Neuhaus får rett

Den mytiske fortellingen som baserer seg på materielle fremskritt og bestemte hendelser som skal symbolisere disse, utgjør til denne dag en uunnværlig del av den vestlige tenkemåten. Den gjør overgangen mellom venstreideologi og tidsånden flytende og uklar. Det har imidlertid lenge vært noe som skurrer oppi all fremskrittsiveren. Enkelte mente allerede for tiår siden at måten materielle fremskritt ble politisert på av venstresiden, ville føre til og lenge har ført til en fremmedgjøring av den alminnelige hop mennesker overfor staten og dens bærende eliter, idet konsekvensene av «fremskrittene», ville vise seg mer og mer ujevnt fordelt, da nemlig den angjeldende troen, i dag kjent som globalisme, ikke har noen innebygget evne til å begripe motforestillinger med sin programmatiske verdensanskuelse.

Det er denne fremskrittets ujevne fordeling Amerika nå må gjøre opp regning med. Oppgjøret betyr alt for hvorvidt Amerika kan fortsette å eksistere som skjebnefellesskap i mer enn et par generasjoner.

Ettersom dette er angår hele Vesten, og kun foregår i Amerika mer saturisert og mer handlingspreget enn i Europa, med Trump i Det hvite hus, kan det virkelig være en idé å se på om ikke det var noen så forutseende mennesker av dem som har gått før oss at de allerede i sin tid i virkeligheten talte til oss.

Midtvegs på 90-tallet mente Richard John Neuhaus, grunnlegger av det lysende magasinet First Things, å ha forstått hva for noen konsekvenser vi kunne vente av den nye tro, som Vesten bekjente etter murens fall, og så i enden av Vestens optimisme og/eller utopisme virkeliggjørelsen av en dystopi. På denne «provokasjonen» fikk han mer enn 200 tekster til motsvar, eller skal vi snarere si benektelser. Selv var han blitt ansporet til å advare av Fukuyamas fremsigelse av Historiens endepunkt som «liberalt demokrati» (et Historiens høydepunkt som ingen steder synes å inngi større tro enn at befolkningen, likeglade, ganske enkelt slutter å gi nytt liv).

Presten og den offentlige intellektuelle Neuhaus mente at Fukuyamas teori om Historiens endepunkt i liberalt demokrati, som i sin helhet bygger på Hegel, og ikke uten grunn minner sterkt om marxistiske liksomvitenskapelige profetier, ikke ville finne sted på nøyaktig den smerte- og kvalefrie måten Fukuyama forespeilet liberaldemokratiets troende. De helt enkle og aldri teoriserte fellesskap av nasjoner i Europa og statene i Amerika hadde og har så lite tilfelles med liberalismens varmluftige og høyttravende teorier om forestilte verdener (Historiens endepunkt i Fukuyamas/liberalismens tilfelle) at forsøket på å forlike disse hete fantasiene og vår mer enkle virkelighet nødvendigvis må strande ren og faktisk umulighet, skjønt forliset kan ta riktig mangt og mange andre med seg i dragsuget.

Neuhaus’ kritikere trodde ikke på det at likhetens ideologi kunne føre til ulikheter, eller knyttes til noe negativt overhodet. Og enda mer latterlig enn tanken på at «fremskrittet» skulle kunne medføre noe negativt, var da tanken om at lojaliteten til de underliggende trossetningene kunne svekkes av nettopp å få hva en ønsket seg.

Når Financial Times med henblikk på Europas fremtid uttrykker sin forventning om at politikere vil se seg nødt til å anerkjenne sivilsamfunnets bekymringer, snarere enn å avfeie dem som grumsete «holdninger», kan vi nok konstatere at lojaliteten til fremskrittet er sterkt svekket – det var hver bidige stemme for Brexit et utvetydig tegn på. Likhetstroens forestilte verdener gjør godt i fariseiske sinn, men vil alltid ha virkelige omkostninger, om de erkjennes eller ei.

Skepsisen, motviljen og dels sinnet ville imidlertid ikke ha overrasket den sene Neuhaus:

En polis [et politisk forbundsfellesskap], som alene er satt sammen av det oppløste individ på den ene siden og staten på den andre, er selve oppskriften på totalitarisme. At den kan vise seg som en demokratisk totalitarisme er lite betryggende. Demokratiets prosessuelle regler, når avskåret fra de substansielle sannhetene om demokratiet, ender opp som skjæret hvorpå demokratiet strander.

Det er klart at vi er meget flinke til å legge våre egne liv i sørgelige ruiner, gi etter og sjakre med livet – ofte kalt «frigjøringskamp» i gjerningsøyeblikket –, men det er nå én ting å kaste bort mer enn halve livet i leiren av aggressiv selvdestruktivitet, som på Blitzhuset, enten fysisk eller mentalt; det kan jo angres. Noe ganske annet er det eventuelt å våkne til at det samme blir utført med totalt uinnskrenkede ambisjoner og en programmatisk innstilling som åndelig retning mot en selv og sine av samfunnets makthavere på bakgrunn av spredningen og forkynnelsen av troen på saligheten ved det oppløste individ.

Og det er ikke alt det finnes bot for i dette liv. Men selv uten håp om et liv i evighet med Skaperen selv, kan i det minste hver enkelt på bakgrunn av egne feil finne en glede i å la seg forsone med at jo «Tider skal komme, tider skal henrulle», at «slekt skal følge slekters gang,», og dermed finne den verdens himmelske tone, hvis gjenlyd i sjelen er nok til å dø tilfreds.

På et politisk plan er det vanskeligere, ja i grunn umulig. Det er dette som utgjør det demokratiske forbundsfellesskapets alvorstunge bakteppe: en udelt skjebne som ikke lar seg omforhandle. Politisk forsoning finnes da nemlig ikke. Det finnes ingen politisk forsoning for nazismen, kommunismen og heller ikke liberalismen. Det er jo nettopp den drømmen om en politisk forsoning som har drevet Europa mot stupet med Tyskland fremst. Skyldighet som moralsk kategori er blitt overført til det politiske plan av ateistiske og hovedsakelig venstreideologiske tenkere, og har til følge at vi gjør oss åndelig avhengig av politikkens rensende effekt for vår egen infantile uskylds del.

Den falske uskyldigheten er kjernen av det politisk korrekte, modernismens selvskapte rene og guddommelige sjel.

Motsatsen er naturligvis å forstå at vi mennesker faktisk står skyldige i rett mangt, ikke i relasjon til forestilte verdener, men på grunnlag av våre faktiske og nærmeste forhold.

Hva for noen positive utsikter Europa blir og vil bli budt som alternativ til det nå kvaletunge fremskrittet, er altavgjørende. Svinnende tiltro til demokratiet som styreform er noe som er blitt forsøkt banket gjennom av den mest religiøse delen av venstresiden som noe fornuftsbasert gjennom marxistisk analyse av samfunnet i mange tiår, mens det i dag tas til orde for en mer generell analyse av verden gjennom øynene til jordens fordømte, uavhengig om de er av arbeiderklassen eller av øvre middelklasse i Afghanistan. Idet folk mer og mindre bevisst forsøker å komme opp med en fornuftig og sammenhengende reaksjon på fremskrittets uinnskrenkede og rent programmatiske ambisjoner, er det lett å svare med samme mynt  – med samme totale, og i siste instans revolusjonære ambisjoner. Det bør imidlertid ved ettertanke være åpenbart at en slik respons bare vil bekrefte og styrke den idéverden liberalismen har svømt i.

