Den mytiske fortellingen som baserer seg på materielle fremskritt og bestemte hendelser som skal symbolisere disse, utgjør til denne dag en uunnværlig del av den vestlige tenkemåten. Den gjør overgangen mellom venstreideologi og tidsånden flytende og uklar. Det har imidlertid lenge vært noe som skurrer oppi all fremskrittsiveren. Enkelte mente allerede for tiår siden at måten materielle fremskritt ble politisert på av venstresiden, ville føre til og lenge har ført til en fremmedgjøring av den alminnelige hop mennesker overfor staten og dens bærende eliter, idet konsekvensene av «fremskrittene», ville vise seg mer og mer ujevnt fordelt, da nemlig den angjeldende troen, i dag kjent som globalisme, ikke har noen innebygget evne til å begripe motforestillinger med sin programmatiske verdensanskuelse.
Det er denne fremskrittets ujevne fordeling Amerika nå må gjøre opp regning med. Oppgjøret betyr alt for hvorvidt Amerika kan fortsette å eksistere som skjebnefellesskap i mer enn et par generasjoner.
Ettersom dette er angår hele Vesten, og kun foregår i Amerika mer saturisert og mer handlingspreget enn i Europa, med Trump i Det hvite hus, kan det virkelig være en idé å se på om ikke det var noen så forutseende mennesker av dem som har gått før oss at de allerede i sin tid i virkeligheten talte til oss.
Midtvegs på 90-tallet mente Richard John Neuhaus, grunnlegger av det lysende magasinet First Things, å ha forstått hva for noen konsekvenser vi kunne vente av den nye tro, som Vesten bekjente etter murens fall, og så i enden av Vestens optimisme og/eller utopisme virkeliggjørelsen av en dystopi. På denne «provokasjonen» fikk han mer enn 200 tekster til motsvar, eller skal vi snarere si benektelser. Selv var han blitt ansporet til å advare av Fukuyamas fremsigelse av Historiens endepunkt som «liberalt demokrati» (et Historiens høydepunkt som ingen steder synes å inngi større tro enn at befolkningen, likeglade, ganske enkelt slutter å gi nytt liv).
Presten og den offentlige intellektuelle Neuhaus mente at Fukuyamas teori om Historiens endepunkt i liberalt demokrati, som i sin helhet bygger på Hegel, og ikke uten grunn minner sterkt om marxistiske liksomvitenskapelige profetier, ikke ville finne sted på nøyaktig den smerte- og kvalefrie måten Fukuyama forespeilet liberaldemokratiets troende. De helt enkle og aldri teoriserte fellesskap av nasjoner i Europa og statene i Amerika hadde og har så lite tilfelles med liberalismens varmluftige og høyttravende teorier om forestilte verdener (Historiens endepunkt i Fukuyamas/liberalismens tilfelle) at forsøket på å forlike disse hete fantasiene og vår mer enkle virkelighet nødvendigvis må strande ren og faktisk umulighet, skjønt forliset kan ta riktig mangt og mange andre med seg i dragsuget.
Neuhaus’ kritikere trodde ikke på det at likhetens ideologi kunne føre til ulikheter, eller knyttes til noe negativt overhodet. Og enda mer latterlig enn tanken på at «fremskrittet» skulle kunne medføre noe negativt, var da tanken om at lojaliteten til de underliggende trossetningene kunne svekkes av nettopp å få hva en ønsket seg.
Når Financial Times med henblikk på Europas fremtid uttrykker sin forventning om at politikere vil se seg nødt til å anerkjenne sivilsamfunnets bekymringer, snarere enn å avfeie dem som grumsete «holdninger», kan vi nok konstatere at lojaliteten til fremskrittet er sterkt svekket – det var hver bidige stemme for Brexit et utvetydig tegn på. Likhetstroens forestilte verdener gjør godt i fariseiske sinn, men vil alltid ha virkelige omkostninger, om de erkjennes eller ei.
Skepsisen, motviljen og dels sinnet ville imidlertid ikke ha overrasket den sene Neuhaus:
En polis [et politisk forbundsfellesskap], som alene er satt sammen av det oppløste individ på den ene siden og staten på den andre, er selve oppskriften på totalitarisme. At den kan vise seg som en demokratisk totalitarisme er lite betryggende. Demokratiets prosessuelle regler, når avskåret fra de substansielle sannhetene om demokratiet, ender opp som skjæret hvorpå demokratiet strander.
Det er klart at vi er meget flinke til å legge våre egne liv i sørgelige ruiner, gi etter og sjakre med livet – ofte kalt «frigjøringskamp» i gjerningsøyeblikket –, men det er nå én ting å kaste bort mer enn halve livet i leiren av aggressiv selvdestruktivitet, som på Blitzhuset, enten fysisk eller mentalt; det kan jo angres. Noe ganske annet er det eventuelt å våkne til at det samme blir utført med totalt uinnskrenkede ambisjoner og en programmatisk innstilling som åndelig retning mot en selv og sine av samfunnets makthavere på bakgrunn av spredningen og forkynnelsen av troen på saligheten ved det oppløste individ.
Og det er ikke alt det finnes bot for i dette liv. Men selv uten håp om et liv i evighet med Skaperen selv, kan i det minste hver enkelt på bakgrunn av egne feil finne en glede i å la seg forsone med at jo «Tider skal komme, tider skal henrulle», at «slekt skal følge slekters gang,», og dermed finne den verdens himmelske tone, hvis gjenlyd i sjelen er nok til å dø tilfreds.
