Hvorfor hater de oss?

Professor Myriam Benraad, utdannet statsviter ved det presitsjetunge universitetet SciencePo, forsvarte sin tese i 2011 , om arabisk-muslimsk ungdom i Irak, i lys av den amerikanske okkupasjonen, under Gilles Kepels ledelse. Hun hadde derfor et godt utgangspunkt for å forske videre på det som den 8. april 2013 ble Den islamske stat, som nettopp oppstod i Irak. Hun har nå utgitt sin første bok,  «IS med sine egne ord», («L’État islamique prit aux mots»), og med utgangspunkt i bokens innledning utbroderer hun noen av sine betraktninger, i et intervju til den franske dagsavisen Le Figaro. Hun forteller her at IS ikke bare er en organisasjon, men et selvstendig og meningsfylt univers, som i sitt verdenssyn og selvbilde er uløselig knyttet til en eksistensiell kamp mot Vesten. Fraværet av det ellers så sedvandlige terapeutiske sinnelaget er forfriskende.

Le Figaro: Hva får angrepet i Manchester Dem til å tenke? De har studert Den islamske statens kommunikasjonsmetoder. Hva forteller den oss, den kommuniké IS utstedte, for å påta seg skylden for angrepet i Manchester via sitt propagandaorgan Amaq?

– Dette angrepet inngir åpenbart frykt, indignasjon, forferdelse, på linje med angrepene som har gått forut, og minner om i hvilken grad kampen mot jihadismen er reell og stor. Dette myrderiet, som tok livet av flere barn og ungdommer, minner oss i tillegg om hvilke beslutsomt morderiske intensjoner jihadistene har, rettet mot avvisningen av livet, og opphøyelsen av hatet til en pillar i deres kamp. I kjølvannet av følelsene som denne endeløse rekken av angrep vekker i hver og én, taler Den islamske stats kunngjøring om påtagelse av skyld sitt tydelige språk om Den islamske stats ideologiske lære – anakronistisk, utspekulert, og av en fryktinngytende kjølighet. I denne kontekst er det ikke snakk om barn eller uskyldig sivile, men «korsets avgudsdyrkere og deres allierte», om «hundre korsfarere drept og skadd» av en «kalifatets soldat», om «islams hevn» for å «terrorisere «assosiatører» (mouchrikin på arabisk, hvilket vil si de som priser noe utenom Allah), om «overgrep på muslimsk jord». Så mange uttrykk jeg virkelig har jobbet med, for bedre å kunne tilbakevise. Og denne øvelsen er etter min mening desto mer uunnværlig, ettersom denne kunngjøringen også taler om enda mer voldsomme angrep mot våre samfunn.

Uskyldige finnes ikke

Det er virkleig ikke enkelt for en européer å forstå dette. For kristendommen har over århundre innprentet i oss en «syndsbevissthet»; et bevisst forhold til at vi er syndige, og at synd og uskyld er åndelige realiteter. Skillet mellom godt å ondt skjærer altså ifølge enhver européer tvers gjennom våre delte og urene hjerter. Men dette lar seg ikke gjenfinne i islam, der skillet mellom godt og ondt alene handler om hvem som realiserer islam som en politisk lovreligion, all den tid Muhammed er den mest perfekte muslim verden har kjent. Det er denne tankegangen som gjør seg gjeldende i  de begrepene Benraad beskriver som viktige komponenter i IS’ univers. Og legg merke til ordene «I denne kontekst er det ikke snakk om barn eller uskyldig sivile…», det er bare Allah og hans soldater. Vår eneste virkelige forbrytelse er ikke å være muslimer.

Det Benraad beskriver som den totale politisering av individet som aktør, gjør enkeltmennesket så lite og ubetydelig at det virker dehumaniserende. Denne dehumaniseringen som islamsk tankegang fører til har etter Boualem Sansals 2084 som mål å «gjøre følelsen av ens egen menneskelighet så ubetydelig, at en kunne utryddet menneskeheten i en håndvendig uten å blunke.» Men det å føle seg som en uendelig liten del i Allahs imperialistiske ambisjoner er ikke for alle nødvendigvis en negativ sak, dersom man uansett ikke har noen høyere tanker om seg selv, og får nyte av klanens velferdsordninger.