Det bør derfor ikke være med ren og skjær skadefryd at man betrakter oppløsningen av Det demokratiske partiet i USA og Arbeiderpartiet her i Norge. For den siste tidens oppløsning, men – viktig å bemerke – også påfølgende radikalisering av organisert venstreideologi i den vestlige delen av verden, handler på ingen måte om noen bearbeidelse av våre samfunns feiltrinn på noe plan. Det handler snarere om at skuffede liberalister for nettopp å unngå å identifisere seg med sosialdemokratiets endelikt, blir fullblods sosialister, og i og med det samme kommunister.

Det er dette som forener hele Vesten, Øst-Europa inkludert: ubearbeidethet.

På tysk er dette ordet uløselig forbundet med hendelsene under nazismen og krigen. I antagelsen og håndhevingen av modernismens politiske og sekulære religion, politisk korrekthet, og den politiske avlatshandelen den åpner for, har en låst seg til en pervers dialektikk med nazitysklands grunnpremisser og forutsetninger i stedet for å gå nøysomt til verks med å undersøke hvordan et stolt kristent land uten noe stå tilbake for kunne bryte så dramatisk at den ktonske religionen av blod og jord var på nippet til å underlegge hele kontinentet én av historiens mest fyrige mefistofelespersonligheter.

I kjølvannet av at 70-tallets hete drømmer på 90-tallet fikk og hadde fått politisk gjennomslag påpekte Neuhaus bruddet. Som bruddet det blant annet var å pålegge leger – en profesjon som skriver seg fra Kirkens virke – å drepe, som bare for noen få tiår siden var uhørt og uten sidestykke. Allikevel påstod Neuhaus’ kritikere at det skulle gå som om ingenting hadde skjedd. Abort er helt klart i en særklasse hva angår alvorlighet og symbolskhet på Vestens oppbrudd med egen identitet og sin grunn til å være. På samme tid er det bare den endelige bekreftelse på at dem, som spontant drev ut av rettslokalene i 1973 ved høyesteretts legalisering av overlagt drap på fostre, og danset gjennom gatene av Washington, virkelig tilhører en sekulær religion.

Det er en religion som definerer den verste gudsbespottelse som det å påpeke at noe er gått forut for den, at den er sammensatt og menneskeskapt, slik kristendommen går forut for moderniteten – en bemerkning som gjør oss oppmerksomme om et brudd, ja, at noe muligens er gått er eller er ved å gå ugjenkallelig tapt.

Fornemmelsen av tap er ufravikelig, om enn den forblir uuttalt. Men hva det er vi taper er vanskeligere å sette fingeren på. Når en tar Europas sykelige tilstand i betrakting kan det være lett å oppleve seg så fremmed overfor helheten at de som kan, ber verden utenfor ens umiddelbare nærhet om å ryke og reise. Spesielt hvis man i tillegg har fornemmelsen av at man sitter med den enkle formular som ville ha reddet allting, hadde bare alle lyttet slavisk til meg. Men denne vekselsvis likegyldige og hovmodige defaitismen, gjerne akkompagnert av svermeri for mennesker av samme jeg alene og mine idéer alene kan redde verden-innstilling, er også del av samme tap: tapet av oss selv.

 

 

Boualem Sansal: «Islamismen må nedkjempes på alle fronter»

Foto: WIkipedia Commons

Christian Skaug har nylig formidlet hvilke betraktninger den prisbelønte algeriske forfatteren Boualem Sansal – som er aktuell med den best­selgende frem­tids­visjonen «2084», om et islam­lignende religiøst diktatur – gjør seg om Europa (her). Vi har noe å lære, når en forfulgt og sensurert forfatter fra et islamifisert land forteller, om hvordan møtet arter seg mellom kultur og islam.

Det fremgår av Sansals forfatterskap at islam ikke bare har et anstrengt forhold til vesterlandsk kultur, men menneskers kultur overhodet. For kulturen er et symbol på og manifestasjonen av den frie og gode skaperkraft som bor i menneskenaturen – alt det som vil vise en politisk lovreligion overflødig, endog av det onde. Og dersom islam ikke ligger i varig strid med menneskenes kultur, som har en tendens til å utvikle seg parallelt med religionen, vil religionen parasittere på kulturen, inntil maktforholdet veltes i islams favør. Ethvert forhold mellom kultur og islam vil bestå mer eller mindre av det ene eller andre. For islam, som i ett er en politisk bevegelse og livsform, har ikke rom for kultur, slik Sansal også skriver om i bøkene Gouverner au nom d’Allah og Le serment des barbares.

Når Sansal av avisen Le Figaro blir invitert til å dele sine tanker etter sist terrorangrep i England, er det trolig en slik forståelse han håper på å formidle til européere, som i lang tid fremover vil måtte regne med å møte islam kulturelt og ikke bare politisk.

Le Figaro – Herr Sansal, hvilke tanker gjør De Dem etter terrorangrepet i Manchester?

 Man spør seg for tiden om hvorvidt islamismen har blitt svekket av sine skuffelser med IS, men vi ser svaret ved dette angrepet. Islamismen vinner i hver runde. IS’ endelikt er ikke IS’ feil. Svikten ligger hos en mann, Baghdadi: En annen, sterkere og bedre inspirert av Allah vil gjør seg til hans etterfølger. Islamismen bryr seg ikke om sine nederlag eller seire. Det vi ser er at islamismen vinner på våre tilbaketrekninger, vår feighet, vår motstand mot å forstå, våre udugeligheter og vårt ikke-eksisterende fokus.

Med ett avsnitt pulveriserer Sansal envher forestilling om at det skulle gå an å «dekonstruere», det vil si å «forstå seg på» jihadistene, slik en leder av et parti på Stortinget, Trine Skei Grande nylig gjorde på eminent dumsnilt vis, ved å diagnostisere det hele som mangel på smil, kos og klem. Nei, de plasserer sin tillit til Allah alene, han som tar og gir etter sin vilje, og anser det som et poeng i seg selv å heve seg over verdslig motgang, om det måtte være dårlig skolegang eller fattigdom. Jihad er hellig vold, og er i sitt vesen rettet ut over denne verden. Allah gjør alt og har derfor ikke skyld i noe. Og slik vil Allahs soldater i evighet fortsette med uforminsket iver, å kjempe for sin overnaturlige tro. Det er dette den herskende prateklasse ikke vil få inn, for så mye som det skulle bety slutten på alle deres putemildt sosioøkonomisk justerte «forklaringer» på den terror vi i dag lever.

Marxismen overlever som en mentalt paralyserende fornektelse av menneskets åndelige dimensjon, hvilket vi ser etter hvert eneste terrorangrep. Det ligger utenfor det materialistiske paradigmet i det lange kjølvannet av ’68 å ta det religiøse seriøst. De vil ikke forstå det religiøse som annet enn en kristen og smålig skinnhellighet, som innerst inne fortsatt bare ønsker å forby Life of Brian og alt som er gøy.