På et politisk plan er det vanskeligere, ja i grunn umulig. Det er dette som utgjør det demokratiske forbundsfellesskapets alvorstunge bakteppe: en udelt skjebne som ikke lar seg omforhandle. Politisk forsoning finnes da nemlig ikke. Det finnes ingen politisk forsoning for nazismen, kommunismen og heller ikke liberalismen. Det er jo nettopp den drømmen om en politisk forsoning som har drevet Europa mot stupet med Tyskland fremst. Skyldighet som moralsk kategori er blitt overført til det politiske plan av ateistiske og hovedsakelig venstreideologiske tenkere, og har til følge at vi gjør oss åndelig avhengig av politikkens rensende effekt for vår egen infantile uskylds del.
Den falske uskyldigheten er kjernen av det politisk korrekte, modernismens selvskapte rene og guddommelige sjel.
Motsatsen er naturligvis å forstå at vi mennesker faktisk står skyldige i rett mangt, ikke i relasjon til forestilte verdener, men på grunnlag av våre faktiske og nærmeste forhold.
Hva for noen positive utsikter Europa blir og vil bli budt som alternativ til det nå kvaletunge fremskrittet, er altavgjørende. Svinnende tiltro til demokratiet som styreform er noe som er blitt forsøkt banket gjennom av den mest religiøse delen av venstresiden som noe fornuftsbasert gjennom marxistisk analyse av samfunnet i mange tiår, mens det i dag tas til orde for en mer generell analyse av verden gjennom øynene til jordens fordømte, uavhengig om de er av arbeiderklassen eller av øvre middelklasse i Afghanistan. Idet folk mer og mindre bevisst forsøker å komme opp med en fornuftig og sammenhengende reaksjon på fremskrittets uinnskrenkede og rent programmatiske ambisjoner, er det lett å svare med samme mynt – med samme totale, og i siste instans revolusjonære ambisjoner. Det bør imidlertid ved ettertanke være åpenbart at en slik respons bare vil bekrefte og styrke den idéverden liberalismen har svømt i.
Det bør derfor ikke være med ren og skjær skadefryd at man betrakter oppløsningen av Det demokratiske partiet i USA og Arbeiderpartiet her i Norge. For den siste tidens oppløsning, men – viktig å bemerke – også påfølgende radikalisering av organisert venstreideologi i den vestlige delen av verden, handler på ingen måte om noen bearbeidelse av våre samfunns feiltrinn på noe plan. Det handler snarere om at skuffede liberalister for nettopp å unngå å identifisere seg med sosialdemokratiets endelikt, blir fullblods sosialister, og i og med det samme kommunister.
Det er dette som forener hele Vesten, Øst-Europa inkludert: ubearbeidethet.
På tysk er dette ordet uløselig forbundet med hendelsene under nazismen og krigen. I antagelsen og håndhevingen av modernismens politiske og sekulære religion, politisk korrekthet, og den politiske avlatshandelen den åpner for, har en låst seg til en pervers dialektikk med nazitysklands grunnpremisser og forutsetninger i stedet for å gå nøysomt til verks med å undersøke hvordan et stolt kristent land uten noe stå tilbake for kunne bryte så dramatisk at den ktonske religionen av blod og jord var på nippet til å underlegge hele kontinentet én av historiens mest fyrige mefistofelespersonligheter.
I kjølvannet av at 70-tallets hete drømmer på 90-tallet fikk og hadde fått politisk gjennomslag påpekte Neuhaus bruddet. Som bruddet det blant annet var å pålegge leger – en profesjon som skriver seg fra Kirkens virke – å drepe, som bare for noen få tiår siden var uhørt og uten sidestykke. Allikevel påstod Neuhaus’ kritikere at det skulle gå som om ingenting hadde skjedd. Abort er helt klart i en særklasse hva angår alvorlighet og symbolskhet på Vestens oppbrudd med egen identitet og sin grunn til å være. På samme tid er det bare den endelige bekreftelse på at dem, som spontant drev ut av rettslokalene i 1973 ved høyesteretts legalisering av overlagt drap på fostre, og danset gjennom gatene av Washington, virkelig tilhører en sekulær religion.
Det er en religion som definerer den verste gudsbespottelse som det å påpeke at noe er gått forut for den, at den er sammensatt og menneskeskapt, slik kristendommen går forut for moderniteten – en bemerkning som gjør oss oppmerksomme om et brudd, ja, at noe muligens er gått er eller er ved å gå ugjenkallelig tapt.
Fornemmelsen av tap er ufravikelig, om enn den forblir uuttalt. Men hva det er vi taper er vanskeligere å sette fingeren på. Når en tar Europas sykelige tilstand i betrakting kan det være lett å oppleve seg så fremmed overfor helheten at de som kan, ber verden utenfor ens umiddelbare nærhet om å ryke og reise. Spesielt hvis man i tillegg har fornemmelsen av at man sitter med den enkle formular som ville ha reddet allting, hadde bare alle lyttet slavisk til meg. Men denne vekselsvis likegyldige og hovmodige defaitismen, gjerne akkompagnert av svermeri for mennesker av samme jeg alene og mine idéer alene kan redde verden-innstilling, er også del av samme tap: tapet av oss selv.
I tankens vold 