Det krever mye av våre lyseste hoder å formidle slike intrikate sider ved presserende og aktuelle tema for vår tid, men inntil nå har det uteblitt. I stedet har det vært forfattere som Adonis, Sansal og Abdel-Samad som har påtatt seg denne oppgaven[1][2][3]. «Islamologen» Olivier Roy, som ikke gjør annet enn å deskreditere grunnlaget for sin egen akademiske tittel, satt standarden med sin terapeutiske hypotese om at det er «radikaliseringen» som har blitt «islamifisert» – hvilket det kulturradikale sinn alltid vet å utskrive stadig nye statlige programmer for å bote på –, i motsetning til det at islam har blitt radikalisert. Men de stadig hyppigere terroreangrepene og IS’ kontroll i Syria/Irak av et landområde på størrelse på Storbritannia, har gjort det umulig for de fleste avislesere å ikke erkjenne at noe har skjedd, og skjer med islam, som en aktør – og det er noe vi må forstå som angår oss.

Den mediale jihadismen

Når det etterhvert viser seg hvor komplisert IS er som et sosialt fenomen, vil det bli umulig ikke å erkjenne at terror blott er endestasjonen for en stadig mer og bedre strukturert jihadistisk bevegelse.

Le Figaro: Man kan lett glemme det, men Den islamske stat støtter seg på et utall munninger for media og kommunikasjon. Hvem er disse? Er det kommunikasjonsmidler som passer en stat?

– Det handler om én av komponentene som er flaggskipet for terrorgruppens makt, og en av de viktigste grunnene for dens suksé i den muslimske verden og våre samfunn. De militære nederlagene som Den islamske stat har lidd, er betydelige, men det har ikke utfordret på noe grunnleggende vis det enkelte kaller «den mediale jihadismen». Jihadistenes propagandamaskineri, overveldende og sofistikert, fortsetter tvert imot daglig med å spy ut sitt ideologiske materiale på nett, og det er knapt behov for å demonstrere konsekvensene av denne virksomheten, i form av rekruttering og omslaget til vold[elige aksjoner]. Denne kunngjøringen [IS’ melding om at de stod bak terroren i Manchester] er for øvrig også rettet til et mangfold av publikum, men som på samme tid er svært målrettede. Det handler for jihadistene først og fremst om å holde frem sine mål, og manifestere en felles, krigersk identitet. De skriver således sine intensjoner inn i en sammenfletning av handlinger og hendelser i hjertet av bevegelsen. Som andreprioritering er det et spørsmål om å sikre seg ressurser, finansielle så vel som symbolske, og ferske rekrutter. Vi berører her rammeverket for selve bevegelsen – en sammensetning av begrensninger og muligheter –, som gir all mening til dette prosjektet for økt innflytelse, som de har satt i verk. Den islamske stats propaganda tar like så mye sikte på å påvirke andres handlinger, verdenssyn og verdier, som den forsøker å innta en maktposisjon. Det handler ikke bare om å få folk til å tenke, men til å handle.

Slike beskrivelser burde gjort det vanskelig for formodentlig velinformerte ledere av Vesten å kalle terroren «meningsløs». For Benraad derimot er det tydelig nok at terroren er en del av et orkestrert drama.

Måten IS produserer «hendelser» for alle sine følgere på løpende bånd, er en effektiv måte å samle dem på, og som hun sier det første leddet i den mediale propagandaen. Det var et stort problem, inntil det ruinerende, for Al-Qaida i Nord-Afrika at arabere anså og behandlet svarte som underordnede, endog slaver. Al-Qaidas avleggere oppløste seg i interne konflikter. IS kan se ut til å løse dette – til tross for enorme tap i Syria/Irka –, ved å bruke store ressurser på å overbevise europeiske muslimer om å dø for et fremtidig kalifat i Europa.

Mange, om ikke de fleste sidene knyttet til IS er blokkerte (idet jeg forsøker å lete opp noen), men de finner stadig nye måter å kommunisere med sine følgere i Vesten på. Tidligere i fjor lagde IS en app, men den ble fort kapret av etterretningsbyråer som lagde sine versjoner av den for avlytting. De benytter seg heller av Youtube, Facebook og Twitter, som ikke evner å holde tritt med utviklingen, som synes mer opptatt med å blokkere konservative stemmer enn imamer som oppfordrer til drap.

Rayan Machaal var i 2014 én av grunnleggerne av IS’ statskanal Amaq, og blant de første revolusjonære i Syria. Dette gjorde han fra Aleppo sammen med syv andre medarbeidere fra Haleb News Network.  «Det er min glede å meddele min eldre brors martyrdød sammen med sin mindre datter …» skrev hans yngre bror etter at amerikanske bomber hadde tatt ham av dage. Det er disse menneskene Hadia Tajik tror at hun skal kunne lage et rehabiliteringsprogram for, idet de vender hjem til Norge. Og det er de som danner grunnlaget for den islamismen vi skal merke mer til i årene som kommer.