Videre kan ikke islamistenes nederlag helt riktig sies å være nederlag, da de snarere er herlige oppofrelser og lovprisning av Allah ifølge deres egen mentale optikk. Dess flere martyrer de får, dess sterkere vil de begjære enda flere «straffeaksjoner» mot oss vantro.

Det betyr at den militære konfrontasjonen blott er en behandling av symptomer, slik Pascal Bruckner nylig poengterte, snarere enn noen begynnelse på å kurere pasienten. Hertil kan vi ikke kreve noen umiddelbar og total «kur», hvilket er en måte å tenke på som lett fører galt av sted. Men vi kan kreve at sivilisasjonskampen skal stå på vår banehalvdel, og at ikke motstanderen skal få bestemme reglene for en kamp de selv ønsker. Om så grensene ble stengt i dag og alle moskéer nedlagt, vil vi være nødt til å regne med at muslimer tar side med sin egen religion. Det vil da være logisk, heller før enn siden, å være klar og tydelig på hvilken religion som har forrang i Norge. Ellers vil vi i fremtiden ende opp med et uendelig komplisert nett av kompromisser og hestehandler, som ingen har oversikt på.

Frankrike og Europa er i en situasjon som blir mer og mer komplisert fra måned til måned. Vi ser her hovedsakelig tre fenomener i verk. Det første er islamismen, eller politisk islam, som har en radikal og en moderat komponent. Det er tydelig en erobringsprossess, som ikke blir ledet mot noen mot noen stat, som islamismen uansett ikke kan gjøre noe med, men territorier: Bydeler blir shariastyrte, så snart befolkningen der blir overveiende muslimsk, og deler av offentlig sektor og politikken, synlige og symbolske instrumenter (religiøse symboler, halalmerking, bruk av arabisk til franskmenns ulempe). Det er tilstrekkelig å se til utviklingen av karrierebanene til de ansvarlige for denne strømningen (UOIF for eksempel) og hvilken kapital de forvalter, for å se at erobringen betaler seg.

Hvordan kan sivilsamfunnet sikre seg mot en slik erobringsprosess gjennom dagens politiske system? Selve erobringsprosessen må naturligvis motarbeides – internering av jihadister og nedleggelse av terror-tilknyttede moskéer –, men det vil kreve en kollektiv oppvåkning, som nettopp må være kollektiv, og samle oss om det vi har felles, nemlig det at vi er norske, og ene og alene har Norge til fedreland. I fraværet av en slik forståelse av vårt, nordmenns skjebnefellesskap, vil vi heller ikke forstå dem som hater oss.

Det andre er den jihadistiske islamismen, som har til kall å «straffe». Grunnene til dette hatet mot Frankrike blir generøst og uttrykkelig forklart i jihadistisk litteratur. Erobringen er ikke det virkelige målet, men ødeleggelsen av en forhatt sivilisasjon, og befestningen av brohoder.

Det tredje er den lyd- og sporløse utbredelsen av islam. Det er det minst kjente fenomenet. Det blir sterkt støttet opp om av muslimske land og betydningsfult store organisasjoner (OIC, LMI). Målet er å sørge for at sunniislam slår rot i Europa. Resultatet er bemerkelsesverdig: Islam er på fremmarsj på alle områder, raskere endog enn i arabiske land, der rådende islamisme forhindrer dens utvikling, og raskere enn blant de sorte i Afrika og Amerika, der evangelister forskanser dem fra det.

Frykt for islamsk innflytelse er instinktiv og av det sunne slaget. Men kampen mot islamofobi vil gå lengre enn blott å kvele våre naturlige reaksjoner. Islam skal naturaliseres inn i storsamfunnet.

Det er slik islamismen tar innersvingen på og utnytter momentumet til den europeiske sekulariseringsprosessen, idet dens rett til beskyttelse, i kraft av å være en politisk lovreligion, vil i alle spørsmål være en eksistensiell sak. Man er like mye litt gravid som en kan få litt islamisme.

Men vet et avkristnet Europa i det hele tatt hvorfor man skulle foretrekke livet fremfor døden?

Le Figaro

Forandring og legitimering

Høyres landsmøte har i dag bestemt at de skal utsette til neste landsmøte, spørsmålet om hvorvidt Norge skal gjøre eggdonasjon lovlig. Det snakkes om at det utgjør en splittelse i partiet, mellom dem som fortsatt mener at slike inngrep er å åpne for vesentlige forandringer i menneskets konkrete liv – hvilket en mener er galt –, og dem som merkverdig nok mener at det ikke finnes noen grunner overhodet til å nekte eggdonasjon, til tross for sterke protester. Den tidligere lederen for Unge Høyre Asheim fortalte at han nå heller mot å si ja til eggdonasjon, fordi «grunner jeg tidligere trodde på ikke lenger er gyldige». Dette er en særdeles bemerkelsesverdig uttalelse. Men det er minst like bemerkelsesverdig at så mange mennesker som kun tenker negativt i vendinger av at «konservative er skyldige i at deres grunner ikke er troverdige for meg», ønsker å gå opp på et podium, og fører en svært splittende kampanje, hvor dem som farer med utdatert moral stemples som umoralske.

Det oppleves som luften vi puster, men det er ikke alltid slik at man innad i en kultur fører så splittende kampanjer på vegne av den nye mot den gamle moral. Det er ikke det at vi ikke har sett dette tidligere, i voldsomt fordømmende ordelag fra ideologer ved fakulteter så vel som i politikken, særlig i det tyvende århundret med kommunismen og nazismen, men det er noe nytt at det hele virker så «naturlig». Tidligere har slike omskifter vært ledsaget av ideologier som var ærlige om sine mål og idealer, men dette som kalles liberalisme er ikke helt det samme. Nå har vi naturligvis EU, som dokumentert er en konspirasjonsteori satt ut i live – hvilket unionens ledere aldri gjør noen forsøk på annet enn å bekrefte – men for øvrig handler liberalismen mer om noe kulturelt, eller dekulturelt om jeg får si det slik.

Jeg mener at dette stammer fra den kulturkritikken som vensteideologer ved europeiske fakulteter har utviklet. Den har utviklet seg på en slik måte at den dekulturerer i begge ender: På den ene siden oppfordrer liberalismen til selvrealisering på alle plan – til det punkt hvor utroskap er et uttrykk for selvrealisering, og selve begrepet utroskap blir uttrykk for noe bakstreversk –, samtidig som den krever av den «herskende kulturen», det som ville blitt kalt det «borgerlige», å stå til rette når en skal lese opp sin indignerte kritikk til egen moralistiske rus, om hvordan verden blir et sted uten virkelige mål, men kun midler til nye midler. Dette er selvfølgelig det rene vrøvl. Det er bare det at de ikke forstår den konservative innstilling til verden, og holder dem derfor som skyldige og deres mål som ugyldige – slik Trump alltid blir fremstilt med bakenforliggende motiver. Det er bare å tilbringe litt tid ved UiO, så finner man denne merkelige sammenblandingen av kulturkritikk og hemningsløs åndsfornedring, som i siste instans går opp i hverandre med nihilismens slagord «Jeg kan kun tro på en verden, bygget på ruinene av denne».

Det bestående som angripes, er selve essensen av alt som virkelig bør bestå: Sivilisajson. Og ettersom en finner seg selv som motstykket til dette, forstår en at det er nettopp dette «bør» i foregående setning som må motarbeides. Noe annet ville avsløre deres dypt umoralske tilstand, eller deres fulle forvirring om alt som betyr noe.

