørt av noen av menneskene Ben Judah portretterer (noen avbildet i boken). Eksempelvis tilbringer han uker i en undergang med rumenere, for å kunne fylle ett kort kapittel i boken med alt som betyr noe for disse livene vi ellers aldri hører om, og knapt ønsker å se.

For én uke siden var jeg ved Storbritannias nasjonalmuseum, og kunne lese om det gamle London, den gang da «Londoners had to belong to a guild or a livery company before they could set up shop, take apprentices, hold civic office, or vote. The companies protected and controlled craft and trade practices and required members to work in the same part of town. They were the most important social institutions in London, collecting taxes, organizing pageants, maintaining law and order and providing welfare support for citizens. » for i Pinmakers’ Ordinance fra det sene fjortenhundretallet heter det at «… no foreigner [may] hold house or shop in this city or suburbs … nor buy nor sell anything touching the said craft.».

Man merker at det presenteres på en mildt fordømmende og overbærende måte.

Men blant verdens første siviliserte samfunn, med et begrep om en borger, finner vi eksempler på en svært restriktig form for borgerskap,. Det synes da for meg dumt og hyklersk å fordømme denne restriktive holdningen til hva det vil si å være borger og tilhørende rettigheter, samtidig som man lovpriser dets kommen inn i historien som en globalistisk verdensfrelser. Vi vet at borgerskap er en god ting, men i stedet for å undres over hvilket gode dette er og hva det kommer av, sier man heller i dag at vi bør utnytte det gode i størst mulig grad, i stedet for å anpasse oss selv til hva som er gunstig for dette gode; vi forbruker det gode. This is London handler om personene som forsøker å karre til seg det som er igjen av smuler, etter denne kulturen for å forbruke våre hjembyers samfunnsmoral og sivilsamfunn.

 

De harde og formalistiske kravene som ble stilt i fjortenhundretallets England, er kanskje heller ikke så meget mer moralsk opphøyet enn det råe meritokratiet som innsetter seg som en ny jernlov for å overleve i dagens London. De ulykkelige er jordens kraft, sier Saint-Just. Om denne provisoriske ordenen i en megaby som London, med over 600,000 ulovlig immigranter, skulle opphøre, vil det ikke være så usannsynlig at mennesker som tar to jobber og vasker atten timer i døgnet, trolig heller vil skylde på systemet, fremfor å takke og velsigne det.

I Europa er det ikke bare London som trues med å gå opp i sømmene på flere plan, men London skiller seg ut allikvel. London har en muslimsk ordfører. Det kom meg i hu mens jeg vandret gjennom parlamentet. Alt dette kan gjerne sprenges til murpuss, for alt hva denne religionen bryr seg, som ifølge den uskapte koranen står i motsetning til både kristendommens og jødedommens formidling av gudstilbedelse og sanne overlevering av Guds ord. Jødene og kristne har angivelig selv korrumpert overleveringen, så en andre bombing av London, og spesielt parlamentet som ser ut som en katedral, kunne være kjærkommen. Det er det glade vanvidd, at ingen journalister konfronterer Sadiq Khan, med hvilken guddom han sverger sin samvittighet til. Velgere behøver heldigvis ikke å forholde seg til konfliktskyhet på samme måte, bak forhengene i valglokalene. Ben Judah slår meg ikke som noen defaitist, for han slår aldri helt over i noen dystopi – det nekter virkelighetn oss. To skjebnebestemmende valg i Vesten i det korte løp av ett år, ser ut til å peke i retningen av at demokratiet er i ferd med å forsvare seg selv igjen.

Drømmen må reddes

Med en blanding av god tro og inkompetanse har våre samfunn forsøkt «la det skure»-politikk. Det funker ikke. De som stemte Trump og for Brexit har forstått at vi står overfor store utfordringer, og behøver en retning. CNN og alle de etablerte media vitner om hvor viktig etnisitet har blitt, i alle deres reportasjer om valget i Amerika, og den gang artiklene om Brexit. Men det er et svært pessimistisk (og i grunn rasistisk) å tenke at etnisitet er noe som alene er negativt, og kun kan løses ved å spille identitær monopol som erstatning for politikk. Politimannen som Ben Judah møter, plasserer seg selv i gruppen av ”natives” kontra ”immigranter”. En rumener fra undergrunnen sier at han drømmer om å få byttet til seg en engelsk ordbok mot Det nye testamentet, som han går med i lummen. Det er folk som lever med spenningen av et flerkulturelt samfunn oppimot det vestlige, og de vet hva de vil ha, men bare ikke hvordan de skal få det. Derfor er det min mening at valget i Amerika ble anti-rasismens største triumf i Amerikas nyere historie.

 

Om å hate menneskeheten – diktanalyse

Herværende tekst er ord for ord hva jeg skrev under en halvennen times norsktime i diktanalyse ved Lillestrøm sent i fjor. Om noe bør det vise at det stadig kan være relevant å tolke diktprosa.

Paal Brekkes «som i en kinosal» (Det skjeve smil, 1965) er en allegori i diktform. Diktet er stilistisk og innholdsmessig avmålt, med omtrentlig like mange stavelser per vers og omtrenlig like mange vers per strofe, mens det modernistiske er alt annet enn omtrentlig. Det formidler et budskap av sartrisk eksistensialisme på det mest utvetydige. Men jeg vil argumentere for at Brekke kanskje har tatt det hele enda et skritt lenger med implikasjonene innbakt i kinosalens allegori.

