Vi er ved å ta farvel med årets vintersesong. Vi har nydt følelsen av hvordan sesongen stiller krav til vår livsstil, våre daglige valg og etterlater en sterk følelse av fred og forsoning med verden, fordi freden er følgen av å ha tatt ansvar for vår situasjon under dens betingelser. Da er ikke verden så meget slik en monstrøs hode- og haleløs værenssituasjon som preger alle våre daglige valg med fraværet av respons og konsekvenser: den situasjon som senmodernitetens menneske er tredd over hodet av Lysbringerens ånd, hvis verk består i med sin fakkel å sette fyr på på alle våre lidelser, og derpå rettferdiggjøre seg og sitt flammehav ved at verden overhodet våger å være så oppsetsig mot våres viljer at den lar seg besvare våre handlinger med noen og enhver konsekvens – og fremfor alt de konsekvenser som innebærer lidelse.
I møte med de første stråler av vårsolen kan vi derfor kjenne at denne ansvarstagen besvares på et helt kosmisk plan, idet verdens sanne lys stiger frem, som jo var det vi gjorde våre bestrebelser på for atter å kunne skue. Og han som kom til oss i vonde stunder, mens lysene derute glimtet fra husene truende nær å forsvinne inn i det tunge vintermørke, og da visket oss hissige ord i øre om at vi jo nå måtte se hvor forlatt vi alltid har vært, isolerte på alle måter av bitende kulde og ugjennomtrengelig mørke, han blir igjen gjort til spott og spe.
Om så størrelsen «verden» i det moderne menneskets overtro er noe vesentlig ondt, er dog vinterens kulde ikke i noens innbilning ondskap, til tross for hvor ille den ved anledning har kunnet smerte deg. Men om den ikke er ond, så er den heller ikke nøytral. Vinteren er det store fenomen i årets løp som demonstrerer hvordan vi av naturen ikke bare er kalt, men stadig kalles til å bevare, og å skape for å bevare. Man behøver ikke allverdens fantasi for å forestille seg hvordan dette har vært for tidligere generasjoner. Oppbevaringen av høstens overskudd, rasjoneringen, og de ustanselige overveielser om hvordan å få det til å strekke til.
Snøen omslutter verden utenfor og setter ens arnested i et unikt varmt lys, der hvor man, ikke bare for en kort tid, kan kle helt av seg, være trygg, og ikke helt uten grunn kjenne på en viss stolthet overfor verden derute, idet en her har skapt seg den rette plass i det som for værende tid er mer eller mindre et fiendtlig klima.
Om man nå støtte på et menneske, som med overbevisning rettet et oppriktig sinne mot vinteren, ville man med rette kunne tenke at denne personen må lide av en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Spesielt ille skulle det jo være, om denne mannen ikke bare harmdirrende banner over vinteren hver gang han er nødsaget til å ta en tur ut, men oven i kjøpet flammer opp i lys lue ved den minste antydning til at han kan være truet i å få sin idé virkeliggjort, nemlig rettigheten til ikke å måtte lide for annet enn egen rene vilje.
Om denne mannen kan vi i det minste si de lovord som de er at han skulle være en levelig mann å omgås tre firedeler av året. Hvorimot en person som har fått det for seg at det er selve det å bli konfrontert med et krav eller hva enn kunne minne om plikt, som er verdig hans forakt og sinne, vil være et rent dysfunksjonelt menneske året rundt.
Det vår verdensdels diagnose. Vi er dysfunksjonelle. Vi har satt oss selv ute av stand til å erkjenne, og langt mindre forstå behovet for og det gode i å skape for å bevare.
Det er alt annet enn rasjonelt ikke å få barn på grunn av forventede lidelser. Det er snarere definisjonen på den sinnssykdom Europa er i ferd med å gå av ved døden med.
Vi kjemper en krig mot dem som vil likestille lidelse og begrensinger med ondskap og bekjenner idéen om rettigheter og fremtidsvyer som frelsende kraft. Våre land og våre forfedres land er bygget opp på idealet av en mann, som først under tortur, så naglet til korset og så fra dødsriket forkynte det glade budskap. Disse krefter, som reiser seg i opprør mot selve grunnlaget for hva vi bekjenner som godt, er således Kristi motstander, Satan.
I tankens vold 