Det er av absolutt overordnet betydning for dem vi vekselsvis kaller relativister eller liberalister å vise at de faktisk kan gjennomføre et program med utgangspunkt i sin negasjon av alt det gamle. Vi kan selvfølgelig gjøre det lett for oss selv og igjen gulpe opp en kritikk av kapitalisme og forbrukerkultur, men til syvende og sist handler dette om at man moralsk ikke har noen forankring, og derfor satser på en så høy fart av forandring at en knapt enser noe som har med fortiden å gjøre.

Finkielkraut sier at «forandringen er ikke hva den en gang var». Dette gjelder spesielt i disse kampene hvor det eneste som gjelder er å reise et skille mellom dem av den nye og dem av den gamle moral. Forandringen beveger seg på en måte som ikke på noen måte tilfeldigvis får Asheim til å si at han ikke lenger kan tro på grunner som har gått ut på dato. Det vil si at det er noe i selve grunnlaget, noe i selve vår tilværelses forfatning som endrer seg, for det er virkelig snakk om en morals legitimitetskrise, all den tid ønsket om ikke å forholde seg til noen utpreget fellesskapelig moral, er grunnlaget for liberalismen. Dette er det som fikk den forhenværende presidenten av Frankrike Jacque Chirac til å uttale at «Liberalismen vil bli en katastrofe like stor som kommunismen». (Le Figaro, 16/3 2005)

Dette er en verden hvor «mennesket» ikke lenger er et gjenkjennelig begrep, og «vi» ikke er lov å tale om. Så hvor kommer legitimitet fra?

De anerkjenner ikke at hva man måtte tillate å gjøre med mennesket har noe å si for hvilket syn man har på mennesket – altså ens lære om mennesket og dets  skjebne –, hvilket til gjengjeld vil gi uttelling i hvordan en opptrer fremfor faktiske mennesker.

Fra den hebraiske tradisjonen kjenner vi et folk med et «vi» som ble holdt sammen under den ene og samme Gud, men dette har ikke noen av dagens liberalistiske alternativer. Det eneste de har, er noe som likner på den troen adelen og kongehuset etter Det hellige romerske rikets fall hadde på «gudegitt rett», altså noe som ikke kunne bli grunngitt på noen som helst fornuftig måte, men allikevel ble opprettholdt fordi noen hadde interesse av det, samtidig som det tæret på den sanne Kirkens troverdighet, på samme måte som liberalismen tærer på demokratiets troverdighet. Dette vet vi mer eller mindre at forekommer allerede i dag, idet en desillusjonert annen generasjon innvandrere opplever at det ikke ligger mer bak samfunnsstrukturene enn viljen til makt, ettersom de ikke selv kjenner med egen erfaring eller selvsyn hvorfor ting er som de er. Noen av dem som i dag vokser opp blant deler av avindustrialiserte områder av Vesten kan oppleve dette på noe av den samme måten fra et etnisk amerikansk eller norsk perspektiv. Om det skulle skje ville det naturligvis danne en uoverstigelig kløft i samfunnet. Men tilfellet er stadig det at liberalismen ikke anerkjenner noen kilder for egen legitimitet som vi selv kan relatere til. Dette er dypt problematisk ettersom den kristne Gud nettopp er en gud som står i forhold til mennesket,  mens liberalismen bare står i forhold til seg selv. Dette forklarer dagens fiendtlighet fiendtlighet til kristendommen. Den sier at mennesket ikke strekker til for alle sine egne behov og lengsler.

Det er denne ortodoksi som må beskyttes og bevares heretter; denne læren om at mennesket i sitt vesen er selvtilstrekkelig, og alt utenom staten og individet kan merkes som «tillegg». Det er sant at denne ideologien som vokser frem i det «konservative» partiet Høyre ikke er sosialistisk, men deler det samme grunnsynet på mennesket som gjør alle begreper om mennesket, de små fellesskap, nasjon og lokalpatriotisme danner ondskapens akse, hvortil eggdonasjon føyer seg som et viktig reproduktivt element, og fitthätter og hijab er symbolene.

Det hele er basert på en ideologi som aldri vil anerkjenne seg selv som en tankestrømning, og vil derfor heller aldri oppnå annen legitimering enn den pasjoner bringer til veie. En har trådt bort fra Gud, og de gudløse evner ikke lenger å anerkjenne mennesket som et mål for hva godt er.

 

Jeg tenker, derfor politiserer jeg

Dersom fritid og politikk går hånd i hånd – slik som for medlemmer av Unge Høyre – er det forståelig at medlemmet Flydal ikke har plukket opp at spilleregelene for politikk og privatmoral ikke er helt de samme. Alle lever med privatmoralske valg eller oppfatninger, hvilke utelukker en hel del for ens eget vedkommende. Det er intet å vinne på å være hyklersk om det.

Skal vi kunne nære et håp om et samsvar mellom liv og lære, behøver vi et visst skille mellom privatmoral og politikk. De har mye å gjøre med hverandre, men fordi de tar utgangspunkt i hverandre, har vi ikke råd til å glemme de avgjørende forskjellene som gir dem deres spesielle roller i våre liv.

I motsetning til islam skiller liberalismen på statsvitenskap og hva vi før kunne kalle den religiøse sfære, det lærerbøkene i dag kaller livssyn. Med en liberal stat følger det at alt privat ikke er politikk, og all politikk er ikke privat. Takk du gode Gud for det. Selv om Knut Arild Hareide kan gi deg følelsen av annet, er det stadig slik at politikken ikke først og fremst handler om å rettlede oss i de moralske anliggende. Professoren Terje Tvedt har ved flere anledninger skrevet om de grelle utfall vi lærer å kjenne ved at politikere omdefinerer sin rolle til det å være moralens øversteprester, fremfor de ansvarstyngede makthavere og -forvaltere de er. Den totale forlikelsen av moral og politikk skaper monstre.

Men Flydal mener allikevel at jeg har forbrutt meg mot den offentlige kos, ettersom jeg har uttrykt meg i tråd med min personlige overbevisning, den om at mennesker grunnleggende er likeverdige, fordi vi ble tenkt på siden evigheten av vår skaper, pantokrator som mente oss slik. Flydal mener åpenbart at vi selv kan skape vårt eget narrativ og definisjoner av hva et menneske er, men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at han selger uhevet surdeig, med lite næring overhodet. (Og hvorfor er ditt lørsrevede og autoritetsløse menneskesyn bedre enn andres? Relativismen fører til en form for idéenes kannibalisme.) For hva er et menneske? Karl Marx svarer at det er et artsvesen, «Og som alt naturlig må bli til,» og «således har også mennesket dets tilblivelsesakt, historien […] Historien er menneskets sanne naturhistorie.» Flydal presenterer oss med dette narrativet om homokampen som har blitt vårts samfunns seksualmoralske tilblivelsesakt.

Men hva mener Flydal at vi skal legge til grunn for en rasjonell forklaring om hvorfor mennesker er likeverdige? Fordi FN sier det? Fordi han gjennom egen oppvekst har kommet til en nøytral og veloverveid konklusjon om at det sant og rett? Eller kan jeg begå et vågestykke, det å spørre om Flydal deler utgangspunkt med en økende del av samfunnet, som i bunn og grunn støtter påstanden om at universelt menneskeverd er en realitet «fordi det tross alt er 2016»? Ja, okej, og i 2017 da?

