Det er et faktum at ikke ett eneste menneske eller samfunn på jord lever sitt liv rettet etter fornuften alene. Dette springer fra menneskets DNA, der vi allerede er gitt et materiale, som danner grunnlaget for selvbevissthet, hvilket er et sprang som oppleves som et gap av underlighet mellom det teoretisk biologiske og den erfarte sosiale virkelighet. Det intelligente menneske, homo sapiens er naturlig nok fornuftig, – dette lar seg ikke bestride – men vi vet alle fra vår egen barndom at fornuften er noe som trer i kraft som følge av vår bevissthet om oss selv i et bestemt fellesskap, der vi i gjensidighet gjennom erfaringer lærer å resonnere – ønskeligvis frem til stadig mer betydningsfulle overensstemmelser.
Læren om det som i dag kalles «menneskerettigheter» undertrykker dette vitenskapelig beviselige faktum, og forklarer langt på veg hvorfor en akademiker og forsker som Charles Murray og alle som utforsker vilkårene for menneskelig intelligens, møter på slike voldsomt indignerte reaksjoner, hvor enn vitenskapelige og redelige deres utgreiinger måtte være.
Denne idéen om mennesket, som unnfanget ab initio i det abstrakte, forekommer meg tydelig å være en overlevning fra de mytiske ideologiene fra det sene 1800-tallets Europa, som i en hastefull sekulariseringsomveltning kastet alt annet over bord utenom kristendommens tro på et erliktegn mellom mennesket og ens idé om det.
Dette er paradokset for alle som påberober seg fornuften som et løsrevet prinsipp: De angriper selve grunnlaget for all fornuft, som er selverkjennelse – både det å erkjenne seg som en individuell inkarnasjon av menneskenaturen, og derved et sosialt vesen. Å ta inn over seg en dypere forståelse av disse to grunnvilkår for ens tilværen i verden, er å øve den evne, som er fornuften.
Mangfoldsideologien har fra før av gjort erkjennelsen av våre vilkår som sosiale vesener med bestemte likheter og forskjelligheter til et betent (les: rasistisk) tema. Det er en ideologi som opererer med strategien, som går under navnet «den brente jords taktikk». Kunnskap som blinker ut våre fellesskap som særskilte i samtid og historie, er for denne ideologi ikke blott kjettersk, men i sitt vesen et ondt heresi. På samme måte som troende omtaler andre religioner som «falske» (d.v.s. at de ikke helhetlig utgjør Sannheten), blir nasjonalisme og troen på fellesskapelige idealer «en falsk religion». Sidenhen kommer «kjønnsteorier», «antirasisme» og annen sosialistisk tenkning, animert av stalinismens drøm om sosial ingeniørkunst, og erobrer deretter den da brente mark av «dekonstruerte» samfunn, og sjelelig uthulede mennesker.
Charles Murray er en libertarianer som tror på menneskets fundament som grunnleggende godt, men ingen liberalist. For han ser at dette som er endestasjonen for den liberalismen, som anser seg som «Vegen, Sannheten og Livet», ikke kan sameksistere med den frie tankes utforskning av verden. Mange såkalte «liberal-konservative» vil forsøke å innbille andre konservative at løven og lammet i dette liv både kan og skal beite side om side; at fred kan gå forut for sannhet. Men det er bare ikke sant. Fornuften er sannelig uunnværlig for enhver fred, men før dét igjen kommer det at fornuft kun kjenner sin verdi i det monn vår fornuft henter sin autoritet fra dens overensstemmelse med det som sant er.
Den ærverdige herr Murray har lært at man ikke kan være liberal med sannheten.
Jeg er ved å miste tråden. Men ta nå dette i betraktning: Ikke engang den estetiske erfaring er løsrevet et gitt materiale, og dette er så å si poenget. Ikke innen én eneste kunstform er fornuften et prinsipp, men i alle er den en elev. I sin høyeste form kan vi si at fornuften står til den estetiske erfaring, slik en god klassisk komponist står til Mozarts rekviem, Lacrimosa. Sammenlikningen har det formål å få leseren til å tenke hen på hvilken kultur – i sin opprinnelige ikke-antropologiske betydning – som vokser frem i vår forståelse av hva vi lytter til. Og bare en person med førstehåndskjennskap til Den katolske Kirkes eukaristiske ritus, vil med dette eksempelet ha noen forutsetning for å virkelig forstå, i det hele tatt hva et rekviem er.
I tankens vold 