Pedantikeren vil nok innvende at tittelens og første vers’ «som» vil si at vi her snakker om en sammenlikning. Jeg repliserer at diktets pretensjoner mot det virkelighetstroe og dets  nåtidsform gjør diktet til en virkelighetsbeskrivelse an sich, om enn i allegorisk forstand. Det virker altså mer sant at Brekke her førsøker å si noe om virkeligheten som en kinosal, ikke rent et trekk blant andre trekk ved tilværelsen.

I første strofe finner vi et desorientert «jeg». Denne svimmelheten kobles opp mot å stå overfor en forestilling in medias res. Så spørres der om hva denne forestillingen handler om, med et spørsmålstegn som etterfølges av «hysj», med liten forbokstav, hvilket kan hinte mot en tvetydigheten angående hvem som der hysjer. Det er heller ikke klart om det er «jeg» som stiller spørsmål. På denne måten gir Brekke inntrykk av at både spørsmålet og hysjingen er noe som henger i luften av rommet. Spørsmålet utgår tilsynelatende ikke fra en person, et subjekt, men som om fra tilværelsen selv; som om diktet uttrykker tilværelsens selvbevissthet. Her kan vi også legge merke til at der ikke gis annen punktsetting enn spørsmålstegnet, foruten om siste vers av siste strofe, der det sykliske avsluttes med et endelig punktum.

Strofen fortsetter i samme stil, der spørsmålet i suspens avrundes med et obskurt «hysj». Men her er også noe nytt. Når der spørres om å få et navn, å sette ord på forestillingen, da griper en allegorisk «kontrollør» inn. Dette er skapelsesberetningen invertert; der en overmakt neter mennesket i salen navn på verden, mens Jahve, den gammeltestamentlige GUd kommanderer mennesket til å ta kontroll over jorden ved å gi alt sitt rette navn. En viktig forskjell her er da ogsp at eksistensialisten har byttet myten for allegorien. Og man kan få inntrykket av at Brekke mener, eller uttrykker en oppfatining av at allegorien er mer virkelig enn virkeligheten selv. Den eksistensialistiske allegorien i diktform viser seg således, i motsetning til det alluderende og mytiske, som en egen sjanger.

Videre finner vi en dialog som ikke er markert som dialog. Samtalen er ikke en hendelse, men en tilstand. Mangelen på tegnsetting har den tilsiktede effekt at innholdet oppløses i seg selv. Det udistinkte jeget får aldri en munn, og er derfor typisk nok bare en abstraksjon om et selv, og ingen person.

Diktet er svært symboltungt, dog på en mer subtil måte. Det er først når koffertene kommer inn i bildet at kontrolløren soør om jeget er beruset. Om man ønsker å reise seg, eller enda verre, viser tegn til å være pakket og klar for avreise, skal det straffes.

Alt dette synes for meg å være en versjon av Edens hage med motsatt fortegn. I stedet for paradis er det i stedet «gravmørke»; i stedet for å kastes ut for alltid i utlendighet blir Brekkes «jeg»  kastet inn igjen og igjen; her ønsker mennesket selv utlendigheten, en ny flukt fra Egypt som er kinosalen; opprøret er nå glemt (andre strofe) og skal finne sted for hvert enkelt individ, i motsetning til én hendelse for menneskeslekte; her er de i utgangspunktet ikke i perfekt harmoni med hverandre, jeget ser så vidt det er hodene mellom benkeradene som separerer (Descartes’ dualisme); her står de ikke nakne fremfor hverandre; og viktigst av alt, her er overmakten fiende, og fienden er et annet menneske.

Brekke har her oppgitt mellommenneskelig kontakt (tredje strofe) og fremstår da mer som en post-moderne individualist, eller helst solipsist. Vi finner ikke noe særlig tegn eng gang til at «Det store spranget» skulle kunne redde mennesket fra denne skjebnen som er den moderne salen. Det er ikke godt å si hva Brekke skulle mene er løsningen. Likvidering av alle «kontrollørene» av sivilisasjonens verniss/lerret, systematisk bombing av «benkeradene» for å forene de innesprerrede, eller begge? Eller har Brekke noen reservasjoner mot opprøret? I parentes skriver han «rødt» om Exit-skiltet, som egentlig er grønt, altså rødt som et symbol på fare. At diktet er uttrykk for et genuint menneskehat kan heller ikke utelukkes, eller er det vi selv som er våre egne fangevoktere, og bare kan si «hysj» i møte med verdens problemer og grusomheter?

Fra Det skjeve smil i rosa (1965). Oslo, Aschehoug.

Som i en kinosal, men uten
at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen
Hva handler det om? hysj
Men hva heter filmen? hysj
Og kontrolløren lyser, myser på meg med en skjermet lommelykt
Hvorfor setter De Dem ikke? Hva med disse kuffertene?
De er mine. Hysj, han skubber til meg har De drukket? Hold Dem
rolig, ellers må De gå igjen

Og fjernt et minne om at engang protesterte? skrek jeg ikke? trampet i jeg husker ikke, snubler bare oppover i trappetrin med tall som lyser
grønt mot Exit (rødt)
og redd. Fra lerretet bak meg

stemmene, metallisk ropert-brølende det hvisker som fra hvinende vinsjer
og et gravmørke omkring meg
bare hodene så vidt, så hvite over benkeryggene, og når jeg snakker til dem Hysj! Så ut med Dem

på hodet gjennom døren, ut
men bare inn i en kinosal, nøyaktig maken, og den samme filmen
Kjører de den forlengs eller baklengs Hysj. Og kontrolløren og det hele om igjen, opp trappene
ut igjen, men alltid bare inn igjen