Jeg står da heller ikke tilbake for å være sterkt kritisk til dem som forsøker å stemple ut andre som «illiberale» eller skjellsordet for anledningen, fordi jeg tror ikke at vi mennesker kastes ut i verden mer eller mindre tilfeldig. Det gjelder også vår seksualitet.

Hvis ikke Flydal forstår at han her blander livssyn og politikk bør han helst lese seg opp om liberalisme. Heldigvis er ikke Flydals oppfatning rådende. Eidsvollmennene var såpass liberale at de forstod at man må tillate et rom for menneskets moralske liv. De utelot ikke å forby frafall fra kristendomen fordi de trodde at det var moralsk akseptabelt – mens islam forbyr frafall med døden til straff – nei, de forstod at vårt mest intime moralske liv kun kan gjøre seg virkelig gjeldende dersom man tilnærmer det på en tilsvarende moralsk måte, nemlig å velge, slik for virkelig å bli trygg på ens moralske dimensjon.

Stridens kjerne består i at jeg mener at det står enkeltindividet fritt å mene at ens seksuelle dimensjon kan og bør være et objekt for moralske tanker og følelser, og at jeg dermed mener at homoseksualitet ikke kan unndras denne vurderingen. Det er klart: Jeg mener at man kan konkludere at homoseksualitet er en nøytral sak, eller til og med noe positivt, men uansett tilfelle vil jeg mene at det ikke er en sak for politikken. Jeg vil aldri se at det blir politisk vedtatt hva det er lov å mene og ikke mene, om det som hører moralen til. Men Flydal er uenig i alt dette. Han synes det lyder negativt, og vil stille seg på historiens side, i.e. skraphaug. Han er dessuten kun åpen for én konklusjon (den positive), mens jeg vil forsvare alle individers rett til å komme frem til alle tre forskjellige konklusjoner  – alternativt likegyldigheten.

Et kontrarevolusjonært tilsvar

s__kierkegaard_710429a

Harald Stanghelle har skrevet en tekst som går for å være det som er hans tydning av Wenche Lowzows liv og levnet. Jeg må skrive går for å være, fordi hans selektive hukommelse tjener å gjøre henne «larger than life», og da mener jeg virkelig større enn livet. Ikke hennes personlige liv eller legning, men hennes offentlige forkynnelse av homofili som «uttrykk for en mentalitetsrevolusjon som har forandret landet vårt» er for Stanghelle det vesentligste ved denne kvinnen. Det handler om intet mindre enn et liv, som for Stanghelle symboliserer en ny lære om Livet.

Vi tviler ikke på at mang en fariseer har innsett at homoseksualitet har blitt tildelt en ufortjent plass som en slags ‘erkesynd’ blant synder, når denne forrykning av vår naturlige seksualitet og kjønnsdrift ikke er mindre unaturlig enn pornoavhengighet – og jeg vil tilføye: en oppfatning om at jente og gutt—mann og kvinne ikke kan være på tomannshånd, uten at det skal sees som noe seksuelt. Men dette er ikke nok for Stanghelle. Det er ikke tilstrekkelig å tolerere, å akseptere eller å respektere homofile mennesker, for dette rent konstaterer han: at vi har gjennomgått et hamskifte, og dette betyr nødvendigvis at homofili må tros på som «naturlig» og som en «rettighet». Å dekretere og fremlegge naturrettens sannhet har normalt innebåret en rolle som tilfalt paven i Vatikanet, mer gjerne enn Aftenpostens kommentatorer i Akersvegen.

Ikke på noe ett tidspunkt taler Stanghelle om en sterkere forståelse for menneskeverd; en aksept for homofile som likemenn. Og det er en aksept som jeg mener å ha grunn til å tro at har økt, som følge av at nordmenn har forstått at en hellig overbevisning om menneskets universelle verd også må gjelde homofile. Men for Stanghelle handler ikke dette om menneskeverd, eller den mer eksplisitt kristne erkjennelse av at der kun gis «rettferdige mennesker som tror seg å være syndere, og syndere som tror seg å være rettferdige» (Pascal). Nei, for Stanghelle handler dette fra ende til annen om slikt som «minoritetsperspektivet», som for ham lykkeligvis har blitt et «majoritetshegemoni». Han tegner et falsk bilde av at et avvik i seksualitet må opphøyes med makt, til å være en rettighet og dogmatisk trodd på som naturlig (selv om vi ikke kjenner noe bevis på at noe ett menneske har blitt «født sånn», mens vi kjenner en samling av 13,000 undersøkelser som beskriver homofili som del av personlighetsforstyrrelser). Ved denne totale underkjennelsen av betydningen av menneskeverd og menneske-lighet, blir hans ‘løsning’ å underlegge seksualitetens betydning, i riktig gal sekstiåtterånd samfunnets maktstrukturer.

Denne over- og omseggripende omfortolkningen av hva et menneske er – forstått av Stanghelle alene i relasjon til samfunnets maktforhold mellom minoritet og majoritet – minner om hva kardinal Joseph Ratzinger beskrev som muligheten for en irrasjonelt dogmatisk tankestyring, basert på det vilkårlige nuets primat – hvilket gir den «kategoriske enighet med tilværelsen» (Kundera). For Stanghelle hverken forklarer eller argumenterer, for hvorfor vi skal akseptere fordringen om å oppgi troen på en uforanderlig felles menneskelig natur, mens det synes tilstrekkelig å konstatere «revolusjonens» inntruffen og virkning fra «gamle dager» av frem til 2016. Denne idéen gjort samfunnshegemoni, denne Stanghelles nyvunnede sosiologi og menneskesyn er «Phantasiens sophistiske Lyst, saaledes at have hele Verden i en Nøddeskal, der er større end hele Verden, og dog ikke større end at Individet kan fylde den.» (Kierkegaard). Stanghelles idé om Lowzows betydning er nettopp dette nøtteskallet: en individualisme som skal overkjøre og være større enn verden.

Stanghelle siterer Syse som en mørkemann for det at han ikke ville politisere personlige seksuelle avvik. «Ingen har fordømt henne personlig, men jeg, og svært mange andre, mener dette burde tilhørt privatlivet,» sa Jan P. Syse, Oslo Høyres daværende formann. Han snakket nok trygt på vegne av den ikke helt tause majoritet.» Jeg tror at flere homofile, som ikke har gjort sin legning til utgangspunkt for en vilje til å tvinge andre til å tro at dette avviket er det ene eller andre, vil se hvilken skade politiseringen av homoseksualitet har gjort. Homofile som ikke-homofile bør få slippe å høre fra Stanghelle at deres forelskelser og erotiske opplevelser inngår i hans egen maktfokuserte sosiologi. Dersom individualisme skal bety frihet, da kan det ikke bety at begrepet har en normativ betydning ment til å forme verden for å gjøre (/tvinge) mennesket fritt (det som er det jakobinske syn på individet), slik Stanghelle ser velvillig på at samfunnet (mener han ikke da staten?) skal tilrettelegge for dette “minoritetsperspektivet”. Dersom individualisme skal bety frihet, da må det handle om en positv tro på individet, som i stand til å la seg forme i verden: Det må i det hele tatt handle om individets rett til å gjøre seg en fri og opplyst mening om rett og galt, uavhengig av samfunnets eller Stanghelles sosiologiske begreper, eller mangel på sådan.