Men også Benraad plages av noen selvmotsigelser:

Le Figaro: Er det ikke et paradoks å bruke hypermoderne og sofistiskerte kommunikasjonsmidler imens en hevder å vende tilbake til islams opprinnelse?

Det er et meget godt spørsmål, og et fengslende paradoks: Å tilbakevise moderniteten i sin helhet for i sitt endelige mål å legemliggjøre en manifestasjon av noe så radikalt … Bak deres påstand om at de frembærer noen uforanderlig tradisjon, ligger de mest slående moderne trekk ved Den islamske stat, fra deres selektive og forledende bruk av teologi, som på samme tid er ultrasofistikert og revolusjonær, til samtidens teknologiske oppfinnelser. La oss til eksempel ta navnet deres: «Den islamske stat». Hvilket nå har inngår i dagligtale, og betraktes nå som en klassisk politisk kategori innen islam, hvilket i realiteten forteller om en myte, en fantasi. Den tyvende januar 2017, i en video tittulert «Mellom to stater. Utfordringer og fortjenester» bekreftet denne gruppen jihadister at de står opp imot de samme hindringene som den stat Muhammed først grunnla. Og denne idéen kommer fra en oppfunnet tradisjon, for å låne tittelen på en bok, signert Hobsbawm og Terence Ranger. Om så de er mange, først og fremst jihadistene selv, som har ønsket å se i dannelsen av en proto-stat i Irak/Syria tilbakevendelsen til islams røtter, er Den islamske stat allikevel et hybrid-produkt av et møte mellom tradisjoners levninger og en radikal modernitet.

Dersom IS har å gjøre med de samme utfordringene som Muhammed på sin tid, som etter islamsk lære opprettet det perfekte samfunn på jord, da er det vel ikke i så fall IS som har «funnet opp» denne myten? Det er nå en falsk religion, og trolig en myte, men troen på den er ekte nok. Og møtet mellom tapt tradisjon og kultur og «radikal modernitet» for europeiske muslimer vil vi trolig ikke merkes mindre til. Vi ser her dette selsomme fenomenet av en modernitet gått av hengslene, hvis avguder fyrer opp under muslimers eskatologiske angst. Begge har de sine avguder, og for begge kan vi sitere Anatole France: «Gudene, de er tørste» («Les dieux ont soif»). Underforstått: De tørster etter ofre. Hele den liberale pressen forteller oss på sitt vis etter hvert terrorangrep at de døde er nødvendige ofre for et større gode. Det er Moloch.

Videre understreker De makten i det budskapet som Den islamske stat formidler … Mer enn et budskap, handler det her om et helhetlig verdenssyn?

Den islamske stats makt ligger i denne retorikken som utstråler mer enn blott en fasade av uttalelser: Denne retorikken, som benytter, danner rammen for og gir retning til overbevisningene til dem som er dens mottagere, som gjør seg den kognitive erfaring, er den retorikken som i stor grad forordner det å gå over til å gripe til handling, det er den som danner ordenen for et krigersk fellesskap, det er den som legitimerer volden. Uten å gå overordentlig i detalj, vil jeg si at  envher politisk diskurs representerer verden, for så mye som den blir gjenstand for skjematisk tankegang, for slik å reprodusere den samme fremstillingen og påvirke andre. Envher diskurs bygger opp et meningsfylt kosmos, og særlig den krigerske måten å tale på, hvis kategorier i sum ofte kun har handling som sitt endelige mål. I Den islamskse stats tilfelle er det på det språklige plan mest slående på hvilken måte den er i stand til å redusere virkeligheten til skjemaer og figurerer av en enkelhet som er like ekstrem som skremmende, men som i dag taler til mangen individer på leting etter holdepunkt og mening i en alltid «flytende» verden som følge av revolusjonen innen informasjon.

Hun sier til sist at det særlig er franskmenn som skriver propaganda hjem som rekrutterer. Og hun sier: «deres retorikk omdanner ikke bare, den gjør fullstendig om». Franskmenn er med på å danne en parallell åndelig og ideologisk virkelighet i sitt eget hjemland, og på den måten vinner de helt umerkelig stadig ny europeisk jord, uten å avfyre ett eneste skudd.

Dette var syvmilssteg fra tidligere forsker-uttalelser om jihadisme og islamisme. Det er bare å si complimenti.

  1. Adonis, Islam og vold
  2. Boualem Sansal, 2084
  3. Hamed Abdel-Samad, Den islamske fascismen
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s