Og når det kommer til Stanghelles grunnløse påstander om hva homofili eventuelt må være og ikke være, reagerer vi som mennesker når han forsøker å utradere muligheten for at der er går skillelinjer mellom rett og galt, som er «bevisstheten om vår ulykke, som på engang er vår storhet og vår elendighet.» (Pascal)

Putin-tale om miljø

Den norske politiske elite med Jonas Ghar Støre og Cristin Clemet m.f. bedriver i klimadebatten, det jeg vil betegne som «putin-tale», for alle de som vet, men vil at de skal lyve. Jeg har ingen tro på at det er noen som seriøst mener at det er hundre prosent forsvarlig av Norge å fortsette å drille opp milliarder av liter med olje. Det er ingen konspirasjonsteori å si at årsaken til at majoriteten av den fiiine politiske elite støtter en slik tankegang, er at det vanvittige synspunktet er selve premisset for opprettholdelsen av prosjektet «Det nye Norge», med dets mangfold (av problemer). Folket har selv sin interesse i å opprettholde et generøst NAV.

Hver gang det kommer for en dag, at dette innvandringsprosjektet folket aldri ble spurt om de ville ha, kommer til å koste det norske folk av de penger som skulle tilgått deres helse og utdannelse, kan NRK ringe én representant fra Statoil og Ghar Støre eller Clemet som kan late som om de er uenige men begge er fullstendig enig i å kjøre norsk petroleum på bånn gass. Bare som en ydmykelse av alle lytternes intelligens legger de begge smekt til «Nei, men asså, vi skal jo gjøre det på en ansvarlig måte.» Problem løst.

En kan bli dypt fortvilet over å høre på Dagsnytt atten når miljø skal diskuteres. Personene som blir invitert på slike debatter viser seg utelukkende å være folk med kun positive fortellinger – så lenge det handler om Norge og ikke Amerika. Det stiller da gjerne opp et eller annet alibi for det å ha invitert en AP-politiker og en fra petroleumsindustrien. Men i norsk anstendig debatt våger heller ikke motparten/alibiet til Ghar Støre og oljefondets kadre å komme med annet snakk enn «redusering, og ansvarliggjøring». Med disse uklare og udefinerbare kravene kommer AP-politkerne og oljefondets menn i dresser med sine sedvanlige forsikringer om at de er helt enige. Så mye bedre. Det er altså blitt en sirkel. Vi nordmenn greier med slike sovjetiske debatter å få miljø til å handle om enten fem millioner av verdens syv milliarder kjører el-bil eller ei.

Hvorfor er det ingen som sier det opplagte? Vi kan ikke gjøre olje miljøvennlig. Uansett om vi driller den opp sånn, eller sånn—her, eller der. Hvorfor er det ingen som forstår i miljø-spørsmålet det vi forstår i ruspolitikken?; at det er selgeren og dyrkeren som må tas, ikke forbrukerne.

Hvorfor er det da ingen som kan konkludere med det opplagte?; at vi ikke ble født med rett til å være verdens rikeste land for ingenting. Er vi så redde for å få det vi fortjener, som alle andre land uten olje gjør? Frykten for å se seg selv i speilet er stor. Og frykten spiser sjelen, samvittigheten, med hud og hår.

Når vi innser at velferdsstaten er et regnestykke som må gå opp, så ser vi kanskje en dag også at somaliere, vi vet har en arbeidsdeltakelse på 29%, ikke kan komme i vedig store tall – enda mindre være den en av de største minoritetene i Norge – medmindre Ghar Støre og Stoltenberg finner det for godt å betale fra egen lomme, selvfølgelig.

For her ender vi unektelig; ved innvandringsspørsmålet. Et Norge uten olje-inntektene ville ikke kunne ta imot mer enn et lavt tusentall flyktninger i året—1-5,000, mot dagens 15,000. Men også det er mye penger. Pengene som går med på å bosette og integrere 5000, 1/3 av dagens nivå av ikke-vestlige flyktninger, er fortsatt i milliard-klassen (bosettningsbidragene fra staten lyder allerede 100,000). Hvor skal disse pengene komme fra? Vil du gi fra deg barnehageplassen og sykehjemsplassen din for å betale for én ikke-vestlig innvandrer? (dog, det hadde heller ikke vært nok). Det tror jeg ikke Ghar Støre eller Stoltenberg ville gjort. Derfor må de holde fineren på olje-knappen og håpe at NRK fortsetter med sine sovjetiske «debatter», for skuespillets skyld.

Når Raymond Johansen eller Ghar Støre sier vi skal pumpe olje på en ansvarlig måte for å redde Norge og miljøet på én gang vet de selv at de lyver, og lytterne vet de lyver. Lederne selv er mest motivert av sitt eget multi-kulti-prosjekt og håper folket fortsatt ønsker dem til å lyve for å fortsette å kunne sløve i konsekvensfri livsførsel med oljen til garantist. De vet de lyver, vi vet at de lyver – det er en kontrakt hverken av partene bryter.

Grunnen til at alle spørsmålene og tankene i denne teksten er så lite uttalt er selvfølgelig at vi har vært fornøyde med en samfunnskontrakt, hvormed politikere ‘tvinges’ til å lyve og folket bejaer fornøyd og skyldig ehver løgn som behøves.

Aftenpostens utvalg

Narrativet

Gårsdagens «11 punkter som forklarer Irak-krisen» i Aftenposten, s.10, var en ublu oppvisning i hvor store løgner det går an å servere i Norges største abonnomentsavis under formen av en faktaboks. Her kommer det fram at forfatterne – som er tre norske professorer – deler synspunktet om at islam ‘er hva du gjør det til’. Det er å anse islam som en buffé hvormed man kan legge til og plukke fra. Tror ekspertene virkelig at noen praktiserende muslim ville vært enig i at islam ikke har noen essensielle imperativer som står over «hva den brukes til»?:

Det er egentlig ikke religionen i seg selv som er viktig, men hva religionen er blitt brukt til.

Islam er altså for å regne som en handletur på IKEA, hvor det er bare å plukke med seg det som passer best for sin egen leilighet.

Som om det var den mest aksepterte sannhet av alle skriver forfatterne at det egentlig ikke er islam som er viktig for Irak-krisen, til tross for at det er nettopp dét alle sider involvert i krigshandlingene i Irak hevder å kjempe for. Skulle noen andre professorer komme til å skrive liknende om korstogene – at de overhodet ikke hadde noe å gjøre med kristendommen – skulle vi nok fort se det ville fly skjellsord som ‘reaksjonær’ og ‘apologet’ i hytt og pine.

Slik konfliktene fremstår på Dagsrevyen og Aftenposten er det lett å innbille seg at konfliktene i Midt-Østen er oppstått i moderne tid. Men dét er så visst overhodet ikke tilfellet. Også ISIL er en del av en islamsk-historisk tradisjon. Til tross for at ISIL etter alle kontemporære parametere må sies å være eksepsjonell i sin ideologi, og enda mer usedvanlig i sine voldelige metoder, så er ISIL overhodet ikke første i sin kategori. For under 200 år siden var det Ibn Saud som startet et mer voldelig opprør enn samtiden hadde sett i manns minne–slik som nå. Det er skremmende å lese om hvor mye Ibn Sauds hær likner på ISIL, for datidens opprør førte, som vi vet, til opprettelsen av det mest bokstavtro islamske regime i verden; Saudi Arabia, som styres av wahhabismen, en ideologi like reaksjonær som salafismen.

Til tross for at alle Aftenpostens eksperter vet om dette, presenterer de likevel Irak-krisen i et antroposentrisk lys, som om det går an å drive psykoanalyse på en hel region.

Etter den USA-ledede invasjonen i 2003 har både sunnimuslimske ISIL og den sjiamuslimske statsministeren Nouri al-Maliki skjerpet de religiøse skillelinjene og vekket til live sekteriske motsetninger som tidligere var relativt ubetydelige.

Nour al-Maliki og liknende enkeltpersoner må da gis skyllen for alt ondt og fremstilles av Aftenpostens eksperter som en arabisk Hitler ved at han har vært med på å fyre opp under de sekteriske konfliktene i Irak. Måten Aftenpostens eksperter på denne måten presenterer sekteriske konfliker som årsak nok til å føre til omfattende krigshandlinger, uten å stille spørsmål ved hvilken terskel for å bruke vold de involverte har, er urovekkende. At al-Maliki også har vært en sterk motsander av islamisme passer da ikke inn i ekspertenes narrativ, ettersom de tilsynelatende kun er i stand til å se ondskap som noe som kommer ovenfra og ned. Sannheten er selvfølgelig den diametrale motsetning av hva Aftenpostens eksperter her fremstiller det som. Den versjonen av sunniislam ISIL fremmer er en religion uten leder overhodet, og baserer seg alene på hver enkelt soldats/mujahedeens vilje til å kjempe for en islamsk stat.

                                  Ekspertene

; Knut Vikør

Faktaboksene som prydet hele to sider i Aftenposten er intet tilfeldig resultat, men er fullstendig i samsvar med forfatternes eller vane med å forfalske historie. Vikør har således skrevet et så kreativt avsnitt i Ei verd bygd på islam at sitatet kan, løsrevet, bli tatt for å være fra en av hans romaner:

«Fram til om lag år 1800 hadde den islamske verda levd trygt i forvissinga om at deira verd var kulturens sentrum (…)  og dei hadde i stor grad rett; den islamske verda var det store kultursenteret ved sida av Kina. Det ikkje-islamske Europa var en barbarisk utkant, og det dei visste, hadde dei i stor grad lært av arabarane. Til og med den ‘vestlige kulturarven’ frå sin eigen verdsdel, Hellas og Rom, kom til dei berre gjennom arabiske omsettingar» (Vikør Ei verd bygd på Islam s 230).

Det er Alexandra Irene Larsen som skal ha æren for å ta seg bryet med å lese NRK og Aftenpostens favoritt-eksperter sine verker. I artikkelen hun brukte dette sitatet fra Minerva kommenterer hun videre:

Slike myter er prototypen på den feilaktige formidling som har pågått i akademia. Her er så å si alt feil, bortsett fra at araberne sikkert nok mente at de levde i kulturens sentrum. Man kan nærmest fornemme en forakt for det vestlige mellom linjene; Vesten er «en barbarisk utkant», og «den vestlige kulturarv» skrives til og med i hermetegn som om den var en vits i forhold til det arabiske. Det er få kildehenvisninger underveis, også sitatet over mangler henvisninger; Vikør skriver som om dette er den ubestridte sannhet.

Ikke bare viser Vikør med sine medeksperter en så sterk velvilje til islam og islams histiorie at de er villige til å lyve for å pynte på den, men også islamisme har Vikør – likesom Kari Vogt og Henrik Thune – et problematisk forhold til. I sitt tilsvar til Larsen sitt innlegg på Minerva Arven etter Edward Said skriver Vikør under tittelen Midt-austen: Historie og Islam[!]:

Når det gjeld islamismen, så vil dei som følger denne bloggen [hans egen blogg som han først publiserte teksten på] ha lest mye om det dei siste to åra. Mitt perspektiv har vore å sjå på islamistpartia som politiske parti på line med alle andre, med maktpolitiske ambisjonar og som aktørar i eit politisk system som er blitt kasta om utan å få ei stabil form, og der alle prøver seg fram for å sjå korleis dette kjem til fungere.

Dette er igjen ideologiske føringer Vikøk legger til grunn for å forstå Midt-Østen, som er fullstendig uten grunn i virkeligheten, faktisk stikk i strid med virkeligheten. For, det er helt klart at det er stor forskjell på vanlige politiske partier og religiøse partier. Religiøse partier får selvfølgelig et helt annet syn på makta, når de først er i maktposisjonen. Er det tilfeldig at Mursi omskrev grunnloven til å være underlagt shari’a? Passet shari’a bare sånn tilfeldigvis inn i hans eget personlige program? Ville Vikør vært like åpen overfor et kristenfundamentalistisk parti, som så på magten som noe Gud ville gi dem, eller Gud ville de skulle ta? Det er den omvendte orientalismen.

En formulering om at en ser på islamistiske partier som «på linje med alle andre», er selv talende for hva slags forhold islam-eksperten Vikør har til islam og religionens mest reaksjonære retninger.

Dette er typen eksperter Aftenpostens og NRKs journalister tenker først på, når de trenger å bekrefte sine egne fantasier: som når de ville få bekreftet løgnen om at drapene på den amerikanske ambassadøren og andre diplomater, skyldtes en flere år gammel video på youtube, laget amatørmessig av en amerikaner i Midt-vesten. Når norske journalister snakker om arabere er alltid koblingen mellom krenkelse og vold, hvor den første er årsak til den andre, helt naturlig.

; Henrik Thune

Thune har også markert seg med et tvilsomt forhold til islamister. I 2012 ble han intervjuet av Morgenbladet etter at han hadde uttalt at Norge burde gå ut med «politisk støtte til opposisjonen mot Bashar al-Assad.» Problemet med at personer som Thune uttaler slikt, er at man ikke bare kan si at han ikke vet bedre. Thune argumenterte i Morgenbladet for en paraplyorganisasjon for motstandsgruppene, støttet og opparbeidet av Vesten, og syntes at «Det store problemet i Syria akkurat nå er jo at man ikke har en klar part på opposisjonens side.» Heldigvis var det aldri noen av betydning som hørte på Thunes synspunkter og gjorde aksjon av dem, for da ville nok ISIL ikke bare hatt halve Syria, men mest sannsynlig hele–og ville hatt det lett som en lek med å kjøre ned de dysfunksjonelle delene av staten Irak som er igjen. At de islamistiske grupperingene var de sterkeste, og ikke hadde planer om å dele makt med noen har vært klart i mange år; men størrelsen på Thunes skylapper kjenner ingen grenser, og leker videre med dikotomien: frigjøringskjemper/undertrykker.

Dette synspunktet til Thunes utviklet seg da ikke ut av et vakuum – slik som han vil vi skal tro om oppstandelsen av ISIL – men er en del av hans helhetlig syn på islam, og den omvendte orientalismen han deler med Vikør. For Thunes er det bare en tilfeldighet at alle islams tilhengere på alle områder trumfer katastrofe-statistikkene over integrering av innvandrere, ettersom «integreringsproblemer ikke skyldes religion eller

hvilken gud man tror på. Utfordringene har en sosial, politisk og geografisk forklaring. De skyldes virkeligheten i de landene der flertallet av innvandrerne kommer fra.»

Kari Vogt

Vogt har skrevet en hel del bøker om islam–alle sammen med en sterk hjertevarme for det islamske, så mye at til og med Aftenposten har luftet kritikk mot det énøyde fokuset på Fredens religion. I 2006 forsøkte   sosialantropolog Anne Ellingsen å få Vogt i tale om hva hun mente om innføring av shari’a i norden, som blant annet krever lemlestelse til straff for tyveri (avkappede hender) og foreskriver stening for voldtatte kvinner (med mindre hun kan oppdrive tre mannlige vitner som sier at de betnet voldtekten):

Som sosialantropolog har jeg opplevd motvillighet hos enkelte religionshistorikere mot å drøfte temaer som kan oppfattes som ubehagelige. For eksempel forsøkte jeg i en kronikk i Aftenposten (14.02.06) å få førsteamanuensis i religionshistorie ved Universitetet i Oslo Kari Vogt i tale. Bakgrunnen var at islamister bosatt i Danmark har tatt til orde for å få innført sharialovgivning der i landet. I 2006 uttalte Vogt: «Å slenge det om seg som en slags beskyldning der ordet (islamisme) får betydningen fanatisme og ekstremisme, er å gå for langt.» (Vårt Land 22.02.06). Vogt ser ikke ut til å ville ta avstand fra det danske forslaget.

Ikke bare utviser Vogt en farlig svakhet for ekstremisme – så lenge det er islamsk – men har også gått til aktivt angrep på de som motstiller seg islamisters stadig sterkere grep om islam i vesten. Kari Vogt skrev, etter Humanist forlags utgivelse av boken, at Ibn Warraqs Why I am not a muslim «er irrelevant i arbeidet studentene holder på med, på samme måte som Sions vises protokoller ville være irrelevant for studier i jødedom. Ytringsfriheten har også begrensninger i norsk lov.» Dette skrev hun i Universitas. Det er altså helt ‘innafor’ i norsk akademia å rope på sensur av islamkritikk. Det er alarmerende. Lars Gule tok Ibn Warraqs bok til forsvar den gang, men jeg er usikker på om han ville gjort det igjen. For, skamløse framstøt av typen Vogt gjorde mot Humanist forlags utgivelse av Why I am Not a Muslim og den gode omtalen av Fallaci på en bok Gyldendal uggav, har gjort det stadig vanskeligere å trenge gjennom akademia med, dets nå veletablerte sannheter om at islamkritikk skal kriminaliseres, på linje med nazisme og jødehat.

Denne tanken om at det et «vi» som må forsvare «de muslimene» er helt gjennomgående. Når Dagbladets intervjuer spør om Norge kan oppleve kulturkonflikter er helt opplagt for Vogt at det må besvares med at «vi» (nordmenn) har et ansvar for å inkludere «de andre» (innvandrere), og hvis det fortsatt blir konflikter så er det alltid fordi «vi» nordmenn gjorde en for dårlig jobb:

[Dagbladets intervjuer:] – Men kulturkonflikter kan vi oppleve? [Kari Vogt som intervjuobjekt:] – Og der må vi hele tida passe på. Dersom unge mennesker i et samfunn føler seg ekskludert og føler at de ikke får samme sjanse i livet som resten av befolkningen, ja, da får vi sosialt problem. Og det får vi enten de ekskluderte er brune eller hvite. VI FÅR ALLE ASSOSIASJONER når vi hører ordet muslim. For eksempel slør og kvinneundertrykking. – Opp gjennom historien har flere herskerhus i den muslimske verden beordret slørene av. I 1930-åra gikk politiet i Teheran med lange stokker med krok og rev slørene av kvinner. Så kommer et nytt regime som pisker dem som ikke går med slør. Problemet med slør er at noen bestemmer om de skal av eller på.

Islam-eksperten Vogt mener attpåtil at, Frankrike som forbyr sløret, er like ille som Iran som påbyr sløret. For, islam er jo, som kjent, iboende en frihetlig religion, ikke sant?

Også Per Anders Madsen har fått Kari Vogt sine tendensiøse skriverier i halsen, og kommenterer Vogts bok Hva er islam? i Aftenposten:

 Vogt markerer for eksempel sin egen holdning til omskjæring av jenter ved å si at skikken «med rette kalles kjønnslemlestelse», men vender hele spørsmålet ryggen ved å nøye seg med å slå fast at den «har relativt få holdepunkter i rettslitteraturen og er en skikk med begrenset utbredelse».

Kulturell praksis.

I lys av hvilket overgrep denne skikken er, hadde det for det første ikke vært uinteressant å få vite hvilke holdepunkter hun sikter til. For det andre, og viktigere: Selv om omskjæring av jenter stammer fra før-islamsk tid og også har vært praktisert innen andre religioner, hersker det neppe noen tvil om at de muslimer som i dag praktiserer dette, selv oppfatter omskjæring som en del av islam. At innflytelsesrike muslimske rettslærde gir sin støtte til skikken, er en grunn til at det er slik.Det er kanskje mulig å hoppe så lett over omskjæring som fenomen, hvis man bare forholder seg til islam som teologi. I tråd med den historiske tilnærmingen utvider imidlertid Vogt perspektivet andre steder og drøfter også islam som tradisjon og kulturell praksis.Derfor ville en djervere og mer kultursosiologisk behandling av kontroversielle temaer som omskjæring og tvangs-
ekteskap vært på sin plass, selv om dette ikke er noen debattbok.

                         _____________________ ***_________________________

Årsaken til at professorer som Henrik Thune, Knut Vikør og Kari Vogt har dominert mediebildet kan selvfølgelig ha hatt mye å gjøre med at det er 68’er-generasjonen som har dominert i kvantitativt, og har i det siste hatt de sterkeste posisjonene. Men at det fortsatt er slik i 2014 er merkelig i dag er det stadig flere som har oppdaget at sosiologi og reliogionshistorie ikke ble oppdaget på 1970-tallet. Professorer av kaliberet til Alexandra Irene Larsen er akkurat en slik og har flere både bak og foran seg. Aftenpostens utvalg fremstår derfor som et øsnke om å bevare det gamle (hegemoniet).

Kilder

 

Intervju med Kari Vogt:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2001/12/15/305304.html

Kari Vogt om Ibn Warraqs bok:

http://universitas.no/kultur/3920/-150-grove-utsagn-fra-kari-vogt

Annne Ellingsens debattinnlegg om Kari Vogt:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hva-mener-Kari-Vogt-6487575.html#.U6YMqdxnA0U

Kari Vogt har skrevet sammen med tidligere leder av Islamsk Råd:

http://us.macmillan.com/newdirectionsinislamicthought/KariVogt

Per Anders Madsen kommenterer i Aftenposten, Kari Vogts bok Hva er islam?:

http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/Botemiddel-mot-det-enoyde-6481397.html#.U6YMrdxnA0U

Knut Vikør er hentet inn for å kommentere angrepet i Libya:

http://www.nrk.no/video/knut_vikor_om_opptoyene_etter_amerikansk_film/C9159682672260D5/